lørdag 14. september 2019

Fra Kopervik til Kina


Bertine Everine Eriksen

En av de første norske misjonærer til Kina kom opprinnelig fra Kopervik på Karmøy. Hun reiste til Kina uten tilknytning til noe misjonsselskap, og fikk kun to år i Kina før hun ble syk og døde.

I norsk kinamisjonshistorie blir det ofte sagt at det var åtte Kina-misjonærer som forlot Stavanger i 1891, men det var faktisk ni. De åtte var utsendinger for det nystartede Kinamisjonsforbundet (NLM). Men i deres følge var det med ei ung kvinne fra Stavanger, som opprinnelig kom fra Karmøy. Hun skulle også til Kina, for å gifte seg med sokendølen Sigvald Netland, som var ankommet Kina som misjonær året før.

Kopervik (Lokalhistorie Rogaland FB)


Barneår i Kopervik
Tore Eriksen var sjømann og bosatt i Kopervik. Han vokste opp på husmannsplassen Åsen under Grinde i Tysvær. Foreldrene hans kom opprinnelig fra Kvinnherad, og her ble Tore født i 1840. Fire år etter at Tore ble født, flyttet foreldrene sørvestover, og slo seg ned som husmenn på Åsen. For å livberge seg, valgte Tore å bli sjømann. Da var det praktisk å bosette seg i Kopervik.

Her traff han ei jente som han giftet seg med i 1865. Jenta het Bergitte Grevine Amundsdatter, og hadde vokst opp i Kopervik. Bergittes far var opprinnelig fra husmannsplassen Haukåstre i Tysvær, mens mora hadde røtter fra Kopervik og Stangeland på Karmøy. Bergitte og Tore fikk et familieliv preget av at Tore var mye borte på grunn av arbeidet som sjømann. Første nyttårsdag 1866 fikk de sin førstefødte, som fikk navnet Everine Bertine. To år senere (1868-1868) kom Adolf Johan, mens barn nummer tre ble født i 1870 og fikk navnet Theodora Birgitte Andrea. Det neste barnet ble født i 1874. Da var familien flyttet til Stavanger. Hennes navn var Anna Johanna. Minstemann fikk navnetTore Bertinius (1877-1877).

Bertine Eriksen arbeidet i klesforretning og var alltid fint kledd.


Kinavekkelse i Stavanger
Nøyaktig når familien Eriksen flyttet fra Kopervik til Stavanger, vites ikke, men det må være en gang mellom 1870 og 1874. Kanskje var flyttingen begrunnet i at det var enklere for sjømannen Tore å bo i Stavanger, med tanke på utreisene hans. Tore var stadig på farten. I 1885 var han bortreist da folketellingen i byen ble foretatt. I 1891 var det ny folketelling. Da var Tore i havn i Demara, nåværende Guyana, helt nord i Sør-Amerika. Tore var en varm kristen. Han hadde ofte andakt om bord på de skip som han seilte med. Datteren Bertine Eriksen hadde i 1885 fått seg jobb i «Madam Hobrestad modeforetning» i Stavanger. Det heter om henne at hun alltid gikk fint kledd.

I Stavanger hadde Ole Næstegard d.e. og Sivert Gjerde vært med å tenne en misjonsild med tanke på å nå kineserne med evangeliet. De hadde lest i Hudson Taylors skrifter, om de mange millioner kinesere som ikke hadde hørt evangeliet. Dette kallet til å nå Kinas befolkning med Guds ord, ble først og fremst vakt blant de unge kristne i Stavanger. I 1887 startet tre kvinner den første misjonsforeningen for Kinamisjonen i Stavanger. Stiftelsen skjedde i et hus i Løkkeveien 90, men de hadde senere samlingene sine i heimen til en av dem, Kristine Johansen, som bodde i Tomsehagen.

Kort tid etter at foreningen var startet, ble fire nye ungdommer med i foreningen. To av disse var menn, og to kvinner. Den ene av disse to kvinnene var Bertine Eriksen. Hun hadde vokst opp i en kristen heim, men var ukjent for noen i kinaflokken. En av dem tenkte litt skeptisk, første gang Bertine kom i samlingen: «Har vi fått en av de fine med oss?» Men da den 21 år gamle Bertine ba til Gud, forsvant all skepsis. Bertine var en varm kristen som levde nær Gud. I tillegg til samlinger om Guds ord og misjonen, arrangerte også foreningen basarer. 28. januar 1889 var Bertine Eriksen en av innbyderne til «bazar» til inntekt for kinamisjonen.

Annonse i Stavanger Amtstidende og Adresseavis 24.01.1889


Sigvald Netland var en ungdom fra Sokndal som gikk i skomakerlære i Stavanger. Han hadde egentlig tenkt å bli emissær, men møtet med ungdommene som brant for kinesernes frelse, vakte misjonskallet til Sigvald. Det var derfor naturlig at han hadde omgang med medlemmene i Kinaforeningen. Etter hvert ble det varme følelser mellom han og Bertine Eriksen, og de ble forlovet, antakelig på vårparten 1889.

Sigvald og Bertine Netland


Med kurs for Kina
Det ble snart bestemt at den nyforlovede Sigvald Netland skulle reise til England, med tanke på forberedelse til utreise som misjonær for et landsdekkende norsk kinamisjonsforbund som var under planlegging. Sigvald hadde også fått en venn i Egersund til å starte en misjonsforening med tanke på støtte til hans misjonærtjeneste. Vennene i Stavanger ville holde avskjedsfest, og fikk selveste Lars Oftedal til å tale på festen.

