I 1905 gikk det en stor vekkelse over Oslo. Kanskje var det den største vekkelse noen gang i hovedstaden. Guds redskap var sørlendingen Albert Lunde og hans medarbeidere.
Rundt årsskiftet 1894-95 arbeidet Albert Lunde i en butikk i Farsund. Da han var ferdig med grunnskolen, var faren hans syk og trengte hjelp til gardsarbeidet, og da var det naturlig at sønnen hjalp til. Han ble konfirmert i Vanse kirke høsten 1892 og arbeidet heime på garden både mens han gikk for presten og etter konfirmasjonene. Albert var en flittig konfirmant, selv om han hadde mye arbeid heime i tillegg. Presten var fornøyd med unggutten og gav han toppkarakter «ret brav».
Etter konfirmasjonen hadde Albert et sterkt ønske om å få ta videre utdanning. Han fikk lov til å begynne på middelskolen, men både økonomien heime og fars sykdom gjorde at han måtte avslutte skolegangen etter kun et halvt år. Dermed fortsatte han med å arbeide heime på garden, fram til han fikk arbeidet i butikken i Farsund. Men her trivdes han ikke.
Utpå våren 1895 fortalte han foreldrene at han ikke ønsket å fortsette i butikken. Han ville heller dra til sjøs. Men da protesterte mor hans ganske så kraftig. Hun var sterkt imot at Albert skulle bli sjømann. Det var nok alle de tragiske hendelser på Listalandet med sjømenn som hadde omkommet til sjøs, som gjorde at mor satte seg imot Alberts planer.
Mor til Albert hadde ei søster som hadde emigrert til Amerika og som i 1895 var bosatt i Chicago. Mor kom derfor med et alternativt forslag til sønnen. Reis heller til Chicago, for da kan moster se litt etter deg, sa hun. Og slik gikk det til at Albert pakket kofferten i juli 1895. Han var bare slik passe fornøyd med at mor la en Bibel i bagasjen, men han lot den ligge. 2. august gikk så unggutten på 17 år om bord i amerikabåten i Kristiansand med kurs for moster i Chicago.
Fra Vanse til Amerika
Albert Lunde sine foreldre het Tønnes Andreassen Bjørnestad (1832-1918) og Oline Regine Johannesdatter Krågenes (1857-1926). Tønnes kom fra en gard i Farsund og kjøpte Lunde-garden på 1860-tallet. Han ble en kristen som ungdom og deltok tidlig i kristen virksomhet, både med vitnesbyrd og forkynnelse. På nabogarden Krågenes bodde den 25 år yngre Regine. Hun vokste ikke opp i en kristen heim, men Regine ble frelst på et møte i 1876 der Thormod Rettedal forkynte Guds ord. Regines far var i Amerika som ung ungdom. Her tjente han nok penger til å kunne kjøpe garden Krågenes. Lunde og Krågenes ligger på Vanse, midt mellom Farsund og Lista i Lindesnes kommune.
Regine og Tønnes ble gift i mai 1877. Da var hun 20 år gammel og han var 45 år. Siden Tønnes på det tidspunkt hadde drevet Lunde i flere år, ble de bosatt på hans gard. De fikk 11 barn og Albert var deres førstefødte. Han ble født 26. november 1877 og døpt i Vanse kirke 16. desember og navnet var Albert Gustav. Da Albert var 12 år gammel, gikk det en større vekkelse i Vanse, men denne grep mest følelsene og fruktene syntes små. Albert var allerede da bevisst på at han ikke var noen kristen, og vekkelsen berørt ham i liten grad. Samme året ble det en stor oppstandelse blant kristenfolket i Vanse da det ble kjent at presten hadde deltatt på et ball i forbindelse med kongens fødselsdag. Dette resulterte i at bedehusfolket nektet presten å tale på bedehuset.
Det var ofte predikanter på besøk i heimen på Lunde. Thormod Rettedal var kanskje den som var mest velkommen. En gang nevnte Rettedal noe om «gamleadam». Albert lurte på hvem det var. Jeg skal vise deg det når jeg ser han, svart Rettedal. Senere satt de til bords og Albert skapte seg vrang og ville ikke ha den maten som mor satte fram. «Her er gamleadam», sa Rettedal og pekte på Albert. Da spiste han maten.
