søndag 18. november 2018

Da Kinamisjonen kom til Jørpeland


Andreas Kvinlaug

Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund ble stiftet i Bergen i 1891. Ikke lenge etter våknet det også et kall til Kina i Strand kommune.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 5 -

Misjonssambandet ble startet i 1891 under navnet Det norsk lutherske Kinamisjonsforbund. Organisasjonen ble stiftet i Bergen, men flere av de som kom med i organisasjonen fra starten var fra Rogaland. Det var ikke bare enkelt å starte en ny misjonsorganisasjon, som også var svært lavkirkelig.

VG utgav i 1903 ei bok med ordforklaringer til sine lesere. Under ordet mission skriver de bl.a.: «I den nyeste tid er en Kinamission opprettet; den har dog ingensomhelst nævneverdig Fremgang.»

Først til Fiskå
Til Strand kom Kinamisjonen allerede i 1893/94. Det var Gulleik Himle som gikk i spisser for en forening på Fiskå. Gulleik, også nevnt som Gullik, ble født på Voss i 1854. Han ble utdannet som smed på Voss, men flyttet sørover til Fister i 1878. Her drev han som smed fram til 1894, da han flyttet til Fiskå. På Fister ble han gift med Talette Fister i 1884. Her fikk de fire barn og et femte like etter ankomst til Fiskå. Tre av barna døde som små.

Gullik Himle ca.1925

Det var også på Fister at Gulleik ble frelst. Det var under noen møter med Morten Olsen i 1887. Det heter om Gulleik at han «levde et rikt liv i Kristi forsoningsverk og hadde gleda si der. Difor hadde han ikkje mange sukkar, som mange kristne hadde på den tid.» Heimen hans var alltid åpen og han ble snart lederen for kristenflokken og han forkynte også Guds ord.

Gulleik må kanskje ha blitt kjent med Kinamisjonen på Fister, for like etter at han og familien flyttet til Fiskå, var Marta og Gulleik med å starte den første foreningen i Strand for den nye organisasjonen. Det var Gulleik som på nyåret 1904 fikk den nyansatte predikanten Andreas Kvinlaug fra Fjotland, til å komme til Fiskå for å ha møter. Det ble vekkelse og et par menn fra kristenflokken på Jørpeland møtte opp for å høre denne vekkelsespredikanten.

Gullik Himle sin sønn Thomas Wegner Himle

Kinamisjonen til Jørpeland
De to karene fra Jørpeland fikk Kvinlaug til å love å komme til Jørpeland nest gang han kom til Ryfylke. Det var Tarald og Tore «Aust» Fjelde som brant for å få vekkelsen også til Jørpeland. Begge disse var med i styret for bedehuset på Jørpeland.

Kristenlivet på Jørpeland var heller fattig rundt århundreskiftet. Det var en heller bitter strid mellom presten og lekfolket på grunn av noen kirkelige avgifter. Dette var nok noe av bakgrunnen for at biskop Heuch karakteriserte kristenlivet i Strand som en «avsvidd flekk i en blomsterhave.»

C. O. Rosenius preget forkynnerne i Kinamisjonen

Den trofaste kjernen av bedehusfolk, lengtet nok etter vekkelse. Likevel var mange på vakt for det nye. Kinamisjonen var sterkt preget av Rosenius sin frigjørende forkynnelse, og de var radikale i sitt lekmannssyn. Forholdet til statskirken var til tider betent. Det var derfor naturlig at høvdingen på Jørpeland, Ansten Moen, var skeptisk da Tarald og Tore vill ha en av Kinamisjonens predikanter til Jørpeland bedehus. Derfor fikk Kvinlaug bare ha ett møte da han kom til Jørpeland sent på høsten 1904.

Flere av høvdingene på bedehuset kom for å høre om dette var en kar de kunne slippe til. Tarald og Tore var ikke minst spente, men møte gikk bra, og Kvinlaug fikk lov til å fortsette med flere møter. Tarald sa etter første møte at han var glad for at Kvinlaug ikke hadde nevnt Kina i talen. Da repliserte Kvinlaug at det er Kristus folket trenger.

