torsdag 23. mai 2019

Læstadiansk splittelse i Kjøllefjord


Lars Levi Læstadius
Fra midten av 1950-tallet opplevde den gren av læstadianismen som kalles «De førstefødte», en alvorlig lærestrid som endte i splittelse. I Sverige rundt 1965 og i Kjøllefjord i 1970.

Uroen startet blant predikanter i Sverige, men forgreinet seg også til Finland og Norge. I Kjøllefjord ble resultatet at forsamlingen ble delt i to. Jeg har i en tidligere artikkel, skrevet om da læstadianismen kom til Lebesby kommune. (Se link nederst i denne artikkelen)

Allerede mot slutten av 1860-tallet kom de første læstadianske forkynnerne til Kjøllefjord. De kom fra Lyngen. I 1876 flyttet Edvard Johan Akselsen til Brenngam ved Kjøllefjord og ble kommunens første egne læstadianske predikant. Han virket mest i bygdene innover i Laksefjorden. Etter at den læstadianske forsamling ble splittet i ulike grener, hadde flere retninger fotfeste i Lebesby, men de fleste sluttet seg til Alta-retningen.

I 1924 inviterte Nils Eilert Nilsen Lund predikanter fra Ofoten, som tilhørte retningen De førstefødte til Kjøllefjord. Mange fulgte Nils Eilert over i denne retningen etter det besøket, og De førstefødte tok etter hvert over som den dominerende retning i Lebesby kommune. Svigersønnen til Nils Eilert sin søster, ble leder for De førstefødte i Kjøllefjord og Vest-Finnmark. Han het Thoralf Fridtjof Jensen.

Kjøllefjord gamle kirke (1738-1944)

Thoralf Jensen (1896-1984) var en høyt aktet og respektert leder og forkynner blant De førstefødte i Finnmark, men han skulle etter et langt liv, oppleve å bli utstøtt av sin egen forsamling. Hendelsesforløpet og årsaken til denne splittelsen har jeg i hovedsak hentet fra den svenskspråklige boka «Den andliga styrelsens skiften i Den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges lappmark». Boken ble utgitt i Finland i 1976 av en rekke medlemmer av «det utstøtte parti».

I en nettkommentar på Facebook bli boka karakterisert slik: «Det er et anklageskrift fra de som mente man hadde blitt for liberal i vestlæstadianismen/førstefødteretningen.» Boka gir likevel et nyttig innsyn i hendelsene.

Ledende læstadianere som overtok etter 
Lars Levi Læstadius når han døde

En revidert huspostill
Like etter andre verdenskrig skapte utviklingen blant De førstefødte i Amerika en viss uro hos noen av predikantene på Nordkalotten. Denne uroen spredt seg også til Sverige og ble forsterket da prosten Per Boreman gav ut en revidert utgave av Læstadius sin huspostill, med mange merknader til tekstene. Postillen het «Evangeliepostilla av L. L. Læstadius».

Denne reviderte postillen var en forkortet utgave av den originale postillen av Læstadius. Boreman samlet 84 taler av Læstadius. Han ble anklaget for å ha tatt ut ord som han syntes var for grove i Læstadius sin originalutgave. Han hadde ikke bare kuttet ned på antall taler, men også forkortet de enkelte talene. I tillegg var altså boken utstyrt med et omfattende tillegg med «ordforklaringer», der han ble anklaget for å gi en ny tolkning av Læstadius sin lære. Videre ble Boreman anklaget for å gjøre Læstadius sitt kirkesyn langt mer kirkelig, enn Læstadius sin påståtte lekmannsprofil.

Den nye postillen ble hjertelig mottatt av ledelsen for De førstefødte i Gällivare, med tilslutning av et stort flertall av predikantene. En kjent norsk predikant, Ole Fredriksen, skrev i et brev til Thoralf Jensen i oktober 1970 at «jeg må si at det er en dyrebar bok, full som den er av Ånn og sanhet.» Thoralf Jensen hadde i sitt brev kommet med kritiske bemerkninger til den nye postillen. Mindretallet som ikke kunne akseptere Boremans postill kalte flertallet for «det boremanske partiet» og uttalte at «det finns ingen salighet i det bormanska partiet».

«Moderne kristendom»
Et annet hovedpunkt som splittet de to gruppene, var det mindretallet kalte for «synet på en modernara kristendom». Flertallet blant De førstefødte var blitt noe friere i forholdet til den ytre kristne livsførsel, noe mindretallet reagerte kraftig imot.

De anklaget flertallet for at «verdens form ble rådende, d.v.s. utsmykning i form av bilder, blomster og klær ble tillatt. Kvinnene forlot forkledet og begynte å bruke korte kjoler m.m. Mannen skaffet seg moderne hatter og hvite skjorter, med predikantene i spissen. Orglene ble tatt inn i heimen for å kvikke opp andakten. Radio og senere til og med TV ble vanlig i kristne heimer… Selv lotteri, idrett m.m. til og med på søndagene blev alminnelig i forsamlingene.» (OS oversatt)

Kirken i Karesuando hvor Læstadius sto i store vekkelser

Brudd mellom fløyene
Brytningene mellom de to fløyene økte ut over 1960-tallet. Flertallet krevde at mindretallet skulle slutte med sitt «partivesen», mens mindretallet arbeidet for forsoning under forutsetning av at flertallet la om kursen på de to over nevnte punkt. Under julesamlingen i Gällivare i 1964, ble det sendt brev til forsamlingene på Nordkalotten, der en av mindretallets predikanter ble «lyst i bann».

Nyttårshelgen 1964/65 holdt flere av mindretallets predikanter samling i Tjautjasjaur i Kiruna. Da kom en delegasjon fra flertallet, og arrangerte samling i samme by. Splittelsen var et faktum, og de to partene anerkjente ikke hverandre som sanne kristne. De fleste predikanter og forsamlinger fulgte flertallet og forble tro mot ledelsen i Gällivare. I Finland gikk det likedan, men en liten flokk gikk sammen med mindretallet. Rundt 1975 hadde mindretallet forsamlinger i minst 11 ulike byer i Finland, og seks predikanter som besøkte disse.