Det skjedde ikke noe ytre sett med Alberts gudsforhold før han kom til moster i Chicago. Vel framme i Amerika fikk han arbeid på en stolfabrikk. Han fant seg også norskætta venner som ikke var frelst. I Chicago var det flere menigheter med røtter fra Skandinavia. En av disse var Den skandinaviske Frelsesarme. Denne oppsøkte Albert og vennene hans, helst for å lage bråk.
Etter et møte sto ei ung frelsessoldat i døra. Hun takket de urolige ungdommene for at de kom på møtet, og ønsket dem velkommen tilbake. Dette gjorde sterkt inntrykk på Albert, og det ble slutt på at han og vennene skapte uro. Noe senere traff Albert den samme frelsesoffiseren igjen på et møte. Hun spurte da om Albert var frelst. Dette spørsmålet førte til at han ble vakt, men noe mer skjedde ikke da.
Noen dager senere hadde Albert avtalt med vennene sine at de skulle på byen for å ha fest og moro. Albert var alt for tidlig ute i forhold til avtalen med kammeratene, så i ventetiden oppsøkte han Frelsesarmeen. Igjen traff han den kvinnelige soldaten og denne gang spurte hun om ikke Albert ville ta imot Jesus som sin frelser. Hun fortalte at de hadde hatt flere bønnemøter der de ba spesielt for Albert. Han sto imot innbydelsen, men han orket ikke å gå ut på det verdslige livet sammen med kompisene. I stedet gikk han heim og der ba han til Gud og sa at han ville ta imot Jesus som sin frelser.
Dette var en lørdagskveld. Søndag formiddag oppsøkte han nok en gang Frelsesarmeen. Det var til sammen 11 på dette møte. Da det var tid for bønnemøte, var det ti som bøyde kne. Albert ble sittende, men han fikk ikke fred i hjertet. Til slutt falt også han på kne, men hjertefreden uteble. Noen uker sener satt han heime og leste i Bibelen som mor hans hadde sendt med. Dette var den 13. desember 1896.
Mens han leste i Romerbrevet 8, rant evangeliets lys da han kom til vers 32: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» Det ble ikke Frelsesarmeen som ble hans åndelige heim, men han gikk inn i KFUM. Her ble han straks med i tjenesten med å dele ut traktater. Han begynte også tidlig å vitne om sin Frelser.
Våren 1897 var han derfor travelt opptatt både med arbeidet på fabrikken, misjonsarbeidet i KFUM og samtidig gikk han på engelskundervisning og lærte seg engelsk. I denne perioden fikk han et alvorlig anfall av tyfus. Legen som behandlet han, sa at sykdommen var så alvorlig at han neppe ville overleve. To av medlemmene i KFUM kom på sykebesøk og ba for Albert, og underet skjedde. Han ble helt frisk fra sykdommen.
Gjendåp etter å ha hørt Moody
Sommeren 1897 mønstret Albert Lunde på Den amerikanske marine. Han ble plassert på en toll-oppsynsbåt som hadde sitt oppdrag på de store amerikanske sjøene. 25. april 1898 brøt det ut krig mellom Spania og USA. Den utløsende faktor var øya Cuba, og da krigen ble avsluttet var resultatet at USA overtok kontrollen over Spanias kolonier i Stillehavet og Karibia. Albert ble under denne krigen omplassert for å delta i kampen mot Spania. Da denne krigen var over, fortsatte han i marinens tollavdeling med plassering først i New York og deretter Boston. Albert tjente gode penger i marinen, men han var samtidig urolig for om dette var Guds plan med hans liv.
Våren 1899 kom den aldrende verdenskjente predikanten D. L. Moody (født 1837) til Boston og hadde en møtekampanje. Dette var en av de siste møteaksjonene til Moody. Han døde i desember 1899, 62 år gammel. I Boston utfordret han i en av talene, ungdom til å bli med i tjenesten i Guds rike. «Markene er alt hvite til høsten, men arbeiderne er få». Lunde var til stede på møtet og ble sterkt grepet. Han kjente på et kall til å bli forkynner. Etter møteaksjonen til Moody gransket Albert Guds ord og ble overbevist om at det var rett av han å ta gjendåp. Han ble døpt i New Haven, en by mellom Boston og New York, 30. april 1900. Selv om han tok gjendåp, meldte han seg ikke ut av Den norske kirke. Han sa på sine eldre dager at han aldri angret at han tok gjendåp, men han forkynte aldri dette.
