Husmannen som ble landsevangelist

Ole Kallem (foto: Wikipdia)

Haugianermiljøet på Strandalandet første halvdel av 1800-tallet formet noen markerte kristne personligheter. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 3 -

Ole Hågensen Kallem ble født på Sand, vokste opp på Jørpeland, ble gift med ei Tunglandsjente, flyttet til Vikedal, Troms Trøndelag og Bergen, før han endte sine dager i Telemark. Her følger litt av denne spennende personens historie.

Fra Sand til Jørpeland

Ole Hågensen ble født på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter i 1819. Familien flyttet fra Sand antakelig i 1821, og slo seg antakelig ned på Høle for ett år.

Hågen og familien dukket opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland sommeren 1828. Marta ble gravid for fjerde gang, og fødte en sønn i februar 1829, som døde etter to måneder. Marta selv sovnet inn i oktober 1829. Da satt Hågen igjen med tre barn som bodde heim. Han giftet seg for tredje gang i 1831, med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr. 

Jørpeland ca. 1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)

Vanskelig oppvekst

Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde også far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838. De tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Han kunne ikke skrive navnet sitt før i voksen alder. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar. 

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor Sør-Karmøy. Det var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann på Langelandsåna, flyttet de til en ny husmannsplass i 1844. Den het Jørpelandshagen. I 1848 fikk Ragnhild og Ole skille ut denne husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til 1851-1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Ole Kallem (tegning: VG 1885)

Frelst som 23-åring

1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var også kontakt med brødrevennene i Stavanger. Ole ble ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Fra Morgenbladet 7. juli 1853

Til Nord Norge via Vikedal

I 1851 kjøpte Ole og Ragnhild garden Kalheim i Vikedal. De fikk skjøte på høsten 1852. Mye tyder på at de bodde litt på Jørpeland og litt i Vikedal i denne perioden, men høsten 1852 var de i alle fall på plass på Kalheim. Da tok familien etternavnet Kallem, som var måten Kalheim ble skrevet på da. Her ble familien i tre år. Ingen av Oles halvsøsken var med på flyttelasset. Ragnhild og Ole hadde ikke egne barn.

En periode hadde de en fostersønn. Han het Marselius Ellingsen og ble født i Stavanger i 1834. Foreldrene var Magnus Christian Ellingsen og Ella Olene Svendsdtr. Opstad. Jeg har ikke funnet ut når han kom til Ragnhild og Ole og hvor lenge han ble hos dem. Han var i allefall med på flyttelasset nordover i 1855. I 1865 er han imidlertid tilbake i Stavanger. Han bor sammen med mora i en leid leilighet. Marselius var da hattemakersvenn, mens mora var enke og «fattiglem, understøttet av byen». Han ble ikke gift og døde i Stavanger i 1893.

Etter at familien flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

Tromsø ca.1900

17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet Bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte Bibler og forkynte Guds ord. De kom ikke tilbake til Rogaland før 4. oktober.

Kort tid etter reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. Biskopen oppfordret Kallem «inntrengende til ikke å sette sitt lys som taler under skjeppen, men bruke sine gaver ved enhver anledning til Jesu navns forherligelse og Guds rikes fremme.»  I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Denne varte til langt ut på nyåret 1855, og fortsatte også etter at Kallem og Johannessen hadde reist. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskap. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små. I Målselv, derimot, kom han og haugianerne i konflikt med presten Welhaven.

En pensjonert pastor fra England deltok på en gudstjeneste i Målselv i 1855. Her ble det kunngjort at Ole Kallem skulle tale på et møte om kvelden. I en reiseskildring skriver han blant annet: «Ved et lite bord stod predikanten. Hans bleke alvorlige ansikt, var akkurat nå varmt av øyeblikkets påkjenning, og øynene lyste av indre løftelse. Med mild og inntagende stemme, talte han til forsamlingen om Frelserens kjærlighet. Hans tale var enkel og sammenhengende, og selv om han var tydelig grepet, var hans tale fri for de rasende utbrudd eller salvelsesfulle banaliteter som enkelte predikanter heime i England kan henfalle til. Denne ulærde predikant formådde tydeligvis å tale til forsamlingens følelser. Mennene lyttet til ham med alvorlige ansikter, og mange kvinner var oppløst i tårer.

