fredag 14. januar 2022

Israel – jeg ser deg


Israel er Guds utvalgte folk. De har en lang og vond historie som vitner om opprør mot Gud. De har en smertelig historie som vitner om forfølgelse, baksnakkelse, krig og folkemord.  

Steinar Hunnestad var i mange år leder for misjonsarbeidet i Norge innen NLM. I april 1982 fylte han 60 år, og i september samme år startet han på en flere ukers studietur i Israel sammen med kona Jensine. Denne turen resulterte i boka «Israel jeg ser deg». I de første kapitlene skildrer han sin reise gjennom Israel, og knytter de ulike steder til hendelser i Guds ord.

Siste del av boka, er en gjennomgang av Israelsfolkets historie, fra Jesu tid, men med hovedvekt på tiden rundt gjenopprettelsen av landet Israel i 1948 og fram til tiden han besøkte landet. Han innleder boka med en kort gjennomgang av historien, som jeg gjerne vil gjengi her. Bildene er fra den ene turen jeg har fått til Israel i 2013 – og som jeg håper ikke blir den siste:

Israel – jeg ser deg

i historien, under trellekår i Egypt, under førti års ørkenvandring i Kanaans land, i nød og opprør, i svikt mot Herren, i nederlag og seier.

Israel – jeg ser deg

i Davids-rikets fire hundre års storhetstid og Salomos glanstid med Jerusalem som hovedstad, med tempelet og gudsdyrkelsen og i nye nederlag, i fangenskap i Babel. Jeg ser deg med nye hundre års kongemakt etter makabeernes seier over syrerne.

Israel – jeg ser deg

under Romerrikets trelleåk og Herodes` tyranni i angst for en uviss fremtid. Jeg ser deg i opprør og krig for livet, men knust og forfulgt på nytt, solgt som slaver, jaget fra landsbyene og dyrkingslandet.

Israel – jeg ser deg

i adspredelsen, på vandring fra land til land, hundset, hatet og løyet på. Jeg ser ditt folk i kamp for livet under skiftende kår gjennom århundrene.

Israel – jeg ser deg

dine skarer av kvinner og barn og gamle på dødstogene til Buchen Auschwitz, dine menn som stuper under krigsherrenes slavedrivere. Jeg ser deg i gasskamrenes dødsrom under håpløshetens kvelertak. Jeg ser deg i konsentrasjonsleirer i mange land etter at krigen sluttet i 1945, på flukt med drømmen om frihet i Israels land.

Israel – jeg ser deg

dine døtre og sønner som trosser seg i land på strendene ved Bat Yam og Tel Aviv. Jeg ser deg i kamp mot overmakt i krig for frihet, uavhengighet og en fremtid. Jeg ser hva det kostet, dine mange tusen soldatgraver, jeg hører dine mødres stille gråt over dype tap gjennom krig etter krig.

Israel – jeg ser deg

dine to og en halv million flyktninger av søstre og brødre av jødefolket fra mange land du tok imot i Israel fra 1948 til i dag. Du gav dem hus og arbeid og livsmot – samtidig som du verner en million arabere innenfor grensene til ditt lille land.

Israel – jeg ser deg

i fremtiden engang – når dine døtre og sønner vender sitt syn og sitt hjerte, sin tillit og tilbedelse mot Messias – din Herre og Frelser, Jesus Kristus. Han skal være med din konge i Sion…

 










tirsdag 11. januar 2022

En grunn å stå på


I juni i år er det 50 år siden Misjonssambandets hovedstyre valgte med tilslutning å sende ut et hefte om bibelsyn, som vedlegg til sitt hovedorgan Utsyn.

Heftet var skrevet av misjonsfolkets professor (Sjaastad) Carl Fr. Wisløff, og het «En grunn å stå på. En kurs å følge». Heftet gir veiledning i aktuelle spørsmål angående Bibelen og misjon. Jeg har nettopp lest gjennom heftet på nytt, og det slår meg hvor aktuelt det fremdeles er.

Wisløff innleder med å si at «i generasjoner har menneskene krevet frihet fra alle bånd. Nå har de fått det de vil ha. Men det ser ikke ut til at de kjenner særlig stor glede ved det.» Grunnen menneskene på er usikker. Guds folk derimot har en sikker grunn og stå på, nemlig Guds ord. Vi skal med frimodighet få «lov til å forkynne for all verden: Guds ord står fast til evig tid.» (Jes 40,8)

Videre spør Wisløff om hvordan vi kan tro at Bibelen er Guds ord. Han konkluderer med at han gjør det, fordi Guds ord selv sier så. Han understreker at både GT og NT er Guds inspirerte ord. «Vi kan stole på Bibelen. Den levende Gud har gitt oss sitt eget ord ved profeter, apostler og evangelister. Han har gitt oss dette ord for at vi skulle ha et lys å følge i mørket.» Og videre: «Med full visshet kan jeg åpne Bibelen og lese fra dens blader, og si til verden: Så sier Herren!»

Carl Fr. Wisløff på talerstolen. (foto Dagen)

Er alt i Bibelen Guds ord? Om dette sier Wisløff: «Jeg kan ikke følge dem som sier at bare «det religiøse og moralske» budskap i Bibelen er ufeilbart, mens «det historiske, geografiske og zoologiske» osv. kan være fullt av feil og misforståelser». Her reserverer han seg mot Sigurd Odland og Ole Hallesby, som hevdet dette. «Vi føler oss i gjeld til menn som Odland og Hallesby, og kunne ikke drømme om å frakjenne dem plassen blant troens fremste forkjempere i Norge i vårt århundre. Likevel, vi er ikke forpliktet til å være enige med dem i alle ting, og noen av oss har alltid hatt et stille forbehold overfor visse sider ved deres bibelsyn.»

Wisløff vil ikke tale om feil i Bibelen. «Vi leser Bibelen for å bli «vis til frelse.» Men saken har en annen side. Du skal ikke tale om feil, straks du ser noe som virker påfallende… Det kan være en forklaring om du ikke ser den. Og det er ingen skam å le et spørsmål stå åpent.» Han konkluderer med at «Med Bibelen som grunnlag og utgangspunkt kan vi dømme om alle de vanskelige spørsmål som møter Guds barn her i verden.»

Neste aktuelle spørsmål Wisløff drøfter, er hvordan en synder blir frelst. Her er svart klart: «Du ble en kristen ved evangeliet». Derfor er det bare en måte å bli frelst på, «det er å forkynne Guds sanne ord – hans lov og evangelium – slik at mennesker kan se sin synd og i anger vende seg til Gud, og slik at de ved evangeliet om Jesu frelse kan få troens gnist tent i hjertet.» Derfor må vi «legge vekten på å forkynne Guds ord.» «Intet kan erstatte Guds ord.» Han advarer også mot å invitere hvem som helst som forkynner. «Det finnes forkynnere, teologer og andre som underslår og forfalsker Ordet og fører mennesker bort fra sannheten.»

Mye blir sagt om misjon og religionsblanding. Jeg tar bare med noen få sitater. «Noen sier at alle religioner til syvende og sist går ut på det samme. Bibelen stempler slik tale som løgn og villfarelse.» Om misjonæren: «Det ser av og til ut til at de holder på å avskrive misjonæren… Alt skal være blitt så annerledes nå, de utenlandske misjonærer skal bare være eksperter og rådgivere og spesialister innen forskjellige felter. På mange områder ser det nå ut til at de egentlige misjonærer, de som står i forkynnertjeneste på frontlinjen mot hedenskapet, de er få… Det er i høy grad bruk for misjonæren i dag!» Om misjonsfolket: «En kan høre folk som taler litt ironisk om misjonsvennenes kjærlighet til «sin» misjon. Tenk så egoistisk, tenk så selvopptatt, heter det. Men en skulle ikke snakke slik. Storverk har vært gjort av misjonsvennene og deres misjonærer.. Hvor uendelig mye fattigere ble vi ikke om vi i stedet fikk et samordnet, strømlinjeformet felleskirkelig misjonsarbeid.»

Heftet kom i nytt opplag i 1981, utgitt på Lunde forlag.

Mot slutten av heftet skriver Wisløff: «Vi er noen kristne mennesker i vårt land som har det en gjerne kaller et evangelisk, pietistisk og lavkirkelig trossyn… Denne flokken vår var antakelig større tidligere. Morgendagen kjenner ingen.» Denne flokken er dessverre ikke blitt større de siste 50 årene. Videre skriver han: «Den tid er forbi da den offentlige moral var den kristne moral. Vi er på full fart inn i en tilstand hvor den offentlige moral er direkte antikristelig i mange stykker. Hva betyr det for oss? Det betyr blant annet at de troende – som aldri før siden kirkens eldste tid – må legge vinn på å være «annerledes» enn verden. Vi må i ord og gjerning vise at vi er annerledes enn verden, i det vi følger Herrens vilje.» Passet dette for 50 år siden, er det enda mer aktuelt i 2022.

Wisløff skriver som nevnt i heftet at han har stor respekt for Hallesby og Odland, men «vi er ikke forpliktet til å være enig med dem i alle ting.» Det er noe ved deres bibelsyn, Wisløff – og jeg selv – ikke kan følge. Jeg deler fullt og helt det bibelsyn Wisløff skildrer i dette heftet. Likevel er det et punkt i heftet jeg ikke følger Wisløff helt ut. Han skriver om skapelsesfortellingen i 1. Mosebok. Her starter han med å stille seg selv spørsmålet om han tror at himmel og jord ble skapt på seks alminnelige dager. «Til det vil jeg svare: Nei, jeg tror ikke det. Ganske enkelt fordi jeg ikke tror at meningen med 1. Mos 1 og 2 er å fortelle oss det.» Her må jeg si: Jeg tror Ordet slik det står, at dagene i skapelsesfortellingen er alminnelige dager på 24 timer. Respekten for Carl Fr. Wisløff sin forkynnelse og veiledning blir ikke mindre på grunn av denne uenigheten.

I 2022 er fornektelse av bibelske sannheter, ikke noe vi bare finner i Den norske kirke. Liberalt tankegods har dessverre også fått fotfeste på våre bedehus. Det er nok å nevne saker som tjenestedeling, samlivsspørsmål og livets to utganger. Det er derfor tid for å bøye oss i ydmykhet for Guds ord, som rettesnor for liv og lære. Kunne et tilsvarende hefte som Wisløffs, blitt gitt ut av noen misjonsorganisasjon i dag? Jeg håper det!


(En kortere utgave av denne artikkelen sto i Dagen 01.2022)



lørdag 8. januar 2022

Atombombe, spionanklage og Kinamisjon

Bernhard og Rachel Norland

Bernhard Norland var Kinamisjonær fra Solbakk i Strand. Hans år i Kina var preget av krig og mye uro.

I 1937 raste det krig mellom Japan og Kina. Både troppene til Nasjonalistpartiets leder Chiang Kai-shek og kommunisten Mao Zedong kjempet mot den fremmede makten, men Japanerne var militært overlegne. Ekteparet Norland var misjonærer for Misjonsalliansen i byen Zangjiakou, som på den tiden ble kalt for Kalgan. Her hadde de sin tjeneste på hospitalet i byen, sammen med blant andre misjonslege Kristoffer Fotland. På grunn av uroen i landet, var det bestemt at diakon Bernhard Norland og kona Rachel, som var sykepleier, skulle reise heim til Norge noen måneder tidligere enn opprinnelig bestemt.

