lørdag 18. mai 2024

Nils Frykman – vekkelsessanger fra Sverige

Betty og Nils Frykman med sine ti barn (foto Lövgren)

Nils Frykman er kalt den kristne gledes sanger. Han har skrevet flere kjente sanger som står i bedehusets Sangboken.

«Å glede stor som Herren gir», «Hvem som helst kan bli frelst», «Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn», «Nå er jeg glad og lykk`lig min trelldom er forbi», «Vår store Gud gjør store under det ser med hjertens fryd vi nå» og «Min fremtidsdag er lys og lang». Dette er sangene av Nils Frykman som står i siste utgaven av Sangboken. Kjente og kjære sanger for mang Guds barn.

Vekkelser i Värmland

Fryken er tre lange og smale innsjøer som ligger etter hverandre i nord-sør retning i Värmland i Sverige. De tre vannene heter Nedre Fryken, Mellan-fryken og Övre Fryken. Kjører du inn i Sverige fra Kongsvinger, kommer du til en by som heter Torsby. Denne byen ligger i nordre enden av Över Fryken. Mellom Över Fryken og Mellan-fryken ligger byen Sunne, hvor Nils Frykman vokste opp.

Til disse områdene kom det 1854 noen norske emissærer, og det oppsto en spesiell vekkelse. Vekkelsens folk fikk kallenavnet Synerna. Dette siden et kjennetegn ved vekkelsen var at flere medlemmer fikk syner, dette gjaldt ikke minst vekkelsens damer. Et annet kjennetegn var at vekkelsens folk var preget av stor nøysomhet. Denne vekkelse stilnet nokså snart, og det ble lite varige frukter.

Sunne kirke og Sunnesundet (foto wikipedia)

I 1857 kom noen andre norske predikanter til Fryken. Disse var haugianere, og vekkelsen som brøt ut ved disse, var preget av loviskhet og streng pietisme. Samtidig med disse kom også noen svenske emissærer, som hadde sine åndelige røtter fra vekkelsen i Norrland. Dette var den vekkelsen som Carl Olof Rosenius hadde sine røtter fra, og som var mer evangelisk.

Som i Norge, ble det også i Fryken en konflikt mellom disse retningene. Men etter 15-20 år døde den haugianske retning ut, og den evangeliske kristentypen ble den dominerende. Dette skjedde ikke minst etter kontakt med og inspirasjon fra den rosenianske misjonsorganisasjonen Fosterlandstiftelsen og ved lesning av Rosenius sine skrifter og bladet Pietisten. Også presten i Sunne og hans bror klokkeren, var grepet av vekkelsen og reiste rundt i prostiet og forkynte Guds ord, også utenom de ordinære gudstjenestene.

Nils Larsson (Frykman) ble som nevnt født i byen Sunne, som i 1861 hadde 10.951 innbyggere. Han ble født 20. oktober 1842. Far til Nils het Lars Larsson og var Nämdemann (arbeide ved domstolen). Lars var også bonde på garden Sörgården, som lå fem kilometer nordøst for Sunne sentrum. Nils ble derfor kalt Nils Sörgården i sin oppvekst. Sörgården er den sørligste garden i den lille bygda Backa i Sunne. Nils var nummer sju i en søskenflokk på ni barn.

Det var dermed i Nils sin tidlige ungdomstid at vekkelsene brøt ut i Fryken. Han skulle imidlertid bli 20 år, før han selv ble vakt og frelst. Det skjedde i 1862, to år etter at det var stiftet en misjonsforening i Sunne, som en frukt av vekkelsen. Foreningen stiftet samtidig et barnehjem, hvor de hadde sine møter. Det ble også stiftet en fellesforening for alle 19 misjonsforeningene i Värmland. Denne fellesforeningen fikk navnet Värmlands Ansgariiförening, og hadde som formål å sende ut misjonærer til hedningeland. Foreningene var tilsluttet Fosterlandsstiftelsen.

Nils Frykman (foto Lövgren)

Lærer og fritidsemissær

Som ungdom hadde Nils arbeid på ulike garder i nærheten av heimen. Han var ikke odelsgutt, og ønsket derfor å ta en utdanning ved siden av gardsarbeidet. 24. august 1866 startet han på lærerskole i byen Grums, noen mil lenger sør, ved Vänern. Siden han allerede hadde tatt noen fag, fikk han begynne i andre klasse på lærerskolen. Dermed ble skolen kun to år, og 15. juni 1868 kunne han feire at han var ferdig utdannet lærer. Nils var da blitt 26 år gammel.

