torsdag 22. november 2012

Ord som taler


Mange bevegelser og organisasjoner har ord som er typiske for det som er ideologien bak. For eksempel har ord som sosialisme, solidaritet, likhet og brorskap fulgt arbeiderbevegelsen.

Også i kristen sammenheng er der ord som er med på å karakterisere de ulike kirkesamfunn og organisasjoner.

Deler av bedehusbevegelsen har sine røtter i den luthersk roseniansk vekkelse. Karakteristiske ord her er vekkelse, gjenfødelse, syndeforderv, ”kom som du er til din frelser”, det allmenne prestedømme, åndens ledelse, synd og nåde, forkynner, vitnesbyrd, nådegave, kall, misjon….

De siste årene har en ny åndelig bevegelse fått vind i seilene. Kirkevekstbevegelsen har ikke røtter i luthersk roseniansk teologi, men bl.a. i amerikanske storkirkers systematiske metoder. Typiske ord her er kirkevekst, plantere, nyplanting, replanting, kjerneteam, tydelig visjon, disippelgjøring, trening, multipliserende bevegelse, coache fellesskap, planteteam…

Mange vil hevde at den nye bevegelse lærer det samme som den gamle rosenianske bedehusbevegelse, men at de bruke mer moderne ord.

Ord taler. Å lese litteratur fra kirkevekstbevegelsen og fra den rosenianske bevegelse avslører at dette er to ulik åndsretninger. For min del er jeg ikke i tvil hvor jeg hører heime:

Du kan ikke tro, å, men kjære så hør: Vår Gud har sin sønn ikke skånet. Kom hit, kom til korset, se Frelseren dør, Foraktet forlatt og forhånet. Han sonet all verdens misgjerning.

Når blodet da virket så kraftig hos Gud At han lot seg evig forsone, Og derfor alene vil ta deg til brud Og gi deg den himmelske krone, Så la du deg dermed òg nøye!

Ja, blodet som rant, det har runnet for deg. Gud godtok det offer han brakte. Det gjelder for alle, for deg som for meg. For oss var det døden han smakte. Rettferdige er vi i Jesus.

Så søk da alene hos Kristus din ro, For der er du trygg i all fare! Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro, Bli én blant de synderes skare Som kun vet at takke og love! (Rosenius)



tirsdag 20. november 2012

Alltid hos Jesus

Asaf (tegning fra internett)

Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. (Salme 73,23-24)


Det er Asaf som kommer med denne frimodige og glade bekjennelse. Asaf var sangansvarlig i tempelet på Davids tid. I Salme 73 avlegger han et sterkt personlig vitnesbyrd som har vært til hjelp for veldig mange. Slik er det ofte med de personlige vitnesbyrd. Et lite ord om Jesus og hva han betyr for deg, kan bli til stor hjelp for andre.

Asaf vitner om hvordan han en gang holdt på å komme bort fra Jesus. Han så på de ugudelige, på de som ikke kaller seg kristne. Da så han at det gikk dem godt her på jorda. Ja, det så ut til at det gikk mye betre med dem enn med han selv som var en kristen. De var fri for lidelser og menneskelige plager. De spottet Gud og levde et liv i synd. Likevel: ”Evig trygge vokser de i velmakt.” Jo mer Asaf så, dess mer harm og bitter ble han. -Hvorfor går det bedre med de ugudelige enn med meg som er en kristen, var tanken som plaget salmisten. Og resultatet ble at han neste falt fra Gud!

Med sorg ser vi at det samme skjer også i dag. Djevelen, verden og vårt kjød jobber iherdig med ett mål, nemlig å få Guds barn tilbake på fortapelsens vei. For noen blir verden og syndelivet lokkende. Kristenlivet blir verdsliggjort, Guds bud og formaninger avkortet og bortforklart og tilslutt sitter en fast i syndens garn. Andre opplever som Asaf at bitterheten slår rot. Det var noen som såret meg. Det var den andre som hadde feil. Men han vil ikke gjøre opp. Så blir jeg sår, bitter og selvmedlidende. Atter andre blir som menigheten i Efesus. Lære og liv var helt rett, men kjærligheten var borte. En ble så opptatt med all vrang lære og gal livsførsel hos andre, at den varme rettroenheten ble død og kald.