Rachel og Bernhard var ikke kommet langt fra Kalgan, før de måtte stoppe. De kom midt i krigssonen mellom Japan og Kina, og valgte å bli på utestasjonen Tatang, for å drive førstehjelp for folk som var skadd i krigen. Det ble opprettet et midlertidig hospital på jernbanestasjonen i Tatang, og her kom det skadde soldater i hundrevis. Soldatene som kom til hospitalet, led av grusomme smerter. Mange av dem hadde ligget kvestet i flere dager uten tilsyn, og det var gått mark i sårene.

Krigen fortsatte å rase, og arbeidet på klinikken måtte derfor foregå om natta, mens de søkte tilflukt i kjelleren på dagtid på grunn av stadige luftangrep. Norland malte et stort Norsk flagg på taket av klinikken, i håp om at japanerne ville spare bygningen. Det så ut til av japanerne respekterte det norske flagget, for bygget ble ikke rammet av bomber. Ved siden av klinikken, var det reist et stort mattelt med forsyninger til hjelpemannskap og pasienter. Dette teltet ble imidlertid sprengt i fillebiter av ei japansk bombe. Japanerne rykket stadig framover i krigen, og 26. juli falt byen Kalgan.

Den røde dråpen viser hvor Kalgan (Zangjiakou) ligger.
De røde hjertene markere hvor NLM hadde sitt misjonsarbeid

Etter noen ukers intenst arbeid på klinikken, ble det bestemt at Rachel og Bernhard skulle prøve å komme seg videre mot Norge. De hadde tenkt å reise med jernbanen, men den var stengt på grunn av krigen. En dag dukket det opp en lastebil full av folk fra Hviterussland. De var på vei mot kysten for å komme seg unna krigens herjinger. Rachel og Bernhard fikk sitte på lasteplanet sammen med dem. Turen startet tidlig om morgenen, og målet var å komme fram til kysten sent på kvelden. Slik gikk det ikke.

Fra avisen Dagen 02.12.1937

Underveis ble de stoppet av kinesiske soldater, som arresterte hele reisefølget og anklaget dem for å være spioner. Det var regnvær denne dagen, så passasjerene var allerede gjennom våte. Soldatene tok passet til fangene og lot dem sitte ute i regnet resten av dagen. Om kvelden ble de sendt videre, under streng militær bevoktning. De var fanger de to påfølgende dagene, men på den tredje dagen ba Bernhard om lov til å kontakte den norske konsulen for å få vite om soldatene hadde lov å behandle dem så strengt som de gjorde. Dette førte til at soldatene ble noe spakere. Da fangetransporten kom til byen Taiyuan Foo, fikk Norland kontakt med en kinesisk embetsmann som hjalp dem slik at de ble løslatt. De ble satt på toget som gikk til kysten. Turen fra Kalgan som skulle tatt en dag, varte i fire tøffe døgn.

I begynnelsen av oktober fikk de ordnet med skyss mot Europa med båten «India». Avgang var 8. oktober 1937, og turen heimover gikk uten problemer. I slutten av november, kunne de endelig sette føttene på norsk jord igjen.

Solbakk 1962 (foto widerøe)

Oppvekst på Solbakk

Solbakk ligger mellom Jørpeland og Tau, i Strand kommune. I 1896 ble matros Severin Pedersen Norland gift med Ellen Maria Endresen fra den lille øya Usken utenfor Riska. Severin hadde vært matros på flere båter, fram til han ble gift, 32 år gammel. Kona Ellen var seks år yngre. Da de giftet seg, overtok de den gamle husmannsplassen Tuftene, som tidligere lå under garden Nordland på Heia. Tuftene ble skilt ut fra Nordland som eget bruk i 1878, da Severin sin far, som var enkemann, giftet seg på nytt og eldste sønnen overtok bruket på Norland.

Far og stemor, Siri og Peder Nordland, fikk folge hos Ellen og Severin, men de døde begge rundt århundreskiftet. I følge folgekontrakten skulle de gamle daglig få 1,5 liter melk, 90 kilo bygg og tre tønner poteter årlig. De skulle ha fritt husvære i dagligstua med loft, og kunne bruke ildhuset når de ville. Når kjøkkenet var ferdig, skulle de kunne bruke det. Videre skulle de få nok torv eller steinkull til å holde varmen, seks liter parafin til belysning og fri bruk av halve frukthagen.

Bernhard Norland sin far Severin Norland og stemora Ellen.
(foto Jan Alsvik)

På Solbakk drev Ellen og Severin det lille småbruket. I tillegg startet de egen butikk, og Severin kunne derfor kalle seg både bonde og landhandler. I omtalen av Ellen og Severin heter det at de hadde misjonen som sin store sak i livet. De fikk ni barn i perioden 1896-1914, åtte gutter og ei jente. Jenta og en gutt døde som små. To av barna fikk egne barn. Sønnen Peder ble gift med Tora Østerhus. De bygget eget hus på ei tomt utskilt fra Ellen og Severin sitt småbruk. Sønnen Sigurd ble gift med Gudrun Nag, og de overtok hennes barndomsgard på Nag.

30. juni 1901 fødte Ellen Norland sitt fjerde barn. Foreldrene gav han navnet Bernhard, og han ble døpt i Strand kirke 25. august samme året. Etter endt skolegang, var det tid for at Bernhard skulle konfirmeres. Det skjedde i samme kirke, 1. oktober 1916. Presten var fornøyd med gutten fra Solbakk, og gav han karakteren «meget god» i kristendomskunnskap. Skoleåret 1921-22 gikk Bernhard på Solborg Ungdomsskole i Stavanger. Han bestemte seg for å utdanne seg til diakon, og flyttet til Oslo i 1925 for å ta diakonutdannelse ved Diakonhjemmet. Han ble ferdig utdannet sommeren 1930.

Stavangeren 27.06.1929

Sommeren 1929 tilbrakte Bernhard sommerferien på Solbakk, som vanlig. 26. juni var han en tur på Heia, like ovenfor heimen til foreldrene. Plutselig hørte han et smell fra ei løe. Han løp til og så noen fortvilte smågutter. Den ene gutten, på sju år, var stygt forbrent i ansiktet. Guttene hadde lekt med noe krutt, og den skadde gutten hadde tent på kruttet som eksploderte. Da kom lærdommen fra Diakonhjemmet godt til nytte. Bernhard behandlet gutten for brannskader i hele ansiktet. Han hadde underveis telefonisk kontakt med distriktslegen, som da ulykken skjedde, var på Meling i Forsand. Heldigvis var øynene til gutten uskadd, så han slapp unna med noen arr i ansiktet.

Misjonær i Kina

Søndag 1. juni 1930 var det stor fest på Diakonhjemmet i Oslo. Da ble sju nyutdannede diakoner innviet av Diakonhjemmets forstander Otto Halvorsen. Bernhard Norland var en av de sju. Underveis i studiet, hadde han kontakt med «Den norske Alliansemisjon» og han svarte ja til kallet om å bli helse-misjonær for dem i Kina. Misjonen var som nevnt en hjertesak for foreldrene, så han hadde nok fått forkynt misjonsansvaret fra han var liten.

Misjonsalliansen (tidligere Den norske Alliansemisjon og Den Norske Misjonsallianse) ble stiftet av kinamisjonær Ludvig Eriksen i 1901. Eriksen var påvirket av pinsebevegelsen og baptismen. Han var misjonær i Kina for Den Norske Kinamission. Denne organisasjonen ble stiftet av Otto Treider og Hans Guldberg i Oslo. Da Det norske lutherske Kinamissionsforbund ble stiftet i 1891, valgte Treider og Guldberg å stå utenfor denne organisasjonen siden den var luthersk. Ludvig Eriksen valgte som nevnt å gå ut av Treider og Guldbergs organisasjon, og stiftet sin egen Alliansemisjon.

I deres nåværende vedtekter står følgende om deres trosgrunnlag: «Misjonsalliansen står på det evangelisk kristne trosgrunnlag i samsvar med Den hellige skrift og Den apostoliske trosbekjennelse og vil betone enhet mellom alle kristne og fordragelighet i konfesjonelle spørsmål.» De hadde sitt arbeid i Chahar-provinsen i Nord-Kina fram til kommunistene overtok makten og stengte Kina for misjonsvirksomhet. Misjonsalliansen startet da nytt arbeid på Taiwan og i Japan. Sener har flere nye misjonsfelt kommet til. Organisasjonen har lite arbeid i Norge, og satser mest på diakonalt arbeid på misjonsfeltet. Av de mest kjente misjonærene fra Misjonsalliansen kan nevnes Kristoffer Fotland og Olaf Bjørgaas.

Misjojærer og ledere for Misjonsalliansen: F.v. Rachel Norland, Fru Fotland, 
Bernhard Norland, Ragna Vereide, Halvdan Sætre og Kristoffer Fotland 
(Foto Dagen 12.05.1956)

Etter endt diakonutdannelse, reiste Bernhard Norland til Glasgow og tok et kurs på Bible Training Institut. 25. august 1931 var det endelig klart for avreise mot Kina, for den da 30-årige Bernhard Norland. Han skulle reise sammen med enka etter misjonslegen Kristian Hannestad, som hadde vært i Kina en periode tidligere. I tillegg var det to andre nye misjonærer, Synnøve Helland fra Hillevåg og Olav Skagen fra Bergen. Reisen gikk med båt, som blant annet var innom Singapore underveis.

Vel framme i Kina, ble han stasjonert i byen Kalgan. Her arbeidet han sammen med Amanda og Peder Albert Bredvei, Erling Melaaen og Olav Skagen. Bredveis hadde kommet til Kina i 1919 for Det norske Misjonsforbund. I 1929 gikk de over til Misjonsalliansen, før de fra 1933-1960 var utsendinger for NLM i Kina, Etiopia og Tanzania. Bernhard Norland leste først kinesisk før han etter hvert startet opp med sin diakonale tjeneste. Han var ungkar fram til 1935 da han fridde til misjonær og sykepleier Rachel Ystrøm, og fikk ja.

Rachel Dorothea Ystrøm

I Maridalsveien 39 i Oslo bodde det mot slutten av 1800-tallet, en familie fra Halden. Det var tapetserer Carl Wilhelm Ystrøm og kona Thea Pauline (f. Henriksen) og deres barn. Carl Wilhelm hadde svenske foreldre. Faren var fra Malmø og mora fra Nøssemark, like over svenskegrensen øst for Halden. Thea Pauline var fra Modum i Buskerud. Carl var en kristen, og var påvirket av «Plymouth brødrene» i sitt åndelig syn. Etter hvert begynte han også å forkynne Guds ord i forsamlinger med tilknytning til Plymouth. Han var med å stifte Berøa-menigheten i Oslo, som var en Plymouth-menighet, og han ble en av lederne her. I 1922 sluttet Berøa seg til Oslo Fellesmisjon, men ulikt dåpssyn skapte uro og splittelse i menigheten. I 1930 ble derfor Berøa reorganisert med et baptistisk dåpssyn, og Carl Ystrøm ble menighetens leder.

