Sigrid og Hartvig Skartveit (foto Ove Sandvik)
Hartvig Skartveit fikk et
langt liv i misjonens tjeneste. Mesteparten av tiden i Stavanger krets av NLM,
men også noen gode år i Namdal.
Da jeg startet som barne-
og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM sommeren 1986, satt en eldre mann
på nabokontoret. Det var Hartvig Skartveit. Han var forretningsfører i kretsen
og hadde da ansvar for kretsens barnehager og testamentariske gaver i tillegg
til forkynnelse av Guds ord.
Hartvig hadde god tid og
vi fikk mange og lange samtaler gjennom de to-tre årene vi hadde kontor vegg i
vegg. Etter at han ble pensjonist beholdt vi kontakten helt fram til han døde.
Det ble mange telefoner som kunne ta både en halv og en hel time, og i hans
siste år også noen besøk i leiligheten på Grødem.
På Hartvig sin 90-årsdag
var jeg på besøk sammen med Kåre Eidsvåg og Terje Thorsen. Eidsvåg hadde da en
hilsen til jubilanten og sa blant annet at Hartvig hadde visdoms nådegave. Det
har jeg også erfart. Hartvig var god å rådføre seg med. Han var klartenkt ut
fra Guds ord.
Heimegarden på Skartveit (foto Bjørkvik)
Oppvekst på Halsnøy i
Ryfylke
Halsnøy er ei øy i Stavanger
kommune. Tidligere har den vært en del av både Finnøy og Fister kommuner. På nordøstsiden
ligger noen garder som heter Skartveit. Fram til slutten av 1800-tallet var det
to bruk på Skartveit. Senere er flere tomter skilt ut, ikke minst til
fritidsboliger.
I 1887 ble det født en
odelsgutt på Skartveit bruk A. Han fikk navnet Thor og overtok heimegarden
etter foreldrene sine i 1929. Før den tid var han fire år i Montana i USA
(1910-1914). Vel heim fra Amerika arbeidet Thor på heimegarden fram til han
overtok ansvaret selv. Før han dro til Montana, ble han gift med ei jente fra
Eike, helt sør på Halsnøy. Hun het Thea Marie og var ett år eldre enn Thor.
Thea Marie og Thor fikk
til sammen sju barn. Borghild kom i 1910, John Andreas i 1915. Han overtok
heimegarden i 1958 og er far til bl.a. Borgny, gift med emissær Terje Thorsen.
Nummer tre i rekken var Håkon (f.1917), deretter Edvard Olaus (f.1919), Hartvig
(f.1921), Elen Olaug (f.1924) misjonær for NLM i Etiopia og til slutt Tora
Målfrid (f.1928)
Hartvig Skartveit nr.2 f.h. bak sammen med foreldre og søsken.
(foto Ryfylkemuseet)
Hartvig ble altså født i
1921, nærmere bestemt 14. desember. Han ble døpt i Fiser kirke 8. januar 1922. I
tenårene arbeidet han på garden og var blant annet med på sauesanking i heia
mellom Sauda og Røldal. Etter hvert begynte han som tømmermann, og arbeidet sammen
med broren Håkon som var byggmester i Stavanger.
Åndelig leder og
forkynner
Hartvig ble en kristen i
tidlig ungdom. Da han flyttet til Stavanger for å arbeide, fant han sin
åndelige heim i Salem i Stavanger. Her ble hans nådegave lagt merke til, selv
om Hartvig av natur ikke var av dem som stakk seg fram. Selv sa han om seg selv
at han var ekstremt blyg. Den første tiden kostet det ham derfor veldig mye å stå
fram på talerstolen.
Det tok ikke lang tid før
han ble med i styre og stell i Salem, og ble også formann i styret. Mange
merket seg vitnesbyrdet til den lange og beskjedne ungdommen fra Halsnøy og i
1957 ble han derfor kalt til forkynner på prøve. Han skulle kombinere
forkynnervirksomheten med tømmermannsarbeidet.
Hartvig Skartveit hilsen i Utsyn nr.21 1966
Også Stavanger krets av
NLM fikk tidlig glede av Hartvig sin nådegave. I 1956 ble han valgt inn i
kretsens barne- og ungdomsnemnd og ble etter hvert formann også her. Dette var
i ei tid der leirarbeidet var i fokus og to nye leirplasser var under
planlegging. Da var det godt å ha en bygningsmann med på laget. I 1960 ble han
valgt inn i byggenemda for en ny leirplass på Finnøy. Denne fikk senere navnet
Utsyn. Også på Tonstad ble det bygget nytt leirsted, og Hartvig var også
involvert i denne byggeprosessen. For på Tonstadli, som leirstedet fikk som
navn, var det barne- og ungdomsnemda som var byggekomite fra 1957. I 1961 var NLM
sin generalforsamling i Stavanger. Hartvig ble da valgt til medlem av
hovedkomiteen for stevnet.