13.oktober reiste så Sigvald til England og han hadde reisefølge med Ole Næstegård d.y. Næstegård kom etter hvert til at han ville reise videre til Amerika, for å få norskamerikanere til å støtte han i hans misjonærtjeneste i Kina. Sigvald valgte å slå følge med Næstegård, og dermed ble han ikke utsending for Kinamisjonsforbundet, som ble stiftet i 1891.

Ole Næstegard d.y. sittende. 
Bak f.v. kinamisjonærene Knut Stokke og Ole Mikkelsen Sama


I Amerika slo Nestegård og Netland seg ned i Minnesota og reiste sammen rundt i norskamerikanske miljø og forkynte Guds ord og talte om kallet til Kina. De hadde kontakt med «Haugesynoden», men denne organisasjonen var ikke klar for å sende misjonærer til Kina. Noen medlemmer lovet likevel å støtte dem og dannet senere «The Norwegian Evangelical Lutheran China Mission Society of America (NELCMSA)». Etter en tid slo disse to organisasjonene seg sammen igjen.

Sigvald Netland og Ole Næstegard d.y. forlot Amerika 17.oktober 1890 og ankom Kina nærmere jul. De reiste inn i landet til byen Hankow for å lære kinesisk, noe som fylte mye av tiden til Sigvald det neste året.

Jaoakim Grude sitt hus i Løwoldsgate 28 Stavanger, 
hvor Bertine og familien leide i mange år.


Heime i Stavanger ble planene endret også for Bertine, da Sigvald valgte å reise ut, uten noen organisasjon i ryggen. Den nye kinamisjonen ble stiftet i Bergen i pinsen 1891 og åtte ungdommer var klar til å reise til Kina for denne organisasjonen. Bertine var ikke blant dem, men hun hadde god kontakt med flere av utsendingene og fikk lov å slå følge med dem til Kina.

27 september 1891 var det stor fest i heimen til Joakim Grude i Løwoldsgate 28 i Stavanger. Bergithe og Tore Eriksen var leieboere hos Grude, og han var en varm misjonsvenn som gjerne stilt huset til disposisjon for en avskjedsfest for misjonærer. På denne festen var i tillegg til Bertine, også de åtte misjonærene fra Kinamisjonen som hun skulle følge til Kina. Det ble nok mange tårer felt den kvelden, for avreisen til England var allerede to dager etter.

Bertine Eriksen har ankommet Kina!
Sogns Tidend 22.01.1892


Kun to år i Kina
Fem av Kinamisjonens utsendinger skulle stanse igjen ett år i Amerika for studier. De tre andre fortsatte mot Kina nokså direkte etter ankomst til Amerika. Det gjorde selvsagt også Bertine. De tre fra Kinamisjonen, var Sigvald Netland sitt søskenbarn Gjertine Årrestad, hennes kommende ektemann Ludvig Johnsen og Johannes Brandtzæg. 18. november 1891 stevnet Kina-båten mot kai i Shanghai. På kaien sto selvsagt en spent Sigvald Netland. Endelig sulle han få treffe igjen sin kjære Bertine. Det var godt å treffe søskenbarnet Gjertine også, men det var bruden han ventet på. Sigvald hadde nemlig avtalt bryllup allerede dagen etter at Bertine ankom Shanghai. 19. november 1891 ble Bertine og Sigvald mann og kone.

Bertine og Sigvald reiste tilbake til Hankow og «bydelen» Wuchan for videre språkstudier og misjonstjeneste. Knapt to år senere, 26. oktober 1893 fikk de ei datter, Sigfrida Birgit, kalt «Freda». Lykken var stor, men skulle ikke vare lenge. Kort tid etter fødselen ble Bertine syk av tropisk feber og delirium. Dette var sykdommer som tok livet av mange misjonærer. Bertine ble stadig dårligere, og etter en vel en måneds sykeleie, sovnet hun stille inn i Wuchan, 8. desember 1893. Hun fikk dermed kun to år i Kina, og ble bare 28 år gammel.

Oline Hermanson Netland med barna Freda (t.v) og Amanda.
(foto els-history.org)


Sigvald fikk seks år i Kina
Dette ble et hardt slag for Sigvald, som var blitt enkemann 26 år gammel og far til ei nyfødt jente. I januar 1893 var det kommet en enslig kvinnelig norskamerikansk misjonær til Hankow. Hun het Oline Hermanson og hadde fått misjonærkallet under Sigvald Netlands talerstol i 1890. Etter at Bertine døde, bestemte Oline og Sigvald seg for å inngå ekteskap. De ble viet våren 1894. To år senere, 16. juni 1896, fikk de ei datter, som fikk navnet Amanda.

Like etter at hun ble født, ble Sigvald syk av dysenteri. Livet sto ikke til å berge og han døde i Wuchan 9. august 1896. Han ble 28 år gammel. Igjen satt Oline med sin nyfødte datter og ei stedatter på knapt tre år. Oline reiste heim til Amerika etter at Sigvald døde. Men kallet sto ved lag. I 1901 returnerte hun til en ny periode i Kina. Det ble i alt fire misjonærperioder for Oline. Siste gang hun kom heim fra Kina, var i 1927.

Oline Netland og jentene i Kioshan, Kina i 1902


Bertine og Sigvald sin datter, Sigfrida Birgit (Freda), ble gift to ganger, andre gang med Fredrik (Fred) Kaufmann. Hun døde 27. juni 1979, mens han døde i 1967.  Oline og Sigvald sin datter, Amanda, ble gift med John Skepstad. Hun døde i Minnesota USA 16. juni 1989. Mannen døde samme året.

