mandag 14. mars 2016

Forsamling, forening – forvirring?

Solberg bedehus på Tøtdal i Namdal

I flere av misjonsorganisasjonene på bedehusene er det for tiden et sterkt fokus på danning av forsamlinger. Samtidig er mange små foreninger litt urolige – hva med oss?

Det sterke fokus på forsamlingsarbeid, har etter min mening to hovedgrunner. Den viktigste er at noen ledere i enkelte byforsamlinger har vært i USA og besøkt store menigheter som har «lykkes» i å samle enormt med folk. De har hentet inspirasjon fra menigheter som Willow Creek, Saddleback og Bethel Church. Den andre grunnen er at mange småbarnsfamilier ønsker en samling søndag formiddag der de også kan få praktisert både forkynnelse, dåp, nattverd og konfirmasjon («full pakke»).

Denne prosessen har nok skapt en del forvirring med tanke på begrep om menighet og kirke. Inspirasjonen fra kirkevekstmenigheter i USA har i tillegg ført til en teologisk påvirkning som ikke er sunn.

Fra Namsos misjonsforsamling


Hvem er kirken?
Ludvig Hope var den store kirketeologiske tenker i Misjonssambandet. Han holdt sterkt og klart fram at «kirken er Guds folk». Dette har han bibelsk belegg for å si. Guds menighet er ikke en ytre organisasjon, men levende gjenfødte personer. Kirker og organisasjoner er bare «stillas» som Gud og hans menighet bruker for å nå ut med evangeliet.

Hope sitt kirkesyn har god støtte også i luthersk kirketenkning. I bekjennelsesskriftet Confessio Augustana står følgende: «Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.»

Dette betyr at det er like mye Guds menighet, kirken, som samles når 2-3 kristne samles om Guds ord, nattverd og bønn i en heim eller på et lite landsens bedehus, som når en forsamling på flere hundre samles i en av byene. Menigheten er de gjenfødte kristne samlet, ente det er mange eller få.

Menigheten på Arnøy i Nærøy

Forening eller forsamling
Når en hører de mest ivrige forsamlingstalsmenn argumentere, kan en noen ganger få inntrykk av at det er ulike trinn i Guds menighet. Det er flott med foreninger, enda bedre med misjonslag der flere foreninger går sammen om møtevirksomheten, men toppen på det hele er når en får gå fra misjonslag til forsamling.

Jeg tror ikke det er mange som bevisst tenker slik, men talemåten og argumentasjonen kan til tider lede tankene i den retning. Det har jeg i alle fall møtt på små steder hvor de ikke har noen mulighet til å organisere et forsamlingsarbeid på samme måte som på større steder. Der har jeg møtt spørsmål som: «Hva skal vi gjøre, vi er for få til å danne forsamling?» «Er det arbeidet vi driver på vårt lille bedehus, mindre viktig og mindre verd enn misjonsarbeidet i de store forsamlingene?» «Vi kan ikke tilby dåp og konfirmasjon, for vi er jo ikke forsamling!»

En annen kjent problemstilling er at på de fleste bedehus er det gjerne 4-6 misjonsorganisasjoner som har sitt arbeid. Og hver organisasjon består gjerne av noe få personer. På disse bedehusene er det god tradisjon for å støtte opp om hverandres møter, selv om forpliktelsen er størst når «min» organisasjon har sine samlinger.

Bjarne Mork på talerstolen i Namsos

Forkynn ordet!
Guds menighet sitt oppdrag her på jord er å vinne sjeler for himmelen. Hvordan har Gud bedt oss gjøre det? Jo, det står tydelig i Guds ord: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) Vårt kall er å forkynne evangeliet til store og små, og å legge til rette for forkynnelsen. For syndere blir frelst ved å høre evangeliet forkynt, og Guds barn blir bevart ved å høre det samme budskapet.

Dette er prioritet nummer en! For å gjøre dette trenges ikke noe stort apparat og flott organisering. Og derfor er det så uendelig viktig at Ordet blir forkynt i store byer og små bygder. Om vi organiserer møtene forskjellig, om vi er mange eller få til å dele på oppgavene, det betyr lite. Det viktige er at Ordet blir forkynt til store og små. Det er oppmuntrende å møte trofaste misjonsvenner som år etter år legger til rette for hørelsen av Kristi ord.

