Godt sagt

Enkelte utsagn fester seg noen ganger litt ekstra når jeg hører eller leser forkynnelse. Disse kan være gode «å tygge» litt på.

Jeg har tidligere på denne bloggen publisert noen slik sitater. Her kommer et lite knippe til.

Øivind Andersen

Så lenge et menneske er loven noe skyldig, eier han ikke syndenes forlatelse.

Religiøsitet består i at vi utfolder iboende anlegg.

Jan Bygstad

Er grunnen til at det satses på så mange virkemidler og tiltak, at vi har mistet troen på at Ordet kan virke av seg selv, og derfor må erstattes av vår innsats og våre påfunn?

Ole Hallesby

Ber du om Åndens fylde, så får du syndens fylde.

Ludvig Hope

Den Kristus som går til Golgata, han sonar for våre synder, og den Kristus som står på si grav påskemorgon, han har knust dødsens stormaktsvelde. Han er livsens konge, og fordi han lever, skal me leva.

Dei norske kristne i eldre tider var so redde for å koma for mykje ilag med verdslege menneske at dei visst gjekk over streken på den kanten. Dei gløymde kanskje at det var ikkje menneska sjølve dei skulde venda seg ifrå, men den ånd som rår i verda. No tor det henda at verda er for lite verda for oss kristne, og difor er her ogso so mykje verdslegjord kristendom.

Frank Jacobsen

Herren strider med sterk røst for at menigheten skal høre Åndens røst og tale, og ikke rette seg etter menneskeord og ytre begivenheter.

Martin Luther

Når du har grepet og fått Kristus ved troen ved hvem du er rettferdig, så gå nå også hen og elsk din Gud og din neste, anrop Gud, takk og lovpris og bekjenn ham, gjør vel og tjen din neste, gjør det som blir befalt i ditt embete eller stand. Gode gjerninger er de som flyter av troens og hjertens lyst, etter at man ved Kristus har fått syndenes forlatelse og nåde.

J. F. Løvgren

Det er noe som er bedre enn engler for Gud. Hva er det? Frelste mennesker. Dem må han føde, og ikke skape.

Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem å komme inn. Det sa Jesus. I stedet ber vi Gud overta jobben. Så legger vi oss på sofaen imens.

Carl Olof Rosenius

Det hører med at den englekledde fienden får sjeler som alt har smakt de himmelske gaver, til å bli lei av Ordet om Kristus. De går trette av den lære som tjener til gudsfrykt, og får lyst på noe nytt. Noe som kan føre dem høyere og videre inn i de store åndelige hemmeligheter.

Tegnet på at forherdelse er inntrådt, er at synden plager deg mindre og mindre. Du får mindre bruk for nådestolen, mens du blir mer og mer sterk i din tro, modig, selvklok og sikker.

Er våre synder godtgjort med Jesu blod, da skal de ikke kreves av oss, så lenge Gud er rettferdig og ikke forkaster den løsepenge han selv har bestemt for våre synder.

Aksel Valen-Sendstad

Guds Ånd er han som kaller oss til troen på Kristus, opplyser oss og omvender oss, og som holder oss oppe hos den ene sanne Gud til evig liv.

Ånden er ikke en indre stemme som vi fornemmer i og av oss selv.

Det er kristelig talt meningsløst å vie fraskilte etter kirkens ritual. Det er imot Guds Ord og ordning. Dersom kirken gjør dette, nedbrytes respekten for ekteskapet høyhet, ukrenkelighet og hellighet i menneskers bevissthet, og den kirkelige vielse blir ikke annet enn «festlig» og «høytidelig» seremoni uten åndskraft og alvor.

Ifølge Skriften er syndstilgivelsen en domsakt fra Guds side, som erklærer at synden ikke lenger skal tilregnes synderen.

Møteuke og julemesse i Eiken

Fra julemessa (foto Ove Sandvik)

Første uka i desember arrangerte Eiken NLM en møteuke som ble avsluttet med julemesse på lørdag og julegrøt på søndag.

Det var første gang jeg var i Eiken som taler. Eiken grenser til Fjotland i vest, og ligger i Flekkefjord Felleslag. Jeg har vært mange ganger i Fjotland, og det hendte at det kom besøk fra naboen i øst.

Møtene startet onsdag 4. desember og ble avsluttet søndag 8. desember. Et utmerket vertskap for predikanten var Irene og Thorvald Handeland. De bor på egen gard på Handeland, vest i Eiken. Jeg startet fra Jørpeland onsdag 4.12 kl.15.30 og fikk en fin kjøretur via Tonstad til Eiken, og var framme i god tid før møtestart kl.19.30. Ole Dag Meland var møteleder og det var nydelig sang av Ann Jenny Kirkedam. Vi var knapt 15 til stede denne første kvelden, og møtet var åpent og godt.

Eiken bedehus (foto Ove Sandvik)

I løpet av kvelden begynte snøen å legge seg, og det ble hvitt og fint. Om morgenen var det imidlertid snudd om til regn, som kom i store mengder hele dagen. Denne dagen fikk jeg ha en andakt på sykeheimen i Eiken kl.16.00, med åtte tilhørere. Vi skulle etter planen hatt en andakt også på en annen institusjon i bygda denne ettermiddagen, men det la seg ikke til rette denne gang. Møtet på bedehuset var kl.19.30. Her var sang av Stein Åge Fuglestveit og møteleder var Thorvald Handeland. Forsamlingen øket til ca. 20 denne kvelden.

Fredag var rolig på dagtid, med tid til forberedelse, lesing, turgåing og skriving. Møtet var også denne kvelden kl.19.30, og denne gang var det Stein Åge Fuglestveit sin svigerdatter Hanne Louise som sang, sammen med venninnen Mona Troland. Stein Åge spilte piano til. Hanne Louise er vokst opp på Val og Namsos, og foreldrene er gode venner av meg (Gjøra) fra tiden i Namdal. Denne kvelden var det igjen Ole Dag Meland som ledet samlingen. Møtene ble overført på en kommunal beredskapsradio, som blant annet sykeheimen kan ta inn. Vi var 17 til sammen denne kvelden, og mange av de frammøtte ryddet til julemessa etter møtet.

