søndag 9. desember 2018

Alf Sandvik - med kall til Taiwan

Den første dåp på Ilan

Lars og Jon Jøssang var de første misjonærene for NLM fra Jørpeland. Den neste som reiste ut var Alf Sandvik. Han vokste opp i Vågen og fikk mange år sammen med familien på Taiwan.
- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 11 -

Alf Sandvik var yngste bror til min far. Han og kona Marta reiste ut til Formosa, som senere fikk navnet Taiwan, i 1960, samme året som jeg ble født. Det var derfor lite kontakt vi hadde med onkel og tante og barna deres i oppveksten. Men for meg personlig og mitt misjonskall, har det betydd mye å ha nær familie som misjonærer.

Med jevne mellomrom kom det noen brev fra Taiwan. Her ble det fortalt om både smått og stort fra familien og ikke minst fra misjonsarbeidet de sto i. Jeg vil i denne artikkelen gi en kort oversikt over deres tjeneste på Taiwan, bl.a. gjennom sitat fra noen av disse brevene Marta og Alf skrev til mine foreldre.

Alf  Sandvik sine foreldre Olava (f.Tengesdal) og Lars Sandvik

Misjonssambandet på Taiwan
Norsk Luthersk Misjonssamband(NLM) ble startet i 1892. Noen kristne kvinner i Bergen hadde fått et kall til å nå kineserne med evangeliet. Det var derfor i Kina NLM hadde sitt misjonsarbeid, fram til Mao stengte grensene for utenlandske misjonærer i 1948. Et annet resultat av kommunistenes maktovertakelse i Kina, var at mange kinesere flyktet til bl.a. Hong Kong og Formosa.

Den styrtede presidenten i Kina var en av dem som flyktet til Taiwan og her opprettet han en egen republikk. Presidenten var kristen og ønsket gjerne at misjonærer som hadde vært i Kina skulle komme til Taiwan.

NLM startet sitt arbeid på denne øya i 1952. Den første misjonæren var Sigrun Omestad fra Lillesand. Den neste som kom var den kjente misjonsforfatter Asbjørn Aavik. Så fulgte seks nye misjonærer ut over 1950-tallet, før Marta og Alf kom til Taiwan sommeren 1960 som NLMs 9. og 10. utsendinger. Menighetsarbeidet var disse første årene konsentrert om hovedstaden Taipei. I tillegg var NLM med å starte en luthersk bibelskole i den sørlige havnebyen Kaohsiung.

Alf Sandvik som konfirmant
Utsnitt av konfirmantkullet  1943. Alf midterste rekke til høyre.
Nr. to bak f.v Odd Tungland og deretter Josef Tungland.
Begge var Alfs kamerater. (fot Starand historielag)

Forberedelse til utreise
Onkel Alf ble født på Jørpeland 21. august 1929. Far hans døde av lungebetennelse før Alf ble født. Mora døde da Alf var 21 år. Han og to av søsknene sang den kvelden mora døde, sangen ”Skal vi møtes hist ved floden”. Da de kom til siste verset, ”Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen”, ble kallet så sterkt for min far at han der og da tok imot Jesus som sin frelser.

Ikke lenge etter dette reiste onkel Alf til Oslo og begynte på kunst og håndverkskole. Han var flink til å tegne og male (se avisutklipp under). Det ble imidlertid ikke lenge han gikk på denne skolen, før han flyttet til Fjellhaug og begynte på misjonsskolen. Her traff han Marta Afdal fra Voss, som han etter hvert ble gift med.

Etter seks lange år på misjonsskolen, skrev han brev heim til broren Oskar:

Puh-, ja, nå er me endeleg ferdige med denne eksamen vår, og med seks lange år på skulen. Onsdag tek me ut på ein songarturné til Oppland, Sunnmøre og Romsdal og Trøndelag…I går var eg på eit stevne på Nykirke i Vestfold, og det var rektig gildt. Nå tek eg snart til å tena sjølv, (så nevner han i takknemlighet slekt og venner som har støttet han mens han gikk på misjonsskolen, og at han gleder seg til å begynne å tjene penger selv) Sykkelen som eg har hatt ståande her borte skal eg snart senda til deg.

Vi forstår at det må ha vært trange økonomiske kår for studenten i Oslo, men at han har hatt en flokk slekt og misjonsvenner som har stått bak han i bønn og offer for at han skulle få mulighet til å reise ut som misjonær.

Første år på Taiwan. 1960-1962
De to først årene etter ankomst til Taiwan sommeren 1960 gikk med til språkskole i hovedstaden Taipei. I løpet av disse to årene skulle de lære seg kinesisk.

Marta og Alf Sandvik med datteren Maria.

1962-1964
Språkstudiet var ferdig våren 1962. Da gikk Marta og Alf inn i en tjeneste i et nytt arbeid i Mushan. Her var de med på bygging av en ny barnehage med forsamlingslokale. Midlene til denne barnehagen ble samlet inn av abonnentene til Blåveisen barneblad i Norge. Alf hadde også et ansvar inn mot en av de andre menighetene i Taipei, Fredsgata menighet.

1964-1965
I 1963 begynte misjonærene på Taiwan å tenke på en utvidelse av arbeidet. Inntil da hadde arbeidet vært konsentrert om hovedstaden. Om våren tok derfor Alf og en kollega en tur rundt på Taiwan for å finne et aktuelt sted for nybrottsarbeid. De ble enige om å satse på Ilan-sletta og buen Ilan, nordøst på øya, ut mot Stillehavet.

Stort bryllup på Voss i 1959
Sammen med Martas foreldre, Maria og Andres Afdal

Med hjelp fra bl.a. kristenrussen i Telemark, ble tomt kjøpt og misjonærbolig og kirke bygget. De som fikk i oppdrag å starte arbeidet i dette nye området, var Marta og Alf. De flyttet til Ilan i mars 1964. Alf skrev følgende i NLMs årbok for 1964: ”Vi var framande og ukjende på sletta mot Stillehavet. Nytt hus og ny kyrkje, men ikkje eit menneske venta på oss då me flytta hit til Ilan. Men sidan det er sjeldan å sjå utlendingar på denne kanten av Taiwan, varde det ikkje lenge før nyfikne folk krydde inne på stasjonen. Særleg skulle ungdomane ha tak i utlendingane, og dei nærast kravde at me satte i gong med engelskundervining. På denne måten har me fått ein fast stamme på 25-30 ungdomar til å høyra Guds Ord. 13 av desse har nå gitt seg over til Jesus og er døypte.”

Marta og Alf ble på Ilan fram til våren 1965 da de reiste til Norge på et års heimeopphold. Da hadde de fått tre barn, og to til kom senere på 1960-tallet. Min far hadde ikke gjemt noen brev fra Alf og Marta fra denne første perioden på Taiwan.

