onsdag 1. februar 2023

Olivia og Nicolai Nilssen – pionérer i Kinamisjonen

Nicolai og Olivia Nilssen

En lærer fra Mandal og ei dame fra Bergen som tidligere hadde drevet hattebutikk, treftes i forbindelse med oppstarten av Kinamisjonen. Det ble til en misjonsheim i Bergen og senere på Minde.

Mot slutten av 1880-tallet blåste det en kinamisjonsvind over Norge. Den var kanskje kraftigst på strekingen fra Kristiansand til Bergen, men var også betydelig i Oslo og i Trondheim. Mange unge ble tent i brann for å nå kineserne med evangeliet. Olivia Halvorsen og Nicolai Nilssen var to av disse.

Olivia Halvorsen har fått et ettermæle som den som dro Kinamisjonen i gang, noe som nok ikke er helt i overenstemmelse med historien. Men hun var helt sentral i oppstarten av Kinamisjonen i Bergen og var en pådriver for å samle ulike kinamisjonsforeninger til en landsdekkende organisasjon. Nicolai Nilssen kom til Bergen i 1890, da Sivert Gjerde tente Olivia og hennes venninner i brann for kinesernes frelse. Han hadde allerede da, to kompiser som var på vei til å bli misjonærer i Kina.

Olivia Halvorsen (foto Straume: Kristenliv i Bjørgvin)

Butikkdamen Olivia Halvorsen

Hvem var denne Olivia Halvorsen? Hun ble født 20. september 1854 i Bergen, og døpt 5. november samme år i Bergen domkirke. Hennes fulle navn var Olivia Hedevig Cathrine. Faren hennes var gullsmedmester og auksjonsvitne og tilhørte de mer velstående i byen. Han het Christian Gottlib Barthold Halvorsen. Det var Christian sin far som hadde startet gullsmedforretningen i Bergen sentrum. Mor til Olivia var fra Kragerø og het Marie Severine Storm. Hun var Christian sin andre kone. Hans først kone het Petrikke Georgine Asmundsen, og døde etter kort tids ekteskap.

Dødsannonse til Olivia Halvorsen sin far Cristian Halvorsen.
(Bergens Tidende 20.10.1875)

Olivia hadde en halvbror fra farens første ekteskap. Han het Peter Gabriel, og ble en kjent skipsreder i Bergen – P. G. Halvorsen. P.G. hadde flere båter i sin flåte, og i 1890 fikk han sjøsatt Norges største passasjerbåt som skulle gå mellom Norge og England. Den het S.S. Britannia. Utenom halvbroren, hadde hun også minst åtte søsken: Jens Braage (f.1845), Margreta Maria (f.1847), Just Johan Storm (f.1849), Georgine Cecelia (f.1850), Gottlibe Maria (f.1853), Petra (f.1856), Petra Hauch (f.1858), Christian Martin Bartholdt (f.1861).

SS Britannia (foto digitaltmuseum.no)

4. oktober 1877 sto det en melding i avisen Bergen Adressecontoirs Efterretninger. Der kunne en lese at Olivia Halvorsen, som da var 23 år gammel, og Lucie Meyer hadde startet en «Modevareforretning» under navnet Halvorsen og Meyer den 2. oktober 1877. En viktig vare i den nye forretningen var altså hatter. Olivia sin søster Margreta arbeidet også i butikken en periode. Butikken var i drift i vel ti år. Da gikk den konkurs. Folk i Bergen var ikke i tvil om hvorfor forretningen gikk over ende, Olivia var alt for gavmild etter at hun ble frelst. Hun gav bort alt for mye, sa ryktene. Etter konkursen fikk Olivia arbeid hos sin skipsreder halvbror P. G. Halvorsen. Her hadde hun blant annet ansvar for rengjøring av lugarer. Under folketellingen i 1891 har hun oppgitt at hun arbeidet som linsømsyerske.

(Fra Bergens Adressecontoirs Efterretinger 04.10.1877)

På 1870 og 80-tallet, gikk det flere vekkelser i Bergen. Jacob Traasdahl var den store lederen i Bergen Indremisjon, og med han fulgte det vekkelser på roseniansk grunn. Jeg har ikke funnet ut når Olivia ble frelst, men det var antakelig en gang på 1880-tallet. I 1889 startet Olivia en kvinneforening for kontor- og butikkdamer. Det ble snart 30-40 damer som kom sammen i denne foreningen. Ledelsen i Indremisjonen var ikke begeistret for at Olivia startet en egen forening. Hun burde heller gå inn i den eksisterende foreningen i Indremisjonen, mente de. Denne foreningen hadde imidlertid sine møter om formiddagen, og da var Olivia og hennes venninner på arbeid.

I februar 1890 kom det en ung gutt fra Tysvær til Bergen. Han het Sivert Gjerde, og kom til Bergen for å prøve og tenne folk i brann for misjon i Kina. Sivert hadde søkt misjonsskolen i Stavanger i 1887, men kom ikke inn fordi det var for få plasser til alle søkerne. Han fikk kontakt med China Innland Mission, og var en periode i England. Nå ønsket han at de få Kinaforeningene som var i Norge skulle samles til en landsdekkende misjonsorganisasjon. Det var ikke mange som kom på samlingene han hadde i Sandvikens bedehus og på Misjonshuset i Bergen, men Olivia og noen av hennes venninner var der. De fikk et kall til å nå kineserne med evangeliet.

Annonser fra Olivia Halvorsen sin butikk
(Bergens Tidende 04.10.1884)

De samtalte om dette i kvinneforeningen, og ble enige om at den foreningen skulle arbeide for Kinamisjon. De var også helt klare på at skulle dette bli mer enn en liten kvinneforening for Kinamisjonen, måtte de få med seg mennene til å lede arbeidet. De måtte nesten true mennene i Indremisjonen, for å få dem med, men det lyktes til slutt. Olivia må ha vær en handlingens dame, for allerede søndag 4. mars hadde hun fått samlet en flokk kinamisjonsvenner i Betlehem bedehus i Bergen. Her ble det valgt en komite for kinamisjon, tilsvarende dem som allerede var i Stavanger og i Oslo. De var enige om at denne komiteen måtte bestå av menn og følgende ble valgt: Thormod Rettedal, Johannes Brandtzæg, emissær Rasmussen, emissær Østensen, pedell Ole Johnsen, snekker Olsen, rørlegger Nilsen, emissær Ole Mikkelsen Sama (1.v.), tilsynslærer Nils Arnetvedt (2.v.) og emissær Svebak (3.v.)

To dager etter dette møtet, tirsdag 6. mars, samlet Olivia kvinneforeningen sin og gjorde den om til en misjonsforening som fikk navnet Kinas venn. Det ble etter hvert så mange som kom på foreningsmøtene, at de måtte flyttes til Misjonshuset i Bergen. Komiteen som ble valgt 4. mars, fikk i oppdrag å samtale med kinamisjonsvennene i Stavanger og Agder, med tanke på å starte en landsdekkende misjonsorganisasjon. Sivert Gjerde var klar til å reise til Kina, det samme var flere andre unge misjonsvenner.  

Johannes Brandtzæg var misjonær for Kinamisjonen i 1891-1892, 
deretter var han generalsekretær i 1892-1931.

Helga 27.-28. oktober 1890 hadde så komiteen i Bergen lyktes i å samle representanter fra Sør og Vestlandet til et samrådingsmøte, og Olivia og hennes venner var vertskap. Til tross for sterk motstand fra NMS general Lars Dahle og andre, ble det besluttet å kalle inn til stiftelsesmøte (generalforsamling) i pinsen 1891, for å stifte en ny Kinamisjon. Et interimsstyre ble valgt, med Johannes Brandtzæg som formann og Nils Arnetvedt, Ingvald Heldal, Thormod Rettedal og R. Rasmussen som komitemedlemmer. Det ble bestemt at den nye organisasjonen skulle være luthersk, noe som førte til at Kinavennene i Oslo og Trondheim ikke ville være med.

