torsdag 26. mai 2016

Hope, Ellefsen og NLM

NLM er en lavkirkelig vekkelses- og misjonsbevegelse 
med tilhold på bedehuset

I Dagen 24.5 hadde stipendiat i dogmatikk ved Fjellhaug Kenneth Ellefsen et innlegg der han tar et oppgjør med arven etter kirkesynet til Ludvig Hope. Et kirkesyn som har vært det dominerende i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Jeg kan ikke slutte meg til Ellefsens analyse og vurderinger. Jeg vil kommentere helt kort noe av det Ellefsen tar fram.

Ellefsen skriver at NLMs kirketenkning «i veldig liten grad la vekt på ordninger, liturgier og en teologi om gudstjenesten.» En slik påstand er uholdbar. Nettopp på grunn av NLMs teologi om gudstjenesten og menigheten, legger vi lite vekt på ordninger og liturgi. Vi finner ingen steder i Guds ord at «kirken» er ytre ordninger og liturgier. Nei, kirken er de gjenfødt kristne. Kirken er en åndelig størrelse, ikke en ytre organisasjon. Til sitt folk gir Gud nådegaver og tjenester som skal forvaltes med orden, etter som det tjener evangeliets fremme. Strenge ordninger og liturgier kan hemme nådegavenes fri løp.

Videre skriver Ellefsen at han forstår kritikken som er kommet mot NLM om at de har «tiltatt seg stadig flere kirkelige fullmakter, for eksempel å utføre dåp og nattverd». Dette er en påstand det nesten ikke er til å tro kan komme fra en lærer ved Fjellhaug. Fullmakten til å forkynne Guds ord, forrette dåp og nattverd er ikke noe vi har tiltatt oss. Det er noe som er gitt oss i Guds ord. Det er nådemidler gitt til Guds folk, ikke til ytre apparat enten de kalles kirker eller organisasjoner.

Ludvig Hope

Ellefsen hevder også at misjonsfolket har «følt større teologisk og organisatorisk lojalitet til Hovedstyret enn til kirkens egne organer.» Det skulle blott bare mangle! Tilliten til Den norske kirke var svekket på Hopes tid, i dag er det ingen tillit til ledelsen i Den norske kirke. Den har innført en lære som fører folk til fortapelse. Hovedstyret blir valgt av misjonsfolkets egne til å lede organisasjonen. Det var underlig om misjonsfolket ikke følte større lojalitet til hovedstyret enn til Den norske kirkens organer!


Ellefsens anbefaling for veien videre er «en organisasjons som kan bestå av enkeltmenigheter som har en tydelig kirkeforståelse, en reflektert gudstjenesteteologi og liturgiske ordninger som finner støtte i Skrift og bekjennelse» Mitt håp er at NLM fortsatt får være en bibeltro vekkelses- og misjonsbevegelse som har en brann for å nå folk i vårt eget land og på misjonsmarken med det eneste budskap folk kan bli frelst ved, evangeliet. Og at vi i liten grad blir opptatt av ytre ordninger og liturgier.


(leserinnlegg sendt Dagen 26.05.16)


fredag 20. mai 2016

Paavo Ruotsalainen – Finlands Hans Nielsen Hauge

Paavo Rotsalainen  (h-y.fin)

Både Norge, Sverige og Danmark hadde sine store vekkelsespredikanter første halvdel av 1800-tallet. Finnlands store forkynner og åndelige leder het Paavo Ruotsalainen.

I Norge virket Hans Nielsen Hauge som forkynner i åtte år, fra 1796-1804. På disse åtte årene ble Norge forvandlet. Hauge vandret Norge på langs og på tvers, og hvor han kom brøt det ut vekkelser. I Sverige var det Carl Olof Rosenius som gjennom sin forkynnelse og forfatterskap kom til å prege kristenlivet framfor noen andre. Han virket som forkynner i perioden 1840-1868. Rosenius sine skrifter kom også til Norge, og ble til frigjørelse for store kristenflokker. Gjerne slik som fra før var preget av Hauges noe mer loviske kristendomssyn.

