fredag 30. november 2018

Har jeg tid til vekkelse?


(Illustrasjonsfoto)
Norge var velsignet med mange vekkelser fra Hans Nielsen Hauges tid og fram mot slutten av 1900-tallet. De siste 30 år har det nesten vært helt stille.

Jeg har den siste tiden arbeidet litt med det lokale bedehusarbeidet på Jørpeland, med spesielt fokus på Norsk Luthersk Misjonssamband sin historie. Det har vært gripende å se alle ganger Gud grep inn og mennesker ble frelst. Vekkelsene var en Åndens aksjon for å berge sjeler for himmelen.

NLM kom til Jørpeland ved en vekkelse i 1904/05 ved Andreas Kvinlaug. En ny vekkelse ved Svend Foldøen kom i 1911, ved Adolf Bjerkreim i 1914 og ved Olaus Østebø og Thorvald Ladstein i 1919. Ved den siste ble bedehuset nesten en folkebevegelse. Senere var det bl.a. fire store vekkelser ved andre organisasjoner i 1928 og perioden 1937-1943. Så ble det stille en periode, før det igjen brøt ut flere vekkelser på 1970-tallet og litt inn på 1980-tallet. Men så ble det stille, igjen.

Disse vekkelsene kom ut fra planlagte møteserier, enten på ei eller helst to uker. Noen ganger slo Ånden ned på ett av de første møtene, men oftest trengte Ordet og Ånden tid for å arbeide med hjertene, før vekkelsen brøt ut. Da kunne det bli møter både en, to og tre måneder i strekk.



Nå er det ingen automatikk i at bare vi arrangerer møteserier, kommer vekkelsen. Vekkelse er et Åndens verk. Samtidig må vi si at det er automatikk i at hvis ikke Guds ord blir forkynt og lest, blir det ingen vekkelse. For Gud har bundet seg til forkynnelsen av Ordet. «..fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» (1Kor 1,21)

Etter å ha arbeidet med vekkelseshistorien, har det i tillegg til glede og takknemlighet, også kommet en uro hos meg. Har jeg og vi, tid til vekkelse i 2018? Vi har det så travelt med all verdens gode og mindre gode ting. Mange kristne har ikke lenger tid til å gå på møte ei eller to uker i strekk. Møteukene kortes ned, flere steder. Heldigvis ikke på alle bedehus! Men tendensen er tydelig mange steder: Det får holde med å samles søndag formiddag!

Det var dette som var det vanlige før Hans Nielsen Hauges tid. Da var gudstjenesten søndag formiddag enerådende. Når så vekkelsene brøt ut, ropte livet etter mer åndelig føde, bønn og forbønn. Kristenfolket begynte å samles til møter flere dager i uken. Prioriteringene ble endret. Guds rike ble søkt først, så fikk heller andre ting prioriteres ned. Og vekkelsene spredde seg landet rund.

Noen ganger tales det sterkt om at vi ikke må lengte etter og be om gamle tiders vekkelser. Vi lever i ei ny tid og Gud virker på en annen måte i dag, blir det hevdet. Visst lever vi i en ny tid, det har for øvrig alle gjort, til alle tider. Men Guds ord er det samme. Vi mennesker er de samme syndere som før. Den hellige ånde er den samme, og frelsen skjer på samme vis nå som før. Og «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Heb 13,8)

Nøden er stor i vårt folk og på våre bedehus. Det er så få som blir frelst! Må vi be om at Guds folk må holdes våkne og at Herrens Ånd på ny får «ta dekket bort, så synderen får se, at det som er ved Sønnen gjort, gjør sjelen hvit som sne».












torsdag 29. november 2018

Rasmus Larsen Tungland og G. G.


Mallin og Rasmus Larsen Tungland
Rasmus Larsen Tungland satte sitt klare preg på kristenlivet på Jørpeland i femti år. Han var også aktiv i kommunalt styre og stell. G. G. Tungland var emissær for Kinamisjonen i et langt liv.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 8 -

Arbeiderne på Stålverket i 1912. Rasmus er nummer 3 f.h. i andre rekke


Rasmus Larsen Tungland
Rasmus ble født på Tungland 6. mai 1883 og døpt i Strand kirke 10. juni samme år. Foreldrene hans var Lars Bjørnsen Tungland (1853-1925), kalt «Bjødna-Lars», og Berta Johanne Rasmusdatter Tungland (1855-1927). Berta var fra garden Voll på Tungland, mens Lars var fra nabogarden, Tungland bruk 10. Han hadde overtatt garden etter sine foreldre. Berta og Lars fikk til sammen seks barn. To av disse døde som ungdommer, to flyttet til Haugesund-traktene, mens to ble igjen på Jørpeland.

Etter endt skolegang og konfirmasjon, fortsatte Rasmus å arbeide på heimegarden, i tillegg til å drive fiske. Foreldrene hans bekjente seg som kristne, så Rasmus fikk en kristen oppdragelse. Han bekjente seg imidlertid ikke som kristen i den tidlige ungdomstiden.