Rachel Ystøm og Bernhard Norland
(foto Dagen 02.12.1937)

Rachel Dorothea ble født 21. august 1897, som nummer fem i en søskenflokk på åtte. Skoleåret 1917-18 tok Rachel handelsskole, før hun fortsatt på sykepleierutdannelse ved Ullevål sykehus i 1919. Etter ett år på Ullevål, fortsatt hun sin sykepleierutdannelse i Danmark, ved Dronning Louises barnehospital i København i 1921-23. Rachel kjente på et kall til å bli misjonær, og ble antatt av Misjonsalliansen. I 1924 tok hun derfor et firemåneders kurs på Radcliff College i London. Vel heime fra London, fikk hun stelle for Misjonsalliansens stifter, Ludvig Eriksen, de siste ukene før han døde i juli 1924. 14. september samme år var det avskjedsfest for Rachel i Oslo. Hun reiste fra Norge først den 3. februar 1925, og da med båt via Tyskland.

Da hun ankom Kina, fikk hun sin tjeneste som oversykesøster ved hospitalet i Kalgan. Det var legen Kristian Hannestad som hadde bygget dette hospitalet i 1920, og som hadde drevet det siden starten. Året etter at Rachel kom til Kalgan, ble Hannestad syk av flekktyfus. Det falt i Rachels lodd å pleie denne Misjonsalliansens pioner under hans sykdomsperiode og fram til han døde i 1926. Etter Hannestads død ble hospitalet nedlagt, og Rachel virket som sykepleier på ulike klinikker drevet av Misjonsalliansen, fram til hun reiste til Norge på ferie i 1931. Allerede året etter gikk hun om bord i båten «Trianon» med kurs tilbake til Kina. Da hadde hun reisefølge av Guri Odden fra Hallingdal. Denne perioden ble Rachel plassert på utestasjonen Lungman.

Urolige år i Kina

Selv og Bernhard og Rachel var på ulike misjonsstasjoner, hadde Misjonsalliansens misjonærer i Kalgan distriktet jevnlige treffpunkt. I 1935 var Bernhard blitt 34 år og Rachel 38 år. De ble kjærester, og 19. august 1935 ble de viet av tilsynsmannen for Misjonsalliansen i Kina, Edvin Alfsen. Forlovere var Erling Melaaen og Olaf Skagen.

Samme året som de ble gift, fikk misjonærene melding fra Oslo om at legene Kristoffer Fotland og dansken Aschenfeldt-Hansen etter planen skulle komme til Kalgan mot slutten av året. Planen var da å få gjenreist hospitalet som ble nedlagt da Hannestad døde, og at de to legene skulle drive hospitalet. Bernhard ble satt til å lede gjenoppbyggingen, sammen med en flokk lokale håndverkere. Hospitalet het «Edvard Gerrards Minde», og hadde 80 sengeplasser. Edvard Gerrard var en ung misjonær fra Kristiansand, som reiste til Kina i 1910. Her ble han syk og måtte returnere til Norge i 1913, hvor han døde noen måneder etter hjemkomst, kun 31 år gammel. De to legene ankom Kalgan 21. desember, og sammen med dem var også sykepleier Solveig Lier.

Klinikken i Kalgan som Bernhard Norland restaurerte og 
hvor han arbeidet noen år. (foto Hjelm.Larsen)

Kristoffer Fotland og Bernhard Nordland ble nære medarbeidere. Fotland hadde stor omsorg for utestasjonene rundt Kalgan, så han og Bernhard var ofte på reise sammen og hadde legetimer på de ulike misjonsstasjonene. På den første turen de var sammen, skulle de blant annet besøke utestasjonene Chao Chunan og Lungmen. De tok først toget et stykke, før de fortsatte per sykkel på en tur som etter ruta var på tre mil. Bernhard hadde vært i området før, og fortalte sin reisevenn at han var sikker på veien. Etter å ha syklet en god stund, kom de plutselig tilbake ved jernbanen. De forsto at de likevel hadde syklet i feil retning. De måtte derfor spør etter veien, og kom endelig fram til Chao Chunan etter det som ble en seks timers tur på sykkelen.

Dagen etter hadde de mange legetimer, før de neste dag syklet videre de 2,5 mil til Lungmen. Her ble de en knapp uke. I Lungmen ble de vitne til en henrettelse. Dette var første gang Fotland var vitne til en slik hendelse. Det var et stort opptog i byen. I ei kjerre satt en fange bundet på hender og føtter, mellom to soldater. Foran gikk et musikkorps og spilte en feiende marsj. Retterstedet var 100 meter fra der Fotland og Norland sto, men de gikk ikke nærmere. De ble stående hvor de var, til skuddet falt. Norland og Fotland var også innom NLMs hospital i Laohokow, hvor de ble både imponert og inspirert av gamle Olav Espegren. Espegren var kraftig rammet av Parkinsons sykdom, men han gikk likevel trofast mellom pasientene med trøst og sjelesorg. De to gjestene fikk også godhet for fru. Karoline Samset. Hennes mann, Knut Samset ble 10 måneder tidligere (høsten 1936) kidnappet av røvere, og var enda ikke kommet til rette da Fotland og Norland var på besøk.  Karoline Samset hadde enda håp om at mannen hennes skulle dukke opp, men ingen hørte mer fra ham.

Rachel og Bernhard skulle heim til Norge på ordinært ferieopphold i 1937. Hva som skjedde i den forbindelsen, er fortalt i innledningen av denne artikkelen. De kom til Norge mot slutten av 1937, og 17. april 1939 forlot de Norge for å starte på en ny misjonærperiode i Kina. Reisen ut gikk fint, til tross for at den andre verdenskrigen var under oppseiling.

Konsentrasjonsleir i tre år

Hva som skjedde med Rachel og Bernhard Norland de tre første årene av denne perioden, har jeg ikke funnet noe stoff om. I april 1942 skjedde derimot noe dramatisk. Misjonærene til Misjonsalliansen ble beordret til å forlate Kalgan på grunn av krigen. Rachel, Bernhard og de andre misjonærer ble imidlertid tatt til fange av japanerne og internert i Kalgan. Bernhard forteller et lite glimt fra det som videre hendte, i et intervju med Haugesund avis 30. september 1949. Han forteller at fangene ble ribbet for alle eiendeler, til og med klærne. De måtte låne både klær og utstyr. En del velstående kinesere hjalp dem med penger, noe Norland bemerket var nytt fra kineserne. Fangene fikk dyrke poteter og ha noen geiter, som skaffet dem melk. Kosten var dårlig, poteter og geitemelk for det meste. Det opptrådte dysenteri og tyfus i leiren og to av barna i leiren døde.

Fra avisen Nordisk Tidende 17.09.1942

Han fortalte imidlertid ingenting om hva som senere skjedde. Etter et år som internerte fanger i Kalgan, ble misjonærene overflyttet til den japanske konsentrasjonsleiren Weihsien i Shantung. Her ble de værende i tre år. Mye tyder på at Rachel og Bernhard ble overført til fangenskap i Japan, mot slutten av krigen. For da amerikanerne slapp atombomben over Hiroshima 6. august 1945, var ekteparet ikke langt unna. De fikk ingen merkbare skader etter atombomben, men alvorlige senskader meldte seg mot slutten av deres liv. Jeg har ikke funnet noen opplysninger om oppholdet i konsentrasjonsleiren, eller det som skjedde i Japan.

Krigen sluttet etter at atombombene falt over Hiroshima og Nagasaki. For de frigitte misjonærene var det imidlertid ikke enkelt å komme seg heim til Norge. Båtkapasiteten var ikke stor nok til alle millioner som verden over skulle forflyttes. Rundt 1. mars 1946 fikk de endelig plass på en båt, og 10. mai 1946 kunne de sette beina på norsk jord etter en besværlig sjøreise på 11 uker. Ekteparet slo seg ned i Oslo-traktene.

Rachel og Bernhard var den første tidene etter heimkomst, ofte ute og fortalte fra misjonsarbeidet. Etter en tid fikk imidlertid Bernhard seg arbeid i flyktningeorganisasjonen IRO (International Refugee Organization). Han var diakon om bord på den norske båten MS «Goya» fra J. L. Mowinckels rederi, som fraktet flyktninger etter krigen. Den første turen fraktet de Øst-Europeiske flyktninger fra Europa til Australia og New Zeeland. På returen fraktet de flyktninger som hadde vært i Indonesia, men som nå ville heim til Nederland.

MS Goya tegnet av Jan Goedhart

I august 1951 skrev Bernhard en reiseskildring fra en slik tur, da «Goya» var i Wellington i New Zeeland. Den sto på trykk i Stavanger Aftenblad 17. oktober. Her skiver han at båten har vært i flyktningetransport i to år, og fraktet i hovedsak folk som har flyktet fra jernteppe og til det frie Tyskland. Turen Bernhard fortalte om, startet i Neapel (Napoli?) og hadde 900 flyktninger om bord fra mange ulike land. Bernhard arbeidet på båtens hospital. Da båten passerte Suez, kom mange småbåter fra Egypt for å selge sine produkter. Det ble et trivelig avbrudd fra den grå hverdag.

Da de kom til Aden, blåste det opp til storm som varte i mange dager. Ferden gikk videre uten alvorlige hendelser, men lettelsen var stor da de så den australske kysten. De hadde et døgns opphold i den australske byen Fremantle, før de seglet videre til Wellington på New Zeeland. Han avsluttet med å fortelle at de hadde ei prinsesse, en ung greve og grevinne og grevinnens far med på turen. «Titler og stand varierer. Men nå er alle like: mennesker som har lidt, mistet så uendelig meget. Og håper alle så stort at det må gå bedre i det nye landet.»

Bernhard Norland i rullestol ved åpningen av Rogaland
vanføreheim (foto Aftenbladet 10.06.1965)

Til Taiwan og Japan

Da Bernhard var vel heime fra turen til New Zeeland, lovet Rachel og Bernhard Norland å reise ut som misjonærer igjen for Misjonsalliansen. Denne gang var målet Taiwan, siden Mao hadde stengt fastlands Kina for misjonærer. De ankom Taiwan mot slutten av 1951, og fikk sitt arbeid på en klinikk på Hsin-chu misjonsstasjon. Denne ligger fem mil sør for hovedstaden Taipei.

Etter to år på Taiwan, ble ekteparet Norland flyttet til et flyktningearbeid som Misjonsalliansen drev i Yokohama i Japan. Dette var et arbeid blant kinesiske flyktninger og fanger, men også blant norske sjømenn i Japan. I 1956 var denne perioden slutt, og Rachel og Bernhard reiste tilbake til Norge. I utgangspunktet var dette tenkt som et ferieopphold, men det ble en avslutning på deres tjeneste som misjonærer.

Sykdommen rammet

Etter at Rachel og Bernhard kom tilbake til Norge vikarierte de et par sesonger som bestyrerpar på Kameratheimen på Tasta. Etter det hadde Bernhard to sesonger på Norsk Folkehjelp sin stasjon på helt sør på Grønland. Færinghavn landstasjon var en forsynings- og helsestasjon for norske og færøyske fiskere.

I 1957 kjøpte Nordlands ei tomt på Solbakk. Planen var å bygge sin egen bolig, og huset sto ferdig i 1960. Da hadde senvirkningene av strålingen etter Hiroshima bomba begynt å melde seg hos Rachel. Rachel og Bernhard reiste og fortalte fra misjonen så lenge helsa holdt. Men Rachel ble raskt så vanfør, at de begge flyttet inn på Tau sykeheim i 1962. Da hadde symptomene begynt å melde seg også hos Bernhard. Det betydde at de kun fikk bo sammen i sitt nye hus i omtrent ett år.