På et av møtene skjedde et under, Berta Fjelde ble frelst. Da tok Anstein Moen ordet og ropte høyt: «Nå er vekkelsen kommet.» Og vekkelsen varte fram til jul og langt inn i 1905. Dette var en av de vekkelsene på Jørpeland som gikk dypest i folket. Av folk som ble frelst under denne vekkelsen, kan nevnes Berta og mannen Ola Fjelde. Videre Serina og Erik Østvoll Jørpeland, Kirsti og Rasmus Voll Tungland, Rasmus sine søstre Taletta, Gurina og Maria Tungland, Gabriel G. og Aksel Håhammer Tungland m.fl.

Rasmus Larsen Tungland

Rasmus Larsen Tungland ble vakt under denne møteaksjonen, men ble ikke frelst før etter at Kvinlaug hadde reist. Han gikk lenge vakt og fortalte selv om den tiden at han «kjende flammane frå helvete i føttene». Han sto lenge imot, men etter at møtene var avsluttet, overgav han seg som nevnt til Jesus. Som så ofte i vekkelser ble det også kraftig motstand mot vekkelsen. Noen av de som var mest forarget over det som skjedde, laget ei vise der Kvinlaug, Tarald og Tore fikk hvert sitt vers.

Senere på året 1905, etter at vekkelsen var stilnet og Kvinlaug reist videre, kom predikanten Jonas Dahle, og han fikk startet den første foreningen for Kinamisjonen. Det var en kvinneforening hvor Kirsti Voll Tungland var den som var formann lengst. Et aktivt misjonslag for Kinamisjonen kom først noen år senere.

Langeland bedehus, senere kapell

Nytt bedehus
En annen viktig frukt av vekkelsen i 1905 var at bedehuset fra 1899 ble for lite. Siden kirken lå på Strand, ble bedehuset på Fjelde også brukt til kirkelige handlinger fra 1904. Det nye bedehuset ble bygd på Langeland og det ble sendt søknad til staten om å få bruke Langeland bedehus til kirkelige handlinger. I søknaden står det at det nye bedehuset rommer 4-500 personer, og at alle seter er besatt når det er gudstjeneste.

Vekkelsen ved Kvinlaug hadde ikke sterkt fokus på organisasjon. Utenom kvinneforeningen som ble stiftet, fortsatte arbeidet på bedehuset omtrent som før, med Anstein Moen som leder og predikantbesøk fra ulike organisasjoner.


PS! I tidligere artikler har jeg spekulert i om min oldefar Tore Torbjørnsen Fjelde var en av dem som hentet Kvinlaug til Jørpeland. Josef Tunglands materiale viser at dette ikke stemmer. Det var Tore "Aust" Fjelde som var sammen med Tarald Fjelde. 



Kilder:
Verdens Gangs`s haandbog for avislæsere
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.
Emil Birkeli: Liv i vekst
John Nome: Demring i Norge
Holger Barkved: Soga um Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.
Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg
Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland
Aftenbladet.no
nb.no







torsdag 15. november 2018

Ledere i kristenflokken


Jørpeland med Fjelde til venstre
Ole Thorsen Barkved var lenge den ubestridte lederen blant haugianerne på Jørpeland. På sine eldre dager overlot han stafettpinnen til Mikkel Fjelde, som igjen i sin tid innsatte Anstein Moen.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 4 -

Her følger portrett av disse to «eldste» i forsamlingen på Jørpeland siste halvdel av 1800-tallet og i tillegg en kort presentasjon av fire andre ledere.

Mikkel Fjelde
Ole T. Barkved var leder i kristenflokken på Jørpeland fra midten av 1830-tallet og antakelig til en gang på midten av 1870-tallet. Ole sin kone døde i 1873 og året etter fylte Ole 60 år. Noe nøyaktig årstall har vi imidlertid ikke, for når Ole trappet ned hyrdetjenesten i forsamlingen og innsatte Mikkel Larsen Fjelde som ny leder. I haugianske kretser var det ikke vanlig at valg av leder skjedde på demokratisk vis, men de ble utpekt av sin forgjenger.