Bryllups-bilde. Rasmus Larsen Tungland og Malene Toresdatter Fjelde


Frelst i 1905
Sent på høsten 1904, ble det en stor vekkelse på Jørpeland. Andreas Kvinlaug fra Kinamisjonen hadde møter fram mot jul og et stykke ut på nyåret i 1905. Dette ble en dyptpløyende vekkelse, hvor veldig mange ble frelst. Rasmus var da 21 år gammel, og var sterkt kallet av Gud. Han stod imidlertid imot kallet, så lenge Kvinlaug var på Jørpeland. Kallet forsvant imidlertid ikke. Han kjente på frykten for helvetes gru, og kjente «flammene fra helvete i føttene mine». Til slutt ble kallet for sterkt, og han overgav seg til Jesus.

Etter at han var blitt frelst, merket han at det var noe som ikke stemte med foreldrenes tro. Han tok derfor mot til seg og spurte faren om ikke han også skulle omvende seg og bli frelst. Det reagerte faren sterkt på og svarte: «Her har jeg slitt og bedt for deg fra før du kom til verden, så spør du meg om ikke jeg også vil omvende meg! Hva er slikt for noe?» Det skjedde ikke noe med foreldrene til Rasmus da, men da Foldøen kom og hadde møter opp under jul 1910, så far Lars at han var en fariseer og omvendte seg til Gud. Han ble en radikal Kinamisjons venn og en varm Foldøen-venn. Han kunne ro både til Fogn og Finnøy for å høre Svend forkynne.

Rasmus sine foreldre Berta og Lars Bjørnsen Tungland


Det året Rasmus ble frelst, skjedde enda en stor hendelse i hans liv. Han ble forelsket i ei fem år yngre jente. Hun var datter til Thore «Flåden» Fjelde og het Malene. Eli og Thore Fjelde var kristne. Om Malene var bevart i barnetroen eller om hun ble frelst i vekkelsen ved Kvinlaug, vet jeg ikke. Men Malene, kalt Mallin, og Rasmus dannet en kristen heim, etter at bryllupet sto i Strand kirke 8. desember 1905. Malene var 17 år da hun ble gift, mens Rasmus var 22.

Første barnet deres kom nøyaktig året etter bryllupet. Han fikk navnet Lars. Deretter kom Berta (f.1909, gift Langeland), Tore (f.1912), Elly (f.1915, gift Jøssang), Gerda (f.1918, gift Heggheim), Signe (f.1920, gift Jøssang), Bertinius (f.19123) og Josef (f.1928). Tore og Josef ble senere sentrale ledere i Misjonssambandet. Jeg kommer tilbake med mer stoff om dem i senere artikler.

Rasmus overtok etter hvert ansvaret for heimegarden, men fikk skjøte først i 1920. I tillegg til garden, fortsatte han med fiske. I 1912 startet Stålverket opp på Jørpeland. Rasmus fikk da arbeid på denne bedriften, og arbeidet her noen år. Senere fikk han et lite verksted, hvor han blant annet laget stiger for salg.

En leder «flyter opp»
Like før jul 1910 kom Svend Foldøen til Jørpeland. Det ble vekkelse, ikke minst innad i kristenflokken. Mange av dem som ble frelst i den store Kvinlaug-vekkelsen, ble nå fornyet og også bevisste og radikale Kinamisjonsvenner. Slik var det også for Rasmus. Han kom i en åndelig krise. Foldøen utfordret folket om de hadde et «løsningsord». Et bibelord som hadde satt dem i frihet. Rasmus hadde ikke et slikt ord, men han fikk et ord under vekkelsen: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mere i hug.»

Vekkelsen ved Foldøen skapte skille i flokken på bedehuset. Rasmus ble med i Foldøen-flokken, og ble en av de mest radikale lekfolk på Jørpeland. Han var med og fikk igang nattverdmøter i heimene, noe andre mer kirkeligsinnede bedehusfolk ikke kunne være med på. Mange av disse reagerte også på Foldøens radikale forkynnelse. Det var derfor tøft å være radikal Kinamisjonsvenn på den tiden.

Rasmus Larsen Tungland

Etter at Tarald Fjelde døde og Anstein Moen ble en gammel mann, var det Rasmus som overtok som leder i Kinaflokken. I 1919/1920 opplevde Jørpeland en ny stor vekkelse ved Kinamisjonsforkynnere. Denne gang ble veldig mange frelst og med i Kinamisjonens arbeid. Men gleden skulle ikke vare lenge.

Langeland bedehus ble bygd i 1905. Den norske kirke hadde noen av sine samlinger på bedehuset. Spørsmålet om å gjøre om bedehuset til kapell, kom opp til avstemming på årsmøtet i 1921. Presten hadde da mobilisert mange fra bygda som ikke til vanlig gikk på bedehuset, og de fikk flertall for å gjøre bedehuset om til kapell. Dette var Rasmus og Kinamisjonsfolket sterkt imot. Rasmus var formann både i misjonslaget for NLM og bedehuset på det tidspunkt. Han argumenterte sterkt for sitt syn, men da han forsto han ville bli nedstemt, reiste han seg og gikk fra årsmøtet. Kinafolket og andre bedehusvenner gikk sammen med Rasmus, og ingen av dem ble mer med i styret for bedehuset. Dette skapte store sår mellom kirken og bedehuset. «Tenk at presten fikk verden med seg, og tok huset vårt,» sukket bedehusfolket.

