Martha Tou – sju år i Kina

Fra misjonærkonferansen i Changsha i 1920.

Martha Tou nr.4 fra høyre bak. (foto VID NMS arkiv)

Martha Tou var en av de første misjonærene som reiste ut til misjonsmarka fra Strand kommune. Hun fikk sju år i Kina.

I 1925 skrev Martha et brev fra Kina til misjonsfolket i Norge. Dette ble publisert i Misjonstidende som er misjonsbladet til Det Norske Misjonsselskap (NMS). Her skildrer hun opplevelser fra en reise hun hadde hatt, og det hele står i bladets nummer 10 for året. Jeg tar med et lite glimt fra det hun skrev (litt språklig revidert):

«Det er nå noen uker siden jeg reiste hjemmefra Yiyang. Tidlig om morgenen, ved 4-tiden, dro jeg av sted med en liten dampbåt nedover elven til Yuenkiang og videre over Tungtingsjøen til Tsaowei, en liten by. Var da først der en ukes tid. Deretter var det en dagsreise med robåt på Tungtingsjøen og innover en elv til en annen liten by, Janglochow.

I grunne er det ikke en hel dags reise. Men vi ble oppholdt på veien med å frakte soldater. De ropte vår båt an og truet med sine gevær, dersom de ikke ble tatt om bord. De ville nemlig innover til samme by. Ja, jeg skjønte at det var best å gi etter og ga ordre til båtmannen om å ta dem med. Dette forsinket oss mye, i tillegg hadde vi bare en båtmann og så var det motvind. Soldatene var hyggelige folk og deres kaptein som også var med, var enda så høflig at han neste dag avla besøk på misjonsstasjonen og takket på nytt for vennligheten ved å ta dem med.»

Martha Tou (foto Norsk Missionstidende nr.10 1925)

Oppvekst på Tau

Hvem var så denne Martha Tou? Vi starter med foreldrene hennes. Thore Kristoffersen Tau var odelsgutt på bruk 1 på Tau. Dette bruket ligger i sentrum av Tau. Han ble gift med Marta Gurina Tomasdatter Vastveit i 1878 og de bodde de første årene heime på garden på Tau. I 1883 flyttet de til Marta sin heimplass, Vastveit i Bjørheimsbygd, men flyttet tilbake til Tau og overtok heimegarden i 1885. Thore sin far var da død. I tillegg til å være bonde, drev Thore også med fiske og hadde blant annet ei egen not. Han var også snekker i perioder. Thore fikk skjøte på garden først i 1916.

Bilde fra Tau ca.1951. Garden til Martha Tou ligger i området bak mølla.

(foto widerøe)

Marta og Thore fikk sitt første barn i 1881. Det var en gutt som het Christopher, men han fikk kun leve i 10 måneder. I 1883 kom neste mann, og som skikken var fikk også han navnet Kristoffer. Han utvandret til Amerika som ungdom, og døder der i 1913, 30 år gammel. Nummer tre var Martha som er hovedpersonen i denne artikkelen. Nummer fire var også en gutt. Han fikk navnet Thomas og gjorde som broren Kristoffer, emigrerte til Amerika.

Serine var nummer fem i rekken. Også hun var noen år i Amerika, men kom heim igjen i 1919 når søsteren Martha dro til Kina. Serine bosatte seg noen år i Sauda fra 1920, men kom tilbake til Tau og overtok heimegarden i 1935. Hun og Martha skulle etter hvert få tette bånd. Den yngste i søskenflokken fikk navnet Inga og hun ble født i 1894. Inga utdannet seg til sykepleier i Trondheim og ble gift i 1929 med Nikolai Meltveit. Inga og Nikolai fikk to sønner, Dagfinn og Thore Meltveit.

Fra gamlekaien på Tau. Sauene skal til Sauda. Martha og Serine Tou er blant barna.

(foto Arnvid Lillehamer)

Marta Tou ble født på Tau 24. mai 1885 og ble døpt i Strand kirke 28. juni samme år med faddere fra både Tau, Vastveit, Kvam og Ugeli. Hun ble konfirmert i samme kirke 1. oktober 1899 med topp karakter, «meget godt». Etter konfirmasjonen tok hun middelskole og deretter Treiders handelsskole i Oslo. Hva som videre skjedde i Martha sitt liv det neste tiåret har jeg ikke oversikt over.

Men høsten 1917 hadde hun søkt på og kommet inn på Misjonskurs for kvinner på Misjonshøgskolen i Stavanger. Martha var da titulert som kontordame fra Stavanger. Våren 1918 gikk hun på Indremisjonens bibelskole i Staffelsgate i Oslo. Hun tok også et samarittkurs. Våren 1919 var Martha i England for å lære språk, og i mai samme år var hun tilbake i Stavanger.

Torsdag 29. mai 1919 var det Kristi himmelfartsdag og stor misjonsfest i ærverdige Bethania bedehus på Storhaug i Stavanger. Dette ble en merkedag for NMS, for da tok misjonsfolket avskjed med hele 22 misjonærer som skulle til misjonsmarken. Møteleder var selveste generalsekretær Lars Dahle, mens hovedstyrets formann Johan Lunde hadde en velkomsttale. Dagens festtaler var prost Gjerløw og det ble etter talen lest opp en hel del telegrammer med lykkeønskninger til misjonærene. Neste post på programmet var sang av Askelands kor før det var tid for servering. Etter pausen holdt Lars Dahle tale til misjonærene, før misjonærene kom fram på podiet mens forsamlingen sang «Gå ut til alle folk på jord». Deretter hadde seks av misjonærene en kort hilsen før Knut Aanestad avsluttet festen kl.23.00 med en kort andakt.