På samlingen i Bergen i oktober 1890, møtte det utsendinger også fra Mandal. Her var lærer Laurits Nilsen en lederskikkelse. Laurits var morbror til en annen lærer fra Mandal, som nettopp hadde begynt som lærer på Krohnengen skole i Bergen. Denne nylig tilflyttede læreren het Nicolai Nilssen, og deltok aktivt i arbeidet med å få startet en norsk Kinamisjon.

Nicolai Nilsen (foto Dagen 02.01.1936)

Lærer Nicolai Nilssen fra Mandal

Om det var forelskelse ved første blikk mellom den 36 år gamle Olivia Halvorsen og den nyinnflyttede læreren Nicolai Nilssen på 29 år, sier historien ingen ting om. Det som er klart er, at nøyaktig to år etter møtet i Bergen hvor det ble bestemt å starte en landsdekkende Kinamisjon, ble Olivia og Nicolai viet i Nykirken i Bergen. Vielsesdatoen var 18. oktober 1892.

Nicolai Nilssen ble født på husmannsplassen Hogganvik på Halse ved Mandal 30. mai 1861. Han var sønn av husmann Niels Halvorsen og kona Gurina Lovise Nilsdatter. Nicolai hadde minst fire søsken, Henrik (f.1854), Thomine (f.1857), Marthin (f.1863), Henrik (f.1871). Nicolai ble tidlig en kristen, og ble med i vekkelsesmiljøet rund morbroren Laurits Nilsen i Mandal. Laurits var en markert lekmannsleder på Sørlandet, og preget kristenlivet i hele landsdelen, men først og fremst i heimbyen Mandal. Han var lærer, lekpredikant og redaktør av bladet Den lille samler. I dette bladet tok han blant annet inn artikler av hallingdølen Ole Næstegard, som fortalte om misjon i Kina. Bladet hadde abonnenter fra store deler av Sør-Norge, og var et viktig organ for den Kina-vekkelsene som startet i 1887.

I Mandal tilhørte Henrik Seyffarth (f.1868) og Laurits Johnsen (f.1867) kretsen rundt Laurits Nilsen. De var antakelig også gode venner av Nicolai, selv om de var 6-7 år yngre. Henrik Seyffarth og Laurits Johnsen var blant de 8 første misjonærene som reiste ut som misjonærer for det nye Kinamissionsforbundet i 1891. Laurits Johnsen døde i Kina etter kun to år som misjonær.

Nicolai Nilssen sin morbror Laurits Nilsen
(foto lokalihistoriewiki.no)

Nicolai Nilssen sitt livskall skulle bli bak kateteret og som åndelig leder i flere bedehus-organisasjoner. Da han var blitt 17 år gammel, fikk han plass på Søgne lærerskole. Han var høy og spinkel, og hadde et godt hode. Etter lærerskolen, fikk han arbeid som lærer på Sinnes skole i Øvre Sirdal. Her ble han værende helt fram til 1889, med unntak av to år på Stord lærerseminar i 1886-88. I 1889 fikk han ny lærerstilling på Skåtøy, i skjærgården utenfor Kragerø. Her ble han kun et skoleår, for i 1890 var han som nevnt på plass som lærer og misjonsmann i Bergen. Da han gikk på lærerskolen på Stord, begynte han å forkynne Guds ord. Han holdt også taler i avholdsforeninger.

I Bergen ble han umiddelbart engasjert av Indremisjonen som timelærer på en emissærskole som Indremisjonen drev. Her var Johannes Brandtzæg rektor og Ludvig Hope en av elvene. Det var derfor naturlig at han også ble med i arbeidet for å starte den nye Kinamisjonen, og da det konstituerende møtet ble avholdt i Berge i pinsen 1891, ble Nicolai Nilssen valgt inn som en av sju faste medlemmer i Fellesstyret (nå hovedstyret). Nils Arnetvedt ble valgt til generalsekretær og styreformann. Da Johannes Brandtzæg kom tilbake til Norge etter ett år i Kina, overtok han som leder, mens Nicolai Nilssen ble valgt til nestleder i Fellesstyret. Dette tillitsvervet hadde han til Kinamisjonens hovedkontor ble flyttet til Oslo i 1912.

Etter at Kinamisjonen ble stiftet, ble det stille rundt Olivia Halvorsen (etter bryllupet Olivia Nilssen), mens Nicolai Nilssen ble et kjent navn i kristen Norge. Han skrev seg helst for lærer N. Nilssen. Fram til Kinamisjonens hovedkontor flyttet til Oslo i 1912, var det denne organisasjonen som fikk mest av Nicolai sin tid og overskudd. Men han var også i høyeste grad aktiv både i Indremisjonen, NMS og Israelsmisjonen.

Ikke lenge etter at Kinamisjonen ble stiftet, flyttet hovedkontoret 
til Framnes  ved Norheimsund. (foto Hardanger og Voss museum)

Kinamisjonen

Etter få år flyttet Kinamisjonens hovedkontor fra Bergen til Framnes ved Norheimsund. Da var det praktisk å ha et kontor også i Bergen, som misjonsfolket kunne besøke. Dette kontoret betjente lærer N. Nilssen, som heimekontor fra sitt hjem. I 1897 bodde familien Nilssen i Ny Sandvigsvei 62 og kontoret var åpent tirsdag og torsdag kl.11.00-12.00 og lørdag kl.16.00-17.00. Han hadde også telefon, med nummer 1454. Ut fra referat fra Fellesstyrets møter og fra storsamlinger, forstår vi at Nicolai var en av de mest profilerte lederne i Kinamisjonen når det gjaldt prinsipielle saker.

I påsken 1892 var det ledermøte for Kinamisjonen. Både her og på generalforsamlingen året etter, var forkynnervirksomheten i fokus. Nicolai var innleder på begge samlingene. Han mente at Kinamisjonen måtte satse på forkynnere i Norge og at deler av inntektene måtte gå til heimearbeidet. Han oppsummerte fellesstyrets mening: «Vi har tenkt oss at det er rettest at emissæren stanser en stund på det sted han kommer til, gir seg god tid, holder flere møter og da vesentlig taler Guds ord og derigjennom søker å vekke og nære liv i Gud… Å reise fortest mulig fra sted til sted, tale en gang, framholde misjonens krav, tigge om penger og oppta kollekt tiltaler ikke oss i fellesstyret.» Ingen talte mot Nilssen, så denne linjen ble stående i over 100 år.

Da striden om ordinasjon og liturgi kom opp, var Nicolai Nilssen den som talte klarest og mest prinsipielt imot at misjonærene skulle ordineres. Han ønsket også at liturgien på misjonsmarken skulle være enklest mulig. Saken ble betent da generalsekretær Brandtzæg søkte om ordinasjon for misjonær Edvard Masoni, bak fellesstyrets rygg. Da Nilssen fikk vite dette, fikk han fellesstyrets flertall med seg i å forhindre at Masoni ble ordinert. Etter dette toppet striden seg, med at Nilssens linje ble vedtatt av et ledermøte i januar 1901, noe generalforsamlingen sommeren 1901 gav sin tilslutning til. I et minneord om N. Nilssen i Kineseren, heter det blant annet at «i de store brytninger omkring ordinasjonsstriden var han den som leverte det grundigste og beste forsvar for den radikale linje, den som Forbundet kom til å følge og har fulgt til i dag».