Det er ikke noe som er mer sårt enn at levende kristne går bort fra Jesus. ”Hvorfor gikk du bort i fra Jesus, du ungdom som en gang var med…jeg husker du ba meg å våke, men nå er du sovende selv.” Slik sang Arne Aano i en av sine sanger. Jesus spurte sine disipler: ”Vil også dere gå bort?” (Joh 6,67)

Men lykkelige Asaf! Guds Ånd fikk vekke han opp slik at han fikk flytte synet fra verden og til Jesus. Han så hvordan det går de ugudelige til slutt. En evig fortapelse! Livet her på jord er så kort og evigheten tar aldri slutt. Hva gjør det da om du må forsake noe her. Den frelste har det beste i vente!!

”Jeg blir alltid hos deg”, vitnet Asaf. Det var ikke lenger noen tvil. Det var hos Jesus han ville være, for alltid. Han fikk se at bitterhet og misunnelse er synd. Han fikk se at Gud er Hellig og vred mot all synd. Men han fikk møte Frelseren som kan tilgi.

Han fikk se mer. Han fikk se at skal han bli stående for den hellige Gud må være han være fullkommen. Og tenk, han fikk se og møte Jesus som levde et fullkomment liv for han. Alt dette gjorde Jesus for å sette Asaf i frihet. Alt som trenges til frelse, er gjort av Stedfortrederen. Vi får ta imot det betingelsesløst. ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.”

Når vi, som Asaf, får se livet i himmelens perspektiv, må vi gi han rett: ”For meg er det godt å holde meg nær til Gud”. Jesus har sonet for dine synder, han er din rettferdighet for Gud. Han har omsorg for deg i din hverdag. Han har gitt sine engler befaling om å bevare deg. Og han har himmelen i vente for deg, ”siden tar du meg opp i herlighet.” En evighet sammen med Jesus, hvor det bare er godt. Jeg vil gjerne vitne med Asaf: Jeg blir alltid hos deg, Jesus! Takk at du som begynte en god gjerning, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag!

Leser du dette som har gått bort fra Jesus, da skal du vite at du er velkommen tilbake. ”Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren.” (Jer 3,12)







fredag 9. november 2012

Når musikken splitter

 

Musikken i bedehus-Norge har endret seg dramatisk de siste tiår. Dette gjelder i liten grad på bedehusene på bygdene, men først og fremst i en del større forsamlinger og på stormøter.

Historisk tilbakeblikk
Fram til ca 1970 var musikklivet på bedehuset nokså ensartet. Noen brytninger har det vært, bl.a. når fiolin og trekkspill ble tatt i bruk, men dette roet seg raskt. På 60 og 70 tallet blomstret den verdslige poppmusikken opp for alvor. Ungdomsforbundet var raske til å ta i bruk den moderne musikken, mens de fleste organisasjonene på bedehuset var reservert eller avvisende.

Etter hvert fikk den moderne musikken mer innpass. ”Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?” var et av slagordene fra den såkalte kristenrock bevegelsen. NLM var en av organisasjonene som kjempet imot å få denne ”verdens musikk” inn i sitt arbeid. Så sent som på begynnelsen av 1980 tallet var det lederartikler i Utsyn som advarte mot å ta i bruk rock på bedehuset.

Sterke krefter i organisasjonen arbeidet imidlertid målbevisst for at også NLM skulle åpne opp for pop og rock på bedehus og stevner. Dette synet vant mer og mer fram, og i dag er denne musikken vanlig både på store ungdomsstevner og generalforsamlinger. På de lokale bedehusene er det imidlertid enda Sangboka, musikklag og enkel solo, duett og korsang som dominerer. Kanskje med unntak av i en del større forsamlinger.

Noe som følger musikken, er dans. Dans har vært et fremmedelement på bedehuset. Misjonens skoler har fått unntak fra dans i undervisningen. Misjonsfolket tok barna ut av undervisningen i den offentlige skolen når dans sto på timeplanen. Nå opplever vi en dreining også her. Det rapporteres om tilløp til dans på kristne ungdomsarrangement.