Dette var nok en stor oppmuntring for Martha Tou og de ande 21 misjonærene. Utpå sommeren 1919 tok Martha avskjed med sine kjære på Tau, før hun gikk om bord i Amerikabåten. Hun var i Amerika høsten 1919, og satte så kursen mot Kina på nyåret 1920.

Kart over Kina (googlemaps). Changsha og Yiyang ligger

like sør for hjertene - liten blå prikk.

Klikk på kartet så får du det i større format.

Sju år i Kina

Martha ankom Kina i februar 1920 og første oppgave var å lese kinesisk. Hun hadde godt språkøre og lærte seg mange språk i løpet av livet. Etter ett års tid med opplæring i kinesisk var hun klar for å gå inn i misjonsarbeidet. Samtidig med at hun lærte kinesisk drev hun også med engelskundervisning. Alt dette foregikk i Changsha distrikt i provinsen Hunan.

På nyåret 1921 var det stor glede på Yiyang misjonsstasjon som lå åtte mil nordvest for Changsha. På denne stasjonen hadde de lenge ønsket seg et eget arbeid blant kvinnene, og det var dette arbeidet Martha fikk ansvar for. Hennes tittel var bibelkvinne. Martha skulle arbeide sammen med ei kinesisk bibelkvinne for å nå ut med evangeliet i Yiyang og bygdene rundt.

I årsmeldingen for Yiyang misjonsstasjon 1921 forteller stasjonens leder Sigurd Brun at Martha har «i alslags veir fartet rundt og besøkt hjemmene med regelmæssige møter. En synlig frugt av hendes ihærdige arbeide har vi da i øket søkning av kvinder baade til katekumenatet og de andre møter og gudstjenester i kirken. Smaaturer har hun ogsaa tat til de nærmeste bistationer, hvor slike besøk for stedets kvinder er meget velseet og av stor betydning.» (Norsk Missionstidende nr.23-24 1922)

Kinamisjonærer i 1926. Martha Tou foran t.h.

(foto VID NMS arkiv)

Jeg tar også med det Sigurd Brun skriver om Marthas arbeid for året 1922: «Frk. Tou har i aarets løp besøkt samtlige bistationer i distriktet, de nærmeste endog flere ganger, sammen med en av vore 2 kinesiske bibelkvinder. Disse besøk har tildels samlet en mængde mennesker og imøtesees av menigheternes kvinder med glæde og forventning. Saa har frk. Tou været meget rundt i hjemmene i Yiyang og hat regelmessige husmøter paa omgang, et arbeide som er av stor betydning, ikke mindst for de stakkars kvinder som med sine bundne ben er henvist til at holde sig indenfor hjemmets 4 vegger.» (Norsk Missionstidende nr.19-20 1923)

Først i Missionstidende i 1925 er det stoff skrevet av Martha selv. Dette året hadde hun tre artikler hvor hun forteller fra misjonsarbeidet. Jeg siterte litt fra den først i innledningen av denne artikkelen. I den andre artikkelen starter hun med å si at de har hatt mye snø denne vinteren. «Det har været saa gildt at se sneen – som en norsk kjending paa besøk!» Hun forteller om mange besøk på landsbygda og erkjenner at «jeg for min del liker saa meget bedre den kinesiske landsbefolkningen end bybefolkningen. Det er noget mere solidt og trofast med bønderne.» Hun hadde nettopp vært på en måneds besøkstur i distriktet, «men saavidt kommet hjem igjen begynder rygter om alslags uroligheter: røvere, krig og dermed følgende vanskeligheter og uhygge.»

Klipp av Martha Tou sitt brev i Missionstidende nr.40 1925

I det siste brevet i 1925 skiver hun om gamle to kinesiske kvinner som begge døde sommeren 1924. Begge hadde gått i dåpsopplæring og skulle etter planen bli døpt i julen 1924. Men så ble de begge syke og måtte døpes på sykeseng før de døde. Etter dette finner jeg kun en gang at det er bidrag fra Martha i Missonstidende. Da hadde hun sendt et bilde av kristne kvinner som var samlet til tefest på Yiyang misjonsstasjon høsten 1925. Martha reiste heim fra Kina i januar 1927.

Heim til Norge og Tau

I Missionstidende nr. 18 i mai 1927 er det en notis om at «lørdag før paaske kom frk. Martha Tou hjem til Norge.» Neste gang hun er nevnt i misjonsbladet til NMS er i 1975. Da er det tatt inn en kort gratulasjonshilsen til hennes 90 års dag. Martha var 42 år gammel da hun kom tilbake fra Kina og det ble ikke flere perioder i Østen.

Hva som var grunnen til at hun ikke reiste ut igjen vet jeg ikke. Far hennes var i 1927 blitt 79 år gammel og moren 75 år. Den eneste broren som levde var i Amerika, mens søsteren Inga var bondekone på Meltveit. Jeg antar at dette var grunnen til at Martha ble heime. Hun og den ugifte søsteren Serine fikk utskilt ei egen tomt fra heimegarden i 1934. Det samme gjorde broren i Amerika. Da far deres døde i 1935, overtok Serine heimegarden. Mor deres døde i 1944.

Martha Tou sin artikkel i Missionstidende 12.08.1932

Året etter at Martha kom tilbake til Norge deltok hun på ulike møter med tale og misjonsinformasjon. De fleste møter ser ut til å ha vært på Sørlandet. Men fra 1929 er det ifølge Nasjonalbiblioteket slutt på møteannonser med Martha som deltaker. 14.- og 15. juli 1930 finner jeg ett par artikler i Morgenbladet, der Martha skriver om kvinnenes situasjon i Kina. Samme artikler sto også i Vestlandske Tidende. Året etter står en tilsvarende artikkel i avisen Norges Kvinder. Den hadde hun skrevet sammen med søster Serine. I 1932 skrev hun i samme avis om «Kvinnens innsats i misjonsarbeidet».