Historien om Hans Nielsen Hauge

I Finland var det bonden Paavo Ruotsalainen som var et Guds redskap til store vekkelser i perioden 1800-1852. Jeg har tidligere skrevet artikler om Hauge og Rosenius. I denne artikkelen vil jeg gi et lite riss av Paavos liv.

Savolaks merket med rødt

Oppvekst
Paavo Ruotsalainen ble født i Savolaks, midt i Finland i 1777. Han var sønn av en fattig småbonde og vokste opp i ei lita og trang hytte. Det var veldig mye fattigdom og nød i Finland på denne tiden. Avlingen ble stadig ødelagt av frost, og i tillegg var landet ofte rammet av ulike kriger. Et nasjonaldikt sier det på denne måten: «Då kriget röt från dal til dal, då frosten röt med hungers qual».

Paavo lærte seg å lese, men han kunne ikke skrive. Som barn gikk han mye for seg selv. Han var en religiøs gruble og lest mye i Bibelen. Av utseende var han høy og lang, med høy panne brede finske kinnben og dype øyne under sterke øyenbryn. Kosten var ensidig og usunn. For det meste var det barkebrød som sto på menyen.


Paavo blir frelst
Mot slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet gikk det flere store pietistisk pregede vekkelser over Sør-Finland. Litt ut på 1800-tallet nådde vekkelsene også Nord-Finland. Her var det presten Lars Levi Læstadius som var hovedredskapet Gud brukte. Vekkelsesfolket i nord ble kalt læstadianere, men den første tiden fikk de kallenavnet «hihulitter». Dette navnet fikk de fordi det lignet på deres bønnerop ved den såkalte «rørelse».

Vekkelsen kom også til Paavos heimbygd, og den kom mens han enda var ung. Den første perioden var vekkelsen ledet av en predikant som het Martikainen. Han var en mørk fanatiker som var lovisk i sin forkynnelse. Men Martikainen mistet grepet om folket, og en tidligere soldat ved navn Lustig overtok lederskapet i vekkelsen. Han var av den frilynte sorten, var løssluppen både i liv og lære.

Paavo fant seg ikke til rette ved noen av disse former. Han var i åndelig nød og mørke, og for å stille sin hjertenød, oppsøkte han i 1799 grovsmeden Høgman som bodde et par dagsreiser borte. Høgman var kjent som sjelesørger. Her fikk Paavo hjelp til å hvile i at «alt er av nåde». Han fikk også et eksemplar av heftet «Kostelige honningdråper» av Tomas Wilcock. Dette heftet ble til stor hjelp for Paavo. Han leste og siterte fra heftet gjennom hele sitt lange liv.

På vei heim fra møtet med Høgman, kjente han en trang til å dele med andre det han selv hadde fått. Han overnattet hos en familie der faren var i sjelenød. Paavo fikk vitne for denne mannen, og den gamle fikk hjelp. Mannens sønn fortalte senere at faren døde i troen på Jesus ikke lenge etter møtet med Paavo.



Paavo som predikant og veileder
Vel heime igjen var Paavo urolig for tilstanden blant vekkelsesfolket. Han kjente på en trang til å veilede folket og hjelpe dem til frihet, og etter lang betenkningstid fikk han mot til å ta ordet under et møte hvor Lustig talte, og advarte mot Lustigs forkynnelse. Etter hvert vant han folkets tillit og Paavo ble den nye lederen blant vekkelsesfolket på hjemstedet.

Etter dette ble Paavo oppsøkt av mange vakte fra forskjellige steder i Finland, og han la også selv ut på mange reiser for å forkynne Guds ord og å gi veiledning. Han ble snart vekkelsesfolkets store leder og var redskap til å få vekkelsen i et sunt spor. Han foretok reiser flere til steder i Sør-Finland, Karelen og helt til St. Petersburg. Forfatteren av biografien om Paavo, sammenfatter forkynnelsen hans i ett par setninger: «Jeg vet at jeg er en bedrager og morder, det er jeg i mitt hjerte i denne stund. Men Gud tilgir det for Kristi skyld, og gir nettopp de usleste sin nåde.»