Bertines far, TOre Eriksen, døde i 1926.
(Aftenbladet 13.01.1926)


Familien i Norge
Mor til Berine, Bergitte Grevine, døde i 1902. Faren ble en gammel mann. Han døde 10. august 1926, 86 år gammel. Da bodde han i Lyder Sagensgate 26. Han ble begravet fra Ladegaar kapell i Stavanger.  Hennes to søstre ble begge gift i Stavanger. Theodora ble gift med Albert L. Barstad. Han var direktør i Stavanger Blikktrykkeri og Maskinverksted. Den andre søsteren, Anna, ble gift med Fredrik Vølstad og var bosatt på Tasta.

Bertine og Sigvald Netland sin datter Freda, 
sammen med sin mann Fred Kaufmann


Kilder
Slektsforum Karmøy
Ætt og heim 1998: Gunnar A. Skadberg: Joakim Greve
http://ojs.novus.no/index.php/DIN/article/download/1214/1203
Josef Tungland: Egersund misjonsforening hundre år. Fast Grunn nr.6 1990
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II
Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942
Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com
Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6
Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Torbjørn Greipsland: Helt til jordens ende
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Aftenbladet.no
Digitalarkivet.no
Inger K. Barstad: Opplysninger per mail fra boka: Ærbødigst, Alb. L. Barstad
Olav Uglem: O. M. Sama















onsdag 4. september 2019

GRY gutte- og jentelagshus


Gry 2018
I disse dager legges gutte- og jentlagshuset Gry ut for salg. En epoke i NLMs arbeid blant barn er dermed over. Men arbeidet blant barn og unge fortsetter med fornyet styrke.

Guttelag på Tungland
Det første barnearbeidet i NLM regi på Jørpeland var et guttelag stiftet av Tomas Fjelde og Lars Tungland på Tungland. Dette guttelaget holdt til i kjelleren hos Lars Tungland og ble stiftet på midten av 1930-tallet. Ådne Berge fra NLM var med og hjalp til med oppstarten. Laget fikk navnet «Framtid». Hvor lengre dette laget ble drevet, er ikke klart.

Neste gang barne- og ungdomsarbeidet nevnes, er i styret for Jørpeland Misjonslag NLM sin protokoll for 1946. Da nevnes at yngreslaget ikke var i drift fordi lederne for laget var bortreist. Lederne var Marton Fjelde og Leif Sandvik. Det betyr at det må ha vært et yngreslag i drift ei tid. I 1947 meldes det om at yngreslaget fremdeles ligger nede.

På styremøtet 18. november 1949 ble det notert at Tore Fjelde ville start guttelag. Tre måneder senere ble det meldt på styremøte den 28. februar 1950, at det nå var startet guttelag på Tungland. Dette laget var litt på og av de neste tre årene. Det var problem med lokaliteter. Laget ble forsøkt flyttet til Langeland kapell, men der ble det konflikt med pedellen.

En tidlig utgave av Gry-huset


Gry – eget hus for gutte- og jentelag
1. mars 1953 ble det vedtatt i styret at det skulle startes opp igjen med guttelagsarbeid. Ragnar Mugaas fikk ansvaret. Formannen i styret, Tore Fjelde, reiste spørsmål om ikke NLM burde bygge et hus som var beregnet på yngresarbeidet. Dette forslaget fikk medhold i styret og Tore Fjelde og Einar Kvalvåg ble bedt om å arbeide videre med denne saken. På dette styremøtet var også Oskar Sandvik, Johannes Tungland, Einar Kvalvåg, Lars Tungland og Ragnar Mugaas med for å drøfte denne viktige saken.

Tore Fjelde og Einar Kvalvåg tenkte på Arnt Jøssang sin gard på toppen av Askvikbakken, som aktuelt område for det nye gutte- og jentelagshuset. De gruet nok for å spørre Arnt Jøssang, og konfererte med forkynneren Olav Hovda hvordan de skulle gå fram. Hovda var på en møteserie på Jørpeland på den tiden. Han sa at «den som tror, haster ikke. Kanskje kommer Arnt Jøssang på basaren i kveld, så kan dere spørre han da.» Og nettopp det skjedde. Arnt var den første som kom på basaren og Einar Kvalvåg snakket med han. Arnt var villig til å selge, og et møte for å avtale pris og beliggenhet ble avtalt. Einar og Tore tenkte å foreslå ei tomt nede ved Tunglandselva, men Arnt mente de burde bygge huset ved riksveien. Og slik ble det. Tomtens grenser ble avtalt og prisen ble kr.3577,-.

Tore Fjelde var formann i misjonslaget da det ble vedtatt å bygge Gry.


På neste styremøte, 12. april 1954, ble det valgt et styre for arbeidet blant barna. Einar Kvalvåg, Leif Sandvik, Ragnar Mugaas, Olav Hersdal, Oskar Sandvik og Johannes Tungland ble valgt. Det ble også notert på dette styremøtet at de hadde fått løfte om tomt av Arnt Jøssang. Tore Fjelde, Ragnar Mugaas, Einar Kvalvåg og Arne Fløysvik ble valgt til å arbeide videre med saken.

Det gikk greit å få byggetillatelse og arbeidet ble satt i gang. Det ble lånt kr.6000,- og dette lånet var nedbetalt i 1974. Det meste av arbeidet med huset ble gjort på dugnad, og den 24. november 1956 kunne misjonslaget innby til åpningsfest av det nye gutt- og jentelagshuset «Gry». I januar 1957 ble det så startet et lag for gutter og ett for jenter. 60 gutter og 25 jenter møtte fram første semester. Det var 15 ledere i guttelaget og tre i jentelaget.

