Pontoppidan - bispen som preget Norge

Erik Pontoppidan (foto denstoredanske.lex.dk)

Få bøker i Norge har betydd så mye for kristen kunnskap og åndelig liv, som Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktighet». Hvem var denne pietistiske biskop?

En liten guttegjeng sammen med en eldre ungdom, var på vei ned til elva i Århus. En av guttene hadde fått en lekebåt av ungdommen, og nå ville de prøve å segle båten på elva. Vel framme ved elva, gikk det imidlertid galt. Gutten med båten, som het Erik, var uheldig å gled og falt hodestups i elva. Den var omtrent tre meter dyp og strømmen var kraftig. Erik gikk rett til bunns.

Det gikk imidlertid ikke lenge før han kom opp igjen, og da klarte ungdommen å få tak i han og halt han i land. Erik var livløs, men med livreddende behandling kom han heldigvis til live igjen. Dette skulle ikke bli siste gang Erik Pontoppidan skulle være døden nær, men Gud holdt sin hånd over han, vitnet han selv da han var blitt godt voksen.

Urolig oppvekst

Elisa Sophie Spend og Ludvig Henriksen Pontoppidan var prestefolk i Århus i Danmark. Begge var av presteslekt, og Elisa Sophie var Ludvig sin andre kone. Hun var 25 år yngre enn sin mann. Ludvig hadde prester i slekta helt tilbake til 1500-tallet, og var nå stiftsprost og sokneprest i Domkirken i Århus. Da Ludvig fikk sitt siste av fire barn, var han 50 år og kona 25. Fødselen skjedde 24. august 1698, og gutten fikk navnet Erik Ludvigsen Pontoppidan.

Foreldrene var opptatt av at barna skulle få god utdannelse, noe som betydde at Erik allerede som fireåring fikk sin første undervisning i heimen. Høsten 1706 ble tilværelsen snudd opp ned for lille Erik. Far hans ble alvorlig syk og døde, og våren 1707 døde også mor hans. Det betydde at de av søsknene som fremdeles bodde heime, ble plassert i ulike fosterheimer. Erik havnet hos enkemann Bras, som var justisråd. Bras var veldig god mot Erik, men han var borte fra heimen det meste av tiden.

Bras hadde ansatt en husholderske, som styrte huset mens han var borte. Denne husholderske fikk Erik et veldig nært og godt forhold til. Den nye læreren hans het Oluf Fastrup. Han hadde fridd til husholdersken, men blitt avvist. Dette gjorde han sint og hevngjerrig, og lot sitt hat gå ut over lille Erik. Erik ble slått og plaget på det grusomste, noe som selvsagt også førte til minimal læring.

Erik Pontoppidan. (Foto: Kopi av H. C. Knudsen av et portrettmaleri)

Etter 2-3 år hos justisråd Bras, fikk Erik flytte til to eldre halvsøstre som bodde i Århus, før han endte opp hos sin 17 år eldre halvbror, som var prest i den tyske kirken i Fredericia sør på Jylland. Her fikk han endelig gode forhold på alle vis. Halvbroren tok godt vare på sin lillebror, og gav han god oppdragelse. Han sørget også for at han fikk god undervisning. Erik var imidlertid ikke like imponert av lærerne sine. I hverdagen var de veldig grove i målet, mens de fra kateteret underviste noe helt annet. Erik lo helst av deres hykleri. I heimen til halvbroren snakket de tysk, så Erik lærte seg dette språket mens han bodde her. Etter fire år i Fredericia, fikk han privatundervisning hos lærer Ove Guldberg i to år, før han returnerte til Fredericia for å lære hebraisk.

I 1716 dro Erik Pontoppidan til København for å studere teologi. Han måtte først avlegge eksamen artium og philosophicum, og tok teologisk embetseksamen med karakteren «haud» i 1718. Økonomien var dårlig, så han måtte ta fagene over kort tid. I studietiden var det mye fyll og festing på kameratene hans, men Erik hadde så dårlig råd at han ikke ble med dem i dette festlivet. Selv sa han at etter den teologiske eksamen «var hodet nokså fullt, men pengepungen skrekkelig tom.» Erik var ingen personlig kristen på denne tiden.

En ungdom som bodde på naborommet og som arbeidet som sekretær, hadde faste og inderlige bønnestunder hver morgen og kveld. Dette vekket Erik til ettertanke over sitt overflatiske liv. Det var forsmedelig at denne lekmannen hadde et riker åndelig liv enn han som snart skulle stå på talerstolen og forkynne Guds ord. Det ble imidlertid ikke noe åndelig gjennombrudd for Pontoppidan. På denne tiden var pietismen i ferd med å vinne innpass i København.

Åndelig oppvåkning i Hamburg

Etter avsluttet teologiutdanning, reiste Erik Pontoppidan til Hamburg. Her fikk han bo hos en morbror, kaptein Spend, som bodde på en herregård. I heimen snakket de fransk, så Erik lærte også dette språket. Morbroren var en gudfryktig pietist, og hadde andakt og annen undervisning både ved frokostbordet, til middagen og om kveldene. Morbroren hadde også et rikholdig bibliotek av lutherske og pietistiske oppbyggelsesforfattere. Dette biblioteket ble flittig brukt av den nyutdanna teologen.

Under oppholdet hos morbroren, våknet Pontoppidan sitt åndelige liv. Guds ord begynte å virke på hans hjerte, så han ble avslørt som en synder. Han hadde derfor behov for å utøse sitt hjerte for Herren. Han gav Gud mange løfter, men klarte ikke å holde dem. Dette vakte en enda større syndserkjennelse. Likevel sa han om seg selv ar han enda sto mer på sin egen grunn enn på nådens grunn. Den åndelige frigjøring kom først en stund senere.

Mens Erik Pontoppidan bodde i Norge, kartla han norsk natur.

Her en en av hans tegninger av et albueskjell.

I 1719 hadde han vært ett knapt år hos sin morbror i Hamburg, og da fikk han tilbud om en huslærerpost hos generalmajor Kruse i Kristiania (Oslo).  Han takket ja, og la ut på den lange reisen mot Oslo i april. Det var dårlig med offentlig kommunikasjon, men han fikk reise med postskyss fra Hamburg, gjennom Slesvig og Jylland til Frederikshavn. Her skulle han ta båt til Norge.

