torsdag 30. juli 2015

Hans Nielsen Hauge – Norges vekkerrøst


Hans Nielsen Hauge
 
I 1804 ble Hans Nielsen Hauge fengslet for å ha virket som predikant i strid med konventikkelplakaten. Dette ble slutten på åtte års reisevirksomhet som resulterte i en åndelig oppvekking i landet vårt.

Hvem var denne mannen som i løpet av åtte år ble et redskap til at folk i hele Norge ble vakt og et myndig lekmannsarbeidet vokste fram?

Tiden han ble født
Nesten alle i Norge var bønder eller husmenn på slutten av 1700-tallet. Åndelig sett var det ortodoksien og pietismen som rådet, men opplysningstiden var i ferd med å overta. Norges barn og unge var preget av Pontoppidan sin forklaring til katekismen, «Sannhet til gudfryktighet». Samtidig merket man et gryende opprør mot tradisjonelle verdier.

Norge var i union med Danmark. Lokalt var det lensmann og prest som sto for det meste av styringen. Norges befolkning var veldig fattig på 1700-tallet. Det døde flere enn det ble født, og årsaken var blant annet fattigdom og ulike typer sykdom.

Barndom
Hans Nielsen Hauge ble født på garden Hauge på Rolvsøy i Tune 3. april 1771. Foreldre var Niels Michelsen Evenrød fra Glemmen og Marie Olsdatter Hauge. Niels var 31 år og Marie 25 år da de giftet seg i 1760. Marie og Nils fikk til sammen 10 barn. Hans var nummer fem i rekken. På garden på Hauge var det under Hans sin oppvekst tre hester, seks kyr og noen sauer.

Hans var ingen glad gutt i oppveksten. Derimot var han innesluttet og drømmende, egenrådig og selvbevisst. Som åtteåring reagerte han kraftig på noe foreldrene hadde gjort overfor han, og han vurderte å ta sitt eget liv som hevn. Han følte seg ofte oversett, men presten Gerhard Seeberg så han og viste han omsorg noe som stimulerte blant annet hans lesetrang. Han leste mye religiøs litteratur og grublet mye over spørsmålet om himmel og helete.

Som tenåring falt han en gang i elva, etter å ha vært over på andre siden av elva for å hente høy sammen med bl.a. broren og faren. Disse falt også i elva, men kom seg opp. Hans opplevde en sterk angst for helvete mens han fløt i elva. Han besvimer og våkner av at faren og broren hadde berget han i land og fikk liv i han. Etter ett døgn var han imidlertid i fin form igjen. Han bestemte seg da for å ta gudsforholdet enda mere på alvor.

Hauges fødested
 
Hans opplevde også to andre nestenulykker ved drukning og en gang var han dødssyk. Alt dette førte til at han grublet mye, og mange var redd han skulle bli gal. Han var en einstøing og ble antakelig mobbet av jevnaldrende. Samtidig kjempet han mellom en trang til å komme seg opp og fram, og en uttrykt ydmykhet innfor den hellige Gud.

Hauge hadde tidlig en godt utviklet forretningssans. Sammen med nøkternhet i forbruk, førte det til at han hadde en formue på 300 riksdaler i 1796. Han reiste til Fredrikstad høsten 1795 som slaktersvenn. Der kom han i dårlig selskap og drakk seg full. Dette fikk han store samvittighetskvaler for og falt tilbake på grubleri og religiøsitet. På grunn av alt dette, valgte foreldrene å hente Hans heim til Tune på nyåret 1796.

Presten i Tune het den gang Seeberg. Seeberg fikk bety mye for Hauge i konfirmasjonsalderen. Seeberg var påvirket av Herrnhuter bevegelsen, og var en god forkynner. Men det var stort skille mellom liv og lære hos Seeberg. Han ble forhatt i menigheten for sin behandling av menigheten, bl.a. når det gjaldt innkreving av kirkeskatten. Han ble tilslutt avsatt og dannet sin egen «menighet». Hauge tok et kraftig oppgjør med presten i sin første bok som ble påbegynt før plog-opplevelsen, og fullført etter denne hendelsen.

Åndsopplevelsen 5. april 1796
«5 april 1796 gikk Hans Nielsen Hauge ute på jordet og pløyde. Mens han arbeidet sang han på salmen «Jesus din søte forening å smake». Han fortsatte med andre verset:

Styrk meg rett kraftig i sjelen der inne
at jeg kan kjenne hva Ånden formår,
ta meg til fange i tale og sinne,
led meg og lokk meg så svak som jeg går.
Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste,
når du alene i sjelen må bo,
og seg omsider på døren må liste
hva som forstyrrer min inderlig ro.

