Misjonskallet våkner

Fra Jørpeland ca.1915

Hans Nielsen Hauge var aldri på Jørpeland, men frukten av haugevekkelsen nådde også til ytre Ryfylke. Og med vekkelsen fulgte misjonskallet.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 1 -

Jeg vil i noen artikler sette fokus på Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sine hundre første år på Jørpeland. Arbeidet for NLM, eller Kinamisjonen, som det het før, startet for alvor på Jørpeland i 1905. Før vi ser på oppstarten, er det naturlig å ta med litt av misjonshistorien i Strand på 1800-tallet.

Vi starter forening!

Det var gudstjeneste i Strand kirke en adventsøndag i 1834. Folk kom fra store deler av kommunen for å være med på samlingen om Guds ord. Det var presten Schavland som forrettet. En av tilhørerne var ekstra spent denne søndagen. Det var en ungdom på 20 år som var lærer og nyfrelst haugianer. Ole Thorsen Svines var lærer i de sørligste bygdene i kommunen, fra Idse til Botne. Han startet som lærer allerede som 16 åring, i 1830. Selv om han var ung, hadde han allerede god kontakt med haugevennene i Strand og med grupper mer preget av brødrevennene, i Stavanger. I Stavanger hadde de startet misjonsforening allerede i 5. desember 1827.

Gabriel K. Kielland

Noen år tidligere hadde Finnøy-presten Gabriel Kielland vikariert for Strand-presten. Schavland hadde da permisjon for å møte på Stortinget. Vikarpresten Kielland var preget av nye strømninger blant kristenfolket. Dette gjaldt først og fremst brødrevennene. Ja, Kiellland ble selv regnet som brødrevenn. Ole Svines var konfirmant det året Kielland var vikarprest, og møte med denne evangeliske presten satte sine spor. 4-5 år etter konfirmasjonen ble Ole frelst. Han ble regnet som haugianer, men med tydelig preg av mer frigjort kristendom fra brødrevennen.

Denne adventsøndagen i 1834 ville den nyfrelste lærer Ole, prøve å få startet en misjonsforening også i Strand. Han hadde spredd invitasjonen til haugevennene i Strand om en samling etter gudstjenesten, hvor målet var å få startet en forening for hedningemisjonen. Ole fra Svines ledet an drøftingen og resultatet ble som han ønsket. Denne dagen i 1834 ble Strands første misjonsforening startet.

Haugevenner og brødrevenner

Kanskje var det omtrent slik det foregikk da Strand kommune sin første misjonsforening ble stiftet i desember 1834. Bakgrunnen for oppstarten av foreningen, var vekkelser i kjølvannet av Hans Nielsen Hauges virksomhet og påvirkning fra ei åndelig gruppe kalt Brødrevennene.

Hans Nielsen Hauge

Hans Nielsen Hauge var fra Østfold og hadde sitt store åndelige gjennombrudd i 1796. I perioden fram til han ble fengslet i 1804 reiste han Norge på kryss og tvers og forkynte Guds ord. Det førte til en vekkelse i folket som det knapt har vært maken til i Norge. Hauge var flere ganger i Rogaland, men aldri i Strand. I Stavanger og omegn var det flere grupper med haugianere, med John Haugvaldstad som lokal leder. Strandbuen var med jevne mellomrom ærender i byen, og noen av disse kom i kontakt med haugianerne. I 1830 årene var det blitt en flokk Haugevenner også i Strand. Haugevennene var regnet for å være noe lovisk preget, med et klart fokus på «saliggjørelsens orden».

Brødrevennene hadde sin inspirasjon fra Hernutterne i Tyskland. Dette var en kristen bevegelse som var markert evangelisk i sin forkynnelse, og var også blant de første som startet med organisert misjonsarbeid i fjerne land. Brødrevennene i Stavanger syntes nok haugianerne var vel loviske, mens haugevennene ment brødrevennene sin forkynnelse var alt for lett. Fram mot oppstarten av den første misjonsforening, var de imidlertid kommet hverandre såpass nær, at begge gruppene gikk sammen om misjonsforeningen som ble startet i Stavanger i 1827. Vikarpresten i Strand, Gabriel Kielland, var en av pådriverne ved oppstarten av Stavanger-foreningen dette året. Det er derfor mye som taler for at han også var med og puffet på den unge læreren fra Svines, for å få i gang misjonsforening også i Strand.