Thoralf Fridtjof Jensen

Forsamlingen i Kjøllefjord deles
Splittelsen i Sverige kom etter hvert også forsamlingen i Kjøllefjord for øret. Det kom brev fra Gällivare i julehelga 1969 med sterke advarsler mot partivesenet og alvorlige anklager mot lederen i Kjøllefjord, Thoralf Jensen. Samtidig fikk flokken i Kjøllefjord feilaktig høre at det kun var 2-3 personer i Sverige som hadde brutt med lederne i Gällivare. Thoralf Jensen var blant dem som delte syn med mindretallet. Flertallet i forsamlingen han ledet, forblev imidlertid tro mot Gällivare og disse begynte å undergrave Jensens lederskap.

Under en samling tidlig på nyåret 1970, tok flertallet et oppgjør med gamle Thoralf Jensen. Han satt sammen med noen andre «ved bordet» på bedehuset deres i Kjøllefjord. Da kom flere i forsamlingen fram til bordet og sa til Jensen: «Hva har du her å gjøre, gå først til Lappmarken og «gör bättring»». Etter dette ble det umulig å samles i samme bedehus, og en flokk på om lag 35 voksne og deres barn ble utestengt fra bedehuset, inkludert lederen Thoralf Jensen.

Ikke lenge etter fikk Thoralf Jensen telefon fra en av lederne av mindretallet i Sverige. Han kunne informere Thoralf om at det ikke bare var 2-3 som hadde brutt ut, men at det var mange forsamlinger i Sverige som støttet mindretallet. Brev ble utvekslet mellom Jensen og mindretallet i Sverige. Ikke lenge etter, reiste Jensen til Kiruna for å treffe sine likesinnede i Sverige. Han var da blitt 74 år gammel.

«Vid Järnvägsstationen hade den norska åldringen tårar i ögonen då han mötte och omfamnade de svenska predikanterna, vilka hade kommit för att möta dem». Samværet med de svenske mindretalls predikantene gjorde Thoralf godt, og flere av dem var i ettertid ofte på besøk i Kjøllefjord og hadde forsamling i den utstøtte menigheten.

Disse hadde den første tiden etter splittelsen, sine samlinger i kjelleren heime hos Thoralf Jensen. Senere fikk de sitt eget bedehus. Rundt 1975 var det tre predikanter i «Jensens forsamling» i Kjøllefjord.

Signe og Thoralf Jensen

Bakgrunn for Thoralf Jensens brudd
Hva var årsaken til at Thoralf Jensen brøt med modermenigheten i Gällivare? Jensen var bekymret for predikanten Nils Guttormsens forkynnelse. Dette tok han først opp med Guttormsen i et brev datert 1. april 1968, men nådde ikke fram. Han skrev derfor brev til lederen for De førstefødte, Gunnar Jönsson, men nådde heller ikke fram hos ham. Tvert imot ble han beskyldt for å komme med falske beskyldninger.

I et svarbrev datert 31. januar 1969, skrev Thoralf at han også var blitt skuffet over Gunnar Jönnson. «Første gang jeg ble skuffet var på Kunes. Vi satt og ventet på skyss til Porsanger da Jens Pedersen spurte om de tre brød som omtales i Lukas 11,5. Da ble han avfeiet med ordene: «Vi i Sverige har ikke funnet at det har noen åndelig betydning.», underforstått, «vi her på denne siden har ikke noe med å tenke!» Diktat fra Sverige opprørte den gamle predikanten.

Etter dette ble Thoralf Jensen beskyldt for å være partimann. I et brev til forsamlingen i Kjøllefjord fra lederne i Sverige, sendt i pinsen 1969, ble Thoralf Jensen stemplet for å ha kommet med falsk anklager. Reaksjonene ble sterke, og ble forsterket av et nytt brev fra juleforsamlingen i Gällivare 1969. I dette brevet ble han bannlyst og all omgang med den bannlyste ble forbudt. Påbudet ble nøye fulgt opp av flertallet i Kjøllefjord.

På internett ligger  en samling brev fra brevvekslingen mellom Thoralf Jensen
og flere av de førstesfødte predikantene. Her er slutten på ett av brevene.

Thoralf Jensen og hans venner var etter dette takknemlig for støtten fra utbryterne i Sverige. I et brev datert 28.3.1970 skrev han, sammen med Jakop Axelsen, August Krågh og Hans Danielsen en varm takk for støtte, i et brev de hadde mottatt. Videre skrev de at de av hjertet takker Gud fordi de har fått se hvorledes ødeleggelsens vederstyggelighet er kommet på hellig grunn. Videre: Vi kan ikke legge ned de åndelige våpen selv om dragen viser tenner, men det gjelder for oss å bruke rene våpen, og ikke gripe til så urenslige saker som løgn og underfundighet…. Vi har ikke byttet kristendom, avsluttet de fire utbryterne.

Etter at Thoralf Jensen og de eldste i flokken i Kjøllefjord gikk bort, har utbryterforsamlingen stadig minket i antall. Nå er det kun noen eldre igjen. Disse har ikke egne samlinger. Flertallsforsamlingen i Kjøllefjord er imidlertid godt oppegående, og mange samles under deres forsamlinger.

1700 var til stede da det nye bedehuset til De førstefødte i Gällivare
ble innviet i 2010.

Litt om De førstefødte
«De Førstefødte har i dag sitt tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten, men der er også forsamlinger i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i byene Trondheim, Oslo, Bergen og Porsgrunn. Utenfor Norge finner man forsamlinger i Sverige, Finland, Danmark, England, USA og Canada. I Amerika har de Førstefødte etablert seg som et selvstendig kirkesamfunn, The Old Apostolic Lutheran Church.