Tunge tider i heimen
Paavo ble gift året etter sitt åndelige gjennombrudd. Bruden han giftet seg med i år 1800 het Riita Ollikainen (f.1779). Riita var ingen kristen og var sterkt imot at Paavo reiste og forkynte Guds ord. Når Paavo kom heim etter slike turer var Riita sur og vrang. De fikk fem barn sammen, fire jenter og en gutt. Familien var svært fattig, og avlingene slo stadig feil. Dette gjorde ikke Riita mere medgjørlig.

En gang var nøden så stor at Paavo måtte ydmyke seg og gå til storbonden i området for å tigge korn. Denne storbonden var sterkt imot vekkelsene, og avviste først Paavo. Siden ombestemte han seg og han gav Paavo det han ba om. Flere år senere fikk Paavo hjelpe storbonden til liv i Gud.

En annen gang gikk det rykter om at det var gode forhold i Polen. Paavo bestemte seg for å emigrere, men familien ble stoppet på grensen. Dette så Paavo som et tegn fra Gud om at hans plass var i Finland.

Vekkelsesfolket opplevde stor motstand, ikke minst fra store deler av presteskapet. Også mange av de uomvendte var sterkt imot vekkelsen og vekkelsens folk. Til tider opplevde de ren forfølgelse. Da Paavos sønn, Johan, var 20 år skulle han kjøre et lass med korn til mølla. Paavo satt på et stykke på vei. Underveis fikk de en god samtale om åndelige ting. For første gang hadde Johan åpnet seg for faren og Paavo fikk gi han åndelig hjelp. Paavo gikk videre alene for å tale for noen av vennene i ei nabobygd. Mens han var her kom et sendebud med beskjed om at Johan var blitt myrdet. Hvordan det skjedde ble det ikke klarhet i, men hesten hadde kommet heim på egenhånd, med Johan sin døde og maltrakterte kropp hengende i et tau etter seg. Tauet var budet rundt Johan sin hals.

Denne forferdelig hendelsen ble en vekker for Paavos kone Riita. Ikke lenge etter ble hun alvorlig syk, og Paavo fikk hjelpe henne gjennom til liv i Gud. De fikk derfor noen gode måneder sammen, før Riita døde i 1833

Før Riita døde flyttet familien til en større gård i Tahkomäki. Her møtte de mye motgang og vansker på grunn av Paavo sin forkynnervirksomhet. De flyttet derfor videre til en holme, Aholansaari, hvor de ryddet en større gard. Året etter Riitas død, i 1834, giftet Paavo seg på ny med den 25 år yngre Anna Lovius Savolainen, som var en levende kristen.

Presten Nils Gustav Malmberg som Paavo samarbeidet mye med. 
Malmberg ble avsatt fra sitt embete i 1839 på grunn 
av brudd på konventikkelplakaten.

Omfattende forkynnervirksomhet
På grunn av økende forfølgelse, ble det færre forkynnerreiser på Paavo og han fikk dermed mer tid heime. Men han hadde fremdeles noen preikturer, og i de fleste tilfeller var hans gode venn og medarbeider Lauri Johan Niskanen reisefølge. Niskanen skrev ned glimt fra vekkelsens historie og disse er bevart for ettertiden.

Ei stund etter at han var gift på ny, tok Paavo og Niskanen en tur for å høre en prest som samlet mye folk. Presten het Nils Gustav Malmberg (familien tok senere navnet Malmivara). Malmberg var preget av vekkelsen, men hadde ikke kommet til klarhet i sin tro. Etter mange samtaler med Paavo og Niskanen ble Malmberg vakt og de fikk hjelpe han inn på et sunt spor. Nils Gustavs sønn Wilhelmi skrev sangen "Styr du min vandring, Frelser så kjær" etter å ha mistet kona og to barn i tyfus.