I Nord-Europa pågikk «Den store nordiske krig» i perioden 1700-1721. På grunn av krigstilstanden, måtte båter som skulle mellom Norge og Danmark ha militær eskorte. Denne var ikke på plass da båten til Norge skulle gå, så de måtte vente i to uker før det danske krigsskipet kom. Dermed måtte Erik skaffe seg ekstra kost og losji i Frederikshavn, noe som tærte på økonomien hans. Han deltok også i pengespill disse to ukene. Først tapte han stort, før han kort tid etter vant tilbake det meste han hadde tapt. Denne hendelsen satte en støkk i han, og han tok fra da av sterk avstand fra pengespill.

Overfarten fra Frederikshavn til Jomfruland i Telemark tok to døgn med uvær og storm. Fra Jomfruland gikk ferden videre til Oslo med en ny båt. Da han kom til Oslo, viste det seg at en annen hadde fått lærerstillingen Erik var tilbudt. Erik sto da på bar bakk og var nesten pengelens. Han ropte til Gud i sin nød. Ikke lenge etter traff han en kjenning av familien, som het A. Stevens. Stevens ble for øvrig senere gift med Erik sin søster. Denne Stevens tok seg av Erik og prøvde å skaffe han jobb som feltprest. Han fikk ikke den stillingen, med begrunnelse av at han var for ung. Ikke lenge etter fikk han imidlertid en huslærerpost hos generalløytnant Lützow på en gard mellom Moss og Sarpsborg. Her ble han i ett år.

Studietur i Europa

Mens han var lærer hos Lützow, fikk han et tilbud han ikke kunne motstå. Kompisen Claus Hvidtfeldt skulle på en studietur til Europa i 1720-21, og trengte en å reise sammen med som var god i språk. Mor til Claus var enke og en varm kristen. Det betydde mye for henne at reisefølget til sønnen var en hun kunne stole på. Pontoppidan fikk bo i heimen til Hvidtfeldt i to uker, før de to unge mennene la ut på sin reise.

Første etappe av turen gikk fra Oslo til Amsterdam. Nok en gang skulle Erik oppleve storm. Turen tok 17 dager, og ni av dem var Erik så sjøsyk at han trodde selv at han var døden nær. Men de kom til slutt velberget fram til Amsterdam, og brukte de neste tre månedene til å besøke ulike steder i Nederland og Belgia. Her fikk Erik blant annet bli kjent med reformert teologi. I november bestemte kameratene seg for å ta båt over til England, men nok en gang skapte været problemer.

Erik Pontoppidan sin tegning av sjøormen

De var så vidt kommet ut i Den engelske kanalen, da et voldsomt uvær brøt løs. Mange båter forliste under dette uværet, og flere diker i Nederland ble ødelagt. Skipet som Erik og Claus reiste med var også nær ved å forlise, men det ble blåst inn til land og ble berget. Nok en gang var Erik blitt berget fra den visse død. Kompisene utsatte derfor overfarten til London med en måned, og besøkte i denne perioden blant annet Antwerpen og Flandern. Like før jul i 1720, kom de endelig velberget over til England.

De neste månedene kombinerte de ferieliv og studier blant annet i London og i Oxford. Planen var å reise videre til Frankrike og Italia etter pinse 1721, men da hadde Erik Pontoppidan fått et prestekall fra Fyn heime i Danmark. Dette svarte han ja til, siden Claus Hvidtfeldt hadde funnet en annen reisekamerat som ble med han til Italia. Erik satte derimot kursen mot Fyn, men nok en gang kom han for sent. Da han var vel framme på Fyn, var prestestillingen allerede besatt av en annen. Erik fortsatte derfor videre til København, i håp om å få seg et annet prestekall.

Prest på Als og i København

Det ble imidlertid heller ikke denne gang noe prestekall. I stedet fikk han en lærerstilling hos en adelig familie på Sønderborg på øya Als ved Jylland, på grensen til Tyskland. Her var han i to år, før han ble utnevnt til hoffprest med ordinasjon i Nordberg kirke på Als. Denne stillingen hadde han i tre år. Ved årsskiftet 1726/27 ble han forfremmet til sokneprest i Havnbjerg på Als, en stilling han hadde i åtte år.

Havnbjerg kirke på øya Als

Mens han var på Als, fikk han tett kontakt med pietistiske miljøer og ble satt åndelig fri. Hans markerte pietistiske forkynnelse og undervisning, førte han i konflikt med sin nærmeste overordnede prest, som var ortodoks med lite syn for pietismen. Men Erik fikk god inngang blant menighetens folk, og hadde ei god tid som prest.

Mot slutten av tiden som hoffprest, var det en lørdagskveld en flokk med hoffbetjenter som skapte mye uro i byen. De var sterkt beruset, og endte opp i kirken for å sove ut rusen. Da Pontoppidan kom til kirken dagen etter, refset han bråkmakerne kraftig fra talerstolen, for deres oppførsel. Detter ble ikke nådig mottatt, og i sinne truet de prestefamilien. En av hoffbetjentene sendt også et trusselbrev til Pontoppidan. Erik sendte da kona si til fyrstinnen, og hun kalte inn alle hoffbetjentene på teppet. De fikk klar beskjed om at hvis de gjorde noe mot presten, ville de bli oppsagt. Dermed fikk hun roet ned opptøyene.

Erik Pontoppidan (foto wikipedia.no)

Gift tre ganger

Det er ikke mye jeg har funnet ut om Erik Pontoppidans familieliv. 26. oktober 1726 ble han gift med Francisca Toxverd. De fikk ikke barn sammen. Francisca døde allerede i 1730. Erik fant seg snart ny kone, og ble gift med Ellina Danielsen 4. september 1731. Hun var 14 år yngre enn Erik. Begge de to første konene hans var gudfryktige og fromme, men hadde svak helse. Ellina døde i 1744 etter fem års sykdom og Erik var dermed enkemann for andre gang. Ellina og Erik hadde tre sønner og ei datter sammen. 

Heller ikke denne gang skulle det ta lang tid før han giftet seg på nytt. Hans tredje kone het Johanne Marie de Hofman til Skjærildgård og var 24 år yngre enn brudgommen. Johanne Marie skulle overleve Erik med mange år. Hun døde først i 1809. I det siste ekteskapet fikk Erik Pontoppidan seks barn, og altså ti barn til sammen i de to siste ekteskapene.

Erik selv hadde veldig god helse. I 1724 merket han en liten kul i nakken. Den vokste raskt til ei hasselnøtts størrelse. Kulen fortsatte å vokse, og Pontoppidan var sikker på at dette var en sykdom til døden. Kulen var i 1734 blitt så stor som en knyttneve, men så stoppet den å vokse. Det viste seg at kulen var både ufarlig og smertefri.