Fra Strandbuen 1992


Utbygging på 1990-tallet
Gutte- og jentelagene drev jevnt og trutt i tiårene som fulgte. I tillegg ble det startet ulike andre aktiviteter på huset. I perioden 1982-83 var det ungdomsmøter på Gry annen hver fredag. Våren 1989 ble det dannet ei ny ungdomsgruppe med Tor-Gisle Ravnås, Jon-Kåre Årvik, Odd Jøssang og Bernt Magne Erland som ledere. Åge Gjørøy overtok for Erland etter kort tid, fordi Erland måtte i militære. Denne gruppa hadde samlinger på bedehuset annen hver lørdag.
Lefsebaking til misjonen. F.v. Eli Sandvik, Johanna Botnehagen,
Else Førland, Tordis Langeland, Maggi Solgård og Marit Bråtveit.

Gry misjonsforening startet den 4. mai 1985 med en årlig basar på Gry. 5 desember samme år startet en flokk pensjonister opp et årlig julesalg på Gry, med Kjell Magnor Kvalvåg som fast andaktsholder. I april 1994 ble Gry-treffen startet opp for barn i 5.-8. klasse. Ellers har foreninger hatt sine samlinger på huset, det har vært arrangert mange misjonsmøter, nyttårssamlinger med mye mer.

Etter hvert ble bruken av Gry-huset noe mindre. Våren 2019 bestemte gutte- og jentelagene seg for å flytte sine samlinger til stiftelsen Kraftverket. Kraftverket er lokalene i nordre enden av bedehuset, som tidligere har vært møbelbutikk. Lederne i lagene hadde konkludert med at Kraftverket er mer tjenlige som lokaler for barnelagene, og det er også et mål å knytte barnearbeidet til bedehuset. 29. august 2019 var det restart for lagene og hele 65 barn møtte opp til første samlingen på Kraftverket.

Fra Strandbuen 1993



Gry i 62 år
Etter at barnelagene bestemte seg for å flytte til bedehuset, drøftet styret for Jørpeland misjonsforsamling hva som burde gjøres med Gry-huset. Styret konkluderte med at det var rett forvaltning av misjonens midler at huset blir solgt, og har fått støtte til dette både fra regionstyret og hovedstyret i NLM. En epoke er over, men kallet som drev dem som startet arbeidet på Gry, lever videre, selv om lokalene endres.


Gutte- og jentelagsarbeidet fortsette på bedehuset og Kraftverket







tirsdag 27. august 2019

KRIK på avvei

Kristen Idrettskontakt (KRIK) har nylig gjort et vedtak som er i strid med Guds ord. Det er trist at nok en skanse har falt.

KRIK er en kristen ungdomsorganisasjon som samler ungdom til ulike idrettsaktiviteter med innlagt andakt. Organisasjonen har vokst seg stor, og har et organisert samarbeid med flere bedehusorganisasjoner, blant annet NLM og Fjellhaug.

Det som nok en gang har skapt splittelse, er spørsmålet om homofilt samliv. Styret for KRIK har vedtatt at organisasjonen fortsatt skal «løfte opp ekteskapet mellom mann og kvinne som Guds gode ordning for samlivet». Samtidig skal samlivsform «ikke være avgjørende for hvorvidt man kan være frivillig leder på KRIK-leir.»

Dermed har dessverre KRIK startet på samme avvei som Den norske kirke (DNK). KRIK er i strid med seg selv ved å forkynne at homofilt samliv er synd, og samtidig akseptere at leirledere lever i åpenbar synd. Hva skal de unge tro når samme organisasjon forkynner både at homofil praksis er synd og samtidig at det er ok å leve i synd? Jeg frykter det vil gå med KRIK som det har gått med DNK, men enda er det ikke for sent å snu.

KRIK påtar seg et stort ansvar ved å åpne opp for at leder kan leve i strid med Guds ord. Dette er vrang lære som er med på å føre folk i fortapelsen. (2 Pet 2,1) Min varme oppfordring til KRIK er å snu i tide. Ikke forlat den enkle troskap mot Guds ord.

NLM og andre samarbeidende organisasjoner, har nå bare ett valg. Først å gå i samtale med KRIK for å få dem til å snu. Hvis de ikke når fram med det, må samarbeidet med KRIK opphøre.






tirsdag 20. august 2019

Kristenboble?


(Illustrasjonsfoto: Foto.no)
Hvordan skal en kristen forholde seg til de som ikke er frelst? Er det naturlig å skifte venner når en blir frelst, eller bør en fortsette i samme vennelag?

For noen måneder siden uttalte en ungdom seg om dette, til en kristen avis. Vedkommende ønsket å vinne andre for Jesu, og hadde klare meninger om hvordan dette skulle gjøres:

«Jeg har prøvd hardt å ikke være i kristenbobla. Jeg har flest nære ikke-kristne venner, og har selv verken gått på kristen internatskole eller bibelskole. Det er behagelig å holde seg med dem som er enige med en selv, men det er viktig for min tro og modning å forstå folk som ikke tenker og tror som meg. Vi klarer ikke å forstå andre mennesker uten å kjenne dem. Å drive misjonsarbeid uten å kjenne folk, går ikke an.»

I min oppvekst og i vekkelsestidene før den tid, var veiledningen en annen. En sentral formaning som ofte ble tatt fram, var Rom 12,2: «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes,». Ofte ble det sunget på vekkelsesmøtene: «Farvel da gamle venner, jeg bytter vennelag» og «Farvel, du brede strede, du ser meg aldri mer! Så fattig er din glede, og hva du gir meg her.» Ofte ble det sitert fra Jak 4,4: «Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.»