Mikkel sin sønn Torstein. Fotografert i Amerika i 1892

Mikkel Larsen ble født på garden Hjorteland i Suldal 4. juli 1824 og døpt i Suldal kirke 24. august. Foreldrene var gårdbrukere på Hjorteland, og het Lars Mikkelsen og Martha Johansdatter. Vi kjenner ikke noe til Mikkels oppvekst og første arbeidsår, men i 1858 kjøpte han gard på Tveit i Årdal. Han betalte 500 daler for denne garden. Året etter var han brudgom i Strand kirke, og ble gift med Berta Torsteinsdatter Spredel fra Fjelde på Jørpeland. Bryllupet sto 26. juli 1859. Brudgommen var 35 år og bruden 34.

Mikkel og Berta ble boende på Tveit fram til 1867. Da solgte de garden og flyttet til bruk 5 på Nedre Fjelde. Her ble de boende resten av livet. Bruket var ikke stort. I 1875 hadde de to kyr, en kalv og 16 sauer. Mikkel spedde på inntektene med å arbeide som smed.



Livet ble ikke enkelt for Mikkel. Han og Berta fikk fem barn. I 1860 kom førte barnet, som fikk navnet Marta. Hun ble i 1891 gift med enkemann Lars Fjelde. Han hadde to barn fra første ekteskap i tillegg til to som fikk en tidlig død. To år etter bryllupet fikk Marta og Lars ei datter som døde etter kun sju måneder. En måned etter at barnet døde, ebbet også livet til Lars ut. Marta selv døde to år deretter, i 1895.

Mikkel og Berta sitt andre barn ble født i 1862 og emigrerte til Amerika på 1880-tallet. Nummer tre het Lars. Han emigrerte også til Amerika, men kom tilbake til Norge i 1900. Da kjøpte han og kona en gard i Årdal, men han døde etter kun ett år i Norge. Det fjerde barnet til Mikkel og Berta het Karoline og døde av skarlagensfeber i 1872, kun fem år gammel. Siste barnet, Mikkeline Bertine fikk heller ikke noe langt liv. Hun døde i 1892, 19 år gammel. Mor Berta ble 60 år gammel og døde i 1885, mens Mikkel levde til 1894 og ble 70 år.

Vi vet ikke når Mikkel ble en kristen, men han overtok som nevnt etter Ole Barkved som lederen for kristenklokken på Jørpeland, kalt for «bønnafolket». Det betydde at det var han som ledet møtene, leste fra huspostillen, formante de troende og ledet bønnestundene. Da han ble gammel satte han inn husmann og postmann Ansten Moen som leder. Kanskje det skjedde omkring 1890?

Vågen Jørpeland 1895 (foto Greve)

Anstein Moen
Den nye åndelige lederen på Jørpeland ble født på Langeland 2. desember 1837. I kirkeboken står det at han ble døpt dagen etter at han ble født og navnet hans var Ansteen Jørgensen. Han skrev seg senere for Anstein. Foreldrene hans var Jørgen Larsen fra Fiskå og Anna Anstensdatter fra Jørpeland. Jørgen hadde først vært gift med ei jente fra Forsand og de hadde bodd først på Levik og senere i Høllesli. I 1831 overtok de husmannsplassen Langelandsmoen på Jørpeland etter Tore Asgautsen Runnene Nag. Første kona til Jørgen døde i 1832. I 1833 giftet Jørgen seg på ny med Anna fra Jørpeland

Da Anstein var 24 år, ble han gift i Strand kirke med Inger Thorine Thorsdatter fra husmannsplassen Grøttnes på Fjelde. Hun var like gammel som Anstein. Inger og Anstein fikk 16 år sammen før Inger døde. De hadde da fått seks barn. Den første ble født samme år som de giftet seg, i 1861. Han het Annas Jørgen og ble gift og bosatt i Stavanger. Han var sjømann og omkom i 1902 da skonnerten «John» forliste i Nordsjøen. Barn nummer to het Ingeborg. Hun ble gift og skilt i Stavanger og døde i 1910, kun 47 år gammel.