Den pietistiske konge over Danmark/Norge, kong Christian VI

(foto danmarkshistorien.dk)

Hoffprest i København

I 1734 var det tid for familien Pontoppidan til å gjøre oppbrudd. 19. november fikk han kall til å bli slottsprest i Fredriksborg og sokneprest i Hillerød nord for København. Det ble arrangert avskjedsgudstjeneste for han i Havnbjerg kirke i januar 1735, og like etter var familien på plass i Hillerød. Men dette oppholdet ble kun noen få måneder, fordi kong Christian VI ville ha Pontoppidan som hoffprest. I denne stillingen startet han med tiltredelsesgudstjeneste 4. søndag i advent 1735.

Kong Christian VI var betydelig preget av pietismen, og ønsket at Pontoppidan skulle ha en sentral plass i Den danske kirke. Pontoppidans forkynnelse ble i kort form karakterisert slik av den norske redaktøren og lekmannen Laurits Nilsen: «Han fremholdt klart og fyldig en synders rettferdiggjørelse av nåde, alene av nåde for Kristi skyld… Men han glemte heller ikke å fremheve troens frukter i et hellig liv».

Pontoppidan hadde en enorm arbeidskapasitet. I 1727 kom hans første bok «Troens speil» på tysk. Da den i 1740 ble oversatt til dansk, fikk den veldig stor utbredelse i Danmark og Norge. Hans forfatterskap var ikke bare stort, det omfattet også et bredt spekter av tema. I tillegg til teologiske emner, skrev han bøker om språk, topografi, historie og økonomi.

Bokomslag til Erik Pontoppidans "Sannhet til gidfryktighet"

I 1736 ble konfirmasjonen lovpålagt i Danmark/Norge. Kongen gav da Pontoppidan i oppdrag å skrive en ny forklaring til Luthers lille katekisme til bruk i konfirmasjonsundervisningen. Boka var klar i 1739 og inneholdt 759 spørsmål med til dels omfattende svar. Dette var krevende for konfirmantene å lære, selv om denne læreboka var betydelig kortere enn den forrige. Boka het «Sannhet til gudfryktighet», og kom til å prege norsk kristenliv i 150 år. Det var da først og fremst en revidert og noe forkortet utgave ved Saxtorph, som kom i 1771, som ble brukt. I Danmark fikk Pontoppidans bok kun en levetid på ca. 50 år, før den ble byttet ut med andre. I Norge var den haugianske vekkelsen med på å spre «Sannhet til gudfryktighet».

Erik Pontoppidan ble i 1738 utnevnt til professor i teologi, ved siden av kallet som hoffprest. Her kunne han fortsette både med studier og med sitt store forfatterskap. Han ble også bedt av kongen om å utarbeide ei ny salmebok, som skulle være gamle Kingos salmebok med tillegg. Denne salmeboka kom i 1740, og ble brukt i noen tiår før den ble erstattet av andre salmebøker.

Fra Erik Pontoppidans bok om Norges historie

Biskop i Bergen og prokansler i København

På slottet fikk kronprins Fredrik V stadig sterkere innflytelse. I motsetning til sin far, var han ikke begeistret for pietismen. Han sørget derfor for at flere markerte pietister ble forflyttet. En av dem som ble rammet av denne «maskerte tvangsforflytning», var Erik Pontoppidan. Han ble forfremmet til biskop, men til et embete langt fra København, nemlig i Bergen. Kong Christian VI døde i 1746 og Fredrik V overtok som ny konge. Pontoppidan var allerede i 1745 utnevnt til biskop i Bergen, men kom ikke dit før i 1748 og da motvillig.

Bergen domkirke hvor Erik Pontoppidan var biskop.

(foto: wikipedia.no)

Pontoppidan utførte imidlertid sine plikter som biskop på en utmerket måte. Han skrev hyrdebrev til sine prester hvert år, og reiste på visitaser om sommermånedene. Visitasberetningene hans ble senere utgitt i bokform. Ellers arbeidet han med iver for å forbedre skolene, og også å opprette nye studietilbud i Bergen. Han samlet også opplysninger om det norske språket og om Norges historie. Disse gav han ut i bokform. Boka om det norske språket, fikk tittelen «Glossarium norvegicum».

I 1754 søkte han avskjed fra bispeembetet. Han ble samtidig helt uforskyldt innblandet i en utroskapsskandale. Varaborgermesteren i Bergen var utro med datteren til borgermesteren og ble far til et barn utenom ekteskapet. De prøvde å skjule dette, og mor til barnet, oppga flere aktuelle kandidater som barnets far. En av «kandidatene» hun oppgav var biskop Pontoppidan, noe som gjorde han rasende. Han fikk bekreftet sin uskyld i rettsvesenet. Pontoppidan fikk avskjed i nåde, og forlot Bergen for godt i 1754. Han fikk beholde lønna si som biskop fram til sin død.

Denne boka av Erik Pontoppidan fra 1757 er fra mitt bibliotek

(foto: Ove Sandvik)

Ferden gikk så tilbake til København, hvor han ble utnevnt til prokansler ved universitetet. Her fikk han konsentrere seg om studier og om sitt forfatterskap. Ett av hans mest kjente verk fra denne tiden er pastoralteologien «Collegium pastorale practicum» som kom i 1757. 20. desember 1764 satt Erik Pontoppidan og skrev ved pulten sin som vanlig. Han ble akutt syk og ropte på kona si. Han forsto at noe alvorlig var inntruffet og sa til kona si: «Hils mine venner og si at jeg dør i troen på Guds Sønn». Slik døde biskop Erik Pontoppidan.

 

Minnedikt over Erik Pontoppidan som sto i avisen "Bergens Adressecontoirs Efterretninger"

4. mars 1765

 

Kilder

Laurits Nilsens Skrifter i samling IX (1914)

Kjell Dahlene: Fem artikler om Erik Pontoppidan i Bibelsk Tro 1999

W. M. Schelderup: Erik Pontoppidan Dagen august 1921

Norsk biografisk leksikon (nbl.no)

Wikipedia

Nasjonalbibloteket (nb.no)

Ordnasjonsstriden

NLMs andre generalsekretær Johannes Brandtzæg

Spørsmålet om mannlige misjonærer i Kinamisjonen skulle ordineres eller ikke, fulgte Kinamisjonen som en mare, de første 10 årene.