Like etter at Martha kom heim fra Kina, deltok hun på 17. maifesten på Tau. Hun fortalte fra misjonsarbeidet i Kina, mens søsteren Serine fortalte om kristelig ungdomsarbeid New York. De to søstrene på Tau ble ofte kalt Kina-jentene. Serine hadde studert ved universitet i USA og Martha hadde tilegnet seg store språkkunnskaper gjennom sin misjonærtjeneste. Jan Alsvik forteller fra andre verdenskrig at Martha og Serine møtte noen tyskere på Tau. Disse snakket til damene på tysk. Martha og Serine svarte på flytende tysk og fikk tyskerne til å sperre opp øynene. Da gikk tyskerne over til å snakke engelsk, men fruene gjorde likedan. Tyskerne slo over på fransk, det samme gjorde jentene. Men da ga tyskerne opp.» Serine ble ofte leid inn som oversetter (tolk) ved internasjonale konferanser.

Tiggere på gata i Yiyang på den tid Martha Tou var der.

(foto VID NMS arkiv)

Garden til Martha og Serine lå midt i sentrum på Tau, og det ble etter hvert press på dem for å selge deler av garden til offentlige formål. De myndige damene sto imot så lenge de kunne. I 1946 vedtok imidlertid kommunen å ekspropriere 10 mål som skulle brukes til idrettsplass.

Da søstrene begynte å bli gamle, ble de enige seg imellom å testamenter garden til deres to eneste nevøer i Norge, Dagfinn og Thore Meltveit. Martha Tou døde 9. september 1976 og ble hele 91 år gammel.

Martha Tou. Dødsannonse i Aftenbladet 10.09.1976

 

Kilder

Arnvid Lillehamer: Ryfylke folk og natur (1978)

Erling Danbolt: Det Norske Misjonsselskaps misjonærer 1842-1948 (1948)

Fridtjov Birkeli: Norsk misjonsleksikon (1967)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Birgit Aaen – fra Tau til Kongo

Bilde fra Aaen på Tau. Olava og Ole Gabriel Aaen med noen

av barna. Birgit er ikke med på bildet.

(foto Alskvik)

Det er kommet mange misjonærer fra Strand kommune både fra bedehus og fra frimenigheter. Birgit Aaen fra Tau var den første fra Pinsemenigheten.

Den senere landskjente vekkelsesforkynnere og leder i Pinsemenigheten Emanuel Minos ble som treåring alvorlig syk. Dette var i 1928. Far hans var en greker som hadde vokst opp i Egypt og moren var fra Egypt. Faren flyttet tidlig til Kongo. Her ble han gift med Emanuels mor og ble etter hvert en rik mann. En dag ble den store plantasjen hans ødelagt av brann og familien satt fattig tilbake.

Under denne krisen ble Emanuel alvorlig syk fordi han hadde drukket urent vann. Faren bestemte seg for å oppsøke misjonsstasjonen som lå ei dagsreise unna – til fots. På misjonsstasjonen var det tre norske misjonærer utsendt av pinsevennene. Det var Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen og Birgit Aaen. Birgit var utdannet sykepleier og forsto snart at den syke og veldig magre gutten hadde symptomer på bendelorm.

Birgit gav Emanuel en barnedose med medisin, men det hjalp ikke. Da bestemte hun at gutten måtte få en voksendose. Oddbjørg Tollefsen som hadde pleieansvar for Emanuel mens han var på stasjonen, var redd gutten ville dø av den sterke medisinen. Birgit sto på sitt og sa at hvis han ikke fikk denne voksendosen, ville gutten dø av bendelormen. Birgit var fagperson og fikk viljen, og ikke lenge etter kom det ut av gutten tre bendelormer som alle var flere meter lange. Emanuel overlevde og kviknet etter hvert til. Enden på visa ble at Emanuel Minos ble adoptert av ekteparet Tollefsen og på det vis kom til Norge.

Birgit sin farfar Jonas O. Nedrebø

(foto Engen)

Oppvokst på Tau

Birgit Aaen ble født på Tau 14. mai 1897 og døpt i Strand kirke 20. juni samme året. I kirkeboka er navnet hennes ført som Bergit, men hun brukte senere formen Birgit. Birgit sin far het Ole Gabriel Jonassen Nedrebø (Nærbø). Hans foreldre var Berta Serine Håheller og Jonas Ims. Etter at de ble gift, bodde familien først i Stavanger hvor alle barna ble født. Senere flyttet de til Håheller og videre til Nedrebø. Begge disse stedene ligger innerst i Lysefjorden.

Ole Gabriel var sjømann da han ble gift med Olava Olausdatter Gjerde fra Bjørheimsbygd. Bryllupet sto i Strand kirke 15. november 1895. Fra 1897 fikk Ole Gabriel arbeid på Tau Mølle. I 1899 fikk Olava og Ole Gabriel overta driften av Aaen husmannsplass under prestegarden på Strand og her ble de boende. Olava og Ole Gabriel var medlemmer av Den norske kirke og Olava var aktivt med i Kinamisjonens (NLM) arbeid på Tau. Birgit var deres førstefødte barn og etter henne kom to brødre og fire søstre. To av søsknene emigrerte til Amerika.

Olava og Ole Gabriel Aaen

(foto Alsvik)

1. oktober 1911 var det tid for at Birgit skulle konfirmeres. Presten var godt fornøyd med Birgits innsats, og noterte Mg- som karakter i kirkeboken. Hva som videre skjedde i Birgit sitt ungdomsliv har jeg ikke oversikten over, men hun fikk etter hvert utdannet seg til sykepleier. Under folketellingen i desember 1920 bodde Birgit heime hos foreldrene på Tau og arbeidet som privat sykepleier. Hun oppgav da at hun tilhørte Den norsk kirke.