Nicolai Nilssen (foto Utsyn)

Lærer N. Nilssen var også blant dem som var med å prege Kinamisjonens bibelsyn. Saken om kvinners stemmerett i GF var oppe til debatt på flere generalforsamlinger. Han var blant dem som talte sterkt imot at kvinner skulle ha stemmerett i generalforsamlingen, som han anså som misjonens øverste organ i lærespørsmål. Ellers var han ofte ordstyrer på generalforsamlinger og andre stormøter. Han hadde også ansvaret for bladet Kineseren i flere år, selv om Brandtzæg formelt sto som redaktør. Nicolai var også sentral i stiftelsen av Bergen krets av Kinamisjonen. Sammen med blant andre Brandtzæg, gav han ut både ei andaktsbok og en prekensamling. Han oversatte også noen bøker til norsk, som ble utgitt på Kinamisjonens forlag, Lunde. Fra 1921 til sin død var han både styreformann og litterær konsulent i Lunde forlag. Han var også en pådriver for Kinamisjonens pensjonskasse, og var styremedlem i denne fra 1922 til sin død.

I 1912 ble det bestemt at hovedkontoret til Kinamisjonen skulle flyttes fra Bergen til Fjellhaug i Oslo. Dette var Nilssen sterkt imot, men tapte avstemmingen under generalforsamlingen. Etter det fikk han et mer tilbaketrukkent engasjement i Kinamisjonen, men han kom tilbake for fullt i 1918. Han ble valgt til medlem av kretsstyret for Bergen krets i 1919, og var medlem til sin død i 1936.

Orientering om at Nicolai Nilssen kan treffes på sitt kontor.
(fra Kineseren nr.20 1897)

Indremisjonen og Israelsmisjonen

Med så mye engasjement i Kinamisjonen, skulle en tro at Nicolai Nilssen hadde mer enn nok å fylle sin fritid med. Men han må ha hatt en stor arbeidskapasitet. Han var aktiv i Indremisjonen i Bergen. I prosessen med å starte en egen Indremisjon på Vestlandet, var Nilssen en av pådriverne. Da Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble stiftet i 1898, var Nicolai aktivt med, og ble valgt inn i hovedstyret som varamann for Jacob Traasdahl som på den tid flyttet fra Bergen. Nicolai var også i perioder timelærer ved Indremisjonens bibelskole.

Nicolai hadde også syn for Israelsmisjonen. Han ble valgt inn i styret for Israelsmisjonsforeningen i Bergen 1906 og var medlem i dette styret fram til 1933. Denne foreningen hadde fram til 1919 ansvar for mye av Israelsmisjonens arbeid på Vestlandet. Etter at kretsen var dannet, hadde foreningen konsentrert seg om arbeidet i Bergen by. Da Bergen krets av Den Norske Israelsmisjon ble stiftet i 1919, var lærer N. Nilssen helt sentral. Han var leder av kretsen fra oppstart og til 1933.

På 1890-tallet arbeidet kristenfolket i Sunnfjord med å få starte en kristen Ungdomsskole (folkehøgskole). I den forbindelse ble det startet et blad som het Ungdomsvennen, og her ble Nicolai Nilssen engasjert som redaktør sammen med Th. Horten. Skolen startet opp i 1902 under navnet Søndfjord ungdomsskule i Naustdal. I tillegg til dette var også N. Nilssen med i styret for NMS i Bergen i en periode.

Omtale i Norsk Skoletidende nr.25 1926 i forbindelse
med at lære N. Nilssen ble pensjonist.

I en omtale av lærer N. Nilssen i Norsk Skoletidende i 1926, heter det blant annet at «det ble sagt om han at han var Bergens beste legpredikant. Som leilighetstaler gir han sitt vidd og sin humor fritt avløp. I daglig samvær er han nærmest fåmelt, men hyggelig og småløien.» I Kineserens minneord heter det at «det var alltid innhold i det han bar fram, i tale og i skrift. Men hans kvasse og stundom noe kritiske sans og hans flegmatiske natur gjorde at han rakk ikke så langt som taler, ialfall ikke blant de lyriske bergensere. Men i et ordskifte kom hans evner til sin rett, og ofte også i personlig samtale.» I Kinamisjonens 50-års skrift skrev Oscar Handeland om Nilssens siste år, at han «hevdet sin mening med samme klarhet og styrke som i yngre dager. Men årene hadde gjort han mildere og hjertelaget kom mer fram.»

Minneord om Olivia Halvorsen Nilssen
(Dagen august 1923)
Fra Kinamisjonens rådsmøte i 1932. Nicolai Nilssen framme nr.3 f.h.
(Dagen 21.01.1932)

Siste år

Familien Olivia og Nicolai Nilssen flyttet etter hvert til Minde, sør for Bergen. Her ble Frikirken deres lokale menighet og begge engasjerte seg i Frikirkens arbeid lokalt. Olivia ble syk, og de siste årene var det vanskelig for henne å gå ut. Hun sovnet stille inn 9. august 1923, 68 år gammel. Hun etterlot seg mann og fire voksne barn. Barna var Gudrun (f.1893), Agnes (f.1895), Marie (f.1897) og Arne (f.1899). Arne ble riksantikvar i 1946 og hadde denne stillingen til sin død i 1958. 

Olivia og Nicolai Nilssen sin sønn Arne Nygård-Nilssen, 
som var riksantikvar i 1946-1958. (foto nbl.snl.no)

Nicolai Nilssen fikk ha god helse og var aktivt med i misjonsarbeidet helt til sin død. Den siste gang jeg har funnet annonsert at han talte Guds ord, var halvannen måned før han fikk heimlov. Han døde etter et kort sykeleie 1. januar 1936 og ble 74 år gammel.

 

Dødsannonse Olivia Nilssen (Dagen 09.08.1923)
Dødsannonse Nicolai Nilssen (Dagen 02.01.1936)



Kilder

A.M. Erdal: Søndfjords ungdomsskole (1912)

Arne Askildsen m.fl.: Pensjonskassen for Norsk Luthersk Misjonssamband gjennom 50 år (1963)

Bernhard Eide m.fl.: Det vestlandske indremisjonsforbund gjennom 50 år (1948)

Erik Kjebekk: Verden for Kristus NLM 1891-1991 (1991)

Hovedstyret NLM: Veien Fram (1977)

Jakob Straume: Kristenliv i Bjørgvin (1952)

Jakob Straume: Johannes Brandtzæg (1967)

Liv Randi Bjørlykke: Til alle folkeslag (1978)

Oscar Handeland: Det Norske lutherske kinamisjonsforbund (1941)

P. S. Eikrem: Johannes Brandtzæg hans liv og virke (1934)

S. Michelet: Vær med. (1906)

Sigurd Haugen: For Israel gjennom 75 år (1950)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Dagen.no

 

 

 

 

 

 

 

lørdag 21. januar 2023

En evighet for alle?


Bibelens lære blir angrepet fra mange ulike hold. Kanskje er vranglæren farligst når den kommer innenfra de kristnes egne rekker.

I siste nummer av misjonsbladet Utsyn (nr.1 2023), er det en artikkel med overskriften «Det store alvoret». Med utgangspunkt i at det i år et 70 år siden Ole Hallesby holdt sin såkalte «helvetestale», intervjues forkynnere og teologer om formidlingen av bibelens budskap om livets to utganger.

En av de som uttaler seg er teologen Jon Romuld Håversen, med fartstid i Laget (NKSS). Han er også medforfatter i boka «Grill en kristen». Det Håversen formidler er oppsiktsvekkende. Han sier at for han «tilsier helheten av Bibelens tekster om fortapelsen at det er snakk om tilintetgjørelse snarere enn evig pine». Videre hevder han at «mennesker som ikke har tatt imot Guds tilgivelse, vil få en proporsjonal straff, men ikke evig straff».

Denne læren kjenner vi igjen fra Jehovas Vitner og fra Adventistene. Den kjente teologen John Stott, som hadde stor tillit i kristne kretser, lærte også en slik tilintetgjørelses, i motsetning til evig fortapelse. Fra Geilo er Jostein Sandsmark en ivrig talsmann for den samme lære, gjennom leserinnlegg i avisen Dagen.