Alt dette fikk han tid
til ved siden av både snekkerarbeid og forkynnelse. Som forkynner ble Hartvig
brukt på flere leirer for barn- og unge. Ellers talte han på mange av
bedehusene i kretsen, også i Salem som var hans egen åndelige heim. I 1965
hadde Hartvig 118 reisedøgn for misjonen. I 1962 gikk Hartvig ut av barne- og
ungdomsnemnda for kretsen, men ble i stedet valgt inn i kretsstyret for en
treårs periode.
Sigrid Riska (foto Årsmelding NLM
Stavanger krets 1957)
Stor familie
På kretskontoret i Øvre
Holmegate i Stavanger, var det ansatt ei trivelig kontordame fra Riska. Hun het
Sigrid Riska, og var ni år yngre enn Hartvig. Hartvig hadde en god venn og
kollega som het Lars Sørbø. Begge disse var «godt voksne» før de ble gift. Før
de hadde fått fast følge passet de på hverandre og hilste gjerne med et «vær
standhaftig, broder» når de dro hver til sitt.
Da Hartvig var nærmer 40
år, var det slutt på standhaftigheten. Da hadde han fått et godt øye til den
unge Sigrid på kretskontoret. De ble forlovet og bryllupet sto på Riska 21.
juli 1962. Da var bruden 32 år, mens brudgommen hadde passert de 40. Sigrid var
datter til Ingrid Skjørestad (1907-1988) og Sigvart Riska (1900-1951). Ingrid
og Sigvart var bønder på Riska.
Den førstefødte til
Sigrid og Hartvig ble ei jente. Hun ble født i 1963 og fikk navnet Ingrid
Marie. De to neste barna var også jenter, og ble født i Stavanger, Synnøve
(f.1965) og Torill (f.1967). I 1967 flyttet familien til Namsos (se under) og
her kom to barn til, Harald i 1969 og Solveig i 1970. Tilbake i Stavanger kom
sistemann, som ble oppkalt etter farfar Thor. Tor ble født i 1972.
Hartvig og Sigrid Skartveit (t.v.) sammen med gode venner
fra Namdalen - Agnes og Nic. Sundgaard.
(foto Ove Sandvik)
Til Namdal
Som nevnt flyttet
familien Skartveit til Namsos i 1967. Årsaken til det var at denne kretsen
trengte ny kretssekretær etter strandbuen Oskar Kvalvåg. Kvalvåg kom til Namsos
i 1963 i ei tøff tid for kretsen, og ba om avløsning i 1967. Kanskje var
namdølene så fornøyd med ryfylkingen Kvalvåg, at de ville ha en ny leder fra
samme området. Namdal krets besto på denne tiden av kommunene i Nord-Trøndelag
nord for Steinkjer og Snåsa, med kretskontor i Namsos. Kretsen hadde anskaffet
en egen kretssekretærbolig som familien Skartveit fikk ta i bruk som sin heim
for de kommende fem årene.
Mot slutten av
1950-tallet oppsto en vond strid i NLM, som endte med at noen misjonsvenner
forlot organisasjonen og dannet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Namdal krets ble
hardt rammet av denne splitten, og den skapte sår som varte i flere tiår. Den
tyngste bøygen var det nok Kvalvåg som fikk, men Hartvig skrev i en årsmelding
at han var veldig spent på forholden i kretsen da han startet opp som
kretssekretær.
Det skulle imidlertid
snart vise seg at Hartvig fikk veldig god inngang blant misjonsfolket i Namdal.
Kanskje ble disse fem årene hans beste i tjenesten som predikant. I Namdal
møtte han et radikalt og bevisst misjonsfolk som sto på «den gamle linjen» både
i synet på forkynnelsen, bibelsyn og kirkesyn. Her kjente Hartvig seg hjemme.
I sin første årsmelding etter
at han kom til Namdal skrev Hartvig i innledningen av meldingen: «Ein vert glad
og takksam når ein merker at Gud arbeider. Nokre vil nok tru at vi til grunnlag
for ein slik uttalelse må ha store synlege frukter å syna til. Det har vi
ikkje, men vi ser at Gud fører den eine til omvendelse og frelse, og det er
vitnemål om at Herren arbeider mellom oss. Vi er derfor frimodige i vårt
arbeid, om der er mange ting vi kunne tenkt oss annerleis.»
Hartvig Skartveit sammen med andre sekretærer i NLM.