1965-1966
Fra våren 1965 til sensommeren 1966 var familien i Norge. Alf reiste da som forkynner. I et brev datert 26. januar 1966 skrev han:

Nå skal eg ut og preike att. Denne gongen blir det 3 månader på rad. Fyrste månaden på Stord, neste på Helgeland og siste i Namdalen…. Der eg var sist fekk eg fleire uomvende i tale på møta, men eg såg ikkje nokre som omvende seg. Det er visst vanskeleg for misjonærar å oppleva vekkjing heime. Det blir helst for å gje dei som alt er truande, misjonsvenene, ein kveik, me reiser rundt.

10 voksne og to barn døpt i 1964. Førstegrøden.
Dagen 12.12.1966. Alf Sandvik ved den nye misjonsbilen


1966-1971
Høsten 1966 var familien tilbake på Ilan. Familien gikk inn i tjeneste i de nystartede menighetene på Ilan sletta. Her er noen glimt fra brev:

Ja, me er kome på plass her i Ilan att. Det var veldig gildt å koma attende til venene her, nokre nye hadde det kom til og. Ungdomsflokken er nesten fordobla. Me har fått ein ny evangelist og han er ein mykje god forkynnar, -mest som høyra ein talar i Norge. Sung, evangelisten som var her før, har flytta til ein liten by i Ilan, Tocheng, der han og kona byrja nytt arbeid. Men det er vanskeleg i byrjinga.

Her i Ilan har me no fått leigt eit lokal i den andre delen av byen, og skal ha møter der. Det bur meir folk der, so me vonar på mykje folk i sundagsskulen også. Det er knapt på budsjettet, men me brukar ekstragåver me hadde med til det også….

Alf er i full sving både med engelsk-klassen og ellers. Han preiker 1. sundag i måneden i Mushan også, og elles har han ungdomsmøte i Taipei. Det er nå bra no, men korleis det skal gå når Aavik og Kollerøs reiser det veit ikkje eg. Mella er oppteken på skulen, så han er liksom ikkje med i det vanlege arbeidet. Ja, me får ta ein dag om gongen. Ellen kjem antakeleg ut saman med dei 2 nye para etter jol. Men dei skal jo lese språk i 2 år fyrst. Men det er no gildt at me vert fleire her. Det er tomt nå i Taipei, med berre Aavik der. Kollerøs bur her endå, men han reiser mykje til Taipei, han har også timar på bibelskulen.

Reisa gjekk bra for oss, etter 30 timar var me i Hong Kong. Barna fekk sova litt, men Alf og eg var trøytte då me kom fram. I Hong Kong budde me hjå Espegrens, var der i 5 dagar. Det var skrekkeleg varmt, så barna sov lite dei fyrste døgna, mykje grining. Så det var ikkje fritt for at me alle lengta heim til kjølege Norge. Men så har me hatt det fint her i september, ikkje serleg varmt, anna enn dei fyrste dagane. (Marta, 6.10.1966)

Alf  Sandvik i unge år

18.07.1967  skriver Alf blant annet dette fra Ilan:
Eg har vore tilsynsmann nokre få månader nå, og det krev mykje arbeid. Men nå kjem Maudal ut i haust, og tek då over att, så då skulle det bli mindre arbeid. Dessutan har eg nå tilsyn med byggjinga av 2. etg. i kyrkja vår her i Ilan nå. Flokken veks smått om senn, serleg då ungdomsflokken. Me har nå fast ca 50 på ungdomsmøta, men ofte meir, slik som sist lørdag, 60. Då blir den gamle møtesalen for liten.

Men når 2. etg blir ferdig, kan me få inn minst 150 menneske om det skulle knipa. Det er vårt store ynskje at ikkje berre kyrkja må bli ny, men også flokken kan bli oppattnya. Eg er så redd for at talet på kristne kan bli stort, men krafta av Den Heilage Ande liten. Når eg tenkjer på det store ansvaret vårt, samstundes på store freistingar og kjøtleg veikskap, så blir eg ofte redd. Men det er godt at me får leggja alt over i Guds hender, og be Han fullføra det Han har sett oss til me.

Strandbuen 6. november 2015. Alf  Sandvik bak til høyre.

Videre klipper vi fra fire brev fra denne perioden:

Harald Giljes har nå flytt hit til Ilan, og bur i same huset som oss. Og det er gildt å ha lag. Han har nå i fyrste omgang starta med å bli lærar for Maria. Arbeidet mitt blir nå ikkje berre her i Ilan, men også andre stader. Eg har såleis måtte gå inn som lærar på bibelskulen i Hsinchen. Der lærer eg i Romerbrevet. Ein annan ting som vil ta opp tida mi nå blir oppbyggjing av ny kyrkje i Lodung. Det er Aavik som står føre den aksjonen heime i Norge, og han har til denne tida fått inn 130 000 kr. Målet er 250 000 kr, så det er eit stykke fram ennå.

Så gleder me oss til å ta imot nye misjonærar. Asbjørn Hoaas kjem i morgon. Dessutan er Ragnar Johansen nyss på vitjing, og me vil ha ein konferanse måndag saman med alle i misjonen. (Alf: 28.09.1968 Ilan)

Res. Kap. Strømme som plar ha annonse i avisa for misjonen har nyss gitt oss 35 000 kr. som me skal kjøpa folkevognbuss for, og reisa rundt og forkynna evangeliet her på sletta. Ei gamal kone på Sunnmøre har gitt 1000 kr. til høgtalar. Dette er slikt noko me ikkje kan få tak i frå misjonskassen. Diverre kan eg ikkje ofra heile tida mi på slikt arbeid, for også i år lyt eg ta to timar på bibelskulen i Hsinchu. Det blir Galatarbrevet eg skal undervisa i. Og mykje tid går til førebuing.

For 3 veker sidan hadde me ungdomsleir med 200 deltakarar. 3 her frå Ilan gjorde til kjenne at dei ville gå inn i tenesta. Men slike val kan ofte bli tekne i kjenslerus, så det er ikkje alltid det held. Mykje avheng av dei truande si forbøn. Vil de vera med å be for desse. (Alf 06.08.1969 Ilan)

Generalsekretær Tormod Vågen på besøk. Ragna og Asbjørn Aavik t.v.
Alf Sandvik til høyre

Me står nå aleine utan infødd medarbeidar her i Ilan. Han me hadde, vart overført til ei av dei andre kyrkjene i Taipei, der dei trong han. Det er jo eit stort sakn å ikkje ha ein innfødd til å hjelpa seg, for ein utlending skjønar ikkje alle dei problemane kinesarane ber på. Men gildt er det å sjå at dei fleste av dei me har vunne kjem jamnt til møta som før.