På tur til sommerstevne i Strand. Bernhard Norland framme nr. 2 f.v..
(foto Aftenbladet 17.06.1966)

Rachel ble stadig svakere, og 19. september 1964 sovnet hun stille inn. Hun ble begravet fra Tau bedehus 26. september. Etter Rachels død, flyttet Bernhard heim igjen til huset deres på Solbakk. Men også Bernhards helse ble betydelig svekket. Da Rogaland vanføreheim ble åpnet sommeren 1965, var Bernhard en av de første som fikk plass. Han ble intervjuet av Aftenbladet og spurt om det var hardt å bli rammet av en tung sykdom når en selv har ofret livet på å pleie andre. Da svarte han: «Jeg har et rikt liv å se tilbake på, og det har alltid vært noen som har hatt det verre enn oss.»

Bernhard Norland fikk fire år på Rogaland vanføreheim. 4. august 1969 sovnet han stille inn, 68 år gammel. Han ble begravet fra Strand kirke fredag 8. august.

Fra Aftenbladet 22.09.1964
Fra Aftenbladet 05.08.1969




 

Kilder

Alfred Hauge: Solborg Ungdomsskule 1913-63 (1963)

Fridtjof Birkeli: Norsk misjonsleksikon (1967)

Harald Hjelm-Larsen: 30 år i Chahar. D. N. Alliansemisjon 1901-1931 (1931)

Harald Hjelm-Larsen: D. N. Misjonsallianse 40 år i Chahar (1940)

Harald Hjelm-Larsen: Komme ditt rike (1951)

Harald Stene Dehlin: Kirurg-misjonæren Kristoffer Fotland (1980)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Kjell Dahlene: «Plymouth-Brethren» i norsk kristenliv (1983)

Martin Nag: Naig-Trilogien (1987)

Martin Ski: Fram til urkristendommen. Pinsevekkelsen gjennom 50 år (1959)

 

aftenbladet.no

dagen.no

digitalarkivet.no

nasjonalbiblioteket (nb.no)

Strand historielag (strandhistorie.no)

 

 

 

 

søndag 2. januar 2022

Kallets dype smerte

Louise og Olaf Lie (foto NLM arkiv)

Kinamisjonens historie har mange solskinnshistorier. Samtidig er det mange tragedier. Historien om lille Lisbeth Lie gjør sterkt inntrykk.

Kinamisjonen (NLM) startet opp et nytt misjonsarbeid i Mandsjuria, på den tid kalt Mandsjukuo, i 1932. Dette er et område helt nord i Kina, med grense mot Russland, Mongolia og Korea. Misjonærene Louise og Olaf Lie hadde vært en periode i Mandsjuria og Louise og deres fire barn skulle i 1939 reise heim til Norge med den Transsibirske jernbane. Far Olaf skulle komme etter om kort tid. På grunn av krigen, kom han imidlertid ikke til Norge før i 1946. Louise og barna skulle reise sammen med en dansk misjonærfamilie.

Lisbeth ble født i Mandsjuria, og var i 1939 blitt fire år. Hun var en solstråle, og var spesielt glad i å høre om Jesus. Mor hadde det travelt, så det ble lite tid til å lese for henne. Louise lovet derfor sin lille datter at hun skulle fortelle mye om Jesus når de kom på toget gjennom Russland. Hele familien reiste sammen til den Russiske grensen, men der måtte far Olaf si farvel til kona, datteren og deres tre sønner. Ekstra tungt var det for far å forlate lille Lisbeth, som var blitt syk like før avreise. Da Louise og barna skulle skifte tog på grensa til Russland, måtte far bære den lille jenta om bord i det nye toget. Da far måtte gå, slo Lisbeth armene rundt ham, og gav han sitt varmest smil.

På turen over Sibir ble også to av Lisbeths brødre syke, så det ble veldig travelt for mor Louise og lite eller ingen tid til å høre om Jesus. Det var leger med på toget, som gav den syke medisiner, men de hjalp lite. Den lille jenta ble stadig svakere og hadde store smerter. Lite søvn ble det også, på skramletogets harde benk. Etter fire døgn på toget, så det ut til at livet holdt på å ebbe ut for lille Lisbeth. Hun måtte på sykehus, men hvordan skulle det fikses midt i Sibir? På stasjonen i byen Omsk, snakket Louise med politiet, som først nektet familien å forlate toget. Da de så at Lisbeth holdt på å dø, gav de imidlertid etter. Toget med reisefølget dro videre, mens familien Lie sto igjen på perrongen.

Togturen startet ikke langt fra Harbin, og endte for Lisbeth Olsen i Omsk

Louise fikk plassert bagasjen inne på togstasjonen, og tok så de fire barna med i en sykebil som ventet. Sykebilen kjørte familien på en humpet vei, fram til sykehuset. Her håpet mor at alle kunne få bo, mens Lisbeth ble behandlet. Det ble hun imidlertid nektet, og hun og guttene som var fra 6-12 år, måtte finne et annet sted å bo. Uten å kunne russisk, ble familien boende på togstasjonen. Louise fikk kontakt med en mann som kunne tysk, og med hans hjelp fikk hun vekslet noen penger. Han lovet også å bli med familien under visittiden på sykehuset. Da de kom fram, viste det seg at visittiden var over, og mor måtte reise tilbake til togstasjonen uten å treffe Lisbeth.

Neste dag kom Louise i rett tid til visitten, og kunne endelig gjenforenes med den kjære datteren. Hun lå i et avlukke helt alene. Da hun så mora, utbrøt hun sårt: «Mamma, hvor er du? Her har de bare brent meg!» Hun tenkte da på alle sprøyten hun hadde fått. Mor prøvde å få blikkontakt med Lisbeth, uten å lykkes. Hun fikk senere høre at Lisbeth den første dagen på sykehuset, hadde grått og ropt. Fra dag to ble det imidlertid stille, hun hverken snakket eller gråt. Når hun var tørst, pekte hun på tunga. Hun fikk da vann tilsatt bitter medisin, og etter det nektet hun å drikke.

Det ble noen forferdelige timer for mor. De tunge tankene kom, og hun hørte jentas anklage i sitt indre: «Tenk at mamma ikke lenger var glad i henne. Var dette å reise til Norge? Tenk som mamma har narret henne! Så kom alle disse hvitkledde damene og stakk henne mange ganger med sprøyter og ingen brydde seg om at hun skrek og gråt.» Mor Louise skrev senere om det som hendte: ««Det hender i livet nå og da, at livet blir knust på sin vei». Lisbeths lille hjerte brast på et hospital i Omsk. Men en venn fant inn bak lukkede dører, og kom i kontakt med det knuste hjertet, det var Jesus – Mor og far forlater, men Herren tar meg opp.»

Siste dagen Lisbeth levde, fikk hun blodoverføring med blod gitt av mor Louise. Livet sto imidlertid ikke til å redde, og Lisbeth døde. Da ble det lille verset som Lisbeth hadde lært av mor, ekstra sterkt for Louise Lie: «Jesu lille lam jeg er, Hviler i Hans armer her. Over berg og mørke dale, Går det hjem til himmelens sale.» Lisbeth fikk sin grav i Omsk, Louise måtte selv kaste jord på gravhaugen og lese ordene om oppstandelseshåpet. Etter åtte tøffe dager i Omsk, kunne Louise Lie og de tre guttene sette seg på toget med kurs mot Norge.

Sju år senere var far Olaf Lie på toget på vei mot Norge. Da de nærmet seg Omsk, merket reisefølget at Olaf ble påfallende stille. En følelse av sorg og sårt vemod forplantet seg til hele reisefølget. I den byen de nå skulle passere, visste de at det fantes en liten norsk barnegrav. Olaf Lie var vel kjent med sorg. Han mistet sin første kone etter kun tre års ekteskap, i 1921. Ett år før, hadde han og kona miste sønnen Leif. I tillegg til Lisbeth, mistet han og kona Louise også sønnen Erik. Erik døde i 1931 etter å ha vært syk i kun ett døgn. Han ble kun seks år gammel, og Olaf var på reise da han døde.

 


(Hentet fra Knut Y. Espegren: Himmelarven til Kina. Bok 2. Espegren har hentet hendelsen fra Kristine Skjeslien: Hjem til slutt)

 

 





 

lørdag 1. januar 2022

Nytt år – frelst og fri


Et nytt år er gått over i historien. Det er stort å kunne starte det nye året med visshet om at min sak er i orden med Gud

Det er mange ting i tiden som kan gjøre et menneske urolig og engstelig med tanke på det nye året. Situasjonen i verden og i vårt eget land, er ikke så stabil og forutsigbar som den var for bare få år tilbake. Hva vil det nye året bringe av gleder og sorger? Hvordan vil det gå med pandemien? Hva vil skje mellom supermaktene som ikke er på godfot med hverandre? Går vi mot et samfunn som blir ensrettet, der det ikke blir plass til annerledes tenkende?

Spørsmålene er mange. Også for en kristen, kan urolige og engstelige tanker presse på. Alt tyder på at Jesus kommer snart igjen for å hente sine til seg. «Kan jeg vel nå det skjønne land, som snubler gang på gang?» Avkristningen har gått skremmende fort de siste årene. Troskapen mot Guds ord svekkes. Vekkelsene har stilnet, og tidsånden viser liten toleranse for kristne sannheter. Hvordan skal det nye året bli?

En sangstrofe har blitt god for meg den siste uka i det gamle året. «Gud for alle rike dømmer selv og sier, denne han er fri!» Det mangler ikke på ting i meg og rundt meg som kan gjøre meg urolig, men jeg har en Frelser som har satt meg fri. Gud som har all makt, proklamerer for alle riker, at jeg er fri fra skyld og dom. Jeg har Jesus i mitt hjerte og har en evig himmel i vente.

Egil Sjaastad skriver i boka si, «Fri og forankret», at å være frelst er å ha fri hals. Bildet er hentet fra slaveriets grusomme tid. En slave var fullstendig underlagt sin Herre. Skulle han selges, fikk han ofte en lenke rundt halsen. Det hendte en gang iblant, at en slave ble kjøpt fri. Da ble halslenken løsnet. Syndens halslenke ble fjernet, da jeg ble frelst. Jesu hans sønns blod renser for all synd. Ingen kan fordømme meg. Gud selv har, på grunn av Jesu blod på korset, forkynt min frihet. «Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri». Jeg har synden fremdeles, men den kan ikke fordømme meg. Synderegningen er betalt.

Jeg kan derfor se det nye året i møte, med stor frimodighet. Om året kommer til å bli fylt av sykdom, krig eller forfølgelse – eller fred, frihet og en frisk kropp: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer». Og kommer Jesus igjen for å hente sine til seg, i det nye året – ja, da går jeg til himmelen hvor det er evig godt.

Det er ikke sikkert jeg får det godt i 2022, menneskelig sett. Synden vil være en plage så lenge jeg er her på jord. Som kristen er jeg ikke lovet å bli spart for sykdom og ulykker. Strid og splittelser har fulgt den kristne forsamling gjennom alle tider. Kanskje det nye året vil bli vanskelig også slik? Kanskje blir året fylt av kun glede og gode dager? Mennesket spår, men Gud rår.