Tanken om Moderforsamlingen spiller fortsatt en viktig rolle for de Førstefødte. Samlingene som holdes hvert år i Gällivare ved juletider er svært viktige. Der samles predikantrådet og man avgjør spørsmål om predikantutsendelser og tar opp læremessige og praktiske spørsmål som fra oppstår i forsamlingsarbeidet.» (Roald E. Kristiansen)

Lars Levi Læstadius


Flere artikler om læstadianismen finner du her:


Kilder
Levi Älvgen: Den andliga styrelsens skiften i Den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges lappmark
Roald E. Kristiansen: Læstadianske fraksjoner og retninger (kvenskintitutt.no)
Olaf Havdal: Læstadianene. Fra Nordkalottens kirkehistorie
Adrian Wennström: Lars Levi Læstadius
Andreas Markusson: Han som kjempet mot møtrket
Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius. En nykterhetskämpe i höga norden
Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)
Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse
Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse
Peder Nyvold: Avhandling: Ja eller nei til gjengifte (1986)
Andreas Esbensen: Skilsmissestriden (1987)
Erling Saltnes: Noen tanker i tilknytning til Peder Nyvolds avhandling om skilsmisse og gjengifte
G. Sandberg: Fra Sydvaranger (Luthersk ugeskrift 1879)
Erik Johnsen m.fl.: Taler hefte II (1931)
Lars Levi Læstadius: Kirke-postille (A. Brune)
Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth
Terje Forsberg: De forvillede i troen?
Idar Kristiansen: Korstog mot Kautokeino
Warren H. Hepokoski: The Laestadian Movement
koistinen.se
geni.com
På Norsktoppen
nsd.se









tirsdag 21. mai 2019

Generalen – Tormod Vågen


Tormod Vågen
Tormod Vågen var generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) fra 1936 til sin død i 1970. Han var en markert leder med brann for forkynnelse, lekmannsarbeid og misjon.

Det var fredag 3. april 1970. Tormod Vågen hadde vært dårlig til helsa, men hadde så mange gjøremål at besøket til legen stadig ble utsatt. I påsken hadde han vært på møter i Kuppelhallen i Stavanger. Vel tilbake i Oslo sto gjøremålene i kø. På hovedkontoret i Grensen 19 var det konferanse for medarbeiderne på kontoret denne fredagen. Tormod ønsket velkommen, og hilste med et bibelvers fra Filippenserbrevet. «Herren er nær» (4,5b).

Etter at konferansen var over, hadde Vågen et nytt oppdrag som ventet. Veien gikk de få meterne til Stortinget, hvor det var et møte i direktoratet for utviklingshjelp. På den tid var det mange som talte for at norske hjelpepenger i hovedsak burde gå til land med radikale styresmakter. Dette var Tormod Vågen dypt uenig i, og han holdt et brennende innlegg der han forsvarte at hjelpa burde gå til de fattige som trengte det mest, uavhengig av hvem som styrte landet.

Han hadde akkurat avsluttet innlegget sitt, da møtedeltakerne så at Vågen falt framover bordet han satt ved. Noe var alvorlig galt, og ambulansen kom kjapt til stedet. Det ble raskt klart at livet ikke stod å redde. Tormod Vågen døde på post.

Tormod Vågen

Slekt fra Sunnhordaland
Godt og vel 66 år tidligere, ble det født en gutt i folgehuset på garden Myklebust i Kvinnherad. Året var 1903 og datoen var 12. september. Gutten som ble født fikk navnet Tormod etter morfar, Tormod Myklebust. Foreldrene het Ole Vågen og Brita Myklebust.

Ole sin oldefar ble født i Hardanger, men slo seg ned på Onarheim på Tysnes hvor han fikk kjøpt en gard. Han kalte seg deretter for Jens Onarheim. Jens fikk to sønner. Den yngste het Ole, og ble gift med Brita Berge fra Herøysund i Kvinnherad. Brita og Ole fikk kjøpt en husmannsplass under Herøysund, som het Vågen. Brita og Ole fikk flere barn. Nummer to ble oppkalt etter far. Da han ble ungdom, skiftet han etternavn fra Onarheim til Vågen. Dette gjorde han fordi det da ikke bare var faren som het Ole Onarheim, men også andre i slekta.  

Tormod sin mor vokste opp på Myklebust. Oldefar hennes kom fra Seljestad, men slo seg ned på Torekoven opp av Odda. Barn nummer fire i søskenflokken på elleve på Torekoven, het Tormod. Tormod fikk si engen skute som han drev fraktefart med. Tormod ble tidlig en kristen, og gikk ofte på møter på steder hvor han var med skuta si. En kveld ankret han opp i Skorpevågen og gikk til Uskedalen på møte. Etter møtet ble han invitert heim til Myklebust, og i denne heimen fant han kona si, Synneva Myklebust.

Synneva og Tormod fikk overta store deler av hennes heimegard, og de tok etternavnet Myklebust. Det ble etter hvert mange barn i heimen. Den eldste i barneflokken var ei jente, som fikk navnet Brita.

Vågen i Uskedalen

Oppvekst i Kvinnherad
Både familien på Vågen og på Myklebust var vekkelsesheimer. Tormod Myklebust reiste en del som forkynner i Indremisjonssamskipnaden. Han var sterkt preget av Rosenius sin forkynnelse. Ole Onarheim var med i styret for organisasjonen. Det var ikke mange kilometere mellom Myklebust og Vågen, så det var tett kontakt mellom de to familiene. Det gikk som det måtte gå. Brita fra Myklebust og Ole fra Vågen ble forelsket og i 1901 ble de gift, midt i fiskesesongen. Dermed måtte Ole, som da var fisker, av gårde på makrellfiske allerede dagen etter bryllupet.

Brita og Ole fikk bo i kårhuset på Myklebust de første årene etter at de var gift. Brita var en kristen, men det var ikke Ole. Men Ole var svært nøye med at Brita holdt andakt i heimen og ba kveldsbønn med de små. I 1905 var det en vekkelse i Uskedalen, og da ble også Ole frelst. De fikk først fem barn i perioden 1902-1908. Så ble det trange økonomiske tider, og Ole så seg nødt til å reise til Amerika for å tjene penger. Han ble i Amerika fra 1909-1914. I 1912 sendte han penger heim, og sa at familien skulle kjøpe Vågen av Oles bror, som da hadde overtatt barndomsheimen. Mor og de fem barna flyttet da til Vågen, mens det enda drøyde to år før far kom heim.

Tormod var nest eldst i søskenflokken. Han ble som nevnt født i 1903, og vokste opp på Myklebust fram til 1912 da familien flyttet til Vågen. Etter at far Ole kom heim, økte barneflokken med ytterligere tre. Mor Brita var veldig syk i etterkant av de siste fødslene. Familien ble boende på Vågen fram til våren 1918. Da fikk Ole Vågen arbeid på Stord, og hele familien flyttet dit. Tormod var da blitt 15 år.

Brita og Ole Vågen. Tormod Vågens foreldre.

Tormod hadde allerede som liten gutt tanker om at han skulle bli misjonær. Mor hans startet kvinneforening for Kinamisjonen, og tanken på de ufrelste kineserne grep han. Da han begynte på skolen, fikk han en del ikke kristne venner som var med og dro han bort fra Jesus. Dette var den verste tiden han hadde levd, hevdet han senere. Da han ble konfirmert, var det en lengt i han til å bli omvendt og til å bli misjonær. Selv om han ikke bekjente seg som kristen, var han likevel med på møtene både på Vågen og i Uskedalen.