Under oppholdet i Grums skiftet han etternavn fra Larsson til Frykman. Også en annen viktig hendelse i livet hans, skjedde i denne perioden. Han ble kjent med, og forelsket i, ei jente ved navn Betty Jonsson. Betty var fem år yngre enn Nils, og både hun og moren var blitt frelst i vekkelsene som gikk over området i denne perioden. Far til Betty var derimot ikke noen kristen, og var imot at Betty skulle gifte seg med Nils. Han måtte imidlertid bøye av, og bryllupet sto i 1869. Etter endt lærerskole, fikk Nils lærerpost i Grums, og han og Betty ble i denne byen fram til 1870.

Betty Frykman (foto Lövgren)

En av tingene Bettys far mislikte med sin svigersønn, var at han på sin fritid reiste som emissær til foreninger og misjonshus i nærheten. Dette var en gjerning han fortsatte med i hele sin tid som lærer. Etter at han sluttet som lærer, var han emissær og pastor resten av sitt yrkesaktive liv.

1. januar 1870 startet Nils i ny lærerstilling. Denne gang mye lenger øst, i byen Norrköping, og her ble familien fram til våren 1875. Da vendt de heim til Nils sine heimtrakter. En lærerstilling i bygda Östanbjörke ventet på Nils. Denne bygda ligger ei mil fra Sunne sentrum og ei halv mil fra Nils sin heimbygd Backa. Han ble lovet ei lønn på kr.600, kr.80 til ved-penger, kr.85 til fòr til kyrne og kr.75 til husleie. Det var 150 barn i skolepliktig alder i Östanbjörck på denne tiden.

Vekkelse bryter ut

Året etter at familien Frykman kom tilbake til Fryken, brøt det ut en stor vekkelse i området. Nils gledet seg over det som skjedde og deltok selv aktivt i møtevirksomheten. Men denne vekkelsen skulle også føre til splittelse i venneflokken. Carl Olof Rosenius var den forkynneren som fikk prege svensk vekkelsesliv sterkest på denne tiden, ikke minst gjennom bladet Pietisten som han var redaktør av. Rosenius var også sentral i misjonsorganisasjonen Fosterlandsstiftelsen. Da han døde i 1868 var det Paul Peter Waldenström (1838-1917) som overtok som redaktør av Pietisten. Wadenström hadde imidlertid ett annet syn på rettferdiggjørelsen enn Rosenius, og fra 1872 forkynte han denne verdensrettferiggjørelseslæren i Pietisten. Dette skapte stor strid i ulike vekkelsesmiljøer. Waldenström og hans tilhenger ble i 1878 tvunget til å forlate Fosterlandsstiftelsen. De startet i stedet Svenska Missionsförbundet.

Carl Olof Rosenius (foto ukjent)

I en artikkel i tidsskriftet Fast Grunn, forklarer Carl Fr. Wisløff hva Waldenströms lære gikk ut på. Han skriver bl.a.: «Hva går så denne læren ut på? Kort og godt: Da Jesus døde for oss, tok han all verdens synd på seg. Derfor ser Gud ikke lenger noen synd i verden. Verden har syndenes forlatelse, for da Jesus betalte vår skyld, tilga Gud alle synder. Det trengs ikke at du og jeg får syndenes forlatelse, for den eier vi allerede. Det trengs bare at vi får åpnet øynene så vi ser dette. Konsekvensen av denne lære ble den uhyggelige påstand at de fortapte «ligger i helvete med tilgitte synder».

Noen hevdet at også Rosenius forkynte denne læren. Til det svarer Rosenius-eksperten Wisløff: «Rosenius har aldri forkynt verdensrettferdiggjørelse. Han var tvert imot skeptisk overfor denne læren, det ser vi av visse episoder av livet hans. Det er ikke minst hans gammelpietistiske arv som får ham til å reagere slik. Riktignok finnes det i skriftene enkelte ord og uttrykk som kunne synes å stamme fra denne læren. Men disse uttrykkene får da sin rette forklaring ut fra sammenhengen… Da striden om dette lærepunktet ble aktuelt, holdt Rosenius disse uttrykkene borte fra sin forkynnelse.»

Som nevnt førte Waldenströms lære til en større splittelse også i vekkelsesmiljøet i Sunne-traktene. De fleste fulgte Waldenströms syn, mens en mindre gruppe forlot Ansgariiföreningen og stiftet en egen luthersk-roseniansk misjonsforening. Men det var ikke bare spørsmålet om rettferdiggjørelsen som førte til splittelsen. Kanskje like viktig var at vekkelsesfolket ikke kunne akseptere statskirkens nattverdsforvalting, og derfor startet med fri nattverd på midten av 1870-talleta. Denne striden førte til at presten som var med i ledelsen av foreningen, trakk seg ut. Foreningen fikk etter dette et løsere forhold både til Fosterlandsstiftelsen og til Statskirken.