Presset fra motstanderne økte, ikke minst fra prester og embetsmenn. Disse prøvde å stoppe forkynnervirksomheten ved hjelp av konventikkelplakaten. I 1839 ble Paavo, fem prester som var nære venner og medarbeidere av ham og mange lekfolk dømt for brudd på konventikkelplakaten. Paavo havnet aldri i fengsel, men flere av hans prestevenner mistet sine stillinger. I de siste årene virket Paavo mye i Østerbotten, område langs Østersjøen. Her var det store flokker med vakte, ikke minst rundt presten Malmberg.

Paavo var av bondeslekt og oppførte seg som en bonde. Han spøkte og lo, og var også til tider voldsom i sin uttrykksform. Vekkelsesfolket gikk i vademelskjoler i mørkeblått lerret av gammelt finsk snitt. På grunn av denne kledningen, ble de kalt «skjørtefolket» på folkemunne. Paavo var veldig opptatt av at forkynnerne ikke måtte tale ovenfra og ned, noe han ofte minnet sine mange prestevenner om. Vekkelsen rundt Paavo var preget av det gode samarbeidet mellom lekfolket og de troende prestene.

Carl Olof Rosenius

Møte med Rosenius
På Nygård i Esbo, like utenfor Helsingfors, var det dobbeltbryllup 3. juli 1843. Det var folk fra den pietistiske vekkelsen som skulle gifte seg og Paavo og hans menn var selvsagt invitert. En annen gjest satte også sitt preg på bryllupet, nemlig den svenske vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius. Mange ønsket en styrket kontakt mellom vekkelsen i Finland og Sverige. Slik skulle det ikke gå.

Istedenfor styrket samhold, ble det full skjæring. Paavo og hans menn var ytterst kritisk til den ærverdige gjesten fra Sverige. De mente at Rosenius forkynte tro uten omvendelse og at hans forkynnelse førte til skinnhellighet. Rosenius på sin side mente at Paavo lærte at mennesket har nåde hos Gud bare det øyeblikk det «kjemper ved nådestolen» og at han lærte at å leve, tale og oppføre seg annerledes enn verden, var hyklernes måte å leve på.

Her kan du lese mer om Rosenius sitt liv og virke

Selv om det nok var en noe ulik vektlegging mellom den finske og den svenske pietistiske vekkelsen, var det nok først og fremst store misforståelser mellom Paavo og Rosenius. I tillegg var det store kulturforskjeller mellom den grove bonden Paavo og den mer akademiske og dannede Rosenius. Uansett førte dette korte møte til at Paavo og Rosenius gjensidig advarte mot hverandre. Mens Rosenius sin forkynnelse førte til frigjøring inn i de Haugianske rekker i Norge, fikk han liten innflytelse i Finland. «Paavos innstilling overfor Rosenius ved dette høvet fjernet Rosenius for alltid fra gammelpietismen i Finland.» (Orvala)

Paavo Routsalinens gravstøtte

Siste år
Helt på tampen av livet var Paavo en del syk og fikk ikke lengre ta ut på de store reiser. Men han ble stadig oppsøkt av folk fra hele Finland som ville søke råd og sjelesorg. Like før Paavo døde brøt det ut en stor vekkelse i Kuopio. Han fikk gjeste denne vekkelsen og gledet seg storlig over det som skjedde.

På dødsleiet opplevde Paavo anfektelser og åndelig nød. Men like før han døde, lysnet det for han. I det han døde sa han: «Jeg seiret likevel. Alt er forklaret. Nå får jeg dø. Jeg kan ikke takke Gud slik som jeg ville, men vær du, Jesus Kristus, mitt takkoffer innfor Herren!»

Paavo Routsalainen sovnet stille inn i 1852, 75 år gammel.



Kilder:
Auk. Oravala: Ødemarkens profet I og II. Biografi om Paavo Ruotsalainen
Ivar Welle: Kirkens historie bind II
Sven Lodin: C. O. Rosenius








torsdag 12. mai 2016

Bedehusets lovsangsskatt

(foto: imagala.com)

Lovsangen følger Guds folk. I Bibelen har vi gjengitt mange lovsanger og oppfordringer til lovsang, både i Det gamle og Det nye testamentet.

