onsdag 12. september 2018

Tjenestedeling – 30 års kamp om Guds Ord

 
Spørsmålet om stemmerett i generalforsamlingen har fulgt Misjonssambandet helt fra starten i 1891. De siste 30 årene har spørsmålet mer blitt ett bibelsynsspørsmål enn ett ordningsspørsmål.

Spørsmålet om kvinners stemmerett var oppe til grundig behandling på generalforsamlingen(GF) i Kristiansand i 1988. Etter krigen har saken også blitt grundig behandlet i på GF i 1949 og i 1961. I perioden 1891-1988 var det så å si ingen uenighet i NLM om at hyrde- og eldstetjenesten ut fra Guds ord, er gitt til menn med nådegave og tillit. Uenigheten gikk på hvorvidt GF er en samling av lokale eldste, eller om det er en samling under det allmenne prestedømmet. Synet på GF avgjorde hvorvidt en landet på ja eller nei til kvinnelig stemmerett i GF.

Jeg vil i det følgende gi en oversikt over sakens utvikling disse 30 årene, med et personlig preg. Jeg var allerede i 1988 sterkt engasjert i saken, og har vært det siden. For dette gjelder vår organisasjons forhold til Den Hellige Skrift.

GF 1988
I forkant av GF 1988 hadde NLMs hovedstyre (HS) nedsatt en komite for å utrede spørsmålet på nytt. Komiteen innstilte at GF skulle åpnes for kvinner, og at HS skulle overta «det overordnede læreansvar», og derfor fortsatt bestå av menn. HS støttet innstillingen, men et mindretall på tre ville gjøre HS sin hyrdefunksjon uforanderlig i grunnreglene. Rådsmøtet 1987 støttet HS sitt flertall, mens ett mindretall på 13 (av 72) ønsket ingen endring. HS sitt mindretallsforslag, fikk flertall i rådsmøtet blant dem som ønsket kvinners stemmerett.

Etter rådsmøtet samlet HS seg om mindretallets forslag og fremmet dette for GF. I tillegg kom det inn tre andre forslag fra enkeltpersoner, grupper og foreninger. Ett forslag fra 57 personer, meg selv inkludert, anbefalte ingen endring. Et tredje forslag ønsket full åpning for kvinner i GF uten å overføre læremyndigheten til HS. Det fjerde forslaget var tilsvarende HS sitt, med unntak av at ordningen med HS som øverste myndighet ikke skulle gjøres uforanderlig.

Dette var første gang i NLMs historie at et forsalg som avviste bibelens tanke om tjenestedeling ble fremmet på GF. Forslaget fikk 143 av 847 stemmer. Ingen av de andre forslagene fikk 2/3 flertall, så saken ble dermed avvist. Forslaget om å gi kvinner stemmerett, men uten å gjøre HS sitt læreansvar uforanderlig, fikk flest stemmer. 58,21 % stemte for dette forslaget. Personlig kunne jeg ikke støtte HS sitt endelige forslag, fordi jeg mente (og mener) at det ville gitt HS sine sju medlemmer alt for mye makt, og det ville sette det lokale lederskap til side.

 
Artikkel i tidsskriftet Innsyn
Behandlingen under GF 1988 skapte uro i NLM. Det var få som var fornøyd med resultatet av avstemmingene.  Mange var fortvilet over at det heller ikke denne gang ble åpnet for kvinnelig stemmerett, mens jeg og mange med meg, var fortvilet over at 143 utsendinger stemte for «full likestilling».

Under GF hadde jeg en lang samtale med noen frustrerte misjonsskolestudenter. De var urolige for at det ved Fjellhaug ble undervist i strid med tjenestedelingsprinsippet. De hadde tatt opp saken internt, men opplevde ikke å bli hørt. En av lærerne de reagerte på, Karsten Valen, skulle ha et seminar om emnet på Ungdommens Landsmøte (UL) senere samme sommer. Jeg lovet studentene å gå på dette seminaret og eventuelt følge saken opp gjennom organ i Stavanger krets, hvor jeg da var barne- og ungdomssekretær. Seminaret bekreftet det studentene hadde fortalt.

Vel heime fra seminaret sendte jeg brev til Fjellhaug om saken og fikk en samtale med rektor ikke lenge etter, uten at jeg opplevde at saken ble tatt på alvor. Saken ble også tatt opp internt i Stavanger krets. I forlengelsen av GF-88 startet noen misjonsvenner som ønsket «full likestilling» et kontaktnett, med tanke på å få saken opp igjen til ny behandling. HS reagerte på dette og på kontaktnettets argumentasjon for likestilling i misjonen. Det ble ført samtaler med kontaktnettet, noe som resulterte i at nettverket ble nedlagt.

Men det ble ikke ro om saken. I Fjellhaug sitt blad, Innsyn, nr.4 1989, utgitt i november, hadde Karsten Valen en lengre artikkel der han gjentok skriftlig sitt syn på tjenestedeling. Han fikk støtte av sin kollega Jens Olav Mæland. Denne artikkelen skapte et sterkt engasjement både internt og ikke minst i den kristne pressen. HS gjorde et vedtak som presiserte NLMs syn på tjenestedeling, og Rådsmøtet høsten 1990 gav sin tilslutning til HS, med følgende vedtak:

«Rådsmøtet gir sin tilslutning til HS sin behandling av saken. Rådsmøtet vil understreke at Bibelen taler klart om en tjenestedeling mellom menn og kvinner i den kristne menighet, og at ansatte i NLM må forplikte seg på dette grunnprinsipp. Det innebærer at en i forkynnelse, veiledning og undervisning om disse spørsmålene, skal fremme dette prinsipp, og ikke målbære et syn som strider mot dette.»

Hovedstyret ba etter dette Egil Sjaastad og Egil Grandhagen skrive en utredning om saken, og denne ble offentliggjort i Utsyn nr.8 1991. Her konkludere de som Rådsmøtet, men legger til at ansatte som ikke deler dette syn, men er lojale mot det, kan fortsette med frimodighet i NLM. Det ble også understrekt at spørsmålet om tjenestedeling er et viktig lærespørsmål, men ikke et bekjennelsesspørsmål. Debatten om saken fortsatte med høy intensitet både internt og i avisene. Det ble også fremmet forslag til GF-91 fra ulike grupper i misjonen.

 
GF 1991
Noen av dem som sto bak forslaget om å beholde grunnreglene uendret i 1988, arbeidet med å samle støttet til et forslag som ville gå lengre enn det som HS la fram. Forslagstillerne mente at rådsmøtets vedtak måtte gjøres gjeldende både for de som var ansatt og de som i framtiden ville bli ansatt. Lojalitet var ikke nok. Jeg ble selv utfordret til å bli med på dette forslaget. Jeg var langt på vei enig i sak, men var usikker på om det var hensiktsmessig å fremme det. Jeg ble også urolig for det som jeg opplevde som hemmelighetskremmeri rundt dette, og at det kunne oppleves som usunn fraksjonsvirksomhet. Jeg ble derfor ikke med blant forslagstillerne.

Det ble til slutt 202 misjonsvenner fra hele landet som sto som forslagstillere. Dette var ansatte forkynnere, ledere i kretser og lokalt. HS oppfattet forslaget som mistillit, og spenningen økte. Under GF ble det også fremmet et forslag som ville forkaste HS sitt vedtak og som argumenterte for åpning for et annet syn på tjenestedeling. Dette ble også av HS sett på som mistillit, og forslaget ble tilslutt trukket. Etter en lang, intens og vond debatt ble HS sitt forslag vedtatt med 580 stemmer. Forslaget fra de 202 fikk 139 stemmer. Splittelsen i GF kom også strekt fram under valgene av nye medlemmer til HS. Under behandlingen ble det satt fram harde personangrep mot kandidater som hadde støttet de 202.

Denne GF er min absolutt tyngste opplevelse i misjonen. Fronter og personangrep var harde. Jeg skulle den høsten starte som kretssekretær i Drammen krets. Tanken streifet meg om jeg kunne påta meg denne lederstillingen etter det vonde som var skjedd, men jeg kom til at ut fra vedtaket som var fattet, kunne jeg det.