Hanna Louis Fuglestveit (t.v.) og Mona Troland. (foto Ove Sandvik)

Andreas Kvinlaug

Andreas Kvinlaug var fra Fjotland, nabobygda til Eiken. Han ble frelst som 17-åring og dro senere til Amerika. Han kom tilbake til Fjotland i 1896 og begynte som kombinert maler og emissær. Høsten 1901 kjente han på en indre røst som sa: «Gå til Eiken! Gå til Eiken!» Eiken var ei av Agders hardeste arbeidsmarker for forkynnere på denne tiden, og Kvinlaug var ikke glad for den indre minnelse. Til slutt ble han imidlertid overbevist om at det var Gud som kalte og han svarte ja. Folket begynte å søke Gud både den høsten og da han kom tilbake året etter, men den store vekkelsen i Eiken kom først noen år senere. Da var Kvinlaug blitt ansatt i Stavanger krets av NLM.

Andreas Kvinlaug (foto ukjent)

I 1903 var han blant annet på Fiskå, og vekkelsen brøt ut. Noen menn fra Jørpeland oppsøkte Kvinlaug på Fiskå, og ba han komme til Jørpeland. Det gjorde han høsten 1904, og han ble stående i vekkelse på Jørpeland til langt utpå våren i 1905. Det ble en av de største vekkelser på Jørpeland, og under disse møtene ble den første foreningen for Kinamisjonen stiftet på Jørpeland. Flere fra min familie ble frelst i denne vekkelsen. Det var derfor fint for meg å få komme til Eiken, hvor Kvinlaug fikk et slikt spesielt kall.

Julemessa

Lørdag og søndag var spesielle dager på Eiken bedehus. Lørdag var det årets julemesse, mens det på søndag var tid for julegraut. Jeg hadde andakter kl.12.00 og 16.00 på julemessa, den første var tilrettelagt for de minste. Julemessa er en stor hendelse i bygda. Rundt 200 var innom fra starten kl.12.00, det vil si fullt hus både i møtesal, matsal og peisestua. Det er imponerende å se hva noen få misjonsvenner får til. Det var rundt 700 gevinster som fikk heldige vinnere på ti åre-trekninger og ett hovedlotteri. I tillegg ble det solgt komlemiddag og mye god kaffemat.

Gevinster på julemessa (foto Ove Sandvik)

Gutte- og jentelaget (3.16 og 3.17) har laget en del av gevinstene, med hjelp av sine ledere. Blant annet var det flere hagebenker med bord. Det var intens aktivitet de 5-6 timene alt dette skulle skje. På den første møtesamlingen fikk vi sang av mor og datter Nina Iren og Nelly Eikeland, mens mannsgruppa Havdur sang på siste samling. Resultatet ble veldig bra, men er i skrivende stund ikke endelig klart. Det antydes mellom kr.160-180.000,- brutto til misjonen.

Møteuka ble avsluttet med julegrøt søndag kl.13.00. Dette er tradisjonelt en familiesamling i samarbeid med Normisjon og NMS. Vanligvis er det taco-kveld på enkelte fredager, men i forbindelse med julemessa ble taco byttet med grøt. Jeg var bedt om å ha en kort andakt for de minste barna, men ingen barn kom. Heldigvis var det 30-40 godt voksne, så andakten måtte legges om.

Jeg er veldig takknemlig for dagene i Eiken. Fint å bli kjent med nye misjonsvenner og å få dele Guds ord med store og små. Og ikke minst, hjertelig takk til alle som har vært med i bønn for denne møteuka.

Eiken fra Handeland (foto Ove Sandvik)

Mannsgruppa Havdur fra Svennevig sør for Vigeland.

(foto Ove Sandvik)

Fra julemessa, møtesal og matsal..

(foto Ove Sandvik)

Julemessa, møtesal og peisestua.

(foto Ove Sandvik)

Severin Tobiassen – Setesdals apostel

Severin Tobiassen (foto Misjon i 100 år)

Severin Tobiassen fra Birkenes ble frelst da han var 30 år gammel. Etter det er han mest kjent som vekkelsespredikant av den originale typen.

Det gikk mange historier om denne fargerike predikanten fra Sørlandet. Han holdt på sin særpregede dialekt, og var svært slagferdig både på og utenom talerstolen. Her er et lite knippe historier:

Den kanskje mest kjente av disse historiene ble til da Severin Tobiassen talte om emmausvandrerne. Jesus var blitt korsfestet på langfredag og etter at han døde ble han begravet, godt bevoktet av både soldater og det romerske seglet. Påskemorgen begynte ryktene å gå om at Jesus var stått opp av graven. De to Jesu venner som var på vei til Emmaus våget ikke å tro at Jesus virkelig var stått opp av graven, og var både nedtrykte og forvirra. Da kom Jesus og gikk sammen med dem, og vel framme i Emmaus åpenbarte han seg for dem slik at de forsto at han virkelig var den oppstandne Frelser. Da Jesus forlot dem, var de ikke sene med å sette kursen tilbake til Jerusalem. Severin Tobiassen uttrykte det på sin måte: Da Jesus forlot dem «heiv dei se på syklane og sykla te Jerusalem så dei lå flade i svingane.»

Severin Tobiassen 

(foto Kirkeliv i Tveit prestegjeld)

Røyknes er ei bygd som ligger nord for Vennesla. Dette var ei bygd som Severin ofte var innom og forkynte Guds ord. Nesten hver gang han var på vei til Setesdal, stoppet han en dag og to på Røyknes. På et stormøte han var på, var både Carl Fr. Wisløff og Håvard Birkeland talere, sammen med Severin. Det var Severin som skulle avslutt samværet og han startet med å si: «Ja, nå har mi hørt det e lesen frå Bibelen både på bogmål å nynorsk, men nå ska mi lese de sånn det står skreven: «Rævene har huler å himmelens fauler har reier..» En av de siste gangene han var på Røyknes sa han det slik: «Nå har æ prekt så møe på Røyknes at heile bygda burde vært omvendt fleirfoldige ganger!»

En gang hadde han noen møter på Birkeland bedehus. Mye folk kom på møtene og vekkelsen brøt ut. Severin var direkte som han pleide og ropte ut: «Døkker søndebokker der døkker sidder på dei nerste benkane, døkker må omvende døkker å tru på Gud!» På et annet bedehus var temaet for talen om Abraham og Lot. Familiene til Lot og Abraham ble etter hvert så store, at de måtte skille lag. Severin forklarte dette på sitt vis: «Abraham lod Lot ta landet omkring Sodoma og Gomorra, for der vadde så godt beidøø!»