Da de første misjonærene skulle reise til Kina i 1891, søkte lederen, Johannes Brandtzæg, om å få bli ordinert av en av biskopene i Den norske kirke. Biskopene var skeptiske til den nye organisasjonen, og avslo søknaden. Brandtzæg reiste til Kina uten å bli biskoppelig ordinert, men forbundsstyret (nå kalt hovedstyret) hadde en innvielseshandling for alle misjonærene før utreise. Brandtzæg kom heim igjen fra Kina etter ett år, og det ble vedtatt at Nils Arnetvedt skulle reise til Kina som ny leder for misjonærene.

Arnetvedt var sentral i stiftelsen av Kinamisjonen og ble dens første leder og formann. Brandtzæg overtok disse vervene i 1893, etter at han var tilbake i Norge. Arnetvedt reiste til Kina via USA, og i USA fikk han lederen for en norsk synode i USA til å ordinere seg. Dette hadde ikke hovedstyret gitt sin godkjenning til. Hovedstyret var klar over at Arnetvedt var forholdsvis høykirkelig, noe som resulterte i at hovedstyremedlem Gustav Gundersen stemte imot å sende han til Kina. Han var redd for at Arnetvedt skulle prege misjonærene med sitt syn, og at det dermed ville bli et skille mellom kirkelige misjonærer og vekkelsesfolket i Norge. Men Gundersen nådde ikke fram med sitt syn i 1892.

Da Arnetvedt reiste til USA, hadde han med seg en ungdom, Johan Gotteberg, som skulle studere teologi ved Den Norske Synodes presteskole, Luther Seminar. Dette med tanke på misjonærtjeneste i Kina. Brandtzæg hadde brevkontakt med Gotteberg, og ble så urolig for hans kirkesyn, at han kalte han heim til Norge for at ledelsen skulle bli bedre kjent med han. Saken ble behandlet på et lukket møte under generalforsamlingen i 1895, og der fikk Brandtzæg og Thormod Rettedal et knapt flertall for å ansette Gotteberg. Mindretallet var redd for at Gotteberg skulle la seg ordinere i USA, slik Arneberg hadde gjort – uten hovedstyrets godkjenning. Det var klart flertall i generalforsamlingen for at Gotteberg ikke skulle ordineres i USA.

NLMs første generalsekretær Nils Arnetvedt

Johannes Brandtzæg var lite heldig med behandlingen av ordinasjonsstriden. Han valgte å ikke fortelle Gotteberg om generalforsamlingens ordinasjonsnekt, fordi han trodde, eller håpet, at stemningen i hovedstyret og misjonsfolket ville snu. Brandtzæg var også blitt glad i Gotteberg, og var redd for å miste han som misjonær. Gotteberg ble ferdig med studiene i 1896, og skrev til Brandtzæg at han ville ordineres. Da måtte Brandtzæg erkjenne at han hadde holdt tilbake opplysningene om ordinasjonsnekten, og at han derfor måtte si nei til Gottebergs søknad. Han antydet også at det kanskje kunne bli en mulighet med ordinasjon i Kina, fordi generalforsamlingen kun hadde nektet ordinasjon i USA.

En skuffet Gotteberg reiste til Kina uten ordinasjon. Samtidig var det en ny ungdom som søkte utreise til Kina, nemlig Edvard Masoni. Han hadde gått på NMS sin misjonsskole i Stavanger, men ønsket seg til Kina. Under sterk tvil ble han tatt opp som misjonær, og Brandtzæg søkte kirkestatsråd Jacob Sverdrup om ordinasjon for Masoni, uten hovedstyrets behandling. Det drøyde før svar fra statsråden kom, men hovedstyret fikk etter hvert vite hva Brandtzæg hadde gjort. Da satte de foten ned, og nektet en slik ordinasjon. Statsråden innvilget denne gang søknaden, men da måtte Brandtzæg slukøret skrive tilbake at han hadde handlet bak hovedstyrets rygg, og at styret sa nei.

I 1898 ble det arbeidet med å utarbeide en liturgi for den nye kirken som ville bli stiftet som følge av Kinamisjonens arbeid. Alle misjonærene som var på feltet høsten 1898, gikk inn for at liturgien i Den norsk kirke skulle brukes. I tillegg presset de på for at misjonærer i hyrdetjeneste skulle ordineres. Gotteberg skrev til Brandtzæg at han ikke kunne fortsette som misjonær hvis han ikke fikk bli ordinert. Forslaget fra misjonærene ble sendt hovedstyret, som vedtok å legge det fram for generalforsamlingen i 1899. Hovedstyret støttet misjonærenes forslag, mot to stemmer, Thormod Rettedal og lærer N. Nilsen. Saken var imidlertid såpass betent, at hovedstyret nedsatte en komite med ledere fra alle kretser, for å forberede saken for GF.

I den såkalte «kirkekomiteen» støttet seks av ni medlemmer mindretallet i HS, som ikke ville ha ordinasjon. De ville at HS selv som før skulle innvie misjonærene. Flertallet ville heller ikke at kirken i Kina skulle ha en liturgi tilsvarende Den norske kirkes. Nei, de ville ha «minst mulig faste former». Under forberedelsene til GF, skiftet Brandtzæg syn, og gav sin støtte til flertallet i kirkekomiteen. Dermed ble det også et overveldende flertall i GF for dette. 86 stemte mot ordinasjon og misjonærenes forslag til liturgi, mens 26 stemte for. Da vedtaket ble kjent i Kina, skapte det opprør blant misjonærene. Alle misjonærene, med unntak av Henrik Seyffart, Gjertine Johnsen og søstrene Bjørgum, sendte et krast brev til HS, der de sa at de ikke kunne akseptere vedtaket.

Alle misjonærene unntatt Masoni, reiste heim i 1900 på grunn av bokseropprøret. Misjonærene forlangte å få legge fram sitt syn for misjonens ledelse. Det ble innkalt til et rådsmøte i Bergen 3. januar 1901. Rådsmøtet sto fast ved vedtaket som var fattet i generalforsamlingen. Det førte til at Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg sa opp sine stillinger umiddelbart. Hertzberg var ansatt som misjonær i 1899. Masoni som var i Kina, sa også opp sin stilling i forlengelsen av dette vedtaket. Ole M. Sama og Anna Haaland hadde skrevet under på brevet fra misjonærene, men valgte å bøye seg for generalforsamlingens vedtak. Dermed sluttet sju av misjonærene og en misjonskandidat, på grunn av ordinasjonsstriden. Misjonærflokken ble halvert. I tillegg trakk to av HS sine medlemmer og rektor ved misjonens skole på Framnes seg av samme grunn.