Bibelen sier at vi skal prøve læren på Guds ord. Ikke noe menneske er ufeilbarlig, men det er Guds ord. Derfor har bibeltro kristne avvist tilintetgjørelseslæren som vranglære. Nettopp fordi Guds ord sier noe annet. Det Guds ord sier om livets to utganger, er svært dramatisk, og er bakgrunn for hele vår frelseslære: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Jesus selv var den som oftest understreket alvoret med å forkaste frelsens budskap. Den som ikke tar imot frelsen, vil gå evig fortapt. Det er en stor smerte å lese de ord som Jesus sier at de skal bli møtt med, som ikke ville tro på Jesus her i livet: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» (Matt 25:41)

Dette er bakgrunnen for at Jesus kom til jord. På grunn av synden, er alle mennesker fortapt. Vi har ingen mulighet til å frelse oss selv. «Det er umulig på grunn av kjødet». Den treenige Gud i himmelen elsker oss mennesker med en evig kjærlighet. Derfor kunne han ikke se på at vi gikk fortapt. Han satte i gang sin redningsaksjon, ved at Jesus kom til jord og sonet våre synder på korset. Da frelsesverket var fullført, ble veien bort fra fortapelse og til himmelen åpnet.

Denne frelse skal ikke vi mennesker streve og kave for å ta imot. Det er helt forgjeves og nytteløst. Nei, «for av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Ef 2:8) Jesus lengter etter at syndere skal komme til han å få nåde, frelse og evig liv i himmelen. Alvoret er at den som ikke tar imot denne frelse, går evig fortapt. Bibelen sier ingenting om at de blir utslettet. Det er en vranglære med røtter fra slangens gift i paradis. Hør ikke på dem som forkynner slikt, sier Guds ord.

Gud er hellig. Ikke noe synd kan være i Hans nærhet. Det fantastiske budskap for synderen, er at synden er sonet. Den som er frelst, har fått et nytt liv – «Kristus vårt liv». Heime i himmelen vil syndenaturen være borte. Vi vil passe inn i Guds hellige og rene himmel, på grunn av Jesus liv og soning for våre synder. Det budskapet må ropes ut, med hjertets jubel!




onsdag 18. januar 2023

Gunnar Alsvik – bonde og lekmannshøvding

Alsvik 1957 (foto widerøe)

Gunnar Alsvik (1824-1905) vokste opp i Lysebotn, men var mesteparten av livet bonde i Alsvik i Strand. Han engasjerte seg både i kristenliv og lokalpolitikk.

I et minneord om Gunnar Alsvik, som sto i Stavanger Aftenblad 9. februar 1905, fortelles fra et landsmøte for avholdsfolket arrangert i Bergen. Mot slutten av andre dag, hørte forfatteren av minneordet en mann som ba om ordet: «Må han Gunnar få or`e hr. dirigent?» «Alle vendte seg, få kjente ham, og ingen visste at Alsvik var kommet. Selv kjente jeg ikke til at denne troens mann var totalist. Det var mere sjelden den gang enn nå. Vi ble da betraktet som villfarne får.

-Gunnar greide «biffen» og erobret snart alles hjerter ved sitt åpne, greie, ærlige og likefremme vesen. Jeg takket ham og uttalte min overraskelse over å finne ham i våre rekker. «Æg e gammale afholdsmand; næst Guds rige holle eg mest af afholdssagen. Eg har aldrig vore drikkar, men eg veit at der staar i gudsor`e, at det som er godt og gavnligt, derpaa skal du gje agt.» Senere ble vi veldig gode venner. Man følte seg så trygg i Gunnars selskap. Han var ingen diplomat, til det manglet han alle reve-kvalifikasjoner. Nei, han var en type på norsk likeframhet, en mann med varmt hjerte og klar forstand. Gunnar Alsvik var en vestlandsk høvding». (noe språklig revidert)

Fra Lysebotn (foto nb.no)

Oppvekst i Lysebotn

Eivind (Even) Olsen vokste opp på garden Store Nedrebø i Lysebotn. Her hadde han slekt i flere generasjoner tilbake i tid. Eivind ble født i 1796 og i 1820 ble han gift med Kari Taraldsdatter Veraland fra Høle. Kari var søster til mi tipp tippoldemor Gunvor Tengesdal. Eivind var odelsgutt på Store Nedrebø, men garden ble delt mellom Eivind og hans eneste bror Tollak i 1839.

Kart over Lysebotn med Nedrebø (kart Norgeskart)

Kari og Eivind fikk kun to barn, sønnene Ola (f.1822) og Gunnar (f.29.09.1824). Kari døde i 1846 og i 1849 giftet Eivind seg på nytt med folgeenke Inger Eriksdatter Frafjord som var 24 år yngre enn Eivind. Ingen av sønnene ville drive garden videre. Da Eivind døde i 1875, forpaktet Ola bort garden i en tiårs periode, før han solgte den.

Ola Evensen ble gift i Strand kirke med Marie Reinholdsen. Han var en tid fanejunker, men ble senere regnskapsfører og bestyrer for en tvangsarbeidsanstalt i Stavanger. I 1888 ble formannen for tvangsarbeidsanstalten, fattigforstander Omdahl, knivstukket og drept av en tidligere innsatt svenske. Denne svensken hadde som innsatt, blitt fysisk avstraffet og hadde et sterkt hat til Omdahl, Ola Evensen og Ola sin assistent. Planen til svensken var å drepe alle tre, men det var bare Omdahl som var til stede da svensken ankom kontoret. Marie og Ola Evensen fikk tre barn. Deres eldste sønn Even Evensen var prest, blant annet i Suldal og i Kinn.

Lysebotn (foto nb.no)

Til Alsvik via Stavanger

Hvor gikk så veien for Ola Evensens bror, Gunnar? Vi finner han igjen foran alterringen i ei av kirkene i Stavanger i 1847. Da ble han viet til den fire år eldre Inger Ådnesdatter Aukland fra Forsand. Gunnar hadde da arbeidet som bøkker, det vil si at han laget tønner. Året etter at han ble gift, fikk han godkjent borgerskap i Stavanger, som bøkker. Han gikk da under navnet Gunder Evensen Nedrebø. Hvor aktiv han var i bøkker-yrket, vites ikke. I 1848-1855 var han og familien bønder på Våland, så kanskje drev han kombinert bonde og bøkker.

I 1855 var familien på flyttefot. Da flyttet de tilbake til Lysefjorden, og fikk leie garden Ytre-Moen på Hatleskog som husmenn. Hatleskog ligger opp i dalen overfor Songesand. I 1862 fikk Inger og Gunnar kjøpe Ytre-Moen og ble selveiere. Men heller ikke på Ytre-Moen slo familien røtter. I 1864 solgte Gunnar garden og kjøpte en del av Alsvik-garden. Dette bruket ble utskilt av Alsvik bruk 1, og fikk bruksnummer 2. Gunnar var 40 år da han flyttet til Alsvik, mens Inger var 44. Skjøte på garden var klart i 1868. Gunnar brukte den gamle stavemåten for Alsvik, nemlig Alsvig. I denne artikkelen bruker jeg den nye formen.

Moen sett fra Hatleskog (foto Forsandboka)

Mens Inger og Gunnar bodde på Våland, fikk de tre barn. Det var Edvard (f.1848), Karoline (f.1850) og Teresia (f.1853). Også på Ytre-Moen kom det tre barn, Anna (f.1856), Inger Gurina (f.1859) og Ingeborg (f.1863). Edvard døde kun 22 år gammel, i 1870. Dødsårsaken var tyfus. Karoline ble gift med Thore Kristoffersen Alsvik og bodde på Østebøstølen under Amdal. Hun døde i barsel i 1885. Teresia ble gift med Tollak Tollaksen Nedrebø fra Lysebotn. De drev bruk 1 i Alsvik. Teresia og Tollak holdt på å drukne da båten de var i kullseilte mellom Usken og Marøy i 1876. Teresia døde på Fiskå i 1945, 92 år gammel.