Fjellhaugsaken
HS fulgte opp GF sitt vedtak med samtaler med Valen og Mæland. I slutten av september 1991 offentliggjorde HS en skriftlig avtale med de to lærerne der de lovet å være lojale mot vedtaket. NLM uttrykte dermed at de hadde full tillit til Valen og Mæland.

Det ble ingen ro om saken. Debatten i presse gikk intenst både fra dem som mente at HS burde gått lenger i sin oppfølging av vedtaket, og fra dem som argumenterte for full likestilling. Frontene ble enda hardere da Mæland våren 1993 utgav ei lærebok der han åpnet for likestilling, med noen forbehold. Det ble nye samtaler med Mæland, og behandling i rådsmøtet 1993. Mæland sa til slutt opp sin stilling på Fjellhaug. Valen derimot fortsatte, men var lojal mot vedtaket på GF-91.

Jeg tar også med en liten personlig følge av striden i 1991, som illustrerer de sterke følelsen som rådet på den tiden. Jeg fikk høsten 1991 spørsmål fra HS om å sitte i et styre sammen med en av de nevnte Fjellhaug-lærerne. Jeg var da så tappet for energi, at jeg innså at det ikke ville gå bra. Jeg svarte derfor nei, og begrunnet det med manglende tillit til Fjellhauglæreren. Da fikk jeg streng beskjed fra høyest hold at en slik begrunnelse ikke var akseptabel. Det endte med at jeg sendte et nytt nei-svar, uten å begrunne svaret.

Til GF-1994 foreslo HS at stemmerettsaken skulle tas opp igjen under GF i 1997. En misjonsforening på Nordmøre foreslo at saken skulle realitetsbehandles i 1994, men det forslaget nådde ikke fram. 351 stemte for å behandle saken i 1994, mens 432 stemte mot.

 
Endring i 1997
Dermed ble det tre nye år med mye engasjement, mange leserinnlegg og streke synspunkt. Tyngst var kanskje situasjonen for HS. De klarte ikke å bli enige om noe framlegg til GF. Når saken ble fremmet for GF, hadde HS sine sju medlemmer delt seg i fire forslag. Ett forslag foreslo full likestilling. Ett forslag ville beholde nåværende ordning, men redusere antall utsendinger betydelig. De to siste forslagene var nokså like, og foreslo at Rådsmøtet sammen med HS skulle bli øverste organ i NLM i læresaker, og at GF åpnes for kvinner. I tillegg forelå et forslag fra 156 misjonsvenner om ikke å gjøre noen endring i vedtektene.

Generalsekretæren fikk av HS fullmakt til å arbeide for et kompromissforslag. Under GF fremmet han derfor et forslag som ivaretok de to neste like forslagene. Etter at forslaget om full likestilling falt med 322 mot 558 stemmer, ble generalsekretærens forslag vedtatt med 724 mot 161 stemmer. Dermed var saken avgjort og kvinnene hadde fått stemmerett i GF.

Det vedtatte forslaget innebærer at GF fortsatt er høyeste myndighet i NLM, med de begrensninger som gjelder læresaker. Rådsmøtet sammen med HS har et særlig læreansvar. Rådsmøtet kan overprøve HS i læresaker. Skal GF vedta grunnregelendringer av læremessig karakter, kan det kun skje etter anbefaling fra 2/3 av rådsmøtet. Rådsmøtet og HS består av menn.

Personlig var jeg i tvil helt fram til avstemmingen. Jeg ønsket egentlig ingen endring, men endte med å stemme for forslaget som fikk flertall. Hovedårsaken til det var først og fremst et ønske om ro i denne saken, på et grunnlag som jeg mente var forsvarlig ut fra Guds ord. Den store forskjellen mellom HS sitt forslag i 1988 og det som ble vedtatt i 1997 er at i 1988 ville HS være øverst organ i læresaker, nå er det rådsmøtet, som er en regionvalgt forsamling på ca.70 personer.

(foto Utsyn/FB)
20 års taushet – nesten
Etter ti intense år med spenning og indre motsetninger, var misjonsfolket trett. Det ble derfor nesten helt taust om saken etter GF 1997. Men noe har skjedd også de siste 20 årene, mer i det stille.

I 2007 skulle vedtektene for Namdal og Sør-Helgeland krets endres. I den forbindelse fremla kretsstyret et forslag om at kretsstyret skulle være eldsteråd for kretsen og dermed bestå av menn. Forslaget fikk 60% av stemmene, men fikk ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Dermed var kvinner fortsatt valgbare til kretsstyret, med unntak av formann og nestformann.

Strukturen i NLM ble endret i 2010. Kretsene ble omgjort til færre regioner. Spørsmålet om kvinners valgbarhet til regionstyrene ble en sak på flere stiftelsesmøter. Noen beholdt ordningen fra kretsenes tid, om at formann, nestformann og regionleder skal være menn og ha en eldstefunksjon i regionen. Andre åpnet for at kvinner også kunne velges til formann og nestformann.

I Stavanger krets var lovene inntil 2010 at kun menn kunne velges til kretsstyret. I 2010 ble Stavanger og Haugesund kretser slått sammen. Da ble lovene endret slik at kvinner kan være medlemmer i regionstyret, men kun menn kan være nestformann og formann. Det ble liten debatt om saken på årsmøtet. Personlig tenker jeg at en viktig skranke falt ved dette vedtaket. Jeg har møtt i ulike kretsstyrer og regionstyre i neste 30 år. Jeg er overbevist om at regionstyrene har en hyrdefunksjon som tilsier at kun menn bør velges. Jeg har imidlertid kunne leve med en ordning der kvinner kan være styremedlemmer, men ikke formenn og nestformenn.

I etterkant av regiondannelsen har HS foretatt en endring av hvilke stillinger i NLM som det skal ligge et hyrde og læreansvar til, og som derfor kun kan innehas av menn. Det var en dramatisk endring, som ble foretatt nesten uten debatt. Slik jeg vurderer det, er det nå mange fine ord nesten uten praktiske konsekvenser, at NLM lærer en tjenestedeling i Guds rike.

Hva nå?
Det er derfor ikke til å undres at det nå er røster som taler for å åpne for kvinner både i rådsmøtet og i HS. Det er dannet et kvinnenettverk i NLM. To av lederne der talte på årets (2018) GF for at HS må åpnes for kvinner. De talte på egne vegne, men jeg antar de har mange i nettverket med seg. Også på rådsmøtet i 2017 kom det fram røster som ville åpne rådsmøtet for kvinner. Det ble gjerne lagt til, at det bør opprettes et nytt hyrdeorgan, istedenfor rådsmøtet og HS. Det tenker jeg vil bli et «supperåd».

Personlig vil jeg måtte ta min stilling i misjonen opp til vurdering, om det skulle komme så langt at HS og rådsmøtet åpnes for kvinner. Da har vi gitt etter for tidsånden og forlatt Guds tale om tjenestedeling i Guds rike. Skal HS og rådsmøtet åpnes for kvinner, må 2/3 av rådsmøtet stemme for dette. Jeg er enda optimist, og tror ikke dette vil skje med det første. Så håper jeg og ber om at vi som organisasjon må våkne, og være villige til å bøye oss også for det Guds ord som er et opprør mot tidsånden.






lørdag 25. august 2018

Fra KrF til hjemmesitter



Det har de siste ukene vært en kraftig uro i KrF, på grunn av uklarhet i partiets syn på ekteskapet som en ordning for en mann og ei kvinne.

Partiprogrammet et tydelig på at KrF vil arbeide for ekteskapet som en ordning for en mann og ei kvinne. Programmet er samtidig uklart hvorvidt partiet ser på dette som eneste ordning for ekteskap.

I sommer viet partiets familiepolitiske talsmann, partiets kommunikasjonssjef. Hun ble viet til en annen kvinne. Dette skapte naturlig nok stor uro i partiet, og mange har meldt seg ut. Andre som ikke er medlemmer, men har stemt på KrF, sier at nok er nok.

En kan virkelig lure på hvorfor ikke partiets ledelse ser alvoret i situasjonen. Hvordan kan en kommunikasjonssjef i KrF kommunisere at ekteskapet ikke er for to av samme kjønn, når hun selv lever i strid med dette? Hvordan kan den familiepolitiske talsmannen på Stortinget stå på Stortingets talerstol og tale varmt for at ekteskapet kun er for en mann og ei kvinne, for så å gå ut Stortingsdøra og inn kirkedøra og handle stikk imot det han hevder på Stortingets talerstol?