Mens han sang dette verset, kjente han med ett at hans sinn ble løftet til Gud. Han følte anger over sine synder og at han ikke hadde tjent Gud i alle ting. Ingenting i verden var noe å akte.  Det var som om han så alt med nye øyne, og kjente trang til å lese mer i bibelen. Han følte en inderlig kjærlighet til Gud, og et forsterket ønske om at andre mennesker skulle få del i den samme nåde som han hadde fått oppleve.» (Fra: haugeinstitute.org)

Forkynner og forfatter
Straks etter denne avgjørende hendelsen i Hauges liv, startet han med møtevirksomhet i heimene. Her vitnet han om sin omvendelse og formante folket til å søke Gud. For å unngå å komme i konflikt med loven, varslet han alltid presten før samlingene. Han kom likevel i strid med konventikkelplakaten av 13.01.1741 som forbyr møtevirksomhet uten prestens godkjennelse.

Prestene protesterte forsiktig på denne virksomheten, men lot likevel Hauge få fortsette. Hauge var nøye med å gå i gudstjeneste og ikke å lære i strid med Den norske kirke. Men ut fra et gudgitt kall, mente han seg likevel berettiget til å forkynne Guds ord. Midt i denne virksomheten ble kampen i han om trangen til selvhevdelse og selvbekreftelse forsterket. Omvendelsessalmens strofe «meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste» ble en ledetråd for hans offentlige virke. Han fokuserer sterkt på at det må være samsvar mellom liv og lære hos Guds barn.

Like etter åndsopplevelsen i april 1796, skrev han ferdig den første boka si. Her var han krass mot datidens prester som forkynte vrangt, eller hvor det var lite samsvar mellom forkynnelse og det levde livet. Han fikk trykket boka, og også ei påfølgende bok. I 1797 reiste Hauge mye i Østfold, Akershus, Drammen, og Vestfold og forkynte Guds ord og solgte bøkene sine.

Hans Nielsen Hauge
 
Etter hvert ble Hauge sin tids desidert mest leste forfatter. Han solgte 200 000 bøker i perioden 1796-1804, mens Norges befolkning var på 900 000. Men denne virksomheten hans gikk ikke upåaktet hen hos lensmann og prest. 3.juledag 1797 holdt han en preken i Glemmen ved Fredrikstad. Han ble arrestert, men slapp fri igjen etter avhør. Etter dette skrev han enda ei bok, og reiste til Christiania for å få den utgitt. Her ble han arrestert på ny og forvist tilbake til Fredrikstad og Tune. Han fortsatte likevel å gi ut bøker, med både oppbyggelige taler og sterke angrep på prester som ikke er tro mot Guds ord i liv og lære.

Til Bergen og Trondheim
Sommeren 1798 reiste Hans Nielsen Hauge til Bergen. Turen går til fots, og han ankom i begynnelsen av august. Det første han gjorde var å kontakte ulike trykkeri for å få trykket nye bøker og nye opplag av gamle. Samtidig fikk han virke som predikant uten store inngrep fra myndighetene. Biskop Johan Nordahl Brun i Bergen var mer bekymret for rasjonalismen, enn haugianismen.

Hauge ble i Bergen fram til begynnelsen av november. Da reiste han sørover til Jæren og videre til Kristiansand. Etter et kort opphold i Kristiansand, fortsatte han til Skien og Drammen. I Eiker ved Drammen var det en flokk haugianere. Her tok han inn og hadde flere oppbyggelige samlinger. Dette kom myndighetene for øre, og han ble arrestert. Lensmannen kjørte først med sin hest, mens noen venner med Hauge fulgte bak. Vennene klarte imidlertid å kjøre fra lensmannen over i naboprestegjeldet og dermed var Hauge igjen en fri mann.

I denne perioden drev han mye sjelesorg og veiledning via brev. Brevene ble mindre polemiske etter hvert, og inneholdt i stedet mer sjelesorg og veiledning fra lederen til sine venner rundt i hele landet.

Våren 1799 reiste han til Bergen igjen og videre til Trondheim sommeren 1799. Også her arbeidet han med trykking av sine bøker, og forkynnelse av Guds ord. Det ble en del konfrontasjoner med myndighetene og han havnet i rådhusarresten julaften 1799. Denne dagen skrev han den kjente salmen «Jeg er hos Gud i nåde». I begynnelsen av mars 1800 ble han løslatt og sendt heim til Tune.

