Har du din sak i orden med Gud?

Bibelen forteller om at det på den siste store dagen, skal mange «kristne» møte ei stengt himmeldør. De hadde en imponerende kristelig CV, men Jesus kjente dem ikke.

«Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.» Denne påminningen ble en gang gitt av en eldre leder på et bedehus til en ung leder i bedehusets ungdomsarbeid.

Det han ønsket å si var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

På en annen talerstol ble det sagt noe annet. Det var et møte med flere hundre ungdommer til stede. Taleren startet sin tale med å si at «han forventet at alle som var til stede på møtet var frelst.»

Josef Tungland hadde i sin tid flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. Han sa bl.a. at vi må være glade for at ungdommene går på møter, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før vi kjenner igjen den rette tonen, hevdet han.

Frelse i dåpen

Går vi til Guds Ord finner vi at det er gjenfødelse i dåpen. «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.» (Gal 3,26-27) Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.

Barnet som lever i sin barnetro har i hovedsak ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig å slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i sin barnetro lever i ei sann og levende tro. Jesus stilte barna fram som eksempler for disiplene i troslivet: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Troen må være personlig.

Vekkelse i barnetroen

Mange på våre bedehus har vokst opp i kristen heimer. Flere av disse barna har vært kristne hele livet. De falt ikke fra Gud i ungdommen. Senere har de imidlertid hatt anfektelser om hvorvidt de er frelst eller ikke. De har ingen frelsesdag å vise til, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte har vært inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter langt liv? Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro til voksentro?

I liknelsen i Lukas 15 falt begge sønnene fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri bevisst bort. Han var med i tjenesten for faren, han bodde heime, dvs i menigheten, men det var noe vesentlig som manglet. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. («aldri så mye som et kje!»)

Det er mye å glede seg over på bedehusene i dag. Det er mange unge og eldre med et brennende Kristus-vitnesbyrd. Samtidig er det også noe som uroer. Jeg frykter for at det er mye oppdragelseskristendom i dag, både blant unge og eldre. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: «Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.» Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus, eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. All sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i sin barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nå. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går «fra lys til lys». Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en og samme erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at tidligere generalsekretær i NLM Johannes Brandtzæg en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brandtzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var «moderne», og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen «jeg døde» (Rom 7,9-10). «For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.»

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn nr.1 1997: «Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.»

Fattig, men rik

Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: «Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!» Denne vekkelse må Guds barn leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir forkynnelsen av synd og nåde det som en stadig hungrer etter å få høre.

 

(Tidligere publisert på bloggen i 2009 og 2016. Lett revidert.)

Ole Tjøstheim Strand – Gabriel Kiellands åndelige sønn

Gustava og Gabriel K. Kielland (foto Rosfjord)

Ole Strand ble født på Tjøstheim, men flyttet som ung til Lyngdal. Her var Gustava og Gabriel Kielland prestefolk, etter mange år på Finnøy.

Året var 1836. Gabriel Kirsebom Kielland var prest på Finnøy. Han var preget av Brødremenigheten, og hadde vært redskap til vekkelser i Ryfylke den tiden han har vært prest.  I nabosoknet Strand, hadde han vikariert i flere perioder for presten der, som blant annet hadde permisjon for å møte på Stortinget. Gabriel hadde gjennom disse besøkene, vunnet seg mange venner på Strandalandet.

Gabriel var også en ivrig misjonsmann. Han og hans brødrevenner i Stavanger, stiftet Norges første misjonsforening i 1826. I 1834 sendte han og andre ledere av brødremenigheten, et brev til venner i Rogaland, med oppfordring om å stifte lokale misjonsforeninger. Første respons kom fra Egersund tidlig på høsten i 1834, mens Strand fulgte etter som forening nummer tre i Norge, i desember 1834.