Albert Myklebust var onkel til Tormod. De to hadde et nært forhold. Albert reiste en periode som predikant. Lille julaften 1917 spurte onkel Albert, Tormod, om hvordan han hadde det med Gud. Spørsmålet førte til en sjelesørgerisk samtale som endte med at Tormod Vågen fikk se inn i evangeliet og ble frelst. Jes 43,23-24 var bibelordet som løste han. Han var da 14 år gammel.

Til Stord og Framnes
Våren 1919 fikk Ole Vågen arbeid som produksjonsformann på en sildoljefabrikk to yngre brødre hadde startet på Stord. Det ble oppbrudd for hele familien Vågen. Tormod ble også med, og fikk arbeid på fabrikken.

Misjonskallet arbeidet med ungdommen, også etter at han kom til Stord. Han fikk svar fra Bibelen om at Gud kunne bruke han. For å forberede seg til oppstart på Fjellhaug misjonsskole, tok han først ett år på Framnes Ungdomsskole høsten 1920 og våren 1921. Dette året ble et rikt år. Det var vekkelse på skolen, og Tormod deltok både med vitnesbyrd og i skolens mannskor.

F.v. Trygve Bjerkrheim, Tormod Vågen og Øivind Andersen

Fjellhaug og MF
Vågen kom til misjonsskolen på Fjellhaug høsten 1921. Det skoleåret var det 43 unge som startet på misjonsskolen, 30 på bibelskolen og 30 på ungdomsskolen. Dette var et rekordstort antall unge som begynte på Fjellhaug det året. Det hadde lenge vært ulikt syn i Kinamisjonen om organisasjonen skulle drive egne skoler, eller om Indremisjonen skulle ta det ansvaret. Generalsekretær Johannes Brandtzæg innså at Kinamisjonen hadde forsømt seg når det gjaldt skoledrift. Han konkluderte med at det var så ulikt syn på kirken og enkelte trossannheter innen lekmannsbevegelsen, at Kinamisjonen selv måtte ta ansvar for egne skoler. Skulle organisasjonen kunne rekrutter ungdom til ytremisjon, måtte de ha et sterkt heimearbeid og flere egne skoler.

Den første tiden på Fjellhaug var Tormod stille og litt reservert, men han ble snart en av lederne i flokken. Han viste tidlig at han hadde nød for de uomvendte og ble en ivrig sjelevinner. Ellers deltok han aktivt på vitnemøter og ble også med i skolens mannskor. Våren 1926 var det tid for eksamen og han fikk et godt resultat.

Misjonens hovedstyre ba Tormod Vågen og en annen av elevene om å ta teologi på Menighetsfakultetet (MF). Begge svart ja, og fikk noen gode år på MF hvor de fikk studere Bibelen grundig. Han tok eksamen i første avdeling nærmer jul 1930 og andre avdeling sent på høsten 1931.

Tormod Vågen

Under den ti år lange studietiden, var Tormod aktiv i ungdomsforeningen i Misjonssalen i Oslo. I 1926 ble han valgt som formann. I tillegg var han også timelærer i ungdomsskolen på Fjellhaug, skoleårene 1927-1929. Høvdingene i Kinamisjonen begynte å bli gamle på denne tiden, noe som ikke minst bekymret Ludvig Hope. Han var svært opptatt av at yngre krefter måtte få slippe til. Vågen fikk flere ganger være med Hope på reiser til stormøter rundt om i landet. Både Hope og Brandtzæg så forkynner- og ledernådegaven til Vågen, og satte han til stadig flere oppdrag.

Etterjulsvinteren 1931 fikk Vågen stå åtte uker i en stor vekkelse i Salem i Stavanger. Han var sammen med Johannes Daasvand og over hundre fikk ta imot Jesus som sin frelser. Året før hadde han også fått stå i vekkelser på Sunnmøre. Det ble en intens møtevirksomhet hele året, selv om dette var det avsluttende året på MF. Selv dagen han hadde muntlig eksamen for Ole Hallesby, var han ute på møte om kvelden.

Bryllup i Flekkefjord
Vinteren 1924-25 møttes Tormod Vågen og Arna Espeland for første gang. Det var på et møte i Ungdomsforeningen i Misjonssalen i Oslo. Arna ble født 12. mai 1905 og hun vokste opp på Evje og i Kristiansand. Foreldrene ble frelst året før de ble gift. På samme måte som Tormod, kjente også Arna på et misjonærkall, fra hun var ganske liten. I 1924 startet hun på sykepleierutdannelsen i Oslo.

Arna og Tormod Vågen, nyforlovet.

På nyåret 1926 ble Arna og Tormod et par, men det ble ikke offentlig kjent før lenge etter. Først til jul var Tormod med Arna på besøk hos hennes foreldre som da var flyttet til Flekkefjord. Det året de ble forlovet, ble det bestemt at Tormod skulle studere teologi. Det var ingen lett avgjørelse å akseptere, for det medførte at de nyforlovede måtte bo i hver sin verdensdel noen år. Arna reiste til Kina i august 1928 og planen var at Tormod skulle komme etter når teologien var fullført.

Når det ble kjent at Tormod var tiltenkt lederoppgaver i Norge, førte det til store vansker for de to forlovede. Arna kjente på et sterkt kall til å være i Kina. Tormod hadde misjonærkall, men så også viktigheten av at han ble i Norge. I 1932 ble saken endelig avgjort. Tormod ble i Norge og Arna måtte pakke sakene sine og reise heim. Hun kom til Norge 19. juni 1932 og bryllupet sto i Flekkefjord 30. juli samme året. De hadde da vært adskilt i nesten tre år.

Bryllupet sto i Flekkefjord kirke, med påfølgende fest på jernbanerestauranten i Flekkefjord. Det var prost i Dalane, Sigmund Feyling som viet Arna og Tormod. Feyling var fra Egersund og het opprinnelig Simon Slettebø, men skiftet i ungdommen både fornavn og etternavn. Kinamisjonen var Feylings hjertebarn i ungdommen. Han ble utdannet teolog med sterke bånd til lekmannsbevegelsen. Han var teologisk konservativ og var lærer på Indremisjonsforbundets bibelskole i noen år. Sener ble han kapellan og sokneprest i Egersund og senere prost Dalane. Han var gjest i bryllupet og var nok en venn av Arna og Tormod.