Kong David var en konge etter Guds hjerte. Han opplevde store fall og store seire. I Salme 103 minner han seg selv gjennom lovsang om ikke å glemme Herrens velgjerninger. «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.» (Sal 103:1-3) Lovsangens emne er Jesus og hans verk for syndere.

Også flere steder i NT oppfordres Guds folk til lovsang. Jeg tar med ett eksempel: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.» (Kol 3:16)

Gjennom de 2000 år som er gått siden aposteltiden, har lovsangen fulgt Guds folk. Form og melodier har variert, men noen perler er bevart gjennom ulike tidsepoker. Mange av disse perlene er samlet i bedehusenes sangbok, «Sangboken». Andre lever videre gjennom ulike sanggrupper og solister som vitner om Jesus gjennom sin sang.
 

Her finner vi lovsanger med forkynnelse av både forsoningen, rettferdiggjørelsen og helliggjørelse. Mange sanger minner om det kristne håpet, mens andre kaller til omvendelse og tro. For mange gir denne lovsangsskatten hjelp til å tolke det indre livet med Gud i en ytre bekjennelse og vitnesbyrd.

På 1970-tallet begynte den karismatiske bevegelse å få innpass i mange forsamlinger i Norge. Med denne bevegelsen kom det et nytt syn på hva lovsang er. Den bygger på en annen teologi enn vår luthersk-rosenianske, og er i stor grad lovisk. Svært forenklet kan man si at moderne lovsang er mest opptatt av at «jeg skal gi Jesus min lovsang», mens i bedehussammenheng har lovsangen i hovedsak vært et gjensvar og vitnesbyrd om hva Jesus har gjort for meg. Den karismatisk-pregede lovsang er ofte korte setninger som gjentas mange ganger. Jon Kvalbein skrev i en kronikk i Dagen 25.02.2002 etter å ha analysert mye av denne karismatiske sangtradisjon: «De karismatiske lovsangene bringer med seg et fremmed kristendomssyn.»

Til tross for dette, er det med vemod vi må konstatere at den karismatiske lovsang begynner å få innpass på noen bedehus, på bekostning av vår luthersk-rosenianske sangskatt. Det er bedehusmøter hvor det knapt blir sunget fellessanger fra bedehusets sangbok. Det synges istedenfor ulike varianter av karismatisk «lovsang» på melodier som er vanskelige å synge for folk flest. Ofte starter slike møter med en lang bolk med sang, gjerne med dominerende forsangere.
 
(foto: stordalsportalen.no)
Jeg vil tale varmt om den sangskatten vi har i bedehusets sangbok. Her formidles sunn og velprøvd lære. Her formidles vitnesbyrd og sjelesorg fra mennesker med erfaring fra livet med Jesus. Her er hjelp å finne når dagene er tunge og vanskelige, og her får en hjelp til jubel og takk for frelse og håp om himmelen. Vi trenger også nye sanger med utspring fra dette kristendomssyn. Heldigvis reiser Gud opp nye nådegaver, med evne til å formidle kristne sannheter og vitnesbyrd i versform.

Jeg har selv hatt gleden av å synge i ulike kor og musikklag.
Her: Namdal mannskor

Vi ønsker søndags formiddagsmøter på våre bedehus. Den Norske Kirke er nå vranglærende i sin bekjennelse, noe som skulle øke frimodigheten til å ha møter også i «kirketiden». På disse samlingene ønsker vi at forkynnelsen skal være det sentrale. Vi ønsker å praktisere dåp og nattverd. Og vi ønsker å fylle møtene våre med god, sentral og oppbyggelig sang. Så får vi vokte oss for ikke å la «fremmede toner» fortrenge bedehuset velprøvde sangskatt.






søndag 1. mai 2016

De ti bud

 
I forbindelse med at det i 2016 var 200 år siden den svenske forkynner og forfatter Carl Olof Rosenius ble født, presenterte jeg glimt fra hans forkynnelse og liv i noen artikler.