I disse tider ble den kjente kristenlederen i Strand, Ola Thoresen Svines (Barkved) frelst, og i 1836 vet vi at Ragnhild og Ole Kallem og Ole Tjøstheim ble frelst. Om det var en større vekkelse dette året, eller om det var kun disse tre som ble frest, sier ikke historien noe om. Men det er tydelig at Kielland sin forkynnelse har satt dype spor i Strand.

Tjøstheim ligger bak Strand Kyrkje til høyre. (foto Widerøe)

Ole Larsen fra Tjøstheim

Ole Larsen Tjøstheim var 22 år gammel da han ble frelst. Han ble født på garden Tjøstheim, hvor foreldrene var leilendinger på bruk 2. Far til Ole het Lars Olsen Tjøstheim (1788-1862), og hans slekt hadde drevet denne garden siden 1728. Lars fant kona si på Øvre Fjelde på Jørpeland. Hun het Inga Endresdatter (1785-1860), og foreldrene hennes kom opprinnelig fra Tau. De fikk leie Øvre Fjelde bruk 3 i 1775 og senere også bruk 5 (Loen) samme sted. Dette siste bruket fikk de kjøpe i 1786. Inga hadde to søsken. Broren Ole overtok bruk 5, mens søsteren Kari ble gift med Torbjørn Nilsen fra Helgøy i Ryfylke. De fikk kjøpe bruk 3 på Øvre Fjelde og er mine 3 x tippoldeforeldre.

Tjøstheim er ei lita bygd som grenser til Strand-gardene i vest. På Strand ligger også Strand kirke, som fram til vår tid var kirke for hele Strand kommune. Inga og Lars Tjøstheim ble gift i 1811, og deres førstefødte kom i 1812. Hun fikk navnet Gunnhild, og ble senere gift med Jon Pedersen på Nærland bruk A1 på Finnøy. Denne garden har siden vært i slekta, og drives fra 1990 av Jon Nærland.

Huset på Tjøstheim noen år etter at Ole var flyttet derfra. Svigerinne 

Kristine (Kristiane) nr.2 f.h. (foto Alsvik)

Ole var barn nummer to i søskenflokken på Tjøstheim. Han ble født 24. oktober 1814 og døpt i Strand kirke 6. november samme år. Han kommer vi tilbake til. Nummer tre kom i 1817 og fikk navnet Endre, etter morfar på Fjelde. Selv om Ole var odelsgutt, var det Endre som overtok heimegarden. Han ble gift med Kristine Jensdatter fra Øvre Bjørheim. Endre og Kristine fikk ingen barn. Endre deltok aktivt i styre og stell i kommunen. Kona Kristine ble kjent for sin høye alder. Hun var klar i tanken til sin dødsdag, 104 år gammel. I minneordet i Aftenbladet står det at den dagen hun døde, hadde bestyrerinnen på sykeheimen sagt til henne at hun snart ville flytte. Da siterte Kristine salmeverset: «Ta mig i din himmel ind, søde Jesu min.» Så kom det stille fra Kristine, «takk og lov», før hun sovnet inn.

Endre var tvilling med Anna, som ble gift med Trond Larsen Røisland fra Kvinesdal. Ei datter til Anna, ble fosterdatter hos Endre og Kristine, og ble senere gift med kirkesanger i Strand, Rasmus Høie. Etter Anna og Endre, kom Ragnhild i 1820, Taletta i 1824, Lars i 1825 og Inger i 1828.

Kristiane (Kristine) Tjøstheim 102 år. (Ryfylke-Posten 22.03.1919)

Minneord Endre Tjøstheim

(Stavanger Avis 15.07.1891)

Første periode i Lyngdal

Ole leste for presten vinteren 1829-30, og ble konfirmert høsten 1830. Det er stor sannsynlighet for at det var da han ble kjent med Finnøy-presten Gabriel Kielland. Som nevnt i innledningen, ble Ole frelst i 1836, men det er sannsynlig at han før den tid har vanket i haugianer/brødrevenn miljøet i Strand. Kona til presten Gabriel Kielland, het Gustava, og har skrevet en selvbiografi. I denne nevner hun at Gabriel hadde mange gode venner i Strand:

«I den tiden vi bodde på Finnøy var presten i nabolaget Strand flere ganger på Stortinget. Gabriel var da flere ganger på Strand, holdt gudstjenester og utførte andre kirkelige forretninger. På den måten blev han godt kjent og yndet, og fikk atskillige kristne venner der.» Året etter at Ole ble frelst, flyttet Gustava og Gabriel Kielland til sitt nye prestekall i Lyngdal. Ole må ha savnet sin åndelige hyrde, for den 13. mars 1838 satte han seg ned heime på Tjøstheim og skrev et brev til Gabriel i Lyngdal. Her skrev han blant annet:

«Efterdi han (Herren) har skjenket mig som frugten af det Budskab i forkyndte for os I en inderlig kjærlighed til eder.» Han nevner videre at det kun var to år siden han ble en kristen: «Men den tid som det har været mit Ønske at høre Ham til som har kjøbt mig Den tid er en liden desverre den er kun 2 Aar.» Hensikten med å skrive brevet, var å høre med Kielland om det var mulig å få jobb som dreng på prestegarden i Lyngdal. Og Ole fikk jobb. Gustava og Gabriel var kjent for å hjelpe landsens ungdommer.

Lyngdal kirke (foto Lyngdal kirkelige fellesråd)

Ole kom til Lyngdal i en hektisk periode i Kiellandfamiliens liv. Gustava ble kjent som kvinneforeningenes mor, og forfatter av den kjente julesangen «O, jul med din glede og barnlige lyst». Gabriel var en sentral leder både for brødrevenner og andre misjonsvenner. På prestegarden i Lyngdal var det stadig kjente og ukjente gjester. Blant annet var far og sønn Fredrik Tobias og Hans Christian Knudsen faste gjester når de var i nærheten. De var sentrale personer i arbeidet med å stifte Det norske misjonsselskap. Så det var et pulserende misjonsmiljø Ole Tjøstheim kom til.

Til Lyngdal for godt

Etter 5-6 år i Lyngdal, flyttet Ole heim igjen til Strand og Tjøstheim. Hva årsaken til det var, vites ikke, men et brev fra Ole til prestgarden i Lyngdal datert august 1844, viser at han lengtet tilbake til Sørlandet. I brevet som Odd Tungland har funnet i Kiellands arkiv, skrev Ole blant annet:

«Det er som jeg ikke kunne glemme Præstegaarden i Lyngdal, jeg visst hvær dag er der med Tankerne… det er virkelig saa jeg haver ikke Guds Ord saa tydeligt forklaret i Aar som i de 6 Aar før dette, der er stor forskil, ja det er underligt.» Vi forstår at Ole savnet den frigjørende og friske forkynnelsen til Gabriel Kielland og at han derfor lengte tilbake til Lyngdal.

Ett av husa på Ole Strand sin gard i Lyngdal (foto Odd Tungland)

På Tjøstheim var det på dette tidspunkt broren Endre og kona Kristine som var brukere, mens Ole sine foreldre satt i folge. Det gjorde nok også sitt til at forholdene heime ikke var som han hadde sett for seg. Han fortsatte derfor i sitt brev til Gabriel Kielland, fader Kielland som han kaller presten: «jeg vilde ønske at jeg havde mig en liden Bopel i Nærheden af dere hvis jeg skal være nogen Aar på jorden. Det er ikke videre gilt at være altid blant Fremmede.» Han kjente seg altså mere heime i Lyngdal enn på Tjøstheim, og klager sin nød til fader Kielland: «Jeg synes riktig det er noget vanskeligt for mig i disse tider.» Han nevner også i brevet at han for tiden var læregutt innen tømmerarbeid og husbygging, og var sammen med en fagmann på ulike oppdrag i Ryfylke.