Paul Petter Waldenström (foto wikipedia)

Nils Frykman delte Waldenströms syn og han var også en ivrig talsmann for at nattverden var for Guds folk og dermed skulle forvaltes i egne samlinger. Da foreningen ble delt i 1879, ble Frykman med flertallet, som etter noen år endte opp i Svensk Misjonsforbund. Barnehjemmet som Ansgariiföreningen drev, ble solgt og overskuddet delt mellom Fosterlandsstiftelsen og Misjonsforbundets ytremisjonsarbeid.

Denne splittelsen skapte store vansker for lærergjerningen til Frykman. Han ble av noen enkeltpersoner anklaget for ikke å undervise i tråd med luthersk lære. Biskopen beordret at Frykman og andre lærere som delte hans syn, skulle forhøres om dette. Saken gikk mange runder både lokalt og helt til departementet. Striden endte med at Nils Frykman valgte å si opp sin stilling som lærer fra 1. januar 1884.

Under denne striden ble det også fremmet forslag om å stenge skolene for omreisende emissærer. Dette gjaldt spesielt slike som var knyttet til Misjonsforbundet. Da vedtak ble fattet om å stenge skolene for disse emissærene, vedtok i stedet Misjonsforbundets venner å bygge egne misjonshus. I Sunne var et slikt klart til bruk i 1884.

Sunne misjonshus ferdig i 1884 (foto Lövgren)

En sangforfatter våkner

Vekkelsen som startet i 1876, vekket til live ei lyrisk åre hos Nils Frykman. Hans første sang ble publisert i ei avis samme året som vekkelsen brøt ut. Dette året skrev han også den kjente sangen: «Hvem som helst kan bli frelst som til Gud seg vender. Dette bud Herren Gud ut i verden sender.» (SB 172) Året etter kom en kristen tilreisende inn på et møte, mens Frykman sto på talerstolen. Frykman så at den fremmede var spørrende til hva som skjedde, og Frykman svarte momentant på spørsmålet som ikke ble stilt. Det som skjer er at «Vår store Gud gjør store under, Det ser med hjertens fryd vi nå. Han bryter ned de falske grunner Som mange ennå hviler på. Han river sønder Satans garn Og frelser sine falne barn.» «Guds ord går frem på jord med velde Så vantros murer styrter ned. Hans ord kan sterke helter felle, Så Gud de søker og får fred. De renset blir i Jesu blod Og synger glad: Vår Gud er god!» (SB 771) Etter dette møtet gikk Frykman heim og skrev resten av sangen. Også den kjente sangen «Å glede stor som Herren gir» (SB 133) ble skrevet i 1877.

Nils Frykman (foto wikipedia)

I 1879 var Frykman på vei for å tale på et møte en lørdagskveld. Denne kvelden var han i stor nød og anfektelse for sine synder. Han kastet seg på bakken og gråt som et pisket barn. Men midt i denne syndenøden, fikk han likevel eie en visshet om at han var et Guds barn, frelst uforskyldt av nåde. Etter denne bønnestunden, fortsatte han på reisen. Da kom en ny sang til han, en sang som blir sunget over hele verden: «Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn Som bær på sitt hjerte min nød. Den vennen er Jesus, han elsker meg enn, Han elsker i liv og i død… Han går ved min side, han leder min gang, Han blir ikke trett han som jeg. Og nådig han vokter meg livsdagen lang, Han svikter ei, svikter meg ei.» (SB 350)

Som nevnt var Nils Frykman dypt involvert i flere stridigheter. Men dette gikk ikke ut over hans frimodige Gudstro. Under striden med de stengte skolehus for emissærene, fikk han en ny sang. «Nå er jeg glad og lykk`lig, Min trelldom er forbi, Nå bor jeg hos min fader, Min sjel ble frelst og fri Da han meg lærte kjenne Sin frie nådepakt, Den grunn han i Ordet har lagt… Nå la kun Satan rase, Og verden hjelpe til, Jeg vil dem ikke frykte, Det går som Herren vil! Vår frelser han har seiret, Og seieren er vår Når fremad med Jesus vi går.» (SB 366) Sangen kom til mens Frykman satt i gyngestolen sin, og tenkte på Guds godhet.

Sangen «Min framtidsdag er lys og lang» (SB 885), ble skrevet i 1883. Frykman sa selv at denne sangen «kom så godt som ferdig på en gang!» Han fortsatte å skrive sanger så lenge han levde. Til sammen ble det mer enn 300 sanger. De som har studert sangene hans, sier at det er en tydelig utvikling i innholdet. I vekkelsestidene på 1870-80 tallet, var gleden overstrømmende i hans sanger. Senere fikk de et større alvor og dypere innhold. Sangene hans er ofte lette å synge, med enkle melodier. Kanskje er ikke de fleste av dem noen lyriske mesterverk, blir det hevdet, men de er heller enkle vitnesbyrd som når hjertene til folk.

