fredag 15. januar 2021

Nye utsendinger – indre strid

Asta Bjørgum, Alf Nicholas, Olav Setimio og Alfonso Argento

Mot slutten av det første tiåret i Kinamisjonens historie, ble det ansatt noen nye misjonærer som ble involvert i dyptpløyende konflikter.

Jeg har i tidligere artikler på bloggen min, presentert flere av de første misjonærene som reiste ut for Kinamisjonen. I denne artikkelen vil jeg ta med en kort presentasjon av de siste av misjonærene som ble ansatt i perioden 1891-1900. Dette tiåret ble avsluttet både med ytre og indre konflikter.

Den ytre konflikten var det såkalte bokseropprøret, der kinesere gjorde opprør mot hvite som hadde slått seg ned i landet. Mange ble drept og de fleste utlendinger måtte rømme landet. Det gjaldt også misjonærene. Ingen av Kinamisjonens misjonærer ble drept i bokseropprøret, men alle måtte evakuere. Det var kun et unntak, nemlig Edvard Masoni, som ble igjen i Kina også under opprøret. Han er omtalt i en egen artikkel.

Før jeg presenterer kort de siste ni misjonærene, tre ektepar og tre enslige misjonærer, vil jeg gi en liten skisse over en dramatisk konflikt som førte til at mange misjonærer forlot Kinamisjonen. Den andre interne konflikten var av mer personlig art, og som førte til at et ektepar måtte slutte i organisasjonen. Denne konflikten omtales under det aktuelle ekteparet helt til slutt i artikkelen.

Ordnasjonsstriden

Spørsmålet om mannlige misjonærer i Kinamisjonen skulle ordineres eller ikke, fulgte Kinamisjonen som en mare, de første 10 årene. Da de første misjonærene skulle reise til Kina i 1891, søkte lederen, Johannes Brandtzæg, om å få bli ordinert av en av biskopene i Den norske kirke. Biskopene var skeptiske til den nye organisasjonen, og avslo søknaden. Brandtzæg reiste til Kina uten å bli biskoppelig ordinert, men forbundsstyret (nå kalt hovedstyret) hadde en innvielseshandling for alle misjonærene før utreise. Brandtzæg kom heim igjen fra Kina etter ett år, og det ble vedtatt at Nils Arnetvedt skulle reise til Kina som ny leder for misjonærene.

Arnetvedt var sentral i stiftelsen av Kinamisjonen og ble dens første leder og formann. Brandtzæg overtok disse vervene da han kom tilbake til Norge i 1892. Arnetvedt reiste til Kina via USA, og i USA fikk han lederen for en norsk synode i USA til å ordinere seg. Dette hadde ikke hovedstyret gitt sin godkjenning til. Hovedstyret var klar over at Arnetvedt var forholdsvis høykirkelig, noe som resulterte i at hovedstyremedlem Gustav Gundersen stemte imot å sende han til Kina. Han var redd for at Arnetvedt skulle prege misjonærene med sitt syn, og at det dermed ville bli et skille mellom kirkelige misjonærer og vekkelsesfolket i Norge. Men Gundersen nådde ikke fram med sitt syn i 1892.

Da Arnetvedt reiste til USA, hadde han med seg en ungdom, Johan Gotteberg, som skulle studere teologi ved Den Norske Synodes presteskole, Luther Seminar. Dette med tanke på misjonærtjeneste i Kina. Brandtzæg hadde brevkontakt med Gotteberg, og ble så urolig for hans kirkesyn, at han kalte han heim til Norge for at ledelsen skulle bli bedre kjent med han. Saken ble behandlet på et lukket møte under generalforsamlingen i 1895, og der fikk Brandtzæg og Thormod Rettedal et knapt flertall for å ansette Gotteberg. Mindretallet var redd for at Gotteberg skulle la seg ordinere i USA, slik Arneberg hadde gjort – uten hovedstyrets godkjenning. Det var klart flertall i generalforsamlingen for at Gotteberg ikke skulle ordineres i USA.

Johannes Brandtzæg var lite heldig med behandlingen av ordinasjonsstriden

Brandtzæg valgte å ikke fortelle Gotteberg om ordinasjonsnekten, fordi han trodde, eller håpet, at stemningen i hovedstyret og misjonsfolket ville snu. Brandtzæg var også blitt glad i Gotteberg, og var redd for å miste han som misjonær. Gotteberg ble ferdig med studiene i 1896, og skrev til Brandtzæg at han ville ordineres. Da måtte Brandtzæg erkjenne at han hadde holdt tilbake opplysningene om ordinasjonsnekten, og si nei til Gottebergs søknad. Han antydet også at det kanskje kunne bli en mulighet med ordinasjon i Kina, fordi generalforsamlingen kun hadde nektet ordinasjon i USA.