Håbbesland markert med rød dråpe oppe t.h.

(norgeskart.no)

Hele livet på Håbbesland

Severin Tobiassen ble født 2. september 1873 på husmannsplassen Larsbakken under garden Østerhus på Håbbeslandsheia i Birkenes kommune. Birkenes ligger i tidligere Aust-Agder fylke nordvest for Lillesand. Han ble døpt i Birkenes kirke 25. oktober samme året. Foreldrene hans var husmenn Arnt Tobias Torjussen (1830-1907) og Tomine Marie Johannesdatter (1841-1912). Foreldrene ble gift i 1879 og de hadde to sønner og to døtre da Severin ble født i 1873. Etter Severin kom det tre sønner til, så søskenflokken på Håbbeslandsheia var på åtte.

Foreldrene til Severin var ikke kristne i hans oppvekst, men de hadde stor respekt for kristendommen og far leste fra en huspostille hver søndag. Severin ble konfirmert i Birkenes kirke 7. oktober 1888, og karakteren han fikk viser at det var et godt hode på gutten. Presten førte inn «meget godt» ved Severin sitt navn i kirkeboka. Etter konfirmasjonen utdannet han seg til snekker og tømmermann. Han hadde et godt humør, var slagferdig og full av spillopper. I helgene var alkoholen ofte en følgesvenn. Da han på fredag ettermiddag tok farvel med sine arbeidskamerater, kunne han hilse dem med disse ordene: «Me sees på mandag, guder, sjuge og elendige».

Severin Tobiassen som ung.

(foto Setesdølen 01.03.2005)

Severin ble boende heime hos foreldrene til etter at han hadde passet 30 år. Da det ble tatt opp folketelling i desember 1900, ble han kalt Søverin Haabeslansmoen og var «hustømmermann og snekker» av yrke. Fire måneder etter at han passerte de tretti, var det endelig tid for Severin til å gå til alters. Den utkårede var også fra Håbbesland og het Elen Katrine Kristensdatter. Hun var nesten 25 år da kirkeklokken ringte i Birkeland kirke. Elen Katrine og Severin ble boende på Håbbeslandmoen, men overtok garden til Elen Katrines foreldre på Håbbesland i 1923, og her bodde de resten av livet.

Etter hvert fikk de fem barn. Først kom Arnt Tobias i 1904, neste var Kirsten i 1906, Sverre i 1909, Magni i 1912 og Edith Synnøve i 1914. De tre siste barna ble hjemmedøpt av Severin selv. Flere av barna ble boende på Håbbesland. Det var sønnen Sverre som overtok garden til Elen Katrine og Severin.

Elen Katrine og Severin Tobiassen og barna

(foto Birkenes ætt og odel)

Radikalt omvendt i vekkelse

I 1901 kom en ung emissær på ski over heia til Birkenes. Her hadde han møter i tre uker i hovedbygda Birkeland, uten at det så ut til å bære noe særlig frukt. Han kom igjen også i 1902 og i januar 1903 var han nok engang tilbake. Nå hadde han vekselvis møter på Birkeland og i de mindre bygdene i kommunen. 2. februar kom han til Håbbesland og startet med møter i skolehuset. Han hadde vært her før, og da var det veldig tungt å tale.

Denne gang var det stapp fullt i skolehuset allerede på første møte, og det var vekkelsesånd fra første stund. Mot slutten av møtet ba Belland en ung mann om å avslutte møtet, men mannen fikk ikke fram et ord. Dette førte til at hele forsamlingen falt på kne i bønn og i gråt. Vekkelsen brøt på, men Severin som var kjent som en villbasse, ville ikke gå på samlingene den første tiden. Men så fikk han høre at mye ungdom var samlet på møtene, og så møtte også han opp.

Severin Tobiassen sin heimegard Håbbeslansheia

(foto Lillesand-posten 25.02.2005)

På ett møte reiste en slektning av Severin seg og sa at han ville bli en kristen. Dette gjorde sterkt inntrykk på Severin og han oppsøkte slektningen dagen etter. Han sa da til Severin at det var på høy tid at også Severin vende om, for «me har synda lenge nok nå!» Slektningen ble ikke løst på møtet dagen før, men det skjedde mens Severin var på besøk. Da fikk han ett bibelord som gjorde at han fikk tro seg frelst.

Da ble det alvor også for Severin. Han gikk på flere bønnemøter, og en gang ba Belland om at Severin måtte avslutte bønnemøtet. Det gjorde han, men da han skulle avslutte med Fader Vår, gikk det i stå for han. Han ble veldig nedstemt, men på vei ut møtte han ei jente som strigråt og sa til hem: «Tenk å være kommet så langt som du». Det gav han litt mot igjen. Om natta kom han på nytt i stor syndenød og da han kom til frokosten dagen etter, spurte han sin ufrelste mor om hun trodde det var håp for en slik som han. Hun trøstet så godt hun kunne, og utpå dagen rant lyset og han fikk tro seg frelst.

Garden på Hobbesland som Severin Tobiassen overtok etter

sine svigerforeldre. (Fra Norges bebyggelse)

Setesdals apostel

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen, før Severin begynte å forkynne Guds ord. Da han avla sitt første vitnesbyrd, ble en mann frelst. Dette vekket en trang og et kall hos han til å vinne flere for himmelen. I 1905 ble han ansatt som emissær i Kristiansands og omegns fellesforening for Indremisjonen. Her virket han i fem år. Mot slutten av denne perioden, kom det en ny ledelse i Indremisjonen i Kristiansand.

Den nye ledelsen aksepterte ikke den radikale del av lekmannsbevegelsen, som Severin kjente seg heime i. Da ledelsen fikk høre at Severin gikk til fri nattverd, ba de ham slutte i Indremisjonen. Severin valgte også selv å døpe de tre siste barna sine heime. Da Kinamisjonen (NLM) hørte at Severin måtte slutte i Indremisjonen, ble han kalt til forkynner i denne misjonsorganisasjonen. Her kjente Severin seg heime blant det radikale misjonsfolket.