Salem misjonskirke Minnesota (foto salemcovpennock.org)

Til Amerika

Nils Frykman slet med helsa si, og dette ble ikke bedre da han ble omreisende emissær fra 1884. Familien bodde lenge i en leid lærerleilighet, men i 1882 kjøpte de et eget lite hus i Östanbjörke. Familien til Betty og Nils økte stadig. Til sammen fikk de ti barn, åtte gutter og to jenter. De to siste kom etter at familien var flyttet til Amerika.

I tillegg til forkynnervirksomheten, var også Frykman formann i Ansgariiföreningen i mange år på 1980-tallet. Foreningen hadde da mellom 6-700 medlemmer. Frykman og hans venner innså etter hvert at han ikke hadde helse til å fortsette som emissær. En misjonsvenn i Amerika fikk nyss om dette, og fikk kalt Frykman til å overta etter seg som forstander i Svenska Missionstabernaklet menighet i Chicago. Denne forsamlingen var tilsluttet Svensk Evangelisk Misjonsforbund i Amerika, som ble stiftet i 1885. Han så dette som et kall fra Gud og svarte ja. 

Nils Frykman i 1907 (foto Lövgren)

I begynnelsen av mars 1888 var det mange avskjedsfester for familien Frykman i ulike byer og bygder i Värmland. 12. mars startet så turen mot Amerika. De tok båt fra Oslo og ankom New York 12. april. Derfra gikk ferden med tog til Chicago, hvor de ankom 15. april. Men storbylivet i Chicago var ikke bra for helsa til Nils Frykman. Han fikk derfor et nytt kall allerede året etter. Denne gangen bar det til langt landligere strøk i Minnesota. Han skulle være forstander i Salem Missionsförsamling i Lake Andrew, og også reise rundt i traktene å forkynne Guds ord. Her trivdes både Nils og resten av familien veldig godt, og helsa hans ble også mye bedre.

I 1897 fikk Nils en tur tilbake til Sverige for å besøke slekt og venner der. Han fortsatte i stillingen i Salem fram til 1907, da han valgte å pensjonere seg. Betty og Nils fikk da kjøpt seg et hus i Minneapolis, hvor de ble boende til sin død. Nils døde 30. mars 1911, 69 år gammel. I begravelsen møtte hele 2000 fram for å vise han den siste ære. Dette viser at han var høyt respektert også i Amerika. Kona Betty døde året etter sin mann, 3. mai 1912.

Minneord om Nils Frykman i ei Amerikansk avis


 

Kilder

Oscar Lövgren: Nils Frykman (1972)

Carl Fr. Wisløff: Rosenius og læren om verdensrettferdiggjørelsen. Fast Grunn nr.2 1949

pietisten.org

salemcovpennock.org

sok.riksarkivet.se/sbl/artikel/14525, Svenskt biografiskt lexikon (2024)

Wikipedia





fredag 10. mai 2024

Den gode hyrden


Jeg har vært i Øvre Sirdal ett par ganger, på den tiden sauene hentes ned fra sommerbeite. Det er et flott syn når bøndene fører sauer i tusenvis til området hvor de skal skilles
.

Etter en travel vår med lamming, førte bonden sauene sine til fjells hvor det er godt beite. Nå er det tid for sauer og lam og komme heim. Bibelen bruker ofte bildet med Jesus som hyrden og vi mennesker som sauer. Salme 23 er ett av disse.

«Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.» (v.1-4) 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 10.05.2024)








søndag 5. mai 2024

Ingen tillit til norsk Midtøsten politikk

(foto Ove Sandvik)

Etter det katastrofale terrorangrepet på Israel i oktober 2023, har det vært forstemmende og deprimerende å se hvordan den norske regjering har vendt jødene og Israel ryggen.

Sympatien for Israel varte ei knapp uke etter terroren, før alt skyts ble rettet mot Israels forsvarskrig i Gaza. Norges utenriksminister har siden terrorangrepet, kommet med selvros i beste Gro stil: «Det er typisk norsk å være god.» Norge var først ute med å fordømme Israel og har i ettertid vært det landet som sterkest og helt ensidig har fordømt Israel.

I Guds ord fortelles en lignelse om en fariseer og en toller som er i tempelet for å be. Fariseeren takker Gud for at han er så perfekt og så ned på andre. Slik har norsk utenrikspolitikk vært det siste året. Utenriksministeren har med en ubegripelig selvgodhet, sagt at Norge må være sentral i verdens Midtøsten politikk «for det må være noen voksne hjemme i denne forferdelige situasjonen». Og hvem er de voksne som skal ta seg av alle andre land som opptrer som barn? Jo, selvsagt Norge.