Gunda og Gunnar jr. Alsvik. Gunnar jr. var Gunnar Alsvik sitt barnebarn.
(foto Folk i Strand)

De tre yngste barna til Inger og Gunnar ble alle boende i Alsvik. Anna ble gift med Ole Olsen Alsvik og drev bruk 3. De hadde en sønn som var oppkalt etter morfar. Gunnar Alsvik jr. bodde på Finnøy og gav tomt til Utsyn misjonssenter. Anna døde i 1922. Inger Gurina ble gift med Anders Helgesen Rossøy og bodde i Alsvikvågen. Hun døde i 1940. Den yngste i søskenflokken, Ingeborg, ble gift med Klaus Ivarsen Rag. De overtok heimegarden. Hennes oldebarn er blant andre Jan Alsvik, som har skrevet gards- og ættesoga «Folk i Strand».

Det året Gunnar Alsvik flyttet til Alsvik, var lensmannsembetet i Strand ledig. Både Gunnar og broren Ola søkte på stillingen, men fikk den ikke. Stillingen gikk til Markus Foss på Tjøstheim. I 1886 druknet Markus Foss i Bjørheimsvatnet da han gikk igjennom isen. Gunnar Alsvik søkte på ny på lensmannsstillingen, men heller ikke denne gang fikk han den. Begrunnelsen var at han var for gammel, han var da 62 år gammel.

Gunnar Alsvik måtte segle forbi Preikestolen for å komme heim til Lysebotn.
(foto Postkort fra nb.no)

Aktiv i politikk og samfunnsliv

Det tok ikke lang tid etter at Gunnar bosatte seg i Alsvik, før han engasjerte seg i kommunepolitikken. Allerede i 1868 ble han innvalgt i kommunestyret for partiet Venstre, og han var medlem av kommunestyret fram til 1887. De fem siste årene var han varaordfører. Så sent som i 1894, da Gunnar Alsvik var 70 år gammel, var han med i styret for Strand Venstre. Han er blitt karakterisert som den mest aktive folketaler i Strand i sin tid, både innen politikken og i kristenliv. Han deltok aktivt på større møter og var ikke redd for å ta ordet i debatter.

I oktober 1887 var det et stort politisk møte i Stavanger. Her tok Gunnar ordet flere ganger. Da møtet startet, ville ordstyreren forby bifallsytringer under og etter innlegg. Dette var Gunnar uenig i, og fremmet forslag om at slike ytringer måtte kunne aksepteres. Han nådde imidlertid ikke fram med sitt forsalg.

Han deltok også i møter som angikk landbruket. I september 1887 var han på fesjå på garden Strand. Mot slutten av denne samlingen, tok Gunnar Alsvik ordet og takket alle fremmøtte. Han henvendte seg spesielt til Amtsmannen som hadde deltatt på fesjået. Gunnar ba «amtmannen takke kongen på vegne av distriktet». I 1874 ble den nye Strand kirke innviet. Gunnar Alsvik var en selvskreven medarbeider i byggeperioden. Han var blant annet medlem av innsamlingskomiteen.

Søkerlista til lensmann stillingen i Strand 1864.
(Fra Stavanger Amtstidende og Adresseavis 20. april 1864)

Som nevnt i minneordet i innledningen, var Gunnar Alsvik aktivt med i totalavholdsarbeidet. På Tau ble det stiftet en avholdslosje 17. august 1884. Fire år senere, den 21. mai 1888 var det fest i et nytt lite hus som sto bak Tou Mølle. Da var det innvielsesfest, for den nye Goodtemplarlogen. Gunnar hadde selvsagt ordet også på denne samlingen, og han oppfordret sambygdingene sine til å støtte losjen økonomisk, slik at den kunne bli gjeldfri.

I juli 1887 møtte Gunnar som utsending for Nordre Strand avholdslag, på kretsmøtet på Hjelmeland. På årsmøtet ble det referert fra innsendte årsmeldinger fra de ulike lagene i kretsen. Gunnar Alsvik hadde ikke sendt inn årsmelding. Han tok i stedet ordet og sa at «han mente ein skulle få høyra «adskillige Jeremiader» (klagesongar), dersom kvar enkelt av dei deputerte skulle få fortelja frå si lokale forening.» I juni 1889 var han på nytt på årsmøte, denne gang i Sandnes. Gunnar ba som vanlig om ordet. Denne ganger kunne han fortelle forsamlingen en god nyhet fra Strand. Der hadde nemlig kommunestyret innført en lokal forbudslov, som forbød salg av øl fra Tou Bryggeri. Politikerne hadde mottatt stor takk fra folket for denne lokale loven, hevdet han.

Åndelig leder

Jeg har ingen opplysninger om når Gunnar Alsvik ble en kristen. På kretsmøtet for Det norske misjonsselskap (NMS) i 1890, opplyste han at han hadde vært med i misjonsforening fra før NMS ble stiftet. Det skjedde i 1842 da Gunnar var 18 år gammel. Dette kan bety at Gunnar hadde reist fra Lysebotn til Stavanger, allerede kort tid etter at han ble konfirmert den 4. november 1838, som nummer 1 i kirkeboka. Han var antakelig blitt med i NMS sin forening i Stavanger, da han flyttet dit. Kanskje hadde han blitt bevart i sin barnetro?

Da han kom til Alsvik, ble han snart den åndelig leder i Vatlandskretsen og formann i Nordre Strand Misjonsforening. Hver søndag ledet han misjonsmøtet og ofte talte han selv Guds ord. Han var kjent som en god taler. Han hadde en kraftig stemme som bar langt, noe som kom godt med på de mange friluftsmøtene som ble arrangert på den tiden. Det heter ellers om Gunnar Alsvik, at han hadde god inngang blant de unge.

Gunnar Alsvik sin svigersønn Tollak Alsvik holder andakt, med datteren til 
Tollak, Gunhild Teodora, som tilhører. (Foto Folk i Strand)

Det som ellers karakteriserte Gunnar Alsvik, var at han deltok på de fleste større møter både i kommunen og i fylket. Han var også ved noen anledninger, deltaker på møter andre steder i landet. Og der Gunnar møtte opp, tok han ordet og sa sin mening om aktuelle saker. Første gang jeg har funnet han omtalt på et større møte, var på en samling i kommunelokalet på Tau 31. mars 1878. Da hadde ordfører og prest Frederik Lied innkalt til en samling for å drøfte et kontroversielt forslag til endring av kirkens liturgi. Noen prester og teologer foreslo å kutte ut absolusjonen i forkant av nattverden. Dette var prest Lied imot, og ville ha menighetens støtte i denne saken. Men han feilberegnet lekfolkets mening, og fikk flertallet mot seg. En av dem som ikke støttet Lied, var Gunnar fra Alsvik.

Fredrik Lied var ordstyrer og var ikke redd for å klubbe ned meningsmotstanderne. Etter at presten hadde avbrutt Jonas Vatne, tente Gunnar på alle plugger, og det ble et munnhuggeri mellom han og presten. Det endte med at Gunnar ba folket forlate møte. Det ble imidlertid foreslått at det burde være en avstemming om saken. Ved denne avstemming fikk Gunnar Alsvik og hans meningsfeller et knapt flertall.

Året etter var det et stort indremisjonsmøte på Finnøy. Har var ett av temaene et spørsmål om menighetene selv burde få velge sin prest. Gunnar Alsvik var for dette. Han mente at den kløften som var mellom prest og lekfolk var svært uheldig for det kristelige samvirket. Dette kunne bli utjevnet ved at menigheten selv valgte sine prester, mente han. «Vi lekfolk holder så inderlig av de prester som deltar i våre samlinger, slik at vi kunne ønske å bære dem på gullstol» sa han. Det var med andre ord ikke prestene han ønsket til livs, men han mente mange av de konfliktene som oppsto mellom prestene og menighetene kunne blitt unngått, om menigheten selv avgjorde prestevalget.