Severin var både sentral og vekkende i sin forkynnelse. Han leste ikke mange bøker, men holdt seg i hovedsak til Bibelen og Rosenius. Han forberedte seg grundig til hver tale, men skrev ikke alt han skulle si. Han noterte kun noen hovedpunkt på en liten lapp. Under forberedelsene ba han gjerne «æ ska ta hå de e, bare du ve gje me noe.» Mange ganger opplevde han at det var tungt å bli av med budskapet. Til neste møte ba han da gjerne: «Herre Gud, nå veid du me ska asted på stemne. Nå må du hjelp oss så me sleppe å stå der å harkle.»

Tobiassen fikk tidlig opplev at det ble vekkelser under hans møter. Han reist over hele Agder, men det var i Setesdal han skulle oppleve de mest gjennomgripende vekkelsene. Her fikk han kallenavnet Setesdals apostel, og vekkelsen ble kalt for Tobiasria. I 1919 gikk det en stor vekkelse over Evje. I 1920 sto så øvre Setesdal for tur.

Severin Tobiassen med kollekt-hatten

(tegning Bjarne Bjorvatn)

I Valle leide misjonsvennene menighetshuset til møtelokale. Her hadde imidlertid menighetsrådet bestemt at det ikke var lov å ta opp kollekt til Kinamisjonen. Severin var derimot ikke rådløs. Da møtet var slutt, sa han at han gikk ut på riksveien som gikk forbi menighetshuset. Her stilte han seg opp med hatten, og tok imot offeret fra folket på vei heim. Det resulterte i kr.105,- til misjonen, noe som var den største kollekten tatt opp i Valle noen gang.

Vekkelsen i 1920 fortsatte også året etter, og da han reiste heim til jul i 1921, var Bykle sokn (Bykle og Valle) ikke til å kjenne igjen. Men motstanden var fremdeles hard fra kirkelig hold. Da Severin kom til Valle i 1922, ble menighetshuset stengt for hans virksomhet. Det ble ikke åpnet igjen for Kinamisjonen før i 1924. Det samme skjedde i Bykle i 1922. Her ble kirken stengt for vekkelsen. Motstanden fortsatte på hele 1920-tallet, noe som resulterte i at bedehusfolket bygde eget hus i 1927, Byklum bedehus.

Severin Tobiassen og misjonskvinnen Anna Odde

(foto Misjon og vekkjing i eit bygdesamfunn)

Under vekkelsen i Valle opplevde Severin sterke beskyldinger etter en tragisk hendelse. Han hadde virket i Valle våren 1922, og reiste heim til vårvinna. Da den var ferdig i slutten av mai, kom han igjen og hadde møter i en måned. To unge som lenge hadde vært forlovet, var av Tobias sine beste venner. Denne sommeren bestemte de seg for å feire bryllup. Severin ble invitert i bryllupet, men prøvde å unnslå seg fordi han ikke hadde fine nok klær. Men det blåste bare brudeparet av, og Severin lovet å komme.

Bryllupet sto torsdag 22. juni, og det var festsamlinger i begge heimer. Severin ble bedt om å si noe begge steder. I den ene heimen var han veldig kort, mens han i den andre heimen holdt en noe lengre andakt. Noen syntes at det han sa kanskje ikke passet best i et bryllup, men det var ingen som reagert noe på det. De aller fleste bryllupsgjestene hadde hørt han tale mange ganger før.

Severin reiste heim dagen etter bryllupet. Søndag 25. juni, bare fire dager etter bryllupet, skjedde det utenkelige. Brudgommen tok sitt eget liv. Bare noen få visste at noen i hans fars familie led av nervøsitet, og at også brudgommen hadde et snev av dette. Ryktene gikk og endte i avisene. Disse beskyldte vekkelsen og Severin Tobiassen for religiøse grublerier, og at Severins bryllupstale hadde forsterket disse hos brudgommen. Christiansands Tidende skrev bl.a. at «predikanten virket ved sterke og nerveslitende midler. Han skrek så det hørtes viden om. Han malte helvedes redsler med en sikkerhet som om han skulle være født og oppvokst der.» Avisen mente også at ikke «hvilken som helst misjon eller sekt bør tillates å drive sine eksperimenter med menneskenes sjeleliv.»

Severin Tobiassen sammen med kollega S. B. Uldal

(foto Misjonssambandet i Norge 75 år)

Det kom flere innlegg i avisene, både for og imot vekkelsen. Også kretsstyret i NLM rykket ut til forsvar for Severin. Til slutt skrev også brudgommens far et innlegg. Her tok han Severin i forsvar, og skrev blant annet: «Me vitnar alle som stend han som er borte nærast, at me korkje vil eller kan leggja noko skuld til Tobiassen, men vil tvert imot takka han for alt han har gjort. Og han har gjort mykje. Mange namn er skrivne i livsens bok for aldri å strykast meir.» Kort tid etter dette stilnet beskyldningene.

I mars 1930 kom det nye beskyldninger mot Tobiassen. Han hadde da salvet og bedt for ei dame fra Mosby som hadde tuberkulose. En stund etter at hun ble bedt for, ble hun innlagt på psykiatrisk asyl og døde ikke lenge etter. Severin hadde også salvet og bedt for to menn i Vennesla, en kreftsyk og en som led av sukkersyke. Overskriften på avisartikkelen var «En farlig kvakksalver», og artikkelen ble spredt med navns nevnelse til mange av landets aviser. Denne hendelsen rant imidlertid ut i sanden.

Severin Tobiassen (foto Utsyn nr.24 1965)

Emissær til det siste

Selv om Severin Tobiassen var radikal i sitt lekmannsyn, fikk han et godt forhold til Bikenespresten Carl Fr. Wisløff. Da Wisløff sluttet i Birkenes, ble det også arrangert avskjedsfest for han i skolehuset på Håbbeslandsheia. Det var Wisløff selv som talte, men mange husket kanskje best Severin sin attest til talen: «Ja, preika vi har hørt nå, det vil jeg si, det var ikke noen prestepreik. Jeg kaller det et ekte lekmannsvitnesbyrd.»

Tobiassen fikk ikke det samme forhold til Wisløffs etterfølger i prestestolen. En gang foreslo presten for Severin at han og Severin burde samarbeide. Jeg kan tale på bedehuset og du i kirken, sa presten. Da kom det kjapt fra Severin: «Då er eg redd det ville gå som med setesdølen. Han hadde laga eit par tresko som var blitt for små. I staden for å skave på treskoa og få dei til å passe, tok han til å skave på føtene.»