En ting er i alle fall sikkert. Ingen er som Jesus. Ingenting er som å være frelst. Fri fra Satans makt. Fri fra syndens fordømmelse. Fri til å tjene. «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom 8:38f)

Frelsen er for alle. Men den må tas imot i tro. Om du som leser dette ikke har tatt imot Jesus som din frelser, kan du gjøre det nå. Den som ikke har Jesus, er på vei mot en evig fortapelse. Du kan få en ny framtid i dag, om du takker ja til Guds frelse. Da blir det nye året et jubelår!

Godt nytt år, under Jesu velsignelse.






onsdag 22. desember 2021

Fred på jorden


Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.
(Luk 2,13-14)

Hyrdene på Betlehemsmarkene fikk motta budskapet om Jesu komme til jord på en underfull måte. En engel åpenbarte seg for dem og forkynte at Jesus var født i Betlehem og at de ville finne ham svøpt og liggende i en krybbe.

Plutselig var himmelen full av engler som lovpriste Gud for det stor under som nå var skjedd. Frelseren, Guds Messias var født til jord. Og Han kom for å stifte fred på jord.

Adam og Eva levde i fredsforhold til Gud. De var skapt uten synd, og kunne derfor omgås Gud i paradis. Men så skjedde det fatale syndefallet, som alle mennesker får del i følgen av. Den hellige Gud kan ikke tåle synd. Derfor ble fredsforholdet mellom Han og menneskene brutt da synden kom inn i verden.

I Romerbrevet kapittel tre beskrives menneskets tilstand etter syndefallet på denne måten: «Freds vei kjenner de ikke (v.17).. for det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» (v22b-23)

Så kommer altså englene med julens glade budskap. I dag er det født en frelser til jord, og han er kommet for igjen å gjøre det mulig å få fred med Gud. Han er kommet til jord for å leve et fullkomment liv i menneskers sted. Han er kommet for å ta menneskenes synder på seg og bære dem inn for den hellige Gud. Han vil selv ta straffen for våre synder, for at vi kan gå fri. «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» (Rom 5,1)

Jeg er uendelig takknemlig for at Jesus kom til jord også for meg. Jeg er en stor synder som ikke har fortjent fred med Gud, tvert imot. Jeg er skyldig til evig fortapelse. Men jeg kan feire jul i glede og fred fordi jeg har funnet et troverdig Ord om barnet i krybben; «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere» (1 Tim 1,5)

Profeten Jesaja fikk se det som skulle skje 700 år fram i tid. Han skrev i Jes 9,6a: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt.» Og litt lenger ute i si bok: «På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, ham som vi ventet på, at han skulle frelse oss. Dette er Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i hans frelse.» (Jes 25:9)

Jesus er fullt verd å motta - er han din?

God jul sammen med Jesus.



mandag 20. desember 2021

Erik Sandvik – haugianerprest i Amerika

Elisabeth og Erik Sandvig

Erik J. Sandvik var odelsgutt på garden Sandvik i Tysvær. Han var utdannet snekker, men hans livsgjerning ble som prest i ulike norskamerikanske menigheter i USA.

I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med Erik J. Sandvik, hans slekt og det haugianske miljøet i Tysvær på 1800-tallet. Noe av dette er tidligere publisert i ulike artikler på dennne bloggen og på slektsbloggen min. (Google translate english text at the bottom) 

Vekkelsen i Tysvær 1870-71

Deler av Tysvær kommune hadde første halvdel av 1800-tallet, vært preget av et sterkt haugiansk kristenmiljø. Erik J. Sandvik hadde selv vokst opp i en heim, der foreldrene var personlig kristne. Erik var i 1870 blitt 18 år og arbeidet som snekker på gardene i nabolaget sør i Tysvær. I tidlig ungdomstid falt han bort fra sin barnetro, og valgte en annen livkurs enn foreldrene ønsket.

I 1870 blåste en åndelig vekkelsesvind over området. Vekkelsen startet i Skjold, men bredte seg snart sørover til nabosoknet Tysvær. Hvem som var Guds redskap til denne vekkelsen, sier ikke historien noe om, men det var Den Hellige Ånd som virket. Mange tok imot Jesus som sin frelser, og uroen nådde også hjertet til ungdommen fra Sandvik. Erik ble overbevist om at han var på feil vei, og gav sitt liv til Jesus. Årvik er en gard øst for Sandvik. Mellom disse to gardene ligger Falkeid. På Årvik bodde den 20 år gamle Lisabeth Marie Årvik. Også hun ble frelst i denne vekkelsen, og Erik fikk snart et godt øye til den to år eldre nabojenta.

Sandvik bruk 1 - hvitt hus midt på bildet (foto widerøe)

Lars Oftedal var en ung teologistudent, som ble frelst under studiene i 1861. Etter endt presteutdannelse, var han en kort periode forkynner i Arendal og sjømannsprest i England. I 1868 kom han tilbake til Norge og ble forkynner for Indremisjonen. Det brøt ut sen stor vekkelse i Arendal. Etter tiden i Arendal, opplevde han at vekkelsen fulgte hans forkynnelse fra sted til sted hvor han reiste med Guds ord. I 1870 ble han ansatt som stiftskapellan i Vest Agder og Rogaland, og hans første kall som vikarprest var i Avaldsnes. Her startet han 11. mars, og det brøt umiddelbart ut en åndelig vekkelse og fornyelse på Nord-Karmøy.

I mars 1871 ble prestekallet på Avaldsnes besatt av en annen prest, og Lars Oftedal ble flyttet til Skjold, hvor også Tysvær soknet til på den tid. Vekkelsen ble enda mer oppfattende i Skjold enn på Avaldsnes. Gudstjenestene samlet så mye folk, at det måtte bygges en provisorisk talerstol ved ett av vinduene, slik at de som måtte stå ute også skulle få høre. Folk kom reisende fra opptil 15 forskjellige kirkesogn, fra Stord til Erfjord, for å høre Oftedal tale. Ofte kom folk på lørdagen, for å være sikker på å nå fram i tide til gudstjenesten søndag formiddag. Vekkelsen ved Oftedal ble en forlengelse av vekkelsen som hadde gått over Skjold og Tysvær året før, så Tysvær ble dypt preget av vekkelseskristendom i Erik Sandvik sin ungdomstid. Mens Oftedal var i Skjold fram til september 1871, gav han ut første opplag av si sangbok «Basunrøst og Harpetoner». Sangboka skulle komme i mange opplag de neste tiårene.

Kårstø med Sanvik i bakgrunnen 1963 (foto Widerøe)

Slektsgard på Sandvik

Erik Johnsen Sandvik ble født på bruk 1 på Sandvik den 7. november 1852. Det hadde bodd slekt av Erik på Sandvik, minst tilbake til 1500-tallet. Hans tippoldeforeldre, Kari og Jon Torbjørnsen Sandvik, fikk kun tre døtre. Disse giftet seg til andre garder i Tysvær. Datteren Torunn var eldst av de tre søstrene, og hadde odelsretten på Sandvik-garden. Hun bodde selv på nabogarden Susort i vest. Da Erik var blitt en gammel mann, delte han garden mellom to av Torunn sine sønner. Barnebarnet Erik Endresen fikk bruk 1, mens broren John Endresen sin halvdel, fikk bruksnummer 4. Denne overdragelsen skjedde i 1814. Foruten disse to brukene, var det ett par husmannsplasser på Sandvik. Disse ble etter hvert selveide bruk.

I 1802 var Hans Nielsen Hauge innom Skjold. Han hadde da samlinger, hvor også folk fra Tysvær møtte fram. Etter denne samlingen, ble det en flokk haugianere i den sørlige delen av Tysvær. Det var særlig i området rund Tysvær kirke og i Falkeidbygda (Årvik, Falkeid og Sandvik) i sør, at det var mange haugianere. Da brødrene Erik og John Endresen Sandvik ble voksne, var de og deres familier med i haugianerflokken.

I 1840 var misjonskandidat H. C. Knudsen på rundreise i Ryfylke for å starte foreninger for misjonen, med tanke på oppstart av et landsdekkende misjonsselskap i Norge. Han var også innom Tysvær, og blant haugianerne vant han tilslutning for sitt ærende. En misjonsforening ble stiftet, og Erik E. Sandvik var en av stifterne. To år senere var det stiftelsesmøte for Det Norske Misjonsselskap i Stavanger. De to som representerte foreningen i Tysvær, var Jon Jonsen Haukås og Erik E. Sandvik. Etter hvert som flokken av misjonsvenner økte, meldte behovet seg for å bygge eget bedehus. Dette sto ferdig i 1849. Da var både Erik og hans sønn John Eriksen Sandvik, med på å skrive under vedtektene for huset. Erik hadde da vært i Stavanger, sammen med Jon Pedersen Årvik, for å få hjelp av John Haugvaldstad til å skrive lover for det nye bedehuset.

Tysvær gamle bedehus (foto Tysvær historielag-Tore Erland)

I 1821 fikk Erik E. og kona Johanna Sandvik sin første sønn, som fikk navnet John. Nummer to kom i 1823. Han fikk navnet Endre, og han var døvstum. Endre bodde i folge på garden til han døde i 1892, 69 år gammel. Senere fikk Johanna og Erik sju barn til, hvorav tre døde som små. John arbeidet på heimegarden og nabogarden til onkel John, fram til han overtok heimegarden da faren Erik døde i 1862. Da han var 30 år gammel i 1851, ble han den 7. april gift med Tøri Sjursdatter Susort. Faddere var Johns far Erik og søskenbarnet John Johnsen Sandvik.

2. desember fødte Tøri sitt første barn. Det var ei jente, som ikke overlevde fødselen. Gleden var derfor stor, da Erik J. kom den 7. november året etter. Han ble døpt i Tysvær kirke 28. november, med besteforeldre, onkler og tanter som faddere. Etter dette kom tre jenter på rad, Torborg i 1855, Oline (f.1857) og Johanne (f.1860). På nyåret 1862 ventet Tøri og John enda et barn, men også denne gang skulle det gå galt. Gutten som kom 26. januar, var dødfødt. Dette skulle bli starten på et tungt år for familien på Sandvik. 9. mai ble gamle Erik E. Sandvik forfremmet til herligheten. 22. desember rammet sorgen for tredje gang dette året. Da sovnet mor Tøri inn, på grunn av komplikasjoner etter fødselen i januar.

Kanskje dette er John E. Sandvik sin bønnestein på Sandvik?

Vekkelse og giftermål

Erik var dermed morløs, 10 år gammel. Sammen med faren, de tre søstrene, bestemor Johanna og onkel Endre, måtte livet likevel gå videre. Den 13. oktober 1867 sto han fremst på lista over konfirmanter i Tysvær kirke. Presten skrev fint om konfirmanten, at han i alle grunnsannheter var meget god. Etter konfirmasjonen, begynte han i lære som snekker. Dette fortsatte han med, samtidig som han hjalp til heime på garden. Far John hadde lenge bedt for Erik og resten av familien. Han hadde en stein på garden, som han jevnlig oppsøkte. Bak denne hadde han sine bønnestunder, og det kom etter hvert groper i bakken etter knærne hans. Gleden i farshjertet var derfor stor, da Erik ble frelst i den store vekkelsen i 1870-71.