Pietisme og Rosenius
NLM har sine røtter i den pietistiske vekkelse. Det er en rik arv med bl.a. en sentral Kristusforkynnelse, lekmannsvirksomhet og fornyet misjonssyn som klare kjennetegn. Samtidig var denne vekkelsen kjent for en frykt for å bli så preget av verden, at en kom bort fra Jesus. Dette preget de som ble frelst gjennom vekkelsene som gikk over landet første del av det 19.århundre. De tok et klart brudd og oppgjør med det miljø de hadde levd i, bl.a. på dansegulvet. Musikken som ble brukt der, ville de ikke ha på bedehuset for da sto de i fare for å falle fra troen.

De begrunnet dette med klare formaninger fra Guds ord. ”Skikk dere ikke lik med denne verden” – ”elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden”. Disse formaningene har dessverre stilnet i stor grad i forkynnelse og veiledning. Kanskje har ikke forskjellen mellom verden og Guds barn vært mindre enn nå. Det er ikke noe sunnhetstegn for Guds forsamling. Før sang misjonsfolket på bedehusene ”far verden, farvel” og ”farvel du brede strede, du ser meg ikke mer.” Disse toner har nå i stor grad stilnet. (Verdsliggjøringen de siste årene gjelder selvsagt ikke bare musikk, men i denne artikkelen er det musikken som er i fokus.)

En av lederne i NLM og ImF, Johannes Solheim, er representativ for veiledningen fra lederne på bedehuset om forholdet til verden. Under krigen skrev han i Utsyn: ”Jo lenger du kan holde deg borte fra verden, desto friskere og varmere vil ditt eget gudsliv være, og desto mer vil din kristendom bli respektert av dem som er utenfor. Det er det rene bedrag å innbille seg at man ved en verdslig kristendom har lettere for å vinne mennesker for Kristus. Tvert imot!”

NLM har også sitt særpreg fra den rosenianske vekkelse. En frigjørende forkynnelse av synd og nåde, lov og evangelium. I møtevirksomheten har forkynnelsen vært det sentrale, mens musikken ble sett på som utfyllende vitnesbyrd. Forkynnelsen hadde ofte et vekkende sikte, både overfor de som var på himmelveien og overfor ”verdens barn”.
 
Musikklag har lang tradisjon på bedehuset.
Her: Tøtdal musikklag i arkiv.

To ytterpunkt
Selv om det ”nye” musikksynet har vunnet fram i NLM, er det fortsatt mange som ikke er rolig for å bruke slik musikk i kristen virksomhet. Jeg er en av dem. Noen misjonsvenner har på grunn av den nye musikken, trukket seg ut og funnet seg en annen åndelig heim. Andre har resignert i sin motstand, og gleder seg over at denne type musikk tross alt samler mange unge under forkynnelse. Andre igjen har tatt konsekvensen av ikke lenger å vinne fram, ved å holde seg unna arrangement med slik musikk og heller konsentrere seg om arbeidet lokalt hvor de kan fortsette arbeidet med en profil de kan gå god for.

Grovt sett kan vi si at det er to ytterpunkt i synet på musikk i NLM. Den ene ytterkant hevder at vi kan bruke all musikk i kristen virksomhet, bare tekstene er gode. På den andre ytterfløy finner vi noen misjonsvenner som mener det finnes en kristen måte å spille musikk på. J.S.Bach er den store inspirator. Taktforskyvning er eksempel på musikk som ikke kan brukes. Måten en for eksempel spiller piano på, kan hindre Åndens verk i forsamlingen, hevdes det.

Dette sistnevnte synet har ikke mange tilhenger i NLM og har heller ikke hatt det historisk. Det er få misjonsvenner som har begrunnet sitt musikksyn teologisk, og dermed bundet samvittighetene på et slikt grunnlag. Personlig vil jeg også advare mot et slikt syn på musikken. Det kan binde samvittighetene på et grunnlag det ikke finnes bibelsk begrunnelse for.

Det andre ytterpunktet har vunnet fram i sterk grad. Kanskje er det først og fremst generasjonen mellom 40 og 60 som har vært plogspisser for dette synet. Denne generasjonen har vokst opp med foreldre fra en vekkelsesgenerasjon som var redd verdens påvirkning og derfor ikke ville ha ”det nye” inn på bedehusene. Menge av disse ”vekkelsens barn” reagerte på foreldrenes pietisme, og ville ikke selv oppdra sine barn etter samme normer. Når disse overtok ansvaret i organisasjonen, var de åpne for de nye strømninger.