Ungdomsflokken har minka litt. Men grunnen til det er mest at dei beste drog til hovudstaden i haust for å studera på universitetet. Men for at desse ikkje skulle koma bort skipa me eit Ilanlag i Taipei, og det har slege godt an. Over 30 av ungdomane møter opp der jamnt ein gong i månaden. Elles er arbeidet meir rolegare nå enn i fjor, då me møtte mykje strid og motbør. Men slik er vel både eins eige liv og arbeidet ein driv, kor det enn så er, det går i bylgjer.

Den nye kyrkja i grannebyen, Lodung, er ferdig, men sidan Gilje, som skal halda fram arbeidet der, ikkje er flytt dit ennå, kan det ikkje setjas inn med full kraft ennå. Der er mange stader her på sletta, der me skulle hatt hug å setja i gang, men medarbeidarstaben er for liten ennå. Dei har vore hjelpsame med pengehjelp frå Norge, så der har det ikkje skorta. (Alf 05.12.1969 Ilan)

Leserbrev i Stavanger Aftenblad juli 1970

Det blir ikkje mindre arbeid her ute etter som tida går. Me finn støtt nye stader å forkynna evangeliet. Sjølv om det er litt tregare på misjonsstasjonen i år enn i fjor, så er det desto gjildare ute i distriktet, Me har fleire preikeplassar ute på landsbygda. Nyss kom ein militærsjef og ba oss ha møte i militærleiren 1 mils veg herfrå, og der startar me opp neste sundag. Det er ein stab med lovbrytarar og dei lyt vera til stades å høyra. Det er over 100 i alt. Militærsjefen er ikkje ein kristen, men han må nok rekna med at evangeliet har kraft til å endra lovbrytarar. Me arbeider me å få flytta skulen lenger nord på øya, og vonar då at me oftare får sjå borna. (Alf. Udatert. Ilan)

1971-72
I 1971 var familiene tilbake i Norge på et Norgesopphold som varte fram til sommeren 1972.

Vossabesøk på Tungland. Bak f.v. Torild, Eli, Oskar, Marta.
Framme f.v. Sissel, Ove, Einar, Arnulf, Anders,
Maria, Oddbjørg og Laila. Fotograf: Alf.

1972-77
Høsten 1972 var familien tilbake på Ilan sletta. Dette området ble deres arbeidsplass det meste av denne perioden, fram til 1976. Det siste året var Alf lærer ved bibelseminaret i Hsinchu, fram til ny heimreise i 1977. Fra denne perioden foreligger det ingen brev.

Marta og Alf Sandvik sammen med Anne Marie og Bjørn Brudeli
Dagen 30.06.1973

1977-1980
Da familien kom heim til Norge denne gang, var det for en lengre periode. Familien bodde heime på Voss i tre år, før det var klart for ny utreise i 1980. Alf reiste det meste av denne tiden som forkynner på landsbasis. Vi tar med to glimt fra brev skrevet i 1979:

Nett nå held eg på med ein møteserie her i Larvik. Det er vanskeleg å få uomvende på møte her som andre stader. Men dei skal jo ha noko dei truande og, så eg får tru møta ikkje er til fånyttes. Bra oppmøte er der og. For 14 dagar sidan var eg på haustmøte i Holmestrand. Forutan meg var Josef Tungland og Jon Jøssang der. Så det var rart å vera 3 Jørpelendingar saman så langt bort fra heimebygda.

Der er ikkje så store flokkar her borte, men så er kretsen svært liten. Ikkje større en Strand, Årdal og Hjelmeland. Men dei er minst like flinke å ofra som i Rogaland. På eit husmøte eg var, med 30-35 deltakarar, kom der inn 2500 kr. Ein annan stad var der ei eldre kvinna som ba meg heim, og kom med 1000 kr. til misjonen før eg gjekk. Så der er mange gilde vener å møta. (Alf. 25.09.1979 Larvik)

Dei siste to månadene har eg vore på Sunnmøre og i Sogn. Om der ikkje er så monge som går på møta, så er det alltid truande å finna i bygdene om dei er aldri så små. Det går både på husmøte, møte på skulane våre og møte i større byar, men husmøta er ikkje dei minst gilde.  For her møter ein misjonsvenene som er innstilt på både å få og å gje. På eit av dei siste husmøta i Sogn ein stad kom det inn over 2000,-. Eg går ut frå at det må ha vore ei lang tid sidan desse har fått høve til å gje på møte. (Alf. Desember 1979 Voss)

Alf Sandvik ca. 1981

1980-1983
Den siste perioden familien fikk på Taiwan var fra 1980 til 1983. I slutten av mai 1983 kom familien til Norge for godt. Denne gang gikk Marta og Alf inn i et nytt arbeidsfelt, nemlig arbeid blant ”fjellfolket” på Taiwan. De ble boende i Taoyuan. Vi klipper fra fire brev:

I haust fekk me døypt fire ungdomar hjå oss. Dei held trufast med, og til jul blir der fire nye, mellom desse eit ungt ektpar…Då me kom her for over eitt år sidan var det helst berre born. Nå har me jamnt 20-30 vaksne til sundagsmøta.. Me har serskilt gode vener i ein sakførarfamilie frå Ilan. Ein dag kom to av sønene hans med 18 000 kr. som dei la på bordet, og sa eg kunne nytta dei i arbeidet kor eg ville. Så det er ikkje berre misjonsvennene heime som gjev. (Alf. 11.12.1981 Taoyuan)

Arbeidet vårt her i Taoyuen går framover. Me har ein uvanleg gild evangelist med oss, han er flink til å syngja og spela, det har nok mykje å seia. Mest alle som kjem på møta høyrer til stammefolket, eller fjellfolket, som me helst seier. Dei fleste er unge som arbeider i fabrikkar i området her. Mange av dei er døypte som små, men som seinare har kome på avstand frå alt som heiter kristendom. Det er vanskeleg å overleva som ung kristen, omringa av gamal og moderne heidenskap på Taiwan i dag. Derfor er det godt at dei har ei kyrkje som dei kan treffa andre av sine eigne folk. Det er eit stort behov for dette arbeidet føler me. (Marta. 19.03.1982 Taoyuen)

Marta har nett no 14 dagars husmorteneste på den norske skulen. Den jobben er i år delt på mødrene til skuleelevane… Elles har eg fått meg motorsykkel som er god og lettvindt å ha i arbeidet. Oppmøte og offersinn i flokken går framover slik at også det gjer at det er ei glede å stå i arbeidet. (Alf. 17.09.1982 Taoyuan)

Julehilsen fra Taiwan. Valborg Moi t.h.