Nummer tre, Thore, emigrerte til Amerika, mens nummer fire, Gunelius, ble gift og bosatt på Heng. Nummer fem, Anne, fulgte John til Amerika, mens siste barnet døde kun en måned etter fødselen. Hun het Inger Thomine. Anstein giftet seg andre gang i 1884 med Tobia Torbjørnsdatter fra Øvre Fjelde. Hun var 17 år yngre enn Anstein.

I sitt andre ekteskap fikk Anstein fem barn med Tobia. Den eldste ble født i 1885 og forble ugift. Hun het Inger Thomine. I 1887 kom Thomasine Karoline. Hun var bosatt på Nedre Fjelde. Første mannen hennes omkom i ei fallulykke i Tunglandselva, mens han var anleggsarbeider for Ryfylke Kraftanlegg. Nummer tre ble født i 1889 og fikk navn etter faren, Ansten. Han overtok garden etter foreldrene. Bertel ble født som nummer fire i 1892. Han ble gift og bosatt på Langeland. Han var far til Tordis, kona til Arthur Rørheim. Siste barnet til Anstein og Tobia het Taletta og ble født i 1898. Hun ble gift og bosatt på Nedre Fjelde og var bestemor til Odd William Bøe.



Anstein og første kona var først innerster hos mor hans, men overtok husmannsplassen i 1864. De hadde 3 kyr og 8 sauer i 1865. I tillegg til husmann, var han også dagarbeider.  Senere fikk han arbeid i posten. I yngre år drev han vinterfiske, og drev ellers mye med fiske lokalt.

Anstein ble en kristen i voksen alder. Han var i en årrekke leder «av den religiøse bevegelse i Sørbygden». Han var en avholdt forkynner, som også talte ved større misjonsstevner rundt om i fylket. Da vekkelsen ved Kinamisjonen kom til Jørpeland i 1904, hilste han den velkommen og ble selv en av lederne i Kinamisjonen. Anstein var også pådriver da det første bedehuset på Jørpeland ble kjøpt i 1899. Dette var det gamle skolehuset, og sto rett sør for der skolebyggene er i dag. Da det ble startet totalavholdslag på Jørpeland 20. mai 1885 ble Anstein valgt som lagets første sekretær.

Anstein var aktivt med i kristenflokken så lenge helsa holdt. Han ble en gammel mann, og døde først i 1927, nesten 90 år gammel.

Andre ledere:
Vi nevner også fem andre menn som var ledere og forkynnere i kristenflokken på Jørpeland før og etter århundreskiftet 1800/1900:

Kristian T. Fjelde

Kristian Torsteinsen «Spredel» Fjelde ble født i 1823 og var bonde på Spredel på Nedre Fjelde. Han ble gift med Anna Rasmusdatter Nedre Fjelde. De fikk tre barn, hvorav den yngste var dødfødt. Eldstemann het Torstein og overtok garden etter foreldrene, mens Serine var ugift og arbeidet i hermetikkfabrikk i Stavanger. I tillegg til bonde, var han også smed. Kristian var svoger til Mikkel Larsen Fjelde (over) og var en av støttene i kristenflokken på Jørpeland Han døde i 1920, 97 år gammel.

Halvor Halvorsen Langeland ble født i 1825 på garden Løitegård i Rollag i Numedal. Han kom til Strand i 1849 og kjøpte bruk 4 på Langeland i 1853. Han var en periode koppevaksinatør, og ble senere lærer ved siden av bonde. I 1875 er han registrert som bonde og emissær. Han ble gift i 1852 med Anna Reiersdatter Steinsland fra Hjelmeland. Hun døde i 1880 og Halvor giftet seg på nytt på Sjernarøy i 1886, med Magla Cecilie Bjørnsdatter fra Imsland. Anna og Halvor fikk en sønn, Halvor i 1853. Halvor talte Guds ord på Jørpeland, men også ut over kommunens grenser.