Misjonssentert Namsos

Stå sammen, ikke slå sammen
På mange bedehus er organisasjonsbevisstheten avtakende. Dette gjelder ikke minst blant ungdom og unge voksne. Vi møter spørsmål som: «Hvorfor trenger vi ulike organisasjoner? Vi er så få at det er best at vi står sammen.» «Er det ikke et dårlig vitnesbyrd utad, at vi er så oppdelt i organisasjoner på bedehuset?»

Resultatet av slike spørsmål ser vi noen steder. Det dannes «bedehusforsamlinger» uavhengig av organisasjonene. Hovedvirksomheten drives av denne uavhengige bedehusforsamlingen, mens organisasjonene kommer inn med sine møter innimellom. På andre bedehus har to organisasjoner dannet en felles forsamling, gjerne organisasjoner som står nær hverandre teologisk.

NLM har ikke anbefalt slike løsninger, noe jeg støtter. Som Guds barn har vi fått et større kall enn bare å nå våre sambygdinger med evangeliet. Vi har fått et kall til å nå folk i andre land som ikke har hørt om frelsens vei. Gud har gitt ulike kall til ulike organisasjoner. Skal vi være tro mot dette vårt kall, må vi drive et selvstendig arbeid.

En annen fare ved slike «fellesforsamlinger» er at lærebevisstheten lett kan svekkes. Vi lever i ei tid med sterke brytninger i kristenflokkene. Vrang lære har gode kår. Her må vi være våkne og frimodige på Guds ords grunn. Dette blir vanskeligere å profilere i en felles forsamling. Da må en hele tiden ta hensyn til hva andre lærer, og dermed kan forkynnelsen lett bli bundet.

Kjølvik bedehus

Samarbeid
Men dette betyr ikke at vi ikke kan eller bør samarbeide. På bedehus hvor det er flere forsamlinger, bør en støtte opp om hverandres samlinger så langt som det er mulig praktisk og teologisk.

Men også innad i NLM bør vi tenke frimodig på mere samarbeid. I Suldal har flere bygder blitt enige om å ha to fellesmøter i måneden. Disse bygdene når hverandre innen om lag en halv times kjøring. Hver bygd har sine møteuker og enkeltmøter, men siden de er så få på hvert sted, er det en oppmuntring å kunne samles noen flere på tvers av «bygdegrensene» annen hver uke.

På Sola har to bedehus gått sammen om å ha felles søndags formiddagsmøte og felles misjonsforsamling. Siden formiddagsmøter var enklest å få til på det ene bedehuset, er disse møtene fast her. På det andre bedehuset har de fortsatt de faste møteukene, men nå i samarbeid med nabobedehuset. På Forsand har tre bedehus dannet felles misjonslag. Møtene går på omgang på de ulike bedehusene, med flest samlinger på bedehuset i kommunesenteret.

Stein Sandvik på talerstolen på Moi bedehus

Ja til flere forsamlinger!
Mange steder har arbeidet på bedehuset fått en oppsving etter at det har blitt faste møter søndag formiddag, der en også praktiserer dåp. Ikke minst har en nådd flere småbarnsfamilier. Det har ført til en styrking av søndagene som helligdag, der Guds ord skal være sentralt.

Dette er det grunn til å være takknemlig for. Det bør også være en oppmuntring til flere bedehus om å vurdere eget arbeid og se om det er noen ting som kan gjøres annerledes for å nå vårt store mål, å forkynne evangeliet for flest mulig.

Mister vi ikke motet
Guds ord sier: «Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.» (2 Kor 4:1)







søndag 13. mars 2016

Hvor er Lammet?



Spørsmålet er hentet fra den dramatiske fortellingen når Abraham på Guds befaling var på vei til Moria for å ofre Isak. Isak hadde antakelig vært med på mange offer før. Derfor ser han at denne gang mangler det viktigste. Her er ild og ved, men ”hvor er lammet til brennofferet”?

Dette spørsmålet har uroet meg med tanke på norsk kristenliv i dag, og bedehusarbeidet spesielt. Det er veldig mye solid Kristus-forkynnelse på våre bedehus. Det er det stor grunn til å takke Jesus for! Og der ordet om korset, om synd og nåde, får lyde klart, der vil også Den Hellige Ånd utføre sin gjerning.