Sommeren 1800 var han i København for å trykke flere bøker. 60 000 bøker ble bestilt. Her fikk han også en ide om å starte egen papirmølle i Norge. Han søkte om å få opprettet ei slik mølle i Ådal, men fikk avslag våren 1801.

I mai 1801 reiste han tilbake i Bergen. Turen dit brukte han fire måneder på. Han gikk til fots denne imponerende reiseruta: Stange – Vang – Fåberg – Gausdal – Biri – Land – Hadeland – Ådalen – Eiker – Hemsedal – Gol – Ål – Norderhov – Begnadalen – Bagn – Reinli –Etnadalen – Bruflaten – Tonsåsen - Nordre Aurdal – Svennes – Skrautvål - Vestre Slidre - Vang i Valdres – Nystuen – Maristuen – Lærdal – Gudvangen – Voss - Bergen.

Norge var fattig på den tiden, så han fikk lite næring underveis. På alle steder han kom, holdt han taler og utøvde sjelesorg. Han skrev også brev og bok underveis. En imponerende kapasitet. Underveis ble han stadig anholdt, men løslatt igjen etter avhør.

Haugianerne (Tidemann)
Borger i Bergen
For å ha lovlig grunnlag for sin forretningsvirksomhet, ble han godkjent som borger i Bergen 9. juli 1801. Han startet med det en omfattende kjøpmannsvirksomhet med mange frakteskuter. Han fartet nord til Trøndelag med kombinasjon handel, forkynnelse, veiledning og arrestasjoner. Samtidig innsetter han «eldster» rundt om i landet.

I perioden fram mot 1804 fortsatte Hans Nielsen Hauge med reisevirksomhet og storhandel. Han kjøpte båter, gårder, bedrifter og fiskevær, bl.a. Gjeslingene i Namdal. Han fikk haugianer rundt om i landet til å flytte på seg og å kjøpe de investeringsobjekt han fikk tro for at «vennene» skulle kjøpe.  Han drev også en omfattende kobling av menn og kvinner for ekteskap. I denne perioden nådde han også Nord Norge. Han reiste så langt nord som til Målselv og Tromsø

Fengsel 1804-1814
Sommeren 1804 forlot Hauge Bergen for siste gang. Han reiste da via Kristiansand til Danmark. Underveis merket han at myndighetene hadde startet en aksjon for å få stoppet Hauges virksomhet. Det ble satt i gang en innsamling av opplysninger om Hauge over hele landet. I Danmark fortsatte anklagene mot han, og han reiste derfor tilbake til Norge og Tune.

I oktober 1804 ble han arrestert i Eiker og ført til Christiania. Her ble han satt i arresten under elendige forhold. Han blir raskt nedbrutt og syk. Våren 1805 var han i forhør og bøkene hans ble inndratt over hele landet. De som ikke leverte inn bøkene av Hauge, fikk ei stor bot. Forholdene i fengslet brøt Hauge så mye ned, at han i oktober 1805 skrev en benådningssøknad. Denne ble imidlertid avslått.

Rettssaken mot Hauge varte fra 1805-1808, og over 600 vitner ble avhørt. Saken ble oversendt kanselliet til dom våren 1808. I Norge var stemningen overfor Hauge imidlertid i ferd med å snu. Embetsmennene fikk mer og mer forståelse for Hauge og de var fortvilet over den dårlige behandlingen han fikk i fengselet. Men myndighetene i Danmark stod på sitt og ville holde han fengslet.

1808 og 1809 var alvorlige kriseår i Norge. Hauge settes derfor fri noen måneder i 1809 for å starte salt-kokeri for å avhjelpe saltmangelen. På denne turen holdt han ikke noen taler. Dette fikk han kritikk for av noen av vennene, men han skyldte på helsa og på forbud fra myndighetene.

Domskommisjonen hadde sitt første møte 11.10.1809. Hauge søkte om å bli løslatt under rettssaken, men han måtte bli sittende i arresten til 1811. Han fikk imidlertid frier tøyler, og fikk besøke venner i Christiania med jevne mellomrom. Helsa hans var stadig svak. Han led av bl.a. blodsott, koldfeber, gikt, kolikk, skjørbuk og nerveproblemer.