Severin Tobiassen (nr.2.f.v. foran) sammen med eldre

kollegaer i 1937. (Foto Emissær Skuland)

Severin Tobiassen reiste som forkynner 7-8 måneder i året helt til han ble 87 år gammel. De siste fem årene han levde, deltok han på møter og stevner i nærområdet. Han avla vitnesbyrd på heimebedehuset siste gang den 1. juni 1966. 27. oktober samme år fikk han flytte heim til himmelen, og ble begravet fra Birkenes kirke 2. november. En venn og medarbeider, Arne Askildsen, omtalte Severin på denne måten:

«Tobiassen har ikke fått virke bare i «solskinn og medvind». Han har fått oppleve både «torden og lynild», stengte kirker og bedehus, beskyldninger om å føre folk vill, om å gjøre veien til himmelen for lett, eller også for å være «svovelpredikant» som førte folk i fortvilelse, alt etter som det passet virksomhetens motstandere. Men gudsfrykt parret med Tobiassens usedvanlige slagferdighet og hans lune og koselige måte å ta alt på, har ført han gjennom alle vanskeligheter og overvunnet motstanden.»

 

Kilder

Arne Prøis: Vekkelsens budbringere gjennom hundre år (1995)

Arne Aambø m.fl.: Norsk Luthersk Misjonssambands forkynnere 1991 (1991)

Asbjørn Andås: Tveit frikirke 100 år (2002)

Bjarne Bjorvatn: Barndomsminner fra Birkeland 1-2 (2003+2004)

Bjørn Slettan: Vekkinsrørsler på Agder (1992)

Egil Sjaastad: I samtale med Carl Fr. Wisløff (1982)

Einar Barane: Bykle kyrkje 375 år (1995)

Erik Kjebekk: Misjon i 100 år (1996)

Erik Kjebekk: Misjon og vekking i eit bygdesamfunn. (2002)

Gunlaug Nøkland: Emissær Skuland (2005)

Kjell Olav Masdalen: Agders historie 1920-1945 (1991)

Kristian Dolven: Birkenes III Arv og vekst (1975)

Olav Nilsen: Da vekkelsen kom. Historien om Røykenes bedehus (1999)

Oscar Handeland: Kristenliv på Agder (1948)

Oscar Handeland: Misjonssambandet i Norge 75 år (1966)

Oscar Handeland: Vårløysing 3 (1966)

Syvert Dalan: Kirkeliv i Tveit prestegjeld i gammel og ny tid (1947)

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Utsyn/Kinesen

 

Høna og kyllingene

Jesus bruker mange flotte bilder for å illustrere sin omsorg for oss mennesker og for hans sterke trang til å frelse fortapte syndere.

Vi leser et slikt flott bilde som Jesus bruker i Mat 23,37. Jesus var på vei inn Jerusalem og kom til et punkt der han kunne se ut over byen. Da gråt han over folket i byen, som ikke ville ta imot frelsen Gud hadde sendt: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.»

Du ser sikkert for deg hønemor som har oppdaget en mulig fare. Kanskje var det en hønsehauk hun skimtet oppe på himmelen. På signal fra mor, kommer kyllingene pilende og søker ly under mors vinger. Om de ikke er trygge der, så er de i alle fall mye tryggere enn om de valset rundt på egenhånd.

Dette er et fantastisk fint bilde på frelsen i Jesus. For du og jeg er i virkelig fare slik vi er i vår gamle natur. Jesus sa en gang: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.» (Luk 12:4-5)

Dette er ikke djevelen, men det er Den tre ganger hellige Gud. Gud er vred mot synd. Hans fullkomne, rene hellighet kan ikke være sammen med synd. Derfor er synderen i livsfare. Derfor trenger synderen et skjold å gjemme seg bak. Derfor trenger vi ei hønemor som samler syndere under sine vinger.

Guds vrede over synden, som skulle rammet meg, rammet Jesus istedenfor. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Kyllingene er ikke helt sikre under hønemors vinger. Om du har funnet din plass under Jesu vinger, under hans skjold av nåde (Salme 5,13), da er du helt trygg. For alle fiender er avvæpnet, Guds vrede har rammet «hønemor». Da kan du synge, som jeg fikk synge så mange ganger med mor det siste året hun levde: «So vil ved korset eg standa, med undring eg ser eg er fri! Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.» (SB 288) Skyldbrevet er utslettet og regningen er betalt.

Så var det likevel en stor smerte Jesus kjente på når han så ut over Jerusalem. Han hadde strekt ut sine frelsesvinger. Han hadde bedt dem inn. Han hadde nødet dem å komme. Men de ville ikke. «Dere ville ikke», gråt Jesus ut over Jerusalem. Disse tre årene han hadde gått omkring og gjort vel, hadde han opplevd dette hele tiden.

Jerusalem (foto Ove Sandvik)

I starten av Johannesevangeliet står det så sårt: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» (Joh 1,11) Sannheten om oss mennesker er så alvorlig, at vi ikke forstår det uten at Den Hellige Ånd åpenbarer det for oss. I Rom 3,10-11 står det: «Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke en forstandig, det er ikke en som søker Gud.» Dere ville ikke!

Men så er det verdens store under, at Jesus vil! Det smertet Jesus til tårer at vi ikke ville bli reddet under hans vinger. Men han sa ikke derfor at da kan dere bare ha det så godt! Han gikk lidelsens vei til ende, like til korset – for oss.

«Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den veien som ikke er god, og følger sine egne tanker,» (Jes 65:1-2)

Hvordan skjer så underet at en som ikke vil, plutselig vil. Det skjer ved at du hører evangeliet forkynt, omvender deg og tar imot frelsen uforskyldt av nåde. Når en synder hører evangeliet forkynt, bruker Ånden dette ordet for å overbevise deg om å søke tilflukt hos Jesus. Jeg håper ikke du står imot kallet og sier nei, om du leser dette som ikke er frelst. Kom til Jesus nå, for alt er ferdig.

S. A. Sponbugt – emissær med skuespillertalent

Sponbugt sin gard Sluppen. (foto Norske gardsbruk)

S. A. Sponbugt var en original emissær og bonde fra Østfold. Han fikk oppleve mange vekkelser. På talerstolen var det ikke langt mellom den lune humor og det dype alvor.