Til Kongo

I løpet av de neste seks årene skjedde en endring i Birgit sin kirketilhørighet. For den 5. september 1926 var hun en av hovedpersonen på en avskjedsfest for misjonærer i Filadelfia i Oslo. Da var det bestemt at hun skulle reise ut som misjonær for pinsevennene, sammen med to ektepar som hadde vært ute i Kongo før. Disse var det nevnt ekteparet Tollefsen og Marie og John Brynhildsen. Det var selveste T. B. Barratt som ledet avskjedsfesten. Han var stifteren av pinsevennene i Norge. Alle misjonærene hadde også en hilsen.

Referat fra avskjedsmøtet i Filadelfia Oslo

(Korsets Seier nr.34 1980)

Ekteparet Tollefsen reiste før de andre til Marseilles. Birgit og ekteparet Brynhildsen dro fra Oslo 1. oktober 1926 med kurs for Antwerpen og videre til Marseilles. Her møtte de igjen ekteparet Tollefsen og sammen dro de videre mot Kongo 14. oktober. Birgit var denne første perioden utsending for pinsemenigheten i Råde i Østfold og hadde også støtte fra menigheten i Åros på Hurumlandet. Kongo skiftet senere navn til Zaire og heter nå Den demokratiske republikk Kongo.

Vel framme i Kongo fikk misjonærene sitt arbeid i byen Uvira helt nord ved Tanganyikasjøen på grensa til Burundi, men først og fremst i Nya Kaziba i samme området. Da de kom til Uvira ble Birgit alvorlig syk av en tropesykdom. Hun frisknet til igjen, men skulle resten av livet bli preget av sykdommer hun pådro seg som misjonær. Nya Kaziba misjonsstasjon ble startet opp i 1921. Da Birgit kom dit startet hun en skole for 20 gutter, men det var helsearbeidet som lå hennes hjerte nærmest.

Birgit fikk snart kallenavnet Mademoiselle Mugana som på norsk betyr frøken doktor. Sammen med en annen kvinnelig misjonær, Ruth Jansen, var Birgit banebryter for helsearbeidet til pinsevennene i Kongo. Ikke lenge etter at hun kom til Kongo, sto en liten hilsen fra Birgit i Korsets Seier, pinsevennenes misjonsblad. Jeg tar med et lite utdrag:

Birgir Aaen (Korsets Seier nr.18 1957)

«Her er vi en liten flokk, bare 5 stk. for å spre lys blant tusener som ennå lever i hedenskapets mørke. Min bønn er at Herren må la sitt lys skinne gjennom meg, så at disse stakkars innfødte måtte få se Jesus og kjenne kraften av hans oppstandelse.» Og videre: «Det er mange grusomme sår. Jeg vasker og forbinder dem og ber Jesus lege dem. Jeg har også herlige resultater allerede.»

I årene 1930-33 var Birgit på heimeopphold i Norge, men 28. oktober 1933 var hun klar for fire nye år. Også denne gang reiste hun ut sammen med ekteparet Brynhildsen, som nå hadde med seg sin ett år gamle datter Else Marie. I denne perioden var Birgit utsending for pinsemenigheten i Mjøndalen, men også pinsevennene i Stavanger støttet opp om arbeidet hennes. Også i denne perioden var hennes hovedoppgave å drive helsearbeid, men perioden ble også preget av mye sykdom. Hun kom heim til Norge for godt i 1938. Hun ønsket å reise tilbake til Kongo, men helsetilstanden hennes tillot ikke det.

En av hennes kollegaer i Kongo, Sven Ski, skrev i Korsets Seier i 1945, om da han og Birgit opplevde at den første kongoleser ble «åndsdøpt». Sven Ski kom til Kongo i 1929, så om dette hendte første eller andre periode, har jeg ikke funnet ut av. Jeg tar med et lite utdrag av det Ski forteller, noe språklig revidert:

«Jeg husker så godt som om det var i går, den kvelden som Gud døpte i Den hellige ånd den første kongoleser på feltet vårt i Kongo. Søster Birgit Aaen kom heseblesende springende bort til huset vårt og ropte: «Skynd dere og kom, Sahinda blir døpt i Den hellige ånd.» Vi av sted naturlig vis. Det interesserte oss å se at en kongoleser mottok Den hellige ånds gave. Da vi kom inn i det enkle rommet med jordgolv og gresstak, sparsomt møblert med kasser med påspikrede bein av bambus, så vi for våre øyne og hørte med våre ører en kommentar til apostelgjerningenes mange betraktninger om hvordan det foregikk da Ånden falt over hedningene.

For vi hørte Sahinda tale i tunger og høylig prise Gud samtidig som han rakte sine kullsvarte hender mot himlen. Og så sang han i tunger, enda han ingen sangstemme hadde. Nå har han vært evangelist der ute i mange år, og han har ledet mange til Jesus og fortsetter med det fremdeles. Siden har det blitt mange slike svarte levende bibelkommentarer der ute.»

Fa Korsets Seier nr.22 1957

Mange år med sykdom

Da Birgit kom heim igjen til Norge i 1938, fikk hun seg en liten hybel i Løkkeveien 44 i Stavanger. Her startet hun det hun kalte «Stoppe- og lappesentralen» og drev som navnet sier med reparasjoner av ulike klesplagg. Hun hadde også en jenteforening i heimen. I tillegg deltok hun på møter med både tale og misjonsinformasjon.

Men tropesykdommene hun pådro seg i Kongo gjorde henne stadig svakere. De siste årene tilbrakte hun mye tid i senga, men hun var trofast i Zion pinsemenighet i Stavanger så lenge hun maktet det på grunn av helsa.