Tunge år
Den første tiden etter dette hadde Kinamisjonen de fleste møtene i heimene rundt om på Jørpeland. De fikk også leie et rom hos Ole Voll Tungland, som de brukte til sine samlinger. Men etter hvert kom de tilbake til bedehuset, uten å ta ansvar for selve huset. Rasmus var fortsatt lederen i Kinaflokken, men opplevde tunge tider med lite vekkelser og en del indre stridigheter. Rasmus ble også brukt som forkynner på noen samlinger, gjerne sammen med Foldøen eller Thorvald Ladstein.

Etter hvert ble Rasmus også involvert i kommunalt styre og stell. Han var med i kommunestyret i flere perioder, for lista Sørbygdens valgliste. Første gang i 1925. Dette medførte også andre verv, blant annet var han medlem av overligningsnemnda og arbeidsledighetsnemnda og i styret for Forbruken i Strand. En mer triviell notis sto i Aftenbladet i 1933. Da fikk Rasmus, svorgeren Tomas Fjelde og naboen Bertinius Tungland innvilget å kunne få innlagt telefon.

Familiebesøk i Årdal. Malene og Ramus t.v. bak. Malenes søster Taletta 
og hennes mann Anders Dalane. Svigerinne Inga Fjelde bak t.h. 
Min mor Eli i midten framme


I 1938 var det en ny stor vekkelse på Jørpeland, Denne gang var det ikke ved Kinamisjonen, men flere av dem som ble frelst, ble senere engasjert i Kinamisjonen. Dette var nok med å mildne noen av de harde frontene. Etter denne vekkelsen var det på ny bedehusfolket som satt i styret for Langeland kapell, også noen fra Kinamisjonen var med. Rasmus var ikke blant dem. Om det var dette som var årsaken til at han på dette tidspunkt trakk seg fra lederverv, vet vi ikke. I 1942 fikk Rasmus spørsmål fra styret i Kinamisjonen om å ta ansvar for søndagsmøtene. Da svarte han i et brev at «som stillingen fremdeles er», kunne han ikke påta seg dette. Men tre år senere, er han igjen medlem av styret fra Kinamisjonslaget. Han var med fram til 1947. Da trakk han seg på nytt, på grunn av uenighet med resten av styret angående et spørsmål om å bygge/kjøpe nytt bedehus.

Omtrent på den tid overlot han også ansvaret for de frie nattverdmøtene til 2-3 andre misjonsledere. Nevøen Tore Fjelde var den som kom til å ha hovedansvaret for nattverdmøtene i flere tiår framover. Rasmus hadde nok en stri natur og et svært radikalt lekmannssyn. Han var likevel høyst respektert som kristen og som leder. Han sovnet stille inn 21. mai 1967, 84 år gammel Kona Malene døde 25. november 1968, 80 år gammel.

Gabriel G. Tungland med familie

G. G. Tungland – emissær og handelsmann
Gabriel Gulleiksen Tungland var omtrent jevngammel med Rasmus Larsen Tungland. De vokste begge opp på Tungland. Gabriel ble født på den tidligere husmannsplassen Håhammer i 1882. Foreldrene var Gulleik Johannessen Tungland (1839-1907) og Karen Laurense Ivarsdatter Frøyland, fra Hetland (1840-1934).

Gabriel flyttet til Oslo i 1903 og kalte seg da for kjøtthandler. Han var imidlertid tilbake på Jørpeland i 1905, for da ble han frelst i den store vekkelsen ved Andreas Kvinlaug. Etter at han ble frelst, kjente han snart på et kall til å forkynne Guds ord. Han begynte på Det Norske Misjonsselskap (NMS) sin forkynnerskole i Stavanger i 1906 og gikk der det skoleåret. Etter at han var ferdig på forkynnerskolen, begynte han som emissær for NMS. Her var han ansatt fram til 1910.

Fra 1911 finner vi han annonsert som forkynner for Kinamisjonen. Kanskje var det vekkelsen ved Foldøen som fikk han til å skifte organisasjon? Skjærtorsdag 1911 var han i alle fall taler sammen med Foldøen på et påskemøte på Fiskå.

I 1914 ble G.G, som han ble kalt på folkemunne, gift med Ingeborg Paulsdatter Kvam (1885-1958) De fikk sju barn: Karen (f.1916, gift Roland), Paul Sigfred (f.1917), Sigrid (f.1918), Gulleik (f.1920) Signe Margareth (f.1923, gift Sandvik), Karl (f.1926) og Gunnar (f.1928 f. samme dag han ble født). Året etter at de ble gift, flyttet de til Stavanger. Her bodde de fram til 1920, da de flyttet inn i nybygd hus ved sjøen på Tungland. Her startet han en liten butikk, som familien drev. Han fortsatte imidlertid som emissær for Kinamisjonen. I 1936 solgte de huset på Tungland, og bygget nytt hus på Langeland, der «Foto-Byberg» senere holdt til. Også her drev han forretning, ved siden av emissær-virket.