Tukthuset i Trondheim hvor Hauge var fengslet julen 1799
 
Med venners hjelp kjøpte han garden Bakkehaugen ved Akerselva i 1811. Han fikk bo der i husarrest under resten av rettsaken som varte til høsten 1814. 4. desember 1813 kom endelig dommen: Hans Nielsen Hauge dømtes til to års straffearbeid for brudd på konventikkelplakaten. Ander punkt han blir dømt for, er basert på antakelser om straffbare økonomiske forhold.

Hauge anket dommen umiddelbart og fikk redusert straffen til 1000 riksdaler da endelig dom ble avsagt lille julaften 1814. Han kunne da reise heim som en fri mann og fikk hjelp av venner til å betale boten.

Siste år
Etter alle årene i fengsel var Haug en slagen mann. Hans pågangsmot var borte og han var veldig forsiktig overfor myndighetene. Noe av dette kan også skyldes at myndighetene i 1814 var mye mer positivt innstilt til haugianerne.

I huspostillen sin skriver han at «hovedsummen av vår evangeliske lære er «at vi skal kiende at Gud er hellig, vi Syndere, og saa tage troen paa Naaden i Jesu Chriso som skal oversætte os fra Syndestand til Naadestanden; saaledes er da den Guds Rettfærdighet: lad os blive den underdanig, forringe os selv, saa vil Gud ophøie os. Amen.»» Dette var med få ord hovedsummen av det Hauge ønsket å forkynne.

Hauge var ingen teolog. På flere lærepunkt avvek han fra luthersk og bibelsk lære, noe som ikke minst avspeiltes i hans bibelsyn. Han var først og fremst evangelisten og gründeren.

Han solgte Bakkehaugen og kjøpte Bredtvedt i 1817. Etter løslatelsen var det slutt på reisevirksomheten, men han fortsatte med en omfattende sjelesorg og veiledning gjennom brev og besøk på Bredtvedt fra hele landet.

Hauges første bok (foto nb.no)
 
27. januar 1815 giftet han seg med Andrea Andersdatter Nyhus. Hun ble gravid og fødte en sønn, Andreas 12.12.1815. Ei uke etter fødselen døde Andrea. Våren 1817 giftet han seg på ny med Ingeborg Marie Olsdatter. De fikk tre barn, som alle døde som små.

Hans Nielsen Hauge skrev sitt åndelige testamente i 1821, der han bl.a. ba sine venner om å bli værende i statskirken. Dette testamentet ble sendt ut etter Hauges død.. Han døde 29. mars 1824 og ble nesten 53 år gammel.

(Dette er en kort gjenfortelling av Kulleruds Hauge-biografi.)

Hans Nielsen Hauges betydning
Ingen enkeltperson har betydd så mye for norsk kristenliv som Hans Nielsen Hauge. I åtte år, fra han var 25 til han var 33, reiste han Norge på kryss og tvers og på langs. Han forkynte Guds ord til vekkelse. Han skrev bøker som kom i opplag som mangler sidestykke i norsk historie inntil da. Han skrev utallige brev til sjelesorg og veiledning. I årtider etter Hauge, kunne det merkes hvor han hadde vært og hvor han ikke hadde vært. Der Hauge hadde virket var det de fleste steder levende kristenliv, der han ikke hadde vært var det åndelig mørkt.

Hauge var en varm talsmann for det allmenne prestedømme. Alle kristne kan vitne om sin tro og den Gud gir nådegave til det, kan forkynne Guds ord. Dette var i strid med norsk lov, som gav presten monopol på forkynnelsen. Hauges virksomhet la grunnen for det sterke lekmannsarbeidet i Norge.

I tillegg til den åndelige virksomheten, bygget han opp bedrifter med stor omsetning rundt om i landet. Han og hans menn og kvinner kjøpte mange store fraktebåter, kjøpte gardsbruk, fiskevær og gruver. Startet møller og andre bedrifter. Mange haugianer ble sentrale i ledersakapet i Norge ut over på 1800-tallet. Alt dette skjedde altså i løpet av åtte år.

Hauge var en typisk evangelist. Han var ikke grunnfestet i læren. Hans bibelsyn var preget av historisk kritisk tenkning, lenge før den historisk kritiske metode begynte å ødelegge europeisk teologi. Hans forkynnelse var lovisk preget. Han ønsket at folk skulle bli fri i Jesus, men vektleggingen var preget av at det måtte være samsvar mellom liv og lære.