En skuffet Gotteberg reiste til Kina uten ordinasjon. Samtidig var det en ny ungdom som søkte utreise til Kina, nemlig Edvard Masoni. Han hadde gått på NMS sin misjonsskole i Stavanger, men ønsket seg til Kina. Under sterk tvil ble han tatt opp som misjonær, og Brandtzæg søkte biskopen om ordinasjon for Masoni, uten hovedstyrets behandling. Det drøyde før svar fra biskopen kom, men hovedstyret fikk etter hvert vite hva Brandtzæg hadde gjort. Da satte de foten ned, og nektet en slik ordinasjon. Biskopen innvilget denne gang søknaden, men da måtte Brandtzæg slukøret skrive til biskopen at han hadde handlet bak hovedstyrets rygg, og at styret sa nei.

I 1898 ble det arbeidet med å utarbeide en liturgi for den nye kirken som ville bli stiftet som følge av Kinamisjonens arbeid. Alle misjonærene som var på feltet høsten 1898 gikk inn for at liturgien i Den norsk kirke skulle brukes. I tillegg presset de på for at misjonærer i hyrdetjeneste skulle ordineres. Gotteberg skrev til Brandtzæg at han ikke kunne fortsette som misjonær hvis han ikke fikk bli ordinert. Forslaget fra misjonærene ble sendt hovedstyret, som vedtok å legge det fram for generalforsamlingen i 1899. Hovedstyret støttet misjonærenes forslag, mot to stemmer, Thormod Rettedal og N. Nilsen. Saken var imidlertid såpass betent, at hovedstyret nedsatte en komite med ledere fra alle kretser, for å forberede saken for GF.

I den såkalte «kirkekomiteen» støttet seks av ni medlemmer mindretallet i HS, som ikke ville ha ordinasjon. De ville at HS skulle innvie misjonærene som før. Flertallet ville heller ikke at kirken i Kina skulle ha en liturgi tilsvarende Den norske kirkes. Nei, de ville ha «minst mulig faste former». Under forberedelsene til GF, skiftet Brandtzæg syn, og gav sin støtte til flertallet i kirkekomiteen. Dermed ble det også et overveldende flertall i GF for dette. 86 stemte mot ordinasjon og misjonærenes forslag til liturgi, mens 26 stemte for. Da vedtaket ble kjent i Kina, skapte det opprør blant misjonærene. Alle misjonærene, med unntak av Henrik Seyffart, Gjertine Johnsen og søstrene Bjørgum, sendte et krast brev til HS, der de sa at de ikke kunne akseptere vedtaket.

Alle misjonærene unntatt Masoni, reiste heim i 1900 på grunn av bokseropprøret. Misjonærene forlagte å få legge fram sitt syn for misjonens ledelse. Det ble innkalt til et rådsmøte i Bergen 3. januar 1901. Rådsmøtet sto fast ved vedtaket som var fattet i generalforsamlingen. Det førte til at Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg sa opp sine stillinger umiddelbart. Hertzberg var ansatt som misjonær i 1899. Masoni som var i Kina, sa også opp sin stilling i forlengelsen av dette vedtaket. Ole M. Sama og Anna Haaland hadde skrevet under på brevet fra misjonærene, men valgte å bøye seg for generalforsamlingens vedtak. Dermed sluttet sju av misjonærene og en misjonskandidat, på grunn av ordinasjonsstriden. Misjonærflokken ble halvert.

Denne konflikten berørte hele misjonærfellesskapet. Etter at endelig vedtak var fattet i januar 1901, og halvparten av misjonærene hadde sluttet, ble det ro om denne saken internt i organisasjonen. 

Jeg har i tidligere artikler på bloggen, fortalt om mange av de første misjonærene. I fortsettelsen av denne artikkelen, vil jeg nå gi en kort skisse over livet til de resterende.

Nils Arnetvedt

Nils Mikkelsen Arnetvedt

Lærer Nils Arnetvedt var en trofast indremisjonsmann i Bergen. Da det ble satt i gang arbeid for å stifte en ny Kinamisjon, var han en naturlig leder. Han deltok i forarbeidet, og da organisasjonen ble stiftet våren 1891, ble han valgt til den første daglige leder og styreformann.