Samme året som Lars Oftedal sto i den store vekkelsen, fant far John seg ny kone. Det var den 22 år yngre Inger Johanne Jakobsdatter Venja fra Sjernarøy. Vielsen var det Lars Oftedal som sørget for. Dette ekteskapet skaffet Erik fem nye halvsøsken, Tyri (Tøri) i 1872, Jakob (1875), Jørgine (1877), John (1880) og Oline (1884). Det var mange ungdommer som ble frelst i vekkelsen i 1870-71, men det var som tidligere nevnt ei jente fra Årvik som Erik ble glad i. 29. september 1874 kunne endelig bryllupet stå. Erik J. Sandvik og Lisabeth Marie Årvik ble da viet, med Sverre Baardsen Søndenaa og Sjur Elleflådt som forlovere. Sjur Elleflådt var lærer, klokker, bonde og predikant og en markert leder blant haugianerne i Tysvær.

Livet på de små bruka i Tysvær var ikke bare enkelt. De fleste gardene var for små til å brødfø familiene, og slik var det også på Sandvik. En viktig binæring for mange, var derfor fiske. Sandvik lå gunstig til, med gode fiskefelt i nærheten. Likevel var det ikke alltid regnskapet gikk i pluss. På Sandvik økte gjelda, samtidig som det ble stadig flere munner å mette. Lisabeth Marie, som helst ble kalt for Elisabeth, og Erik, fikk ikke egne barn. Dette var nok tungt for dem, samtidig som de så at Eriks far, stadig fikk nye barn med sin unge kone.

Erik Sandvig som ung prest

Til Amerika

Om disse ting var med å vende tankene deres mot Amerika, sier ikke historien noe om. Erik var odelsgutt og var den som skulle overta garden. Men med stor gjeld og mange små halvsøsken, en døvstum onkel og ei ung stemor å forsørge, kan vi lett tenke at Elisabeth og Erik så Amerika som en god utvei. Etter at Erik ble frelst, hadde han kjent på en trang til å vitne for andre om sin Frelser. Kanskje var det også en medvirkende årsak til oppbruddet. De var ikke de eneste ungdommene i kristenflokken som gikk med slike tanker. Det ble mye snakk om fordeler og ulemper ved å følge i sambygdingen Cleng Peersons kjølvann over Atlanteren. Til slutt var det sju ungdommer som tok en viktig avgjørelse – det var tid for oppbrudd.

På det tidspunkt hadde Eriks to eldste søstre blitt gift til Kopervik. Torborg ble gift med Hans Jakob Skaar Svendsen i 1877, mens Oline ble gift i 1881 med Andreas Villumsen Stølen. Den tredje og yngste av søstrene, Johanne, var blitt kjærest med Jørgen Søvik. Det har nok vært et alvorlig familieråd da det ble kjent at Erik ville emigrere. Far John kjent at kreftene minket, og var nok bekymret for både garden og sin nye familie. Det ble derfor bestemt at Johanne og Jørgen skulle overta garden på Sandvik. De drev garden sammen, fram til Jørgen døde av lungebetennelse i 1911. Johanne solgte garden ut av slekta i 1915 og flyttet til Jørpeland. Her skulle på kort tid alle barna deres samles, også min farfar Lars J. Sandvik.

Johanne J. Sandvik. Erik Sandvig si søster og mi oldemor

Elisabeth og Erik bestilt billett på Amerikabåten, med avreise fra Stavanger 17. mai 1883. Med på turen var selvsagt kona Elisabeth, men også Eriks søskenbarn Jakob Eriksen Sandvik. Jakob kom tilbake til Norge i 1889. Mens han var i Amerika, ble han gift med Elisabeth sin fem år yngre søster Anne Helene Årvik. Den økonomiske situasjonen på Sandvikgarden var blitt dramatisk forverret i 1884, og da det ble kjent at Anne Helene og Jakob Sandvik var på vei tilbake til Norge, fikk de tilbud fra Johanne og Jørgen Sandvik om å kjøpe en del av deres bruk for kr.2000,-. Det nye bruket fikk bruksnummer 3. Skøytet på garden ble klart året før de kom tilbake til Norge.

Nestemann på lista over ungdommer fra Tysvær som dro til Amerika 17. mai 1883, var Lars Sjursen Gjerde. Han var odelsgutt på Gjerde, og sønn av haugianerleder og predikant Sjur Gjerde. Lars skulle antakelig til Amerika for å tjene penger, før han overtok heimegarden. De fleste av Lars sine søsken dro til Amerika, og flere av dem ble prester i det norskamerikanske miljøet. En annen bror, Sivert, skulle få stor betydning for oppstarten av Kinamisjonen i Norge. Han hadde kall til å reise ut som misjonær, og hadde kommet i kontakt med China Innland Mission og Hudson Taylor under et studieopphold i England. Tilbake i Norge la han kallet til Kina inn over kristenfolket, og mange fikk kall til å nå «det mektige riket i øst» med evangeliet. Sivert Gjerde reiste til Kina, og ankom Shanghai i desember 1890. Kort tid etter ble han alvorlig syk, og døde 21. mai 1891. To dager før Sivert døde, 18.-19. mai, var det stiftelsesmøte for Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund i Bergen. Her ble Sivert Gjerde opptatt som misjonær, men han døde altså to dager etter at han ble ansatt.

De siste Tysvær-ungdommene som var med på overfarten i mai 1883 var Hans Andreas Abrahamsen og Lisa og Nils Olai Kvindesland med datteren Gjertrud Gunnilda. Eldst i reisefølget var 34 år, yngst av de voksne var 21, mens Gjertrud Gunnilda ikke var fylt ett år. Elisabeth og Erik Sandvik endte opp i det sørlige Minnesota, hvor han fikk arbeid som lærer i religion for norskamerikanske barn. Denne stillingen hadde han til 1887. På denne tiden ble Sandvik skrevet med g, Sandvig, og det er denne formen av navnet som fremdeles brukes i Amerika.

Heime i Norge ble det et stort tomrom etter Elisabeth og Erik. Gamlefar John kjente på minkende krefter, men skulle oppleve et nytt tungt år før han ble hentet til himmelen. Den 29. mars 1884 fikk John beskjed fra Kopervik om at datteren Oline i Kopervik døde i barsel, kun 27 år gammel. Inger Johanne var da gravid med John sitt ellevte barn. Det ble ei jente som ble født 13. mai, og som ble oppkalt etter si avdøde halvsøster. Navnet ble Oline. Sommeren gikk, fram til 11. august. Da rammet ulykken nok en gang. Fire år gamle John hadde fått tak i noen fyrstikker og tente på noe høy som lå i et skjul inntil løa. Flammene tok overhånd, og hele bygning med all redskap og høyet for kommende vinter forsvant opp i røyk. Bygget var ikke forsikret. Siden John fra før hadde et stort lån i banken, og like før hadde mistet hesten, var dette til sammen en veldig tøff situasjon for familien.

Kanskje var det alt dette som tok knekken på helsa til John. Ut over våren 1885 ble han stadig svakere. Det var bestemt bryllup mellom Johanne og Jørgen Søvik den 21. mai. Brudeparet håpet at John ville leve til over bryllupet, og ble bønnhørt med to dager. 23. mai 1885 sovnet John E. Sandvik stille inn, 65 år gammel. Han etterlot seg si andre kone Inger Johanne, og barna Erik (33), Torborg (30), Johanne (25), Tyri (13), Jakob (10), Jørgine (8), John (5) og Oline (1). Med nedbrent løe og mye lån, var det ingen enkel sak for Johanne og Jørgen å overta garden. Det var derfor nødvendig å selg unna deler av bruket, og gleden var nok stor da Johannes søskenbarn Jakob, var villig til å kjøpe for en god pris.

Prest for norskamerikanere

I Amerika trivdes Erik så godt med å undervise i kristendom, at han bestemte seg for å søke på presteutdannelse. Han kom inn på St. Olav College i Northfield Minnesota høsten 1887 og ble ferdig uteksaminert i 1890, 38 år gammel. Hans første prestekall var i Blue Earth i Minnesota. Ti norske familier i Blue Earth ønsket å starte en egen menighet. Erik var med i oppstarten av denne menigheten, og ble deres prest fra menigheten ble dannet i 1891. Blue Earth ligger mellom Minneapolis og Siux Falls. I denne menigheten ble han værende til 1899.

Bilde av Erik Sandvig i kirken i Blue Earth

I 1896 fikk Erik permisjon, for å reise til Norge for å besøke slekta. Det var 13 år siden han og Elisabeth forlot gamlelandet. Begge foreldrene til Elisabeth levde, og hun hadde ei søster og en bror i Norge. Erik hadde ei stemor og flere hel- og halvsøsken. Situasjonen på Sandvik var nok ikke enkel i 1896. De tre eldste halvsøsknene var blitt så store at de hadde flyttet ut for å tjene egne penger. Johanne og Jørgen hadde fem små og ventet nummer seks. Det var vanskelig å få endene til å møtes. Det var nok et grundig familieråd, når storebror Erik kom heim. Dette endte med at Eriks halvsøsken Jørgine og John skulle bli med Elisabeth og Erik tilbake til Minnesota. Tyri kom også til Amerika, men jeg har ikke funnet ut når hun reiste. I 1903 kom også den yngste i søskenflokken, Oline, over Atlanterhavet. Broren Jakob, ble gift til en gard på Nedre Kvinnesland i 1898.

SS St. Louis fotografert i 1900

Returen til Amerika for Elisabeth, Erik og hans to søsken, gikk over Southampton i England, med avgang mot New York med S.S. St. Louis 31. juli 1897. Med på overfarten var også Tysværbuene Janne Elleflåt og Ole J. Falkeid. Vel tilbake i Blue Earth fortsatte Erik som prest for den Norske Lutherske kirken fram til 1899. Hva han gjorde i 1899.1903 vites ikke. Erik slet med å takle de kalde vintrene i Minnesota, og takket derfor ja til et kall i Poulsbo i nærheten av Seattle i staten Washington i 1903.  Søstrene hans, Tyri og Jørgine ble ikke med til Østkysten. De ble værende i Minnesota. Tyri, som i Amerika kalte seg Tori, ble gift med norskamerikaneren Ivar Peterson. De var farmere i Frost. Jørgine, i USA kalt Jorgine, ble gift med presten Thomas Rørstad (Rorstad) fra Hjørundfjord på Sunnmøre. Thomas var prest i ulike menigheter i Dakota og Minnesota. Deres datter Bertha Rorstad var misjonær på Madagaskar i mange år.

Berta Rorstad, misjonær på Madagaskar

Etter seks år i menigheten i Poulsbo, flyttet Erik til menigheten St Peter's Lutheran Church i Clinton, Washington i 1909. Her ble han i kun to år, på grunn av at helsa sviktet. Elisabeth og Erik flyttet i 1911 til Everett, hvor han deltok som prest så langt helsa strakk til. I 1925 flyttet de for siste gang, denne gang tilbake til Poulsbo, med utsikt over det prektige Puget Sound, som minnet ham om Norge. Erik døde 8. juli 1928, 76 år gammel. I et minneord over Erik skrevet av pastor A. M. Lunde, heter det: «I de siste årene, gikk pastor Sandvig sin legemskraft stadig nedover, og på det siste ble han ganske hjelpeløs. Hans hustru fikk, tross sin høye alder, men i tillit til Gud, kraft til å pleie sin mann til det siste.»