Denne konflikten berørte hele misjonærfellesskapet. Etter at endelig vedtak var fattet i januar 1901, og halvparten av misjonærene hadde sluttet, ble det ro om denne saken internt i organisasjonen.

Oscar Handeland – pennens lekmannshøvding

Oscar Handeland (foto Utsyn nr.26 1967)

Oscar Handeland var Misjonssambandets første store historiker. Han skildret misjonshistorien på en mesterlig måte, og samtidig var han en profilert talsmann for det frie lekmannsarbeidet.

Ettermiddagen lørdag 3. januar 1914 ankom en ungdom fra Sørlandet til hovedstaden for første gang. Her ble han møtt av en tidligere skolekamerat som skulle vise han vei. Målet hans var Kinamisjonens (NLM) nye skolesenter på Sinsen, men der var det ikke plass til han denne lørdagen. Kameraten tok han derfor med til misjonens hovedkontor i Karl Johans gate 7, hvor Kinamisjonen leide lokaler mens de ventet på å få kjøpt noe permanent. Her skulle ungdommen få overnatte på et kontor.

Etter ei god natt på kontoret i Karl Johansgate, gikk de to kameratene til Calmeyergatens misjonshus søndag formiddag, hvor de hørt den kjente predikanten Ludvig Hope forkynne Guds ord. Lite visste ungdommen da, at han snart skulle bli en nær medarbeider til Hope. Da møtet var ferdig, var det endelig tid for å sette kursen mot Sinsen og Kinamisjonens nye skole, Fjellhaug. Årsaken til plassmangelen denne helga, var at det nye misjonsskolebygget på Fjellhaug skulle innvies søndag kveld, og mange tilreisende gjester fylte skolens internat.

Personale og studenter på Fjellhaug. Oscar Handeland nr.2 f.v framme.

(foto nb.no)

Det ble en stor festkveld på Fjellhaug søndag kveld 4. januar. Ungdommen fra Sørlandet, som het Oscar Handeland, merket seg en spesiell ting denne kvelden, som varmet hans hjerte ekstra. Ei stor gruppe emissærer fra hele landet var innbudt til innvielsesfesten. Her traff han for første gang den kjente forkynneren fra Rogaland, Sven Foldøen, og mange andre mer og mindre profilerte Herrens sendebud. Handeland mente at forbundsstyret (hovedstyret) hadde gjort et klokt valg med å invitere emissærene, for disse var helt sentrale i misjonens heimearbeid.

Fjellhaug og NLMs hovedkontor i Oslo, skulle bli Oscar Handelands arbeidsplass hele hans yrkesaktive liv. Han var en stille og beskjeden kar, som først og fremst markerte seg med sin gode penn. Handeland skrev veldig lite om seg selv, og gav nesten aldri intervjuer der han selv var i sentrum. Jeg har bare funnet ett slikt intervju gjort etter at kona var død, og i det presiserte han tydelig at han stilte opp for å hedre sin kone!

Oppvekst i Åseral

I 1873 var en prest i ferd med å bli landskjent. Presten var ansatt som stiftskapellan i Agder og Rogaland, noe som betydde at han vikarierte som prest på ulike steder og som oftest i korte perioder. Hvor han kom, brøt det ut vekkelser. Lars Oftedal var like mye vekkelsespredikant som prest. Like før nyttår 1873/74 ble han sendt til Åseral på et en måneds vikariat.

Oftedal skulle ha sin første gudstjeneste i Åseral første nyttårsdag 1874. En stor flokk gikk sammen med presten på veien mot kirken. Underveis gjorde følget et stopp, for presten ble bedt om å besøke et sykt barn. Da han kom ut fra sykebesøket, var det samlet en veldig stor flokk utenfor huset, og Oftedal ble overveldet. Han sto på steintrappa og så ut over folket, og plutselig stemte han i sangen «Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet, Og om det hører mere til Som man bør have med Foruten Jesu sår og blod, Som han for verden flyte lot, Jeg svarer med et freidig mot: Min grunn er Jesu blod». Tett innved trappa sto en ufrelst 21 år gammel ungdom fra Handeland i Åseral. Ungdommen het Bjørulf Olsen, og mens han lyttet til Oftedal sin sang, ble han vakt og fikk han ta imot Jesus som sin frelser. Bjørulf fikk følge med mange sambygdinger i vekkelsen som gikk over bygda den måneden Lars Oftedal var i bygda.

Handeland nærmeste gard. (foto Fast Grunn)

Oftedal var preget av den svenske forkynneren C. O. Rosenius sin frigjørende forkynnelse, og denne frigjørende vekkelsen satte sitt preg på bygda. Det fulgte flere mindre vekkelser fram mot århundreskiftet. Den største kom med emissæren Gunnar Birkeland i 1896. Birkeland bodde i heimen til Bjørulf Handeland og denne vekkelsen satte dype spor i familien på Handeland. En ny stor vekkelse gikk over Åseral i 1903, med Johan Gjærdal som predikant.

Bjørulf ble gift med Anna Andreasdatter Telhaug fra Eiken den 30. juni 1880. Bruden var 22 år og brudgommen 28, og de stiftet en kristen heim på Handeland. I tillegg til å være bonde, var Bjørulf også lærer i bygda. Han var også en av lederne i kristenflokken, og tok ofte imot emissærer som trengte overnatting. De neste 17 årene fikk Anna og Bjørulf seks barn: Torborg (f.1881), Olav (f.1883), Andreas (f.1885), Oskar (f.1890), Knut (f.1894) og Kari (f.1897). Handeland var en av de største gardene i Åseral, og drev både med kyr, sauer og geiter. Bjørulf avviklet nokså tidlig geitebruket, og konsentrerte driften om sauer og kyr.

Oscar Handeland sin kone Gudrun (foto Fast Grunn)

14. april 1890 var det stor glede på Handeland. Da fødte Anna en frisk gutt, fem år etter forrige fødsel. Gutten ble døpt i Åseral kirke 11. mai og hadde da fått navnet Oskar. Senere skrev de navnet hans med c, Oscar. Oscar måtte tidlig delta i arbeidet på garden, og åtte somre på rad var han gjeter for faren. Han trøstet seg med at han fikk gjete på heimebruket. Mange av hans jevnaldrende måtte på ukjente garder for å få arbeid. Dette var i perioden 1900-1908. Om vinteren var Oscar en ivrig rypejeger med snare.

