fredag 30. oktober 2015

Vranglære som fører til fortapelse

 
”Vranglære som fører til fortapelse”. Slik omtaler Guds ord vranglæreres budskap i de siste tider.(2 Pet 2,1) Igjen og igjen blir vi advart mot falske profeter og vranglærere. Slik forførelse skal øke jo nærmere vi kommer Jesu gjenkomst.

Vi opplever dette alvoret i dag. Folk som skulle være hyrder, lærer vrangt og fører mange vill. Guds ord kaller homofil praksis for synd, og sier klart at den som gjør slikt ikke skal arve Guds rike.(1 Kor 6,9-10) Dommen rammer også "de som holder med dem som gjør det."(Rom 1,32)

Men dette er ikke det eneste punktet hvor Guds ords lære bestrides. Aksept av samboerskap og fosterdrap er andre. Fornektelse av fortapelsen og fortielsen av korsets budskap er om mulig enda mer alvorlig.

Situasjonen på profeten Jeremias sin tid var mye lik vår. Her sier Gud til sitt folk: "Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?"(Jer 6,31) Gud er den samme i dag. Om biskoper eller andre forkynner løgn, så hør ikke på dem!

Hvordan skal vi så forholde oss til prester og predikanter som lærer slik? Vi skal ikke gå og høre dem forkynne! Vi skal heller ikke invitere dem til å forkynne for oss! Ja, vi står i fare for å bli medskyldig, om vi slipper vranglærere til på våre prekestoler(2 Joh 10-11).

For falsk lære er ikke gale meninger, men åndelig gift. "Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende."(Rom 16,17-18).

Mange vil innvende og si: Var det ikke nettopp syndere Jesus holdt seg nær til. Jo, og det er redningen for oss mennesker. For Guds Ord sier at alle er syndere og står uten ære for Gud(Rom 3,23).

Men Jesus kaller syndere til omvendelse, til anger og tro. En kan ikke leve i og forsvare synd, og samtidig være en kristen. "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten." (1 Joh 1,6)

Nei, frelsesveien forkynnes slik: "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1 Joh 1,9).

"Kom la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." (Jes 1,18)


(Først offentliggjort i 2010.)



søndag 25. oktober 2015

Misjonshøvdingen Johannes Brandtzæg


Johannes Brandtzæg var den sentrale lederen i Misjonssambandets første år. Han var generalen som ledet organisasjonen fra den spede begynnelse og nesten førti år framover.

Det er viktig og nyttig å kjenne til sine røtter. Det gjelder slekta, så vel som den åndelige sammenheng en tilhører. Det gjelder i høyeste grad også for oss som har vår åndelige heim i NLM. Organisasjonen har et spesielt kall og en egen plass i norsk kirkebilde.

Den som satte sitt sterkeste preg på NLMs profil, sammen med Ludvig Hope, var Johannes Brandtzæg. Vi skal i det følgende gi et lite riss av Brandtzægs liv og virke.

Abelvær (foto Nærøy kommune)
Oppvekst
Johannes Brandtzæg ble født på Abelvær i Nærøy kommune. Abelvær ligger ut mot Follafjorden, om lag ei mil sørvest for Val landbruksskole. Etternavnet kommer fra garden Brandsegg i Ogndalen i Steinkjer. Det var Johannes sin bestefar som kjøpte garden Abelvær i 1802.

Foreldrene til Johannes het Anthon og Julie Brandtzæg. De drev garden på Abelvær, i tillegg til butikk, fiskebåter og fiskemottak. Johannes ble født 30. desember 1861 som nummer to i en søskenflokk på åtte. Da han var ti år gammel, døde faren av tyfus, kun 41 år gammel.

Johannes hadde egen huslærer de første skoleårene. I 1873 ble han sendt til Trondheim hvor han tok Katedralskolen. I 1880 tok han eksamen artium i Kristiania. Han startet deretter på medisinstudier, men hoppet nokså snart over på jussen. Det var egentlig teologien han hadde lyst å ta, men han var klar over at hans sak med Gud ikke var i orden, så da var ikke det studiet aktuelt.

Etter en gudstjeneste i heimekirken i Lundring, ble Johannes vakt og bestemte seg for å lese Bibelen, men han fikk ikke fred med Gud. Tilbake i Oslo var han på en gudstjeneste hvor biskop J. C. Heuch talte over teksten i Luk 18,18, «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Under denne talen rant lyset for Brandtzæg og han fikk tro seg frelst. Og dermed skiftet han studier nok en gang, og begynte å lese teologi. Dette skjedde høsten 1882.