Fra husmøte til bedehus

Vi vet ikke hvor mange som ble med Ole Svines i misjonsforeningen. Flokken holdt sine fire møter i året, enten i heimer eller i et av skolelokalene i kommunen. I Stavanger var foreningens samlinger første mandag hver måned. Siden avstandene i Strand er store, klarte ikke misjonsfolket her å få til mer en kvartalsvise samlinger.

Det var lærer Ole Svines som var den naturlige leder på disse møtene, selv om han altså kun var 20 år og antakelig nyfrelst da foreningen ble stiftet. På møtene var det god tid til bønn. Det ble antakelig lest fra en huspostill og artikler fra ulike blader som omhandlet misjon. De hadde også skaffet seg ei misjonsbøsse, som det ble ofret i. Etter hvert holdt Ole og andre venner også sine prekener. Den første rapporten fra foreningen i Strand som er bevart, er fra 1837. Da sendte Ole innholdet i misjonsbøssa. Dette året var det gitt 15 spesidaler, noe som tilsvarte litt mer enn ei ku kostet. De fleste medlemmene i foreningen var ifølge Ole Svines, «tjenestefolk og simple børn».

Kort tid etter at foreningen var startet, dukket ideen opp om et eget hus til misjonssamlingene. Misjonsfolket fikk bygget et lite hus på ei tomt like i nærheten av kirken, og dette huset ble tatt i bruk i 1837. Så langt vi vet, var dette Norges første bedehus. Det var i bruk fram til 1871. At drømmen om et eget bedehus ble realisert, kan tyde på at flokken i misjonsforeningen var blitt forholdsvis stor.

Strand kirke med bedehuset midt på bildet

Inn i NMS

Misjonstanken tentes mange steder i landet, og det ble startet et arbeid for å samle foreningene i et misjonsselskap. En av dem som ivret sterkt for dette var en misjonsstudent som het H. C. Knudsen. Han reiste mye i Ryfylke i 1840 og talte både Guds ord og misjonens sak. Han fikk også startet flere misjonsforeninger denne vinteren.

En ting som bekymret han var at i mange bygder var det enda stor spenning mellom haugianerne og brødrevennene. Noen steder gikk det så langt at folk fra de ulike grupper ikke engang ville treffes langs vegen. Lå det an til et slikt treff, kunne det hende at en av partene heller stakk til skogs, enn å treffe på en fra den andre grupperingen.

I 1842 lykkes endelig arbeidet med å samle misjonsforeningene. Da var det en storsamling i Stavanger, med utsendinger fra mange bygder og byer i landet. Fra Jørpeland (Sørbygden) møtte selvsagt Ole Thorsen Svines. Han var på det tidspunkt blitt gift med ei odelsjente fra Barkved, og hadde flyttet dit. Etter giftermålet skrev han seg da, som skikken var, for Ole Thorsen Barkved. Møtet i Stavanger resulterte i at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet

To år tidligere hadde foreningen i Strand blitt enig om å deles. Det var tungvint å samle folk fra hele kommunen. Det ble derfor to foreninger, en for nordbygda og en for sørbygda. Det resulterte også i at det ble hyppigere møtefrekvens.

I 1836 ble husmannssønnen Ole Haagensen frelst. Han ble født på Sand i 1813, men kom til Jøssang i Strand sammen med familien i 1822. Familien flyttet til husmannsplassen Langelandsåna i sentrum av Jørpeland i 1829. Ole ble gift med ei jente fra Tungland og overtok farens husmannsplass samme året han ble frelst. Han begynte snart å delta på foreningsmøtene både med sang og bønn. Senere begynte han å avlegge vitnesbyrd og å forkynne Guds ord. Han var en av lederne i misjonsflokken på Jørpeland, sammen med Ole T. Barkved, fram til han flyttet fra Strand senhøsten 1852. Han flyttet da til Kalheim i Vikedal, og tok navnet Ole Kallem. Han ble senere en landskjent forkynner og avholdstaler.