Jakob Sverdrup (foto wikipedia)

I august 1887 kom revisjonsminister Jakob Sverdrup på besøk til Stavanger. Han var venn med Lars Oftedal og skulle legge ned grunnsteinen for Oftedals nye institusjon på Lindøy. Hele 4000 var til stede på Lindøy, for å feire starten for institusjonen «Redningshjemmet for moralsk fordærvede gutter». En av de 4000 var selvsagt Gunnar Alsvik, og han måtte også her ta ordet. I et referat fra møtet som ble publisert i flere aviser, ble også Gunnars innlegg nevnt: «En gardbruker Gunnar Alsvig fra Strand, holdt endelig en mindre heldig tale for Jak. Sverdrup. Han roste statsråden svært og hevet han til skyene, som en av de største og dyktigste menn som lever iblant oss. En mann som man aldri kunne takke nok for de fortjenester han hadde gjort mot samfunnet.» (Fra Romsdal Amtstidende 20.08.1887)

Det var helst innen NMS og Indremisjonen at Gunnar Alsvik var engasjert. I 1890 gjorde han seg bemerket både på kretsmøtet til Stavanger krets NMS og på Landsindremisjonens stormøte i Stavanger. På kretsmøtet for NMS var det samtale om hva som kunne gjøres for å bringe større enhet og fasthet i misjonsforeningers organisasjon? Gunnar Alsvik sa at han var av dem som hadde stått inntegnet i misjonen fra før Det Norske Misjonsselskap ble stiftet. «Da var navnene innskrevet i en protokoll. Nå hadde man sluttet med slike fortegnelser. De burde tas opp igjen. Det hadde hent at folk var møtt frem ved valgene, som ellers aldri hadde vært til stede ved møtene. Man burde også bli enige om at de innskrevne medlemmer betalte en viss årlig kontingent.»

På Indremisjonens landsmøte var tema en eventuell sammenslåing av Landsindremisjonen og Indremisjonen på Vestlandet. Under denne samtalen hørtes en velkjent stemme: «Hr. dirigent, må han Gunnar få or`e». Hva hadde så han Gunnar på hjertet denne gang? Jo, han hevdet at skulle en slik sammenslutning kunne gjennomføres, måtte en akseptere at det var ulike meninger: «Skulle en forening mellom flere komme i stand, må det tåles at de enkelte medlemmer har litt forskjellig syn på dette og hint. Ellers fikk man aldri foreninger. Skal foreninger komme i stand, må man i kjærlighet tåle hverandres meninger, bære over med hverandres skrøpeligheter og innordne seg under andres meninger. Det frø som såes mot sammenslåing, var derfor ikke rett. Denne talrike forsamling var jo vitnesbyrd for sammenslutning.» 

Alsvik kai 1955 (foto Folk i Strand)

Gunnar Alsvik var en god venn av den landskjente presten og avismannen Lars Oftedal. Det hendte at Oftedal var på besøk i Alsvik, også etter at Oftedal sto fram med sin bekjennelse høsten 1891. Dette skulle føre prestevennen Gunnar ut i nok en konflikt med sin lokale prest. Sokneprest Moses i Strand mislikte at Gunnar, som var prestens medhjelper, pleiet kontakt med den falne Oftedal. Gunnar lot seg imidlertid ikke bøye. Han tok konsekvensen av Moses sin anbefaling, og sa opp som prestens medhjelper. Han ville ikke svikte sin venn Oftedal.

Prestevennen Gunnar Alsvik var først og fremst en lekmann. Han ønsket ikke konflikt med presten, men med den stor makt presten hadde, måtte det føre til konflikt med sterke lekmannspersonligheter som Gunnar i Alsvik. «Eg sit som konge på eigen gard i Alsvik og har ikkje noko embete å forsvare», sa han en gang til en Finnøy-prest i en debatt.

I flere år hadde Inger og Gunnar Alsvik den psykisk syke Synnøve Halvorsdatter (f.1848) fra Skjold boende hos seg. Vi vet sikkert at det var i perioden 1897-1905, men det er uklart når hun kom til Alsvik. Gunnar og Inger fikk heimlov med kort tids mellomrom. På nyåret 1905 fikk Gunnar lungebetennelse og sovnet stille inn 4. februar. Vel et år etter, den 4. april 1906 fikk også Inger heimlov. Gunnar ble 81 år og Inger 86.

Fra Aftenbladet 09.02.1905
Fra Aftenbladet 05.04.1906

 

Kilder

Axel Kielland: Stavanger borgerbok 1436-1850 (1935)

Emil Birkeli: Liv i vekst (1947)

Holger Barkved: Soga um Strand (1939)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Strand bygdebok 1870-1940 (1991)

Josef Tungland: Ryfylkebispen Svend Foldøen (1978)

Referat af forhandlingerne på Lands-Indremissionsmødeet i Stavanger den 22de, 23de og 24de oktober 1890

Sigleif Engen: Forsandboka (1981)

 

Norsk Missionstidende 1885 og 1891

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

aftenbladet.no






mandag 16. januar 2023

Jonas Vatne – emissær fra Jøssang

Fra Vatne i Søre Strand, (foto Jan Alsvik)

Jonas Vatne var en markert personlighet og predikant fra Strand. Han flyttet senere til Stavanger, hvor han fortsatte som predikant og bonde.

Jan Alsvik skriver i «Strand Bygdebok 1870-1940» om en Jonas Vatne fra Strand som «har i lengre tid hatt nåde fra Gud til å vitne om sin tro og sitt håp til Frelseren». Dette vekket min nysgjerrighet, og jeg satte i gang et søk for å finne ut hvem denne predikantspiren var.

Allerede i første halvdel av 1800-tallet, ble det fostret forkynnere fra Strand kommune. Ole Kallem var den som i sin tid ble mest kjent ut over kommunegrensen. Han har jeg tidligere skrevet om, både i artikler og et hefte. Jeg har også skrevet en artikkel om Halvor Langeland, som var emissær for NMS og bosatt i Strand. Den mest kjente lokale forkynner fra slutten av 1800-tallet, var forsandbuen Thormod Rettedal. Han hadde mor fra Heia i Strand, og var dermed halvt strandbu.

Så var det altså også andre mindre kjente strandbuer, som var ute med Guds ord. En av disse var den nevnte Jonas Vatne. Jan Alsvik skriver i sin «gards- og ættesoge» for Strand, at denne Jonas Vatne antakelig var sønn av husmann Johannes Johannessen Vatne og kona Udbjørg, på Vatne i Bjørheimsbygd.

Denne Jonas Johannessen ble født i 1854 og tok lærerutdannelse på lærerskolen i Kopervik. I 1875 var han ferdig med skolen. Ifølge folketellingen dette året, ventet han da på å bli ansatt som lærer. Jonas Vatne fikk stilling som lærer på Rafoss skole i Kvinesdal, antakelig i 1875-76. Her ble han gift med enke Ane Torsdatter fra Fjotland. Han ble boende i trange kår som lærer på Rafoss, til han ble syk og døde av slag 22. februar 1912. Denne Jonas Vatne var ikke emissær, så her er nok Jan Alsvik sin antakelse feil.

Jonas Vatne sine foreldre, Siri og Aslak Jøssanghagen
(foto Jan Alsvik)

Oppvekst på Jøssang

Emissæren Jonas Vatne ble imidlertid født på Selvik i Høle i 1838. Foreldrene hans var Aslak Jonsen født på Lille Arnøy i Høle i 1811 og Siri Guttormsdatter født på Bergsagel fire år etter Aslak. Siri og Aslak flyttet til husmannsplassen Jøssangbakken i 1842 da Jonas var fire år gammel. Her vokste han opp sammen med sju søsken. En av søsknene var den senere kjente båtbyggeren Aslak Notvik.