(fra Utsyn 27.12.1968)
Den største saken rent
ytre sett som skjedde i Hartvig Skartveit sin tid som kretssekretær, var
oppstart av skole i Nærøy. Sammen med nabokretsen Helgeland ble en jordbruk- og
yrkesskole eid av Nord-Trøndelag fylkeskommune kjøpt inn. Skolen ble overtatt
1. januar 1972, og Val Ungdomsskole for NLM ble startet opp samme året. Fram
til 1978 ble det tilbudt undervisning i et 10. år for grunnskolen. Etter 1978
har landbruk og havbruk på videregående nivå vært de viktigste
undervisningstilbudene.
I NLM var det i 100 år en
diskusjon om kvinners stemmerett i generalforsamlingen. Ett flertall i
organisasjonen mente at GF var en samling av lokale eldste og hyrder, og derfor
skulle kun menn ha stemmerett ut fra Guds ord. Andre mente at GF ikke var egnet
som eldsteråd og ville heller at hovedstyret og/eller rådsmøtet skulle ha denne
funksjonen. Dermed kunne stemmeretten i GF åpnes for kvinner.
I 1970 oppnevnte hovedstyret
en komite som skulle utrede saken på nytt. Til denne komiteen ble Hartvig
Sakrtveit oppnevnt sammen med Bjarne Langlo, Olav Uglem, Norvald Yri, Tore
Steinsland og Asbjørn Aavik. Komiteen delte seg på midten ved at Skartveit,
Steinsland og Langlo ikke ønsket noen endring, mens Uglem, Yri og Aavik ville flytte
eldstefunksjonen ut av GF. Flertallet i GF fulgte rådet fra Skartveit,
Steinsland og Langlo. En mer oppbyggelig hendelse som Skartveit kunne melde om,
var at det var en vekkelse i Namsos høsten 1971.
En av Hartvig sine store
gleder, kanskje vi kan kalle det hobby, var å plukke bær. Og i Namdal var det
nok av både blåbær og tyttebær. Men det var multa som skulle bli Hartvig sin
store favoritt. I Namsvatn i Røyrvik kommune var det nesten hvert år rikelig av
denne markens grøde. Det er ikke få kilo av disse bærene han kom heim til
Namsos med, etter turer i indre strøk. Da jeg kom til Namsvatn i perioden
2004-2010, fikk jeg høre flere historier om storplukkeren Skartveit. Var det
bær å få tak i kunne hverken sol og solbrenthet eller regn stopp han. Også
etter at han var flyttet tilbake til Stavanger, var han ofte på kombinerte
preike- og molteturer til Namsvatn. Spurte vi han om han hadde funnet noe, var
som regel svaret at han «fant nok til multekremen til jul».
Å være kretssekretær på
den tiden, var lite familievennlig. Hartvig var kontormann på formiddagen, og
reiste som forkynner på kveldene. Med fem små barn å ta seg av, ble det i det
meste laget for Sigrid. De konkluderte derfor med at det var rett å bryte opp
og flytte nærmer familien, slik at de kunne tre støttende til. Hartvig sa
derfor opp sin stilling i Namsos og flyttet tilbake til Stavanger sommeren
1972. Det var ingen lett avgjørelse å ta, for Sigrid og Hartvig hadde fått
venner for livet i Namdalen.
Sigrid og Hartvig Skartveit sammen med Brynhild og Kåre Eidsvåg.
(foto Ove Sandvik)
Forretningsfører i
Stavanger krets
Da familien Skartveit kom
tilbake til Stavanger, fikk de seg etter hvert eget hus i Anders Bærheimsgt. 7
på Tjensvoll. Hartvig var kalt til forretningsfører i Stavanger krets, en
tittel og stilling han hadde til han ble pensjonist i 1989. Det var Tore
Tungland som var kretssekretær da Hartvig returnerte, en stilling han hadde
hatt siden 1956. I 1972 var helsa til Tungland begynt å skrante, så det var
godt å nødvendig å få en nestkommanderende på kontoret. Hartvig var i perioder
titulert som assisterende kretssekretær i tillegg til forretningsfører.
Som forretningsfører
hadde han den første tiden ansvar for økonomien i kretsen, men dette ble overtatt
av andre. Hartvig sine hovedoppgaver skulle etter hvert bli ansvar for
testamentariske gaver og oppfølging av kretsens barnehager. I utgangspunktet
mente Hartvig at mor burde være heime med barna og var derfor ingen varm
tilhenger av barnehager. Når imidlertid situasjonen var blitt som den var, så
han imidlertid muligheten til å kunne så Guds ord i de små sine hjerter gjennom
barnehagevirksomheten.
