mandag 31. januar 2011

Arne Garborg - tvil eller tro?


Ble du frelst da du ble vakt? Et viktig spørsmål. Forfatteren Arne Garborg skildrer i et dikt sin egen vekkelse og tvil. Les hans sterk dikt som ender så tragisk.

Akk visste jeg bare en eneste kvist
Å hvile min vaklende fot på,
En grunnvoll så sikker og uten briste
Å bygge min tro og mitt mot på.
Akk visste jeg bare en ting på jord
Som sinnet fikk sanne og styrke.
En eneste ting som var stor
Og ren og manet min kraft til yrke.


Å, var der en tanke så sterk og varm
Min sjel kunne fylle og kvege.
Å, fantes en eneste trofast barm
Hvis kjærlighet kunne meg lege.


Å, var det en sak som var verd mitt blod,
Hvor skulle det lyserødt springe!
Hvor skulle jeg juble når tro og mot
I kampen hevet min bringe.

Jeg smed over bord både liv og lyst
Og takket min Gud for striden
Og fikk jeg da et sår i mitt bryst
Da kunne jeg hvile siden.


Nu svimler min sjel i et øde rum
Og dåner i tomhetstimlen
Jeg er som en blære, epetisk skum
Stormen har hevet mot himlen.
Jeg fryser til tim, jeg smelter til vann
Og er ikke noen av delene.
Jeg kjenner i sinnet en levende brann
Som engang skal pine sjelene.


Jeg tror på vår herre. Men nekter ham dog.
Jeg beder og banner til like.
Jeg går nesten kvalt under syndens åk
Og nekter dog Satans rike.
Jeg spotter om dagen når solen flom
Seg velter om skogens kledsel.
Jeg skjelver om natten for Herrens dom
Og gyser for helvedes redsel.


Hva blir det så av meg til sist,
Til sist når teppet faller for stykket?
Skal da mon jeg finne en frelsende kvist
Når fallet jeg nærmest er rykket.
Skal da mon jeg finne en mur for min tro,
En tanke som sinnet lege,
Mon da at Guds kjærlighets milde ro
Mitt dødssyke hjerte får kvege.


Jeg vet ikke jeg, jeg er syk og ør,
Det løper meg tåke for synet.
Men angsten skjerer gjennom min sjel
Så blek og skarp som lynet.
Hva? Bede? Bede om fred, ro og lys
Mot alle de tvilende sammenrotelser.
Ja, bede ja, men jeg ser som et gys
At min bønn er bare gudsbespottelse.


Så får det da gå gjennom skodde og strøm
Kompass og ror har jeg mistet.
Ei ser jeg fyrtårn i nattens drøm.
Mitt anker for lengst er bristet.
Farvel jeg vet intet mål, ingen havn.
La drive for flo og fjere.
I livets bok har han skrevet mitt navn?
Et spørsmål og intet mer.

Guds ord har et svar til denne fortvilelse: ”Kom til meg(Jesus), alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” Matt11,28

tirsdag 25. januar 2011

Vekkelsens forfatter


”I sitt jag etter å vinne massene for Guds rike, hadde visst de åndelige lederne glemt at jo mer de spedde opp evangeliet med menneskelige tilsetninger, jo mindre kraft til frelse var det.”

Dette sitatet er hentet fra en av J. F. Løvgrens elleve romaner. Løvgren hadde en god penn. Det er ikke lett å legge bøkene hans bort før de er ferdig lest.

I tillegg får du mange tankevekkere ved å lese hans bøker. Han har en evne til å formulere setninger på en treffende måte.

Johan Filip Løvgren (bilde t.v.) ble født i 1883 og døde i 1959. Han var bosatt i Moss og Larvik . Av yrke var han glassblåser og finsnekker. Løvgren hadde sin åndelige heim i Den evanglisk-lutherske frikirke og virket som evangelist der fra ca.1918.