Da hun fylte 60 år i mai 1957, var hun så dårlig at dagen måtte feires på sykehuset. 6. desember 1957 fikk hun heimlov og ble begravet fra Egenes kirkegård 11. desember. Noe av det hun etterlot seg, hadde hun testamentert til misjonsarbeidet i Kongo.

Klippen sitt første møtelokale i 1962. Stort bygg t.h. for gult hus i midten.

(foto widerøe)

Pinsevennene i Strand

Jeg har ikke noen god oversikt over pinsevennenes historie i Strand, men jeg tar med noen glimt. En av de første «gjendøpte» i Strand var Rasmus Larsen Nordbø. Så langt jeg vet var han gjendøpt da han kom til Strand i 1897, men meldte seg ut av statskirken først 24.12.1900. Under folketellingen i 1920 står Rasmus oppført som baptist, men ikke kona. Det samme med sønnen Lars R. Nordbø. Han er også oppført som baptist, men ikke kona hans. Etterkommerne etter disse harr vært sentrale i pinsemenigheten på Jørpeland.

Thoralf Gilbrandt var en landskjent leder innen pinsebevegelsen. Han ble født i Stavanger i 1919, men familien flyttet til Idsø i 1925. Far hans var fra Moss, mens mora var fra Håheller i Lysefjorden. Familien flyttet tilbake til Stavanger i 1933. Thoralf ble omvendt ved en forkynner i Kinamisjonen, men gikk ikke lenge etter over til pinsevennene.

Øyvind Fragell var en skattet forkynner og sangforfatter i pinsemenigheten. Han var fra Skien og er far til den kjente leder av Humanetisk forbund, Levi Fragell. Øyvind Fragell var i 1941 knyttet til Zion pinsemenighet i Stavanger som distriktsevangelist. Han hadde blant annet ansvar for pinsevennene i Strand. Han skrev i 1941 i Korsets Seier at det var tre pinsevenner på Jørpeland og at de hadde møtene i Losjen. Det var noen flere pinsevenner i nabobygdene rundt Jørpeland. Disse kom som regel syklende til møtene på Jørpeland ifølge Fragell.

I 1946 meldte Korsets Seier at det skulle være bryllup på Jørpeland. De som skulle gifte seg var forstander Martin Linnerud og Otilie Johanne Sortland. Linnerud hadde sin tjeneste andre steder, men bodde på Jørpeland en periode. Jeg kjenner ikke noe mer til disse to.

Klippen sine nye lokaler (foto Klippen)

Etter hvert ble det flere pinsevenner i Strand, og på nyåret 1957 ble Strand pinsemenighet Klippen stiftet. Første forstander var menighetens egen Alf Vathne og i ledelsen ellers var Jonas Byberg, Ole Moen, Odd Emberland og Johannes Aaen (Birgit Aaen sin nevø). 30 medlemmer meldte seg inn i menigheten da den ble stiftet. De neste årene var det flere vekkelser knyttet til Klippen, blant annet ved Jakob Karlsen, Arne Grimsby og Netel Åshammer.

Den første forstander utenfra var Ola Holum som ble ansatt i 1962. Reinert Innvær kom i 1968 og Monrad Nicolaisen i 1972. I 1960 bygget menigheten sitt første lokale. Det ble ombygget og påbygget i 1986. På 2000-tallet ble et nytt og stort lokale bygget på Fjelde. Her driver de nå også barnehage og kristen skole, KF-skolen.

Gai Holta var forkynner fra midten av 1960-tallet for De frie venner, en søsterorganisasjon av pinsevennene. De frie venner gikk nylig inn i pinsevennene, slik at det nå er en organisasjon.

 

 

Kilder

Fredrik Eriksen: Afrika på kryss og tvers (1964)

Fridtjof Birkeli m.fl.: Norsk Misjonsleksikon (1967)

J. Bratlie: Pinsevekkelsen i Norge gjennem 30 år 1907-1937 (1937)

Kjell Hagen: Aase og Emmanuel Minos (1993)

Sigleif Engen: Forsandboka (1981)

Sten Sørensen: Emanuel Minos en Guds gentleman (2010)

Korsets Seier div årganger

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Vismannen Hartvig Skartveit

Sigrid og Hartvig Skartveit (foto Ove Sandvik)

Hartvig Skartveit fikk et langt liv i misjonens tjeneste. Mesteparten av tiden i Stavanger krets av NLM, men også noen gode år i Namdal.

Da jeg startet som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM sommeren 1986, satt en eldre mann på nabokontoret. Det var Hartvig Skartveit. Han var forretningsfører i kretsen og hadde da ansvar for kretsens barnehager og testamentariske gaver i tillegg til forkynnelse av Guds ord.

Hartvig hadde god tid og vi fikk mange og lange samtaler gjennom de to-tre årene vi hadde kontor vegg i vegg. Etter at han ble pensjonist beholdt vi kontakten helt fram til han døde. Det ble mange telefoner som kunne ta både en halv og en hel time, og i hans siste år også noen besøk i leiligheten på Grødem.

På Hartvig sin 90-årsdag var jeg på besøk sammen med Kåre Eidsvåg og Terje Thorsen. Eidsvåg hadde da en hilsen til jubilanten og sa blant annet at Hartvig hadde visdoms nådegave. Det har jeg også erfart. Hartvig var god å rådføre seg med. Han var klartenkt ut fra Guds ord.

Heimegarden på Skartveit (foto Bjørkvik)

Oppvekst på Halsnøy i Ryfylke

Halsnøy er ei øy i Stavanger kommune. Tidligere har den vært en del av både Finnøy og Fister kommuner. På nordøstsiden ligger noen garder som heter Skartveit. Fram til slutten av 1800-tallet var det to bruk på Skartveit. Senere er flere tomter skilt ut, ikke minst til fritidsboliger.