Jonas ble gift i 1863, 25 år gammel, med Anna Tobia Hansdatter Selvik fra samme sted som Jonas ble født. Anna Tobia, også kalt Ane Tobie, var seks år yngre enn Jonas. De første årene etter at de ble gift, bodde Anna Tobia og Jonas hos hans foreldre på Jøssangbakken. Her var de innerste og Jonas arbeidet som skomaker.

Jonas og Anna Tobia flyttet senere til Vatne, der Preikestolhytta nå står. Her drev de Vatne-garden sammen med gardeierne Elen Johanna og Elling Vatne. Jonas hadde da 4 kyr, 17 sauer og 13 geiter, mens Elling hadde 7 kyr, 20 sauer, 14 geiter og 1 gris. Jonas og kona ble boende på Vatne til 1878. Da fikk de kjøpe husmannsplassen Jøssangbakken som foreldrene til Jonas drev. Familien tok etternavn etter Vatne-garden, og beholdt det livet ut.

Jøssangbakken (foto widerøe)

Anna Tobia og Jonas fikk kun ett barn, nemlig sønnen Hans, som ble født i 1865. Hans ble gift med Elen Bertine Bjørnsdatter Idse i 1887. Både Anna Tobia og Jonas og Elen Bertine og Hans flyttet til Leikvold på Randaberg omtrent på det tidspunktet Hans ble gift. Her skulle den lille familien få en tung skjebne. Det begynte imidlertid godt. Elen Bertine og Hans ble foreldre til Borghild Taletta i desember 1888. I januar 1890 kom jente nummer to, og fikk navnet Ane Tobie. På det tidspunktet var antakelig Elen Bertine syk, for 3. mai 1890 døde hun av tæring, kun 23 år gammel. I oktober 1891 døde lille Ane Tobie av bronkitt, knapt to år gammel. 6. juni 1892 døde også far Hans av tæring. Han ble nesten 27 år gammel.

Dødsannonse Vestlandsposten 05.05.1890

Dermed var det kun Borghild Taletta som var igjen av familien til Elen Bertine og Hans Vatne. Lille Borghild ble boende hos besteforeldrene Anna Tobia og Jonas, til hun ble gift med predikant i baptistmenigheten i Stavanger, Stinus Engvik i 1916. Borghild og Stinus ble boende i Stavanger til 1933, da han ble kalt til forstander og predikant i Trondheim baptistmenighet. Borghild døde i Trondheim i 1965 og etterlot seg mann og barna Ester, Johanne og Sigurd, og en flokk med svigerbarn, barnebarn og oldebarn.

Jeg har ikke funnet noe bilde av Jonas Vatne, men dette er bror hans 
båtbygger Aslak Notvik (foto Jan Alsvik)

Frelst som ungdom

Jonas Vatne vokste ikke opp i en kristen heim, men kjente tidlig på et kall til å bli en kristen. På Jørpeland var det et haugiansk kristenmiljø, og Jonas prøvde å følge alle haugianske bud og forskrifter. På denne veien nådde han ikke fram, men til slutt ga ordet om nåden i Jesus, Jonas fred og frimodighet. Kanskje var det vekkelsen ved Reinert Pedersen som var redskapet til at Jonas ble frelst? Denne vekkelsen gikk over Jørpeland og nabobygdene på begynnelsen av 1870-tallet.

Jonas fikk en god venn i bibelbud Thormod Rettedal fra Forsand. Rettedal var lenge ugift, men ble stormende forelsket i Anna Nedrebø som var jordmor på Forsand. Anna var ikke frelst, og noen av vennene til Thormod advarte han mot å gifte seg med henne. En av disse var Jonas. Han oppsøkte Anna for å spør om hun elsket Thormod, og fikk bekreftet det han fryktet, at hun ikke gjorde det. Hun elsket derimot en annen, kunne hun fortelle. Anna bekreftet også at hun ikke var noen kristen, men trodde kanskje at et ekteskap med Thormod ville bli til hjelp for hennes åndelige liv. Men hennes konklusjon var at hun ikke ville gifte seg med bibelbudet.

Jonas gikk da direkte til Thormod og ba han i klartekst om å akte seg vel for hva han gjorde. «Anna elsket en annen og noen kristen var hun nok ikke. Det var lite rimelig at det kunne bli et godt samliv av slikt,» var Jonas sitt klare råd til sin gode venn. Thormod hørte ikke på Jonas sitt råd. Han sa han ville gå fra vettet om han ikke ble gift med Anna. Thormod fortsatte derfor å presse henne, og til slutt gav hun etter. De ble gift i 1876, og ekteskapet ble ulykkelig fra første stund.

Jonas Vatne sin venn Thormod Rettedal (foto NLM-arkivet)

Etter at Jonas Vatne ble frelst, begynte han å vitne for andre om sin tro. Han deltok også aktivt i samtaler og diskusjoner i ulike fora. Den 31. mars 1878 hadde presten i Strand, Frederik M. Lied, innkalt til et menighetsmøte. En stor flokk fra menigheten møtte fram, blant andre den da 40 år gamle Jonas. Bakgrunnen for møtet var et forslag fra en rekke teolog og prester om å løse absolusjonen (tilsigelsen av syndenes forlatelse) fra nattverden. Presten, som også var ordfører i Strand, var ordstyrer og var ikke redd for å klubbe ned sine meningsmotstandere.

Forsamlingen var nesten delt på midten. Presten og hans allierte talte mot forslaget til endring, mens sentrale ledere blant lekfolket var for. Dette gjaldt blant andre Ole T. Barkved, Gunnar Alsvig, Halvor Langeland og Maurits Seljeskog. Også Jonas Vatne tok ordet. Han ville ikke at absolusjonen skulle kobles til nattverden. Guds Ånd blir bedrøvet ved den måte som syndsforlatelsen blir utdelt i fleng, hevdet han. Noe senere hevdet han, at han fryktet for at ved den måte absolusjonen nå ble brukt på, ble presten en sikkerhetspute for synderen å sove på.

Dette ble for sterk kost for prost Lied. Han brøt ut: «Gud forlate deg Jonas, hvorledes du taler. Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Etter en heftig diskusjon, ble det avstemming over saken. Denne avstemming viste at forsamlingen var delt på midten. 47 støttet Jonas Vatne og hans meningsfeller som ville ha en endring av praksis, mens 43 støttet prost Lied.

Predikant og åndelig leder

Jonas Vatne hadde kjent på et kall til å forkynne Guds ord. I 1879 sendte han en henvendelse til kretsstyret i Ryfylke og Jæren Indremisjon. Her tilbød han seg å reise gratis som forkynner i to uker. Kretsstyret behandlet søknaden, og undersøkte nøye Vatnes nådegave. Det var i denne forbindelse det ble uttalt om Jonas at han «har i lengre tid hatt nåde fra Gud til å vitne om sin tro og sitt håp til Frelseren». Kretsstyret takket ja til Jonas sitt tilbud, og sendte han til Rennesøy prestegjeld. Her hadde han 30 møter i løpet av de to ukene han reiste.

Denne «prøvetiden» må ha falt i god jord, for senere samme året ble Jonas Vatne ansatte som forkynner i kretsen. Han var ansatt i Indremisjonen i ti år, fram til 1889. Det heter om Jonas Vatne at han ikke var noen stortaler, «men han eide en dyp og kvass tanke, som ofte var til hjelp både for den ene og den andre».

Annonse i Egersundsposten 06.02.1886

Forkynnertjenesten var ikke full stilling. Jonas fortsatte som bonde på Jøssang og engasjerte seg fortsatt i lokalt arbeid i Strand. 30. mai 1885 var han med å stifte totalavholdslag i Søndre Strand, og han ble medlem av det første styret for foreningen. Han ble imidlertid ikke lenge i dette vervet, for ett år eller to senere, flyttet han, kona og sønnen Hans til prestegarden for Hetland på Leikvold i Randaberg. Jonas eide også garden/eiendommen Giljeland på Storhaug i Stavanger.