Sommeren 1900 deltok Albert Lunde på et stormøte på Moodys skole i Massachusetts. Om høsten var han i et bryllup i New Haven. Like etter bryllupet ble han utfordret av en dansk predikant til å bli med på et planlagt bibelkurs i Sør-Dakota. Lunde kjente dette som et kall. Han søkte om å bli løst fra kontrakten med Marinen, og denne ble innvilget. 14. november var Albert, en kopis og den danske predikant klar til avreise. Det var 70 deltakere på dette kurset, og det var den eneste «bibelskole» Albert Lunde fikk. Kurset var på dagtid, og om kveldene var Albert Lunde og kompisen ute på møter. Lunde talte og kameraten sang.
Etter at kurset var avsluttet, fortsatte de to ungdommene sin møtevirksomhet fram til starten av mai 1901. Vekkelsen fulgte de to hvor de kom, men de møtte også mye motstand. Motstanden kom både fra pøbel som ville forstyrre møtene og fra prester fordi Albert var gjendøpt. 9. mai 1901 dro Albert tilbake til Boston og New Haven, hvor han vikarierte for den norske pastoren Ludvig Johnson.
Heime i Norge var gleden stor da meldingen kom om at Albert var blitt frelst. Foreldrene lengtet etter å se sønnen sin igjen, og høsten 1901 satte han kursen mot Norge. Underveis hadde han møter i Brooklyn og Jersey City, men ble ikke lenge før han entret Amerikabåten mot Norge og Vanse.
Vekkelsespredikant i Norge
Kalenderen viste midten av november 1901 da Albert Lunde kom heim til foreldrene på Lunde. Han var da blitt 24 år gammel. Kristenfolket var da ferdig med å bygge et bedehus på Lunde, og innvielsen skulle være like etter at Albert var kommet heim. Søndag 24. november var bedehuset stapp fullt, og Albert var dagens taler. I annonsen som sto i Farsunds Avis fredag, var ikke Albert nevnt. Der sto kun «fremmede talere».
På denne festen var det en trelasthandler Bjørnsen fra Stavanger til stede. Han var engasjert i Nygatens bedehus i Stavanger. Da han hørte Albert Lundes tale, forsto han at her var det en ungdom med vekkelsens nådegave. Han inviterte derfor Albert til å komme til Stavanger for å forkynne Guds ord i Nygaten. Albert svarte ja, og 15. desember var han på plass. Og underet skjedde, vekkelsen brøt ut med det samme. Møtene fortsatte derfor til fram mot jul. Da reiste Lunde heim igjen og hadde møter i Farsund-traktene i jule- og nyttårshelgene.
Som tidligere nevnt var Thormod Rettedal en god venn av familien på Lunde. Rettedal hadde møter i Egersund i starten av januar 1902, og Albert oppsøkte han der. De to kom godt overens, men Rettedal var ikke begeistret for at Albert hadde tatt gjendåp. «Det kunne du godt latt være», var Rettedals kommentar. Om kvelden skulle det være møte på bedehuset i Egersund og Rettedal inviterte Albert med. Etter møtet sa Rettedal at han ville reise fra Egersund, men ba Albert fortsette med møter. Han gjorde som han ble bedt om, og også her brøt det ut vekkelse. Han fortsatt med møter både i Egersund og bygdene rundt til ut mars.
På et stort Indremisjonsstevne i pinsen, ble først Albert nektet av presten å tale i kirken fordi han var «dissenter». Presten ombestemte seg imidlertid, og Albert fikk tale i Egersund kirke. Etter stevnet reiste han til Sokndal, og her ble han værende i tre uker. «Hele bygda ble revet med i vekkelsen», heter det i referat fra disse møtene. Siste helga i juni var Ludvig Hope taler på ei stevnehelg i Flekkefjord. Albert hadde hørt om Hope, og ønsket å treffe ham. Det resulterte i et livslangt vennskap. Hope inviterte Lunde til Framnes i Hardanger, og han reiste dit i august.
Albert Lunde kjente ikke så mye til norsk kristenliv, det gjorde imidlertid Hope. Hope gav Lunde mange gode råd, ikke minst i forhold til det at Lunde var gjendøpt. Lunde fulgte i hovedsak disse råd resten av livet. Etter besøket hos Hope dro Albert til Bergen for å ha møter sammen med en annen sørlending, Sigbjørn Modalsli. Videre den vinteren og våren 1903 hadde han blant annet møter i Egersund, Bergen og Vestfold.