Kielland svarte sin gamle dreng nokså kjapt, og Ole sendte sitt svar i oktober 1844. Her skrev han blant annet at han kjente behov for en egen heim for «jeg som synes saa Leit at gaa fra den ene til den andre og elles ikke have noe visst opholdsted.» Odd Tungland refererer videre fra dette brevet: «Ole har planane klare og luftar dei for Kielland. Han kan halde fram å arbeide i heimbygda for den same mannen ein sommar til. Seinare på sommaren kunne han tenke seg å flytte til Lyngdal. Men han er open for å kome til Lyngdal til våren om Kielland måtte ynskje det.

Han går også inn i «forhandlingar» om løn. Han foreslår at han skulle arbeide halve tida for kost og losji i prestegarden, og så ville han elles arbeide for seg sjølv. Men han er ikkje redd for at dei ikkje skal bli samde om den saken. Og målet for det heile er å kunne få seg sitt eige hus til slutt. Han reknar med at det han har lært av tømmermanns- og snikkararbeid kan kome vel med både for seg sjølv og andre. Men han har ikkje så store tankar om seg sjølv i det faget. Derimot ser han fram til å få seg jord, og han prøver å snappe opp lærdom om jordbruk der han ferdast.»

Antakelig kom Ole Strand, som han etter hvert skrev seg, tilbake til Lyngdal sommeren 1845 og hadde ulike jobber der. Ikke lenge etter at han kom til Sørlandet igjen, satte Gabriel Kielland i gang med å bygge ny og stor kirke i Lyngdal. Det er sannsynlig at Ole var med på det byggeprosjektet. I 1854 døde imidlertid Gabriel Kielland, og ny prest kom på plass året etter. Dermed var ikke prestegarden i Lyngdal den samme for ungkaren fra Ryfylke. Han begynte derfor å se seg om etter en egen gard, og fikk kjøpt et bruk på Åmland i Vanse i 1857.

Ole Strand sin sønn Lars Tobias med familie.

(foto Oddleif Lian)

Gift med odelsjente fra Lyngdal

Da Ole Strand ble selveiende bonde på Vanse, var han blitt 43 år gammel og fremdeles ungkar. Men etter fem år på Vanse, var den da 48 år gamle Ole endelig klar for bryllup. Han hadde funnet seg ei jente fra Lyngdal, som han da ble gift med. Hun var 22 år yngre enn Ole, og het Lisabet Tobiasdatter Berge fra garden Øvre Berge. Lisabet og Ole Strand ble boende på Vanse fram til 1869, og fikk sønnen Lars Tobias i 1866.

I 1869 solgte de på Vanse og kjøpte hennes heimegard, Øvre Berge, av bror til Lisbet. I 1873 fikk de enda en sønn, og navnet de gav han, viser hvor høyt Ole satte det gamle presteparet. Sønnen fikk navnet Gabriel Gustavus. Under folketellingen i 1875, hadde familien på Øvre Berge 5 kyr og 4 sauer. De sådde 3,25 tønner korn og 4,5 tønner poteter. Ole drev Øvre Berge fram til 1888. Da overlot han garden til de to sønnene. Lars Tobias fikk egen familie, mens Gabriel Gustavus forble ugift. I 1898 ble garden formelt delt mellom de to brødrene, men da Gabriel Gustavus døde i 1916, ble hans del slått sammen med brorens.

Ole Strand sitt barnebarn Oskar og kona hans Bertine.

(foto Oddleif Lian)

Ole Strand ble 77 år gammel, og døde i 1891. Det samme året døde også Ole sin bror Endre, heime på Tjøstheim. Det aller meste av Ole sin gard, er i dag oppslukt av utbygging i Alleen sentrum i Lyngdal.

 

 

Kilder

Gustava Kielland: Erindringer fra mitt liv (1882)

Harald Bjørkvik: Gardane på søre delen av Finnøy (1993)

Helge Alvin Rosfjord: Mitt liv med Gustava. Biografi om Gabriel K. Kielland (2023)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Oddleif Lian: Lyngdal 2 (1984)

Odd Tungland: Ole Larsen Strand (1814-1891) Artikkel i Lyngdal historielag sitt årsskrift Lyngdalsboka 1999

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Hvis ikke Gud nå oppreiser profetrøster..