I Lundes seksbinds serie «C. O. Rosenius. Skrifter i utvalg», inneholder første bind forkynnelse om de ti bud. Dette er ei bok på 225 sider, og gir en dyptpløyende forkynnelse om de enkelte bud.

Jeg vil i denne artikkelen kun ta med noen få sitater til ettertanke fra hans forkynnelse om de enkelte bud:

Bud 1: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
-Avgudsdyrkelse er «å holde Gud for intet», å sette ham av tronen, å forakte Gud. Men det andre, som vi nå skal oppdage, er at den avgud som vi egentlig vil sette i Skaperens sted, og som vi dyrker i alle former for avguderi, -det er intet annet enn vårt eget, giftige Jeg. Mennesket setter alltid seg selv til midtpunkt for hele sin verden, og dyrker seg selv med all sin kjærlighet, omsorg, fortrøstning og håp.
 
-Er du kald og likegyldig overfor Gud, så du ikke har den inderligste lyst til først og fremst å omgås med ham, tale med ham og tale om ham – for det hjertet er fullt av, det taler munnen – men er opptatt av andre ting, om det så var de beste gjerninger – da er det ikke Gud selv du elsker mest.

Bud 2: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
Og tenk nå på hva det vil si at et menneske ikke bare leser, hører og synger Guds hellige ord uten virkelig andakt, men bent fram omgås Guds ord med et ubotferdig sinn. På den måten ønsker det å legge på seg en hellig kappe, så det ved disse hellige ord skal se fromt ut, mens hjertet er dødt og falskt for Gud. Dette må vel være å gjøre vanhellig bruk av de helligste ting. Alt hykleri er i seg selv den mest vederstyggelige av alle synder. Men å bruke den hellige Guds ord og navn til å hykle med, så at Guds ord blir et slør over hykleren, det er likevel noe som en må bli høylig forferdet over.

Bud 3: Du skal holde hviledagen hellig.
-En må sanne det gamle ord at «søndagen er syndedagen».
 
-Jo mer et sinn blir vant til å høre Guds ord til unytte, desto mer sløvt og forherdet vil det bli. Den som ikke i oppriktighet for Herren straks vil lyde og følge hans ord, han blir forherdet av å høre det. Og på denne måten blir den dag som Herren velsignet, til en forbannelse for det ubotferdige og falske sinn.
-Mange har en viss kjærlighet til søndagen, de går flittig og regelmessig i kirken. Likevel kan de høre til dem som forakter Guds ord. For de er kanskje bare utvortes til stede, med hjerte eller tankene er de hjemme eller ute på åker og eng, på loven eller i forretningen. En slik gudstjeneste må jo være motbydelig i Guds øyne.


Bud 4: Du skal hedre din far og din mor, så det går deg godt og du får leve lenge i landet.
-Ved å leve etter dette budet kan et barn finne den sikreste vei til lykke i livet.
-Hvis du tenker på hvor mange ganger du uten å vite det eller ville det har såret fars og mors hjerte ved et uforsiktig uttrykk, så skal du få nok grunn til å si som tolleren i templet: Gud vær meg synder nådig.
 
-Forsømmer du husandakten, så får du finne deg i at djevelen regjerer huset. Ennå har ingen funnet en bedre måte å gi folket en god ånd enn Guds ord og bønnen.

Bud 5: Du skal ikke slå i hjel.
-Du holder det 5. bud på den måten at du ikke slår noen i hjel. Men at du går i årevis og bærer på hat og uforsonlighet mot et annet menneske, det bekymrer deg ikke.
-Alt det som ut av et bittert, hatefullt og hevngjerrig hjerte blir talt, tenkt eller gjort mot noen, det er synd mot det femte bud. Gud ser på det som synd.