I følge Alfred Hauge var han litt ustø i gangen, nærsynt og hørte dårlig. ”Men slik ein talar! –og med slik biletskapande evne! Eg trur knap eg har høyrt hans like slik.” Han kjempet og ba mye før talene, men når han kom på talerstolen trollbandt han forsamlingen, i følge Hauge.

I bøkene hans merker vi vekkelsens klare tone. Han er opptatt av at folk må våkne opp både fra syndeliv og fariseisme. Forventningen om Jesu snarlige gjenkomst er også et tydelig trekk. To av bøkene handler nettopp om når Jesus kommer igjen. Den mest kjente av disse er ”Våre lamper slokner”.

Sine siste år bodde han i Larvik. Sønnen Simon fortalte om farens siste år til Arnfinn Løyning: «Selv når han ble gammel, og både syn og hørsel sviktet, var han fast i Larvik Frikirke. Noen av de unge lurte på hvorfor han kom til gudstjeneste søndag etter søndag, når han nesten ikke hørte noe, og synet var så dårlig. Da svarte Løvgren: «Det skal jeg si dere, det er tre grunner til det. For det første, jeg har alltid gjort det. For det andre, jeg må gi kollekt. For det tredje, de andre bli så glade når de ser meg.»»

Redigert og utvidet artikkel om J. F. Løvgren

Under følger noen sitat hentet fra Løvgrens bøker:

• Forkynneren var ingen begavelse. Han var bare en ledning mellom Gud og folket.

• I det åndelige fødselsøyeblikket var hun blitt galt født. Hun ble født til trell og ikke til barn.

• Hun talte ikke overdrevet mye til ham om Gud, men hun talte mye om ham til Gud.

• Jeg har begynt å virke igjen. Men nå har jeg lagt mine sirkuskunster vekk, og lar evangeliet virke med sin egen makt.

• De levde som egenrettferdige, men trodde som fortapte syndere.

Her kan du lese fler tankevekkende sitat fra J. F. Løvgrens bøker

Jeg vil varmt anbefale Løvgrens romaner.


Løvgren har skrevet følgende romaner:

Mennesker omkring et glassverk (1936)

Døden i gryten (1937)

Ulmende glør (1938)

Trange passasjer (1939)

Våre Lamper slukner (1942)

Tre verdener (1945)

Filistrene er over deg (1946)

Bråtebrann (1947)

Syndens natt (1948)

Ferjestedet (1950)

Under bann (1953)

Novellesamling:

De hører hans røst (1956)

Barnebok:

Thor og noen flere (1950)






tirsdag 18. januar 2011

Kristenliv i Strand 1899

J. C. Heuch var en markert biskop på Sør- og Vestlandet på slutten av 1800-tallet og litt inn på 1900-tallet.

Noen av beretningene fra hans visitaser er gitt ut i bokform. I 1899 var han på besøk i Strand kommune. Han ble ikke særlig oppløftet av det han møtte av kristenliv:

Sløv og likegyldig
”Denne Menighed(Strand) er, uagtet den ligger omgivet af meget intersserede Menigheder, saa sløv og ligegyldig som nogene i Stiftet. Det mærkes øieblikkeligt.

Visitasmødet, som paa disse Kanter stadig pleier aa være meget tallrigt, saa det ofte er vanskeligt at skaffe de Mødende Plads, bestod i Strand af 3 Medhjælpere og Kirkeværgen; ikke en af Indremissionsstyrets eller Skolestyrets Mænd havde indfundet sig; de 3 Medhjælpere vare aabenbart ikke tilsinds at gaa ind paa nogen Diskussion, og dette Møde, som pleier at vare mange Timer, var i Strand tilendebragt på mindre end en.

Elendig frammøte
Da jeg bad Medhjælperne opmuntre Folket til at komme i Kirke ialfald de Eftermiddag, jeg holdt Menighedsmøde, svarede Samtlige, at hvis jeg vilde se et Menneske i Kirken, maatte jeg holde Mødet i umiddelbar Forbindelse med Prædikenen om Formiddagen; for til Middag vilde hver Eneste hjem og ikke vende tilbake.