I 1887 ble det født en odelsgutt på Skartveit bruk A. Han fikk navnet Thor og overtok heimegarden etter foreldrene sine i 1929. Før den tid var han fire år i Montana i USA (1910-1914). Vel heim fra Amerika arbeidet Thor på heimegarden fram til han overtok ansvaret selv. Før han dro til Montana, ble han gift med ei jente fra Eike, helt sør på Halsnøy. Hun het Thea Marie og var ett år eldre enn Thor.

Thea Marie og Thor fikk til sammen sju barn. Borghild kom i 1910, John Andreas i 1915. Han overtok heimegarden i 1958 og er far til bl.a. Borgny, gift med emissær Terje Thorsen. Nummer tre i rekken var Håkon (f.1917), deretter Edvard Olaus (f.1919), Hartvig (f.1921), Elen Olaug (f.1924) misjonær for NLM i Etiopia og til slutt Tora Målfrid (f.1928)

Hartvig Skartveit nr.2 f.h. bak sammen med foreldre og søsken.

(foto Ryfylkemuseet)

Hartvig ble altså født i 1921, nærmere bestemt 14. desember. Han ble døpt i Fiser kirke 8. januar 1922. I tenårene arbeidet han på garden og var blant annet med på sauesanking i heia mellom Sauda og Røldal. Etter hvert begynte han som tømmermann, og arbeidet sammen med broren Håkon som var byggmester i Stavanger.

Åndelig leder og forkynner

Hartvig ble en kristen i tidlig ungdom. Da han flyttet til Stavanger for å arbeide, fant han sin åndelige heim i Salem i Stavanger. Her ble hans nådegave lagt merke til, selv om Hartvig av natur ikke var av dem som stakk seg fram. Selv sa han om seg selv at han var ekstremt blyg. Den første tiden kostet det ham derfor veldig mye å stå fram på talerstolen.

Det tok ikke lang tid før han ble med i styre og stell i Salem, og ble også formann i styret. Mange merket seg vitnesbyrdet til den lange og beskjedne ungdommen fra Halsnøy og i 1957 ble han derfor kalt til forkynner på prøve. Han skulle kombinere forkynnervirksomheten med tømmermannsarbeidet.

Hartvig Skartveit hilsen i Utsyn nr.21 1966

Også Stavanger krets av NLM fikk tidlig glede av Hartvig sin nådegave. I 1956 ble han valgt inn i kretsens barne- og ungdomsnemnd og ble etter hvert formann også her. Dette var i ei tid der leirarbeidet var i fokus og to nye leirplasser var under planlegging. Da var det godt å ha en bygningsmann med på laget. I 1960 ble han valgt inn i byggenemda for en ny leirplass på Finnøy. Denne fikk senere navnet Utsyn. Også på Tonstad ble det bygget nytt leirsted, og Hartvig var også involvert i denne byggeprosessen. For på Tonstadli, som leirstedet fikk som navn, var det barne- og ungdomsnemda som var byggekomite fra 1957. I 1961 var NLM sin generalforsamling i Stavanger. Hartvig ble da valgt til medlem av hovedkomiteen for stevnet.

Alt dette fikk han tid til ved siden av både snekkerarbeid og forkynnelse. Som forkynner ble Hartvig brukt på flere leirer for barn- og unge. Ellers talte han på mange av bedehusene i kretsen, også i Salem som var hans egen åndelige heim. I 1965 hadde Hartvig 118 reisedøgn for misjonen. I 1962 gikk Hartvig ut av barne- og ungdomsnemnda for kretsen, men ble i stedet valgt inn i kretsstyret for en treårs periode.

Sigrid Riska (foto Årsmelding NLM

Stavanger krets 1957)

Stor familie

På kretskontoret i Øvre Holmegate i Stavanger, var det ansatt ei trivelig kontordame fra Riska. Hun het Sigrid Riska, og var ni år yngre enn Hartvig. Hartvig hadde en god venn og kollega som het Lars Sørbø. Begge disse var «godt voksne» før de ble gift. Før de hadde fått fast følge passet de på hverandre og hilste gjerne med et «vær standhaftig, broder» når de dro hver til sitt.

Da Hartvig var nærmer 40 år, var det slutt på standhaftigheten. Da hadde han fått et godt øye til den unge Sigrid på kretskontoret. De ble forlovet og bryllupet sto på Riska 21. juli 1962. Da var bruden 32 år, mens brudgommen hadde passert de 40. Sigrid var datter til Ingrid Skjørestad (1907-1988) og Sigvart Riska (1900-1951). Ingrid og Sigvart var bønder på Riska.

Den førstefødte til Sigrid og Hartvig ble ei jente. Hun ble født i 1963 og fikk navnet Ingrid Marie. De to neste barna var også jenter, og ble født i Stavanger, Synnøve (f.1965) og Torill (f.1967). I 1967 flyttet familien til Namsos (se under) og her kom to barn til, Harald i 1969 og Solveig i 1970. Tilbake i Stavanger kom sistemann, som ble oppkalt etter farfar Thor. Tor ble født i 1972.

Hartvig og Sigrid Skartveit (t.v.) sammen med gode venner

fra Namdalen - Agnes og Nic. Sundgaard.

(foto Ove Sandvik)

Til Namdal

Som nevnt flyttet familien Skartveit til Namsos i 1967. Årsaken til det var at denne kretsen trengte ny kretssekretær etter strandbuen Oskar Kvalvåg. Kvalvåg kom til Namsos i 1963 i ei tøff tid for kretsen, og ba om avløsning i 1967. Kanskje var namdølene så fornøyd med ryfylkingen Kvalvåg, at de ville ha en ny leder fra samme området. Namdal krets besto på denne tiden av kommunene i Nord-Trøndelag nord for Steinkjer og Snåsa, med kretskontor i Namsos. Kretsen hadde anskaffet en egen kretssekretærbolig som familien Skartveit fikk ta i bruk som sin heim for de kommende fem årene.

