fredag 20. november 2009

Den gyllne middelvei?

I enkelte av livet situasjoner er det en god ting å gå på "den gyllne middelvei". I lønnsoppgjør f.eks. er ofte avstanden mellom krav og tilbud nokså stor. Løsningen blir å møtes på midten, slik at begge parter både har gitt og fått.

Er den gyllne middelvei en løsning i Guds rike?
Mange mennesker prøver å finne en slik middelvei til himmelen. Ikke fornekter de Herren, men de vil heller ikke kapitulere og gi sitt liv fullt og helt til frelseren. Fariseerne prøvde en slik vei. Med sterk egeninnsats og Guds hjelp til resten trodde de at de var sikret en himmel-billet.

Men syndefallets realitet var ikke gått opp for dem. Det finnes ikke noe godt i menneskene som kan gjøre oss delaktig i frelsesverket. Den gamle natur må dø. Frelsen mottas av nåde alene, p.g.a. Jesu dyrt kjøpte forsoningsverk. Derfor er det bare to veier menneskene går på. Den ene er veien til himmelen, og heter Jesus Kristus. Den andre er veien til helvete. På denne veien går både fornektere og religiøse, for det finnes ingen gyllen middelvei!

Også når det gjelder andre lærespørsmål vandrer mange på det de tror er en gyllen middelvei. Bibelen taler klart mot homofil praksis, den som gjør slikt skal ikke arve Guds rike. For mange er dette for sterk kost. De fornekter Ordet, eller sier at det ikke har gyldighet for oss i dag. Et annet aktuelt lærespørsmål er tjenestedeling mellom kvinne og mann. Bibelen taler klart om at kvinnene skal slippe ansvaret med å inneha lære og eldste funksjonen. Også dette er for tungt å godta for mange, og derfor nekter de å bøye seg for Ordet.

Hvordan er så middelveien i slike spørsmål?
Jeg synes å se en utvikling som dette:

1. Først hevder man at spørsmålet er et viktig lærespørsmål som Bibelen taler klart om, men det er ikke noe bekjennelses-spørsmål. Det er greit at Ordet forkastes, bare det ikke læres offentlig og at man er lojal mot den rette lære.

2. Videre sies det at spørsmålet er et lærespørsmål, men Bibelen kan tolkes noe forskjellig. Det må derfor aksepteres at en kommer til noe ulik konklusjon.

3. I enden av middelveien blir det mulig med ulike tolkninger av Bibelens lære i disse sakene. Begge syn er like akseptable. Det kan leves med en slik teologisk uenighet. Den er ikke kirkesplittende.

Også her er middelveien en avvei. Når Guds ord taler klart om en sak kan ikke vi tale uklart. Ikke en tøddel av Ordet skal forgå. Det ser ut til at det blir vanskeligere og vanskeligere å "ta vare på Guds Ord". Vi lever i ei tid der så mange ikke "tåler den sunne lære". Vi ser også at det å samle kirken eller organisasjonen i mange tilfeller blir viktigere enn å tale og handle klart ut fra Ordet.

Så er det også en fare å havne i en kald og død rett-troenhet. Da blir meninger og handlinger helt rette, mens en har forlatt "den første kjærlighet". La det bli et bønneemne at vi må få ett kristenfolk i Norge som er varmt rett-troende. Ett folk som våger å ta omkostningene med å lære som Guds Ord lærer, som tar konsekvensene av dette i tjenesten, og som lever i ydmyk avhengighet av Jesu uforskyldte nåde.

mandag 16. november 2009

Adam og Eva

På en visitas i 1994 besøkte daværende biskop Sigurd Osberg en ungdomsskole og svart på spørsmål fra elevene. Et av spørsmåla han fikk var om han trodde at Adam og Eva hadde levet. Til dette svarte han nei, og "det er noe vi teologer lenge har visst!"

De liberale teologer som driver med historisk-kritisk forskning, har lenge hevdet det samme som Osberg. Men deres store mistak er at de ikke tror at hele Bibelen er Guds Ord. Vi kan ikke omtolke eller stryke deler av Guds Ord etter som det passer forskningen eller en selv, slik som disse gjør.

Syndefallet startet med at slangen spurte Eva: "Har Gud virkelig sagt?" Dette spørsmålet blir stilt også i dag, og har ført til at mange teologer i strid med Guds Ord fornekter Adam og Evas historisitet, jomfrufødselen, Jesu legemlige oppstandelse, den evige fortapelse, og at de motsier bibelens nei til homofil praksis, kvinnelige eldster/prester, fosterdrap for bare å nevne noe.

Har Adam og Eva levet? Ja, for bibelen sier det! Gjennom hele bibelen forutsettes det at fortellingen om Adam og Eva er noe som faktisk fant sted. I Romerbrevet kap.5 framstilles Adams og Jesu betydning for oss mennesker. Ved Adam kom fallet, som førte til død og dom for alle mennesker. Ved Jesus kom oppreisningen for dette fall, og evig frelse for den som tror på Ham. Her er aldri snakk om Adam som legendarisk person, men historisk - på samme måte som Jesus Kristus.

Når liberale teologer sier at de lenge har visst at Adam og Eva ikke har levet" er det i beste fall en halv sannhet. For det første vet de ikke dette. Det er noe de tror, og den tro bygger på sviktende grunnlag. For det andre er det enda mange teologer som med frimodighet tror og forkynner bibelens lære om Adam og Eva som historiske personer.

Jeg er glad for at vi ikke trenger verken teologer elle biskoper for å forklare oss Guds Ord. Bibelen er gitt til hver enkelt, og vi skal få tro den slik som det står.

Bekjennelsesskriftet C.A. sier: "Når de(biskopene) lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menigheten en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem.."

tirsdag 3. november 2009

Dans på bedehuset

For femten år siden kom en av våre forkynnere med en ”profeti”. Om ti år er dans i bruk som virkemiddel enkelte stederi møtevirksomheten til misjonen, hevdet han.

Jeg husker jeg protesterte. Vel trodde jeg det ville bli vanskelig å stå i mot, men at det skulle skje så snart, nektet jeg å tro.

Det var ikke mye om å gjøre at min predikende bror fikk rett. Nå er det skjedd, og jeg ser det med smerte.

Guds ord sier om forkynnelsen at den er en dårskap for den som ikke er frelst. Det er den også for kjødet. Den gamle natur har ingenting mot å fylle møtesamværene med fin kunst, dans og drama, god musikk uten innhold eller med innhold på fremmede språk.

Jo mer åndsfattig det blir i våre samlinger, jo mer fylles de opp med andre ting og forkynnelsen fortrenges. Forkynnelsen vannes også ut, og synd og nåde blir mer perifert.

Så må jeg også legge til. Det går an å ha alt helt rett ytre sett. Tale klart om forkynnelsens viktighet og lære alt rett, uten at det dermed er sant liv. Menigheten i Efesus(Åp 2) er et skremmende eksempel på det.

Men Guds ord sier likevel mye om hva som er vårt sentrale kall. Vi er ikke satt til å gi folk gode(?) kulturelle opplevelser, men å forkynne Kristus korsfestet.

Noen sitat til ettertanke:

Martin Luther: Forkynnelsen er det viktigste i gudstjenesten. Det er bedre å utelate alt annet enn å utelate Guds ord.

Tormod Vågen: Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.

Jan Bygstad: Er grunnen til at der satses på så mange virkemidler og tiltak, at vi har mistet troen på at Ordet kan VIRKE AV SEG SELV, og derfor må erstattes av vår innsats og våre påfunn?