At lov og evangelium får være det sentrale i vår forkynnelse, er langt fra en selvfølge. Kanskje er det få av forkynnerne og lederne i bedehus-organisasjonene som utad ønsker en forskyving av sentrum i forkynnelsen. Men er det hjertespråket?


Når forkynnere og leder samles til kurs og konferanser, hva samles en da om? En gang er det psykologi, neste gang er det ”modig lederskap”, så er det ”hvordan bruke kulturen i evangelisering”, kommunikasjon osv. Noen er opptatt av at vi må forkynne mer om Den Hellig Ånd, andre vil ha mer diakoni eller mer tale om hvordan få en forsamling til å vokse. Viktige temaer som en gjør vel i å fordype seg i.

Men hvor er Lammet? Bibelen lærer oss at hele Guds råd skal forkynnes. Det trenger en hver forkynner å besinne seg på. Samtidig tenker vi lett at det med synd og nåde er noe vi selvfølgelig kan. Derfor må vi heller lære mer om disse andre emnene. Men er det noe som er livsfarlig for oss som kristne, er det hvis evangeliet blir en selvfølge – noe vi kan.

Luther sa en gang: ”Evangeliet er de kristnes største kunst og visdom. I det blir de skolegutter alle sine levedager. Men likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn evangeliet. Slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det. Og nå vil han høre noe annet, noe nytt. ”


Jeg er urolig for at Lammet holder på å kommet i skyggen i vårt misjonsarbeid. Kan hende er det ikke bevisst. Det er så mange viktige ting vi må få fram, at budskapet om mitt syndeforderv og frelsen ved stedfortrederens død på korset ubemerket kommer mer i periferien. Er dette sant, er vi ille ute!

La oss som Guds folk besinne oss på og be om nåde til å forkynne evangeliet rent og klart. Be om forkynnere som kan male Kristus for øynene på tilhørerne. Be om ledere som våger å være sentrale når kurs og konferanseprogram skal settes opp. Be om forkynnere og et misjonsfolk som har et bøyet hjerte og som hungrer etter å få høre at Gud er meg arme synder nådig. Be om at evangeliet får være en hode-sak, men først og fremst en hjerte-sak.

Hvor fantastisk er det ikke for en synder å få høre om Lammet: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!” ” Se, der Guds Lam, som bærer verdens synd,” forkynte døperen Johannes. Måtte Jesus få oppreise mange vitner som peker i samme retning, på Lammet, på Kristus!



(Publisert første gang i 2009)







torsdag 10. mars 2016

Hvem var profeten Muhammed?

Pilegrimsferd til Kaba-helligdommen i Mekka
foto: aftenposten.no

Muhammed ibn Abdullah var grunnleggeren av verdensreligionen Islam. Hvem var denne mannen som har hatt så stor innflytelse på millioner av menneskers liv?

Muhammed ble født omlag år 570 etter Kristus i byen Mekka i nåværende Saudi-Arabia. På den tid var den arabiske halvøya et klan-rike, med mange omvandrende stammer. Mange av disse stammene var jødiske eller preget av kristen tro. Andre tilba ånder i naturen eller menneskeskapte guder.

I Mekka var det en stor terningformet helligdom, som inneholdt mange forskjellige guder. Det var vanlig at ulike klaner kom til denne helligdommen, kalt Kaba, på pilegrimsreiser for å tilbe.

Muhammed vokst altså opp i Mekka, og han var preget både av jødisk og kristen lære. Muhammeds far døde på en handelsreise til nabobyen Medina, antakelig det året Muhammed ble født. Omkring seks år senere døde også Muhammeds mor, og han fikk da bo hos bestefaren. Men også bestefar døde, og da var det hans farbror Abu-Talib som tok seg av Muhammed.
 
Som ungdom drev han som gjeter og kameldriver, og han fikk godt ord på seg som en pålitelig og hardt arbeidende ungdom. Etter noen år kom han i tjeneste hos ei rik dame som het Hadidja. Hadidja hadde vært gift to ganger. Først ble hun enke, mens hun skilte seg fra den andre mannen. Hun var veldig rik og drev med handel og karavanefart, ikke minst til Syria.

Da Muhammed var 25 år fridde Hadidja, som da var 40 år. Muhammed svarte ja, og de ble gift. De fikk flere barn sammen, og Muhammed ble en rik mann ved dette ekteskapet. Muhammed var en religiøs grubler, og fikk mye ledig tid til disse grublerier etter at han ble gift til denne rikdommen.