To unge emissærer kom ruslende over tunet på garden Sluppen på Båstad i Trøgstad kommune, helt nord i Østfold. De hadde vært sammen på en toukers møtetur i Vestfold. Da møteeserien gikk mot avslutning, ble Jens Borglund minnet om at de skulle reise over Oslofjorden til Trøgstad, for å ha møter der. Og der visste han at de var velkomne hos det barnløse ekteparet Maren og Teodor Bråthen Sluppen. Han hadde vært der før. Hans reisekamerat het Syver Anton Sponbugt, som alltid presenterte seg som S. A. Sponbugt.

Jens Osvald Anderssen Borglund ble født på Toten i 1883, og hadde noe mere erfaring som Guds ords forkynner enn sin fire år yngre kollega. Borglund reiste fritt uten å være knyttet til noen organisasjon, men hadde møter blant annet for Fellesmisjonen og for Indremisjonen. Det er noe uklart når de to kom til Båstad, men det var enten i 1906 eller i 1908, så da var de mellom 19 og 25 år gamle.

Vel framme på Sluppen ble de som ventet ønsket varmt velkommen. Folket på Sluppen var «beryktet» for sin store omsorg og varme, ikke minst overfor dem som falt litt utenfor samfunnet. Derfor var omstreifere ofte å se på garden. Maren gikk for det meste under kallenavnet Mor Sluppen. Marens døve søster Karoline (f.1851) bodde også på garden, så lenge Maren og Teodor levde. Det samme gjorde en utviklingshemmet slektning, Josef Jervell (f.1859). I folketellingen for 1920 er det notert at Josef var «idiot fra fødselen av», datidens røffe diagnose for det vi i dag kaller psykisk utviklingshemmet. I tillegg til omsorg for fattige, var Guds rike deres store hjertesak. Så når emissærer kom til bygda, var Sluppenheimen åpen både for møter og for overnatting.

Kommunekart over Østfold (Fra Bedehus i Østfold)

Sluppen merket med rød dråpe (Norgeskart.no)

Det var ikke møte første kvelden. Predikantene hadde reist langt, så de var glade for å få gå tidlig til sengs. Sponbugt hadde helt fra barndommen vist stort skuespillertalent, og var også flink til å fortelle historier. Så det ble mye god drøs og latter før de sovnet. Om morgenen våknet de av at Maren kom inn på soverommet deres for å fyre i vedovnen. Da hun var ferdig med det, gikk hun ut på kjøkkenet for å hente frokosten til gjestene. Den ble servert på senga.

Da hun så Sponbukt i nattdrakten brøt hun ut: «Stakkar, så tynn du er!», og så strøk hun ham over pannen. Sponbugt syntes dette ble i meste laget, og ville helst trekke seg under dyna. Men han var redd for å fornærme verten sin, så han slo heller til med en spøk. «Det er så godt å være her hos deg Mor Sluppen, at jeg tror jeg får bli sønn her i huset.» Mor Sluppen responderte kjapt med at det kunne passe bra, for de hadde ingen sønn. Hun ropte på mannen Teodor og sa til ham: «Jeg har fått en sønn i natt.» Han svarte at det var ikke det grann for tidlig, for det hadde han ventet på i 40 år.

Eiendomshandel Sluppen

(Øvre Smaalenenes Avis 21.11.1910)

Det brøt ut vekkelse i Båstad. Borglund reiste videre etter en kort tid, mens Sponbugt ble stående alene i en lengre periode. Mange ble frelst og vennskapet mellom predikanten og vertskapet ble varmt og inderlig. Maren og Teodor ble enige om at de ville overlate garden til Sponbugt når de selv ikke klarte å drive den lenger. Det som kun var en spøk fra en blyg ungdom, ble altså en realitet til slutt. I avisen Øvre Smaalenene sto det en notis om eiendomshandel den 21. november 1910: «Hr. Th. Braathen har solgt sin Gaard Sluppen til hr. Emissær Sponbugt. Kjøbesum ubekjendt.»

I 1914 skrev Maren og Teodor sitt testamente, der det sto at Spunbugt skulle ha garden, mens end del andre eiendeler tilfalt slektninger. Sponbugt flyttet ikke fast til Sluppen før høsten 1919, og han overtok formelt ansvaret for garden i 1921. Da var det kr.10.000 i lån på garden, som han overtok. Teodor døde i 1922, 75 år gammel, mens Maren døde i 1925, også hun ble 75 år.

Garden Sponbukt merket med rød dråpe.

(Norgeskart.no)

Oppvekst på Sponbugt

Sponbugt var en liten husmannsplass som lå ved Vannsjø på grensa mellom Råde og Rygge. I dag er plassen en del av Rygge flyplass sin eiendom. På Sponbugt var det Sigvard Engebretsen som var husmann siste del av 1800-tallet. Sigvart ble født på Dillingøya i Moss, og han ble gift med den ti år yngre Anne Marie Andreassen. Sigvart ble tidlig involvert i kriminalitet. I 1869 ble han dømt til fengsel sammen med broren Hans. De hadde begått økonomisk kriminalitet. Antakelig var Hans hjernen bak det hele, for han ble dømt til 6 års fengsel, mens Sigvart kun fikk 6 måneder. Han fikk også en kort fengselsdom i 1886. Da ble han dømt til 20 dagers fengsel, for simpelt tyveri.

Kort tid etter siste dommen, må det ha skjedd en radikal endring i familien på Sponbugt. Flere kilder nevner at Syver Anton vokste opp i en varm kristen heim, så foreldrene ble antakelig frelst rundt den tiden Syver Anton ble født. Han ble født 7. oktober 1887 og døpt i Råde kirke 15. april 1888. Før det skjedde, fikk Anne Marie og Sigvart tre barn. Det var Andreas (f.1877), Karen Annette (f.1880) og Engebret (f.1883). Etter Syver Anton kom det enda tre: Edvard (f.1892), Johan (f.1895) og Josef (f.1902). Hele søskenflokken var kristne.

Syver Anton Sponbugt (foto Utsyn nr.28 1957)

Far Sigvart var musikalsk. Før han ble frelst spilte han ofte på ulike arrangement sammen med bror sin. Denne musikalitet gikk også i arv til barneflokken. Syver Anton ble en flink felespiller, og da han senere i livet begynte som predikant, var sang og musikk et fast innslag på møtene. Heime formante ofte mor barna at de måtte gi sitt liv til Jesus. På søndagene leste far fra den svenske presten Lars Linderot sin kjente huspostille. På fine sommerdager samlet ofte familien seg på tunet og spilte og sang sammen.