Thina, Fredrik, Halvor Schaug og Johannes Brandtzæg

Sykdom som Guds svar
Senere den høsten hørte Johannes misjonæren Lars Skrefsrud forkynne. Denne talen vekket misjonskallet hos Brandtzæg. Han samtalte med Skrefsrud om utreise til India, og ba Gud om visshet om dette var Guds plan med hans liv.

Svaret ble ikke som han hadde tenkt. Brandtzæg ble syk. Han fikk store plager med magen. Dette var så alvorlig at han måtte avbryte studiene og reiste heim til Abelvær for rekonvalesent. Her fikk han god kontakt med «leserne», bedehusfolket i bygda. Disse ba også Johannes om å tale Guds ord. Etter kort tid ble det spørsmål etter Johannes som taler fra flere steder i Namdalen.

Men helsa hans ble ikke bedre. Han tok derfor en kur ved Grefsen bad i 1884. Derfra reiste han til Sveits for å prøve å få hjelp der. Heller ikke der ble han frisk. Han fortsatte da til Amerika. Her fikk han en kapellanstilling. Men på reisa hadde han pådradd seg dysenteri, noe som førte til at han måtte bryte opp fra Amerika og reise heim til Norge igjen.

Vel heime i Norge fikk han høre om en svenske som hadde helbredelsens nådegave. Svensken het Fredrik August Boltzius. Brandtzæg reiste til Boltzius og var hos ham i tre måneder. Han ble mye bedre i helsa og reiste til Østlandet og begynte som predikant. Senere samme året tok han opp igjen teologistudiene, og denne gang ble studiene fullført.


Til Bergen
Etter fullførte studier fikk Brandtzæg kall fra Vestlandske Indremisjonsforbund om å bli rektor på deres nye bibelkurs. Denne skolen ble ofte kalt emissærskolen, fordi mange av elevene etter hvert ble kjente predikanter. I tillegg til å være rektor, var også Brandtzæg predikant i Bergensområdet.

I Bergen begynte det på denne tiden å vokse fram en spesiell interesse for misjon i Kina. Ole Næstegård fra Hallingdal og Sivert Gjerde var to redskap som Gud fikk bruke til å tenne dette misjonskallet. Olivia Halvorsen var ei kvinne som ble omvendt og tent for Kina-misjon. Hun dannet en forening med 40 kvinner som ville arbeide for at kineserne skulle nås med evangeliet. Hun ville ha menn til å styre med misjonen, og henvendte seg til ledere i Indremisjonsforbundet. Svaret der ble negativt.

Men hun gav seg ikke, og fikk tilslutt noen til å stille opp. En av disse var Johannes Brandtzæg, som ble valgt til formann. To andre i styret, Thormod Rettedal og Ole Mikkelsen Sama, reiste til Agder, Rogaland, Møre og Trøndelag for å prøve å samle Kina-venner til en landsdekkende Kinamisjonsorganisasjon på luthersk grunn. Det ble flere samrådingsmøter, før Det Norske Lutherske Kinasmisjonsforbund ble stiftet 3. pinsedag i 1891.

Til Kina
Allerede samme året var åtte misjonærer klar til utreise til Kina. Lederen for disse var Johannes Brandtzæg. Han så dette som et svar på misjonskallet som ble vekket under Lars Skrefsruds talerstol. I Norge skulle Nils Arnetvedt være organisasjonens leder. 29. september 1891 forlot de Bergen og ankom Kina i slutten av november.

Den første tiden i Kina ble brukt til språkstudier i byen Hankow. Nyttårsaften ble Brandtzæg syk igjen. Han hadde fått tyfus. Han var syk i to måneder og svevde mellom liv og død. Men sykdommen snudde og kreftene kom tilbake. Brandtzæg og de andre misjonærene fortsatte språkstudier, samtidig som de undersøkte hvor Kinamisjonen skulle starte sitt misjonsarbeid. Det ble bestemt at byen Laohokow skulle være senter for misjonens arbeid, og her ble det kjøpt ei tomt.

Styrerheimen på Framnes
Men før denne handelen var i boks, var Johannes Brandtzæg på vei tilbake til Norge. Helsa var blitt dårligere igjen. I tillegg hadde han fått et brev fra ei jente han ble kjent med i studietiden i Kristiania. «Tippen» ble hun kalt, og hun skrev at ting i heimen hennes hadde endret seg slik at det var nødvendig at Brandtzæg kom til Norge og fikk orden i sakene.