Arna og Tormod Vågen, bryllups bilde

Året etter bryllupet kom Hitler til makten i Tyskland. Feyling fikk stadig mer sympati med nazismen, og da krigen kom, ble han kirkeminister i Quislings regjering. Tormod derimot, ble en aktiv motstandsmann og medlem av den midlertidige kirkeledelse som stod i markert opposisjon til Feyling og Quisling.  Etter krigen ble Feyling dømt til fengselsstraff, men ble benådet i 1951. De neste tiårene fram mot sin død, var han og kona faste medlemmer i Misjonssalen i Oslo, uten å være aktive i ledelsen der.

Ny generalsekretær
Ludvig Hope var opptatt av at nye krefter måtte slippe til i misjonens ledelse. Han hadde tre ungdommer i kikkerten: Øivind Andersen, Trygve Bjerkrheim og Tormod Vågen. Han anbefalte disse for hovedstyret. Hope ville ha Tormod Vågen til hjelpesekretær for Johannes Brandtzæg, men han nådde ikke fram i første omgang. Det ble ingen endring i ledelsen.

I mars 1931 døde generalsekretær Brandtzæg brått og uventet. Han hadde vært leder i NLM siden 1893. Det store spørsmålet var så, hvem som skulle overta som leder. Ludvig Hope hadde så stor autoritet i NLM at han foreslo seg selv. Men han skulle bare stå i døra og vente på at den rette var klar. Han hadde Tormod Vågen i sikte, og nevnte dette for Vågen ikke lenge etter at Hope overtok som generalsekretær.


I perioden 1931-1936 ble Vågen stadig mer sentral i Kinamisjonens ledelse. Han talte ofte på stormøter, og arbeidet aktivt for å fremme ungdomsarbeidet i organisasjonen. I praksis var han den første landsungdomssekretæren, skriver Josef Tungland i sin biografi. Han startet også en karriere som forfatter, nettopp med bøker og hefter rettet mot de unge.

I 1933 ble Vågen valgt inn i Fellesstyret (senere kalt hovedstyret), og våren 1936 hadde han et studieopphold i England med tanke på å stå bedre rustet som leder av organisasjonen. Sommeren 1936 var det generalforsamling for NLM og etter valg av nytt hovedstyret, konstituerte de seg med Tormod Vågen som ny generalsekretær. 13. juli 1936 var hans første dag på hovedkontoret som leder.

General i 34 år
Allerede to år etter at han ble ansatt som ny generalsekretær, fikk han en langtur til India. Det skulle være en stor internasjonal misjonskonferanse i Kina i desember 1938 og januar 1939, og Tormod og en fra Santalmisjonen skulle representere Norge. Tanken var at Tormod samtidig skulle besøke Kinafeltet. På grunn av verdenskrigen, ble konferansen flyttet fra Kina til India, så besøket på misjonsfeltet ble utsatt.

På denne konferansen ble han kjent med mange sentrale internasjonale misjonsledere. Det var mye som gledet Vågen, men like mye som uroet. Josef Tungland skriver i sin Vågen biografi: «Lekmannen frå Noreg var også vonbroten over den oppbygjelege delen i møtet. Det vart lagt vel mykje vekt på tekstilar, liturgi og faste former. Dei kyrkjelege og rituelle anglikanarane dominerte. Aldri var det høve til fri vitnemål. Eigentleg var det lite mat å få..»

Tore, Tormod og Arna Vågen i Japan

På hjemmefronten var det strid om forkynnelsen, den første tiden Vågen var general. Tormod var aktivt med i debatten og forsvarte lekmannsforkynnelsen. En annen sak Vågen fikk mye bry med, var spørsmålet om et nytt misjonsarbeid blant muslimer. Otto Torvik i NLM ønsket å starte et misjonsarbeid blant muslimer, og var på flere turer for å undersøke muligheten for oppstart. Saken endte med at Torvik sa opp sin stilling i NLM og startet Den Norske Muhammedanermisjonen.

Etter krigen var det ei krevende tid for Vågen og misjonens ledelse. Kina ble etter hvert stengt for kristen misjonsvirksomhet, og alle NLMs misjonærer måtte ut av landet. De fleste misjonærene ble samlet i Hong Kong og Vågen reiste dit for å konferere om veien videre. Da hadde det allerede vært kontakter med tanke på oppstart av nytt arbeid i Etiopia og Tanzania. Resultatet av alle forhandlinger og vurderinger var at Kinamisjonen kunne gå inn i 1950-tallet med fem nye misjonsland, og et nytt navn på organisasjonen. Kinamisjonen ble byttet ut med Norsk Luthersk Misjonssamband, og det ble startet misjonsarbeid i Japan, Hong Kong, Taiwan, Tanzania og Etiopia. Vågen var den sentrale lederen i denne utvidelsen.

De siste årene av Vågen sin lederperiode var preget av vekst i arbeidet både i Norge og på misjonsfeltene. Ikke minst var arbeidet i Etiopia en stor oppmuntring. Her gikk det store vekkelser og folk ble frelst i tusenvis.

Tormod Vågen om fosterdrap
Dagen 07.11.1969

Tormod Vågen og etterfølgeren Birger Breivik

Krig i Norge
Krigen brøt ut i Norge 9. april 1940. Det ble en krevende tid for misjonslederen. Forbindelsen til misjonærene i Kina ble brutt, mens arbeidet på bedehusene i Norge fikk fortsette som før. Man antar at om lag 1500 predikanter reiste i Norge under krigen – for alle bedehusorganisasjonene. Med svært få unntak, var kristen-Norge i opposisjon til okkupanter og nazister gjennom hele krigsperioden. Ludvig Hope og Ole Hallesby var blant dem som ble valgt til «Den midlertidige kirkeledelse». Begge ble etter hvert arrestert.

Tormod Vågen ble arrestert 9 november 1942, da han skulle levere en støtteerklæring som hovedstyret gav til den midlertidige kirkeledelsen sin protest mot jødeforfølgelsen. Da han møtte opp for å avlevere støtteerklæringen var tyskerne på plass. Vågen slapp imidlertid ut igjen samme dag. Våren 1943 ble Vågen valgt inn i kirkeledelsen som erstatter for Hope som da var arrestert. Han var med i kirkeledelsen fram til krigens slutt.