Erik Sandvig som gammel

Begravelsen skjedde 13. juli, der stedets pastor A. M. Lunde ledet samlingen. Dagen startet med en andakt i heimen, ved pastor J. P. Bugge, mens Erik selv hadde bedt om at pastor J. T. Nordby skulle holde talen i kirken over bibelverset i Ef 2,8: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» Nordby skildret Erik Sandvigs liv «som predikant av et helt Guds ord i lov og evangelium». Hele 12 prester var til stede i begravelsen, og seks av disse bar kisten.

Erik Sandvig sin gravstein (foto findagrave.com)

Elisabeth og Erik Sandvig hadde ikke egne barn. I 1891 adopterte de ei jente som het Elillian M. Ottawig. I ett av minneordene er det nevnt at Erik etterlot seg ei fosterdatter som het «mrs. B. Smith» i Clinton. Dette er sannsynligvis den samme som de adopterte i 1891. Jeg har funnet en gravstein over Elillian M. Smith i Clinton. Hun ble født i 1890 og døde i 1962. Jeg har ikke funnet ut når kona Elisabeth døde.

Gravstein til Elisabeth og Erik Sandvig si fosterdatter 
Elillian M- Smith Smith (foto findagrave.no)

To søsken i Seattle og ei søster på Jørpeland

Som tidligere nevnt, ble Eriks halvbror John med til Amerika i 1897. Han returnerte til Norge i 1905 og giftet seg i 1906 med Rakel Alida Sandvig. Alida var datter til John J. Sandvik på bruk 2, og hun var tremenning til sin mann John. Alida og John dro tilbake til Seattle like etter bryllupet. Her bodde de først i Poulsbo, senere i Sedro-Wolly, i Arlington og til slutt i Seattle by. John var mekaniker i Pacific Coast Auto Co. De fikk fem barn. John fikk slag og døde, mens han var jobb i november 1926. Alida og John sin sønn Edwin Erik (Ed) ble prest som sin onkel. Han hadde sin tjeneste i ulike menigheter i statene Washington og Orlando. Edwins sønn Timothy (Tim) var misjonær i Chile i 40 år, før han ble pensjonist i 2021.

Alida og John J. Sandvig (foto Tim Sandvig)
Marie og John J. Sandvik. Marie er søster til Alida. John J. Sandvig (over)
er onkel til John J. Sandvik (under) Marie og John bodde på Jørpeland og 
er besteforeldre til bl.a Jan og Geir Sandvik
Dorothy og Ed Sandvig (foto Tim Sandvig)
Tim Sandvig og kona Sharon (t.v) (foto Tim Sandvig)

Yngste søster til Erik, Oline, kom til Seattle i 1903. I desember 1912 ble hun gift med Thorwald Tallagson, som hadde foreldre som var født på Tromøya ved Arendal. Thorwald var fisker, og familien var bosatt i Poulsbo.

Erik si søster Johanne, flyttet som nevnt til Jørpeland i 1915. Her døde hun av slag i 1924. Johanne sitt barnebarn, Alf Sandvik, var misjonær på Taiwan i mange år. Alf sine to sønner, Arnulf og Anders Sandvik var misjonærer i korte perioder på henholdsvis Taiwan og i Hong Kong. Et annet oldebarn av Johanne, Jan Sandvik, var i mange år misjonær i Japan. Jan sin bror, Geir, hadde ulike stillinger i misjonen, mens Johanne sine oldebarn, Stein og Ove Sandvik, var forkynnere. Alle disse fra Jørpeland var ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband.

Martha og Alf Sandvik og familien
Jan Sandvik
Stein Sandvik



 

Kilder

Nils Dybdahl-Holte: Tysvær gard og ætt (1990)

Torbjørn Greipsland: Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer (2019)

Erik Bakkevig: Erik Eriksen Hesthammer og Eli Jacobsdatter Askelands forfedre og slekt (hefte og tavle) (1945)

Jørgen Johannes Landa: Misjonen for bygdene Etne, Tysvær, Forsand og Strand (2002)

Ragnar Standal: Mot nye heimland. Utvandringa frå Hjørundfjord, Vardal og Ørstad (1985)

Ragnar Standal: Hjørundfjord kyrkje 1880-1980 (1980)

Svein Ivar Langhelle: Tysvær Slik levde de ifrå 1820-1920 (1997)

 

Gunvald Bøe: Lars Oftedal som stiftskapellan i Karmsund. Årbok for Karmsund 1951-1955 (1956)

Opplysninger fra Hildegunn Aske

Olaf Morgan Norlie: School Calendar 1824-1924

 

Digitalarkivet.no

Nb.no

ELCA Archivesflickr.com

Findagrave.com

Diverse amerikanske nettsider



Erik Sandvik - Haugian priest in America

Erik J. Sandvik was a nobleman on the farm Sandvik in Tysvær. He was educated as a carpenter, but his life's work was as a priest in various Norwegian-American congregations in the United States.

In this article we will get to know Erik J. Sandvik, his family and the Haugian community in Tysvær in the 19th century better. Some of this has been previously published in various articles on this blog and on my family blog.

The revival in Tysvær 1870-71

Parts of Tysvær municipality had in the first half of the 19th century been characterized by a strong Haugian Christian environment. Erik J. Sandvik himself had grown up in a home where his parents were Christians. Erik had turned 18 in 1870 and worked as a carpenter on the farms in the neighborhood south of Tysvær. In his early teens, he fell away from his childhood beliefs, and chose a different life course than his parents wanted.

In 1870, a spiritual revival wind blew over the area. The revival started in Skjold, but soon spread south to the neighboring parish of Tysvær. Who was God's instrument for this revival, the story does not say anything about, but it was the Holy Spirit who worked. Many accepted Jesus as their Savior, and the unrest also reached the hearts of the youth from Sandvik. Erik was convinced that he was on the wrong path, and gave his life to Jesus. Årvik is a farm east of Sandvik. Between these two farms lies Falkeid. The 20-year-old Lisabeth Marie Årvik lived in Årvik. She too came a christian in this revival, and Erik soon got a good eye for the neighbor girl who was 20 yoea old

Lars Oftedal was a young theology student, who was saved during his studies in 1861. After graduating as a priest, he was for a short time a preacher in Arendal and a seafaring priest in England. In 1868 he returned to Norway and became a preacher for the Inner Mission. A great revival broke out in Arendal. After the time in Arendal, he experienced that the revival followed his preaching from place to place where he traveled with the word of God. In 1870 he was employed as the diocesan chaplain in Vest Agder and Rogaland, and his first calling as a substitute priest was in Avaldsnes. Here he started on March 11, and a spiritual revival and renewal immediately broke out on Nord-Karmøy

In March 1871, the vocation to the priesthood at Avaldsnes was occupied by another priest, and Lars Oftedal was moved to Skjold, where Tysvær also attended at that time. The revival was even more perceptive in Skjold than in Avaldsnes. The services gathered so many people that a temporary lectern had to be built by one of the windows, so that those who had to stand outside could also hear. People came traveling from up to 15 different parishes, from Stord to Erfjord, to hear Oftedal speak. People often came on Saturday, to be sure to arrive in time for the service on Sunday morning. The revival with Oftedal was an extension of the revival that had taken place in Skjold and Tysvær the year before, so Tysvær was deeply marked by revival Christianity in Erik Sandvik's youth. While Oftedal was in Skjold until September 1871, he published the first edition of his songbook "Trumpet Voice and Harp Tones". The songbook was to come in many editions in the next decades

Family farm in Sandvi

Erik Johnsen Sandvik was born on farm 1 in Sandvik on November 7, 1852. A family of Erik had lived in Sandvik, at least back to the 16th century. His great-great-grandparents, Kari and Jon Torbjørnsen Sandvik, had only three daughters. These married other farmers in Tysvær. The daughter Torunn was the eldest of the three sisters, and had the right of inheritance on Sandvik-garden. She herself lived on the neighboring farm Susort in the west. When Erik had become an old man, he divided the farm between two of Torunn's sons. The grandson Erik Endresen got farm 1, while his brother John Endresen's half, got farm number 4. This transfer took place in 1814. In addition to these two farms, there were a couple of homesteads on Sandvik. These eventually became self-owned use.

In 1802, Hans Nielsen Hauge visited Skjold. He had gatherings, where people from Tysvær also showed up. After this gathering, there was a flock of Haugians in the southern part of Tysvær. It was especially in the area around Tysvær church and in Falkeidbygda (Årvik, Falkeid and Sandvik) in the south that there were many Haugians. When the brothers Erik and John Endresen Sandvik grew up, they and their families joined the Haugian herd.

In 1840, mission candidate H. C. Knudsen was on a tour of Ryfylke to start associations for the mission, with a view to starting a nationwide mission company in Norway. He also visited Tysvær, and among the Haugians he won support for his errand. A missionary association was founded, and Erik E. Sandvik was one of the founders. Two years later, there was a founding meeting for the Norwegian Mission Society in Stavanger. The two who represented the association in Tysvær were Jon Jonsen Haukås and Erik E. Sandvik. As the number of missionary friends increased, so did the need to build their own house of prayer. This was completed in 1849. At that time, both Erik and his son John Eriksen Sandvik were involved in signing the articles of association for the house. Erik had then been in Stavanger, together with Jon Pedersen Årvik, to get help from John Haugvaldstad to write laws for the new house of prayer.

In 1821, Erik E. and his wife Johanna Sandvik had their first son, who was named John. Number two came in 1823. He was named Endre, and he was deaf-mute. Endre lived on the farm until he died in 1892, aged 69 years. Later Johanna and Erik had seven more children, three of whom died young. John worked on the farm and the farm to his Uncle John, until he took over the home farm when his father Erik died in 1862. When he was 30 years old in 1851, he married Tøri Sjursdatter Susort on 7 April. Sponsors were John's father Erik and cousin John Johnsen Sandvik.

On December 2, Tøri gave birth to her first child. It was a girl who did not survive the birth. The joy was therefore great, when Erik J. arrived on November 7 the following year. He was baptized in Tysvær church on November 28, with grandparents, uncles and aunts as sponsors. After this came three girls in a row, Torborg in 1855, Oline (b. 1857) and Johanne (b. 1860). In the new year 1862, Tøri and John were expecting another child, but this time too things were going to go wrong. The boy who arrived on January 26 was stillborn. This was to be the start of a difficult year for the family at Sandvik. On May 9, old Erik E. Sandvik died. December 22 hit grief for the third time this year. Then died mother Tøri, due to complications after the birth in January.

Revival and marriage

Erik was thus motherless, 10 years old. Together with his father, the three sisters, grandmother Johanna and uncle Endre, life still had to go on. On October 13, 1867, he was at the top of the list of confirmants in Tysvær church. The priest wrote well about the confirmant, that in all basic truths he was very good. After graduation, he began apprenticeship as a carpenter. This he continued with, at the same time as he helped at home on the farm. Father John had long prayed for Erik and the rest of the family. He had a rock on the farm, which he regularly sought out. With the stone he had his prayers, and there were gradually pits in the ground after his knees. The joy in the father's heart was therefore great, when Erik was saved in the great revival in 1870-71.