Eg vil ta dykk med til møtet me hadde på preikeplassen sist sundag kveld, andre sundag i advent. Regn og rusk var det ute, det rista i aluminiumsdørene når vindkasta kom. Mange var bedt inn til møtet også i kveld, men berre 3 unge gjenter hadde våga seg ut. Og så må eg ikkje gløyma fru Hsiao, som sat rett bak meg! Ho høyrer til ei gruppe menneske som har falle midt mellom stolane her på Taiwan, dei handikappa.

Ho har vel ikkje meir intelligens enn ein 3-4 åring. Og merkeleg nok så har ho vorte gift med ein mann frå Kina, antakeleg ein som kom over hit som soldat. Han ville vist ha systera hennar til kone, men familien sa at det ikkje var vanleg å gifta bort ymgre døtre før dei eldre, så han laut då ta til takke med henne. Antakeleg hadde han då allereeide betalt inn pengar til hennar huslyd, som han tykte det var for gale å missa. Han har nok ikkje hatt mykje hjelp av henne. Ho vinn ikkje stella huset, ikkje laga mat heller. Det einaste ho klarer er å setja risen til koking i den elektriske riskokaren. Ho vaskar vistnok også sine eigne klær.

Dei har teke til seg ei gjente som no er 10 år, ho er kvikk og livleg og skjemmest tydeleg av mora allerede. Faren er bitter over skjebnen han har fått i livet. Vel, fru Hsiao vil ikkje unnvera eit einaste møte, ho kom i kveld og. Så sa ho høgt då me skulle til å syngja: Jesu hwei bu hwei lai? På norsk betyr det: Jesus då, kjem han? Me såg på kvarandre, me utlendingane, og kunne svara henne at det gjorde han. For det har han lova i ordet sitt. ”For der to eller tre er samla i mitt navn, der er eg midt i mellom dei.” Takk og pris for det.

Marta og Alf Sandvik med barna

Fru Hsiao trudde nok at Jesus var ein person, som skulle sitja på benken, slik som oss andre. Bibelkvinna der, som også heter Hsaio, prøver å ta seg av henne, og ho lyt nok og prøva å forklara dette med Jesus for henne. Men sjølv om forstanden ikkje strak til, så føler ho nok at det er godt å vera på møte. Det er nok heller aldri nokon som har vist henne slik oppmerksomhet før. Ho tilhøyrer vel ei av dei som Jesus kallar: -ein av mine minste. Og eit glas vatn, gitt til ein av desse, skal ikkje vera gjort forgjeves.

En sjelden gang tok Alf  pennen fatt og skrev leserinnlegg i Dagen.
Dette er fra 9. august 1983

I går ettermiddag, etter barnemøtet, var me 5 arbeidarar som var ute og delte ut traktatar. Det er mange fabrikkar i området rundt Evangeliekyrkja, og me konsentrerer oss helst om desse. Me hadde serleg tenkt på ein stor fabrikk, med fleire tusen arbeidarar, i går. Medan me venta på at klokka skulle verta 17, så gjekk me i området rundt der og snakka med folk. Mange er opne og greie, ja dei aller fleste er det. Dei fleste av dei eg snakka med, hadde aldri vore i ei kyrkje, og aldri høyrt Jesu navn nevnt. Borna flokka seg rundt meg, og tykte det var rart med denne utlendingen som snakka kinesisk.

Ei ung kone hadde gått i ei kyrkje i ein annan by, men no var ho så bunden, at ho kunne ikkje koma på møte. Alle får ein traktat, der det står adresse og telefonnummer til kyrkja. Ein må berre sukka til Gud at han må visa miskunn mot dette folket. Serleg gjer det ein så vondt når ein ser sjuke, elendige folk som står i templa og tilber avgudane. Me går stadig forbi eit lite tempel når me ber borna inn til barnemøte. Også i går var det mange kvinner der som tilba. Du kor hug ein hadde til å springa inn og dra dei vekk frå  alteret og ropa: Her får du verken lækedom for sjukdom, eller frelse for sjela! Det er det eine Jesus som kan gi!

Då arbeidarane på den store fabrikken byrgja strøyma ut, sto me klar, 3 på ei side av inngangen, 2 på den andre. Dei fleste hasta forbi, men tok så imot ein traktat. Dei er jo så høflege, kinesarane. Det var ikkje lenge før alle traktatane var fordelte, me skulle nok hatt fleire med oss. Det fortsatte å strøyma folk ut or porten etter at me gjekk derifrå. Det er ennå så mange som skulle vore nådd!

Tenk, ikkje eingong å kjenna Jesu navnet! Dette er vårt kall, og vår oppgåve her ute: Å gjera bodskapen om frelse og evig liv ved trua på Jesus, kjent for flest mogleg. (Marta Desember 1982 Taoyuen)

Oskar Sandvik ved broren Alfs grav på Voss

Etter at familien kom heim til Norge, bosatte de seg på Voss. Alf fortsatte å reise som forkynner, fram til han ble syk i 1986. Han døde av kreft i 1988. Marta arbeidet som sykepleier fram til hun ble pensjonist og bor fortsatt på Voss.

--------

Klipp fra Stavanger Aftenblad
I Stavanger Aftenblads arkiv har jeg funnet noen notiser om onkel Alf:

Kunstutstilling å Stålverket
SA 22.11.1950

SA 28.11.1950

Sa 18.09.1953

Møte i Tryggheimlaget i Oslo
SA 27.02.1956


Bryllups-annonse SA 02.07.1959

SA 15.06.1960

SA 22.12.1967

Siste annonserte møte i Rogaland
SA 21.02.1986



Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Strand historielag
Aftenbladet.no
digitalarkivet.no
nb.no
dagen.no
Protokoller Jørpeland misjonslag
Trond Bø: Asfaltert misjonsmark
Frode Steen: Fortsatt Kinamisjon


















torsdag 6. desember 2018

Etterkrigstid med lederskifter og nye misjonærer

Jørpeland eldre kvinneforening NLM startet 1905

Det var Martin Voll Tungland som var formann i misjonslaget for Kinamisjonen på Jørpeland da krigen sluttet i 1945. Det var omfattende møtevirksomhet i etterkrigstiden og yngre krefter kom etter hvert med i ledelsen.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 10 -

Jeg har ikke klart å oppspore protokoll fra misjonslagets styremøter fra før 1960. Josef Tungland hadde samlet en del stoff om NLMs historie på Jørpeland. Der er det noen stikkord fra en protokoll som starter høsten 1945.  