Halvor H. Langeland sin sønn Halvor, svigerdatter Inger og barnebarn Hans.


Tore Kristiansen «Aust» Fjelde. Født i 1859 og gift med Ragnhild Tollaksdatter Rodabakken. De fikk fire barn. De to eldste var Lisabet og Marie. De var ugift og bodde sammen på Fjelde. Sønnen Kristian døde i 1905 av tuberkulose, 19 år gammel. Det var yngste sønnen, Tollak, som overtok heimegarden, bruk 6 på Nedre Fjelde. Han ble gift med Teodora Sunde. Tore var aktivt med i oppstarten av Kinamisjonen. Han døde i 1923.

Tarald Fjelde og Kona Karine (Karen) til venstre. 
De andre er f.v. Laurits Barkved, Ole Olsen Fjelde. Berta Fjelde og Anna Barkved


Tarald Taraldsen Fjelde. Født 1867. Han var bonde på bruk 1 på Øvre Fjelde og gift med Karine Eriksdatter Nag. De hadde tre barn. Torvald, som ble gift med Maria Fjelde, Anna Erikka og Erik, som begge forble ugift. Tarald var sentral da Kinamisjonen kom til Jørpeland og var formann i foreningen som ble stiftet. Tarald døde av kreft allerede i 1913.




Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.
Emil Birkeli: Liv i vekst
John Nome: Demring i Norge
Holger Barkved: Soga um Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.
Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg
Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland
Aftenbladet.no
nb.no












søndag 11. november 2018

Husmannen som ble landsevangelist

Ole Kallem (foto: Wikipdia)

Haugianermiljøet på Strandalandet første halvdel av 1800-tallet formet noen markerte kristne personligheter. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 3 -

Fra Sand til Jørpeland
Ole Hågensen ble født på garden Sand på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand en gang før 1817, men vi vet ikke hvor de da slo seg ned. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter. Hvor de bodde på det tidspunktet er ukjent.

Hågen og familien dukket imidlertid opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland før 1829. Det året var Marta gravid for fjerde gang, men både mor og barn døde samme år. Da satt Hågen igjen med seks eller sju barn. Han giftet seg derfor for tredje gang i 1831 med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr.

Jørpeland ca. 1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)

Vanskelig oppvekst
Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde også far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838. De tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Han kunne ikke skrive navnet sitt før i voksen alder. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor Sør-Karmøy. Dette var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til slutten av 1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Ole Kallem (tegning: VG 1885)

Frelst som 23-åring
1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var kontakt med brødrevennene i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk han også god kontakt med haugevennene i Strand og ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Fra Morgenbladet 7. juli 1853

Til Nord Norge via Vikedal
Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i Vikedal. Da tok de etternavnet Kallem. Her ble Ragnhild og Ole i tre år. Om en av hans halvbrødre var med på flyttelasset, vites ikke. Da de solgte Kalheim og flyttet nordover i 1855, hadde de med en pleiesønn. Denne pleiesønnen har jeg ikke funnet i noen senere kilder. Ragnhild og Ole hadde ikke egne barn.

Etter at de flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

Tromsø ca.1900


17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte bibler og forkynte Guds ord.

Senere den vinteren reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små.

Ole Kallem (foto:wikipedia)

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig.

Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. Han hadde mange møter bl.a. i Kirkenes, Vardø og Vadsø og startet både avholds- og misjonsforeninger der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Stavanger Amtstidende 16. februar 1881


Haugesund Totalavholdsforening hadde ved slutten av forrige år 366 voksne medlemmer og 160 barn. Til sammen 526. Foreningen har nå fått en betydelig tilvekst som i vesentlig grad skyldes totalavholdsagent O. Kallem som nå en tid har virket her, skriver Karmsundposten. Siden hans ankomst til Haugesund er det inntegnet som nye medlemmer 251 voksne og 240 barn, eller 491 individer. Totalforeningen teller altså nå til sammen ikke mindre enn 1017 medlemmer, eller omtrent en femtepart av byens innbyggere. (Noe fornorsket)

Til Trøndelag
I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn. Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter at ett eller flere barn ble satt bort til slektninger, for at familien skulle klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på  ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. De ble boende i Trondheim.