Det var derfor først når den rosenianske forkynnelse nådde Norge, at folk ble satt virkelig fri. Når forkynnelsen preget av den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius nådde vårt land på siste halvdel av 1800-tallet, møtte den motstand fra haugianerne. De hevdet at det var for lett å forkynne «kom som du er» og «det alt er ferdig, eg skal inkje gjera» slik rosenianerne forkynte. Samtidig frigjorde denne forkynnelsen noe tungt og uforløst hos haugianerne og vekkelsen brøt ut på ny i Norge.

 

 

Kilder:
Dag Kullerud: Hans Nielsen Hauge Mannen som vekket Norge Forum – Aschehoug 1996
haugeinstitute.org






tirsdag 21. juli 2015

Hvordan kommer misjonssinnet?


 
Kommer misjonssinnet ved å ta seg i sammen? Nei, misjonssinnet kommer på Golgata. Dette skiver Asbjørn Aavik i boka «De venter».

«Nå er det kan hende en eller annen som sier til seg selv: Det er sant – det har vært så lite av dette sinn i meg i disse årene jeg har vært en kristen. Det skal bli annerledes fra i dag av. Nå skal jeg ta meg i sammen.

Får jeg lov å si deg, venn: Det nytter så lite. Så snart du har lagt denne boken sammen, er også denne din beslutning borte. Hvordan får jeg det da?

Hedenskap i Kina og i Norge. Fra "De venter" Aavik

En gang trodde jeg at dette sinn – misjonssinnet – fikk jeg på Galilea-fjellet, der hvor Jesus gav misjonsbefalingen. På det fjellet hvor han roper alle kristne opp.

Nå vet jeg at dette sinnet får jeg på et annet fjell – på Golgata. Der på kne ved det kors som bærer min lidende brudgom – der så nær ham som jeg kan komme – der ånder han på meg. Og han ånder noe av dette sinn inn i min kalde sjel. Da er misjonssinnet gave – ikke prestasjon. Og jeg får det på nytt om igjen hver dag ved å krype inn til korsets fot.

 
Jeg ville så gjerne nå deg som går og lengter etter et rikere liv med Gud – som lengter etter dette sinn. Hør: Det er noe som er utøst i våre hjerter. (Rom 5,5) Det er ikke noe jeg kan prestere eller kjempe meg til. Hør om igjen: Lev ditt liv så nær din frelser – så nær himmelen – at den Hellige Ånd som er oss gitt, kan øse av dette kjærlighetens hav – øse inn i din tørre, tomme sjel. Nå lever du så langt borte fra disse dype kilder. Derfor er du så fattig.

Søke frelse uten å finne. Fra "De venter" Aavik

Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige samfunnsliv med Jesus. Da blir det hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, springer over i meg.

Men da er ikke misjonssinnet noe annet enn det fullt utfoldede kristensinn. Det er kristensinnets modne frukt. Og da er ikke misjonssinnet noe som en og annen kristen eier. Da blir det alles eie.»

 

(Asbjørn Aavik: «De venter» Gry 1963)




tirsdag 14. juli 2015

GF 2015


 
NLMs generalforsamling 2015 er vel i havn. Ei festuke med forkynnelse, saksbehandling og vennetreff. Her er mye å glede seg over.

I de fleste bygder og byer hvor NLM har en eller flere foreninger, er det få som samles om Guds ord. Det er derfor en inspirasjon når disse mange småflokkene samles, og blir til 4-5000 misjonsvenner. Personlig har jeg bodd mange steder i landet, og en GF betyr derfor mye gjensynsglede.

Høydepunkt
Årets høydepunkt for meg var avslutningsmøtet med misjonærinnvielse. Her fikk vi lytte til sentral, sjelesørgerisk og vekkende forkynnelse av vår generalsekretær. Vi fikk mat for vår sjel. Det er også stor høytid å få være med å innvie nye misjonærer til tjeneste.

Knut Kåre Kirkholm holdt to gode bibeltimer
 
En annen gledelig ting ved årets GF var fellessang utvalget. De senere år har det vært lite sang fra Sangboken. Det har helst vært nye sanger med vanskelig tone, som har ført til dårlig fellessang. I år var hovedvekten sanger fra Sangboken, ispedd noen nyere sanger. Mange av oss synes nok at musikken til tider var over grensen høy, men også dette var forbedret i forhold til tidligere GFer.