Mot slutten av 1950-tallet oppsto en vond strid i NLM, som endte med at noen misjonsvenner forlot organisasjonen og dannet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Namdal krets ble hardt rammet av denne splitten, og den skapte sår som varte i flere tiår. Den tyngste bøygen var det nok Kvalvåg som fikk, men Hartvig skrev i en årsmelding at han var veldig spent på forholden i kretsen da han startet opp som kretssekretær.

Det skulle imidlertid snart vise seg at Hartvig fikk veldig god inngang blant misjonsfolket i Namdal. Kanskje ble disse fem årene hans beste i tjenesten som predikant. I Namdal møtte han et radikalt og bevisst misjonsfolk som sto på «den gamle linjen» både i synet på forkynnelsen, bibelsyn og kirkesyn. Her kjente Hartvig seg hjemme.

I sin første årsmelding etter at han kom til Namdal skrev Hartvig i innledningen av meldingen: «Ein vert glad og takksam når ein merker at Gud arbeider. Nokre vil nok tru at vi til grunnlag for ein slik uttalelse må ha store synlege frukter å syna til. Det har vi ikkje, men vi ser at Gud fører den eine til omvendelse og frelse, og det er vitnemål om at Herren arbeider mellom oss. Vi er derfor frimodige i vårt arbeid, om der er mange ting vi kunne tenkt oss annerleis.»

Hartvig Skartveit sammen med andre sekretærer i NLM.

(fra Utsyn 27.12.1968)

Den største saken rent ytre sett som skjedde i Hartvig Skartveit sin tid som kretssekretær, var oppstart av skole i Nærøy. Sammen med nabokretsen Helgeland ble en jordbruk- og yrkesskole eid av Nord-Trøndelag fylkeskommune kjøpt inn. Skolen ble overtatt 1. januar 1972, og Val Ungdomsskole for NLM ble startet opp samme året. Fram til 1978 ble det tilbudt undervisning i et 10. år for grunnskolen. Etter 1978 har landbruk og havbruk på videregående nivå vært de viktigste undervisningstilbudene.

I NLM var det i 100 år en diskusjon om kvinners stemmerett i generalforsamlingen. Ett flertall i organisasjonen mente at GF var en samling av lokale eldste og hyrder, og derfor skulle kun menn ha stemmerett ut fra Guds ord. Andre mente at GF ikke var egnet som eldsteråd og ville heller at hovedstyret og/eller rådsmøtet skulle ha denne funksjonen. Dermed kunne stemmeretten i GF åpnes for kvinner.

I 1970 oppnevnte hovedstyret en komite som skulle utrede saken på nytt. Til denne komiteen ble Hartvig Sakrtveit oppnevnt sammen med Bjarne Langlo, Olav Uglem, Norvald Yri, Tore Steinsland og Asbjørn Aavik. Komiteen delte seg på midten ved at Skartveit, Steinsland og Langlo ikke ønsket noen endring, mens Uglem, Yri og Aavik ville flytte eldstefunksjonen ut av GF. Flertallet i GF fulgte rådet fra Skartveit, Steinsland og Langlo. En mer oppbyggelig hendelse som Skartveit kunne melde om, var at det var en vekkelse i Namsos høsten 1971.

En av Hartvig sine store gleder, kanskje vi kan kalle det hobby, var å plukke bær. Og i Namdal var det nok av både blåbær og tyttebær. Men det var multa som skulle bli Hartvig sin store favoritt. I Namsvatn i Røyrvik kommune var det nesten hvert år rikelig av denne markens grøde. Det er ikke få kilo av disse bærene han kom heim til Namsos med, etter turer i indre strøk. Da jeg kom til Namsvatn i perioden 2004-2010, fikk jeg høre flere historier om storplukkeren Skartveit. Var det bær å få tak i kunne hverken sol og solbrenthet eller regn stopp han. Også etter at han var flyttet tilbake til Stavanger, var han ofte på kombinerte preike- og molteturer til Namsvatn. Spurte vi han om han hadde funnet noe, var som regel svaret at han «fant nok til multekremen til jul».

Å være kretssekretær på den tiden, var lite familievennlig. Hartvig var kontormann på formiddagen, og reiste som forkynner på kveldene. Med fem små barn å ta seg av, ble det i det meste laget for Sigrid. De konkluderte derfor med at det var rett å bryte opp og flytte nærmer familien, slik at de kunne tre støttende til. Hartvig sa derfor opp sin stilling i Namsos og flyttet tilbake til Stavanger sommeren 1972. Det var ingen lett avgjørelse å ta, for Sigrid og Hartvig hadde fått venner for livet i Namdalen.

Sigrid og Hartvig Skartveit sammen med Brynhild og Kåre Eidsvåg.

(foto Ove Sandvik)

Forretningsfører i Stavanger krets

Da familien Skartveit kom tilbake til Stavanger, fikk de seg etter hvert eget hus i Anders Bærheimsgt. 7 på Tjensvoll. Hartvig var kalt til forretningsfører i Stavanger krets, en tittel og stilling han hadde til han ble pensjonist i 1989. Det var Tore Tungland som var kretssekretær da Hartvig returnerte, en stilling han hadde hatt siden 1956. I 1972 var helsa til Tungland begynt å skrante, så det var godt å nødvendig å få en nestkommanderende på kontoret. Hartvig var i perioder titulert som assisterende kretssekretær i tillegg til forretningsfører.