Ole Haagensen Kallem

Vekkelsen stilnet og folket forsvant

Etter 1850 avtok misjonsinteressen noe, men mange sto fortsatt trofast med. Nye foreninger ble også stiftet. Etter at Ole T. Barkved trappet ned, overtok Mikkel Fjelde lederskapet blant misjonsfolket på Jørpeland. Han fungerte som en eldste og var den som leste fra huspostillen og ledet samlingene. Andre misjonsvenner vi kjenner til var bl.a. Halvard og Samuel Langeland, Tore Barkved, Tarald Fjelde, Tore Fjelde (Aust), Kristian Fjelde og Gjertrud og Rasmus Voll. Gjertrud var med i kvinneforeningen for NMS, som ble startet ca. 1854, og hun sang ofte på møter. Heimen på Voll Tungland var også åpen for predikanter til overnatting.

Fram mot 1880 opplevde misjonsfolket på Jørpeland noen spredte vekkelser. I 1870 kom en emissær fra Farsund og hadde møter. Han het Reinert Pedersen. Da var det noen som ble frelst på Jørpeland, men enda flere i nordre Strand. Tre år senere var det mindre aktivitet. Da meldtes det fra Jørpeland om 10 misjonsmøter det året og at det var to aktive kvinneforeninger i tillegg til misjonsforeningen.

Reinert Pedersen reiste for den nystiftede Lutherstiftelsen, som senere ble Indremisjonsselskapet. I Lutherstiftelsen reiste også Thormod Rettedal fra Forsand. Rettedal hadde mor fra Heia. I 1876 ble Ryfylke Indremisjon stiftet. Emissær Ole Henriksen fra Sauda hadde en omfattende virksomhet på Jørpeland og resten av Strand året etter. Han fikk da startet hele åtte misjonsforeninger som sluttet seg til Indremisjonen.

I resten av Rogaland gikk det rike vekkelser i 1860-70 årene. Utenom det som er nevnt over, nådde disse i liten grad Strand. Kristenlivet var derfor preget av gammel kristentradisjon. En markert predikant fra Sokndal het Gunder Ougendal. Han ble frelst gjennom haugevennene, men ble senere også påvirket av brødrevennene. I en melding skildret han spenningene mellom haugevenner og brødrevenner. Han skrev at han undres at kristenlivet i Ryfylke, Jæren og Dalane var så annerledes enn andre steder i landet. De er så ensformige i Sør-Rogaland, mente han. Når en hadde hørt en kristen vitne, hadde en hørt alle. Det var alltid jammer i bønnen og mer bønn om lydighet enn troens lydighet. De uttrykte alltid en frykt for å tilegne seg syndenes forlatelse. Videre formante Ougendal sterkt de kristne i Sør-Rogaland til ikke å leve i en falsk egenrettferdig kristendom. Derfor la han vekt på å forkynne et frigjørende evangelium for dem. En annen skildrer kristenlivet på den tid som «mye strev og lovtrelldom».

Biskop J. C. Heuch

Biskop Heuch og Obstfelder på visitas

Fram mot århundreskiftet avtok møtevirksomheten og den åndelige gløden enda mer, og mange falt fra troen. Den landskjente presten Lars Oftedal skrev i 1893 at det eneste lyspunktet i Strand, var bygdene mellom Alsvik og Fiskå. Her var det enda et friskt kristenliv.