Aftenbladet 29.10.1965


Gabriel var en skattet forkynner og mye brukt sjelesørger. Han var en av de radikale lederne i Kinamisjonen på Jørpeland. Håhammer-folket er kjent for et til tider heftig temperament. Det hadde nok G.G. også noe av. Det fortelles at min far en gang, like etter at han var blitt frelst, gikk til G.G. for å søke råd og hjelp. Far min hadde som nyfrelst forlatt et ivrig sportsmiljø, og var passe sta. Ikke alle av de mest radikale Kinavennene aksepterte fars omvendelse. De mistenkte han for å være en åndelig trell. Møte mellom han og G.G. endte med at de skiltes uten å bli enige. De ble imidlertid senere vel forlikt.

Bedre gikk det med far sin jevngamle, Kristoffer Fjelde. Kristoffer var som 14 åring nyomvendt og ivrig på møtene på bedehuset. Dette fortalte han i en tale han holdt. Det var ofte vitnemøte på bedehuset, og Kristoffer var som regel opp og sa noe. Men så ble han plutselig taus. På et møte så G.G. at det var noe som ikke var som det skulle med Kristoffer. Han gikk bort til han og spurte om noe var galt. Da kom det stille fra 14-åringen: «Jeg kan ikke være frelst, jeg, for jeg har ikke syndenød slik dere eldre vitner om!». Da kom det kjapt fra G.G.: «Jamen, Kristoffer! Det er ikke syndenøden som frelser, det er Jesus!» De ordene løste guttungen, og han ble senere en skattet forkynner.

Gabriel ble en gammel mann. Han døde på Jørpeland høsten 1965, 83 år gammel. Sønnen Karl Tungland ble frelst i godt voksen alder, og ble en av lederne i NLM på Jørpeland etter det.




Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.
Emil Birkeli: Liv i vekst
John Nome: Demring i Norge
Holger Barkved: Soga um Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.
Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg
Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland
Aftenbladet.no
nb.no








søndag 25. november 2018

Bedehus eller kapell på Langeland?


Befolkningen på Jørpeland økte betydelig etter at Stålverket startet i 1912. Det var derfor behov for egen kirke i bygda. Spørsmålet var om bedehuset skulle omgjøres til kapell eller om bedehuset fortsatt skulle være bedehus og at det heller ble bygget ny kirke.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 7 -

Som nevnt i en tidligere artikkel, ble det første bedehuset på Jørpeland innviet i 1899. Det var et gammelt skolehus som ble tatt i bruk først og fremst som bedehus, men fungerte også delvis som bygdehus. Dette ble snart for lite, og et nytt stort bedehus ble bygget på Langeland og et mindre på Barkved. Bedehuset på Barkved ble lite brukt. Det ble bedehuset på Langeland som ble hovedhuset.


Det gamle bedehuset på Fjelde ble flyttet til Heia i 1905. Her fungerte 
det som bedehus fram til 1975, da det nye bedehuset sto ferdig.

I statuttene for det nye huset sto det at det kunne brukes til kirkelige handlinger. Detter var ukontroversielt da huset ble bygget, men etter vekkelsen ved Folden vinteren 1910/1911, ble det stadig større avstand mellom Kinamisjonsfolket og kirkefolket. Kinamisjonsfolket begynte med fri nattverd, og deres forkynnere var radikale i forkynnelsen. Josef Tungland skriver: «Den eigentlige grunnen for skilje var kanskje forskjellen i møte med lov og evangelium. Opplevinga kunne vera forskjellig, løysingsord var det så ymse med. Men dei vart knuste under loven, og dei hadde sett inn i eit ufortent evangelium. Og dette hadde sett dei i fridom, løyst dei ut. Dei var komne igjennom. Det kunne dei alle vitna.»

Denne forkynnelsen reagerte de fleste prester på, også på Jørpeland. De hevdet at det var nok at folk var døpt, konfirmert og gikk til nattverd. Dermed ble det et skille i kristenflokken.

Langeland kapell 1960

Presten ville ha kapell
Den første tiden etter at bedehuset ble bygd, var det en del gjeld på huset. Presten sa derfor rett ut at det ikke var aktuelt å gjøre om bedehuset til kapell på det tidspunkt. Spørsmålet kom opp igjen i 1914, men ble da avvist av kommunestyret, på grunn av kommunens dårlige økonomi.

Folketallet på Jørpeland økte betydelig etter at Stålverket startet. Dette i tillegg til avstanden til Strand, gjorde at presten og bygdefolket så behov for et kirkebygg også på Jørpeland. I kristenflokken delte synet seg i to. Kinamisjonsfolket ville at bedehuset skulle fortsette som bedehus og heller at kommunen skulle bygge ny kirke. Presten og hans støttespillere ville gjøre om bedehuset til kapell. Og presten hadde statuttene på sin side.

Alterringen i Langeland kapell

Årsmøte 1921
Saken om bedehusets framtid kom opp igjen til avgjørelse på bedehusets årsmøte i 1921. Både presten og Kinafolket hadde mobilisert kraftig. Rasmus Larsen Tungland var på den tid formann både i Kinaforeningen og i styret for bedehuset. Han hadde bedehusstyret med seg, og kjempet sterkt mot at bedehuset skulle bli kapell. Det viste seg imidlertid at bedehusfolket var i mindretall.

Da saken skulle tas opp til avstemming, reiste Rasmus seg og gikk fra møtet. Store deler av bedehusfolket fulgte etter. Dermed ble det gjort vedtak om å gjøre om bedehuset til kapell, mot kun tre stemmer. Dette betydde at bedehusfolket trakk seg fra styre og stell av kapellet, og de kom ikke tilbake før mot slutten av 1930-tallet.