Lekmannsmisjonen
Den saken som var tyngst for Vågen i hans lederperiode, var utvilsomt konflikten med deler av misjonsfolket. En konflikt som endte med at noen brøt ut av NLM og stiftet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Konflikten startet i Haugesund, Sunnhordaland og Hardanger krets. Dette var Vågen sin heimekrets, og mange av de sentrale misjonsvennene i striden var han venner.

Starten av en lengre kronikk i Dagen 04.01.1963

Josef Tungland nevner to viktige årsaker til konflikten. Den ene var en kretssammenslutning mellom Sunnhordaland og Hardanger krets og Haugesund krets, noe som førte til at kretskontoret på Stord ble flyttet til Haugesund. En viktigere årsak var ulikt syn på forkynnelsen mellom nord og sør. I sør var mange preget av Plymouth-brødrene, og noen av disse beskyldte vennene i nord for å være loviske.  

Vågen gjorde det han kunne for å mekle. Hans eget syn, var nok nærmest vennene i nord. Det ble mange og harde kretsmøter og frontene ble skjerpet ut over 1950-tallet. I følge Tungland endret striden seg fra «å vera ein lærestrid mellom reformert og luthersk kristensyn til å bli ein strid om kjenneteikn på levande og død tru.»

Uroen spredte seg også til andre kretser, bl.a. Namdal og Stavanger. Etter hvert ble frontene så harde, at en splittelse ikke var til å unngå. På et arbeidermøte på Tryggheim på Nærbø, fikk HS støtte når de utrykte sorg og dyp beklagelse over det som var skjedd, og at de tok avstand fra virksomhet som førte til splittelse. Noen av lederne i nord sa opp sin stilling i misjonen, og Lekmannsmisjonen ble stiftet. Splittelsen gikk hardt inn på Vågen, så et friår i Japan gjorde han godt. Der skulle han være lærer på forstanderskolen i ett år.

Tormod Vågen 60 år
Dagen 11.09.1963

Lekmannsprofil
Tormod Vågen er kanskje den generalsekretæren som har preget organisasjones lekmannsprofil sterkest. Selv om han selv hadde teologisk utdannelse, var hans syn på arbeidet på bedehuset og misjonsarbeidet, radikalt lavkirkelig. Han hadde også et bibelsyn der han så på hele Guds ord som Guds ufeilbarlige ord til menneskene.

Jeg vil ta med noen sitat av Vågen som sier litt om hans syn på gudslivet, bibel- og kirkesyn og forkynnelsen.

Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar

Når samvitet misser den daglege trong etter tilgjeving ved Kristi kross, vert det kjensla som stadig må stimulerast for å halda den religiøse interessa ved like.

«Folk trenger nettopp nå forkynnere som lader sine kanoner ved Sinai og ved Golgata og som har mot til å fyre av. Vi trenger fulltonende evangelium om synd og nåde»

Dagen 04.04.1970


«Skulle lærdom erstatta nådegåve, ville han vera ei forbanning. Men det er ei føremon for nådegåva også å ha kunnskap. No når det vrimlar av teologar, lyt vi vera vakne for at Gud ikkje ser etter kunnskap når han vel ut sine reiskaper. Difor treng ingen mista motet for at han er liten. Det er den audmjuke som får nåde. Og det er nåde vi treng»

«Held ikkje Guds folk fast på heile Bibelen som Guds ord, men berre gir etter på eit punkt, så misser vi snart den faste tillit til Skrifta, og alt raknar.»

«Vekkingskristendomen gjev krav om personleg uttrykksform i si påkalling, bøn og lovsong for Herren.»

I Tanzania var det krav om at misjonærene skulle bruke prestedrakt og en omfattende liturgi. Hvis det står ved lag vil NLM «gi opp arbeidet i Mbulu og se seg om etter en ny misjonsmark i Øst-Afrika»

«Når ein vil skilja ut noko i Bibelen som menneskeleg, vert bibelgranskaren autoritet over Bibelen.»

«I Amerika spør ikkje ungdomen etter forholdet til Kristus, men etter forholdet til kyrkja. Skal det henda i Norge i neste generasjon? Folkereligiøsiteten er ei stor makt i dag.»

Minneord ved Carl Fr. Wisløff
Dagen 04.04.1970


Kreftene avtar
Tormod Vågen fikk sitt første hjerneslag like før han fylte 50 år. I 1959 fikk han et nytt slag, mens han var på besøk i Etiopia. Han ba til Gud om å få noen år til, og ble bønnhørt. Men helsa ble stadig svakere. Han hadde problemer med nyrer og med hjertet, men fortsatte i tjeneste med full kraft, helt til han ble forfremmet til herligheten 3. april 1970. Han etterlot seg kona Arna og sønnen Tore.

Dagen 06.04.1970


Kilder
Josef Tungland: Tormod Vågen på kallets veg
Arne Prøis: I samtale med Trygve Bjerkrheim
Egil Sjaastad: Carl Fr. Wisløff Presten som ble misjonsfolkets professor
Jostein Berglyd: Presten som ville nazifisere Norge. Biografi om Sigmund Feyling
Fast Grunn: Tormod Vågen Minneord og taler. Nr.4 1970
Olav Uglem m.fl. I Herrens tjeneste
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Aftenbladet.no
Dagen.no













lørdag 11. mai 2019

Til ettertanke



Fredrik Wisløff gav ut ei bok som het «Vi sanker aks». Ei bok med sitater han mente var nyttige også for andre.

Jeg har også hatt denne samlegleden. Jeg har i tidligere artikler delt noen av «mine» aks, og her følger noen flere.

Martin Luther
Vi kan ikke få det (evangeliet) lenger enn inn i ørene. Gud må hjelpe det inn i hjertet.

Vi er noen dårer til helgener å være. Enda vi har synd å trekkes med hver dag og trenger tilgivelse hele livet gjennom, så vil vi likevel at vår bror skal være helt feilfri.