Dette er først og fremst å handle i strid med Guds bud. Politisk er det den største dobbeltmoral som er avslørt på lenge, og det får ingen konsekvenser. Partiet har full tillit til vedkommende og partilederen gratulerte.

Jeg har stemt KrF i 40 år. Jeg var medlem ett par år på begynnelsen av 80-tallet, men meldte meg ut da partiet åpnet for å gå inn i regjering som forvalter fosterdrapsloven. I mangel på alternativ, har jeg likevel stemt Krf. Nå kan jeg ikke lenger være med. Jeg har imidlertid ingen andre partier å stemme på. Jeg kan ikke gi min stemme til noe parti som er for at ufødte barn kan drepes, uten at mors liv står i fare.

Jeg håper KrF besinner seg og innser hvor galt det nå har gått. Hvis ikke må partiet i alle fall fjerne «kristelig» i navnet. Jeg mener det i Rogaland bør være grunnlag for et nytt parti, på KrFs gamle grunnlag, og at et slikt parti kunne ha mulighet til å få inn et mandat på Stortinget. Jeg håper noen tar utfordringen og drar det i gang.







onsdag 22. august 2018

Marie Monsen – vekkerøst i Kina


Marie Monsen (foto vl.no)
Marie Monsen fra Bergen var misjonær for Kinamisjonen i en periode på tretti år. De siste fem årene fikk hun være et redskap til store vekkelser og ble med det en av Norges mest kjente misjonærer.

Forkynneren Thormod Rettedal var en fast gjest i heimen til Marie Monsen sine foreldre. En dag gjorde han noe han ikke pleide gjøre, han sendte bud til Monsen-heimen om at han kom på middag dagen etter. Marie fikk bange anelser om at det var henne han ville snakke med, og avtalte med ei venninne på barneheimen like ved at hun skulle komme dit det klokkeslettet Rettedal skulle komme.

Dagen etter snek Marie seg inn kjøkkenveien på barneheimen, men den første hun så når hun kom inn, var Rettedal. Han kom inn hoveddøra. Rettedal hadde glemt ut hele middagen og tok heller en tur på barneheimen. Da Maries og Rettedals øyne møttes, sa Rettedal:

«Tror du at du kan gjemme deg bort fra Vårherre når du ikke kan gjemme deg for gamle Thormod Rettedal. Dersom Gud vil ha deg til å gå øst, og du ikke vil, så kan du gjerne gå nord, vest eller sør om du vil. Men du skal vite at du får ikke Guds velsignelse med deg hvor du enn går.» Så viste han til profeten Jona og hans flukt fra Guds kall.

Rettedal visste at Marie kjempet med misjonærkall, og hadde helt riktig som Marie ante, tenkt å snakke med henne om det. Marie ville helst være i Norge, og sto imot kallet til å reise til Kina. Møtet med Rettedal skulle snu opp ned på hennes planer.


Marie Monsen til venstre og Karoline Samset

Oppvekst i Bergen
Marie Monsen ble født 24. februar 1878 i Sandviken like nord for Bergen. I dag hører Sandviken til Bergen by, mens det på den tid lå under Åsane. Faren hennes het Johannes Monsen og var fra Ytre Midttun i Fana. Han ble født i 1850 og fikk som ungdom arbeid som modellsnekker på Wingård jernstøperi. Han var en stillfarende og nevenyttig kar. Mor til Marie kom fra Viksdalen i Sunnfjord og het Gjertrud Olsen. Hun var født i 1847. Gjertrud var både dyktig og myndig. Hun drev en strykeforretning ved siden av arbeidet heime.

Familien bosatte seg i Sandviksveien 54. Det var like i nærheten av Sandvikens bedehus og barneheim, som ble bygget i forlengelsen av en vekkelse ved Andreas Lavik i 1886. Maries foreldre var kristne, og var faste på møter både på bedehuset, i heimer, og også inne i Bergen by. Thormod Rettedal, som er nevnt over, var ofte på møter i Sandviken på den tiden, og var godt kjent i heimen til familien Monsen. Gjertrud og Johannes fikk ti barn, men bare fem vokste opp. To sønner og ei datter emigrerte til Amerika. Datteren Kaia ble boende i heimen og var mye syk, mens Marie ble misjonær i Kina.

Da Marie skulle konfirmeres, var det O. K. Gimnes som var prest i Sandviken. Han var en vekkelsesprest, preget av bl.a. Paul Gerhard Sands store vekkelser på Sunnmøre. Til ungdommene som skulle konfirmeres sa han at de skulle få undervisning hos han, men han ville nødig konfirmere noen som ikke ville omvende seg til Gud. Dette gjorde at Marie ikke ville konfirmeres før hun var blitt en sann kristen. Det regnet hun seg ikke som da, hun skulle konfirmeres. Først to år senere kom hun gjennom til liv i Gud. Da var det også tid for å bli konfirmert, og konfirmasjonen sto 1. april 1894. Etter folkeskolen gikk Marie middelskole og deretter to år på den private lærerskolen i Bergen. Hun var ferdig utdannet i 1898.

Thormod Rettedal

Misjonærkallet
25. februar 1890 holdt Sivert Gjerde et foredrag i Sandviken bedehus om Kina. Dette førte til at mange ble tent i brann for misjon til Kina. Året etter ble Det norske lutherske kinamisjonsforbund (senere N. L. Misjonssamband) startet i Bergen. Marie var da 12 år. Flere hadde allerede da nevnt at Marie kanskje skulle bli misjonær. Da hun begynte på lærerskolen spurte Thormod Rettedal henne om det ikke kunne være aktuelt for Marie å bli misjonær i Kina. Hun avviste det da og sa at hun ville være i Norge. Rettedal gav seg imidlertid ikke så lett og sammentreffet på barneheimen skulle bli avgjørende for Marie Monsens framtid. Hun svarte ja til kallet.

Etter lærerskolen fikk hun ett år som lærer i Bergen, før hun reiste til Oslo ett år for å ta noe sykepleierutdannelse på Diakonissehuset. Våren 1900 satte hun så kursen for England, for å lære språk. Her hadde hun en del kontakt med China Inland Mission, som drev et omfattende misjonsarbeid i Kina. Sommeren 1900 var hun klar for utreise, men da var det alvorlige bokseropprøret i Kina på sitt verste. Dette var et opprør mot kinesiske kristne og utenlandske misjonærer som startet i 1898 og ble nedkjempet i 1901. Da hadde mange tusen kinesere og 230 utlendinger mistet livet. Av utlendingene var det 189 misjonærer, inkludert misjonærbarn.

Siden døren til Kina var stengt, ble det ett år med undervisning for Marie, på Framnes, Johannes Brandtzæg sin ungdomsskole. Brandtzæg var leder av Kinamisjonsforbundet, som var Marie sin organisasjon, og han var i tillegg rektor på Framnes i Norheimsund. Marie var den fødte lærer og fikk god inngang blant elevene.

Marie Monsen bak til venstre, sammen med kollegaer

Til Kina
Sommeren 1901 var situasjonen endret i Kina, og Marie ble innviet til misjonær lørdag 31. august. Dagen etter var det avskjedsfest i Betlehem i Bergen, for Marie, Anna Håland og Lyder Kristensen. Mandag gikk misjonærene om bord i båten til Egersund, hvor det var ny avskjedsfest. Deretter gikk turen til Stavanger for enda en fest, før de gikk om bord i Englandsbåten. Vel framme i England fikk hun noen få dager med besøk til gamle kjente. Ferden videre gikk med den tyske båten S.S. Kiautschau. Fra England var det 20 Kinamisjonærer som ble med båten. 20 nye misjonærer kom på i Genova i Italia. De nådde Hong Kong 15. oktober 1901.

I Hong Kong fikk Marie sette sin fot på kinesisk jord for første gang. Det ble et kultursjokk. I ettertid fortalte hun selv med beklagelse at hun neste følte vemmelse «ved tanken på å leve blant disse menneskene, som i begynnelsen gir en det mest frastøtende inntrykk. Jeg følte det faktisk som en lettelse når jeg mellom disse slappe, umarkerte trekk, disse uttrykksløs, halvt skjulte øyne, disse illeluktende, skitne mennesker, oppdaget en europeer.» Ferden gikk videre til Shanghai, hvor hun ble i to måneder før kursen ble satt mot Laohokow som var målet for reisen.