Er det noen motsetning mellom veiledningen fra ungdommen og den som ble gitt i vekkelsestidene? Det synes åpenbart at her spriker veiledningen. Personlig tenker jeg at veiledningen fra vekkelsestidene er nærmest bibelens veiledning, men kanskje gikk mange litt for lagt i sin avstandsholden til verden?



Kristenboble – hellig samfunn
Når en mener at kristne lever i ei kristenboble. tenkes vel at de kristne lever helt eller langt på vei isolert fra alle andre. De omgås kun kristne, har kun kristne venner og er kun opptatt av «kristelige ting». Personlig kjenner jeg ingen som lever i ei slik boble. De aller fleste har ikke-kristne arbeidskamerater, de har naboer som ikke er frelst. Det er få familier hvor alle er frelst. På bedehus og kirker har kanskje de fleste en kristen bekjennelse, men er alle frelst? Bibelen selv bruker i liknelsen om «de ti jomfruene» bildet om at halvparten av dem som var på vei for å møte brudgommen, kun hadde navn av å være frelst, men var fortapt.

Hele Bibelen forkynner oss at som kristne trenger vi å komme sammen med andre kristne. «De helliges samfunn», menigheten, er Guds barns matstasjon. Som kristne er vi ulike lemmer på samme legeme og er derfor avhengige av hverandre. Bibelen taler om ulike nådegaver vi kristne har. Disse nådegavene står i et nøye avhengighetsforhold til hverandre.

Det kan være farlig med slagord. For en generasjon siden var et slagord at kristne måtte være vitner «der du er». En bibelsk sannhet. Men den fikk en slagside. Oppfordringen var å være kristen i idrettslaget, i musikkorpset, på kino med ikke-kristne venner osv. Så var forutsetningen å kutte ut noen møter på bedehuset, for å være sammen med ikke-kristne venner «der du er». Vi hørte aldri noen oppfordring om å kutte ut TV-titting, sydenturer, hytteturer, fotballkamper osv. for heller å være sammen med ufrelste venner. Nei, kutt ut møter! Det er alt for mange møter på bedehuset. Vi lever i ei kristenboble, ble det hevdet.

De kristne skolene er kanskje vårt viktigste ungdomsarbeid
Her fra den nye idrettshallen på Val


Kristen skole – kristenboble?
Den nevnte ungdommen roser seg av ikke å ha gått på kristen internatskole eller på bibelskole. På den måten har vedkommende unngått den uheldige kristenboblen. Er kristne skoler «kristenbobler»?

Jeg tror ikke det finnes noen «kristen skole» der alle elevene er kristne. Det gjelder også bibelskoler. «Så mange har navn av å være en kristen, men ånden og ilden har sloknet hos dem» Kristne skoler er viktige for formidling av fagkunnskap ut fra et kristent grunnsyn, men de er også et svært viktig redskap til å nå ungdom med Guds ord. Både kristne ungdommer og de som ikke er det.

Kristne grunnskoler og videregående skoler er i stor grad en arena hvor ulike livssyn møtes. På disse skolene går muslimer, humanetikere, ungdom som er likegyldige overfor religion osv. Her er alle velkomne, og respekten for de ulike livssyn skal være stor. Den kjenner lite til kristne skoler, som kaller dem for ei «kristenboble».

Nærmere Jesus – avstand til syndens innflytelse
Mens det for 50 år siden kanskje ble talt i det meste laget om ikke å skikke seg lik med denne verden, har denne bibelske sannhet nå nesten forstummet på bedehusets talerstoler. NT gjentar formaningen igjen og igjen til de kristen, om ikke å elske verden og verdens ting. Synden, verden og djevelen har ett mål, å få oss mennesker bort fra Jesus og å gå fortapt. Disse formaningene gjelder like mye til oss gamle som til ungdommen.

Peter skrev i sitt første brev til de kristne, og minnet dem om at det var et før og et nå i deres liv. Å bli frelst er å bli omvendt. Livet får en ny kurs: «For det er nok at dere i den tiden som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere.» (1Pet 4:3f)

Som kristne ønsker vi, og formanes vi til, å søke nærmere Jesus. Det skjer gjennom lesning av Guds Ord, høre forkynnelse av Ordet og tjene i Guds forsamling. «Med blikket festet på Han som er troens opphavsmann og fullender.» «Er dere oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter…»



Alle kristne er kristne der de er. Ingen kan vær kristen der de ikke er. Vi ønsker å være så gode arbeidskamerater som mulig, med alle. Vi ønsker å ha nære og gode relasjoner til familie, enten de tror på Gud eller ikke. Vi ber om å få være gode naboer, med alle naboene. Men vårt vennelag finner vi først og fremst i Guds forsamling.  Vi ønsker å gi våre barn og unge en kristen opplæring og oppdragelse. Derfor er vi glade og takknemlige for hver og en av våre kristne skoler som kan hjelpe oss med det. Derfor er vi glade og takknemlige for søndagsskole, barnelag, ungdomsklubber og alt annet barne- og ungdomsarbeid på bedehusene.

Når så mye er sagt, må det også legges til at det er noen kristne som har et nært, sunt og godt venneforhold til venner som ikke er frelst. De har gjensidig respekt for hverandre og forståelse for at de som venner på noen områder må skille lag. Flere er vunnet for himmelen gjennom kontakten med kristne venner. Det er stort.

23 år gamle Matias Orheim formet i 1907 ei hjertebønn: «Å, var eg meir deg, Jesus, lik. Så hjartevarm og god, Med same kjærleik utan svik Som du i striden stod! Å, var eg meir med liv og tru I alle ting som du, som du, Min Gud, kor sæl eg var!»










torsdag 15. august 2019

Biskopen eller Bibelen?