Oscar Handeland skildret senere i livet, hvordan han mintes barndommens våningshus. Han fortalte at det langs den ene langveggen sto ei seng i hvert hjørne og mellom dem et matskap. Fargene på skapet var sterke, mens vegger og tak var gulfarget. Gulvet derimot var trefarget. På motsatt langvegg var det to vindu. I det ene hjørnet av denne langveggen sto et bord med benker rundt. Plassen nærmest vinduet kalte de for høysetet, og her satt taleren når det var møte i stua. Ellers var det ei hylle på veggen og i det siste hjørnet sto ovnen. Bokhylla var den største i bygda, siden far hans var lærer. Huset ble ombygd i 1907.

Åseral (nb.no)

Selv om bokhylla i heimen på Handeland var rikholdig, tok det lang tid før Oscar lærte å lese. Leselysten kom etter at far hans hadde fortalt mange spennende bibelhistorier. Sterkest inntrykk på Oscar gjorde fortellingen om Josef og brødrene hans. En dag Oscar satt og bladde i boka «Pilegrims Vandring», ropte han plutselig til mor si: «Nå kan jeg lese!» Da hadde bokstavene endelig formet seg til ord og han forsto hva som var skrevet. Etter denne hendelsen, leste Oscar alt han kom over. I 1901 fikk far hans og to andre tak i Snorre Sturlasons «Heimskringla». Denne boka kastet også Oscar seg over, og leste den flere ganger som 11-åring. Den var nok med og tente interessen hans for historie.

Heimen til Anna og Bjørulf var preget av deres kristne tro. Som nevnt fortalt Bjørulf ofte fra bibelhistorien til barna sine. Heimen deres hadde titt besøk av emissærer fra både Indremisjonen, NMS og etter hvert fra Kinamisjonen. I 1901 ble det stiftet en forening for Kinamisjonen og Bjørulf ble en sentral leder. Han møtte allerede året etter, som utsending til kretsmøtet for Agder krets av Kinamisjonen. Oscar fortalte selv at han fikk en viktig lærdom med fra heimen. Denne lærdommen var at Bibelen sa hva som er sant og rett og at Skriften dermed er den faste ledestjernen.

Til Oslo via Hardanger

Oscar Handeland ble konfirmert i Åseral kirke 1. oktober 1905. Det var 35 konfirmanter i hans kull, og av disse fikk to karakteren «utmerket godt minus». Dette var topp karakter på dette kullet, og Oscar var en av de to som fikk denne karakteren. Etter konfirmasjonen fortsatte han å arbeide på heimegarden, fram til 1908. Da skjedde noe som skulle få avgjørende betydning for ungdommen fra Åseral.

På Framnes ved Norheimsund, drev Kinamisjonen et skolesenter. Her utdannet organisasjonen sine misjonærer, det var kurs for emissærer og Ungdomsskole (Folkehøgskole) for ungdom. Johannes Brandtzæg var rektor og strateg. Organisasjonens hovedkontor lå også på Framnes. Den lese- og læreglade ungdommen fra Åseral fikk høre om denne skolen, og sendte sin søknad. Høsten 1908 var han klar til oppstart på Ungdomsskolen. Etter to skoleår på Ungdomsskolen, var han usikker på veien videre. Ville Gud at han skulle bli misjonær? Han valgt derfor å søke på Misjonsskolen, og fikk plass der i 1910. I løpet av de kommende to skoleårene, ble misjonens ledelse oppmerksom på Oscar, og ønsket at han skulle ha sin tjeneste i Norge.

Oscar Handeland (foto Fjellhaug 50 år)

Arbeidsbelastningen var stor for generalsekretær Johannes Brandtzæg. Han var rektor på Framnes, general for Kinamisjonen og redaktør for organisasjonens blad «Kineseren». Fra januar 1912 ble Oscar Handeland ansatt som redaksjonssekretær for «Kineseren» og assisterende generalsekretær, kun 22 år gammel. Denne ansettelsen innebar at Handeland ble boende på Framnes ett år til, men i 1913 flyttet han sammen med hovedkontoret og skolen til Bergen. Det var for upraktisk for organisasjonen å ha hovedkontoret i Hardanger. Heller ikke Bergen var noe blivende sted, så fra januar 1914 var hovedkontoret og skolene på plass i Oslo. Skolene på Fjellhaug på Sinsen, mens hovedkontoret etter hvert fikk sin plassering i Grensen 19 i Oslo sentrum. Oscar Handeland ble boende på Sinsen, og hadde sitt arbeid på begge disse stedene.

Langt liv med penn

Dermed var Oscar Handeland landet der han skulle bli resten av sitt liv. Fra skoleåret 1915 var han ansatt på Fjellhaug, som lærer i kirke- og misjonshistorie. Dette faget underviste han i helt fram til 1959. Handeland var særdeles grundig og nøyaktig som historiker, og fikk etter hvert stor innsikt i norsk misjonshistorie og framveksten av lekmannsarbeidet, men også i internasjonalt misjonsarbeid.

Som generalsekretærens assistent, fikk Handeland etter hvert mange ulike oppdrag. Hans hovedoppgave var å redigere og å skrive i «Kineseren». Brandtzæg ble stående som redaktør for bladet fram til 1929, men det var Handeland som ordnet det meste av stoffet. «Kineseren» hadde i 1914 et opplag på 9.000 og gikk da over fra å komme ut annen hver uke til en gang per uke. «Kineseren» var et blad beregnet til misjonsinformasjon og oppbyggelse. Det var ikke tillat med debattinnlegg.

Oscar Handeland (foto Misjonsskolen 1929-35)

Fram mot generalforsamlingen i 1921, ble det vurdert om Kinamisjonen burde ha to blad. Et blad som nåværende «Kineseren» og et som åpnet for debattinnlegg. I den forbindelse ble bladet «Kristelig Dagblad» i Trondheim kjøpt, og Handeland ble medredaktør. Generalforsamlingen vedtok imidlertid å beholde kun ett blad, «Kineseren», men at bladet skulle fornyes og blant annet gå over til avisformat. «Kristelig Folkeblad» ble organ for Trøndelag krets. Abonnementstallet økte til 14 000 i 1921. I 1929 overtok Oscar Handeland formelt som redaktør av «Kineseren», og hadde denne oppgaven fram til 30. juni 1936. Da overtok en skald fra Høland, med røtter fra Bjerkreim, Trygve Bjerkrheim.