Selv om den moderne musikken har tatt overhånd på stormøtene, tror jeg likevel at mange av misjonsfolket ikke er glad for denne utvikling. En ungdom sa til meg etter årets generalforsamling(GF) for NLM at han var overbevist om at hvis det hadde vært en gallup om musikken på GF, ville et stort flertall ønsket en kursendring. Jeg tror han har rett. Men store deler av misjonsfolket har resignert, blant annet i frykt for å bli stemplet som å være motstander av ungdommen. –Som om ungdommen skulle være ensartet i sitt musikksyn!

Ny økumenikk?
At mye er endret i kristen-Norge de siste årene, ser vi når vi leser annonser for de ulike sommerarrangement. De samme sanggrupper, tryllekunstnere, proff barnearbeidere osv. er annonsert enten det er i Sarons Dal, Skjærgårdsgospel, Oase, NLM og ImF.

Mens organisasjonene og ulike trossamfunn tidligere hadde sitt særpreg når det gjaldt sang og musikk, ser vi nå liten forskjell. Samme lovsang og samme grupper går igjen, ikke bare i stil, men ofte også rent konkret.

Da den karismatiske bevegelse brøt fram i Norge på 70/80 tallet, ble det advart i sterke ordelag fra NLMs ledere. Nå er den karismatiske lovsang en naturlig del av NLMs landsarrangement og i en del forsamlinger. En venn som ikke var tilstede på årets GF, så på overføring på internett av et kveldsmøte. Like før hadde han sett på et kveldsmøte fra Sarons Dal. -Det var akkurat likt, var hans kommentar. Forsangergruppe som dominerer allsangen, samme type musikk, mye lik lovsang…

Tilhengere av den nye musikken hevder ofte at tekstene i sangene har samme innhold som før, det er kun form og musikk som er ny. Uten å ha studert tekstene inngående, tør jeg likevel fastslå at det har foregått en betydelig forskyvning i innholdet. Bedehussangene med i hovedsak Kristussentrert, sjelesørgerisk og vekkende sikte, fortrenges mer og mer av karismatisk preget lovsang med sterkere fokus på meg selv og hva jeg skal gjøre, samt korte trossetninger som gjentas om igjen og om igjen. At det er sammenheng mellom musikkstil og teksters innhold er vanskelig å komme bort fra.

Samlende?
Mange i NLM har vært opptatt av at ledere må opptre samlende. Når nye ledere skal ansettes, er det et viktig spørsmål om vedkommende er en samlende leder. Det er tid for å spørre: Samlende overfor hvem?

GF og UL har ikke vært samlende de siste årene. De har samlet mye folk, men mange misjonsvenner har også trukket seg unna. De kan ikke være med på det opplegg som når dominerer stormøtene. Andre reiser for å ta ansvar, men forlater møtene med sorg i sinn.

Veien fram
Personlig er jeg urolig for den nye kurs som er blitt dominerende på stormøter og i enkelte forsamlinger. Det er trist at musikken skal splitte misjonsfolket, slik vi nå ser. Stormøtene skulle være til åndelig inspirasjon og fornyelse. For mange oppleves det nok slik, mens mange av oss andre er urolige og bekymret for en forskyvning i innhold. Jeg deler også uroen for den stadig større plass lovsangsavdelinger og konserter får når vi samles. Det er forkynnelsen av Guds ord som må vike plass.

Jeg har mer enn 30 års erfaring med misjonsarbeid blant ungdom. Min opplevelse er at mange ungdommer ikke er så opptatt av å få inn så mye nytt. Presset er ofte kommet ovenfra, fra ungdomsledere i foreldregenerasjonen. Dessverre.

Hvor går så veien videre? Jeg har ikke noe klart svar. Kanskje har vi kommet så langt at vi ikke kan finne en form som alle kan leve med. Kanskje må vi ta konsekvensen av dette og ha en form på formiddag og en annen om kvelden på GF? Kanskje bør vi arrangere to landsstevner for ungdom. Ett med nåværende form, og ett i mer tradisjonell form? Vi trenger å snakke sammen, men først og fremst å be over en åpen Bibel: Herre vis oss DIN vei!