Underveis på turen til Kina, hendte noe som satte preg på store deler av Marie Monsens første periode i Kina. Et norsk misjonærpar reiste sammen med Marie til Kina. De hadde vært i Kina siden begynnelsen av 1890-tallet for et par andre organisasjoner, men hadde blitt tatt opp i Kinamisjonen i 1899. Nå hadde de vært i Norge og var på vei tilbake til Kina. I England beskyldte denne kona Marie for å «ha stjålet mannen hennes sitt hjerte». Underveis på turen til Kina fortsatte hun å trakassere Marie. Dette brøt ned helsa til Marie.

Trakasseringen fortsatte også i Kina, og gikk så langt at Marie skrev sin avskjedssøknad, uten å sende den. Saken toppet seg på misjonærkonferansen 7. januar 1904. Her beskyldte ekteparet Marie for et upassende forhold til en forlovet misjonær. Marie ble frikjent. Ekteparet forlot Kinamisjonen i 1907 og gikk over i enda en ny organisasjon. Konflikten hadde vært en stor belastning for Marie Monsen, og hun fikk innvilget ekstra feire og noe tidligere heimreise enn planlagt. Hun reiste til Norge via USA etter endt første periode i 1909.

I Kina 1901-1909
Den første tiden etter ankomst Lohokow gikk med til språkstudier. Hun hadde startet med iver om bord på båten fra England til Kina, men det ble mer systematisk da hun begynte på språkskolen.

Det gikk imidlertid ikke lenge før Marie ble syk. Hun ble hardt angrepet av malaria. Etter behandling hos lege, ble hun frisk igjen, men kreftene var tappet. Ikke før i juni 1902 var hun så noenlunde restituert, og da fikk hun anbefaling av medmisjonærene om å få en forandring for en periode. Hun flyttet derfor fra sør i byen, til en annen misjonsstasjon i den nordlige delen av Laohokow.

I slutten av november 1904 var Marie ferdig med språkstudiene, og ble plassert på misjonsstasjonen Nanyang sammen med ekteparet Olga og Olav Espegren. Dette var nybrottsarbeid og misjonærene famlet seg fram. Marie hadde en brann for arbeidet blant kvinner og kom i gang med en skole for jenter i 1907. Hun prøvde også å få til et kvinnekurs, uten å lykkes i første omgang. Marie fikk et veldig godt og nært forhold til ekteparet Espegren, men de så lite til frukter av arbeidet. Det var helst et så-arbeid.

Marie lengtet etter vekkelse. Mot slutten av den første perioden hennes, begynte det å komme meldinger fra Korea om store vekkelser. Marie hadde lyst å reise dit for å oppleve vekkelsene og å ta noe av brannen med seg heim igjen. Men hun fikk tro for å bli i Nanyang og vente på at vekkelsen skulle komme også dit. I 1907 fikk hun for øvrig være med på en stor misjonskonferanse i Shanghai. Denne satte dype spor i Marie og hun reiste tilbake til Nanyang med nytt mot og nye syner.

Hele perioden var imidlertid Marie plaget av dårlig helse. En dag hadde hun snublet i ei jernstang som lå i ei trapp. Hun falt og fikk en kraftig hjernerystelse. Hun kom seg raskt etter fallet, men ettervirkningen slet hun lenge med. Det var kraftig hodepine, som satte henne helt ut når anfallene kom. Hun søkte hjelp hos flere leger, men ingen kunne hjelpe. Plagene var så kraftige sommeren 1907, at hun trodde hun skulle dø. En natt drømte Marie at Caroline Sama kom til henne. Caroline Sama var død to år tidligere. I drømmen sa fru Sama at Marie måtte be misjonærene salve og be for henne. Da hun våknet gjorde hun nettopp det, og hun ble momentant helbredet.
  
Marie Monsen i midten framme sammen med kollegaer

Senere på året kom hun i gang med et kvinnekurs, godt hjulpet av den kinesiske bibelkvinnen Tosao. Marie hevdet med styrke at kinesere først og fremst må vinnens ved kinesere. Opplæring av bibelkvinner ble derfor høyt prioritert. På det første kurset var det sju kvinner som gikk. I tillegg var seks kvinner som hadde gått kostskole med på undervisning. Etter hvert ble også nye vunnet, og de første fire kinesere ble døpt langfredag 1908.

Våren 1909 reiste Marie heim på ferie til Norge. Hun var lite oppløftet, og snytes det meste av perioden hadde vært mislykket. Hun vurderte om hun skulle reise tilbake til Kina, eller bli i Norge. Sommeren 1910 fikk hun være med på en stor verdensmisjons konferanse i Edinburgh. Denne ble til stor fornyelse for Marie, og hun bestemte seg for å reise ut igjen. Utreisen ble imidlertid utsatt til 1913, på grunn av revolusjonen i Kina.

Kina 1913-1922
Vel tilbake i Kina ble Marie invitert med på en utestasjon i nord sammen med misjonær Hanna Hovda. På vei heim ble de beskutt av en røver. Røveren var på tur sammen med en mann som hadde mye aggresjon mot de kristne. Det var denne mannen som oppfordret røveren til å skyte misjonærene. Kula føk like over hatten til Marie Monsen. Når røveren bommet, nektet han å skyte flere skudd. De to misjonærene forsto ikke da hva som skjedde, men fortsatt uskadd videre. Mannen som ba røveren skyte, ble senere en kristen og oppsøkte da Marie Monsen for å be om tilgivelse.

Marie fortsatte sin tjeneste ved Nanyang stasjon. Høsten 1915 ble Marie satt til å stelle en alvorlig syk kollega på en annen stasjon. Marie hadde tro for at Gud kunne helbrede Amanda, slik han hadde gjort det med Marie selv. I oktober bestemte Marie seg for å ta Amanda med seg tilbake til Nanyang, en lang og krevende reise. Det gikk ikke bra og Amanda døde underveis. Denne hendelsen medførte en kraftig anfektelse hos Marie, men også sterk og langvarig kritikk av henne og hennes ideer og gjerninger, fra kollegaene.

Marie Monsen

25. januar 1918 skjedde en hendels som fikk avgjørende betydning for Marie. Hun skrev i et brev til Brandtzæg: «Den 25. januar kunne jeg i troens fulle forvissning kreve min rett i Kristus Jesus: Åndens dåp. Kjente meg bønnhørt. Dette er det som Bergfjord kaller helliggjørelsen». Bergfjord hadde tidligere vært misjonær for Kinamisjonen, men var gått over til pinsevennene. Denne «åndsdåp» skulle prege Maries tenkning og forkynnelse for resten av livet.

Arbeidet på stasjonen gikk likevel videre, og samme året fikk hun innviet en helt ny jenteskole, kalt Concordia. Da skolen startet med tre klasser, var det til sammen 50 elever på skolen. Marie fortsatte som rektor ved denne skolen fram til ny heimreise til Norge. Det ble avreise fra Kina høsten 1922 og etter noen måneder i USA, kom hun til Bergen 15. februar 1923. De siste årene hun var i Kina i denne perioden, var vekkelsen fra Korea begynt å nå Kinamisjonens felt.

Oppholdet i Norge ble denne gang kun på halvannet år. Marie bodde i heimen i Bergen, men var også på en del taleroppdrag. Ett av disse fikk mye oppmerksomhet. Sommeren 1923 var Marie satt opp som taler på to misjonsmøter på et sommerkurs på Fjellhaug. På samme kurs var den kjente og lærde professor Sigurd Odland hovedtaler. Odland var lenge professor ved Menighetsfakultetet, men sa opp denne stillingen på grunn av at kvinner hadde fått tillatelse til å holde foredrag i Den norske kirke. Han hadde også brutt med Indremisjonsselskapet og Misjonsselskapet fordi de hadde gitt kvinner stemmerett. I 1923 hadde han vært lærer på Fjellhaug i noen år. Da han ble satt opp som taler sammen med Marie Monsen, valgte han å si opp sin stilling ved Fjellhaug. Han mente det ikke var i overenstemmelse med Bibelen at kvinner forkynte Guds ord.