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Ole Kallem fikk stå i mange stor vekkelser lande rundt, ikke bare i Nord Norge, men også mange steder i sør, blant annet i Bergen og i Ålesund. Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Nid-dikt mot Ole Kallem i Dagbladet 17. oktober 1882

Siste år i Gjerpen
I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand. Samtidig som han talte for totalavhold, forkynte han alltid Guds ord samtidig. 

Fra Stavanger Aftenblad 27. august 1923

På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim i 1879 og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. Det var minneord om han i mange av landets aviser. Under denne artikkelen har jeg tatt med et langt minneord som først sto i VG og sener i Bergens Tidende. (Noe språklig revidert) I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans i Skien av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»


Kilder:
Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre
Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)
Wikipedia.no
Digitalarkivet
nb.no (Nasjonalbiblioteket)
Jan Alsvik: Folk i Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland
Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie
Lokalhistoriewiki.no
Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no











torsdag 8. november 2018

Ole Thorsen Barkved – kristenleder og ordfører

Fra Jørpeland

Ole Thorsen Barkved var den ubestridte leder i kristenflokken i Strand fra ca. år 1834. Han hadde også stor tillit i bygda generelt, og ble kommunenes første ordfører.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 2 -

Svines er en gard helt sør i Strand kommune, like over fjorden fra Jørpeland. Ole sin farsfamilie hadde bodd på Svines i noen generasjoner, mens mor hans kom fra Gøysa i Forsand. Svines-garden var på den tid en forholdsvis stor gard, og den lå under bispestolen fram til 1841. Da fikk Oles foreldre Inga og Thore Svines, overta garden.

Foreldrene ble gift i 1803 og bryllupet ble feiret tre dager på Forsand og tre dager på Svines. Under feiringen på Svines, lød det en av dagene ett kraftig smell. Det var en stor bjørn som ble skutt like i nærheten av garden. Det fortelles ellers at mor Inga hadde stor rikdom med seg, da hun flyttet til Svines. Hun kom fra en søskenflokk på åtte, hvorav kun Inga og ei søster vokst opp. Begge ble gift til andre garder og Gøysa ble solgt og pengene delt mellom de to søstrene.

Oppvekst på Svines
Inga og Thore fikk fem gutter, hvorav en av dem døde som liten. Ole var nummer tre i søskenflokken og ble født på 22. september 1814 på Svines. Han ble konfirmert i Strand kirke 18. oktober 1829, antakelig av vikarierende prest Gabriel Kielland. Kielland var prest på Finnøy, men vikarierte flere ganger på slutten av 1820-tallet for presten i Strand, Schavland, som møtte på Stortinget. Ole fikk bare gode merknader i prestens protokoll.

Gabriel K. Kielland

Året etter at han var ferdig med grunnskole og konfirmasjon, ble han plukket ut av presten til å være omgangsskolelærer i de sørlige bygdene i Strand. Det vil si Idse, Idsal, Kvalvåg, Erlandsdalen, Svines, Odnanes og Botne. Mye tyder på at presten hadde lagt merke til evner og oppførsel til ungdommen fra Svines. I tillegg var Oles eldste bror Thore lærer før Ole. Det var ikke vei mellom de fleste av bygdene han var lærer, så framkomstmidlet var for det meste båt. Han var lærer fram til 1837, muligens til 1839, og slapp derfor unna militærtjeneste. I 1835 var det 110 barn som Ole underviste.