Syver Anton begynte tidlig å be til Gud om at han måtte bli frelst. Han krøp gjerne under dyna da han skulle be. På møter familien var på, ble det ofte talt om Jesu gjenkomst. Dette preget gutten, så om morgenene lyttet han ofte etter lyder fra kjøkkenet. Hørte han lyden av mor, var han sikker på at Jesus ikke var kommet igjen den natta. Han fikk også grundig opplæring i kristendom på skolen, og der var det vanlig at dagen ble avsluttet med dette salmeverset: «Gud, la oss i din kunnskap fremmes, at det vi lærer aldri glemmes, men vokser med oss dag for dag, til Kristi alders fulle måte, at vi hos deg må finne nåde, og du i oss ditt velbehag.»

Sponbugt fortalte med takknemlighet fra skoletiden, og sa at han ofte kjente at Guds Ånd var i klasserommet. Han kjente også på en trang til å vinne andre fra Gud. På vei heim fra skolen, hente det at han oppsøkte en spesiell stein som han brukte som talerstol, og hvor han talte til trærne.

Da Sponbugt var 9 år gammel, skulle han et ærende til nabogarden. Underveis møtte han en stor mann med et langt rødt skjegg og han ble helst redd ham. Men den fremmede mannen beroliget gutten og spurte om han om han ba til Gud. Syver Anton svart ja og da tok mannen opp et lommetørkle som han la på bakken og på det bøyde han kne. Så ba han for Sponbugt at han måtte bli en Herrens tjener, mens han la hånda si på hodet til gutten. Sponbugt regnet senere dette som sin ordinasjon. Den fremmede mannen viste seg å være en predikant som var på vei til Sponbugt for å ha møte.

Tidlig i tenårene kom imidlertid Sponbugt bort fra barnetroen. Som nevnt var han dyktig felespiller. En kveld lurte han og en av brødrene seg ut mot farens vilje og oppsøkte bygdas danseplass. Her spilte de til dans, men samvittigheten rammet dem hardt. På vei heim var de enige om at de ikke torde gå inn i heimehuset, så de la seg derfor til å sove i høyet på loven. Om morgenen ble de vekket av faren, og forventet seg en ordentlig overhaling. I stedet var han veldig blid og serverte dem kaffe og god frokost. Han forsto at guttene hadde hatt samvittighetskvaler, og at straff derfor var unødvendig.

En tid etter konfirmasjonen begynte Gud å kalle på Syver Anton. Det ble en hard kamp, og til slutt kjente han det slik at nå var hans siste kall kommet. Han kjente på en tøff indre motstand mot å ta imot frelsen, men til slutt gav han opp. Han beskrev selv det som skjedde: «Og borte under en busk på selve danseplassen, der bøyde jeg mine knær og ropte i min nød på den levende, allmektige Gud, om han for Jesu Kristi skyld ville tilgi mine synder og motta meg som sitt barn». Han fikk da lov å tro syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, fortalte han, men den trygge frelsesvisshet manglet enda.

Den første møteannonsen jeg har funnet, med SPonbukt sitt navn.

(Indre Smaalenenes Avis 20.01.1909)

Emissær og bonde

Etter konfirmasjonen fikk han arbeid som dreng på en gard på Larkollen. Han kom dit omtrent på den tid en stor vekkelse brøt ut på Larkollen. Den startet i 1904 og varte til 1907. Det var den unge emissæren Jens Borglund nevnt i innledningen av denne artikkelen, som var Guds redskap i denne vekkelsen. Sponbugt oppsøkte møtene og ble grepet av vekkelsen. Han fikk åndelig hjelp av Borglund, både gjennom forkynnelsen og samtaler under fire øyne.

Etter noen år på Larkollen, flyttet Sponbugt til Moss hvor han fikk arbeid på Moss mekaniske verksted. I Moss ble han lærer i Frikirkens søndagsskolearbeid, og opplevde der sin første vekkelse – en barnevekkelse blant søndagsskolebarna. Mens han var i Moss, tok Jens Borglund kontakt med han. Borglund skulle på en to ukers møteturne til Vestfold, og ville ha med Sponbugt. Sponbugt hadde prøvd seg som predikant under vekkelsen på Larkollen. Han ønsket nå å bli med til Vestfold, men var usikker på om det var Guds vilje.

Sponbugt og andre emissærer fro Oslo krets NLM

(Utsyn nr.35 1961)

Han oppsøkte sjefen sin på Moss mekaniske og ba om permisjon. Sjefen sa at han måtte ha to timers betenkningstid. Da ba Sponbugt til Gud og ba om at svaret fra sjefen måtte være et tegn fra Gud om han skulle reise som predikant eller ikke. Han fikk fri, og reiste sammen med Borglund til Vestfold. Etter de møtene, fortsatte de til Sluppen og Båstad, som nevnt i starten av artikkelen. Sponbugt fortsatte som forkynner, og ble boende på Sluppen fram til han ble gift. Den første tiden reiste han mye med Borglund og en norskamerikansk prest som het H. E. Hegh.

Egen familie

Selv om Sponbugt hadde bopel på Sluppen, hadde han god kontakt med foreldre og søsken. Etter at faren passerte 60 år, fikk han kreft. På dødsleiet fikk han mye trøst i sangen «Jeg fredløs, trett i mange år urolig vandret om.» Det var spesielt koret i denne sangen som trøstet far: «Det er kraft i Jesu blod, Det er kraft i Jesu blod Å rense hvit som sne.» (SB181) Han døde 3. oktober 1913.

Bryllupsannonse i Vestopplændingen 24.12.1914

De første årene Sponbugt reiste som emissær, opplevde han vekkelser nesten hvor han kom. Han reiste for det meste i Østfold og Akershus, og fikk etter hvert god inngang på Romerike og Toten. Trygve Bjerkrheim skriver i en omtale av Sponbugt, at han begynte som forkynner i Kinamisjonen Oppland krets i 1912. Dette har jeg ikke funnet skriftlig belegg for i andre kilder, men han reiste i alle fall mye i disse traktene på dette tidspunktet.