Nylig var samme utenriksminister på en konferanse i et arabisk land. Der opptrådde han på nytt utrolig arrogant og ovenfra og ned, i beste «vi vet best» stil. Der kjeftet han på de fleste andre land fordi de ikke har vært kritiske nok overfor Israel. Men det gjaldt selvsagt ikke Norge, for vi har jo gjort alt slik som alle andre burde gjort. Vi var først ute med fordømmingen av Israels bombing, hevdet han og slo seg for brystet. Ikke på den måten som tolleren i tempelet gjorde, og ba Gud være han synder nådig. Nei, det var et selvtilfredshetens klapp på eget bryst. Det er til å gråte over.

Budskapet fra dett bildet har Barth Eide tatt avstand fra.
Likevel forsterker det inntrykket av hans anti-jødiske holdninger.
(Skjermbilde fra nrk.no)

Så skulle en tro at norske medier, med NRK i spissen hadde fulgt opp dette med kritisk journalistikk. Men nei. Den kritiske journalistikken benyttes kun overfor Israel. Hamas hører vi nesten ikke noe om. Men de kunne fått slutt på krigen for lenge siden om de hadde løslatt gislene. Hamas har fått milliarder av dollar i støtte de siste årene. Mye av disse midlene har de brukt til å bygge tuneller under hele Gaza. Ikke slike som kan brukes som tilfluktsrom for befolkningen. Nei, de brukes kun av Hamas, som kommandosentraler, våpenlager og skjulesteder for terroristene og deres ledere. Og de bygges under sykehus og bydeler med mye folk.

Radikale ungdommer verden over, ja, voksne med, roper i gatene at Palestina må frigjøres fra «elva til havet». Hva vil det si? Jo, det samme som er Hamas sitt uttalte mål. Det er ikke fred med Israel de vil ha, men at Israel blir utslettet. For hvis araberne overtar landet fra havet til elven, er det ikke noe Israel igjen. Det har være de radikale palestinaarabernes mål helt siden 1948.

Videre ropes i demonstrasjonstogene: «Ingen sionister i våre gater». Det er et gufs fra Sovjetiske pogromer og Hitlers jødeforfølgelser. Hvordan rapporterer NRK? De nevner kanskje at det ikke er helt bra dette, men all rapportering oser av støtte til demonstrantene. Å høre på liberale CNN, er som en annen verden enn å høre på NRK. Jeg har for lenge siden mistet all tillit til NRKs dekning av denne konflikten. Enten det er reportere eller såkalte ekspertkommentatorer, så virker det som de kappes om å rakke ned på Israel. Derfor trenges andre kilder for å få balansert mediedekning.

Jeg forsvarer ikke alt Israel gjør. De er harde i klypa når de ser det trenges. Men jeg har forståelse for at de må kjempe med nebb og klør for å forsvare seg mot en fiende som vil utslette dem, og som har bevist at de mener alvor. Grusomhetene i Gaza er ene og alene Hamas sitt ansvar. De ofrer sin egen sivilbefolkning i kampen for å nå sine grusomme mål. Dette ser det ikke ut til at verken norske myndigheter eller NRK forstår.





onsdag 1. mai 2024

Har du bruk for syndenes tilgivelse?


Noen dager etter påske, treftes Jesus og Peter ved Genesaretsjøen. Dette var fjerde gang de to møttes etter Jesu oppstandelse.

Her ved Genesaretsjøen får Peter fornyet kallet til å være apostel og hyrde for de kristne. Det skjer ved at Jesus stiller han tre spørsmål: «Elsker du meg mer enn disse?» «Elsker du meg?» «Har du meg kjær?» (Joh 21,15ff)

Dette er ett helt personlig spørsmål fra Jesus. Ikke bare til Peter, men til meg og til deg: Elsker du meg? Er du glad i Jesus? Har du fått ta imot han og hans frelse?

Det er mange ulike svar på det spørsmålet. Noen avviser det som uaktuelt, fordi de ikke tror på noen Gud. Blant oss som ofte eller sjelden samles om Guds ord, er det også ulike svar. Tenk på den heimeværende sønnen i liknelsen i Luk 15. Han kalte seg kristen. Andre regnet han nok også som det, men han elsket ikke Jesus. Han var helst opptatt av alle feil og urettferdigheter hos de andre.

Noen andre som trodde om seg selv at de elsket Jesus, men som bedro seg selv, leser vi om i Mat 7. De kom til ei stengt dør på den siste store dommens dag, og forsto ingen verdens ting. De ropte i fortvilelse «Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» (Matt 7:22) Ja, men Jesus, vi elsket deg jo så høyt at vi ofret mye av livet vårt for deg. Jeg var jo på bedehuset til alle tider. Jeg reiste til og med som predikant, og fikk være redskap til at det skjedde tegn og under. Det skal ifølge Guds ord være mange slike, ikke minst nå i disse siste tider før Jesus kommer igjen for å hente sine til seg.