Alv Magnus (foto: Dagen)

Biskopen i Borg har sendt ut en sterk anbefaling til sine proster, om ikke å slippe til Alv Magnus på Den norske kirkes prekestoler i bispedømmet.

Det er en av biskopenes oppgaver å verne om den rette lære. Er det noen som åpenbart lærer i strid med Guds ord, skal de ikke slippes til på prekestoler, hverken i kirker eller på bedehus. Men i dette tilfellet er alt snudd på hode. En vranglærende biskop stenger ute en predikant som forkynner i overenstemmelse med Guds ord.

Biskop Atle Sommerfeldt har i brev til prostene og i media gått sterkt i rette med Alv Magnus for hans tale i Tomb kirke. I talen forkynte Magnus Bibelens tale om livets to utganger. Han konkretisere hva det vil si å leve i synd, noe som er et kjennetegn på at en ikke er omvendt. Dette er i overenstemmelse med f.eks. 1 Joh 1:6: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.»

I 1 Joh 2:9 konkretiseres dette på et liv i opprør mot det femte budet: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» Vi kjenner ikke hjertene til andre mennesker. Forholdet mellom den enkelte og Gud avgjøres ikke av noe menneske. Vi skal derimot forkynne Guds ord og som Guds ord. Det er derfor ingen tvil om at i denne aktuelle saken er det biskopen som er på avveie og ikke predikanten.

Det er nok biskopen som rammes av formaningen i 2 Joh 10, og ikke Alv Magnus: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!» Dette skjedde for øvrig i 2012 da Sommerfeldt ble nektet å tale, på en bibelcamping i regi av NLM.









tirsdag 13. august 2019

Da misjonskallet våknet i Norge


Josephinestiftelsens hus i Stavanger sentrum ble bygget i 1840.
To år senere ble NMS stiftet i dette huset.

Kallet til å drive misjon blant unådde folkeslag, våknet seint i Norge. Først rundt 1840 ble det fart i arbeidet for å få i gang et norsk misjonsselskap.

Hvem var det som var drivkraften i dette arbeidet? Det er nærliggende å tro at haugianerne var de som var pådrivere, men det er et godt stykke unna sannheten. Det var frukter av en hundre år gammel bevegelse fra Tyskland, som først tente misjonsilden. Når det er sagt, var disse bare et redskap. Misjonskallet tennes på Golgata og av Den Hellige Ånd.

Det hadde vært noen spredte misjonsframstøt av enkeltpersoner også tidligere. Hans Egedes misjon på Grønland er et lysende eksempel. Men et samlet framstøt var ikke skjedd før Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble startet i 1842. I denne artikkelen vil jeg gi en kort oppsummering av misjonskallets framvekst i Norge i perioden fra 1820 og fram til NMS ble stiftet i 1842. Noen synes kanskje det blir vel mye fokus på Stavangerområdet, men det skyldes at Rogaland var veldig sentralt da misjonskallet våknet.

Biskop P. O. Bugge


BRØDREVENNENE
I perioden 1767-1791 var Søren Bugge prest på Lista. Søren var preget av brødrevennene, og i hans prestetid på Lista, var han redskap til en hernhuttisk vekkelse. «Halve Listalandet var hernhuttiske», ble det sitert i ettertid.

Blant prester og biskoper i Norge var det ellers på denne tid lite eller intet syn for å drive misjon blant unådde folkeslag. Et hederlig unntak i tillegg til gamle Søren Bugge, var hans sønn Peder Olivarius Bugge, som var biskop i Trondheim i perioden 1803-1842. Fra prestehjemmet i Farsund, fikk han i oppveksten impulser fra brødrevennene. I senere år ble han pånytt inspirert av folk med tilknytning til Herrnhut. Han startet Norges første misjonsblad i 1820. Bladet informerte om evangeliets frammarsj verden over, men gikk inn allerede etter to år.

Det var som nevnt ikke haugianerne som først talte misjonens sak, men brødrevennene. Brødrevennene var et kristent samfunn, også kalt Herrnhutere, som ble stiftet i 1727 av grev Zinzendorf i Herrnhut i Sachsen, Tyskland. Brødrevennene sto for et sterkt Kristus-fokus og talte mye om Jesu blod, sår og lidelse. Et annet kjennetegn ved brødrevennene, var deres sterke misjonssyn. Haugevennene var, ikke minst i tiden etter Hans Nielsen Hauges død, mer lovisk preget. Det var derfor ikke noen tette bånd mellom haugevennene og brødrevennene.

Gjennom handel og skipsfart mellom Norge, Danmark og Tyskland, kom også nordmenn i kontakt med disse evangeliske kristne. Noen ble frelst gjennom kontakt med brødrevennene og tok deres åndelige syn med tilbake til heimlandet. Brødrevennene sendte også noen misjonærer til Norge.

Gabriel Kirsebom Kielland

Nils Johannes Holm
En av de første som forkynte kallet til misjon i Norge, var Nils Johannes Holm. Han var dansk og født i 1778. Sitt åndelige gjennombrudd fikk han blant brødrevennene, og han ble utsendt av dem til Norge, for å forkynne evangeliet her. Holm ankom Norge våren 1820 og slo seg ned i Oslo. Her startet han med møter søndag ettermiddag, og huset ble snart fullt av folk. Han reiste også til flere bygder i Østfold. På disse samlingen spredte han informasjon om misjonen. Holm innså snart at skulle misjonens sak nå videre ut, måtte haugianerne bli med. Han oppsøkte Hans Nielsen Hauge, som ble tent for misjonen. Men Hauges mange venner rundt om i landet, var lenge likegyldige overfor dette viktige kall.