«Tippen» het egentlig Thina Heuch. Biskop J. C. Heuch var hennes onkel. Hun ble gift med John Schou, som blant annet eide Schou bryggeri. John ble tidlig syk, og under sykeleiet ble både han og Thina frelst. De hadde en sønn, Halvor. Thina og Johannes ble kjent i hans studietid. De fikk et nært forhold, men Johannes fikk ikke klarhet i om han ville gifte seg med henne, før han lå syk i Kina. Vel heime i Norge, ble Thina og Johannes gift.

Mange reagerte på at Brandtzæg kom tilbake til Norge etter kun ett år i Kina. Årsaken til dette gikk han ikke offentlig ut med på det tidspunktet, det ble først kjent senere. Den ene grunnen var at han følte seg løst fra arbeidet i Kina på grunn av sin svake helse. Den andre årsaken var at Thinas slekt ikke var begeistret for at hun ville gifte seg med Johannes. Situasjonen var slik at hans personlige nærvær var nødvendig.

Generalsekretær
Da Brandtzæg kom tilbake til Norge, var det nødvendig å sende ut en ny leder for misjonærene i Kina. Thormod Rettedal kom med det forløsende forslaget: «Me kan sende vår kjære formann Nils Arnetvedt. Han er ikkje så gamal som han er grå.» Og slik ble det. Arnetvedt reiste til Kina og ble leder for misjonærene, mens Brandtzæg ble formann og generalsekretær i Norge.

Dette lederskiftet fikk avgjørende betydning for Kinamisjonens kurs. Arnetvdt var langt mere kirkelig, og tenkte nok på en sammenslåing med Misjonsselskapet. Brandtzæg kjente seg heime blant det radikale lekfolket, selv om han var utdannet teolog. Han ble en «moderat førar for ein radikal fylking». (Straume) Han skulle bli ved roret i 38 år, helt til sin død i 1931.

Hovedkontoret for Kinamisjonen var i Bergen, og familien Brandtzæg slo seg ned ved Paradis på Fjøsanger. Her kjøpte de et hus for kr.23.000,-. Det var dyrt, men Thina hadde ei stor formue som var arv etter sin første mann. I denne heimen fikk også den unge Ludvig Hope bo, og vennskapet mellom han og Brandtzæg fikk bety mye for utviklingen i Kinamisjonen.

Framnes i moderne tid
Framnes i Hardanger
Johannes Brandtzæg var en skolemann. Flere utfordret han på oppstart av ulike slag skoler. Ved årsskiftet 1895-1896 talte Brandtzæg i Gjesdal kirke om oppdragelse av barn og ungdom. På vei ut av kirken slår en tanke ned i han: «Reis til Vikøy og bygg en ungdomsskole!»

Høsten 1896 kjøpte Thina og Johannes Brandtzæg Prestholmen ved Norheimsund for kr.3000,-. De satte straks i gang med å bygge skole, lærerbolig, våningshus, fjøs, låve, naust og brygge. Våren 1897 flyttet familien Brandtzæg til Norheimsund og 1. oktober 1897 ble første skoleår på Framnes, som skolen ble kalt, åpnet med 51 elever.

Året etter, 22. august 1899, ble også Kinamisjonens misjonsskole åpnet på Framnes, med 10 elever godkjent av Kinamisjonens hovedstyre. Dermed var det to skoler på Framnes, og misjonskallet ble forsterket blant ungdommene som gikk på Ungdomsskolen (folkehøyskole).

Brandtzæg var en god pedagog og høyt respektert både av elevene, personalet og bygdefolket. Utenom skolen deltok han også mye i forkynnervirksomhet i nærområdet. I tillegg fortsatte han som formann og generalsekretær i Kinamisjonen. Han var også redaktør av Kinamisjonens blad «Kineseren».

Familien
Kona Thina delte Johannes sin visjon om et skolesenter på Framnes og hun brukte mye av sin store formue for å få dette realisert. De brukte kr.93.000,- av egen formue til dette prosjektet. Likevel hadde de enda mer enn kr.150.000 i formue når alt var betalt.

Familien økte med to ny barn i tiden før de flyttet til Hardanger. Først kom Fredrik. Han ble bare vel tre år og døde 27. mars 1897. Året etter Fredrik døde, fikk de sønnen Anton. Men senere samme år, 1898, døde Thina. Johannes giftet seg på ny i 1907 med Betzy Volckmar fra Kristiansund.