I Luk 7 møter Jesus ei kvinne som elsket Jesus. Hun hadde levd et syndig liv, som gjorde at hun var beryktet i området der hun bodde. Derfor gikk hun under kallenavnet «synderinne». Men hun hadde fått møtt han som er synderes venn. Derfor brøt hun all god folkeskikk og brøt seg inn i et formelt selskap hos fariseeren Simeon. Der vætte hun Jesu føtter med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Jesus sa om henne: «Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. Og han sa til henne: Dine synder er deg forlatt. (v.47-48)

Elsker du Jesus? Har du bruk for hans frelse? Hendelsen ved Genesaretsjøen er en fantastisk flott historie om en fallen disippel som fikk komme tilbake til Han som elsker han med en evig kjærlighet. I møte med den Jesu kjærlighet, kunne Peter vitne: «Du vet alt, du vet jeg har deg kjær.»

Det er et Guds under når evangeliet går opp for en synder. Jeg som har krenket Gud i tanker, ord og gjerninger, får høre fra Jesu eget Ord: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18) Da elsker jeg, fordi Jesus elsket meg først. Da kan jeg få stille meg i rekken bak Peter og bekjenne: «Herre, du vet alt, du vet jeg har deg kjær».

Elsker du Jesus?







onsdag 24. april 2024

NLM og Den norske kirke

Leder i Kirkerådet Harald Hegstad (foto utsyn.no)

På utsyn.no ble det 24. april 2024 publisert et intervju med den nyvalgte kirkerådsleder Harald Hegstad. Hegstad ønsker en avklaring av forholdet mellom Den norske kirke (DNK) og NLM.

Jeg traff Hegstad ved ett par anledninger i ei Fast Grunn gruppe i Oslo på 1990-tallet. Hegstad sto på den tid nærmer NLM i bibelsyn, men dette har senere endret seg radikalt. Han er nå en liberal teolog som åpner for både kvinnelige prester og homofile «ekteskap». Hvis han ikke hadde endret syn, kunne han ikke ha blitt valgt til det tillitsvervet han nå har.

I samme artikkel gir NLMs generalsekretær et svar på utfordringen. Han sier at det allerede før Hegstad ble valgt, var avtalt et møte med DNK. «Bråthen meiner samarbeid med Den norske kyrkja kan være bra, blant anna fordi ein gjennom kyrkja kan nå ut til det norske folk.» Og videre: «personleg håpar Bråthen dialogen og samarbeidet med Den norske kyrkja vil halde fram. -Eg er positiv.»

Nå utdyper ikke Bråthen hva han tenker at dette samarbeidet med DNK innebærer. Likevel må jeg si at jeg er svært urolig for et slikt signal. At Bråthen ønsker et tettere samarbeid mellom NLM og DNK, er ikke overraskende. Han kom tross alt fra en stilling som prost og fungerende biskop.

Likevel er jeg overrasket og skuffet over slike signal. DNK har aldri vært så liberal som nå. Den er heller ikke noen statskirke lenger. Som statskirke var DNK statens religionsvesen, noe som blant annet innebar at staten drev kristen oppdragelse i sine skoler. Alt dette er nå borte og mange av NLMs medlemmer har for lengst meldt seg ut av DNK og langt flere burde etter min mening gjort det.

Det er noen få steder der det er bibeltro prester i DNK. De aller fleste steder er prestene preget av bibelkritikk og liberal teologi. Denne åndelige giften er i ferd med å spre seg også i våre bedehusorganisasjoner. Da burde vi istedenfor å flagge samarbeid med vranglæren, blåse i basunen til kamp for Guds ords sannhet. Det burde være mer naturlig å kalle sammen til et nytt «Calmeyergatemøte».

Jeg undrer meg på om slike samarbeids-signaler har støtte i hovedstyret? En slik omlegging av forholdet til DNK bør være forankret i misjonsfolket i rådsmøtet. Erfaringen fra siste GF tilsier dessverre at bibelsynet i NLM er i ferd med å endres, noe som også gjør et samarbeid med DNK mer spiselig.

 

NLM hvor går du?

 

Les artikkelen i utsyn.no her: Etterspør avklaring om trussamfunn (utsyn.no)





søndag 21. april 2024

Møteuke på Namdalseid

Forsamlingen på Solhaug lørdag kveld. Formann Svein Åge Opdahl 
framme t.v. (foto Ove Sandvik)

Misjonsforeningen på Namdalseid arrangerer fast møteuker. De sier de trenger det for egen del, og så ønsker de også å få med nye.

Når alle som har tilknytning til foreningen kommer, er flokken omtrent 20 store og små. Alderen strekker seg fra ett år til godt over 90. Tidligere har møtene alltid vært i heimene, men nå er de såpass mange, at ikke alle har stue stor nok. Derfor brukes også Solhaug grendehus på Elda på Namdalseid som møtelokale.