Lederskifter 1945-1950
Rasmus Larsen Tungland var leder i misjonslaget fram mot omtrent 1938. Min morfar, Tomas Fjelde, var formann ett par år. Dette var antakelig i 1938-1940. Det er mulig det var han som overtok, da Rasmus sluttet. Hvem som var formann under krigen, vet jeg ikke. Jeg antar at det var Martin Tungland som overtok etter Tomas og var formann fram til 1946. Da overtok Tomas sin sønn, Tore Fjelde, som var formann i 1946-1948, før Martin kom tilbake for en toårs periode.

I denne femårsperioden var for øvrig følgende medlemmer av styret for en kortere eller lengre periode: Rasmus Larsen Tungland, Rasmus Nordbø, Hartvik Bokn, Martin Kvalvåg, Torkel Jøssang, Tomas Tungland, Tomas Fjelde (1948-1950) og Ole Voll Tungland.

Tomas Fjelde var formann en kort periode. Her sammen med kona Inga.

Småglimt fra perioden 1945-50
Første årsmøtet etter krigen var i forbindelse med offeruka i oktober 1945. Det møtte 50 stemmeberettigede. På årsmøtet ble det satt fram forslag om at det skulle innføres skriftlig medlemskap i foreningen. Dette ble vedtatt med 27 mot 23 stemmer. Det skulle imidlertid gå 10 år før skriftlig medlemskap ble innført.

Utenom møteuker, arrangerte misjonslaget faste søndagsmøter, Disse var det Rasmus Nordbø, Hartvik Bokn og Rasmus Larsen Tungland som hadde ansvaret for. Slev om det formelt ikke var misjonslaget som hadde ansvaret for nattverdmøtene, var det likevel NLM-folk som ledet samlingene. Rasmus L. Tungland hadde hatt ansvaret for disse fra starten i 1911. Nå fikk han med seg bl.a. nevøen Tore Fjelde. Senere startet misjonslaget også opp med faste misjonsmøter og husmøter. Det ble oppnevnt egne komiteer for disse møtene.

På første styremøte etter årsmøtet i 1945, kom det opp en sak som skulle bli vanskelig å takle. Fagforeningen «Jern og metall» eide Folketshus. Det var snakk om at fagforeningen skulle selge huset sitt og bygge nytt på nabotomta. Da dukket det opp forslag om at Folkets hus skulle kjøpes som nytt bedehus. En komite ble oppnevnt og anbefalte kjøp, subsidiert at det ble arbeidet for å få ny tomt til et helt nytt bedehus. Styret for misjonslaget ville ikke være med på et slikt kjøp, men anbefalte at medlemmer kunne være med på fritt basis og at huset ble eid av kristenfolket.

Folketshus på Jørpeland

Saken kom opp på nytt i 1947. Da vedtok et klart flertall å støtte styrevedtaket fra 1945. Rasmus Larsen Tungland var uenig i det, og foreslo at Kinamisjonsfolket ikke skulle være med på å bygge nytt bedehus. Han foreslo også at de av Kinamisjonsfolket som ville være med på nybygg, skulle bli ekskludert. Han trakk imidlertid dette forslaget før det kom til avstemming. Etter dette trakk Rasmus Larsen Tungland seg fra styret for misjonslaget. Det ble imidlertid ikke noe av salget av Folket Hus, ei heller noe nybygg av bedehus.

I 1945 var Kinamisjonen på Jørpeland 40 år. Dette ble feiret med en stor jubileumsfest 9. desember. På festen var det et historisk tilbakeblikk ved Rasmus Larsen Tungland. I 1946 var det en annen stor begivenhet. Da arrangerte misjonslaget den første avskjedsfesten for en Kina-misjonær i Strand. Det var Lars Jøssang og kona Ingrid fra Rennesøy, som misjonsfolket tok farvel med. Jøssangs reiste til Kina i 1946.

Oskar Kvalvåg ble omvendt i en vekkelse på Kvalvåg ca 1940. 
Han ble senere predikant i NLM. Her er han sammen med 
brødrene Marton og Tore Fjelde.

På 1930-tallet ble det stiftet et guttelag på Tungland. Senere kom det også i gang et yngreslag med Marton Fjelde og Leif Sandvik som ledere. Dette ble lagt på is i 1946 på grunn av at lederne reiste bort. Til styremøtet i 1949 forelå det melding fra Tore Fjelde om at han ville starte opp igjen guttelag på Tungland. Se for øvrig en senere artikkel om barne- og ungdomsarbeidet.

Gamle G. G. Tungland foreslo overfor styret for misjonslaget i 1950 at organisasjonene på bedehuset burde gå sammen om en felles møteaksjon og lønne en frittstående evangelist som taler. Dette for å «få bort noe av organisasjonspreget». Styret for misjonslaget var ikke enig med G.G. og forslaget ble derfor nedstemt.

Tore Fjelde ble en sentral leder i NLM etter krigen

Smådrypp fra perioden 1951-1960
I denne perioden var følgende formenn i misjonslaget: Tore Fjelde 1950-1954. Torkel Jøssang 1954-1958 og 1960-1962. Ole Voll 1958-1959. Rasmus Nordbø 1959-1960. Nye styremedlemmer i denne perioden var: Bert Tungland, Tore Barkved, Oskar Sandvik (1958-60), Torkel Botnehagen, Arne Fløysvik og Lars Tungland.

En oversikt i årsmelding for 1951 viser hvilken møteaktivitet det dette året var i Kinamisjonen, som nå hadde skiftet navn til Norsk Luthersk Misjonssamband: Det hadde startet med to møteuker i januar, ei møteuke i mars, noen møter i påsken, 17.mai fest, guttelagsbasar i juni, Fjellhauglaget i juli, stevne i august, fest for yngre kvinnelag i september og 3 møteuker i oktober. I tillegg kom møtene i de ulike foreninger, søndagsmøter, misjonsmøter og nattverdmøter.

Bedehusungdommer fotografert på Preikestolen (t.h.)
sammen med noen ukjente

Gry. Behovet for egne lokaler for gutte- og jentelagsarbeidet var stort. De hadde dette først i heimer, deretter på bedehuset, hvor det ble konflikt med pedellen. I 1953 ble det derfor vedtatt å bygge et eget hus til dette formålet, og Gry ble innviet 24. november 1956. Gutte- og jentelag startet i januar 1957 med 60 gutter og 25 jenter. Det var 15 ledere i guttelaget og tre i jentelaget. Mer om dette i kommende artikkel om barne- og ungdomsarbeidet.