Det var i denne perioden Ole ble frelst. I ei huspostille skrev han at ble frelst i 1835. Året før, i 1834, var Ole sentral i forbindelse med stiftelsen av Strands første og Norges tredje misjonsforening. Hvordan dette henger sammen, vet vi ikke. Kanskje var han en aktiv haugianer i 1834, men ble åndelig frigjort i 1835 ved påvirkning fra Kielland og brødrevennene? Kanskje har han skrevet feil årstall for sin omvendelse i huspostillen? Det blir bare spekulasjoner.


Vi vet i alle fall at Ole var en av pådriverne da misjonsforeningen ble stiftet. Mye tyder på at det var etter tett kontakt med foreningen i Stavanger, at det ble knoppskyting i Strand. Den først skriftlige meldingen fra foreningen i Strand, er fra 1837. Da skrev Ole Svines at foreningen hadde møter fire ganger i året. Han nevnte også at de på møtene hadde bønnestund, leste informasjon om misjonsarbeid og at de gav sitt offer til misjonen i misjonsbøssa. I 1837 sendte foreningen, som for det meste besto av «tjenestefolk og simple barn», hele 15 spesidaler til misjonsprosjekt drevet av brødrevenner. Det tilsvarte godt og vel verdien av ei ku.

Ole var også pådriver for å få reist Norges første bedehus like ved kirka på Strand. Huset sto ferdig bygd i 1837. Misjonsforeningen hadde sine samlinger først og fremst i heimer, men etter at bedehuset var ferdig var det også samlinger der i forlengelsen av gudstjenestene. Det var da Ole som var leder, ikke presten.

Norges første bedehus. Det lille huset mellom løa og kirken.

Flytting til Barkved
Mor Inga på Svines var aktiv pådriver for at sønnene hennes skulle bli godt gift. Om hun medvirket da Ole fant kona si, vet vi ikke. Han ble i alle fall forelsket i ei jente fra en forholdsvis stor gard på Barkved, like nord for Jørpeland sentrum. Denne jenta het Kari Ivarsen Barkved og var enebarn. De ble viet i Strand kirke 3. april 1839. Bruden var seks år yngre enn brudgommen. Kari mistet far sin da hun var seks år og fikk skøyte på garden året etter. Mor hennes drev garden fram til Kari og Ole ble gift. Da fikk mora en god folgekontrakt.

Ole var på den tid blitt en avholdt mann i bygda. Han ble snart engasjert, på godt haugiansk vis, i kommunalt styre og stell. I 1840 ble han valgt inn i kommunestyret og var medlem der i 24 år. Høle, Forsand og Strand var på den tid en felles kommune, og Ole ble valgt til varaordfører. Allerede året etter foreslo han at kommunen skulle deles, og Strand bli egen kommune. Dette forslaget ble vedtatt, og Strand ble egen kommune fra 1842 med Ole som første ordfører. Han var ordfører i til sammen 18 år fordelt på tre perioder: 1842-43, 1850-57 og 1862-69. Ole var med i nesten det som fantes av styrer og råd i kommunen. I tillegg var han medlem av amtstinget (fylkestinget). Han var også formann i byggekomiteen for ny kirke i Strand.

Fra Barkved. Bedehuset framme i midten

Midt i alt arbeid i misjonsforening, kirke, kommune og fylket, drev Ole også garden på Barkved. De hadde 9 kyr, 60 sauer og en hest på garden, i tillegg til noen få griser og geiter. Korn og poteter hørte også med, og i alle fall i de første årene, var han med på sildefiske. Fra han ble gift i 1839, skrev han seg for Ole Thorsen Barkved.

Kari og Ole fikk barna Anna (f.1840), Inger (f.1843), Ivar (f.1846), Ane Serina (f.1850), Tore (f.1853), Olaus (f.1856), Peder (f.1860) og Adolf Kristian (f.1864). Oles yngste sønn Adolf Kristian var sjømann. Han hadde to turer til Sør-Afrika med misjonsskipet Paulus. Senere var han på andre skip i utenriksfart. Han opplevde et forlis i 1889, men ble berget. I 1894 ble han fra et annet skip, spylt over bord av en bråttsjø og omkom.