I året 610 fikk Muhammed ifølge tradisjonen en åpenbaring fra Gud gjennom engelen Gabriel. Denne åpenbaring ble et vendepunkt for Muhammed. Åpenbaringen ble nedskrevet, og sammen med senere åpenbaringer utgjør de muslimenes hellige bok, Koranen. Muhammeds åpenbaringer lærer monoteisme. Allah er den eneste guden. Den første tiden forsto ikke Muhammed at det var noen ny lære han fremmet, han trodde det bare var en fornyelse av den jødisk/kristne tro. Men det gikk ikke lenge før både kristne og ikke minst jødene ble hans fiender.

Muhammed ved Kaba-helligdommen
 
Til å begynne med var det få i Mekka som ville følge Muhammed i hans tro. Kona Hadidja og farbror Abu-Talib ble imidlertid trofast etterfølgere av Muhammeds lære. Både kona og farbroren døde i 619. Muhammed fortsatte med sin forkynnelse både i Mekka og i en naboby som het Taif, men uten å vinne særlig med tilhenger.

En måned etter at kona døde, giftet Muhammed seg på ny. Det var ikke uvanlig med flerkoneri på Muhammeds tid, men han var trofast mot Hadidja så lenge hun levde. Etter hennes død, ble det en endring på dette. Kort tid etter sitt andre giftermål, trolovet han seg med den 6 år gamle Aisja, og giftet seg med henne da hun var omtrent 10 år gammel. Etter at Hadidja var død, tok han seg til sammen 10 koner,

Muhammed opplevde mye motstand i Mekka, og i år 622 flyttet han til Medina. Denne flyttingen blir regnet som starten på islam. I Medina fortsatte Muhammed sin forkynnelse. Han inngikk allianser med ulike stammer og brukte både vold og drap for å fremme sin sak. Han ranet mange karavaner og opparbeidet seg store rikdommer. Han var Medinas ubestridte leder, både politisk og åndelig. Han bygde i denne tiden ut den islamske lære. Den første tiden var læren preget av kristent og jødisk tankegods, men ble etter hvert mer selvstendig og i opposisjon til kristendommen og jødedommen.

Etter ei tid kom han i kamp med folk fra Mekka. Muhammed og hans menn vant slaget, og dette styrket hans stilling i Medina ytterligere. I 628 dro Muhammed på ny til Mekka med en stor hær. Da fikk han i stand en våpenhvileavtale som sikret at muslimene i Medina kunne dra på pilegrimsreise til Kaba-helligdommen i Mekka. To år senere erobret han Mekka og ble hersker også over sin fødeby.

Etter dette levde han kun i to år. Ved hans død i 632 var mesteparten av den Arabiske halvøya underlagt muslimsk herredømme. Jødene i området var enten landsforvist eller drept. Etter Muhammeds død har islam erobret store landområder, og er i dag den nest største religionen i verden med ca.1,5 milliarder tilhengere.

Muslimsk bønn på tempelhøyden i Jerusalem.
Foto: nato.int

Etterord
Det er få personer i verdenshistorien som har forført så mange som Muhammed. Han var en religiøs bedrager og verdslig krigerkonge. Religionen han stiftet, har også vært årsak til utrolig mye lidelse, undertrykkelse og død.

I dag har mange muslimer kommet til Norge som flyktninger og innvandrer. Gud elsker hver og en av dem, og Jesus har gitt sitt liv til soning også for deres synder. Gud vil at hver og en av dem skal bli frelst og bli løst fra trelldommen og undertrykkelsen de lever under i islam. Det er derfor et kall til oss som Guds barn og prøve å nå muslimene med evangeliet.

Samtidig må vi som samfunn være på vakt mot de politiske og samfunnsmessige ideer som store deler av den muslimske verden forfekter.



Kilder:
Gunnar Melbø: Kriger profeten
Inger Lautin(red): Verdens store religioner
wikipedia








fredag 4. mars 2016

Jesus og syndere


 
Sakkeus fikk et møte med Jesus. Det møtet ble til frelse for tolleren og synderen. Jesus er den samme i dag.

Bedehuset
Bedehuset har stått sentralt i Norsk kristenliv, siden det første bedehuset ble bygget på Tau i 1837. Dette var frukter av vekkelsene rundt Hans Nielsen Hauge. Arbeidet på bedehusene har gått i bølger. Mathias Orheim skriver i en av bedehusets sanger, at det ofte etter ei tid med vekkelser, gikk slik: «Når vekkinga stilna og folket det fór.»