Forhandlinger
Forhandlingen gikk i en god og broderlig tone. Det var sakene som var i sentrum, ikke personer. Jeg er glad for at det ble vedtatt ikke å behandle endring av §2 i grunnreglene, og at stemmerettsaldere forble uendret.

Misjonsfolket gav mye penger til misjonen
 
I saken om opprettelsen av et kirkesamfunnsregister, stemt jeg for noe jeg egentlig er imot. Dette av hensyn til de som kjenner et sterkt behov for å tilhøre et kirkesamfunn. Personlig er jeg utmeldt av Den norske kirke for flere år siden, og har ikke planer foreløpig å melde meg inn i dette nye registeret. For meg er det avgjørende å være innskrevet i Livets bok, og så er jeg ellers medlem av foreninger lokalt. Et kirkesamfunnsregister synes jeg er overflødig, men har respekt for at andre tenker annerledes.

Praktisk arrangement
Jeg tror ikke jeg noen gang har fått så mange tilfredse tilbakemeldinger på det praktiske ved arrangementet. Det var ikke mulig å finne mye som kunne vært gjort annerledes. Her fortjener de om lag 1000 frivillige medarbeiderne er stor og varm takk.

Venner og kollegaer, Øystein Meling og Dagfinn Meltveit
 
Ting å tenke på
Med et slikt stort arrangement, er det alltid noe som kunne vært annerledes. Jeg vil ikke utbrodere det, men nevner bar i stikkords form.

-Det må gjøres et langt grundigere forarbeid før sangkrefter og talere spørres om å delta på vårt største og mest profilerende arrangement.

-Vi må være bevisst på at forkynnelsen på kveldsmøtene må være vekkende og sentral evangelisk, med «Ordet om korset» i sentrum.

-De sener GFer har møteledelsen vært mer konferansier enn møteleder, noe som har vært uheldig. Dette var noe forbedret i år, men enda gjenstår mye.

-GF var i år utvidet med en dag. Dette blir etter min mening for mye. Vi må vurdere å gå tilbake til oppstart onsdag og la GF være mer et stevne enn en festival.

Kjekt å treffe venner fra Finnsnes og Stjørdal/Mongolia som
jeg ble kjent med i Namsos

NLM Ung
Samtidig med årets GF hadde NLM Ung sitt landsmøte. Jeg fikk være med på deler av dette, og det var GFs andre store høydepunkt. Det varmet å høre intervju med ungdommer som brenner for å vinne nye for Jesus, som er villig til å flytte på seg, og ikke minst; som er villig til å gå sammen med eldre misjonsvenner.

Det var gripende å merke trangen blant de unge etter å gå sammen med alle generasjoner, mens opprørstonen nesten var borte. NLM Ungs framlegg til samtale og selve samtalen, grep hjertet mitt og alle jeg snakket med som deltok.





søndag 12. juli 2015

Noe å tenke på


 
«Ikke at han var slik en glimrende taler. Men han hadde den lykkelige evnen å holde sitt forhold til Gud friskt.»

Dette er ett av mange sitater jeg har notert meg ved lesning av J. F. Løvgrens bøker. Jeg har tidligere skrevet litt om denne frikirkepastoren og hans bøker. Her vil jeg gjerne dele sitatene jeg har tatt vare på. De er til ettertanke for meg selv, og forhåpentligvis også for deg!

Om forkynneren og forkynnelsen
          Forkynneren var ingen begavelse. Han var bare en ledning mellom Gud og folket.

          Forresten var det rart det som Stein-Ola prekte om, at en måtte ha syndenød for å få frelsesfryd. En måtte ha det ondt for å få det godt.

          Predikantene la ut om vekkelse. Når det bare ble sånn og sånn, så… De var så flinke til å kartlegge forutsetningene for vekkelse. De kristne var vel ikke som de skulle være. Sjelden ble det nevnt at predikanten ikke var som han skulle være.

          Det var liksom det var kommet litt mat på det tomme bordet og folk flokket seg om matfatet.

          Her hadde hun gått på møtene i vår og i høst og hørt seg helt elendig. Den der rare gårdsgutten hadde prekt henne i stykker, både med vitnesbyrdene sine og sangen.

          Folk vil heller ha juling enn mat.

          Nordmenn har alltid hatt svakhet for det som kommer utenfra. Mange av de hjemlige predikantene måtte også ut for å få den rette glorie over seg.
 

          I søvnløshetens netter holdt han revisjon over sin virksomhet og ba imens om lys over sitt eget forhold til Gud. Og uten at han selv visste det, holdt nøden han åndelig frisk.