Handeland fikk mange ulike oppgaver delegert fra Brandtzæg. I 1917 dro han og Lars Berg til Hylestad i Setesdal, med tanke på å kjøpe en eiendom hvor det var ønskelig å starte en Ungdomsskole for Kinamisjonen i Agder. Det ble ingen handel på Hylestad, men ikke lenge etter kjøpte kretsen en eiendom i Kvås, og startet med Ungdomsskole der i 1921. Dette året vedtok Kinamisjonen å ikke være med på de såkalte Geilomøtene. Geilomøtene var en årlig samling for sentrale ledere i de ulike misjonsorganisasjonene. Det var ulike synspunkt i Kinamisjonen om hvorvidt en skulle delta eller ikke. Handeland var en markert motstander, og han arbeidet målbevisst for sitt syn. Fra 1921 ble det altså vedtatt at NLM ikke lenger skulle være med på disse møtene.

Debatten om kvinners valgbarhet til GF, var en gjenganger også på den tiden. Oscar Handeland var helt klar i sin tale. Guds ord la hyrde- og læreansvaret på menn, og siden GF er NLMs øverste organ også i læresaker, var han imot at kvinner skulle få stemmerett. Før GF i 1948 var han med i en komite som skulle utrede saken. Han, Brynjulf P. Mugaas og Nils Belland ønsket ingen endring, mens Enok Osnes og Knut Rettedal var for å åpne GF for kvinners stemmerett. Det ble ingen endring i 1949. Saken kom opp igjen til GF i 1958. Denne gang gikk flertallet med Tormod Vågen og Øivind Andersen i spissen, inn for å overføre lærespørsmål til Rådsmøtet og dermed åpne GF for kvinner. Handeland sto på sitt, og det ble ingen endring før lenge etter at han var død. Handeland var medlem av hovedstyret i NLM i perioden 1924-30.

Trygve Bjerkrheim og Oscar Handeland (foto nlm arkivet)

Oscar Handeland fikk sitt første bokoppdrag til Kinamisjonens 25 års jubileum i 1916. Til dette jubileet skrev han ei lita bok med historisk tilbakeblikk på organisasjonens 25 første år. Boka fikk tittelen «25 aar». Sener kom et stort verk om Kinamisjonens 50 år i Norge og et historieskrift om NLM i Agder til deres 50 års jubileum. Boka fikk tittelen «Kristenliv på Agder». Hans største verk var trebinds serien «Vårløsning» og et verk på seks bind med omtale av sentrale internasjonale misjonsledere og misjonærer, som han kalte «Kongens budbærere». Han gav også ut noen biografier, blant annet om Ludvig Hope og Sigurd Odland. Til sammen gav han ut 23 bøker. Det var derfor ikke unaturlig at han ofte ble kalt for «pennens lekmannshøvding».

Utenom hans 23 bøker, var det artikler og redaksjon av «Kineseren» og senere tidsskriftet «Fast Grunn» som preget Handelands hverdag. Handeland hadde lenge tenkt på at lekfolket burde ha sitt eget tidsskrift med profilerte artikler på bibelens grunn og med røtter i det radikale lekfolket. Men tidsskriftet skulle ikke bare være for lekfolk. Handeland ønsket også solide teologiske artikler av fagfolk han hadde tillit til. Før han stiftet «Fast Grunn» sommeren 1948, hadde han derfor kontakt med Carl Fr. Wisløff og Andreas Seierstad. Disse støttet tanken om et slikt tidsskrift, og lovet å levere bidrag. Bladet ble en stor suksess og ble snart et viktig organ som talerør for konservativ bibelteologi og lekmannslinjen i norsk kristenliv. Handeland var redaktør for «Fast Grunn» i 13 år, og gav seg først som 71-åring i 1961.

Oscar Handeland ved skrivepulten

(foto Kristenliv i Østfold)

Kinamisjonens viktigste forfatter første halvdel av 1900-tallet, var forkynneren Ludvig Hope. Han var en kunstner både på talerstolen og som forfatter, men han var ikke sterk språklig. På en privat samling i heimen til Johannes Brandtzæg i 1914, ble Hope og Handeland koplet sammen. Handeland ble en viktig støttespiller og rådgiver for Hope både språklig og teologisk. Det var ofte tett kontakt mellom de to, når Hope skrev sine foredrag og bøker.

Oscar Handeland hadde sine egne blader hvor han kunne fremme sine synspunkt. Det hendet imidlertid at han også sendte noen leserinnlegg og artikler til andre aviser. I Dagsposten 11. februar 1918 skrev han blant annet:

«Folk er blitt lei av det gamle evangelium, den gamle jevne hverdagskost, og så springer de hit og dit etter noe nytt; de nærer sin sjel med spissfindigheter – og blir et bytte for den første den best humbugmaker.»

Videre i samme artikkel: «Å du store Gud; den som kunne be så himmelen enda en gang kløvdes og kom ned til jord. Den som hadde åndsmakt til å tale sterke, saktmodige sanne ord til de åndelig forkomne folkemasser. Helst dem i byene, for de er mest forkomne, og de vet minst om sann kristendom!»

Oscar Handeland og Olaf Uglem

(foto Fjellhaug 100 år)

Det var hele tiden bibelens troverdighet og lekmannsarven som lå han på hjertet. Jeg har flere ganger hørt følgende sitert etter Handeland, men jeg har ikke fått det skriftlig bekreftet: «Vil du ødelegge misjonen, må du overlate styringen til misjonærene.» Med den kraftsalven, mente han ikke at det ikke fantes misjonærer som kunne styre Kinamisjonen. Uroen gjaldt nok heller at han var redd for misjonærene ville bli preget av et annet syn på vekkelses- og lekmannsarbeidet enn det som var organisasjonens rot.

Handeland var en mann med sterke meninger, men av få ord. I et minneord om han ble det sagt at: «Han var en mann av få ord, men dei var meisla ut i hans tanke og hjarta før han gav dei ut.» Og i begravelsen hans, falt disse ordene: «Handeland var ein tenar i Guds rike, som gjekk stilt og fint i dørene og tente sin Frelsar og dei vener som ber misjonen på sitt hjarta. Han elska misjonen og medarbeidarane.»

Oscar Handeland 70 år

(Utsyn nr.13 1960)

Familie og siste år

Handeland fortalte ikke mye om sitt privatliv. Han ble forlovet i 1917 med ei jente fra Mesna ved Lillehammer. 12. desember 1917 ble han gift med denne jenta, som het Gudrun Jørstad. Hun var datter av Thomas Hansen Jørstad som var stortingsmann i 1879-88. Han var også en periode en god venn med Bjørnstjerne Bjørnson. Svigermor til Oscar het Agnethe Traaseth. Agnethe og Thomas var levende kristne, men de var ikke såkalte «lesere».