Dette var med på å sette enda sterkere skille mellom det radikale bedehusfolket og presten og hans folk. Mange var fortvilet over at presten fikk «verden med seg og tok huset!» Bedehuset ble fremdeles brukt til møtevirksomhet, også for Kinamisjonen, men de ville ikke ha noe med styre og stell av huset før neste 20 år var gått etter årsmøtet i 1921. De som gikk ut den gang, ble aldri mer med i styret for Langeland kapell.

Avisen "1.Mai" 15.12.1921

Tunge tider
I 1932 søkte Kinamisjonen om å få ha nattverdmøtene sine på bedehuset. Styret svarte at det kunne de, så sant de foregikk etter gjeldende kirkerett. Det ville si at biskopen måtte oppnevne en lekmann til å forvalte nattverden. Dette var i praksis et avslag.

Det var ikke bare mellom Kinavennene og presten det var strid. Perioden mellom 1920 og 1940 var også ei tung tid innad i Kinamisjonsflokken. Det kom strid og splittelse også innad blant Kinamisjonens venner. Kvinneforeningen ble delt på grunn av uenighet. Husmøtesamlingene tok slutt, ja, til og med nattverdmøtene hadde opphold en periode. Det er blitt hevdet at det gikk et skille ved Tunglandselva. Folket på Tungland var mer kirkelig radikale og pietistiske, enn kinafolket på Jørpelandssiden av elva. Kristi venner led!

Til tross for dette, sto likevel arbeidet for Kinamisjonen sterkt på Jørpeland. I 1935 ble det gitt kr.22.467,- til Kinamisjonen fra Strand kommune. Det hadde samme året vært 1036 møter for Kinamisjonen i Strand. Misjonsfolket levde spartansk, og gav mye til misjonen.

Langeland kapell rives på slutten av 1970-tallet

Spredte vekkelser
I perioden 1920-1945 var det noen mindre vekkelser ved Kinamisjonens forkynnere, men ingen gjennomgripende, lik den i 1919/20. Olaus Østebø var nok den som var oftest på Jørpeland. I 1920-30 var han innom hvert år, noen ganger bare to-tre møter, andre ganger opp mot tre uker. I 1924 og 1929 ble noen frelst, blant annet ble Martha og Tore Tungland frelst i vekkelsen i 1929. I 1928 var det imidlertid en stor vekkelse ved emissær Ulland fra Det Norske Misjonsselskap. Mange ble frelst, og NMS sitt arbeid på Jørpeland fikk et stort løft.

På Jøssang var det en stor vekkelse i 1932. Det var Reinert Ege som var forkynner og han sto i denne vekkelsen i tre måneder. Det var ikke eget bedehus på Jøssang på den tiden, men møtene ble holdt på skolehuset. Folk kom både fra Jøssang, Botne og Tungland, og mange ble frelst. Blant andre ble brødrene Lars og Torkel Jøssang og ekteparet Inga og Tomas Fjelde frelst i denne vekkelsen.

I perioden 1930-45 var det en mindre vekkelse ved Sven Foldøen, men det var forkynnere fra andre arbeidslag som opplevde de tre største vekkelsene. Mathias Vassvik fra Santalmisjonen sto i en stor vekkelse. Tor Ånestad og en Schreuder var Guds redskap til en stor vekkelse i 1938. Da ble mange ungdommer frelst, blant andre Tore Fjelde og Leif Sandvik, som skulle bli sentrale ledere i NLM etter krigen. Vinteren 1942/1943 var Mindor Dragsund fra Indremisjonsselskapet taler i en stor vekkelse. Kanskje er dette den største vekkelse som har vært på Jørpeland sammen med vekkelsen i 1919? I 1942/43 ble omtrent 100 frelst, blant andre Per Tungland og Alf Sandvik.

Kanskje var det disse vekkelsene, hvor Kinafolket sto med, som mildnet spenningene mellom organisasjonene. Like før krigen brøt ut, gjenopptok Kinamisjonens folk arbeidet i bedehusstyret. Da var også kirkefolket mindre engasjert. Kinamisjonen søkte igjen om å få begynne med nattverdmøter på bedehuset i 1941. Da hadde styret ingen innvendinger. Styret besto da bare av bedehusfolk, selv om Kinamisjonsfolket var i klart mindretall.



Kilder:
Verdens Gangs`s haandbog for avislæsere
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.
Emil Birkeli: Liv i vekst
John Nome: Demring i Norge
Holger Barkved: Soga um Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.
Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg
Strand historielag
Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland
Aftenbladet.no
nb.no
Erling Jensen: Lokalhistorie Rogaland FB
dagen.no










torsdag 22. november 2018

Så kom Foldøen!