Som forretningsfører hadde han den første tiden ansvar for økonomien i kretsen, men dette ble overtatt av andre. Hartvig sine hovedoppgaver skulle etter hvert bli ansvar for testamentariske gaver og oppfølging av kretsens barnehager. I utgangspunktet mente Hartvig at mor burde være heime med barna og var derfor ingen varm tilhenger av barnehager. Når imidlertid situasjonen var blitt som den var, så han imidlertid muligheten til å kunne så Guds ord i de små sine hjerter gjennom barnehagevirksomheten.

Tore Tungland valgte å gi seg som kretssekretær i 1973, og spenningen var stor hvem som skulle overta. Flere tenkte nok på Hartvig Skartveit som en naturlig etterfølger, men kretsstyret valgte å få en utenom kretsen. Valget falt på Arthur Kråkenes. Kråkenes og Skartveit var nok enige i det meste som gjaldt synet på Guds ord og lekmannsarbeidet. Men som personer var de veldig forskjellige. Kråkenes fra Nordfjord var bulldoseren som brant for å nå lenger ut med evangeliet og å starte nytt arbeid der muligheten bød seg. Skartveit var den sindige personligheten, som ville tenke seg om før han svarte eller handlet.

Andakt i Utsyn nr.29 1987

Denne forskjellen så jeg da jeg skoleåret 1981-82 var lagerarbeider på misjonens bedrift Orient. Vi som arbeidet på Orient hadde lunsjpause sammen med folket på kretskontoret. I 1981 slo høyrebølgen inn over Norge med Kåre Willoch i spissen. Noe av det første denne regjeringen gjorde var å åpne for andre enn NRK i radio og TV. Dermed ble det mulig også for kristenfolket å sende radioprogram på lokalnettet. Kråkenes med gode medarbeidere så muligheten med en gang, og satte i gang lokalradioen Nytt Liv Media. Skartveit var imidlertid betenkt. Han var urolig for at dette kunne åpne for ting og innhold vi ikke var glad for. Kanskje fikk både han og Kråkenes rett?

I det Skartveit skulle gå over i pensjonistenes rekker kom spørsmålet om kvinners valgbarhet til kretsstyret opp til behandling. Kretsstyret valgte en komite med Skartveit, Karl Tungland, Arthur Kråkenes, Jørgen Helland og Einar Krogedal til å forberede behandlingen. En enstemmig komite foreslo at kretsen fortsatt skulle se på kretsstyret som et eldsteråd, og dermed være forbeholdt menn. Og slik gikk det, helt fram til kretsen ble nedlagt i 2010.

Sigrid og Hartvig Skartveit 

(foto Ove Sandvik)

Mot slutten

Hartvig Skartveit var en skattet forkynner som misjonsfolket i Rogaland satte høyt. Han var ingen karismatiker, men brukt god tid når han delte Guds ord. Og han hadde mat å gi. Jeg fikk besøke han noen ganger de siste årene han levde. Da satt han i stolen sin med bibel, oppbyggelige bøker og blader foran seg. Og så sa han flere ganger: «Tenk om jeg hadde vært 30 år. Jeg skulle så gjerne vært rundt i bygdene og forkynt Guds ord» Han var særlig opptatt av forkynnelsen og forkynnerne. Her er noen få sitat fra noen av mine besøk:

«Det er Guds Ord som er autoriteten, ikke forkynneren. Dette skal gi forkynneren stor frimodighet, men også ydmykhet.»

«Det er viktig at vi ikke kutter ut Gud i forkynnelsen: «Og dette er det evige liv, at de kjenner Gud, og Han som Han utsendte, Jesus Kristus.» Mange forkynner «bare» om Jesus, men ikke hvorfor vi har bruk for Jesus; Fordi vi har med en hellig Gud å gjøre.»

«Vi kan lære alt. Vi kan lære Bibelen utenat, vi kan lære troslæren og kristelig vandel. Men vi kan ikke lære vitnesbyrdet. Det er noe en må erfare i livet!»

«Mye av forkynnelsen er bare opptatt av livet på denne siden av grava. Guds ord er mest opptatt av evigheten. Dette savner jeg i forkynnelsen.»

«Forkynnelsen må være minst 2/3 evangelieforkynnelse (mat), så få resten gå på tjenesten (aktivitet).»

Hartvig fikk være klar i tanken helt til det siste, men kroppen sviktet etter hvert. De siste årene bodde han og Sigrid i en leilighet i kjelleren hos en av sønnene. Han fikk flytte heim til sin frelser 6. mai 2017 og ble 95 år gammel.

 

Kilder

Asbjørn Stige: Misjonærer Forkynnere NLM 2000 (2000)

Eivind Smith: Riska gardar og tettstad (1993)

Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år. (1991)

Halvard Bjørkvik: Finnøy gard og ætt III (1997)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

NLM Årbok 1967-1972

Tobias Salmelid: Misjonssambandet i Namdal og Sør-Helgeland 1904-2004 (2004)

Trygve Brandal: Sau og hei (1996)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Utsyn.no

For sent

Fra bybrannen i Chicago 1871 (tegning wikiwand.no)

Søndag 8. oktober 1871 talte predikanten Moody for tusenvis i Chicago. Han avsluttet talen sin slik:

«Gå nå heim og tenk over det dere har hørt, til vi møtes igjen neste søndag.» Samme kveld brøt den store bybrannen ut og 2-300 hundre mennesker omkom. Like før Moody døde talte han i Paris. Da sa han: «Ve meg, der sto jeg og gav dem brev på åtte dager, men Gud sa: denne natt!»

Bibelen forteller om en rik bonde som hadde samlet så mye gods at han kunne si til sin sjel: «Du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?» (Luk 12:19f) 

Gud formaner deg og meg til å søke «Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær.» (Jes 55,6)

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 28.03.2025)