Nesten hele Oslo berørt
Sommeren 1903 var det på tale at Albert måtte avtjene verneplikten. Dette var noe han ikke ønsket, og for å unnslippe den gikk han om bord i Amerikabåten 29. august med kurs mot Connecticut. Videre reiste han til New Haven for å hjelpe til i menigheten til pastor Ludvig Johnson i Den dansk-norske evangeliske frikirke. Dette besøket resulterte i at han ble kjent med henne som skulle bli hans kone. Dette var Martha Wold fra Moss.
Martha ble født 19. desember 1883. Foreldrene het Axeline og Axel Wold. Axel ble frelst i 1875 og sluttet seg til metodistene. Han tok gjendåp i 1880 og gikk da inn i en menighet i Moss som var preget av plymouth-brødrene. Martha reiste til Amerika i 1902. Hun var da ikke frelst, men oppsøkte likevel Ludvig Johnsons menighet i New Haven, og her tok hun imot Jesus som sin frelser. Martha og Albert ble kjærester høsten 1903 og de ble forlovet i april 1904.
Albert dro tilbake til Norge i juli 1904 og den påfølgende høsten virket han som forkynner i Vestfold og Østfold til romjulen. Martha kom etter til Norge, og 14. juli ble de viet i Moss. Martha og Albert fikk åtte barn i perioden 1906-1921. Familien bodde på ulike adresser i Oslo, blant annet Majorstueveien 28 og Neuberggaten 1. Men før de ble gift, skjedde store ting på kristenfronten i Oslo. Under Albert Lunde sin talerstol brøt det ut en vekkelse så stor som det knapt har vært i hovedstaden hverken før eller siden.
Da Albert var heime på Lunde nyttårshelga 1904-05, spurt far hans om hvor Albert skulle ha møter den kommende våren. Han svarte at han ikke visste, men at Oslo hadde vært i tankene hans en stund. Kort tid etter kom et brev fra Kristian Grimstvedt der han inviterte Albert til å ha møter i Oslo. For å finansiere reise og opphold, gav Grimstvedt 200 bibelordbøker som Albert kunne selge. Dette så Albert som et tegn fra Gud, og han dro til hovedstaden i slutten av januar. Men så var spørsmålet hvor møtene skulle holdes. Siden Lunde var gjendøpt, ble både Calmeyergatens misjonshus og bedehuset i Hausmannsgate stengt for han.
Men så kom emissær i Kinamisjonen Lars Håland fra Bergen Albert til hjelp. Han kjente Albert Lunde og fikk overtale styre for Hausmannsgaten bedehus til likevel å slippe Lunde til. Det første møtet ble avholdt 12. februar 1905. Vekkelsen brøt ut og bedehuset ble raskt sprengt. Møtene ble derfor flyttet til Tivoli Teater, men det ble også for lite. Mens møtene var i teateret, ble Albert Lunde intervjuet av den kjente redaktør Friele i Morgenbladet som skrev positivt om vekkelsen og anklaget styret for Calmeyergaten Misjonshus for å stenge for møtene. Ledelsen for Calmeyergatens misjonshus drøftet saken på nytt og de vedtok å åpne lokalet for vekkelsesmøtene.
Den 23. februar ble det første møtet i det store misjonshuset gjennomført. Calmeyergatens misjonshus rommet opp mot 5000, og det ble snart fullt også her. Til påskemøtet i 1905 var Calmeyergatens misjonshus helt fullt allerede kl.05.30. Lunde ble derfor budsendt og han holdt sin første tale kl.06.30. Mange av byens prester støttet vekkelsen. Albert Lunde fikk god hjelp til å forkynne av Ludvig Hope, men aller mest av Sigbjørn Modalsli. Vekkelsen vart til godt inn i år 1906.
Årsmeldingen for «Foreningen for indre Missjon i Kristiania» 1905 omtalte vekkelsen på denne måten: «Vekkelsens redskap i Guds hånd var Albert Lunde og den som særlig ble brukt til å fortsette den var S. Modalsli. Stor velsignelse ble også lagt til Ludv. Hopes forkynnelse. Calmeyergatens Misjonshus har vært brennpunktet hele tiden, men rundt om kring på lokalene og ellers på møtene har den vist seg. Det er blitt gjort hva som sto i Indremisjonens makt for at vekkelsen ikke skulle hindres eller på noen måte utarte.»