Vinteren 1903/1904 opplevde Brandtzæg et økonomisk krakk. Formuen hans forsvant. Den ble redusert fra kr.150.000 til kr.16.000. Han hadde inntil da ikke tatt lønn for arbeide ved skolen eller i misjonen, men nå måtte også han motta lønn for det arbeidet han utførte.

Johannes Brandtzæg skrev flere bøker

Til Oslo og Fjellhaug
Brandtzæg og misjonens ledelse fant snart ut at det var tungvint å ha misjonsskolen og misjonens hovedkontor i Norheimsund. Ulike løsninger ble drøftet, men det endte med at Brandtzæg solgte Framnes til Indremisjonsforbundet for kr.47.000 og både Ungdomsskolen, Misjonsskolen og Kinamisjonens hovedkontor flyttet til Aker, som da lå like utenfor Oslo. Og der er både Misjonsskolen, hovedkontoret og bibelskolen fremdeles.

Misjonslederen
Brandtzæg fikk være misjonsleder i ei stor vokstertid. Men det kom også stormer. Den første kom allerede få år etter at organisasjonen ble startet. Brandtzæg selv ønsket å bli ordinært som prest da han reiste til Kina, men ingen biskop ville ordinere han. Da etterfølgeren hans, Nils Arnetvedt reiste til Kina, la han veien om Amerika. Her ble han ordinert, uten at hovedstyret var orientert. Dette skapte sterke reaksjoner blant det radikale lekfolket heime i Norge.

Dermed startet en strid i organisasjonen om ordinasjon og kirkelige ritualer. På generalforsamlingen i 1899 var saken oppe til behandling. Brandtzæg hadde tvilt seg fram til at Kinamisjonen ikke skulle la sine utsendinger blir ordinert, men at styret skulle innvie utsendingene selv. Dette forslaget fikk stort flertall, 86 stemmer mot 26. To år sener kom saken opp på ny under GF i Drammen, men flertallet mot kirkelig ordinasjon ble bare enda større denne gang.

Dette førte til at flere av hovedstyrets medlemmer trakk seg, og en stor del av misjonærene gikk over i andre misjonsorganisasjoner. Dette gjaldt også lederen i Kina, Nils Arnetvedt. Men organisasjonen kom gjennom denne stormen, ikke minst på grunn av Brandtzægs sindige ledelse.

Helt fra starten la Kinamisjonen vekt på at de ønsket å være både en indremisjon og en ytremisjon. Dette ble ikke bare positivt mottatt av indremisjonene, men Brandtzæg og hans folk stod på sitt og vant etter hvert respekt for dette.

Johannes Brandtzæg
Forkynnelsen
Kinamisjonen ansatte mange forkynnere rundt om i hele landet, og mange av disse opplevde store vekkelser. En av dem som fikk være redskap til mange vekkelser i Rogaland, var Sven Foldøen. Straume skriver: «Foldøen hadde mange skavankar. Ofte gråt han over syndene sine. Meir enn ein gong blei skavankane hans drøfta av andre. I et slikt orsdkifte sa Brandtzæg: «Skal vi høvle han så lenge at alle kanter kommer bort, så blir han ubrukelig.»» Dette sier noe om Brandtzægs åndelige og menneskelige visdom.

Brandtzæg var en fredens mann, men han stod likevel med i kampen for Bibelens troskap. I 1919-1920 var det en stor strid mellom konservativ og liberal teologi. I den forbindelse skrev han bl.a. dette i Kineseren: «Den norske statskirkes institusjoner, universitetets teologiske fakultet, en hel del av vor kirkes prekestole, en stor del av den religionsundervisning som gives i skolene og ved konfirmantundervisningen er blitt slik, at den norske statskirke er på god vei til å bli en åndelig forgiftnings anstalt.»

Brandtzæg fikk besøke Kina igjen to ganger i løpet av sin tid som generalsekretær. I tillegg var han en flittig skribent, og gav ut flere bøker. Men utenom skolen, var det nok som forkynner han nådde lengst. Som forkynner hadde han alltid målet for budskapet klart for seg, at folk måtte bli frelst.