Tormod Vågen på talerstolen

Slik begynner ett av sitatene fra dagens knippe sitater, som jeg har samlet fra ulike taler og bøker. Her er litt å tenke på for deg som er opptatt av Guds rike.

Denne gang omhandler sitatene forkynnelsen og forkynnerne.

Josef Tungland

Hvis ikke Gud nå oppreiser profetrøster iblant oss, kan hele vårt lekmannsarbeid gå i oppløsning!

Tore Tungland

Forkynn Ordet, bruk Ordet som eit sverd, og rekna med Den Heilage Ande! Det er forkynning av Ordet i  Anden si kraft som skal føra Guds rike til siger!

Charles H. Spurgeon

Hadde vi ikke trodd på Den Hellige Ånd, skulle vi for lengst ha lagt ned vår forkynnergjerning.

Aksel Valen-Sendstad

Tjenesten for Guds Ord i forkynnelsen er den viktigste og mest grunnleggende tjeneste som Gud har innstiftet.

Tormod Vågen

De folk som ikke har noen annen bibel enn de kristnes liv, har en defekt bibel. Det finnes intet evangelium i den.

Fredrik Wisløff

Den rette talekunst for en kristen forkynner er å forsvinne bak det budskapet han bringer.

Egil Sjaastad

Det behøver ikke være uten verdi å forsøke å holde folks oppmerksomhet og å skape interesse og engasjement i forkynnelsen. Men la oss huske at det aldri kan frelse et menneske fra Guds vrede. Det kan kun selve evangeliet. Derfor må det lyde fra vår munn. Og her må du ikke nøyes med å være taler! Be om at du må være forkynner! En taler orienterer. En forkynner tilsier og gir.

Carl Olof Rosenius

En rett Guds ords forkynner har et erfaringsområde i sitt eget hjerte, hvor han selv gjennomlever det Gud vil han skal hjelpe andre med.

Forkynnelsen av loven har mange tilhengere og tilhørere. Evangeliet derimot er en dårskap for all fornuft og en forargelse for alle selvtilfredse. Det er bare noen få fattige syndere som virkelig gleder seg over evangeliet.

Hans Erik Nissen

Det er viktig at Guds nåde og den uforskyldte frelse ikke blir et sluttpunkt i vår forkynnelse og undervisning, som vi kun ofrer kort tid på. Det må ikke være slik at når vi når til evangeliet, er det et sikkert tegn på at forkynnelsen eller undervisningen nærmer seg slutten.

Øivind Andersen

Hvor Ordet om Jesus forkynnes, legger det seg selv inn på hjertet hos dem som hører det, og så sant Ordet da ikke blir avvist i vantro, kommer det til å frelse dem som hører.

Dag Risdal

De falske profetene, og moderne teologer, taler om nåde for folk, uten omvendelse! De taler om Guds kjærlighet uten at man skal vende seg fra synd og ugudelighet.

Den profetiske gaven består ikke først å fremst i å kunne forutsi noe om fremtiden, men å kunne formidle Guds åpenbaring slik at tilhørerne ser seg selv og sin situasjon i lys av Guds ord.

Dagbok fra ei møteuke – i Steinsdalen

Steinsdalen bedehus 11.02.24 (foto Dag Rune Lid)

«Det er tirsdag. En spesiell dag for en predikant. Dagen for oppstart av møteuke. Jeg både gleder meg og skulle ønske jeg kunne vært heime.»

Det var Kristian Fagerli som innledet en tale på denne måten.  Talen var fra starten av ei møteuke på Nardo bedehus i Trondheim, antakelig på 1990-tallet. Vel i land fra Hjelmelandsferja tirsdag 6. februar 20224, satte jeg på en CD med ulike taler, og denne talen av Kristian var den første som kom. Han fortalte at han var glad for at han fikk lov til å vitne om sin Frelser. Samtidig kjente han på en trang til heller å være i ro heime. Til å engasjere seg i det lokale misjonsarbeidet. Han satte ord på noe kjent også hos meg, og jeg tror det er noe mange forkynnere erfart.