Egen forsamling
Det var vekkelsen i Oslo som gjorde Albert Lundes navn kjent over hele landet og videre ut i Norden. Han fortsatte som forkynner og opplevde mange og store vekkelser. Han ble invitert både til Sverige og Danmark og i 1912 sto han i en større vekkelse i Finland. Her ble blant andre Finnlands president Lauri Relander en kristen.
I forlengelsen av vekkelsen i Oslo, var det noen som ønsket faste møter med Albert Lunde. I 1910 ble Den evangeliske Forening stiftet med Lunde som forstander. Han fikk ikke ha disse faste møtene i Calmeyergaten eller Hausmannsgaten, men fra 1913 fikk de leie et lokale i Møllergaten 20. Dette fikk de kjøpe i 1915 og her ble de værende. I 1914 bestilte Lunde et stort møtetelt fra Amerika som de brukte på våren og om sommeren. Teltet kalte de for «Sammenkomsten telt» og det rommet 2000 personer. Teltet sto på ei leid tomt på Majorstuen. I perioden 1925-27 hadde Albert Lunde en bibeltime hver søndag med utgangspunkt i Johannes åpenbaring.
I 1911 var Albert Lunde med å stifte det evangelisk uavhengige bladet «Evangelisten». Han hadde også en brann for ytremisjon, og engasjerte seg i den konfesjonsfrie organisasjonen «Den norske kinamisjonen». Her ble han formann fra 1917. Han fikk også delta på noen internasjonale misjonssamlinger som medlem av Norsk Misjonsråd. I 1921 deltok han på en stor konferanse i Amerika og i 1928 i Jerusalem. I forbindelse med samlingen i USA, forlenget han oppholdet med noen få uker og hadde 120 møter på ulike steder i Amerika.
Mens han var i Jerusalem, ble han syk av blødende magesår. Heimreisen måtte derfor utsettes, men han kom velberget heim den 4. mai 1928. I 1930 kjøpt han på Den norske kinamisjons vegne et stort bygg på Lofthus på Grefsen. Dette var et hjem for misjonærer på heimeopphold. Det kan også nevnes at da Oxfordbevegelsen gjorde sitt inntog i Norge i 1934, støttet Lunde opp om disse samlingene.
Heim til Herren
Sønnen Trygve skrev om faren sin arbeidsdag: «Opp og ut samtidig med oss om morgenen når vi skulle på skolen og han på kontoret i Møllergt. 20. Vi så hverandre ved middagen hvoretter han hvilte litt, og så ned på kontoret igjen hvor han var til det var tid for aftenmøte, enten i egen forsamling eller andre steder. Han var sjelden heime en aften.»
Albert Lunde hadde ikke noe sterk helse. De intense spenningene som følger med vekkelsen, hadde sin virkning. I tillegg til mageproblemer, hadde han også kraftig migrene. En av sønnene sa om far sin at han var utslitt allerede som 50-åring (1927). Han rakk å bli 61 år gammel, og døde 30. januar 1939. Begravelsesseremonien ble holdt i Møllergaten 20 og han ble stedt til hvile på Vestre Gravlund i Oslo.
Mange av hans taler ble
samlet i hefter og bøker som kom ut både mens han selv levde og etter hans død.
Kilder
Arne Prøis: Vekkelsens
budbringere gjennom hundre år (1995)
Fredrik Wisløff: Min far
var predikant (1965)
H. Hjelm-Larsen: Jeg
møtte dem på veien (1956)
Ingvar Haddal: Vekkelsens
menn (1970)
Kjell Dahlene:
Plymout-Brethren i norsk kristenliv (1983)
Kåre Rudjord: Listaboka (1981
+ 1987)
Knut Hogstad: Rogaland
Indremisjon gjennom 50 år (1951)
Martha Lunde: Albert
Lunde. Minner fra hans liv (1939)
Oscar Handeland:
Vårløysing (1936)
Thorolf Berg: Betlehem
misjonsmenighet 100 år (1977)
Trygve Bjerkrheim: Når
lysene tennes 21. Artikkel av Anna Dehli: Presidenten og predikanten
Foreningen for indre
Mission i Kristiania. Beretning om dens Virksomhed i 1905.
Oslo ynglingeforenings
maanedsblad nr.9 1908
Politi tidende 03.11.1905
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Nbl.snl.no