Tore Tungland valgte å gi
seg som kretssekretær i 1973, og spenningen var stor hvem som skulle overta.
Flere tenkte nok på Hartvig Skartveit som en naturlig etterfølger, men
kretsstyret valgte å få en utenom kretsen. Valget falt på Arthur Kråkenes. Kråkenes
og Skartveit var nok enige i det meste som gjaldt synet på Guds ord og
lekmannsarbeidet. Men som personer var de veldig forskjellige. Kråkenes fra
Nordfjord var bulldoseren som brant for å nå lenger ut med evangeliet og å starte
nytt arbeid der muligheten bød seg. Skartveit var den sindige personligheten,
som ville tenke seg om før han svarte eller handlet.
Andakt i Utsyn nr.29 1987
Denne forskjellen så jeg
da jeg skoleåret 1981-82 var lagerarbeider på misjonens bedrift Orient. Vi som
arbeidet på Orient hadde lunsjpause sammen med folket på kretskontoret. I 1981
slo høyrebølgen inn over Norge med Kåre Willoch i spissen. Noe av det første
denne regjeringen gjorde var å åpne for andre enn NRK i radio og TV. Dermed ble
det mulig også for kristenfolket å sende radioprogram på lokalnettet. Kråkenes
med gode medarbeidere så muligheten med en gang, og satte i gang lokalradioen
Nytt Liv Media. Skartveit var imidlertid betenkt. Han var urolig for at dette
kunne åpne for ting og innhold vi ikke var glad for. Kanskje fikk både han og
Kråkenes rett?
I det Skartveit skulle gå
over i pensjonistenes rekker kom spørsmålet om kvinners valgbarhet til
kretsstyret opp til behandling. Kretsstyret valgte en komite med Skartveit,
Karl Tungland, Arthur Kråkenes, Jørgen Helland og Einar Krogedal til å forberede
behandlingen. En enstemmig komite foreslo at kretsen fortsatt skulle se på
kretsstyret som et eldsteråd, og dermed være forbeholdt menn. Og slik gikk det,
helt fram til kretsen ble nedlagt i 2010.
Sigrid og Hartvig Skartveit
(foto Ove Sandvik)
Mot slutten
Hartvig Skartveit var en
skattet forkynner som misjonsfolket i Rogaland satte høyt. Han var ingen
karismatiker, men brukt god tid når han delte Guds ord. Og han hadde mat å gi.
Jeg fikk besøke han noen ganger de siste årene han levde. Da satt han i stolen
sin med bibel, oppbyggelige bøker og blader foran seg. Og så sa han flere
ganger: «Tenk om jeg hadde vært 30 år. Jeg skulle så gjerne vært rundt i
bygdene og forkynt Guds ord» Han var særlig opptatt av
forkynnelsen og forkynnerne. Her er noen få sitat fra noen av mine besøk:
«Det er Guds Ord som er
autoriteten, ikke forkynneren. Dette skal gi forkynneren stor frimodighet, men
også ydmykhet.»
«Det er viktig at vi ikke
kutter ut Gud i forkynnelsen: «Og dette er det evige liv, at de kjenner Gud, og
Han som Han utsendte, Jesus Kristus.» Mange forkynner «bare» om Jesus, men ikke
hvorfor vi har bruk for Jesus; Fordi vi har med en hellig Gud å gjøre.»
«Vi kan lære alt. Vi kan
lære Bibelen utenat, vi kan lære troslæren og kristelig vandel. Men vi kan ikke
lære vitnesbyrdet. Det er noe en må erfare i livet!»
«Mye av forkynnelsen er
bare opptatt av livet på denne siden av grava. Guds ord er mest opptatt av
evigheten. Dette savner jeg i forkynnelsen.»
«Forkynnelsen må være
minst 2/3 evangelieforkynnelse (mat), så få resten gå på tjenesten (aktivitet).»
Hartvig fikk være klar i
tanken helt til det siste, men kroppen sviktet etter hvert. De siste årene
bodde han og Sigrid i en leilighet i kjelleren hos en av sønnene. Han fikk
flytte heim til sin frelser 6. mai 2017 og ble 95 år gammel.
Kilder
Asbjørn Stige: Misjonærer
Forkynnere NLM 2000 (2000)
Eivind Smith: Riska
gardar og tettstad (1993)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus. NLM 100 år. (1991)
Halvard Bjørkvik: Finnøy
gard og ætt III (1997)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
NLM Årbok 1967-1972
Tobias Salmelid:
Misjonssambandet i Namdal og Sør-Helgeland 1904-2004 (2004)
Trygve Brandal: Sau og
hei (1996)
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ove Sandvik blogg:
https://blogg-ove.blogspot.com/
Utsyn.no