          Bare oppbyggelse var ikke nok. Ikke engang for de troende. Det hjalp nok mye bare en satte et ekstra navn på sammenkomsten. Bibeltime var bedre enn møte. Et emne var bedre enn rett og slett en preken.

          I sitt jag etter å vinne massene for Guds rike, hadde visst de åndelige lederne glemt at jo mer de spedde opp evangeliet med menneskelige tilsetninger, jo mindre kraft til frelse var det.

          Jeg har begynt å virke igjen. Men nå har jeg lagt mine sirkuskunster vekk, og lar evangeliet virke med sin egen makt.

          Forkynnelsen biter ikke. Halen nøytraliserer tennene.

          Den første var forkynner, denne var taler. Den første talte evangeliet, denne talte om evangeliet. Det han sa om evangeliet, var så riktig og godt som noe kunne være. Det var dogmatisk helt uangripelig. Men det var lite mat i det.

          Den gamle gav oss et eple å smake på en gang imellom. Men Stene tar eple opp av lomma og beskriver hvor rødt det er, hvor friskt det er, og hvor saftig det er, fasongen på det, stilken og kjernehuset. Når han var vel ferdig med beskrivelsen, putter han det i lomma igjen. Det er ingen som får smake om det er sant.


J. F. Løvgrens samlede verker


Lett blanding
          Den selvlagde Sivert er død. Han har vært seiglivet nok.

          Ingen er så fattig som den gjerrige.

          Det er noe som er bedre enn engler for Gud. Hva er det? Frelste mennesker. Dem må han føde, og ikke skape.

          Gud vil overbevise deg om at du er galt født.

          Han var intet paveemne mer. Han var svært lik en alminnelig synder. Han satt der ribbet for all storhet og hadde bruk for ordene om Guds nåde.

          Mennesket tar æren for og gleden ved det som smaker godt. Gud får skylden for det onde.

          I det åndelige fødselsøyeblikket var hun blitt galt født. Hun ble født til trell og ikke til barn.

Johan Filip Løvgren
 
          Det er ikke alle sine barn Gud betror å ha det vondt.

          Mens hatet levde og vokste, døde hans Gudsliv tomme for tomme.

          Han ville banke Gud inn i barna, men han banket Han ut av dem.

          Det er ikke en kristens største ulykke at han har feil, men at han lar være å erkjenne dem.

          Hun talte ikke overdrevet mye til ham om Gud, men hun talte mye om ham til Gud.

          Kan noe være verre enn det en har gjort? Å ja, da. Det en er, er verre.

Plutselig kom Jesus igjen! Fra "Våre lamper slokner"

          Han var ikke av den sorten som gav Gud skylden for noe han ikke hadde gjort.

          Så glemte en sine egne synder, så lenge en hadde andres å snakke om.

          Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem å komme inn. Det sa Jesus. I stedet ber vi Gud overta jobben. Så legger vi oss på sofaen i mens.

          Hjertet fullt av kristendom, men Kristus utenfor!

Predikantens omvendelse. Fra "Våre lamper slokner"

          Du greier det ikke Ola, for du har begynt å leve før du er blitt levende.

          De levde som egenrettferdige, men trodde som fortapte syndere.

          Bekjennelsen kan folk lage selv. Liv kan bare Gud skape.
 
 
 

lørdag 4. juli 2015

Kom for alt er ferdig


 
Hvis Jesus kommer igjen i dag, blir du med Han til himmelen? Eller vil du da være fortapt? Jesus innbyr i dag og sier: Kom, for alt er ferdig!

En av lignelsene i Guds ord, formidler denne innbydelsen fra Jesus på en flott måte. I Luk 14,16-24 står lignelsen om det store gjestebud. Her innbys alle til fest, men mange tok ikke imot innbydelsen. Stadig nye fikk invitasjon, helt til festsalen var full.

Det store gjestebud
«Da tiden for gjestebudet var inne, sendte han sin tjener for å si til de innbudte: Kom, for nå er det ferdig.» (Luk 14:17)

Jeg synes innbydelsen er så fantastisk: Kom for nå er det ferdig! Hva er det som er ferdig og som du og jeg innbys til? Vi ser det i påskens store hendelser. I Getsemane kom forræderen Judas i spissen for soldatene og yppersteprestenes tjenere. De skulle arrestere Jesus. Men da tok Jesus selv ordet og sa: «Er det meg dere leter etter, så la disse gå!» (Joh 18,8) Hele Jesus verk på jord uttrykkes i dette: Ta meg, la disse gå! Til sin Far sier han: La din vrede over synden ramme meg, og la disse gå fri! Han som er syndfri tar dommen, du som er skyldig får gå fri!