Bud 6: Du skal ikke bryte ekteskapet. - Du skal ikke drive hor.
-Det er et forferdelig overgrep mot Guds majestetsrett å bryte ekteskapet. Den som bryter ekteskapet, han rokker og forstyrrer det helligste og viktigste forhold på jorden, og river over de helligste bånd, som Gud selv har knyttet.
-Lek aldri med en uren fantasi, men vik straks tilbake og rop til Gud. Flykt fra det sted hvor slike fantasibilder får næring.
-Ingenting kan ødelegge ekteskapet mer enn at hver ser bare på sine rettigheter og ikke på sine plikter.
-Gjør alt du kan for å glede din ektefelle! Og vik unna alt som kan såre kjærligheten og tilliten. Unngå bitre ord, og vokt deg særlig for slike ord som nedsetter din ektefelle i egne og andres øyne. Slike ord er drepende gift for kjærligheten.


Bud 7: Du skal ikke stjele.
-Når prestene ikke gir sine tilhørere det som de får lønn for, nemlig virkelig mat for sjelene, et rent og rikelig forkynt Guds ord, men i stedet forsømmer tilhørernes sjeler og gir dem falsk og oppblandet sjeleføde, -så er de jo rene stortyver, som en uredelig håndverker og en doven dagarbeider ikke engang kan sammenlignes med.
-Når et menneske bare for sin forfengelighets skyld koster på seg nye klær mange ganger om året, så tenker det sikkert sjelden eller aldri på at det derved synder mot sin fattige neste.

Bud 8: Du skal ikke tale usant om din neste.
-Tenk på hvor nøye du vokter på hvert ord som blir sagt om deg! Du tåler neppe et ringeaktende blikk, og et eneste nedsettende ord kan ta fra deg all glede i dagevis. Har noen talt ille om deg, kan du få søvnløse netter og hete svettebad av bare gremmelse. Og legg så hertil den kongelige lov av Herrens munn: «Alt det som dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot dere, det skal dere heller ikke gjøre mot dem.»
-Der Guds Ånd bor og virker en stadig voksende syndserkjennelse, anger, tro og ydmykhet, der blir det lett å tenke og tale vel om nesten.

Bud 9: Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
Bud 10: Du skal ikke begjære din nestes ektefelle eller ansatte eller noen som hører til hos ham.
-Men når gjerrigheten, eller begjæret etter å bli rik, blir forbudt i Guds ord, hvor meget mer åpenbar synd må det da ikke være at et menneske går med misunnelse mot nesten, og har lyst til å gjøre hans eiendom til sin! Hvor langt bort fra kjærligheten det menneske må være kommet, som ikke bare lar være å søke sin nestes vel, men som bent fram er sjalu på ham for det gode han har, og har lyst til å få tak i det selv!
-Du sitter timevis og dagevis med forfengelige tanker og begjær etter det som er ondt. Kanskje begjærer du din nestes hustru, kanskje sitter du med urene lyster og fantasier, eller du vil ha din nestes eiendeler – eller du vil ha ære og berømmelse! Hvor forferdelig det da ser ut i hjertet ditt! Det er jo et avgudstempel og en røverhule.


Den frelste sitt forhold til budene
-Det troende hjerte har det slik at selv om det ikke var ett øye som så noe eller synden ikke hadde noen følger, så engstes like fullt dette hjerte for Gud over alt som syndig er.
 
-Gud er ennå i dag den samme som den dagen han med lyn og torden gav sin lov. Alt det som han forbød i de ti bud, det forbyr han fremdeles. Det som han hatet den gangen, det hater han ennå. Det som han krevde, det krever han ennå. Det som før brakte hans vred over syndere, det bringer også i dag hans vred over oss.
 
-Det er en helt annen sak med dem som er «døde for loven» og lever i et helt annet rike. Disse «er ikke under loven, men under nåden». De har hele lovens oppfyllelse gjennom ham som har oppfylt loven for dem. Det er et særskilt forhold med disse, for Gud tilregner dem ikke synden!
-Undre deg ikke over at de blir fylt av glede og kjærlighet til Gud og til loven, de som er blitt dødet fra loven og nå lever under en evig nåde. De som har funnet «en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød». Hos dem er ånden villig, selv om kjødet er skrøpelig. De elsker budets rettesnor, for de er fri fra budets dom.