Sivert Gjerde
Ta din bibel og tell omhyggelig, ikke kapitlene eller versa, men bokstavene fra begynnelsen av 1 Mosebok til amen i Åpenbaringen. Når du har fullendt dette arbeidet, så gå over det igjen og igjen og igjen ti, tyv, tredve, nei du må lese hver bokstav i din bibel åtti ganger før du har nådd den fornødne sum. Bokstavene i omkring åtti bibler vil behøves for å representere alle de menn, kvinner og barn som lever i det gamle og uhyre keiserdømme China. Fjorten hundre har sunket ned i hedenske graver nå den siste timen, tre og tredve tusen vil dø i dag før du når China. Send eders misjonærer i morgen, og en og en tredjedels million udødelige sjeler for hvem Kristus døde, vil ha gått til deres bestemte plass før de kan nå deres kyst. Om en sådan kjensgjerning berører oss eller ikke, så tror jeg den burde bevege våre hjerter. Det er nok til å bringe en engel til å gråte.

Gunnar Kjøde
Er du opptatt av ny kreativitet på kristenfronten? Om vi ikke greier å styrke det indre åndelige livet, kan vi bare drive på så mye vi vil - da vil vi bli tappet for åndskraft og står der uten den. Da hjelper det ikke med kreativitet.

Hans Erik Nissen

Hans Erik Nissen
Mange tror at Guds rike best vinner fremgang gjennom smil og munterhet. Gir vi ikke mennesker inntrykk av at kristendommen gjør oss glade og fornøyde, vinner vi ingen. Men det er en verdslig tankegang. Guds rike har ikke framgang etter lovene som gjelder for markedsføring. Guds rike på jord er et tårerike.

Vi kan ikke ta imot frelsen på en fullkommen måte. Men fordi det er en fullkommen frelse du eier ved å kjenne Jesus, dekker den over all ufullkommenhet i ditt liv.

Johannes Brandtzæg
Kinarforbundet må ha eigne skular dersom denne organisasjonen skal kunna ta vare på det arbeidet som Herren har kalla dei til. Skal ytremisjonen kunna rekruttera ungdom, må han driva eigne skular.

Vi ønsker som kristne å bygge Guds rike. Helst hurtig. La oss vokte oss for i vår iver å tilkalle slik hjelp, som fører med seg en fremmed Ånd, en Ånd som er Gud imot. Den fremmede Ånd kan lett bli sterkere enn Guds Ånd. La heller arbeidet gå langsomt. "Templet" blir dog reist til slutt.  

Johannes Brandtzæg

Hartvig Skartveit
Døden er en velsignelse for den som har tvettet sin kjortel i Lammets blod. (Sagt i minneord til en nær venn)

Olav Valen-Sendstad
Gud nærer et hellig hat til våre synder. For de er fremmede for hans vesen. Derfor tar han oss heller aldri inn i sitt samfunn uten å skaffe våre synder bort fra sitt åsyn.

Aldri blir noen så "ferdig" og "helliggjort" at ikke Gud skulle ha grunn til å rope til dem: "Bli annerledes!" Dette rop forstummer bare i himmelen og i helvete.

Carl Fr. Wisløff
Det går nokså lett å gli inn i flokken av bekjennende kristne. Men det går ikke an å gli inn i Guds rike, der må en omvendelse til.

Når jeg som menneske står overfor et medmenneske, tror jeg på det gode i ham. Men når jeg står for Guds domstol, tror jeg ikke på det gode i mennesket. Da tror jeg på Kristus.

Øivind Andersen
Det eneste vilkår som er satt for å få del i rettferdiggjørelsen, er å ta imot den uten vilkår.












torsdag 9. mai 2019

Trygve Bjerkrheim - skald og redaktør

Trygve Bjerkrheim 1994

Trygve Alvgeir Bjerkrheim var den mest kjente kristne sangforfatter i Norge det siste århundre. Han har skrevet mer enn 15 000 dikt.

«Gledens dag: Barn nr. 8: Trygve» slik er overskriften i Tønnes Bjerkrheim si dagbok 26. august 1904. Tønnes var Trygve Bjerkrheims far, og han skrev dagbok det meste av sitt liv. Tønnes si kone het Abigael. Dagboknotatet denne dagen fortsatte:

«Atter en gledens dag for mitt hjem. Abigael nedkom nemlig med et velskabt guttebarn, nr.8, og nr.4 av gutter. Det gikk så usigelig vel. Alltid når sligt ventes, fyldes en med vemodige tanker, en kan ikke vide hvorledes det vil gå. Vi havde bedet meget til Gud om et heldigt udfald, og mange venner var også med. Det viste seg at Gud hører sine, og at Guds kraftige armer var med.

Ja, tenk, nu 8 børn! Kjære Gud, vi må få være sammen hos dig i evighed. Vår bønn er: Lad alle bli sande børn av Dig, og han har lovet at jeg og mitt hus skal bli frelst! Pris skje Gud. Så anbefaler vi også dette barnet til Dig.»

Trygve Bjerkrheim som ung (foto: bjerkrheim.no)

Barndom i Bjerkreim og Høland
Trygve vokste opp på en storgard i Bjerkreim. Både farfaren og oldefaren var lensmenn i Bjerkreim, og faren var bonde og handelsmann og aktiv i politikken. I 1898 ble Trygves mor en kristen, og det ble starten på en stor vekkelse i bygda. Vekkelsen vart over lang tid, og 13. november 1900 ble også fritenkeren Tønnes Bjerkrheim frelst. Dermed fikk Trygve vokse opp i en kristen heim, hvor mange predikanter bodde når de hadde sitt virke i bygda. 

Trygves lærer på skolen var farens beste venn Gitle Birkrem. En av Gitles sønner het Tor (Tord). Han var ett år eldre enn Trygve, men de var gode lekekamerater. Da Tor var ni år, ble han syk og døde. Dette var Trygve Bjerkrheims første møte med døden, forteller han i ei portrettbok. Trygve fikk være med faren til stedet hvor Tor lå i kista, og fikk se han «blek på båre».

Garden i Bjerkreim annonseres til salgs.
Aftenbladet 18. august 1913

I 1913 solgte Abigael og Tønnes Bjerkrheim garden sin og flyttet til Høland. De hadde nå 11 barn, og ni av disse ble med på flyttelasset. De to eldste ble ikke med østover. Den eldste var dattera Gudrun. Hun var blitt gift med Arne Gjedrem, og fortsatte å bo i Bjerkreim. Nummer to, Torleiv, var emigrert til Amerika.