Dagen 30.04.1929
Dagen 02.05.1929


Vekkelse i Kina, 1925-1932
Den 12. november 1924 reiste Marie Monsen tilbake til Kina igjen. Hun reiste med båt via Suezkanalen. Vel framme i Kina, meldte hun fra til Kinamisjonens ledelse om at hun heretter ikke ville motta lønn. Hun hadde lest biografier av blant andre Hudson Taylor og George Müller, som levde i tro på Guds ledelse. Hun ble selv overbevist om at hun skulle stole på at Gud sørget for henne i alt hun trengte, og at hun ville være uavhengig av mennesker og organisasjoner.

Høsten 1926 begynte en forsterket uro i Kina, med herjinger av ulike røverbander. Samtidig opplevde misjonærene spredte vekkelser på flere av misjonsstasjonene. Ut over våren 1927 ble uroen så sterk at det ble besluttet å evakuere alle misjonærer. Noen skulle reise til Norge på ferie, mens andre skulle bli igjen i Shanghai for å se an utviklingen.

Marie Monsen til venstre sammen med Sofie Rømcke

Marie ble i Shanghai i seks uker. Da reiste hun til Sør-Mandsjuria for å forkynne evangeliet på felt der det var mindre uro. Hun følte seg fri til dette, i og med at hun ikke lenger mottok lønn fra Kinamisjonen. De neste fire årene reiste Marie over hele den nordre delen av Kina, og det brøt ut vekkelse hvor hun kom. De fleste steder startet vekkelsen ved at misjonærer, kinesiske evangelister og bibelkvinner ble vakt og mange omvendt til Gud.

Hun ble kjent over hele verden etter et langvarig fangenskap. Marie skulle ta båt over Gulehavet 19. april 1929. Båten ble kapret av røvere, og passasjerene ble ikke frigjort før etter nesten en måned. Marie fikk under fangenskapet god behandling og fikk vitne om Jesus for røverne. Hun opplevde underveis mange under, og historien om kapringen ble nedskrevet og spredd både i Nord-Kina og verden rundt. Dermed hadde Marie fått et kjent navn, og innbydelsene om å tale kom fra både lutherske, baptistiske og andre menigheter.

I eldre dager. Marie Monsen bak til høyre

Etter fire og et halvt år som omreisende vekkelsespredikant i Nord-Kina, kom Marie Monsen tilbake til Kinamisjonens felt i november 1931. Også her brøt vekkelsen gjennom. Misjonærer og kinesiske ledere ble vakt og fornyet, og mange som levde i ei død tro, ble frelst. Vekkelsen bredte seg også ut i bygder og byer. Møtevirksomheten fortsatte fram til begynnelsen av mars da hun satte kursen mot Norge. Avreise var 25. mars 1932. Det skulle vises seg at hun aldri mer kom tilbake til Kina.

Et kjennetegn på forkynnelsen til Marie Monsen var en radikal forkynnelse av Guds lov, før evangeliet ble forkynt når loven hadde gjort sin virkning. Den store saken på møtene var hvordan folk hadde det med Jesus. Frelst eller ufrelst! Marie fikk være med å tenne en brann i Kina, som fortsatte lenge etter at hun selv var tilbake i Norge for godt.

Siste 30 år i stillhet
Også på denne siste heimreisen gikk turen via USA, med besøk hos søsken og andre kjente. Hun kom til Oslo 13. juni 1932 og slo seg ned i heimen til foreldrene, som da var flyttet til Fana. Foreldrene var da 82 og 85 år gamle. Maries søster Kaia hadde til bodd heime og stelt for foreldrene, men hun var nå selv så helsesvak, at hun ikke maktet det mere. Dette ble et kall til Marie, som overtok omsorgen for foreldrene og senere også for søsteren Kaia.

I oktober 1955 fikk Kaia plass på Fredly aldersheim i Bergen, og fikk være der et halvår før hun døde. Marie flyttet også til Fredly i juli 1956 og ble der til sin død 28. september 1962. Hele den siste perioden hun var heime, skrev hun utallige brev med hilsener og sjelesorg til kjente og ukjente rundt om i hele verden. I 1935 tok Marie konsekvensen av sitt åndelige syn, og lot seg gjendøpe. Dette førte til et vanskelig forhold til Kinamisjonen, og hun ble lite brukt som forkynner etter det. Marie selv sa alltid at om hun hadde avvikende syn på enkelte områder, var og ble Kinamisjonen hennes misjon.



I 1945 gav Marie Monsen ut ei lita bok, «En hjelp i trengsel», med fortellinger om hennes opplevelser i Kina. Dette var hennes andre bokutgivelse. Den første boka het «Tosao» og ble gitt ut i 1911. Dette var et portrett av bibelkvinnen Tosao, som var Maries nære venn og medarbeider. I 1959 kom «En hjelp i trengsel» ut på nytt og de to neste årene kom «Vekkelsen ble en åndens aksjon», «Alt er mulig for Gud» og «Bønnens makt». Også disse heftene inneholdt fortellinger fra Maries misjonærliv. Innimellom disse, gav hun også ut en biografi av ei annen bibelkvinne. Denne boka het «Fredsengelen». Heftene med fortellinger fra misjonærlivet kom ut i mange opplag i Norge og i flere europeiske land.

En sterk personlighet med klare meninger
Marie Monsen var en sterk personlighet. Allerede på første turen til Kina kom hun i konflikt med kollegaer. Selv om mye tyder på at dette var noe hun uskyldig kom ut for, innrømmet hun selv at hun hadde sitt å slite med. I et brev til Brandtzæg i 1906, da konflikten med misjonærparet holdt på å ebbe ut, skrev hun «Jeg er slett ikke noe lam, dessverre». Og videre viste hun til en kollega som et forbilde: «Og så kan hun tie, lykkelige menneske.» Marie hadde et heftig temperament, hun var selvstendig og ikke utpreget kompromissvillig. Samtidig hadde hun noen synspunkt som gikk på tvers av Kinamisjonenes og medmisjonærers syn.

Biografen Olav Golf sa i et intervju med nrk.no at Marie Monsen var en «svært omstridt person: Hun hadde ikke bare et radikalt kvinnesyn, hun var også svært karismatisk, og hun var for voksendåp. Alt ting som gjorde det vanskelig for henne i lutherske misjonskretser.»

Dagen 1. oktober 1962

At hun var veldig karismatisk og hadde et syn på helliggjørelse og åndsdåp som var nærmere pinsevenners enn luthersk syn, stemmer uten tvil. Hennes fire gripende bøker fra sitt misjonærliv, er nesten utelukkende om tegn, under og bønnhørelser hun opplevde. Hun taler også mye om at hun ble styrt av direkte budskap og ledelse fra Gud. Da var det nok ikke enkelt for ledere og medmisjonærer å komme med veiledning og instrukser.

Et viktig hovedpoeng i Golf sin biografi er å vise at Marie Monsen var en kvinneaktivist med røtter fra Hans Nielsen Hauges kvinnesyn. Her mener jeg han bommer. Visst var Marie for å slippe kvinner mer til i misjonsarbeidet enn det de gjorde på den tid. Hun var også for at de skulle få stemmerett både i misjonærkonferanse og i generalforsamling. Samtidig er det lite som tyder på at dette er saker som har preget hennes tjeneste. Lite av dette er nevnt i hennes bøker. Hun fremmet sine synspunkt i rette fora, mens det var andre og viktigere saker som opptok henne i hverdagen, nemlig at folk måtte bli frelst. Hun beklaget i godt voksen alder at hun hadde vært for kvass når hun fremmet sine synspunkt.

Minneord om Marie Monsen i Dagen 28.09.1962


Marie Monsen fikk være et Guds redskap til store vekkelser de fem siste årene hun var i Kina. Hun var etterspurt som evangelist over store deler av Nord-Kina. Selv om hun var selvbevisst, var hun også ydmyk. Når Gud talte til henne gjennom sitt ord, bøyde hun seg for Hans tale, enten det var til tukt eller til trøst. De andre misjonærene så at Gud fikk bruke henne, og derfor aksepterte de og respekterte de henne for den hun var. Hun var en vekkerrøst og et bønnemenneske, som gjennom mange tunge dager, opplevde Guds ledelse og bønnhørelse på konkret vis.