Ellers melder protokollen om velkomstfest for Ingrid og Lars Jøssang i 1953. I februar 1954 var det avskjedsfest for Lars Jøssang sin bror, Jon. Han skulle reise ut som misjonær til Tanzania. I 1955 ble endelig skriftlig medlemskap innført. Det meldes om åndelig tørre tider. I 1960 derimot, kan det endelig meldes om vekkelsesluft over Jørpeland i NLMs virke. Da var Peder Thorsen forkynner i om lag to måneder på nyåret, og flere ble frelst. Senere var det flere som ble med både under påskemøtene og møter høsten 1960. I juni var det kombinert velkomstfest for familien Lars Jøssang, og avskjedsfest for Alf Sandvik og kona Martha som skulle reise ut som misjonærer til Taiwan for første gang.


Kilder:
Verdens Gangs`s haandbog for avislæsere
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.
Emil Birkeli: Liv i vekst
John Nome: Demring i Norge
Holger Barkved: Soga um Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.
Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg
Strand historielag
Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland
Aftenbladet.no
nb.no
Erling Jensen: Lokalhistorie Rogaland FB
Protokoller Jørpeland misjonslag









søndag 2. desember 2018

Lars og Jon Jøssang – misjonærbrødre fra Jørpeland

                                                                       Lars Jøssang døper ei japansk kone
Brødrene Lars og Jon Jøssang vokste opp på garden Bakken på Jøssang ved Jørpeland, og havnet som misjonærer i hver sin verdensdel. Lars var først fire år i Kina, før han fikk et langt liv i Japan. Jon var misjonær i Tanzania og Kenya.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 9 -

Det skulle gå 55 år fra Kinamisjonen ble startet til den første misjonæren fra Jørpeland var klar til utreise. Fra Kinamisjonen kom til Jørpeland i 1905 og til Lars Jøssang reiste ut til Kina i 1946, gikk det 41 år. Grunnen til at det ikke var noen fra Jørpeland, eller Strand for den del, som reiste ut som misjonær før etter så lang tid, er uklart. Kanskje var det sterkest fokus på å nå folket i nærmiljøet.

Men midt på 1930-tallet var det en ungdom på Jøssang som ble kalt av Gud. Det var Lars Jøssang. Flere år senere svarte også bror hans, Jon, ja til kallet. Misjonsfolket på Jørpeland og Jøssang gikk mye sammen om møtene. På Jøssang var møtene på skolehuset, senere i eget bedehus. Her var det stort sett NLM som hadde møter. Første kontakter for NLM på Jøssang var besteforeldrene til Lars og Jon Jøssang, Anna og Lars Jørpelandsholmen Jøssang.

Her et glimt fra misjonærbrødrene fra Jøssang sin historie.
Notis i Aftenbladet 3.mai 1960

Fra Jørpelandsholmen og Jøssang
Lars Larsen og kona Sissel var husmenn på Kvalvågneset i søre Strand. Her ble eldste sønnen deres, Lars, født i 1849. Allerede i 1852 var familien flyttet til Tunglandsholmen, som senere fikk navnet Jørpelandsholmen. Her var de husmenn og drev med ku, sau og dyrking av potet og havre. Etter at de var kommet til Jørpelandsholmen, fikk de to barn til, Jakob i 1852 og Berthinius i 1863. Berthinius døde allerede i 1867, kun 3,5 år gammel. Året etter rammet ulykka på ny. Da omkom Jakob sammen med en jamgammel kammerat i et forlis.
Bakken, Jøssang (foto: Widerøe)

Det ble derfor eldstesønnen Lars som overtok husmannsplassen etter foreldrene. Lars ble gift med Anna Helene Aslaksdatter Jøssang i 1875, og de fikk seks barn. Anna Helene døde i 1915 og da giftet Lars seg på nytt med Gunhild Helene Kristiansdatter Torsnes. Lars var matros. I 1887 fikk han kjøpe husmannsplassen på Jørpelandsholmen og ble selveiende gardbruker og fisker. Kona var «syerske». I 1903 kjøpte familien en gard på Jøssang, kalt «Bakken». Anna og Lars sin sønn Aslak overtok bruket på Jøssang i 1913.

Aslak ble født på Jørpelandsholmen i 1884, og ble med foreldrene til Jøssang i 1903. Han var noen år i Amerika, før han kom heim og overtok garden på Jøssang i 1913. Aslak var en trofast misjonsmann, og Misjonssambandet sto hans hjerte nær. I 1914 ble han gift med Anna Torkelsdatter Botnehagen. De fikk to sønner, Lars født 1915 og Torkel født 1917. Anna døde i 1918 og Aslak giftet seg på ny i 1922 med Gunla Larsine Nilsdatter Fjetland fra Fjetland på Hebneshalvøya. Med Gunla fikk Aslak fire barn: Ana i 1923, Nils i 1925, Jon i 1926 og ei jente som døde kort tid etter fødselen. Det ble sønnen Nils som overtok garden på Jøssang i 1955.

Lars Jøssang

Lars Jøssang – til Kina og Japan
Lars var odelsgutt på Bakken, født 30. mars 1915. Det var økonomisk vanskelige tider i Norge da han vokste opp. På Jørpeland var det startet et stålverk, bare få år før Lars ble født. Stålverket merket også de trange tidene, så å få arbeid på bedriften på 1930-tallet, var nesten som å vinne i lotto. En av de heldig var nettopp Lars fra Jøssang. Ei stund etter endt skolegang, fikk han fast jobb på hjørnesteinsbedriften på Jørpeland. Han fikk starte i smedlære på mekanisk verksted.

Like før dette, hadde det vært en større vekkelse på Jøssang. Det var predikanten Reinert Ege fra Egersund som da var forkynner. En av dem som ble frelst i denne vekkelsen var Lars Jøssang. Etter at han ble omvendt til Gud, begynte en uro i han. Han kjente på kallet til å bli misjonær. Kallet ble etter hvert så sterkt at han sendte oppsigelse for jobben på Stålverket. Sjefen hans ble da så sint at han nektet å ta imot oppsigelsen. «Ingen normale mennesker sier opp jobben sin i denne tiden. Å melde seg til misjonen var bare å lure penger ut av folk», var sjefens kommentar.

Lars Jøssang på talerstolen i Kuppelhallen i 1961

Lars kjempet med kallet. En gang la han seg på kne bak en stor stein og ba til Gud om å få slippe å reise til Kina. Meldingen fra Kina om at misjonær Knut Samset var drept av røvere, gjorde ikke situasjonen lettere. Men Lars kom ikke løs fra kallet. Han sluttet på Stålverket og begynte på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Ikke lenge etter at han begynte på Tryggheim, var han utsatt for ei ulykke. Han ble påkjørt av en motorsykkel og ingen trodde han ville bli god igjen. Dette ble en kamp for Lars. «Jeg syntes smådjevlene lo av meg bak steingjerdene på Jæren», fortalte Lars.