Etter ei nødvendig friuke, som ikke var helt fri, var det godt å sette seg i bilen og starte på turen til Norheimsund og Steinsdalen bedehus. Jeg reiste fra Jørpeland kl.12.00 og var framme kl.18.00. Det ble en mer spennende kjøretur enn normalt. I Brattlandsdalen og langs Røldalsvatnet var det så mye snø og så høye brøytekanter at det var vanskelig å finne steder hvor to møtende biler kunne passere hverandre. Heldigvis var det lite trafikk denne dagen. Reisefølge var som nevnt Kristian Fagerli, og sangeren Arthur Eriksson.

Møteleder Per Ove Sæleset (foto Ove Sandvik)

Vel framme fikk jeg en halvtime for meg selv i bilen, før bedehuset ble låst opp. Jeg hadde møteuke på samme bedehus for 12 år siden, så jeg var ikke helt fremmed. Per Ove Sæleset er NLM sin kontaktperson på dette bedehuset og han var også møteleder på alle møtene. Storsalen har 75 stoler, og på dette møtet kom 10 personer fra bygda. På dette bedehuset blir de aller fleste talene videofilmet, og lagt ut på en You-Tubekanal. Slik også med mine taler. Det er omtrent 165 000 som er innom denne kanalen hvert år.

Etter møtet kjørte vi heim til Karin og Per Ove Sæleset for kveldsmat og overnatting. De bor 320 meter over havet like overfor Norheimsund sentrum, i enden av en bratt, smal og svingete vei. Per Ove er pensjonert bonde, og de bygde seg ny kårbolig for noen år siden. Utsikten over Norheimsund, fra stua og kjøkken er fantastisk. Nå er det sønnen Anders og hans familie som har overtatt garden.

Norheimsund (foto Ove Sandvik)

(foto Ove Sandvik)

Onsdag 7. februar

Det var flott å våkne opp i et fantastisk vinterlandskap, med knapt 1 meter snø og massevis av flotte dompaper på fuglebrettet. Det er godt å ha en lang dag til forberedelse, lesing, skriving og turgåing. Jeg får mer ro når jeg bor borte, enn når jeg er heime i den daglige dont. Etter frokost hadde jeg min daglige andaktsstund, før forberedelse til kveldens møte. Jeg la ut en artikkel om Jacob Traasdahl på Facebook. Han hadde sine fem siste og tunge år her i Norheimsund. En venn fra Sand responderte, og la ut en flott sang som Traasdahl hadde revidert. Denne sangen er skrevet av hallingdølen Ingebret Thorkildsen i 1857 og heter «Kan du synge den nye sangen?». Denne sangen tonte i meg resten av dagen, og resulterte i en ny artikkel på bloggen min.

På preiketurer, som også ellers, har jeg med meg bøker å lese i. Denne gang har jeg ei bok av Dag Risdal som heter «De gamle stier – Jeremiaboken i aktuelt perspektiv» og boka til kollega Odd Eivind Stensland, opprinnelig fra Hjelmeland. Hans bok heter «Forkynneren – På reisefot med ord fra Gud». Her skriver han om sitt liv som forkynner, og berører også aktuelle spørsmål angående forkynnelsen.

Møteflokken var onsdag kveld øket til nærmer 30, og det var gledelig med en del ungdommer til stede. Den som hadde kveldens åpningsord, var en strandbu. Harald Voster er rektor ved Framnes videregående skole, som er eid av Indremisjonsforbundet. Kona hans, Brit, er rektor ved en kristen friskole for 1-10. klasse. Møteopplegget på møteuka er enkelt, med åpningsord, tale og 2-3 fellessanger. Etter møtet var jeg på kveldsmat hos Alis og Dag Rund Lid. Veldig kjekt med en god prat med en kjenning fra studietiden min i Bergen. Dag Rune er kontaktmann for Indremisjonsforbundet og Lekmannsmisjonen på Steinsdalen bedehus, og er ansvarlig for møteopptakene.