Det står så fint i en sang: «Å, tenk at det var for meg at kristus på krossen hang. No ser eg den livsens veg, no syng eg den nye song. Ein fallande, feilande syndetræl då føddeste på ny ved Guds kjærleiks eld.» (SB 292 v1)

Vi ser det også så klart hos profeten Jesaja: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. (Jes 43:24-24) Det var for deg!

Jesus måtte gjennom lidelse, forhør, tortur og til slutt korsfestelse. Og der på korset ropte han ut de herlige ord: «Det er fullbrakt!» Jesu oppgave på jord er fullført. Frelsesveien er åpnet ved Jesu eget dyre blod. Og denne seier ble bekreftet påskemorgen ved at Jesus sto opp av grava!

Dette frelsesverk er ferdig. Derfor er det så om å gjøre for Jesus å nå ut med innbydelsen til den frelse han har fullført. «Kom, for nå er det ferdig!» Du får hele frelsen ufortjent av nåde. Guds ord sier at alle mennesker er på vei mot den evige fortapelse. Den veien trenger vi ikke vite om. Den er så brei at alle som ikke ved et Jesu under er plassert på himmeleveien, de havner i helvetes gru.

Det er dette som smertet Jesus slik at han var villig til å gå denne tunge vei til korset. Han elsket deg så høyt at han villig til selv å dø for å frelse deg. Derfor innbyr han også i dag: Kom for alt er ferdig!

 
De mange unnskyldninger
Det er så ufattelig trist å lese hvordan menneskene tar imot innbydelsen. De aller fleste sier nei! Noen sier: Ikke enda, det passer bedre senere, når jeg blir eldre, når jeg skal dø! Her i Norge har velstanden ført til at de fleste mener de ikke har behov for noen frelser. Så vender de Gud ryggen, eller lager seg en Gud i sitt eget bilde. En Gud som tilfredsstiller egne behov.

Ei kristen vise sier det like: «Nei, ikke ennu sa en liten gutt, når jeg blir voksen skal jeg meg omvende!...." Gutten ble voksen, men utsatte avgjørelsen til han ble eldre. Til slutt var det for sent. Det er mange med denne. De hører Guds kall, men forherder sitt hjerte. Bibelen sier at om du i dag hører hans røst, så forherd ikke hjertet ditt. Ingen av oss vet om vi får morgendagen, derfor må du få orden på din sak med Gud i dag, om du ikke er frelst!

Fest i himmelen
Det er en fantastisk fest du innbys til. En evig himmel sammen med Jesus og hans menighet. Apostelen Johannes fikk se like inn i himmelen, og han skildrer så fint det han så:

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye!» (Åp 21:1-5a)

Dette skulle oppmuntre oss hører Jesus til. Min framtidsdag er lys og lang.. Vi har det beste igjen. Dagene her på jord er ikke alltid like lette, mange opplever sykdom, ensomhet, sorg og savn. Men husk at kun om en kort tid så er vi framme. Det skal du få glede deg over. Tenk og få være en evighet sammen med Jesus i himmelen og ha det evig godt. «Tenk for en jubel, når alle frelste er berget i havn!»

 
Du er innbudt
Selv om mange sa nei til innbydelsen, gav ikke Jesus opp. Han sa til sine tjenere at de på ny skulle gå ut og innby, «for det er enda rom!»

På et møte jeg var på et sted i Norge, var det en godt voksen mann som tok ordet. Han var da på et evangeliesenter. Han vitnet om at han hadde hatt store alkoholproblemer, men hadde klart så noenlunde jobben sin som søppelkjører. En dag han tømte en søppeldunk, så han ei fin bok blant søppelet. -Denne er for fin til å kastes, tenkte han og tok boka med seg heim. Det viste seg å være en ny bibel. Han begynte å lese i bibelen, og leste seg frelst. Nå var han så jublende glad og vitnet for oss andre om hvordan Jesus fant han, og frelste han fra hans synder, og hadde gjort livet hans nytt.

Da var det enda en som hadde fått et rom i himmelen. Og innbydelsen gjelder enda. Det er enda rom, Jes1,18: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.”

 
 
(Andakt på basar på Øie bedehus, Kvinesdal 17.10.2014)