Kilder
Jakob Straume: Marie Monsen en vekkerrøst
Olav Golf: Marie Monsen Kinamisjonær -bønnekjempe – kvinneaktivist
NLM: Misjonæralbumet
Valerie Griffiths: Guds kvinner i Kina
Marie Monsen: En hjelp i trengsel
Marie Monsen: Vekkelsen ble en åndens aksjon
Marie Monsen: Alt er mulig for Gud
Marie Monsen: Bønnens makt
Dagen.no
Aftenbladet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalarkivet.no
NLMs arkiv

















mandag 13. august 2018

Et langt liv som forkynner

Tore Tungland (foto Dagen)
Tore Tungland begynte som forkynner som 19-åring. Han fortsatte som forkynner og leder i Misjonssambandet til helsa satte en stopper, i høy alder.

Tore Tungland vokste opp på et småbruk på Tungland på Jørpeland. Mesteparten av sitt voksne liv bodde han i Stavanger, men hadde også noen år på Østlandet. Hele sitt voksne liv var han tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Tore Tungland

Røtter fra Tungland og Fjelde
Tungland er noen garder sør på Jørpeland. Mot vest grenser de til sjøen, i øst ruver Tunglandsfjellet 388 meter over havet, i nord går grensa mot Jørpeland ved Tunglandselva og i sør innløpet til Botsfjorden. Fra gammelt av var det to bruk på Tungland, men i 1840-årene ble det ene av disse bruka (br.6) delt opp i flere små.

Et av disse nye bruka fikk bruksnummer 10. Det ble utskilt og solgt fra hovedbruket i 1846. De første eierne drev bruket i tre år, før Berta og Bjørn Larsen fikk kjøpe garden i 1849. Bjørn vokste opp i Grimsli, en liten husmannsplass i Jørpelandsheia. Besteforeldrene hans kom sammen med tre andre par over heia helt fra Numedal og Sigdal i Buskerud. Berta vokste opp på en gard på Tungland, kalt Voll. Sønnen til Berta og Bjørn, Lars, overtok garden og giftet seg med søskenbarnet sitt fra Voll, som også het Berta.

Garden hvor Tore Tungland vokste opp, midt på bildet ut mot sjøen.
Det hvite huset helt ved sjøkanten er huset til Tores 
besteforeldre Eli og Tore Fjelde. Helt til venstre, midt på bildet
 sees huset som Marta og Tore bygde. (foto widerøe)

Berta og Lars overlot garden til sønnen Rasmus, som ble født i 1883. Rasmus ble gift i 1905 med Malene Toresdatter Fjelde. De ble foreldre til Tore Tungland. Rasmus overtok garden etter foreldrene i 1920. Før det arbeidet han på garden sammen med faren, drev fiske og hadde andre strøjobber. Da Stålverket startet på Jørpeland i 1912, fikk Rasmus jobb der. Da han overtok garden, fortsatte han med fiske som tilleggsnæring. Han drev også et eget lite verksted, hvor han laget stiger.

Kona, Malene, helst kalt Mallin, vokste opp på Øvre Fjelde på Jørpeland. Foreldrene var Eli og Tore «Flåden» Fjelde. (Disse er behørig omtalt på slektsbloggen min). Samme året som Malene og Rasmus overtok garden, fikk Malene sine foreldre kjøpe ei tomt av dem, ved sjøen. Her bygde de et hus med to leiligheter. Eli og Tore og deres yngste sønn Sigurd Teodor flyttet inn i 1. etasje, mens sønnen Tomas og kona Inga (mine besteforeldre) bodde i 2. etasje.

Eli og Tore var aktive kristne. Tore fikk i 1905 predikanten Andreas Kvinlaug til å komme til Jørpeland. Han reiste for Kinamisjonen (NLM), som ikke hadde egen forening på Jørpeland da. Det ble en stor vekkelse under møtene ved Kvinlaug, og i forlengelsen av dem ble det startet misjonsforening for NLM, med Tore som en av stifterne. Under denne vekkelsen ble Malene frelst, og Rasmus ble vakt. Han ble frelst like etter at vekkelsen var over.

Tore sin far, Rasmus Larsen Tungland

Oppvekst på Tungland
Det ble derfor en kristen heim som ble stiftet i 1905 av Malene og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus ble snart en av lederne i Kinamisjonen og hadde ansvaret for de frie nattverdmøtene da de kom i gang. Rasmus var veldig radikal i sitt kirkesyn og hadde et anstrengt forhold til Den norske kirke (DnK). Noen av barna ble hjemmedøpt og til sin begravelse ville han ikke ha jordpåkastelse. Det ble fleipet med at det var forskjell på Kinamisjonsfolket sør og nord for Tunglandselva. På sørsiden var de mer radikale i forhold til DnK og mer pietistiske. Rasmus var absolutt en av disse siste. Han holdt en periode den kristne avisa Dagen, men sa den opp fordi den var for «kirkelig». Rasmus var ellers engasjert i lokalpolitikken, og satt flere perioder i kommunestyret i Strand.

Ungdommer fra Tungland, alle med Tungland som etternavn.
F.v. Olaf O., Ingolf, Knut, Hilmar, Tore og Lars
Malene og Rasmus fikk sitt første barn i 1906. Han fikk navnet Lars etter farfar. I 1909 kom Bertha (gift Langeland), Tore ble født 16. februar 1912 og oppkalt etter morfar. Deretter kom Elly (gift Jøssang) i 1915, Gerda (gift Heggheim) i 1918, Signe (gift Jøssang) i 1920, Bertinius (kalt Bert) i 1923 og til slutt Josef i 1928.

Tore Tungland si mor, Malene bak til venstre. Misjonskvinner fra Jørpeland 
på tur på preikestolhutta på 1960-tallet. 
Mi mormor og Tores tante nummer tre fra høyre.

Tore ble døpt 4. april 1912, av presten. Faddere var besteforeldrene Eli og Tore Fjelde, Rasmus Voll Tungland (Rasmus sitt søskenbarn og Tore sin vordende svigerfar) og moster Talette Fjelde (senere gift Dalane). Skolen var på Fjelde, så det var 2-3 kilometer å gå hver vei.

I hjemmet på Tungland kom misjonsbladet «Kineseren» (nå Utsyn) fast i postkassen. I tillegg hadde foreldrene en misjonskalender, som satte varige inntrykk hos Tore. På denne kalenderen var det bilder av fattige kinesere og kinesiske røvere som var fanget og satt i lenker. Det var også bilder av kvinner med bundne føtter. Tore tenkte flere ganger at han måtte hjelpe disse stakkars folkene, så snart han kunne!

Da Tore var 17 år gammel, skjedde en omveltning i livet hans. Det året brøt det ut en vekkelse på bedehuset. Taler var Olaus Østebø fra Talgje fra NLM. Tore var en av dem som ble frelst i denne vekkelsen. Etter det var han fast på møtene, selv om det på den tid var få ungdommer som gikk på bedehuset. Han var den eneste gutten, men han trivdes godt sammen med de eldre. De gamle vennene hans kalte han etter omvendelsen for «Tunglandspresten». Da han ble frelst, begynte han å lese kristen oppbyggelseslitteratur. Rosenius sine samlede verker på svensk ble mye lest, men også bøker av blant andre Ludvig Hope og Martin Luther.

Tungland 1895. Tore Tungland sitt hjem bak til høyre (foto Greve)

Fra Tryggheim til forkynnervirksomhet
Skoleåret 1930-31 gikk Tore på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Det ble et år med både menneskelig og åndelig oppvåkning. Her ble også kallet til misjon vakt i ungdommen. Han var usikker på om han skulle være i Norge eller reise ut som misjonær, og vurderte derfor å søke både på lærerskole og på Fjellhaug misjonsskole. Før han kom så langt at han fikk søkt, fikk han et brev med kall fra Stavanger krets NLM om å begynne som forkynner, mest med sikte på å nå ungdommen.