The same year that Lars Oftedal was in the great revival, father John found himself a new wife. It was the 22 year younger Inger Johanne Jakobsdatter Venja from Sjernarøy. The wedding was arranged by Lars Oftedal. This marriage provided Erik with five new half-siblings, Tyri (Tøri) in 1872, Jakob (1875), Jørgine (1877), John (1880) and Oline (1884). There were many young people who became christian in the revival in 1870-71, but it was as previously mentioned a girl from Årvik that Erik fell in love with. On September 29, 1874, the wedding could finally take place. Erik J. Sandvik and Lisabeth Marie Årvik were then married, with Sverre Baardsen Søndenaa and Sjur Elleflådt as fiancés. Sjur Elleflådt was a teacher, bell ringer, farmer and preacher and a marked leader among the Haugians in Tysvær.

Life on the small farms in Tysvær was not just easy. Most of the farms were too small to feed the families, and this was also the case at Sandvik. An important binary industry for many, therefore, was fishing. Sandvik was conveniently located, with good fishing grounds nearby. Nevertheless, the accounts did not always go in plus. At Sandvik, the debt increased, at the same time as there were more and more mouths to feed. Lisabeth Marie, who was preferably called Elisabeth, and Erik, did not have children of their own. This was probably difficult for them, at the same time as they saw that Erik's father was constantly having new children with his young wife.

To America

Whether these things helped turn their minds to America, history says nothing. Erik was a noble boy and was the one who shoud take over the farm. But with large debts and many small half-siblings, a deaf-mute uncle and a young stepmother to support, we can easily think that Elisabeth and Erik saw America as a good way out. After Erik was saved, he had felt the urge to testify to others about his Savior. Perhaps it was also a contributing factor to the break-up. They were not the only young people in the Christian flock who went with such thoughts. There was a lot of talk about the advantages and disadvantages of following Cleng Peerson's wake across the Atlantic. In the end, there were seven young people who made an important decision - it was time for a breakup to America.

At that time, Erik's two eldest sisters had been married in Kopervik. Torborg married Hans Jakob Skaar Svendsen in 1877, while Oline married in 1881 Andreas Villumsen Stølen. The third and youngest of the sisters, Johanne, had fallen in love with Jørgen Søvik. It has probably been a serious family council when it became known that Erik wanted to emigrate. Father John felt that his strength was diminishing, and was probably worried about both the farm and his new family. It was therefore decided that Johanne and Jørgen would take over the farm at Sandvik. They ran the farm together, until Jørgen died of pneumonia in 1911. Johanne sold the farm out of the family in 1915 and moved to Jørpeland. All their children were to gather here in a short time, including my grandfather Lars J. Sandvik.

Elisabeth and Erik booked a ticket on the American boat, departing from Stavanger on 17 May 1883. Of course, his wife Elisabeth was on the trip, but also Erik's cousins ​​Jakob Eriksen Sandvik. Jakob returned to Norway in 1889. While in America, he married Elisabeth's five year younger sister Anne Helene Årvik. The financial situation at Sandvikgarden had deteriorated dramatically in 1884, and when it became known that Anne Helene and Jakob Sandvik were on their way back to Norway, they received an offer from Johanne and Jørgen Sandvik to buy part of their farm for NOK 2,000, -. The new mill was given utility number 3.

Next on the list of young people from Tysvær who went to America on 17 May 1883 was Lars Sjursen Gjerde. He was son of Haugian leader and preacher Sjur Gjerde. Lars was probably going to America to make money, before he took over the home farm. Most of Lars' siblings went to America, and several of them became priests in the Norwegian-American community. Another brother, Sivert, was to have great significance for the start-up of the China Mission in Norway. He was called to serve as a missionary, and had come in contact with China Innland Mission and Hudson Taylor during a study stay in England. Back in Norway, he laid the call to China over the Christian people, and many were called to reach "the mighty kingdom in the east" with the gospel. Sivert Gjerde traveled to China, and arrived in Shanghai in December 1890. Shortly afterwards he became seriously ill, and died on 21 May 1891. Two days before Sivert died, 18-19. May, was the founding meeting of the Norwegian Lutheran Chinese Missionary Association in Bergen. Here Sivert Gjerde was admitted as a missionary, but he died two days after he was hired.

The last Tysvær young people to take part in the crossing in May 1883 were Hans Andreas Abrahamsen and Lisa and Nils Olai Kvindesland with their daughter Gjertrud Gunnilda. The oldest in the travel party was 34 years old, the youngest of the adults was 21, while Gjertrud Gunnilda was not one year old. Elisabeth and Erik Sandvik ended up in southern Minnesota, where he got a job as a teacher of religion for Norwegian-American children. He held this position until 1887. At this time, Sandvik was written with g, Sandvig, and it is this form of the name that is still used in America.

Back home in Norway, there was a big void after Elisabeth and Erik. Grandfather John felt diminishing power, but had to experience another difficult year before he was taken to heaven. On March 29, 1884, John was informed by Kopervik that his daughter Oline in Kopervik had died in childbirth, only 27 years old. Inger Johanne was then pregnant with John's eleventh child. There was a girl who was born on May 13, and who was named after her late half-sister. The name was Oline. The summer passed, until 11 August. Then the accident hit again. Four-year-old John had gotten hold of some matches and lit some hay that lay in a shed next to the barn. The flames took over, and the whole building with all the tools and hay for the coming winter disappeared into smoke. The building was not insured. Since John already had a large loan in the bank, and just before had lost the horse, this was a very tough situation for the family.

Maybe it was all this that damaged John's health. Over the spring of 1885 he became increasingly weaker. There was disaided a wedding between Johanne and Jørgen Søvik on 21 May. The bride and groom hoped that John would live on over the wedding, and the prayer was answered with two days. May 23, 1885, John E. Sandvik fell asleep quietly, 65 years old. He left behind his second wife Inger Johanne, and the children Erik (33), Torborg (30), Johanne (25), Tyri (13), Jakob (10), Jørgine (8), John (5) and Oline (1). With a burned barn and a lot of loans, it was no easy matter for Johanne and Jørgen to take over the farm. It was therefore necessary to sell away parts of the mill, and the joy was probably great when Johanne' cousin, Jakob, was willing to buy for a good price.

Priest for Norwegian Americans

In America, Erik enjoyed teaching Christianity so much that he decided to apply for the priest school. He entered St. Olav College in Northfield Minnesota in the fall of 1887 and graduated in 1890, aged 38 years. His first priestly calling was in Blue Earth, Minnesota. This city is located between Minneapolis and Siux Falls. In this congregation he remained until 1903, for 13 years.

In 1896, Erik was given leave to travel to Norway to visit relatives. It was 13 years since he and Elisabeth left the old country. Both Elisabeth's parents were alive, and she had a sister and a brother in Norway. Erik had a stepmother and several full and half siblings. The situation at Sandvik was probably not easy in 1896. The three oldest half-siblings had become so large that they had moved out to earn their own money. Johanne and Jørgen had five little ones and were expecting number six. It was difficult to make ends meet. It was probably a thorough family council when big brother Erik came home. This ended with Erik's half - siblings Jørgine and John joining Elisabeth and Erik back to Minnesota. Tyri also came to America, but I have not found out when she traveled. In 1903, the youngest of the siblings, Oline, also crossed the Atlantic. His brother Jakob, was married to a women on a farm on Nedre Kvinnesland in 1898.

The return to America for Elisabeth, Erik and his two siblings, went over Southampton in England, departing for New York with S.S. St. Louis 31 July 1897. Also on the crossing were Tysværbuene Janne Elleflåt and Ole J. Falkeid. Back in Blue Earth, Erik continued as pastor of the Norwegian Lutheran Church until 1903. Erik struggled to cope with the cold winters in Minnesota, and therefore accepted a call in Poulsbo near Seattle in Washington state. His sisters, Tyri and Jørgine did not join to the East Coast. They stayed in Minnesota. Tyri, who in America called himself Tori, married the Norwegian-American Ivar Peterson. They were farmers in Frost. Jørgine, in the USA called Jorgine, married the priest Thomas Rørstad (Rorstad) from Hjørundfjord in Sunnmøre. Thomas was a pastor in various congregations in Dakota and Minnesota. Their daughter Bertha Rorstad was a missionary in Madagascar for many years.

After six years in the Poulsbo congregation, Erik moved to St Peter's Lutheran Church in Clinton, Washington in 1909. He stayed here for only two years, due to poor health. Elisabeth and Erik moved in 1911 to Everett, where he participated as a priest as far as his health was good for it. In 1925, they moved for the last time, this time back to Poulsbo, with a view of the magnificent Puget Sound, which reminded him of Norway. Erik died July 8, 1928, aged 76 years. In a memoir about Erik written by Pastor A. M. Lunde, it is stated: «In recent years, Pastor Sandvig's physical strength has steadily declined, and lately he has become quite helpless. His wife, despite her advanced age but in trust in God, was empowered to care for her husband to the last.»

The funeral took place on July 13, with the site's pastor A. M. Lunde leading the gathering. The day began with a devotion at home, by Pastor J. P. Bugge, while Erik himself had asked Pastor J. T. Nordby to give the speech in the church over the Bible verse in Ephesians 2: 8: "For by grace are ye saved through faith; And this is not of yourselves, it is the gift of God. ” Nordby portrayed Erik Sandvig's life "as a preacher of a whole word of God in law and gospel". As many as 12 priests were present at the funeral, and six of these carried the coffin.

Elisabeth and Erik Sandvig did not have children of their own. In 1891, they adopted a girl named Elillian M. Ottawig. In one of the words of remembrance it is mentioned that Erik left behind a foster daughter named «mrs. B. Smith» in Clinton. This is probably the same one they adopted in 1891. I've found a tombstone over Elillian M. Smith in Clinton. She was born in 1890 and died in 1962. I have not found out when his wife, Elisabeth, died.

Two siblings in Seattle and a sister in Jørpeland

As previously mentioned, Erik's half-brother John joined to America in 1897. He returned to Norway in 1905 and married in 1906 to Rakel Alida Sandvig. Alida was the daughter of John J. Sandvik on farm 2, and she was the third cousin of her husband John. Alida and John returned to Seattle shortly after the wedding. Here they lived first in Poulsbo, later in Sedro-Wolly, in Arlington and finally in Seattle city. John was a mechanic at Pacific Coast Auto Co. They had five children. John suffered a stroke and died while at work in November 1926. Alida and John's son Edwin Erik (Ed) became a priest as his uncle. He served in various congregations in the states of Washington and Orlando. Edwin's son Timothy (Tim) was a missionary in Chile for 40 years, before retiring in 2021.

Erik's youngest sister, Oline, came to Seattle in 1903. In December 1912, she married Thorwald Tallagson, who had parents who were born on Tromøya near Arendal. Thorwald was a fisherman, and the family lived in Poulsbo.

Erik's sister Johanne, moved to Jørpeland in 1915. Here she died of a stroke in 1924. Johanne's granddaughter, Alf Sandvik, was a missionary in Taiwan for many years. Alf's two sons, Arnulf and Anders Sandvik, were missionaries for short periods in Taiwan and Hong Kong, respectively. Another great-granddaughter of Johanne, Jan Sandvik, was a missionary in Japan for many years. Jan's brother, Geir, held various positions in the mission, while Johanne's great-grandchildren, Stein and Ove Sandvik, were preachers. All of these from Jørpeland were employed by the Norwegian Lutheran Mission Association.