I 1826 begynte Holm å gi ut et misjonsblad, som ble trykket hos haugianeren Christoffer Grøndahl. Bladet informert om misjonen og fikk snart et stort opplag på 1000 eksemplar. Han gav ut ei egen salmebok i 1829, som han kalte Harpen. Den inneholdt også noen salmer av Holm, bl.a. «Hvor salig er den lille flokk».

Flere av de som var samlet i heimen til Nils Johannes Holm var unge studenter, ikke minst prestestudenter. Noen av disse ble brødrevenner og tok med seg sin tro og sitt misjonssyn når de fikk ulike stillinger, rundt om i landet. Den presten som fikk størst betydning for misjonens sak, var Gabriel Kielland. Når disse ble spredt rundt om i Norge, og ikke minst til Rogaland, holdt Nils Johannes kontakt med dem gjennom brev og besøk.

Nils Johannes Holm ble i Norge til 1834. Han reiste da til Danmark og ble predikant i brødremenigheten i Christiansfeld, hvor han virket til sin død i 1845.

F.v. Gabriel, Gustava, Caspar, Mette Johanne og Laurits Christian Kielland.
De tre mennene er brødre og var alle sentrale aktører ved oppstarten av NMS.


Gabriel Kielland
Gabriel Kirsebom Kielland ble født i Stavanger i 1796. Han studerte teologi i Oslo, og kom da i kontakt med Nils Johannes Holm. Kielland gikk fast på Holms møter, og ble etter hvert opptatt i Holms forsamling. I 1824 ble han prest på Finnøy og startet her egne samlinger med forkynnelse av Guds ord, utenom gudstjenesten søndag formiddag. Kielland fikk god inngang blant folket på Finnøy. Det ble vekkelse og mange kom på disse samlingene.

5. desember 1826 ble den første misjonsforening i Norge stiftet i Stavanger. Den ble stiftet av brødrevenner, og Gabriel K. Kielland var en sentral aktør. I 1829 vikarierte Kielland for presten i Strand, som da møtte på Stortinget. I Strand fikk han også god inngang blant haugevennene, noe som resulterte i at Norges tredje misjonsforening ble stiftet der, i desember 1834. Den andre misjonsforeningen i landet, ble for øvrig stiftet i Egersund noe tidligere samme år som foreningen i Strand startet opp.

Kielland fungerte som en veileder for brødrevennene i Rogaland også etter at han flyttet til Lyngdal i 1837. Han var den som førte i pennen oppropet som ble sendt ut i forbindelse med stiftingen av NMS, og var en periode med i hovedstyret for organisasjonen.

Fogd Søren Daniel Schiøtz


Kvartetten i Stavanger
I brødrevenn-miljøet i Stavanger var det en kvartett som var de sentrale ledere. Foruten Gabriel Kielland, var det hans yngre bror Caspar Kruse Kielland. Caspar var sjef på postkontoret i Stavanger. Den tredje var fogden i Stavanger, Søren Daniel Schiøtz. Schiøtz og Gabriel Kielland ble venner i Holms forsamling under studietiden i Oslo.

Caspar K. Kielland


Den siste av kvartetten i Stavanger var kjøpmann Svend E. Svendsen. Han var som ungdom en periode i England, og han ble han frelst, antakelig gjennom brødrevennenes forkynnelse. Svendsen ble en viktig person med tanke på å få haugianerne med i arbeidet for misjonens sak.

Knudsen og Knudsen
I Farsund bodde en farger som het Fredrik Tobias Knudsen. Han vokste opp i en brødrevenn-heim og kom tidlig igjennom til liv med Gud. Han flyttet til Bergen og ble gift der. De fikk mange barn, men kona døde etter tjue års ekteskap, i 1829. Fredrik Tobias flyttet da tilbake til Farsund. Han hadde lest Holms misjonsblad, og ble tent for misjonen. Knudsen begynte å reise rundt i nabobygdene og forkynte Guds ord, samtidig som han fortalte fra misjonsarbeidet.

En av Fredrik T. Knudsens sønner fikk kall til å reise ut som misjonær. Fredrik hadde kontakt med Gabriel Kielland, og fikk han og misjonsforeningen i Stavanger til å anbefale Hans Christian for misjonsskolen i Barmen, som Det Rhinske Missionsselskap drev. Hans Christian Knudsen kom inn på misjonsskolen og gikk der i fire år. Dette førte til enda større iver hos faren i Farsund. I løpet av 1835 fikk han løfte fra 500 personer, om årlige bidrag til misjonen. Han startet også misjonsforening i Farsund.

Fredrik Tobias Knudsen


Hans Christian fullførte misjonsskolen i 1839 og reiste heim til familien, som da var flyttet til Oslo. Her arbeidet far, Fredrik Tobias, på Grønland asyl. I november 1839 søkte Fredrik permisjon, og ble med sønnen Hans Christian på en misjonsreise langs kysten til Stavanger. Hensikten med turen var å starte misjonsforeninger, noe som lyktes de fleste steder de besøkte. Far og sønn Knudsen hadde et stort ønske om at alle disse foreningen skulle gå sammen i et norsk misjonsselskap, som kunne sende ut Hans Christian som misjonær.



De hadde samtaler med de ledende menn i Stavanger om muligheten for å danne et misjonsselskap. Mens foreningen drøftet dette, reiste far og sønn Knudsen Ryfylke rundt og stiftet flere misjonsforeninger. Foreningen i Stavanger sendte et skriv til de misjonsforeningene i landet, som de visste om, for å høre om de støttet tanken om et landsdekkende misjonsselskap. Responsen var heller laber og tanken ble lagt på is.