Svend Foldøen
Svend Foldøen sto i utallige vekkelser i Ryfylke etter at han kom tilbake fra Amerika, som 25-åring i 1903. Til Jørpeland kom han i 1910.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 6 -

Da det nye bedehuset på Langeland sto ferdig i 1905, rådet stort sett enighet i bedehusflokken. Samtidig var det en voksende uro rundt om i landet, for Kinamisjonens «ukirkelighet». Kinamisjonens generalforsamling hadde bestemt at deres misjonærer ikke skulle ordineres i Den norske kirke. En sentral leder, Ludvig Hope, reiste landet rundt og talte for såkalt fri nattverd. Det vil si at bedehusfolket selv skulle forrette nattverd, uten medvirkning av prest. En tidligere misjonær i Kinamisjonsforbundet, Edvard Masoni, reiste i 1909/10 rundt i Norge og hadde foredrag med kraftige angrep på sin gamle organisasjon, og han samlet mye folk. Han var også innom i Strand. (se artikkel på bloggen)

Samtidig med all denne motstand, opplevde Kinamisjonens forkynnere store vekkelser. Dette gjaldt ikke minst Svend Foldøen. Han var første gang i Strand i 1908, men i 1910 tok han hele kommunen for seg. På Idse ble det en stor vekkelse. Mens han var der, tok gamlehøvdingen Anstein Moen kontakt med en av de yngre kristne og lurte på hvordan han så på det å få Foldøen til Jørpeland. «Jeg har bedt til Gud om at Foldøen må komme til Jørpeland, hvis han kan gjøre noe her, og kan han ikke det, må Herren hindre han i å komme.»


Langeland kapell

Vekkelse i kristenflokken

Rett før jul 1910 kom så Sven Foldøen for å ha møter på Langeland bedehus. Spenningen var stor, ikke minst for lederen, Anstein Moen. Foldøen hadde med seg noen nyfrelste fra Idse, for å tenne gnisten også på Jørpeland. På første møtet satte Anstein seg bak skorsteinen på galleriet. Så begynte Sven å tale. Som en Guds styrelse talte han over en av Anstein sine kjæreste tekster. Etter hvert som Foldøen talte, kom Anstein lenger og lenger fram på galleriet, og snart var han på fremste rekke med et stort karakteristisk smil om munnen. Sven hadde vunnet Anstein både for seg selv og for Kinamisjonen. Senere satt Anstein nede i salen når Foldøen preiket.

Det var ikke så mange verdslige som ble frelst på denne møteserien, men mange i kristenflokken ble løst og fornyet. En av dem som gikk under kristennavnet, men hadde vært en lovtrell, var Lars B. Tungland. Han var far til Rasmus Larsen Tungland. Etter at Rasmus ble frelst i 1905 hadde han spurt faren om ikke han også burde gi seg over til Gud, men da hadde han blitt irritert. «Her har jeg slitt og bedt for deg fra før du kom til verden, og så spør du meg om jeg vil omvende meg! Hva er det for noe?» Lars fortsatte å gå på møter, men under Foldøens forkynnelse ble han avslørt.

Sven talte om Sakkeus og spurte folket om de var blant dem som satt på si egenrettferdige grein og trodde at de ville nå himmelen ved sitt fine liv? Du må stige ned! sa Foldøen. Stig ned på det verk Jesus har gjort. Da lysnet det for gamle Lars, og han var første mann på kne og takket Gud etter talen. Mange av de eldre på bedehuset forsto ikke det som skjedde. De mente at Lars hadde vært en kristen før dette møtet. Nei, var Lars sin klare tale, men nå er jeg et Guds barn.


Berta og Lars Bjørnsen Tungland

Det ble strid om Sven sin forkynnelse. Flere mente at forkynnelsen var for lett og omvendelsen ikke grundig nok. Mange andre oppfattet derimot forkynnelsen som et sant vekkerrop til verden og til sovende kristne. Denne vekkelsen satte et skille i kristenflokken. De var fortsatt sammen på møtene på bedehuset, men det ble to flokker med hvert sitt kristensyn. Flere av dem som ble frelst og fornyet i vekkelsen ved Kvinlog, ble først nå Kinamisjonsvenner. Det var dette året (1911) Foldøen fikk i gang misjonslaget for Kinamisjonen på Jørpeland. Mye tyder på at Tarald Fjelde var første formannen i laget.

Kinaflokken besto den første tiden av omkring 30 medlemmer. De hadde møter rundt om i heimene, men også på bedehuset på Jørpeland og skolehuset på Jøssang. Det kostet å være med i Kinamisjonen. Medlemstallet gikk noe ned de første årene, Noen sluttet, andre flyttet fra bygda. Men det var et varmt samfunn mellom dem som ble igjen.

Nye vekkelser i 1914 og 1919

Lederskapet i kinaflokken gikk etter hvert over til Rasmus Larsen Tungland. Tarald Fjelde døde i 1913 og Anstein Moen var rundt 80 år på denne tiden. Det finnes ikke styre-protokoller fra denne perioden. I 1914 var det en ny vekkelse. Denne gang var Adolf Bjerkreim redskapet Gud fikk bruke. Han bodde hos Malene og Rasmus Larsen Tungland og disse var gode støtter for predikanten. Etter denne vekkelsen økte medlemstallet i foreningen igjen.

Adolf Bjerkreim

En av de største vekkelsene som har gått over Jørpeland, var i 1919. Da var Olaus Østebø og Thorvald Ladstein forkynnere. Møtene varte fra starten av november 1919 til 1. februar 1920. Flest møter var det på Jørpeland, men det var også samlinger på Idse, Tau, Kvalvåg og Jøssang. Denne vekkelsen var gjennomgripende. Bygda sto nesten på hode. Svært mange ble frelst, men mange var også skeptisk. Både lensmann og lege møtte opp på bedehuset for å sjekke hvor mange som hadde gått fra vettet. Det var mye uro på galleriet og rundt bedehuset fra ungdom som ikke var frelst. Til tider kunne det være uhyggelig.