Nils Mikkelsen Arnetvedt ble født 9. september 1846 i Vaksdal kommune øst for Bergen. Han vokste opp på Indre Boge som ligger ved Sørfjorden i Dale sokn. Foreldrene fikk ti barn, men kun fire vokste opp. Nils var den yngste i søskenflokken. Han startet på den toårige lærerskolen på Stord som 21 år gammel. Etter lærerskolen, var han lærer heime på Haus ett år, før han satte kursen mot Amerika. I perioden 1869-76 studerte han ved St. Clouds Normal School i Minnesota, hvor han avla lærereksamen i 1876.

Han ble imidlertid ikke værende i USA, men reiste heim etter endte studier, og fikk lærerjobb på Søre Bergenhus Amtsskole i 1877. Her var han i fem skoleår, før han i 1882 ble tilsynslærer ved Kronengen skole i Bergen. I Bergen ble han engasjert i Indremisjonen, og ble en av lederne der. Han fikk spesielt god kontakt med den landskjente forkynneren Thormod Rettedal, som var mye i Bergen rundt 1890. Rettedal bodde ofte hos Arnetvedt når han var på taleroppdrag i Bergen.

Som nevnt var han aktivt med i oppstarten av Kinamisjonen. Johannes Brandtzæg var leder av gruppen som forberedte oppstarten, men da det ble bestemt at han skulle lede arbeidet i Kina, ble Arnetvedt valgt til sekretær og formann. Da Brandtzæg uventet kom tilbake til Norge i 1892, hadde Thormod Rettedal og Arnetvedt snakket sammen. Det var naturlig at Brandtzæg overtok ledelsen i Norge, og Rettedal fremmet forslag om at Arnetvedt skulle ta Brandtzæg sin plass i Kina. Dette kom overraskende på hovedstyret, men de fleste var takknemlige for løsningen.

Arnetvedt reiste så til Amerika og videre til Kina. Her var han tilsynsmann (leder) for misjonsarbeidet helt fram til han sa opp sin stilling i januar 1901. I perioden 1893-1897 var ha stasjonert i Hankow, mens han overtok etter Johan Albert Skordal i Tsin-shan-kiang, da Skordal døde i 1896. Arnetvedt var på denne stasjonen til han måtte reise heim på grunn av bokseropprøret i 1900.

Misjonærene som meldte seg ut av Kinamisjonen, tok kontakt med Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det vedtok på sin generalforsamling i 1901 å starte misjonsarbeid i Kina. Både Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg ble ansatt i NMS. Arnetvedt var tilbake i Kina i 1902 og startet opp arbeid for NMS i provinsen Hunan. Han hadde sitt virke på Yiyang stasjon, fram til han reiste heim til Norge for godt i 1914. I perioden 1905-1914 var han tilsynsmann for misjonsarbeidet til NMS i Kina. I Yiyang sto han i spissen for byggingen av ei flott kirke, som var den første kirken bygget i regi av NMS i Kina. Arnetvet var passert 50 år da han kom til Kina for NMS, og han hadde grått hår og helt hvitt skjegg. Han ble derfor kalt «den gamle» av kineserne.

Han var blitt 68 år da han returnerte til Norge i 1914. Som pensjonist reiste han mye i traktene rundt Bergen og forkynte Guds ord og informerte om misjonsarbeidet. Han engasjerte seg også litt i den offentlig debatt. Her var han en varm forsvarer av Bibelens ufeilbarlighet. Nils Arnetvedt var enslig hele livet. 10. september 1935 sovnet han stille inn, 89 år gammel. Han ble begravet fra Haus kirke, ved siden av sine foreldre.

Ragnhild og Johan Gotteberg

Ragnhild og Johan Andreas Olsen Gotteberg

Johan Andreas Olsen Gotteberg ble født 30. desember 1872 i Sør-Vågsøy i Selje kommune i Nordfjord. Som ungdom dro han til England og studerte i to år ved Harley College og Cliff Cloege. Dette var studiesteder som var preget av reformert teologi, men Gotteberg ble en meget bevisst lutheraner i løpet av disse årene.