Det er Svein Åge Opdahl som er formann i misjonsforeningen. Han er bonde på Elda og gift med Solveig Elise (født Lindhjem) fra Vestfold. Garden produserer blant annet melk, kylling, korn og ved. Svein Åges foreldre, Solveig og Oddvar Opdahl bor i kårbolig på garden, og er de som ofte tar imot predikanter til overnatting. Slik også denne gang. Jeg har vært heldig og fått bo i denne heimen flere ganger, både i embetsmedfør og på vennebesøk på vei til eller fra Finnmark.

Ettermiddagskaffe på terrassen. Solveig og Oddvar Opdahl.
(foto Ove Sandvik) 

Namdalseid var inntil nylig en egen kommune, men ble slått sammen med Namsos og Fosnes kommuner i 2020. Storkommunen har omtrent 15000 innbyggere, med Namsos by som kommunesenter. Vårens møteuke var fra tirsdag 16. april til og med søndag 21. april. Alle møter begynte kl.19.00, bortsett fra søndag. Da var møtet kl.11.00. Reiseruta gikk med bil fra Jørpeland til Sola, fly fra Sola til Stjørdal, tog fra Stjørdal til Steinkjer og buss på siste strekket til Namdalseid sørøst i Namsos kommune.

De to første møtene var husmøter, med 15-20 som møtte fram. Første samling var hos Solveig og Oddvar Opdahl, med Solveig som møteleder og pianist. Møtet onsdag var i heimen til Margrete og Helge Tore Høyland på Sjøåsen, og her var det Helge Tore som var møteleder og pianist. I tillegg til tale og sang, var det også satt av tid til frie vitnesbyrd og sangønsker på begge møtene.

Husmøte (foto Ove Sandvik)

De fire siste møtene var på Solhaug grendehus på Elda. Møtene er her fordi det her er god plass, og mange utenom foreningen synes det er lettere å komme på møte i et offentlig lokale enn i en heim. Det så vi også i praksis, da det på disse samlingene også kom folk fra Bangsund, Bangdalen, Flatanger, Val, Skogn, Drammen og Namsos. Oppmøte disse dagene var mellom 25-30. På Solhaug serverte foreningen også en enkel kveldsmat etter møtene, og folket hadde god tid til å prate.

Også på hvert møte på Solhaug, var det gitt anledning til frie vitnesbyrd og forslag til sanger. Flere tok ordet hver dag, og delte både vitnesbyrd, hendelser fra livet og andre historier. Det er både godt og viktig at vitnesbyrdet får leve i forsamlingene.

Solhaug grendehus (foto Ove Sandvik)

Namdalseid misjonsforening er en gammel forening fra 1939. Den dekker området fra Alteskaret til Elda i gamle Namdalseid kommune. Foreningen har sine faste møter tredje søndag i måneden om ettermiddagen, i tillegg til møteuker/helger vår og høst. På 1930-tallet ble det startet et sommerstevne, som ble kalt Alteskarstevnet. Like etter årtusenskiftet ble stevnet flyttet til Solhaug grendehus på Elda, hvor det er fremdeles, tredje søndag i juli.

Hestehoven i blomst (foto Ove Sandvik)

Også denne uka fikk jeg noen fine turer i naturen på jakt etter våren, som er noe senere i Nord-Trøndelag enn heime i Rogaland. For interesserte så jeg følgende fugler på Elda denne uka: Blåmeis, Bokfink, Dompap, Enkeltbekkasin, Fuglekonge, Gransanger, Grønnsisik, Grønnfink, Gråspurv, Gråtrost, Gulspurv, Kaie, Kjøttmeis, Kråke, Laksand, Linerle, Måltrost, Pilfink, Ravn, Ringdue, Rødstrupe, Rødvingtrost, Sangsvane, Skjære, Skogsnipe, Stokkand, Storspove, Stær, Svarttrost, Trane og Tårnfalk. I tillegg tre elger, ett rådyr og en oter.

(foto Ove Sandvik)

Det blir også tid for predikanten å lese på ei slik uke. Utenom Bibelen, sto to bøker på leselisten. Ingvald Andrè Kårbø har skrevet boka «Vekkelsens barnebarn». I denne boka har han en gjennomgang av den siste boka i Det gamle testamentet, Pofeten Malaki. Dan andre boka er en roman hentet fra tiden Israelsfolket var fanger i Babylon. Boka heter «Babylon», og vi følger en tenkt person, Hur, gjennom fangenskapet i Babylon til en del av jødene vendte tilbake til sitt land Israel. Begge bøkene anbefales varmt.

Det er alltid med spenning jeg starter på ei møteuke, og kanskje ekstra spennende er det å ha møteuke på en plass hvor jeg har talt veldig mye. Det var godt å merke at det var hunger etter Guds ord, og det var åpent å forkynne Ordet.