Noen i kristenflokken som ikke var Kinavenner hevet røsten mot det som foregikk og mente forkynnelsen var for lett. En gang klaget en av disse på det som foregikk på bedehuset, til en mann han traff i Vågen. Da ble denne helst sint, og sa at det var ikke sant de beskyldningene han kom med. Kom heim til meg så skal du få se to bevis på det, sa han. Både kona og datteren var nettopp blitt frelst i denne vekkelsen.

Etter denne vekkelsen fikk tilslutningen til Kinamisjonen et sterkt oppsving, det ble nesten en folkebevegelse.



Kilder:
Verdens Gangs`s haandbog for avislæsere
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.
Emil Birkeli: Liv i vekst
John Nome: Demring i Norge
Holger Barkved: Soga um Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.
Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg
Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland
Aftenbladet.no
nb.no
bibelkurset.net








tirsdag 20. november 2018

Reinert Ege – predikant og bonde


Severine, Sem og Reinert Ege

Ikke alle predikanter hadde et like kjent navn, og mange ble glemt nokså snart etter at de sluttet sin virksomhet. Likevel har de satt store spor etter seg i folket. En av disse var Eigersund-buen Reinert Ege.

Vekkelse på Jøssang
Et ektepar på rundt 40 år var på vei fra Tungland hvor de bodde, med Jøssang skolehus som mål. Inga og Tomas Fjelde hadde bedt hans mor, Eli Fjelde, om å se til barneflokken på fire, i alderen elleve til to. Eli gjorde dette med stor glede, for hun øynet et bønnesvar. Hun og hennes avdøde mann hadde bedt for Tomas siden før han ble født, og også for Inga etter at hun kom inn i familien.

På Jøssang hadde de brutt ut vekkelse like over nyttår i 1932. Eigersund predikanten Reinert Ege var forkynner og mange av ungdommene fra Jøssang, Tungland og Botne var blitt frelst. Tomas hadde lenge kjent på en uro angående sin frelsessak, og dette hadde han også delt med kona. Nå var de blitt enige om å møte opp på bedehuset på Jøssang, for om mulig å få klarhet i sitt forhold til Gud. Veien til Jøssang var ekstra tung for Inga, siden hun vente barn nummer fem om en knapp måned. Tomas tok derfor robåten og rodde inn til Jøssangelva, hvor Jøssang skole lå. Det var i skolehuset møtene var.

Vel framme på Jøssang, var skolehuset allerede fullt da Inga og Tomas kom inn. På grunn av Ingas omstendigheter, var det ett par ungdommer som reiste seg og gav fra seg plassen sin. Møtet begynte og det var forventning i lufta. Ville noen ta imot Jesus i dag? Den stillferdige bonden og emissæren på 52 år, steg fram til talerstolen. Det var åndskraft over forkynnelsen. Teksten han leste var denne:

Tanken om et eget bedehus på Jøssang ble tent under vekkelsen ved Reinert Ege i 1932,
men huset sto ikke ferdig før på 1950-tallet

«Men han sa denne lignelse: En mann hadde et fikentre som var plantet i hans vingård, og han kom og lette efter frukt på det, og fant ingen. Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år er jeg nu kommet og har lett efter frukt på dette fikentre og har ikke funnet nogen; hugg det ned! Hvorfor skal det også opta jorden til ingen nytte? Men han svarte ham: Herre! la det ennu stå dette år, til jeg får gravd omkring det og lagt gjødning på, om det kanskje kunde bære til næste år! hvis ikke, da kan du hugge det ned.» Luk 13:6-9

Etter talen bøyde de troende kne ved skolepultene. De som ikke bekjente troen ble sittende. Tomas så på Inga. Guds ord hadde talte til han og nå ville han bli en kristen. Inga nikket, og begge bøyde kne. Det ble en jubelkveld for de nyfrelste. Etter møtet så de Aslak Jøssang med ei lykt i den ene hånda og sønnen Nils i den andre. Han var så vidt begynt på heimveien opp stigningen til garden Bakken. Plutselig kom en ungdom springende og ropte på Aslak og ba han komme tilbake. For nå ville sønnen Torkel ta imot Jesus.

Garden hvor Reinert Semsen Ege ble født og senere drev. (Norges bebyggelse)

Oppvekst på Ege
Kanskje var det omtrent slik det skjedde da mi mormor og min morfar ble frelst. Vekkelsen på Jøssang varte i tre måneder på nyåret 1932, og store deler av ungdomsflokken på Jøssang ble frelst. Mi mor, Eli, ble født midt under denne vekkelsen.

Men hvem var så denne litt ukjente predikanten som fikk være Guds redskap i vekkelsen på Jøssang? Reinert ble født på en av gardene på Store Ege i Eigersund kommune. Ege ligger mellom Tengesdal i Bjerkreim og Hellvik i Eigersund. Far hans het Sem Halvorsen Berland og mora Jørgine Tønnesdatter Fjermedal. Begge var fra Bjerkreim kommune og bryllupet sto i Bjerkreim i 1869. Sem hadde vært gift en gang tidligere, i 1867. Den første kona het Martine, og var ei to år eldre søster til Jørgine. Martine døde allerede 12. juni 1868.