Også i Stavanger engasjerte Jonas Vatne seg i den kristne virksomheten. Det tok ikke lang tid før han kom i opposisjon til selveste Lars Oftedal. På årsmøtet til Stavanger Indremisjon i 1888, fremmet han og 26 andre et forslag til endring av foreningens lover. Baktanken var å svekke Oftedal sin maktposisjon. De 27 ønsket blant annet en fastere organisasjon, innskrevne medlemmer, rett til samtale på årsmøtene og utskifting av styremedlemmer. De fikk flertall for fastere organisasjon og innskrevne medlemmer, men ikke for de to andre forslagene. Vatne og hans venner ble av Oftedal kalt «opposisjonen» og splittelsen var så markert, at «opposisjonen» begynte med egne samtalemøter i Nygatens bedehus. Etter Oftedals fall i 1891, ble det imidlertid forsoning mellom de to fløyene. Ved årsmøtet i 1892 ble tre av fire styremedlemmer byttet ut med opposisjonens folk. Vatne var en av de nye styremedlemmene. Han var styremedlem i Stavanger Indremisjon i 1892-96.

På det siste kretsmøtet for Ryfylke og Jæren Indremisjon som ansatt, i pinsen 1889, var Jonas Vatne engasjert som taler. Han tok også ordet under samtalen. Her gjengir referatet følgende sitat fra Vatne: «Djevelen søker å ape etter Gud, og de falske profeter vil ape etter de sanne. Det uforståelige i Guds ord skal man ikke gruble på med fornuften, men tro.»

Annonse i Vestlandsposten 02.03.1889

Kanskje var det denne splittelsen som førte til at Jonas Vatne sluttet i Ryfylke og Jæren Indremisjon i 1889. På den tid var det en våknende interesse for misjon i Kina. I Stavanger ble det stiftet en Kinaforening allerede i 1887. Dette kallet til Kina må også ha nådd Jonas Vatne, for den 27. januar 1890 var han annonsert som taler på en basar for Kinamisjonen i Goodtemplarlokalet i Stavanger. 27. oktober samme år var han utsending for Kinavennene i Stavanger, til et samrådingsmøte i Bergen med tanke på stiftelse av en landsdekkende Kinamisjonsforening. Han reiste til Bergen sammen med G.G. Gundersen, Halvor Årrestad og Kirsten Johansen. Da de første misjonærer for Kinamisjonen reiste fra Norge høsten 1891, var Jonas Vatne en av talerne på avskjedsfesten i Egersund. Han var også utsending til Kinamisjonens generalforsamling i Ålesund i 1896.

Interessen for Kinamisjon førte imidlertid ikke til at Jonas Vatne forlot Indremisjonen. 22.-24. oktober, tre dager før Kina-møtet i Bergen, deltok han aktivt på en storsamling for Indremisjonen i Stavanger. Her var temaet spørsmål om å slå sammen Landsindremisjonen og Indremisjonen på Vestlandet. Jonas tok ordet også her, selv om han var usikker på hva som var det rette. Han var redd for at en slik sammenslutning ville splitte indremisjonsfolket mer enn det samlet. Han sa blant annet at «det var ikke lærde dogmatiske foredrag, men enkle enfoldige taler, som rørte hjertene». Ved avstemmingen var han den eneste som stemte mot anbefalingen om en sammenslutning. 

Stinus Engvik var gift med Jonas Vatne sitt barnebarn Borghild. 
(foto Gunnar Solberg)

Fra lutheraner til baptist

Jonas Vatne fortsatte som forkynner og leder i Indremisjonen ut over 1890-tallet. Etter hvert må han ha kommet i tvil om sin lutherske overbevisning. I 1897 var det en stor vekkelse ved Nils Larsen på Ålgård. Larsen var støperiarbeider fra Stavanger og ble frelst ved Norges første baptistpredikant Gotfrid Hübert. Nils Larsen begynte straks etter omvendelsen, å ha møter på torget i Stavanger og sener også andre steder i distriktet. Vekkelsen på Ålgård medførte mye motstand, og noen tilkalte Jonas Vatne for å prøve å få vekkelsen i et mer «sunt» spor. Vatne kom, men det viste seg snart at «han er lige galen som dissenteren – hr. Larsen».

Nils Larsen (foto ukjent)

Også Lars Oftedal i Aftenbladet merket seg det som skjedde på Ålgård. I en artikkel i avisen tok han et oppgjør med det som skjedde, og skrev om sin gamle «motstander» i Indremisjonen: «En stor fangst har de gjort i gamle Jonas Vatne som med sin tilslutning havnet der.» Åtte år etter vekkelsen på Ålgård, ble det dannet en baptistmenighet i bygda. Både Jonas Vatne og Nils Larsen meldte seg inn i Ålgård baptistmenighet. Jonas Vatne sto som medlem her, helt til det ble dannet en egen baptistmenighet i Stavanger i 1913.

Etter vekkelsen på Ålgård, fortsatte Jonas Vatne å forkynne Guds ord. Nå reiste han fritt eller for ulike dissentermenigheter, blant annet Gatemisjonen og Frimisjonen i Stavanger. Han hadde ofte møter sammen med Emma Nilsen Øgreid som hadde samlinger i møtelokalet «Arken» i Stavanger. I 1900 hadde Jonas møter på Gyland, sammen med baptisten Ådne Søyland. Søyland var fra Gjesdal, og ble baptist under vekkelsen på Ålgård i 1897. Under møtene i Gyland, ble mange av bedehusfolket overbevist om den baptistiske læren. Det ble strid mellom disse og de av indremisjonsfolket som ikke gikk over til baptistene. Striden gjaldt bedehuset, som baptistene ville overta siden de hadde vært sentrale ved byggingen av huset. Striden endte med at baptistene fikk huset, mens Indremisjonen beholdt tomta. Baptistene bygget opp bedehuset på ei ny tomt, og gav bedehuset navnet «Betania».

(foto ukjent)

Fram til 1913 gikk Jonas Vatne i Frie venners samlinger i Stavanger, men han følte seg mer heime i de fastere formene i baptistsamfunnet. Han og 12 andre fra De frie venner, ble derfor enige om å stifte baptistmenighet i Stavanger i 1913. Her ble Jonas og kona og barnebarnet Borghild medlemmer. Stinus Engvik ble knyttet til den nye menigheten som forkynner, og kort tid etter ble Stinus viet til Jonas Vatne sitt eneste barnebarn. Jonas Vatne og Halvard Bergsaker kjøpte Kirkebakken 35 i Stavanger, som ble innredet til kirkelokalet «Emmaus». Her hadde baptistene møter hver søndag og onsdag kveld. Virksomheten vokste og i 1922 kjøpte de «Tabernaklet», senere Folketeateret i Bergelandsgata.

Innvielsesfest for baptistenes forsamlingslokale.
(Annonse Aftenbladet 20.06.1913)

Jonas Vatne ble en gammel mann. Han døde i 1923, 85 år gammel. Kona Anna Tobia levde til 21. desember 1929, og ble også 85 år gammel.

Fra Aftenbladet 24.12.1929
Fra Aftenbladet 28.12.1965

 

Kilder

Bjarne Kvam: Nytt liv på gammel grunn (1951)

Gunnar Solberg: Trondheim baptistmenighet gjennom 100 år (1972)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik Strand bygdebok (1991)

Lars Fr. Nuland: Bygdebok for Gyland (1960)

Norges Matrikel Stavanger Amt (1906)

Oscar Handeland: Vårløysing (1922)

Referat af fohandlingerne paa Lands-Indremissionsmødet i Stavanger (1890)

Wilhelm Mangersnes: Ryylke og Jæren Indremisjon 100 år (1976)

aftenbladet.no

digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)