Han kom tilbake til Norge og Bergen våren 1893. Her fikk han kontakt med lærer Nils Arnetvedt. Da Arnetvedt skulle til Kina, ville Gotteberg bli med til Amerika. Han kjente også på et kall til å bli misjonær, og etter råd fra Arnetvedt, ble han student ved Den Norske Synodes presteskole, Luther Seminar. Etter en snartur til Norge i 1895, ble han under tvil ansatt som misjonær i Kinaforbundet. Ut fra sitt høykirkelige syn, ville han bli ordinert. Siden han ikke fikk lov til det, var det en noe misfornøyd og frustrert Gotteberg som ankom Kina i 1896. Det første året i Kina studerte han språk i Hankow, før han ble plassert sammen med Arneberg på Tsin-shan-kiang stasjon. Her ble han værende til han reiste heim til Norge på grunn av bokseropprøret.

Johan Gotteberg

Ragnhild Sørensen Botner ble født 12. mars 1868 i Kristiansund. Hun tok først guvernanteeksamen og deretter realskole. Etter hvert flyttet hun til Amerika, hvor hun studerte medisin på Worms Medical College i New York og hadde praksis på New York State Univercity. I 1898 avla hun medisinsk embetseksamen. Samme år reiste hun til Kina for et amerikansk misjonsselskap, og fungerte som lege i Hupeh. Ragnhild ble imidlertid kjent med Johan Gotteberg, og de ble gift 6. desember 1899. Ragnhild gikk fra da av, over i Kinamisjonens tjeneste. Gleden var stor blant Kinamisjonens misjonærer, for det var et stort behov for en lege på feltet. I 1895 var det bestemt å starte en klinikk i byen Künchow, med legen Sigrid Helgesen som leder. Hun reiste imidlertid fra Kina, før dette arbeidet var kommet i gang. Nå øynet misjonærene et nytt håp om å få i gang et hospital. Men slik skulle det heller ikke gå denne gang.

I stedet ble det heimreise for det nygifte ekteparet Gotteberg. Da de var kommet til Middelhavet, på båtturen på vei heim, fødte Ragnhild deres første barn, Anna Marie, den 2. oktober 1900. Vel tilbake i Norge var det rett i striden om ordinasjon, som også for deres del endte med at de sa opp sine stillinger i Kinamisjonen, og gikk inn i tjeneste for NMS.

Tilbake i Kina, ble Gottebergs plassert på Changsha misjonsstasjon. Her fikk Johan døpe den første kineser på NMS sitt misjonsfelt. De ble på denne stasjonen fram til de reiste tilbake til Norge for godt i 1928. Johan overtok som tilsynsmann etter Arnetvedt i 1918, og hadde dette vervet fram til 1928. Ragnhild fikk stiftet et hospital, som hun styrte i perioden de var i Kina.

Johan var 56 år da han og Ragnhild kom til Norge for godt. Da var han ett par år reisesekretær (forkynner) i NMS, før han ble ansatt som ungdomssekretær i organisasjonen. Den stillingen hadde han til han ble pensjonist i 1937. Ragnhild og Johan fikk heimlov med kun halvannen ukes mellomrom i 1955. Han døde 1. mars, mens hun døde 9. mars. Johan ble 82 år, mens Ragnhild ble 87. De etterlot seg barna Anna Marie og Sverre. 


Fredrikke Mariane Johanne og Arthur Johan Hertzberg

I januar 1899 var det en misjonærinnvielse i Bergen for Kinamisjonen. Da ble søstrene Sigrid og Aasta Bjørgum fra Hegra, like øst for Stjørdal i Trøndelag, og cand. real. Arthur Johan Hertzberg innviet til misjonstjeneste i Kina. Ordningen for denne misjonærinnvielsen skulle bli fast for alle slike handlinger de kommende årene. Det ble bestemt på generalforsamlingen senere samme året.

Arthur Hertzberg ble født på Hamar 12. desember 1870. Han var sønn av statsråd Nils Christian Egede Hertzberg og Martha Cathrine Marie Clausen. Han tok eksamen artium som 19-åring og fortsatte med studier i Oslo. I 1898 var han freidig utdannet cand. real, som var en høyere akademisk grad innen matematisk-naturvitenskapelige fag. Hele studieperioden var han aktivt med i studentbevegelsen. 

Han må ha kjent på et kall til å bli misjonær i Kina, for han søkte om å bli antatt som misjonær i Kina for Kinamisjonen. Han ble antatt, og som nevnt innviet i Bergen i januar 1899. Etter innvielse reiste han direkte til Kina, og her fikk han sin tjeneste ved Liangigai stasjon.