Da han ble utskrevet fra sykehuset og reiste heim til Jørpeland, måtte han ha hjelp for å kunne holde seg på beina. Da han gikk i land på kaien hørte han folk spotte han: «Sjå han fodle der. Kin e det? Å, det e han frå Jøssang så slutta på Stålverket fordi han ville bli misjonær. No e han skittfodle!»

Aftenbladet 1. november 1949

Heime på Jøssang trente han foten hver eneste dag, ofte mens han sang. «Når trett og mismodig ofte jeg går, og under vandringen foten blir sår, intet vil lykkes, og ensom jeg står, opp imot himmelen da tankene går.» Han ville sende brev til misjonen og be seg fri fra misjonskallet, men ei ny nestenulykke fikk han til å ombestemme seg. Han ble frisk, og begynte på Fjellhaug misjonsskole høsten 1937.

Etter at han var ferdig på misjonsskole, tok han språkstudier, også det på Fjellhaug. Deretter ble det et kort opphold i USA, på Luther Brethren Seminary, Fergus Falls, Minnesota. I Oslo ble han kjent med Ingrid Bø fra Rennesøy. Ingrid hadde også gått ett år på Tryggheim, før hun tok lærerskolen i Oslo. Ingrid var med Lars til USA, og vel heime igjen ble de gift. De ble innviet til misjonærer under NLMs generalforsamling på Framnes 27.-30. juni 1946 sammen med 22 andre vordende misjonærer. Kort tid etter innvielsen satte de så kursen mot Kina via USA.

Lars Jøssang (foto: Dagen)

Fra Kina til Japan
Det var et urolig Kina Ingrid og Lars Jøssang kom til i februar 1947. Kommunisten Mao var i full gang med sitt opprør, noe som endte med Mao som bestialsk diktator fra 1948. Det første året i Kina gikk med til å lære kinesisk for Lars, på misjonsstasjonen Shihwakai i Hupeh provinsen.

Uroen i landet økte på, så 5. januar 1948 måtte familien Jøssang evakuere til misjonens hovedkontor i byen Laohokow. Herfra ble de evakuert videre til Hankow og så til Canton. I Canton ble de fra 24.11.1948 til 13.08.1949. I august 1949 måtte de forlate Kina, og reiste til den britiske byen Hong Kong. Her ventet de på beskjed fra Oslo om hva som videre skulle skje. NLMs hovedstyre vedtok at en del av de evakuerte misjonærene fra Kina skulle omplasseres til et nytt arbeid i Japan. Ingrid og Lars var blant disse. Familien var da økt til fire. De hadde fått ei datter i 1947 og en sønn i 1949. Sener fikk de to sønner til, i 1951 og 1957.

Dagen 20.09.1980
Familien Jøssang kom til Japan med båt fra Hong Kong i januar 1950. Etter å ha strevd med å lære seg kinesisk, måtte Lars i gang med et nytt vanskelig språk – japansk. Det ble ei vanskelig tid, både med tanke på kineserne han måtte forlate og det nye språket han skulle lære. Han måtte be Gud løse han fra kallet til Kina, og han ble bønnhørt. Han ble etter hvert veldig god i japansk, og ble ett med folket der. I et minneord etter Lars Jøssang siterte Odd Dubland en kjent japansk kirkeleder, dr. Nabetani: «Lars Jøssang elsket japanerne og japanerne elsket han».

Lars Jøssang

De første tre årene i Japan bodde og arbeidet familien i byen Matsue. Etter ett år i Norge, ble Tottori neste stopp for familien. Denne perioden varte fra 1954 til 1960. Den tredje perioden i Japan var fra 1961-1965. Det ble den siste perioden for kona til Lars, Ingrid. Hun ble etter den tid heime i Norge, mens Lars fortsatte alene med fem kortere perioder på 1-2 år fram til han ble pensjonist i 1982. Da han ble pensjonist, ble han spurt om dette med å reise ut alene. Han svarte da ettertenksomt og stille: «Du vet – kallet! Jeg har gode folk hjemme, som deler kallet.»

I periodene når familien var heime i Norge, reiste Lars Jøssang som forkynner. Det fortsatte han med etter at han ble pensjonist, så lenge helsa hans holdt. Jeg husker Lars som en varm og sentral Jesus-forkynner, med glimt i øyet. Kona Ingrid døde i 1990. Han giftet seg på nytt noen år senere, med Karen Margrethe Førsvoll. Lars døde på Rennesøy sykeheim 4. august 2007. Han ble 92 år gammel.

Jon Jøssang – til Tanzania og Kenya
Jon Jøssang ble født 30. oktober 1926. Han var yngst i søskenflokken og halvbror til Lars. Jon gikk på skole på Jøssang, og det var kun to elever i klassen. Skolen var også bedehus, og Jon hadde sin faste plass der når det var møte på skolehuset. Han lærte seg tidlig å herme etter predikantene, og hadde ofte lange taler for sauene i fjøset, eller ute i skogen. Allerede som liten var han interessert i misjon. Han så og leste ofte i et misjonæralbum som foreldrene hadde.

Jon Jøssang sammen med faren Aslak

Jon kjempet med misjonærkallet som tenåring. Han ville helst gjøre andre ting, men to hendelser satte spor i ungdommen. En gang han var ute i skogen og hugget tømmer, bestemte han seg for å si misjonærkallet farvel. På vei heim med siste lasset med tømmer, vippet en stokk på en stein. Jon selv falt på isen og tømmerstokken falt over ham. Det gikk godt, og vel heime måtte ungdommen på kne og be Gud om tilgivelse.

Senere skjedde ei ny ulykke. Jon var på vei til Jørpeland, og gikk på isen som lå på fjorden. Plutselig gikk han gjennom isen. «Dette er slutten», tenkte han. Men også denne gang gikk det godt, men hendelsen var med å forsterke kallet.

Tryggheim og Fjellhaug
Like etter at krigen var slutt, var det oppstart for nytt kull på Tryggheim ungdomsskole. Jon var en av dem som begynte denne dagen, 1. oktober 1945. På Tryggheim var Sven Foldøen og hadde møter, og det ble vekkelse blant elevene. Foldøen kom en dag til Jon og spurte: «Du Jon Jøssang, du har misjonærkall, ikke sant?» Jon kunne bekrefte at han hadde det. «Du må være lydig» var Foldøens formaning.