I alle Stiftets 100 Menigheder har det aldrig hændt mig, at jeg har faaet sligt Svar. Deltagelsen i Visitasen var da her ogsaa elendig. Den Dag, jeg forrettede, var der maaske 70 Mennesker tilstede; da Presten havde Tjenesten, formentlig 30 voxne og gabnske faa af de mødepliktuge Konfirmerede. Børnene alene mødte ogsaa her talrig.

Ukirkelige Strand
De kirkelige Forhold har alttid været daarlige i Strand, men aldrig som nu. Det er, som man ikke mer kan finde Menigheden. Det er ikke den nuværende Prest Skyld. Sogneprest Skaar er en meget virksom, kjærlig og from Mand, hvis Begavelse i ethvert Fald ikke er ringere end flere af hans Nabopresters, som med Lethed samle sine Menigheder om sig.

Derimod antager jeg, at den Uvillie, som denne Menighed i Aarrekker har havt til sine Prester, danner Grundlaget for den Ukirkelighed, hvoraf et tiltagende Fabrikliv med deraf følgende socialistiske Impulser formaar at frembringe en ligefrem religiøs Indiferentisme, som ellers er ukjendt paa disse Kanter.

Se til Rennesø!
Men sikkert er det, at Strand ligger som en afsveden Flæk i en blomstrende Have. At reise tversover Fjorden til Rennesø er som at komme til en anden Jord.”

fredag 14. januar 2011

Til deg som strever

Lurer du på om det holder for deg det Jesus har gjort? Får du det ikke til å være en kristen?  Hør: Kristendom er ikke å få det til, men å få!



Hans Erik Nissen skriver følgende andakt i andaktsboka ”Ett er nødvendig” (Lunde) for 30. januar. Les det flere ganger under bønn om Åndens opplysning!

”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. (Gal 3,13)

”Den største forbannelse i livet ditt er lovens forbannelse. Ingenting kan sammenlignes med det å være under Guds vrede. Tenk, ikke å holde mål med hans vilje på ett eneste område. Alt ligger nakent og bart for hans øyne, som vi skal stå til regnskap for. Han ser inn i det innerste dyp, der jeg aldri kan se meg selv. Han kjenner de mest skjulte gangene i hjertet.

Når du ser deg selv i Guds lys, må du gi ham rett. Det er ingen annen utvei enn å gå fortapt. Du kan ikke bebreide Gud at han må forkaste deg. I dommen må du bøye kne for ham og anerkjenne ham som Gud. Han har hele sannheten, mens mørke og usannhet er i deg.

Med det er imidlertid ikke alt sagt. Et helt overraskende og vidunderlig ord står tilbake. Det er evangeliet. Det er én som har kjøpt deg fri fra lovens forbannelse. Det er Jesus. Hva kostet det ikke ham å gjøre det? Han måtte først bringe seg selv i en stilling, hvor Gud kunne forbanne ham. Det kunne han ikke gjøre mens han var rettferdig. Gud dømmer ikke den rene og syndfrie.

Først måtte Jesus gjøres til synd. Han måtte bli den som hadde overtrådt alle Guds bud. Han måtte kjenne et urent og syndig hjerte. Hele hans tankeliv måtte besmittes. Ja, hans forhold til Faderen måtte brytes. Han måtte føres helt dit ut, hvor han ropte: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Svaret på dette fortvilelsens rop er at Jesus ble en Guds forbannelse for din skyld. Hele din byrde av synd la Gud på offerlammet. Han så på Jesus, og da så han all verdens synd samlet på et eneste sted.

Kan du forstå at Jesus segnet under byrden? Kan du forstå at du skal slippe å segne, når han har gjort det for deg? Du som tror på Jesus, regner med en Frelser som gikk i ditt sted. Det gjorde han for at du skal få lov til å være i hans sted. Så høyt er du elsket av ham.”