Fra denne tiden har vi to skildringer av den åndelige situasjonen på Jørpeland og i Strand. Den senere landskjente dikteren Sigbjørn Obstfelder bodde noen år i sin ungdom på Jørpeland. Han har skrevet om en gang han som tenåring var på et møte i misjonsforeningen. Han skrev bl.a.:

«Vi trådte da inn i den lave systue under det gresskledte tak. Man må selv ha vært i «samling», for at begripe den luft, som slo meg imøte. Stuen var full, og et lite kammer hadde man tatt til hjelp. Stakkars folk! Hvor de svettet! Hvor deres ansikter blusset!...

Så begynte sangen. Seminaristen, som satt borte i vinduet med slik nonchalant mine, og som sannsynligvis i egne øyne dominerte hele forsamlingen, ført nok an. Hvis man ikke visste hva diskant vil si, kunne man få høre det da han begynte. Hvis man ikke visste hva mislyd ville si, kunde man høre det i denne forsamling. Jeg følte mig så gyselig høytidelig stemt….

Nå reiste en av bygdens åndelige fedre sig. Han løftet sitt øye mot takbjelken og foldet sine hender, han dro noen krampaktige sukk Derpå ba han med en høyst mulig skjelvende stemme en improvisert bønn. Stille var det i salen – kun sukk fra enkelte beklemte hjerter. Det er tungsinnet, som jeg finner min største glede i, fordi byliv og dannelse har gjort mitt gemytt mottagelig….

Så oppløftet en annen av bygdens åndelige pengefedre sin stemme. Han ville lese et stykke av gamle Arndt. Han leste da med behørige forsikringer på alle bygdemålets fremmede ord…. Alvorlig gikk jeg derifra. Det var den kveld, jeg begynte å tenke mot kristendommen.»

(Språklig revidert)

Sigbjørn Obsfelder

J. C Heuch var biskop mot slutten av 1800-tallet. I en visitas fra Strand skriver han bl.a.:

«Denne menighet (Strand) er, selv om den ligger omgitt av meget interesserede menigheter, så sløv og likegyldig som noen i stiftet. Det merkes øyeblikkelig. Visitasmøtet, som på disse kanter stadig pleier å være meget tallrikt, så det ofte er vanskelig å skaffe de fremmøtte plass, bestod i Strand av 3 medhjelpere og kirkevergen; ikke en av Indremissionsstyrets eller Skolestyrets menn hadde innfunnet seg…

De kirkelige forhold har alltid været dårlige i Strand, men aldri som nå. Det er, som man ikke mer kan finne menigheten. Derimot antar jeg, at den uvilje, som denne menighet i årrekker har hatt til sine prester, danner grunnlaget for den ukirkelighet, hvorav et tiltagende fabrikkliv med derav følgende sosialistiske impulser formår å frembringe en likefrem religiøs indifferentisme, som ellers er ukjent på disse kanter. Men sikkert er det, at Strand ligger som en avsvidd flekk i en blomstrende have. Å reise tvers over fjorden til Rennesøy er som å komme til en annen jord.» (Språklig revidert)

Mot nye tider?

Slik var situasjonen for kristenlivet på Jørpeland da 1800-tallet var på vei over i 1900-tallet. Gamle Mikkel Fjelde hadde overlatt ledelsen av misjonsflokken til Anstein Moen, som fortsatte i de gamle spor. Rundt om i landet for øvrig, var det imidlertid en ny tid underveis. Mange hadde fått en sterk nød for å starte misjonsarbeid i Kina. Kinamisjonsforbundet ble startet i 1891. På Vestlandet hadde mange også fått løsere bånd til Den norske kirke og et radikalt lekfolk begynte å organisere seg.

Før vi ser på oppstarten av NLM på Jørpeand, vil jeg ta med portrett av fire av lederne i kristenflokken på Jørpeland: Ole T Barkved, Ole Kallem, Mikkel Fjelde og Anstein Moen.

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Jan Alsvik: Folk i Strand

Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.

Emil Birkeli: Liv i vekst

John Nome: Demring i Norge

Holger Barkved: Soga um Strand

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.

Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand

Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg

aftenbladet.no

nb.no

wikipedia.no

lokalwikipedia