Det er to ting som har vært det helt sentrale i bedehusarbeidet. For det første har bedehuset vært en åndelig heim for Guds folk. Å være en kristen er ikke et enmanns prosjekt. Bibelen sammenligner de kristne med greiner på et tre og lemmer på et legeme. Vi er født til et åndelig samfunn. Derfor trenger Guds barn å møtes på bedehuset for åndelig oppbyggelse.

Den andre tingen som har vært sentral, er Guds redningsaksjon. Alle mennesker er fortapt i seg selv. Vi trenger derfor en frelser, for å nå himmelen. Denne frelser må folk få høre om for å bli frelst. Derfor inviterer vi alle til bedehuset, for troen kommer av forkynnelsen vi hører.

Luk 19,1-10
Og Jesus kom inn i Jeriko og var på vei gjennom byen. Og se, der var en mann som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann. Han søkte å få se Jesus, hvem han var. Men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Han løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å se ham, for veien hans gikk der forbi. Da Jesus kom til stedet, så han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus.

Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot ham med glede. Men da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn som gjest hos en syndig mann! Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen. Jesus sa til ham: I dag er frelse blitt dette huset til del, siden også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.


Sakkeus
Denne fortellingen er kanskje en av de tekstene som er mest talt over på bedehusene, i alle fall i tidligere tider. Sakkeus var overtoller i Jeriko. Jeriko ligger i bunnen av Jordandalen, like nord for Dødehavet. Det var en livlig handelsby, så det var naturlig at det var plassert en tollstasjon her. Det var nok mange av tollerne som hadde rykte på seg for å stikke noen av tollinntektene i egen lomme, men det var langt fra alle. Sakkeus sier ikke at han har tatt penger på ulovlig vis, men han sier at hvis han har gjort det, skal han betale firdobbelt igjen.

Det som imidlertid gjorde at tollerne var forhatte, var at de var landssvikere. De var i tjeneste hos okkupasjonsmakta fra Rom. Jeg har nettopp lest to biografier om Quisling. Når krigen endelig var over, var det lynsjestemning i folket vårt overfor Quisling og hans menn. Noe av dette hatet var det nok jødene følte overfor tollerne. Så sjefstoller Sakkeus sto ikke i høy kurs blant den vanlige innbygger i Jeriko.

Men det var våknet noe i hans indre. Han hadde nok hørt mye om den merkelige mannen Jesus, så det var våknet en trang hos han etter å møte Jesus. Slik er det Den Hellige Ånd starter sin redningsaksjon overfor syndere også i dag. Han skaper en uro over synda og en trang til frelse. Vi ser det så klart også i fortellingen om den fortapte sønnen. Han hadde ødslet bort hele farsarven, og satt nå i ytterste fattigdom som grisepasser. I den situasjonen vokser det fram en lengsel etter å komme heim til far. Og når så skjer, står Jesus der med åpne armer og tar imot han.

Tar inn hos syndere
Etter at Jesus hadde virket offentlig ei tid, fikk han et sant rykte: «Han holder seg nær tollere og syndere». Og slik er det også i dag, heldigvis. Det er sant slik det står i en sang: «Jesus kalles synderes venn!» Fariseerne og de skriftlærde derimot, var bitre motstandere av Jesus.

I dag ser vi at dette blir misbrukt og misforstått til å unnskylde synd. Men da glemmer man, eller vil ikke ha med, at frelse innebærer omvendelse. Hva skjedde med Sakkeus etter møtet med Jesus? Jo, han ville gjøre opp for seg. Han ville ikke fortsette å leve i synd. Hva sa Jesus til kvinnen som var tatt på fersk gjerning i hor av fariseerne? «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mere».

Et frelsende møte med Jesus medfører at han skaper i oss en ulyst til synd. Jeg kan ikke lenger leve i synden, men må bekjenne den og kjempe imot de urene lyster. Derfor slutter tyven som blir en kristen, å stjele. Derfor gifter samboerne seg når de blir kristne.

 
Han er frelser min
Jeg er så glad for at Jesus er synderes venn. Etter et langt liv som kristen, sier Paulus om seg selv at han «er den største av alle syndere». Jeg har fått nåde til å leve med Jesus i 55 år, og må bekjenne at jeg i dag er like stor synder, som er fortapt i meg selv. I Romerbrevet 3 står det at «Det er ingen forskjell, ALLE har syndet og står uten ære for Gud».