Mange fine stunder med gode måltid hos Karin og Per Ove Sæleset

(foto Ove Sandvik)

Torsdag 8. februar

Norheimsund er ei bygd med ca.4500 innbyggere. Kommunen heter Kvam og har ca.8500 beboere. Andre bygder i kommunen er Øystese, Strandebarm og Ålvik. Nevnte Framnes vgs var opprinnelig en folkehøgskole og misjonsskole og ble startet av Johannes Brandtzæg. Her var Kinamisjonens hovedkontor inntil det ble flyttet til Fjellhaug i Oslo i 1913. Framnes ble da solgt til Indremisjonsforbundet. I 2007 startet Norheimsund Friskole med undervisning for 1.-10. klasse.

Denne torsdagen våknet jeg opp til minus 12 grader og skyfri himmel. Med masse nysnø, var naturen på Sæleset nesten som et vinterparadis. Jeg hadde en nydelig spasertur langs skiløypene og kunne bare nyte den flotte vinterdagen. I tillegg til møteforberedelser, var det god tid både til litt skriving og lesing. På møtet denne kvelden var ca. 20 samlet. Harald Rydland hadde åpningshilsen og spilte piano til allsangen.

Framnes videregående skole (foto Ove Sandvik)

Norheimsund Friskule (foto Ove Sandvik)

Fredag 9. februar

Ny flott dag med vindstille og -12 fra morgenen av. Etter frokost var det en del administrative ting som måtte ordnes, og det var tungt å komme i gang med forberedelsene. Teksten jeg hadde planlagt å tale over måtte byttes med en annen, og freden senket seg etter hvert. Hadde en kjøretur til Øystese og gjenbruksbutikken der, etter lunsj. Jeg fortsatte til Framnes og Norheimsund Friskule, for å se disse skolene i dagslys. Det ble tid til en luftetur i skiløypa også i dag.

I dag var det Randi Norheim som hadde åpningshilsen på møtet, mens Magnus Vistvik spilte piano. Forsamlingen var omtrent som på torsdag. Mange har kommet hver kveld, men det er noen nye som også dukker opp hver kveld. Vel heime etter møtet, laget Karin Sæleset til en nydelig kveldsmat for mann, predikant og pianist.

En flokk på minst 20 dompaper lyste opp på foringsplassen.

(foto Ove Sandvik)

(foto Ove Sandvik)

Lørdag og søndag 10.-11. februar

Lørdag snudde været nok en gang. Temperaturen steg til -3 og det var frisk og kald vind. Inne derimot var det varmt, og også denne formiddagen var det en kamp for å bli rolig for kveldens tekst. Det var godt når endelig teksten kom, men spenningen i forkant av møtet blir jeg nok ikke ferdig med. Ellers fikk jeg god tid til lesing denne dagen, og begge bøkene ble utlest. Kristin Vistvik hadde åpningsord på møtet lørdag kveld. Oppmøtet var omtrent som dagen før. Etter møtet var vi tre som ble invitert på pizza til Kari Ljønes Valland.

På talerstolen med Guds ord (foto Dag Rune Lid)

Søndag var det tid for sjette og siste møte. Denne gang var forsamlingen betydelig større, omtrent 40 stk. En del tilreisende gjester i forbindelse morsdagen møtte også, blant annet noen kjente med røtter fra Namdal. Eivind Straumstein hadde åpningshilsen og talen var ut fra dagens tekst. Om du ønsker å høre talene, finner du dem på: 

steinsdalenbedehus.no

Kan du synge den nye sangen? -en hilsen fra Fortun i Sogn

Maleri fra Fortundalen av Flintoe

Haugianerpredikant Ingebret Thorkildsen var på preiketur fra Gudbrandsdalen over Sognefjellet. Med Fortundalen under seg, steg lovsangen opp i hans indre. 