Straume siterer Brandtzæg: «Kva er den viktigaste luten i den kristne forkynninga? Det er dei ledd som kan løyse sjelene så dei kjem over det vakte stadium og blir frigjorte, og får vissa om at dei står i nåde hjå Gud. Den predikant som ikkje har sett seg dette mål, og ikkje arbeider for det i klårt medvit så langt hans evne og nådegåve rekk, han har ikkje forstått oppgåva si.»
Og videre: «Satan har ikkje noko imot at folk blir vakt, når dei berre ikkje vert frigjorte. Når predikanten så lett glir bort frå den fulltonande evangelieforkynninga, og blir hengande i vekkingstalen eller formaninga til dei kristne, så kjem det ikkje berre av at predikanten er ufullkomen. Det kjem også av list og bedrag frå sjelefienden.»

«La sjelene få sjå blodbrudgomen. La dei tvilande få sjå naglegapa i hendene hans, og stikka handa si i sida. La dei som kjenner den bitraste sorga, få sjå korleis han kviddest i sjeleangst, skalv og seig saman under den redselsfulle vekt av forbanning og straff som blei lagt på han, så dei må forstå at misgjerningane er sona, og skulda betalt.»

Siste reise
Tirsdag morgen 17. mars 1931 hadde Brandtzæg time på Fjellhaug, men da han kom inn i klassen klarte han ikke å undervise. Han gikk inn på et naborom og la seg for å hvile. Han ble deretter hjulpet heim, og der fikk han kraftig hjertekrampe. Det ble sendt bud etter lege, som la han inn på Diakonheimen sykehus. Klokken 15.00 fikk han et hjerteslag som han døde av.

Han hadde året før bedt hovedstyret om avløsning som formann og generalsekretær, men saken ble utsatt. Han døde derfor på post, 70 år gammel. Det ble hans gamle elev og medarbeider, Ludvig Hope, som overtok ledelsen i Kinamisjonen i noen år, før Tormod Vågen overtok roret på permanent basis i 1936.



Kilder:
Jakob Straume: Johannes Brandtzæg Sigervinnaren
P. S. Eikrem: Johannes Brandtzæg Hans liv og virke







onsdag 7. oktober 2015

Skriften alene

I dag står det en svær kamp om Guds ord. Er Bibelen eneste absolutte rettesnor for lære og liv, eller er det andre skrifter eller tradisjoner som også må telle med?

Hvordan en har forstått Bibelen, har hatt store konsekvenser for kristenheten opp gjennom tidene. Til alle tider har det stått fram selvoppnevnte profeter som har kommet med tillegg til Bibelen. Tillegg som de hevder skal vektlegges på samme måte som Guds ord. Andre har benektet at hele Bibelen er Guds ord, og sier i stedet at den inneholder både Guds ord og menneskeord som vi ikke er bundet av.

Tillegg til Ordet
Joseph Smith dannet i 1830 mormonernes kirke. Han hevdet at han fikk åpenbart skrifter fra himmelen som var både tillegg til Bibelen og som var korreksjon til NT, som han hevdet var forfalsket. Dette var noe lignende som Mohammed hevdet å oppleve når han fikk «åpenbart» Koranen og stiftet Islam. Et slikt syn på Bibelen, førte til at Mormonerne har en lære som er så mye på sidelinjen av kristenheten, at de ikke kan kalles noen kristen kirke.

Et annet skremmende eksempel på dette, finner vi i Den katolske kirke. Her er det ikke ei egen bok som settes ved siden av Bibelen, men tradisjonen. Den kirkelige tradisjon settes på linje med Guds ord, noe som bl.a. fører til ubibelsk lære om jomfru Maria, paven, skjærsilden m.m.

«Utfyllende» profetier
I mange karismatiske kirkesamfunn og menigheter forekommer en utstrakt bruk av «profetier» og «åpenbaringer» som direkte tale fra Gud. Noen menigheter blir styrt i hovedsak etter slike profetier, mens i andre sammenhenger har profetier og åpenbaringer en mindre dominerende plass.

Kvekerne er kjent for sine stille møter, der de sitter helt stille og venter på «det indre lys» skal åpenbares. «Skriften har altså en annenrangs rolle, det er det umiddelbare opplysning ved Ånden som er hovedsaken». (Wisløff). Forkynnelse av Guds ord bli brukt i liten grad og dåp og nattverd blir ikke praktisert. Kvekerne kan derfor vanskelig kalles en kristen kirke.