Fra avisen 17de Mai 26.05.1917

Gudrun ble tidlig en kristen. Som ung leste hun fast i ei huspostille for si mormor som var haugianer. Selv fikk Gudrun mye hjelp av Rosenius sin andaktsbok «Husandaktsboken». I 1909 begynte hun som ambulerende lærer i husstell i Sør-Trøndelag. Da hun ble ansatt, gav hun klar beskjed om at hun ville starte hver dag med å lese dagens andakt av Rosenius for elevene sine. Hun fikk penger til å kjøpe ei slik bok og brukte den hver dag på alle kursene hun hadde i Trøndelag. Oscar sa om sin Gudrun i det nevnte intervjuet etter Gudruns død: «Hun var mi beste hjelp og mi sterkeste støtte i nesten ett halvt århundre. Og jeg lengter etter å møte henne igjen i det evige liv». Oscar og Gudrun fikk to barn, Bjarne (f.1919) og Astrid (f.1921). Oscar døde 1. september 1967 og ble dermed 77 år gammel.

Gravsteinen til Gudrun og Oscar Handeland

(foto lokalhistoriewiki.no)

Kilder

Birger Imislund: Glimt fra min barndom (1957)

Erik Kjebekk: Misjon i 100 år (1996)

Fredrik Grøvan: Lekmannsrøster fra Sørlandet (1949)

Fridtjov Birkeli: Norsk Misjonsleksikon (1967)

Johannes Thorvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus (1964)

Misjonsskolen 1929-35 (1935)

Oscar Handeland: Det Norske Lutherske kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)

Oscar Handeland: Kristenliv på Agder (1948)

Trygve Bjerkrheim m.fl. Fjellhaug 50 år (1964)

Asbjørn Nordgård: Prestelærer og lekmannshøvding. Dagen 15.01.1988

Egil Sjaastad: Andrefiolinistene Dagen 18.08.2018

Ove Eikje: Leder og historiker som preget lekmannsbevegelsen. Dagen 18.04.2005

Steinar Hunnestad: Artikler om Oscar Handeland i Fast Grunn (nr.1/1962, 2/1965, 5/1967 og 6/1985)

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no

 

Møtehelg på Kvaløya og Vengsøya

Sanggruppe fra Fjellheim bibelskole deltok på møtene på søndagen

Uka 11.-15. mai var det planlagt møter på yttersiden av Kvaløya og på Vengsøya i Tromsø kommune. Det ble et godt oppmøte, og mange uttrykte takknemlighet for anledningen til å høre Guds ord.

I 1998 hadde Trond I. Kristoffersen og Ove Sandvik ei møteuke på disse trakter. Det ble en årlig foreteelse i 3-4 år. Nå ønsket Andreas Nilsen på Lauklines at disse samlingene ble gjenopptatt og han påtok seg å være administrator for møtene. Han hadde tatt utallige telefoner til de ulike bygdene, for å få på plass samlinger der det ikke kolliderte med andre arrangement. Noen steder lyktes det å få til samling, andre steder var det ikke mulig å få det til denne gang.

Nesten midnattssol på Lauklines

Det endte opp med oppstart med møter på fredag 13.mai. Torsdagen ble brukt til å forberede en leirdag på lørdagen, og da skulle fiskeutstyr klargjøres. Yttersia allidrett har fått tildelt offentlig støtte til leirdager med fokus på fiske, og hadde kjøpt inn både garn, line, redningsvester og annet fiskeutstyr.

Utsikt fra Kvaløysletta sykeheim. Tromsdalstind i bakgrunnen

Fredag startet møtene med ei andaktsstund på Kvaløysletta sykehjem kl.13.00, der omtrent 25 fikk høre om Guds ord som det spiredyktige såkornet. Etter en tur innom NLM Gjenbruk i Tromsø, gikk ferden videre til Havtun aldersheim på Brensholmen kl.17.00. Her hadde vi møte for beboere og folk fra bygda og nabobygda Sommerøy. Det var fin sang av Hanna Nilsen og Sara Bergane. Etter møte bar det rett tilbake til basen på Lauklines, og båttur for å sette fire strekk med line og to garn. Det ble en nydelig kveldstur i vindstille og nydelig kveldshimmel. Båten var i land kl. 24.00.

Predikanter og fiskere. Kveita var 57 kg.

Lørdag var det klart for leirdag for seks unge i alderen 13-15 år. Det var først en samling kl.10.00 i stua til Hanna og Andreas Nilsen, der det var andakt og undervisning om line- og garnfiske. Deretter var det grøtservering før fire voksne og tre gutter gikk i båten for å trekke to liner og ett garn. Fangsten ble veldig bra, med store torsker og steinbiter. Mens guttene var på sjøen, hadde jentene en aktiviserende sporlek på land. Etter to timer var det jentenes tur til å prøve fiskelykken. De fikk flere mindre torsker og noen store steinbiter, den største på 7,3 kg. På den siste lina, så det lenge ut som at vi ikke skulle få noen fisk. Men på den nest siste kroken, kom det opp ei kveite på 57 kg. Da var det jubel både blant store og små.

Trond fileterte fisken og Ove pakket fileten i passende pakninger. Disse ble så delt ut til møtedeltakere på søndagen, hvor de som ønsket kunne gi noen kroner til misjonen for fisken. Etter en vellykket dag på sjøen, ble leirsamlingen avsluttet med grilling av fisk og pølse, og med et avsluttende andaktsord.

Straumsbukta bedehus

Siste dagen startet med møte kl.11.00 på Straumsbukta bedehus. Også her var det ca. 20 samlet. Folket kom fra bygda, mens noen var tilreisende. På begge møtene på søndagen deltok tre ungdommer fra Fjellheim bibelskole med sang og gitarspill. Middagen til møteteamet ble inntatt på ei veikro på vei til neste bedehus. Den samlingen var på Vengsøy bedehus. Over 20 var til stede på møte, hvorav over halvparten var lokale.

Fra møtet på Vengsøya bedehus

På alle samlingene uttrykte de frammøtte takknemlighet for muligheten til å samles om Guds ord, og det ble også sagt at vi snart måtte komme tilbake med samlinger om evangeliet. På alle steder var det lokale som ordnet med kaffe med noe attåt, noen steder med litt hjelp fra tilreisende.