Eldste sønnen, Sem, flyttet til Amerika. Etter 30 år var det stor gjensynsglede på Sola flyplass.
Rogalands Avis hadde glimt fra velkomsten 25. juli 1956

Jørgine og Sem flyttet til Ege i 1876 og fikk der kjøpe en gard. Reinert ble født 25. oktober 1877 og vokste opp på heimegarden sammen med en stor søskenflokk. Etter endt skolegang arbeidet han som snekker. I  årene 1897 til 1899 var han en tur til Amerika, hvor han arbeidet som farmer i Nord-Dakota. Kanskje var det kjærligheten som fikk han heim igjen, for den 15. februar 1900 ble han gift med Severine Karoline Rasmusdatter Eie, som var like gammel som Reinert. Ikke lenge etter at de ble gift, overtok Reinert heimegarden. Han var da bonde, men drev som bygningsmann ved siden av garden. I november kom første barnet deres, Sem. Siden skulle det komme ni barn til, så søskenflokken på Ege ble tilslutt på ti barn.

Reinert Ege (foto Salveson)

Emissær fra 1914-1947
Reinert Semsen Ege ble tidlig aktivt med i kommunalt styre og stell. Han var medlem av fattigstyret, skolestyret, meieristyret, ligningsnemnd og mange andre styrer og råd. Han var også medlem av kommunestyret i flere år, og i 1929 til 1931 var han varaordfører.

Kallsbrev fra Kinamisjonen signer Br. P. Mugaas 2.11.1914.
(kopi av brev tilhørende Reinert Eges barnebarn Ragnar Ege)

Men det var forkynnergjerningen som var viktigst for han, og som han ble mest kjent for utenfor Eigersunds grenser. Han ble ansatt av Stavanger krets av Kinamisjonen i 1914, 37 år gammel. Reinert var ansatt som forkynner fram til han ble pensjonist i 1947, og fortsatte også som frivillig forkynner til han var over 80 år. Det siste møtet jeg har funnet han talte på, var en nyttårsfest på Misjonshuset i Egersund 31. desember 1962. Da var han passert 85 år.

Vinteren 1930 sto Reinert Ege i en stor vekkelse i Sokndal og Jøssinghamn. I 1932 var han som nevnt tre måneder på Jøssang. Han fikk mange gode venner i Søre Strand, og var ofte tilbake som forkynner både på Kvalvåg og Jøssang. Japan-misjonær Lars Jøssang ble frelst i vekkelsen på Jøssang. Reinert fikk også god kontakt med Oskar Kvalvåg, som han hjalp inn i forkynnertjenesten.

Hilsen på 90-års dagen i Aftenbladet 24.10.1967

På Jøssang mintes de spesielt sangen «Herre, gjør meg stille, stille kun for deg» som Reinert Eges sang. På de fleste møtene under vekkelsen, stemte han i denne sangen. De fem versene av Lina Sandel lyder slik:

Herre, gjør meg stille, Stille kun for deg,
Glad for i det lille Å få ofre meg!

Nåde gi og møte Glad hver dag som gryr,
Og med troskap skjøtte Hva meg livet byr!

Herre, hva er lykke? Blott å eie deg.
La ei jorden rykke Sinnet bort med seg!

Hjelp meg du å være, Herre, kun hos deg,
Ofre deg til ære Alt du skjenke meg!

Bær meg gjennom verden, Kjære Herre Krist,
Led og styr du ferden Hjem til deg til sist!

Reinert besøkte ofte de mindre plasser i kretsen. Et raskt søk i annonser viser noen steder han besøkte: Gjesdal skolehus (1926), Rege (1934), Jelsa (1935), Sira (1938), Sandeid (1940), Jøssang (1942), Kvalvåg (1944), Sele (1945), Kvelland, Lund (1946), Mong (1947), Heskestad (1948), Slettebø (1949), Ognedal (1950), Sirevåg og Heia (1951) og Bjerkreim sammen med Lars Jøssang i 1953.


Andakt i Dalane Tidende 6. mai 1955

Da Reinert fylte 75 år i 1952, skrev kretssekretær Tore Botnen en hilsen i flere aviser. Her skrev han blant annet: «Ege er av den gode gamle lekmannstypen. Klår og varm i sin forkynning. Og den har ikkje vore fåfengd. Her er mange som med takk minnest hjelp dei har fått gjennom Eges forkynning og sjelesorg.»

Reinert Eges bibel, gitt i gave for forkynner kolleger på hans 75 års dag.
(foto Ragnar Ege)

Etter at han overlot heimegarden til to av sønnene sine, kjøpte han et jordstykke på 150 mål og startet som bureisningsmann. Han tok også strøjobber som bygningsmann til han nærmet seg 80 år. 31. juni 1968 ble han forfremmet til herligheten, nesten 91 år gammel.

Fra Aftenbladet 2. august 1968


Kilder
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Aasmund Salveson: Jubileums- og bygdebok Eigersund Herred
Norges bebyggelse
Aftenbladet.no
Dalanetidende.no
Rogalands Avis
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Muntlig info fra Ester Alsvik