På Romerike traff han også ei jente som han ble glad i. Det var den fire år yngre Ingeborg Wien fra garden Wien på Gran på Hadeland. Bryllupet sto i romjulen 1914, nærmere bestemt 28. desember. Ingeborg og Syver Anton Sponbugt bodde den første tiden på Nybu i Brandbu, senere flyttet de til Skattumsgård på Gran. 15. mai 1916 fikk de sitt første barn, sønnen Odd Sigmund og nummer to kom 1. august 1918. Han fikk navnet Alf Magnus. Våren 1919 ble den lille emissær-familien hardt rammet. Mor Ingeborg fikk lungebetennelse og døde 17. mars 1919. Hun ble bare 27 år gammel.

Dødsannonse Ingeborg Sponbugt

(Hadeland 18.03.1919)

Syver Anton ble enig med Ingeborg sin familie om at guttene skulle bo hos dem på Wien fram til de begynte på skolen. Syver Anton flyttet etter kort tid tilbake til Sluppen og overtok som nevnt hele ansvaret for garden i 1921. Han ansatte husholderske og gardsarbeider som tok seg av Sluppen, mens han selv prioriterte forkynnelsen av Guds ord på vinterhalvåret. Som nevnt kom guttene heim til Sluppen da Odd skulle begynne på skolen, og i lange perioder var det da husholdersken som hadde ansvar for guttene.

I et intervju med Asbjørn Kvalbein, fortalte ei svigerdatter til Sponbugt at guttene var fulle av liv i oppveksten, men kjent på et sterkt savn etter far som var mye borte. De var engasjert blant annet i idrett, men ble ikke bevart i barnetroen. Far ba mye for sønnene at de måtte bli frelst, og ble bønnhørt ikke lenge etter at han selv var død. Da ble begge sønnene frelst. Det ble sønnen Alf som overtok Sluppen. Det skjedde i 1941-42.

Sponbugt (foto Kristenliv i Østfold)

Langt liv som forkynner

Den første tiden som emissær reiste Sponbugt uten å være ansatt av noen misjonsorganisasjon. I 1914 ble han imidlertid ansatt i Oslo krets av Kinamisjonen (NLM) og her ble han værende resten av livet. Historiebøkene melder om mange vekkelser som Sponbugt fikk stå i. Jeg tar med noen av disse: Enebakkneset (1909), Øyemark (1917), Enebakkneset (1920), Mansrud (1922), Skiptvedt (flere vekkelser 1925-27), Råde (1932-33), Jahren (1933-36) og Rustad (1937).

Han fikk også være med å stifte flere misjonsforeninger for NLM. I 1919 skrev han blant annet dette om sin møtevirksomhet i 1918: «Mitt inntrykk er at det svunne år har vært et seierens år for Guds rike. På de steder jeg har virket, er det en voksende trang til å høre evangeliet. Syndens fanger er løste, nye foreninger kommet til, og får Herren bevare, ser det lovende ut.»

S. A. Sponbugt sin site hilsen i Utsyn

(Utsyn nr.12 1967)

Mot slutten av livet reiste Sponbugt over hele landet. Han fikk en spesiell omsorg for Nord Norge. De tre siste somrene han levde (1964-66), var han på møteturne fra Namdal til Kirkenes. Han skrev glimt fra disse turene i misjonsbladet Utsyn, og jeg tar med noen korte glimt:

«Jeg var med på leirer, teltmøter og bibeluker. Særlig gildt hadde vi det på «Skoghus» i Troms, hvor vi hadde leirer, mannsmøter og kvinnemøter. «Skoghus» er jo et meget naturskjønt sted, riktig skikket både til leirsted og samlested for kretsen. Ja, et deiligere sted å feriere og hvile på kan man neppe tenke seg. Her er stor vakker park, og sjøen like ved. Så her kan en velge enten en vil ha solbad eller sjøbad, eller promenadetur i skogen.»

Skohus ved innvielsen i 1948

(Utsyn nr.24 1950)

«Vi hadde også teltmøter på Sætermoen, men det ble i grunnen en skuffelse, da folket på stedet ikke søker slike møter.»

«Å kunne makte den oppgave å tilfredsstille behovet som trenges innen disse fylker (T&F), er over den menneskelige evne. En må minst ha tyve faste arbeidere, og dertil like mange barne- og yngresarbeidere. Og det ville være et minimum av behovet.»

Sponbugt talte ofte om de siste tider, tusenårsriket og om himmelen. Han sa at han ønsket å stå i arbeidsdrakten til Jesus hentet han heim, og dette ønsket fikk han oppfylt. I mars 1967 var han på en møteserie i Elenesvågen i Møre og Romsdal. Mens han var der, ble han syk og han ble innlagt på Molde sykehus. Etter noen få dager på sykehuset, ble han forfremmet til herligheten 16. mars 1967, nesten 80 år gammel.

Dødsannonse S.A.Sponbugt

(Hadeland 21.03.1967)

Takk fra sønner og svigerdatter etter begravelsen

(Indre Smaalenenes Avis 05.04.1967)

Asbjørn Kvalbein har skrevet en liten omtale av Sponbugt i boka «Bedehus i Østfold». Jeg tar med noen sitat derfra til slutt i denne artikkelen: «Sponbugt var et utpreget følelsesmenneske og hjertemenneske. Han var myndig på talerstolen, men tårene kom fort, og han hadde inderlig appell om at folk måtte vende om til Gud.» «Han kunne fantasere og tøyse så tårene spratt av latter, men så kunne han legge om og tale med stort alvor og sette ting på plass.»

«S.A. hadde en skadet hånd, snakket ofte med hodet på skakke, og «hentesveisen» over den store månen var ofte innsatt med sukker for å ligge støtt.» «Når han hadde fri, likte han å stelle med frukttrærne sine, han gikk på elgjakt, var glad i blomster, og han likte ikke minst å male. Bryggerhuset på Sluppen brukte han til atelier. Han likte helst å male natur og stilleben.»

 

 

Kilder

Arve Fjellstad: Blinde ser (1982)

Bjørn Skjønhaug: Skiptvet kirke 800 år (1998)

Hans Bassøe: Gårder og slekter i Råde (1968)

Ivar Rummelhoff: Slekt følger slekt (1977)

Johannes Thorvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus (1965)

Kai Ørebech: Bedehus i Østfold (2006)

Norske gardsbruk 5. Østfold fylke nord (1987)

S. A. Sponbukt: Et personlig vitnesbyrd. Dagen 03.06.1960

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)