Ole Kallem (foto:wikipedia)

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter den første turen nordover, fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. De ankom med flyttelasset 15. mai 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig. Savnet av egen bolig var stort, og senere samme år kjøpte de en liten gard, Finnbakken, i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt.

Ole Kallem ble innvalgt i styret for Tromsø Fellesforening for NMS på årsmøtet 2. juli 1855. I august reiste han på en preiketur til Finnmark, utsendt av NMS. 24. august kom han til Hammerfest. Møtene der fant sted på almueskolen. 6. september fortsatte han til Alta, hvor misjonens sak ble forkynt for første gang. Han fikk også startet en misjonsforening med 14 medlemmer. I løpet av dagene han var i Alta, økte medlemstallet til 64.

10. september gikk ferden videre til Kåfjord, hvor det også ble startet en misjonsforening. Ferden gikk videre til Talvik, Tappeluft i Langfjorden, Alteidet,  Reisadalen og Skjervøy: De fleste steder ble det stiftet forening for NMS.

Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. Han hadde mange møter bl.a. i Kirkenes, Vardø og Vadsø og startet både avholds- og misjonsforeninger der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Kallems ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og da ble han ansatt i Tromsø Indremisjon i tre måneder. Sommeren 1862 fikk han nytt kall, denne gang fra Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Stavanger Amtstidende 16. februar 1881

Haugesund Totalavholdsforening hadde ved slutten av forrige år 366 voksne medlemmer og 160 barn. Til sammen 526. Foreningen har nå fått en betydelig tilvekst som i vesentlig grad skyldes totalavholdsagent O. Kallem som nå en tid har virket her, skriver Karmsundposten. Siden hans ankomst til Haugesund er det inntegnet som nye medlemmer 251 voksne og 240 barn, eller 491 individer. Totalforeningen teller altså nå til sammen ikke mindre enn 1017 medlemmer, eller omtrent en femtepart av byens innbyggere. (Noe fornorsket)

Til Trøndelag

I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. I starten fikk han 30 spesidaler per måned inklusiv reiseutgifter. Han kunne imidlertid få noe mer, hvis reiseutgiftene overskred 5 spesidaler. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv og flyttet sørover til Levanger den 14. april 1864. Der hadde de kjøpte en ny storgard, sammen med en venn. Etter fire år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort. I 1869 flyttet de tilbake til Målselv, og garden Hauglia. Her ble de i to år, før de flyttet tilbake til Trøndelag i 1871. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter å sette bort ett eller flere barn for å klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. Olava flyttet til Toten og ble der til hennes andre mann døde i 1919. Da flyttet hun tilbake til Trondheim, hvor hun døde i 1940.

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Ole Kallem fikk stå i mange stor vekkelser lande rundt, ikke bare i Nord Norge, men også mange steder i sør, blant annet i Bergen og i Ålesund. Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Nid-dikt mot Ole Kallem i Dagbladet 17. oktober 1882

Siste år i Gjerpen

I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand. Samtidig som han talte for totalavhold, forkynte han alltid Guds ord samtidig. 

Fra Stavanger Aftenblad 27. august 1923

På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim i 1879 og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. Det var minneord om han i mange av landets aviser. Under denne artikkelen har jeg tatt med et langt minneord som først sto i VG og sener i Bergens Tidende. (Noe språklig revidert) I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans i Skien av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»

(oppdatert 26.01.2021)

Kilder:

Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre

Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)

Wikipedia.no

Digitalarkivet
nb.no (Nasjonalbiblioteket)

Jan Alsvik: Folk i Strand

Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland

Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie

Kari G. Hempel m.fl.: Heimar og folk i Vikedal 1-2

Olav Karlsen: Grotid i nord

Johan B. Rian: I hellig tjeneste. Trøndelag NMS 100 år

Alf Kiil: Målselv bygdebok
Turid Følling Eilertsen: Målselv bygdebok

Lokalhistoriewiki.no

Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no