Ingebret Thorkildsen var fra Torpo i Hallingdal, og ble født i 1831. Navnet hans er også skrevet som Engebret Torkelsen. Heimbygda Torpo ligger mellom Gol og Ål. Ingebret var veldig storvokst og kjent som Hallingdals kraftigste mann. Han var også svært dyktig til å danse Halling, og ble invitert i de fleste bryllup i dalen for å vise sine kunster. Hallingdansen topper seg med at danseren hopper i lufta for å sparke ned en hatt som henger på ei stang.

I 1850 var Ingebret invitert av presten i bygda til å danse i et bryllup. Denne gang skulle Ingebret settes på prøve, så hatten ble holdt tre meter over bakken. Ingebret har selv fortalt hva som da skjedde (språklig revidert): «Jeg kastet meg i været. I det samme ble jeg nesten lam i hele kroppen og falt på gulvet. Der ble jeg liggende som død.» Han måtte derfor hjelpes hjem.

Vel hjemme ble han sengeliggende i to uker. Da begynte Guds ånd å arbeide med han, og han fikk se at han var en stor synder som var fortapt overfor Den hellige Gud. Slik ble han gående i ett halvt år, og holdt til slutt på å miste forstanden. Men så fikk han høre en haugiansk predikant forkynne at «Uten meg (Jesus) kan dere ingenting gjøre.» Dette ordet løste Ingebret, og han ble frelst og fri. Etter dette ble han med haugianerpredikanten til Ål og Hol og vitnet om sin frelser. Dette ble starten på en livslang tjeneste for Ingebret.

Ingebret var en dyktig arbeidsmann, og i 1854 hadde han tjent så mye at han kunne kjøpe seg sin egen gard i Hemsedal. Han var da blitt kjent med den kjente haugianerpredikanten Erik Venjum fra Hafslo i Sogn, og Erik inviterte Ingebret til å komme til Sogn som predikant. Det ble årlig slike predikantreiser vestover for Ingebret.

Ingebret Thorkildsen (foto Ola Rudvin: Indremisjonsselskapet 100 år)

Det var i februar 1857 at Ingebret var på vei fra Gudbrandsdalen over Sognefjellet for å han møter i Fortundalen. Da den flotte Fortundalen åpnet seg under han, måtte han sette seg ned og nyte Guds skaperverk. Mens han satt og så ut over dalen, fikk den 26 år gamle predikanten inspirasjonen til sin mest kjente sang. De første møtene hans var hos ei kristen kvinne på garden Li øverst i Fortun, og hele sangen ble ferdig mens han bodde på Li. Sangen heter «Kan du synge den nye sangen» og i Sangboken står den på nr.195.

Sangen ble raskt kopiert og spredd rundt i det haugianske miljøet. Jakob Traasdahl fikk også tak i sangen, og satte sine initialer under da han trykket sangen i si sangbok. Dermed var det mange som trodde at det var han som var forfatter, men han hadde bare gjort en lett revidering av sangen.

I 1865 flyttet Ingebret fra Hemsdal til Vestfold. Han fortsatte å forkynne Guds ord, for det meste som frivillig ulønnet forkynner. Han hadde preiketurer langs hele kysten fra Oslo til Stavanger. I 1905 ble han syk, og det ble slutt på hans forkynnergjerning. 17. februar 1916 sovnet han stille inn. I et minneord står det om han: «Han hadde rike gaver, en klar, sunn kristendomsoppfatning, stor frimodighet og en brennende kjærlighets omsorg for sine medmenneskers frelse. Især hadde han en merkverdig evne til å skildre syndens følger for tid og evighet, vekke de sovende og veilede de vakte til frelsen i Kristus Jesus.»

Her er Ingebret Thorkildsen sin mektige sang:

Fra sangboken syng for Herren

Kilde: Slik ble sangen til, av Trygve Bjerkrheim (1972) Artikkel av Lars Aanestad