Etter året på Fjellhaug, satte Jon Jøssang kursen mot Oslo og Fjellhaug misjonsskole. Dagen før han reiste fra Jøssang kom en mann syklende inn på tunet. Han hadde syklet ei mil for å komme til Jøssang. Vel framme leverte han en konvolutt til Jon, og sa til Ham: «Du må være lydig mot kallet». I konvolutten lå to hundre kroner, omtrent tre ukes lønninninger på Stålverket.

Jon Jøssang 1954

Tiden på Fjellhaug ble både rik og vanskelig for Jon. Han kom blant annet i ei troskrise, som endte med at han bestemte seg for å slutte på Fjellhaug og reise til sjøs. Men Jon fikk ikke ro. Han oppsøkte bønnerommet på skolen, og der møtte Gud han på en spesiell måte. Istedenfor å dra til sjøs, ble det fortsettelse på Fjellhaug og preiketur til Vestfold den påsken.

I 1952 var han ferdig på Fjellhaug og tilbragte sommeren i England for å lære språk.. Høsten 1952 skulle han reise som forkynner en periode, før han skulle reise ut som misjonær. Dette ble en ny tung periode, og tanken kom om å emigrer til Amerika. Han oppsøkte den amerikanske ambassaden og fikk søknadspapirene. Mens han var på Jørpeland, ble han igjen oppsøkt av en for ham nesten ukjent mann. Denne gav Jon en konvolutt med kr.1000,- og et kort hvor det sto: «Vær tro inntil døden». Det ble en kamp som endte med at Jon rev i stykker søknadspapirene fra ambassaden.

Fjellhaug misjonsskole. Jon Jøssang bak til høyre.

14. februar 1954 var det klart for misjonærinnvielse. Denne var i Bethania i Stavanger, og Jon Jøssang ble innviet sammen med Torborg Sedberg fra Årdal og Malena Bjelland fra Fogn. Etter innvielsen gikk turen igjen til England for grundigere språkopplæring. I sjømannskirken traff han ei jente som var sykepleier. Det var Kjellaug Kollbær fra Oslo. Kjellaug var vokst opp som misjonærbarn i Kina. De ble kjærester, men Jon måtte reise til Tanzania tidligere enn planlagt, så bryllupet skjedde ikke før 25. april 1955 i Tanzania.

Aftenbladet 30.01.1954

Til Tanzania
Det første året som misjonærer var Jon plassert på misjonsstasjonen i Dongobesh. I tillegg til misjonsvirksomhet, ble det mye bygging på Jon. Det ble på den tiden bestemt at Haydom hospital skulle bygges, og Jon ble sentral i denne byggeprosessen. På fritiden var Jon stadig på jakt. Han skjøt både elefanter, neshorn, bøffel, leoparder og sebra. Dette var lovlig jakt, etter lisens fra myndighetene.  

Etter at Kjellaug og Jon var gift, overtok de ansvaret på Kansay misjonsstasjon. Her ble de til de reiste tilbake til Norge i 1959. Da hadde de fått sønnen Asle i 1956. Kort tid etter at de kom til Norge fikk de barn nummer to, Anne. Under oppholdet i Norge gjennomgikk Jon en operasjon, og han hadde også et anfall av malaria. I februar 1960 reiste familien tilbake til Tanzania for en ny periode.

Denne andre perioden varte til sommeren 1964, og familien var plassert i Dongobesh. Det samme var de den tredje perioden som varte fra januar 1967 til 1971. Mot slutten av den tredje perioden begynte Jon å kjenne seg ferdig i Tanzania. Han kjente imidlertid på en uro for å starte opp et arbeid på Voi i Kenya. Både han og Kjellaug besøkte Voi, og søknaden gikk til Misjonssambandets hovedstyre om å få starte opp eget arbeid på Voi. Dette ble godkjent

Aftenbladet 25.01.1971

Til Voi i Kenya
Etter et kort opphold i Norge, var Jon på plass på Voi 3. desember 1971. Den første tiden her, var det kristendomsundervisning på flere videregående skoler i området som ble Jons hovedoppgave. Han fikk også kontakt med fengselspresten ved et stort fengsel like ved, og i dette fengslet preiket Jon hver tredje søndag.

Det var på Voi at Jon fikk øynene opp for viktigheten av kristen litteratur. Han fikk skrevet og trykket små traktater og hefter, som etter hvert ble spredd i store opplag over hele Øst-Afrika. Arbeidet på Voi ble i 1976 registrert som «Scripture Mission». Jon fortsatte med å gi ut egne hefter, han sørget også for å få oversatt god kristen litteratur til Swahili og han startet et eget oppbyggelsesblad, kalt «Riziki».



Etter hvert ble Kenya formelt tatt opp som nytt misjonsfelt for NLM, og mange misjonærer ble plassert i landet. Kjellaug og Jon reiste heim til Norge i 1976. Jon reiste ut igjen alene høsten 1978, mens Kjellaug kom etter i 1980. Denne perioden fikk Jon sitt virkefelt i en fjellby i nærheten av Voi, kalt Wundany. Også denne gang var det kristendomsundervisning i skoler, og forkynnelse i fengsel som ble Jons hovedoppgaver, i tillegg til litteraturarbeid.

Det ble ny heimreise i 1983, men Kjellaug og Jon reiste ut igjen til Kenya allerede i 1985. Denne perioden varte til 1990, før siste periode ute i 1991-1993. I 1985 fikk misjonen kjøpe en eiendom i Wundany, som fikk navnet Hebron. Dette ble Kjellaug og Jons heim de siste årene i Kenya. Jon ble pensjonist i 1993 og han og Kjellaug flyttet heim til Norge og Oslo for godt.

Selv om Jon var blitt pensjonist, sluttet han ikke med litteraturarbeid på swahili. Han fikk kontakt med et trykkeri på Sri Lanka og fikk gjennom dette trykkeriet produsert og gitt ut mange bøker og hefter.

Jon døde 30. desember 2016, 90 år gammel. Han var en misjonskjempe med glimt i øye som har satt spor etter seg både i Tanzania og Kenya.

Aftenbladet 28. mars 1970


Kilder:
Nils Boganes: Japan kaller
Nils Boganes: Med Guds ord i gudenes land
Olav Uglem: Japan og kristen misjon
Ulike misjonæralbum NLM
Aftenbladet.no
Kari Opperud: Lå på kne og ba om å få slippe å bli misjonær. (Dagen 07.05.1982)
Årbok NLM 1946-1953
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Asbjørn Aavik/Olav Uglem: I Herrens tjeneste II
Johannes Sandve: I Herrens tjeneste III
Jon Jøssang: Mambo i Tanganyika
Jon Jøssang: En stund på jorden
Jon Kvalbein: Med hjerte for litteraturmisjon (Dagen 24.11.2004)
John Solsvik: Langtidsmisjonærene (Dagen 09.01.2010)