Misjonsskipet Paulus ved kai i Stavanger (foto NMS)

Selv om han hadde vært aktivt med i kommunalt og fylkeskommunalt arbeid, var alltid Guds rike det viktigste for Ole. Han var med i forening og møter helt fram til sin død. I et ettermæle etter Ole står det om han at han var «ein stø, traust mann. Ein mann med stor vyrnad hjå bygdefolket – og ein god leiar for kristenfolket. Han tala på «samlingane»». Kari døde av tuberkulose og vatersott (opphoping av vann i kroppen) i 1873, 61 år gammel. Ole levde som enkemann i 18 år og døde i 1891, 77 år gammel.



Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.
Emil Birkeli: Liv i vekst
John Nome: Demring i Norge
Holger Barkved: Soga um Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.
Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg
Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland
Erling Jensen: Lokalhistorie fra Rogaland
Aftenbladet.no
nb.no










tirsdag 6. november 2018

Tjenestedeling - Bibelen eller tidsånden?



For snart tretti år siden opplevde NLM en sak som var svært krevende. Spørsmålet gjaldt synet på «tjenestedeling» og saken fikk en prinsipiell avgjørelse på generalforsamlingen i 1991.

To lærerer ved Fjellhaug skoler satte spørsmålstegn ved om Bibelen lærer at hyrde- og eldstetjenesten skal være for menn. Generalforsamlingen vedtok at spørsmålet om tjenestedeling er et viktig lærespørsmål og at ansatte må være lojale mot dette prinsippet i undervisning, veiledning og forkynnelse.

Resultatet av generalforsamlingens vedtak var at den ene av lærerne valgte å være lojal og fortsatte derfor på Fjellhaug. Den andre læreren sluttet etter hvert.
I Dagen fredag 27.10.18 hadde Fjellhauglærer Kenneth Fløistad Ellefsen et helsides leserinnlegg der han problematiserer tjenestedelingsprinsippet. I et påfølgende stort intervju i Dagen 28.10 sier han rett ut at han er uenig i NLMs tolkning av Guds ord i denne saken og oppfordrer til at saken må tas opp på ny.

I Dagen onsdag 07.11.18 følger tidligere rektor ved Fjellhaug skoler, Ketil Jensen, opp denne saken. I en stor kronikk (publisert på dagen.no) og i et intervju i avisen, melder han at han har skiftet syn på spørsmålet om tjenestedeling. Nå lærer han at det ikke er bibelsk grunnlag for et slikt tjenestedelingsprinsipp.

Spørsmålet gjelder vårt bibelsyn. Det er veldig vemodig at et bibelkritisk syn på denne saken igjen blusser opp i vår organisasjon. Dette ser ut til å være NLMs test på bibeltroskap. Bibelen har ikke forandret seg. Tidsånden sier at tjenestedeling er kvinneundertrykkende. Skal vi så følge Bibelen eller tidsånden? Det bør ikke være tvil, Guds ord er vår autoritet.

Hvis NLM skal forlate sitt syn på tjenestedeling, blir det en sak som må avgjøres av NLMs rådsmøte med 2/3 flertall. Jeg håper og tror at vi som misjonsfolk vil våkne og handle i tråd med Guds ord. Takk til generalsekretær, informasjonsleder og Fjellhaug-rektor for respons på Jensens innlegg, med bekjennelse av den bibelske lære i denne saken.

Så opplever vi at enkelte som argumenterer for tjenestedelingsprinsippet, legger noe av skylden på NLMs lavkirkelighet for at det er uklarhet i tenkningen om dette. Det argumenteres derfor for mer struktur og en embetstenkning som er fremmed for NLM. (Lollike og Ingolfsson). Jeg tenker at vi ikke trenger gå ut i ei grøft for å unngå ei annen. Vi har tidligere klart å kombinere radikal lavkirkelighet med troskap mot Guds ord. Hvis troskapen mot Ordet svekkes hos oss, er det ikke på grunn av manglende embeter og ytre former. Jeg er redd det heller har å gjøre med vår åndelige tilstand.