Tore fortalte senere at dette var et meget vanskelig brev å få. Et brev som han på samme tid satte pris på og som han ønsket ikke skulle ha kommet. Gjennom andre fikk han høre at en kjent leder skulle ha sagt at han syntes Tore var for ung til å reise som forkynner. Da ble det enda vanskeligere for han. Han var nemlig enig med ham. Og i tillegg kjente han seg uverdig, udugelig og nervøs for denne oppgaven. Det stemte heller ikke med hans egne planer. Men var dette Guds vilje? spurte Tore. Det ble en vanskelig og kampfull tid, for en ung gutt. En dag måtte han gi et svar. Han la seg på kne med en åpen bibel og leste Luk 19,29 ff, om Jesus som hadde bruk for eselfolen for å ri inn i Jerusalem palmesøndag. Det ble løsningen for han. Jesus kunne bruke en ung eselfole som ingen hadde sittet på! Noe så merkelig. Da kunne han bruke hvem han kaller, i sin tjeneste. Tore var da 19 år gammel.

Jørpeland gamle bedehus. (Langeland kapell)

Den første turen han hadde som nyansatt forkynner var til Ræge og Dysjaland bedehus på Sola. Han var da sammen med Olaus Østebø, som var Guds redskap da Tore ble frelst. Den første tiden skulle Tore for det meste delta med vitnesbyrd og sang. Det brøt ut vekkelse på Sola, og mange tok imot Jesus som sin frelser. Etter ei tid gikk Tore tom, og ønsket å reise heim. Han fikk en lang samtale med Østebø, som varte langt ut over natten. -Vekkelsen vil fortsette uten meg, sukket Tore. Østebø svarte ikke på det. Kort tid etter var Tore klar til å reise hjem, men da ble det liv i Olaus Østebø. Han slo neven i bordet og sa at om Tore reiste heim nå, ville det gå han evig galt! Tore skvatt til, men valgte å følge den gamles oppfordring om å fortsette. Dette var han glad for i ettertid.

Etter et par års reisevirksomhet, kjente Tore behov for å studere Bibelen litt grundigere. Han fikk derfor permisjon for å ta et vinterkurs på Fjellhaug bibelskole. Etter dette kurset gav en av lærerne på Fjellhaug, Øivind Andersen, Tore denne attesten: «Det er en gnist i ham som Gud har gitt ham. Tungland har en merkelig evne til å klarlegge skriftens tanke. Han kan også rive falske trøstegrunner fra folk og vise dem til Kristus. Hvis Gud får stelle med ham, tror jeg han vil bli en dyktig arbeider.»

Tore Tunglands barndomshjem i forgrunnen. 
Martas hjem skimtes bak til venstre. (widerøe)

Stiftet familie på Østlandet
Etter kurset på Fjellhaug, reiste Tore tilbake til Jørpeland og fortsatte som forkynner i Stavanger krets. Men allerede i 1935 fikk han et kall fra Oslo krets om å bli forkynner der, og Tore svarte ja. Dermed gikk turen tilbake til Østlandet og forkynnervirksomhet i Oslo, Akershus og Østfold. Her fikk han stå i flere store vekkelser, blant annet i Tune, Øyemark, Jaren og Hurdal. Han var ansatt i Oslo krets fram til 1940, og fortsatte i de neste to årene som forkynner for hovedstyret. Det betydde reiser rundt om i hele landet.

Før han reiste til Oslo, hadde Tore blitt kjæreste med ei nabojente fra Tungland. Den utkårede het Marta Gurina Voll Tungland og var ett år yngre enn Tore. Marta var datter til Kjersti og Rasmus Voll Tungland, og hun var Tore sin tremenning. Også hun vokste opp i en kristen heim. Marta og Tore ble gift i 1936 og fikk sitt første barn i 1938. Han fikk navnet Ragnar. Senere fikk de tre døtre, Astrid i 1941, Marit Ranveig i 1943 og Turid Kristine i 1949.

F.v. Josef Tungland, Tore Tungland og Alf Sandvik

Første ungdomssekretær
Hjemme i Rogaland var det mange som ikke var glad for at Tore flyttet til Østlandet. De ville ha han som arbeider i Stavanger krets. I tiden fra 1930 og framover var det et stadig tema i NLM om det burde satses på et eget ungdomsarbeid, eller om ungdommen kun skulle være sammen med de eldre. Tanken om et eget ungdomsarbeid vant fram, og i 1942 bestemt kretsstyret i Stavanger krets seg for å kalle kretsens første ungdomssekretær. Valg av person var enkelt. Dette var en god anledning til å få Tore Tungland heim igjen.

Tore og familien svart ja på kallet og flyttet tilbake til Rogaland. Her fikk han ansvaret for å fremme barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Han reiste også som vanlig forkynner, og i 1943 fikk han oppleve en stor vekkelse på Mosterøy. Den ble i ettertid kalt for «Tunglandsvekkelsen». I 1944 var han to uker i Bergen sammen med Arne Aano. Aano ble bare ei uke, fordi faren hans ble alvorlig syk. Arne Aano og Tore Tungland skulle i årene framover ha mange møter i lag. Aano var en typisk vekkelsespredikant. Mange ganger tilkalte han Tore mot slutten av vekkelsesaksjonene, for at Tore skulle forkynne et frigjørende budskap til de nyfrelste. Det var ikke Aano si nådegave.

Med en stadig økende familie, så Martha og Tore behov for å få seg et eget hus. Det var da helt naturlig å tenke på Tungland. Tore var knyttet til heimplassen, og hadde stor tillit blant flokken på bedehuset. Da første 17.mai fest på Jørpeland etter krigen skulle planlegges (1945), var det naturlig å spørre Tore om å være taler. Tore fikk skille ut ei stor tomt fra hjemmegardens nordlige hjørne, og et romslig hus sto ferdig i 1948. Tomta fikk navnet «Fredtun» og ble bruksnummer 69.

Martha og Tores hjem på Jørpeland, til høyre. (widerøe)

Fire år i Skien krets
I 1950 brøt det ut vekkelse i Salem byforsamling i Stavanger. Talere var Olav Hovda og Tore Tungland. Ellers fortsatte han som ungdomssekretær fram til 1952. Da kom det et nytt kall til Tore. I Skien krets, som besto av Telemark og deler av Aust Agder, trengtes ny kretssekretær og Tore Tungland sto på ønskelista. Tore svarte ja, og dermed ble det nok en gang oppbrudd for familien. Denne gang bosatte de seg i Skien.

Perioden i Skien krets ble på fire år. En av de viktige sakene Tore var med på disse årene, var å få i gang en skole i Telemark. Tore var med i komiteen som arbeidet for å få i gang denne skolen. I Kviteseid var det en gammel folkehøyskole som var til salgs, og valget falt på denne. Skolen fikk navnet Kvitsund og ble overtatt av NLM i 1955. Tore var også aktivt med i prosessen for å skaffe de første lærerne til skolen.

Tore Tungland t.h. (Foto Dagen 04.07.1955)

Lang periode som kretssekretær i Stavanger
Våren 1956 døde kretssekretæren i Stavanger, Tore Botnen. Det var stor enighet i kretsstyret at Tore Tungland var rette mann for å overta som leder i NLMs største krets. Igjen svarte Tungland ja på kallet og familien brøt opp fra Skien, og slo seg etter hvert ned i misjonens bolig i Haukeligata 28 på Storhaug i Stavanger. Huset på Tungland overtok sønnen Ragnar noen år senere. Etter noen år på Storhaug, bygde Tore sitt eget hus i Eikebergveien 4 på Kristianlyst. Her ble han om Marta boende resten av livet.

Arbeidet som kretssekretær var arbeidskrevende, og Tore var stadig på farten. Som daglig leder av et omfattende arbeid, krevde kontoret mye tid. Reiseruter for forkynnere skulle legges. Ansatte skulle følges opp, og nye ansettes. Det var også mange styrer og komiteverv som skulle fylles. I tillegg var det forventet at kretssekretæren var mye ute blant fotfolket og forkynte Guds ord. Da Marta og Tore hadde vært gift i 40 år i 1976, regnet de ut at Tore hadde vært på reise minst halvparten av dagene.

Tore fikk mange år som kretssekretær i Stavanger. Han fortsatte i stillingen fram til 1973. Da var han passert 60 år. De siste årene før han ble pensjonist var han forkynner for hovedstyret, og reiste dermed som forkynner i hele landet.

Nestformann i hovedstyret. Tore Tungland nr. tre fra høyre

18 år i hovedstyret, seks som formann
Tore Tungland hadde ei utpreget hyrdenådegave som ble lagt merke til og satt pris på i organisasjonen. I 1961 ble han satt opp som kandidat til NLMs hovedstyre, og ble valgt inn som fast medlem. I 1967 ble han gjenvalgt og ble da nestformann i styret. Han ble gjenvalgt for en tredje periode i 1973, og da ble han også valgt til hovedstyrets formann. Han var formann fram til han gikk ut av styret i 1979. Da ble for øvrig broren hans, Josef, valgt inn i hovedstyret, og ble formann etter Tore.