Predikanten på talerstolen
(Foto Solveig Opdahl)







onsdag 17. april 2024

Vitnesbyrdets kraft

(Illustrasjonsfoto fra dagen.no)

Å lytte til kristne som forteller om sine erfaringer med livet med Jesus, har vært og er til stor velsignelse. Derfor er det tegn på et åndelig friskt liv når vitnesbyrdet er levende i en forsamling.

Jeg var nylig på besøk hos en misjonsvenn som for lengst har passert 90 år. Jeg var knapt kommet innom døra, før han begynte å fortelle, mens tårene rant. Hva var det som hadde berørt denne misjonsvennen slik at tårene kom? Jo, han hadde nettopp sett på en TV-overføring fra et møte i en pinsemenighet i Sverige.

En ting han merket seg fra dette møtet, var at møteleder sa at de heretter kun ville synge sanger på svensk, slik at alle forstår hva som synges. Det er en svært rik åndelig sangskatt i Sverige, som er i ferd med å drukne i engelske sanger. Etter møtet hadde misjonsvennen skiftet til en norsk kanal, hvor det kun ble sunget engelsk og med en musikk som overdøvet det meste. For en kontrast. Men det var ikke den gode svenske sangen som fikk tårene fram.

Menigheten i Sverige hadde nemlig gjort enda en endring i sitt program. De startet samlingen med ti personlige vitnesbyrd under overskriften «Hva har Jesus betydd for deg?». Det var disse vitnesbyrdene som grep denne godt voksne mannen. Her var det folk som tidligere hadde levd et tøft liv som vitnet. Men også noen som hadde vokst opp i en kristen heim, og som vitnet om når evangeliet gikk opp for dem. -Det var så sterkt å høre, for jeg kjente meg igjen i det de vitnet om.

Så fortsatte denne misjonsvennen med et hjertesukk. Har vitnesbyrdet stilnet i våre forsamlinger? Blir det gitt anledning til fri vitnesbyrd? Når «ordet blir gitt fritt» som vi sier på bedehuset, er det da noen som har noe å dele av erfaringer fra livet med Jesus? Ofte blir det så stille når det blir gitt anledning til vitnesbyrd, bønn og forbønn.

Og hva med forkynnerne? Misjonsvennen sukket i omsorg: -Jeg har hørt mange teologiske foredrag på våre møter. Jeg er redd for at vitnesbyrdet også er i ferd med å stilne i forkynnelsen. Jeg merket omsorgen, og ikke minst gleden over vitnesbyrdet fra de som hadde møtt Jesus som sin frelser fra synd og fortapelse.

Jeg kom til å tenke på en annen eldre kristen, som nå er heime hos sin Frelser. Ommund Birkeland hadde levd et langt liv som forkynner både i Etiopia og i Norge. Da jeg ble kjent med han, var han blitt pensjonist. Vi gikk i samme forsamling i Drammen, og her ble det ofte satt av tid til frie vitnesbyrd. Ommund hadde nesten alltid et godt ord om Jesus. Selv om han kunne veldig mye teologi, og hadde preiket hele sitt voksne liv, var det korte friske vitnesbyrd fra livet med Jesus han gav oss som lyttet. Og det var mat å få for forsamlingen.

Jeg har mange ganger vært urolig for min egen del, de siste årene. Jeg har preiket i over 30 år, og er så redd for at det skal gå med meg, slik Paulus advarte Korintiermenigheten: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.» (1Kor 13:1) Jeg er redd for å miste vitnesbyrdets ånd i min forkynnelse og ellers når anledningen gis. Jeg merker de mange unnskyldninger når jeg er på et møte som tilhører, og det blir gitt anledning til frie vitnesbyrd. Jeg tenker så lett at da må jeg tie, slik at andre slipper til. Jeg er veldig glad den gode Ommund Birkeland ikke tenkte slik. Da hadde jeg gått glipp av mye velsignelse fra Jesus, formidlet gjennom hans vitnesbyrd.

Jesus sier til sine barn: «Dere er selv mine vitner» (Ap.gj. 1,8) Mange har gitt oss denne formaningen også gjennom sine sanger. Karl Marthinussen sier det slik: «Jeg vil ikke tie om Jesus, Jeg alltid vil synge hans pris: Han eier det evige livet Som veller fra Guds paradis.» (SB 734) og Emilie Bovim: «Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, Et lite ord om Jesus, velsignet av hans Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, Et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog.» (SB 711)

Guds ord understreker: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv.» (1Joh 5:10) Vitnesbyrdet fødes i hjertet, det kan ikke læres. Vi kan lære å forme det med ord, men den som skal vitne må ha erfart det han skal vitne om. Den erfaringen fås gjennom Guds ord og forkynnelsen av Ordet i tale, vitnesbyrd og sang. Og det leves i hverdagen. 

Et sterkt vitnesbyrd av kong David: «Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.» (Sal 40:2-4)