I tillegg til de 11 barna Abigael og Tønnes hadde, hadde også Tønnes en sønn fra tidlig ungdom. Som 17 åring ble han far til Bertin. Guttens mor var ei jente fra Helleland. Bertin tilhørte «Samfunnet» og emigrerte til Amerika som ungdom. Han kom tilbake til Helleland som gammel mann og bodde da på Efteland til sin død. Han var ugift.

Da Trygve var 14 år gammel og ferdig med folkeskolen, begynte han på middelskolen i nabobygda Aurskog. Denne skolen hadde ikke eksamensrett, så eksamen ble avlagt som privatist på Hegdehaugen skole i Kristiania.

Redaktøren (foto: rogalyd.no)
Til Fjellhaug
I 1920 begynte Trygve på Fjellhaug Ungdomsskole i Oslo. Etter et år på denne skolen, fortsatte han på Kristelig Gymnasium i Oslo, men fortsatte å bo på Fjellhaug. På KG tok han latinlinjen. Etter gymnaset tok han til med studier av språk, men opplevde at dette ikke var hans vei. Etter to års studier hoppet han av og gikk over til å studere teologi.

Trygve Bjerkrheim overtok som redaktør av Utsyn (Kineseren)
etter Oscar Handeland (t.h.) i 1936
I 1971 overlot han roret til Asbjørn Kvalbein

Mot slutten av teologistudiet fikk Trygve Bjerkrheim spørsmål om å begynne som lærer på Fjellhaug misjonsskole, noe han takket ja til. De første årene var han både lærer og husfar. I 1936 fikk han en ny utfordring. Han ble ansatt som redaktør av misjonsbladet «Kineseren» som senere skiftet navn til «Utsyn». Han overtok etter Oscar Handeland.

Dette diktet sto i Utsyn 13. mai 1945

Han fortsatt som redaktør i hele 35 år. Hele veien hadde han også litt undervisning på Fjellhaug. Han og kona Thea Karine, født Maudal, bodde på Fjellhaug hele denne perioden, men da han ble pensjonist i 1972, flyttet de til en leilighet like i nærheten.

Sammen med Tormod Vågen og Øivind Andersen var Trygve Bjerkrheim de sentrale i ledelsen av Norsk Luthersk Misjonssamband. Trygve var også aktivt med i oppstarten av radiomisjon i NLM, kalt Norea. Han fikk besøke flere misjonsland, og formidlet kallet fra misjonen gjennom misjonens hovedorgan. Han skrev også bøker, redigerte juleheftet «Ved juletid» og startet utgivelse av et nytt julehefte med fortellinger av ulikt slag. Dette kalles «Når lysene tennes».

Trygve Bjerkrheim

Dikter
Allerede som ung ungdom begynte Trygve Bjerkrheim å forme dikt. Ut over 1930-tallet begynte han å offentliggjøre noen dikt, bl.a. i «Kineseren». Den første diktsamlingen het «Landet og Lyset» og kom ut i 1945. Etter dette har diktene kommet på rekke og rad, og til sammen ble det altså mer enn 15 000 dikt.

I bedehusenes sangbok er det mange sanger som er skrevet, omarbeidet eller oversatt av Trygve Bjerkrheim. Mange kjente sanger har hans signatur: «Det er makt i de foldede hender», «Du får koma til Jesus med det som er tungt», «Han tek ikkje glansen av livet» er bare tre eksempler. Følgende sang av T.B., som han ofte skrev seg for, blir også mye sunget på bedehusene. Han sa selv at han trodde denne sangen var den som kom til å leve lengst:

Takk at du tok mine byrder,
Eit høgfjell av skuld og av skam.
Du bar det på skuldrene dine,
Du skuldlause sonofferlam.

Takk at du bar mine synder,
Betalte mi skyhøge skuld
Med blod frå ditt fullkomne hjarta
Og ikkje med sylv eller gull.

So vil ved korset eg standa,
Med undring eg ser: Eg er fri!
Eg skal ikkje døy, eg skal leva
Med Jesus til æveleg tid!

Trygve og Thea i Japan. (foto: bjerkrheim.no)

En ukjent onkel
En gang på 1970-tallet oppsøkte min onkel, Marton Fjelde, kontoret til Trygve Bjerkrheim i Oslo. Onkel Marton var interessert i slekta, og hadde funnet ut at hans morfar (og min oldefar) var fra Bjerkreim. Det viste seg at Trygve Bjerkrheims far var halvbror til oldefar Martin, og dermed var oldefar Martin onkel til Trygve. Da onkel Marton fortalte Trygve Bjerkrheim dette, ble han overrasket. Dette var noen han ikke viste om.

Senere hadde også jeg litt kontakt med Trygve Bjerkrheim. Han uttrykte da at han syntes det var fint å høre om «den nye» slekta, og ikke minst at så mange av Martins etterkommere deler samme tro som Trygve gjorde. Da min far ble 70 år i 1994, svarte Trygve ja til å skrive en sang til fars dag. Dette til tross for at han selv da var blitt 90 år. Sangen til far er som følger:

Vår far og vår mor,- ein dyrebar skatt på vår aldrande jord.
For om det var slik, at me hadde `kje deim,
me hadde `kje livet, me hadde `kje heim
Så takkar me begge, frå hjartedjups grunn,
i høgtidsam stund, i høgtidsam stund.

I dag er det far. Han gildè og godsleg
og hjelpande var, og kjærleg og trufast.
Du ville oss vel. Du tenkte på både vår lekam og sjel.
Slik minnes me deg i frå år og til år,
i livskvelden klår, i livskvelden klår.

Gud rikt signe deg, kvar dag du skal vandra her nede din veg!
Guds englar deg fylgjer, vår Gud, Jesus Krist.
Og så får me samlast i himlen til sist.
Der skal me i lukke få vera i lag,
ein evig lang dag, ein evig lang dag. 


Mormor Inga Fjelde (f.Efteland) (t.v), her sammen med søstrene 
Ingeborg Olsen og Guri Vinningland
var Trygve Bjerkrheims søskenbarn
Siste reise
Thea og Trygve Bjerkrheim fikk ingen barn. Kona Thea var mye syk de siste årene hun levde. Hun døde i 1986. Trygve fikk leve til han ble 97 år gammel. Han døde 27. februar 2001.

Ingen har flere sanger i Sangboken enn Trygve Bjerkrheim
Dagen 1. mars 2001
Minneord om Trygve Bjrekrheim 
skrevet av redaktør Johannes Kleppa i Dagen 1. mars 2001