Hans Christian reiste derfor ut for Det rhinske misjonsselskap, og fikk 13 tunge år i Sør-Afrika. Før heimreise ble kona sinnsyk, og ble innlagt på asyl i Norge ved heimkomst i 1854. Deres to barn ble oppfostret hos slektninger. Selv reiste Hans Christian som predikant, og omkom i ei ulykke på vei til Susendal i Hattfjelldal våren 1863. Han ble muligens tatt av et snøras.

H. C. Knudsen på kontoret i Sør-Afrika. Tegnet av en kollega.
Fra avduking av minnesbauta over H. C. Knudsen i Hattfjelldal i 1927.


HAUGIANERNE
Haugianerne var den dominerende kristengruppe i Norge på 1830-tallet. Det gikk flere vekkelser rundt om i landet, ved haugianske predikanter. Etter Hans Nielsen Hauges død var de generelt blitt mer tilstivnet og knyttet til statskirken. De hadde sine samlinger, men var ikke opptatt av å danne noen landsomfattende organisasjon. Misjonstanken sto også svakt hos haugevennene. Brødrevennene prøvde å få haugevennene med på å ta ansvar for misjonens sak, men det satt langt inne.

John Haugvaldstad
I Rogaland var Mosterøy-buen John Haugvaldstad den ledende høvdingen blant haugianerne. Han var en gudfryktig mann som levde i all enkelhet, til tross for at han hadde slått seg stort opp som forretningsmann i Stavanger. Han reiste rundt om i Rogaland og Agder og hadde møter. Han drev også åndelig og praktisk veiledning for lokale haugianerflokker.

John Haugvaldstad


Haugvaldstad hadde ikke syn for misjon. I slutten av april 1840 fikk far og sønn Knudsen audiens hos Haugvaldstad. De hadde et sterkt ønske om å få haugianerne med i det planlagte misjonsselskap, men for Haugvaldstad satt dette langt inne. Både misjonstanken og organisasjonstanken var fremmed for Haugvaldstad og hans venner. Far og sønn Knudsen fikk sådd en spire hos Haugvaldstad, men det skulle gå enda et år før kallet nådde hans hjerte. Men da det skjedde, heter det at han «ba inderlig sin Gud om å tilgi ham den store forsømmelse angående misjonens sak og at han på sine gamle dager måtte forunnes tid, kraft og nåde til å innhente noe av det forsømte.»

12. oktober 1841 ble det på nytt sendt ut et skriv fra Misjonsforeningen i Stavanger til landets misjonsforeninger, med oppfordring om å bli med i et felles landsdekkende misjonsselskap. I dette brevet kom det fram at Haugvaldstad nå stilte seg bak. Dermed ble reaksjonen en helt annen. Nå var det et overveldende flertall som gav til kjenne at de ville være med å starte misjonsarbeid fra Norge. Om Haugvaldstad kom sent, han var 71 år i 1841, så kom han virkelig godt. Det var nok hans ja, som var en utløsende faktor for at NMS ble stiftet allerede i 1842.

NMS BLIR STIFTET
En viktig forening var imidlertid imot en oppstart av NMS og misjonsskolen, som også var planlagt. Det var misjonsforeningen i Oslo. Vennene i Stavanger fortsatte imidlertid forberedelsene til oppstarten, men i februar 1942 kom et nytt brev fra Oslo-foreningen, som hadde Hans Nielsen Hauges sønn, Andreas, som formann. De skrev at det hadde meldt seg en cand.teol. med topp karakterer og med kall til å reise til Afrika som misjonær. Oppfordringen fra Oslo var derfor at Stavanger måtte slutte med sitt prosjekt og heller støtte opp utsendingen av Hans P. Schreuder.

Hans Paludan Smidt Schreuder


H. P. Schreuder
Hans Paludan Smidt Schreuder (f.1817) var av gammel dansk presteslekt, men faren var jurist i Sogndal. Her vokste Hans opp, men like etter at han var konfirmert, flyttet familien til Farsund, hvor faren ble fogd i Lister. Da Hans begynte på teologistudiet i Oslo i 1836, fikk han også et misjonærkall.

Schreuder var sterkt preget av sine embetsrøtter, og var svært høykirkelig i sin tenkning. Han var også påvirket av Grundvig, og så på dåpen som eneste middel til gjenfødelse. Dette hans steile kirkesyn, skulle føre til store vansker i NMS sine første år, men en utdyping av det hører ikke heime her. I 1842 var Schreuder snart klar for å reise til Sør-Afrika som misjonær. Spørsmålet var bare hvem han skulle bli utsendt for. Det var en reell fare for at Oslo og Stavanger ville starte hver sine misjonsselskap.

I Stavanger var de nå kommet så langt, at det ikke lenger var mulig eller ønskelig å stanse oppstarten av det planlagte misjonsselskapet. De inviterte imidlertid Schreuder og hans støttespiller til samling. 21. mai 1842 ble det sendt ut en invitasjon til stiftelsesmøte for Det Norske Misjonsselskap. Samlingen skulle være i Josephinestiftelsens hus i Stavanger sentrum, 8 august 1842. Schreuder og hans menn ble med, og det ble et samlet misjons-Norge som startet Det norske misjonsselskap, med H. P. S. Schreuder som sin første utsending.


Kilder
John Nome: Demringstid
John Nome: Det Norske Misjonsselskap 1842-1942
Emil Birkeli: Liv og vekst
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
wikipedia