Vervet som medlem i hovedstyret innebar at det ble noen utenlandsturer for å besøke misjonsarbeidet. I 1968 reiste Tore og kommende generalsekretær Birger Breivik til Etiopia og Tanzania. I Etiopia var de med på innvielse av et nytt hospital i Sidamo. Innvielsen ble foretatt av selveste keiser Haile Selassie. I 1973 reiste de samme to på besøksreise til Japan, Hong Kong, Taiwan og Indonesia.

Perioden 1960-1980 var en vekstperiode i NLM. Mange nye misjonærer og forkynnere ble ansatt. Leirsteder ble bygget over hele landet. I Stavanger kom Utsyn på Finnøy og Tonstadli i Sirdal i Tore sin periode som kretssekretær. Tore ledet arbeidet med stø hånd. Han var mild av natur, men kunne også være bestemt. Når saker ble drøftet, var han ofte stille den første delen av behandlingen, men kom gjerne med en forløsende konklusjon mot slutten. Han vår høyt respektert, også av dem som var uenig med han i sak.

Tidlig i ungdommen fikk Tore Tungland et råd av misjonshøvdingen Br. P. Mugaas. Tore var usikker på veien videre i misjonen og spurte om råd. Mugaas svarte da: «Du har gitt misjonen ditt liv, og så skal du la misjonen styre!» Dette råde ble retningsgivende for Tore Tungland resten av livet.

F.v. Egil Grandhagen, Tore Tungland, Birger Breivik og Gudmund Vinskei.
(Aftenbladet 30. juni 1979)

Profilert leder
Som hovedstyremedlem og kretssekretær måttet Tore ofte holde profilerende foredrag og skrive veiledning i ulike blader og aviser. Han var preget av farens radikale lekmannssyn, men gikk ikke så langt som faren i kirkesynet. Han var helt på linje med Ludvig Hope at NLM skulle være «i kirken, men ikke under kirken.»

Tore delte nok også en utbredt skepsis til at det skulle være for mange teologer i misjonen. Disse var oftest lærere og manglet vekkelsens gnist. Han var også redd for at teologenes autoritet skulle hindre nådegavene. Han sa det slik på sine eldre dager: «Me er ikkje redde teologane, men me er redde for at nådegåvene Gud har valt seg ut skal skuvast til sides.»

Da han ble valgt til formann i hovedstyret, ble han intervjuet av Stavanger Aftenblad. Han ble da spurt om NLMs forhold til statskirken, og svarte godt i tråd med Hopes syn, sitert over. Intervjueren spurte så om hva Tore trodde ville skje hvis statskirken ble løst fra staten og ble ei fri folkekirke. Svaret han da gav er interessant: «Skulle det skje, lat oss seie om 20 år, at kyrkja blir skilt fra staten, trur eg Misjonssambandet, og fleire organisasjonar med, vil få si eiga kyrkje. Det er mitt personlege syn – utan at eg dermed seier at det er Misjonssambandet sitt.»

Martha og Tore Tungland (Foto Dagen)

Det var imidlertid ikke kirketenkning som opptok Tore Tungland mest, men det var forkynnelsen av Guds ord. Tore selv var også først og fremst forkynner. Odd Dubland siterte en gang fra en tale Tore hold i godt voksen alder: «Eg vågar ikkje slutta som forkynnar, for då kan eg kom bort frå Gud.» Johannes Kvalheim, rektor på Tryggheim og venn av Tore, karakteriserte Tore på denne måten: «Han fór så stille, men vart myndig på talarstolen. For meg var han den beste rådgjever.»

Tungland var opptatt av at forkynnerne måtte forkynne til vekkelse og frigjørelse. Forkynn synd og nåde, formante han ofte. Han var også opptatt av at forkynnelsen måtte gi trøst til trette kristne. Det er derfor neppe tilfeldig at andaktsboka han gav ut, fikk tittelen «Trøysta mitt folk». Den andre boka han gav ut, var betraktinger over påskens budskap. Tittelen var «Ved foten av korset» Til forkynnerne kunne han si at det som forkynnes det skjer, og det som ikke forkynnes, skjer ikke. Har du noe godt å si om Jesus, vil alltid noen høre på deg!

Jeg var en gang sammen med Tore Tungland på et møte. I bilen på veien heim kom han med et hjertesukk som har fulgt meg siden. Han som hadde åpningshilsen på møtet hadde kommet med anklager og formaninger til forsamlingen. Tore var litt oppgitt av det han hadde hørt og kom med følgende hjertesukk: «Det er så lett å trykke misjonsfolket ned. Tenk om vi heller kunne oppmuntre hverandre å si noe godt om Jesus.»

Josef avløser Tore som hovedstyreformann
Dagen 3. juli 1979

Han hadde også noen formaninger å gi til sine forkynnende brødre og søstre. De måtte være på vakt mot «oppdagelseskristendom». Den er ofte uklar, hevdet han. Vekkelsen derimot, skaper et bevisst og avgjort kristenliv. Så kunne han legge til: Husk at det ikke er budbæreren som skal være stor, men budskapet.

Det var viktig for Tore Tungland at forkynnerne var åpne for åndens ledelse, også – og ikke minst – på talerstolen. Han fortalte om en opplevelse han selv hadde hatt om dette: «Ein kveld hadde vi møte i eit privathus. Eg hadde førebudd meg så godt eg kunne på vanleg måte. Teksten var om kongesonen sitt bryllup. Då kom Guds Ande på ein særleg måte. Det kan ikkje forklarast. Det var som om det ikkje var eg som talte. Folk var fjetra, dei lo og gråt. Ein kom og sa han skulle ha ropa «Halleluja!». Eg meiner bedehusforkynnarane opplever mange slik stunder som dette. Og kva trur me det var? Jau, det var Den Heilage Ande som styrde! Slike mektige møte fekk eg sitja på mange gonger i unge år»

I et intervju ble han bedt om å svare på kva han fryktet mest med tanke på misjonens framtid. Han svarte blant annet: «Det jeg frykter aller mest er at vi ikke klarer å holde en klar og avgjort forkynnelse. Misjonen har ikke livsgrunnlag uten en klar forkynnelse av synd og nåde, så folk blir syndere ved Guds lov og utløst ved evangeliet.»

Fra en festkveld på Fjelltun bibelskole, skoleåret 1979-80
Tore Tungland assisterer Edvard Helland som barberer. de som får gjennomgå
er f.v. Reidar Eriksen, Erik Kjebekk, Roar Langerud og Johannes Eiken

Siste år
Tore Tungland fortsatte å forkynne Guds ord også etter at han ble pensjonist. Han hadde også noe undervisning på Fjelltun bibelskole. Da jeg var elev der i 1979-80, underviste Tore i Romerbrevet. Undervisningens beste stunder var nok når han gjorde som Ludvig Hope hadde gjort i Tore sin klasse på Fjellhaug. Han fortalte at det hendte Hope sa til elevene at nå legger vi vekk læreboka, for nå vil jeg forkynne for dere. Disse timene var best for Tore, og slik var det nok for oss elever på Fjelltun også.

Aftenbladet 21.04.1997

Tore ble også brukt noe i misjonens nærradio «Nytt Liv Media», som ble startet på begynnelsen av 1980 tallet. Det var både andakter og samtaleprogram. Etter hvert ble helsa svekket, og det ble mindre krefter til å reise med Guds ord. 19. april 1997 sovnet han stille inn, 85 år gammel.







Kilder
Halvor Langeland: Med Kvitsund i 10 år
Utsyn: De roper
Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig. Magnus Tausjø
Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Odd Dubland: Mellom palett og preikestol
Trygve Bjerkrheim: Fjellhaug 50 år
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
I livsens vår. Tryggheim 75 år
Tore Tungland: Ved foten av korset
Tore Tungland: Trøyst mitt folk
Egil Sjaastad: Vi forkynner Kristus
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Dagen.no
Aftenbladet.no
Utsyn
NLMs årbøker
nb.no
digitalarkivet.no