Men også i evangeliske sammenhenger er det åpnet opp for slik direkte tale fra Gud utenom Bibelen. Det kan f.eks. være at en forkynner får «åpenbart» at en i forsamlingen han taler til skal reise ut som misjonær, noe han så forkynner som om det kom fra Gud selv. I en annen forsamling søker en kanskje indre bilder, for eksempel ser en for seg i det indre en person med knall rød jakke. Dette tolkes som et hint fra Gud at en har en spesiell tjeneste å utfør overfor den første en treffer på med knall rød jakke.

I luthersk sammenheng ble slikt kalt for svermeri, og det med solid begrunnelse i Guds ord. Jan Bygstad definerer hva som kjennetegner svermeri: «Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det? Først og fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden, slik at en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte: Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre. Denne åpenbarer Guds vilje og er samtidig er vitnesbyrd om at en står i fortrolig samfunn med Gud. De som slik roser seg av direkte tilgang til Gud, opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer i kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap.»

Liberal teologi
Den liberale teologi, som dessverre dominerer Den Norske Kirke i dag, går motsatt vei. Den benekter at Bibelen i sin helhet er Guds ord. De hevder at Bibelen inneholder Guds ord, men ikke er Guds ord fra perm til perm. Med ulik styrke blir deler av Guds ord fornektet som gyldig for oss i vår tid. Noen avskriver GT, andre betviler deler av det Paulus skriver og andre igjen hevder at alt i Bibelen må sees i lys av at «størst av alt er kjærligheten». Det som kommer i konflikt med et ullent «kjærlighetsbegrep», kan vi bare se bort fra, hevdes det.

Fruktene av den liberale teologi er skremmende. Guds bud blir satt til side. Bibelen forkynner at homofil praksis er ei synd (av mange) som fører til fortapelse. Liberal teologi ber Gud velsigne synda. Prester og andre pådrar seg et voldsomt ansvar med å veilede folk til fortapelse istedenfor til himmelen.


Skriften alene
Guds ord er gitt oss mennesker fra Gud. Han har åpenbart ordet for sine profeter og apostler, som skrev det ned slik vi i dag har vår Bibel. Dette ufeilbarlige åpenbarte ordet er Guds endelig tale til oss. Alt som ikke kan hentes ut fra Ordet, må avvises som bindende for oss. Men Guds ord advarer også sterkt mot å trekke noe fra Skriften. «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» (2 Tim 3:16). Ikke en tøddel av Ordet skal forgå, sier også Bibelen. (Mat 5,18)

Dette åpenbarte Guds ordet som Bibelen er, er også et inspirert ord. Gud har blåst sitt liv inn i Ordet. Det er nyttig til frelse og lærdom. Skal syndere bli frelst, må de få høre dette inspirert Ord forkynt. «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» (1Kor 1:18)

Et slikt bibelsyn betyr ikke at alt som står i Guds ord er like forpliktende, ei heller at alt er like lett å forstå. Det er ting i GT som ikke er forpliktende for oss som lever i den nye pakt. Seremonilover, offer og liknende var forbilder som pekte på Kristus. Disse ble opphevet når Jesu kom til jord. (se bl.a. Heb 8-9) Videre gir Ordet selv en god tolkningsnøkkel til vanskelig bibelord: De vanskelig bibelord skal tolkes i lys av klare ord om samme sak. (Se bl.a. 2 Pet 1)


Vi kan stole på Bibelen
Jeg er takknemlig for Guds ord er troverdig og vel verd å motta. Det er et ord og et budskap om Jesu stedfortredende soning, død og oppstandelse som kan flytte en synder fra fortapelsens vei og over på himmelveien. Det er et ord som åpenbarer alt jeg trenger for å bli frelst og bevart på himmelveien. At Bibelen er troverdig, gjør også at jeg på evangeliets grunn kan eie en full visshet om at «det er nok det som Jesus gjorde».

Og fordi Guds ord er så avgjørende for menneskers frelse, setter djevelen alt inn på å så tvil om dettet ordet. Det gjør han både ved å trekke fra og legge til. Satans spørsmål i Edens hage, «Har Gud virkelig sagt?», er selve giften fra djevelen. Får han oss bort fra Guds ord, kan han senere få oss hvor han vil.

Guds ord, det er vårt arvegods, Det våre barns skal være.
Gud, gi oss i vår grav den ros, Vi holdt det høyt i ære!
Det er vår hjelp i nød, Vår trøst i liv og død;
O Gud, hvordan det går, La dog mens verden Står,
Det i vår ætt nedarves!
(SB 592)