Men jeg kan vitne om at jeg har funnet en frelser som har gjort opp for mi synd. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Når Jesus kom til jord, var det Guds redningsaksjon for å berge deg og meg til himmelen. Synda måtte sones, og det var det ingen av oss som kunne gjøre. Men Jesus ble såret for dine overtredelser, knust for dine misgjerninger, straffen lå på Ham for at du skulle få fred og ved Hans sår har du fått legedom.

I 2 Kor 5,21 står det: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» Det er min redning. Det er den eneste mulighet mennesket har får å unngå fortapelsen og nå himmelen. Den redningen er Jesus og hans verk. Derfor kan du synge: «Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera, men bare kvila i det Du har sagt.»

Skal du kunne møte Den tre ganger hellige Gud i dommen, må du møte han i Jesus. Ellers er du fortapt. Jesu frelsesverk innebærer både at synda de er sonet, og at du har fått et nytt liv som passer i himmelen. Det er herlig frigjørende. Jeg står for Gud i Jesus som om jeg aldri har syndet. Jeg er ren og rettferdig himmelen verdig, i Jesus.


Skynd deg!
Jesus sa til Sakkeus: Skynd deg og kom! Det sier han til deg også, om du er her som ikke er frelst. Jesus kommer snart, du må skynde deg å komme til han. Husker du hva som sto i siste verset i teksten: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»

I Åp 3,20 står det: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Jesus banker på di hjertedør og vil inn. Ikke for å dømme deg, men for å frelse deg.

«Kom å la oss gjøre opp vår sak, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1,18) «Å ,ta imot, jeg vet du vil bli glad.»

(Andakt på 75 års jubileum for Eiesland bedehus 23. august 2015)








tirsdag 1. mars 2016

Carl Olof Rosenius -sitater til ettertanke

Carl Olof Rosenius

Det er i år 200 år siden den svenske forkynner og bibellærer Carl Olof Rosenius ble født. I den forbindelse tar jeg fram noen smakebiter fra hans forkynnelse.

Artikkelen for mars inneholder noen sitat fra Rosenius sin store produksjon. Han skrev ikke bøker, men publiserte sin forkynnelse gjennom bladet «Pietisten». Senere ble stoffet fra bladet samlet til mange ulike bøker.

Her kommer noe sitat til ettertanke:

Jeg ville så gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, da sier jeg som så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Jesu Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, så holder min Herre Kristus.

Vår fulle frihet fra syndens skyld og dom overfor Gud og vår egen samvittighet hviler på en så enkel sannhet som denne at dersom noe blir tatt bort fra ett sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første stedet. Dersom dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke på deg.

Til den levende Kristi menighet, Jesu Kristi legeme, hører alle som i sin synde-elendighet, stor eller liten, har søkt etter frelse og til slutt funnet sin eneste trøst, sitt liv og sin salighet i Frelseren, bare i Frelseren. Han, Han, er da den eneste som gir hjertet fred, og som de lengter etter. Hjertets største sorg opplever de når de ikke finner Ham. Og den største gleden har de når Han er nær. Se, dette er kjennetegnet på bruden.

Satan vil ha oss til å tenke: Kristi forsoning er det første og fornemste, det tror vi nok, men nå må vi videre til det vi skal gjøre. Det dødelige frafall ligger nettopp i dette at vi med hele vår sjel blir opptatt av hva vi skal gjøre.

Forkynnelsen av loven har mange tilhengere og tilhørere. Evangeliet derimot er en dårskap for all fornuft og en forargelse for alle selvtilfredse. Det er bare noen få fattige syndere som virkelig gleder seg over evangeliet.

Guds som hater synden mer enn noen annen, og som ser oss fulle av synd, han har likevel en slik kjærlighet til synderen at han heller gav sin elskede sønn i døden, enn han ville se synderen dø.


De troende som en gang tok imot Jesus Kristus, må aldri la seg forlede til å tro at det kreves noen særskilt gjerning for å bli hellig. De skal vite at den samme Kristus og den samme tro som de ble rettferdiggjort og frelst ved, også virket og virker helliggjørelse. De skal bare bli – og vokse – i den troen som er født i dem.