Han hadde før utreise funnet jente som han var glad i. Hun het Fredrikke Mariane Øverland og var tre år yngre enn Arthur. Fredrikke var fra Kvikne i Gudbrandsdalen, hvor far hennes var prest. I 1896 var hun ferdig med artium, og tok lærerskolen i 1898. Våren 1900 reiste hun etter sin kjære til Kina, og de ble gift 18. juli samme år. Men det var omtrent det eneste hun fikk gjort i Kina, før de måtte reise fra landet på grunn av bokseropprøret. Tilbake i Norge gikk hun og Arthur sammen med Arnetvedt og Gotteberg ut av Kinamisjonen og inn i NMS.

De fleste misjonærenes som sluttet i NLM og gikk over i NMS i 1901

Tilbake i Kina i 1901, ble de stasjonert i Yiyang, hvor de var plassert til 1907. I 1903 avsluttet han teologiske studier, og ble ordinert til prest i Kina. Det var likevel skolen som skulle bli hans hovedoppgave i Kina. I 1907-1913 var han styrer for Taohwalun stasjon, hvor han startet en middelskole. Han var rektor ved denne skolen i 1908-23, med unntak av årene de var på ferie i Norge. I tillegg var han med på å bygge et luthersk seminar i Taohwalun, i samarbeid med Svenska Kyrkans misjon. Her var han viserektor fram til 1923.

Fredrikke tok et initiativ for å bygge et barnehjem for kinesiske småjenter. Mange foreldre som fødte ei jente, ønsket ikke å beholde barnet. Mange la derfor fra seg det nyfødte barnet utenfor porten til misjonsstasjonen, om natten. Dette i håp om at misjonærene vill ta seg av barnet. Barnehjemmet Fredrikke fikk bygget, tok seg av slike hjelpeløse jentebarn. I tillegg til arbeidet på barnehjemmet, var hun også lærer ved den norske skolen og musikklærer ved et kinesisk college i nærheten.

Fredrikke og Arthur Hertzberg fikk barna Gerhard (f.1901), Jens (1909), Gustav (1912) og Nils Cato (1914). Fredrikke reiste til Norge i 1930, og her døde hun i Oslo 23. oktober samme år, kun 57 år gammel. Arthur var da i Kina, men han kom heim til Norge i 1931. Han fikk 10 år i Norge, og døde 26. mars 1941.


Søstrene Sigrid og Aasta Bjørgum

Heller ikke de to søstrene Bjørgum fra Hegra skulle få noen lang tjeneste for Kinamisjonen i Kina. Den eldste av søstrene het Sigrid og ble født 6. oktober 1874. Foreldrene var lærer og kirkesanger i Hegra, Olav Bjørgum og kona Anna Forsnes. Anna og Olav fikk åtte barn, og søstrene Sigrid og Aasta var de to yngste. Aasta var to år yngre enn Sigrid, og ble født 23. mai 1876.

Begge to tok sykepleier utdannelse ved Lovisenberg sykehus i Oslo. Sigrid tok også musikkutdannelse. Begge søstrene var musikalsk. De sang sammen på møter, og begge spilte på ulike instrumenter. Etter endt utdannelse, arbeidet Sigrid en periode som sykepleier i Stjørdal. Aasta arbeidet et år som lærer og et år som menighetssykepleier, etter utdannelsen. Begge hadde kjent på et kall til å reise ut som misjonærer, og ble tatt opp til tjeneste i Kinamisjonen i 1898. Misjonærinnvielsen skjedde som nevnt, i Bergen 22. januar 1899.

Sambåndet hadde en reportasje fra denne samlingen, og merket seg spesielt søstrene Bjørgum sin sang: «Søstrene Bjørgum sang så noen nummer. O de kunne synge evangeliet. De vakre, melodiske stemmer fylte det store hus, ordene kom så klare og varme, ikke en stavelse gikk tapt, og dybde og inderlighet preget det hele.» Innvielsen var sammen med Arthur Hertzberg, og disse reiste også sammen til Kina kort tid etter festsamlingen i Bergen. Med på turen var også Henrik Seyffarth, som skulle ut til sin andre misjonærperiode. Han hadde giftet seg med Marie Sandborg på heimeoppholdet, så dermed var de fem misjonærer på turen østover.

Både Sigrid og Aasta Bjørgum fikk sin arbeidsplass på Puninggai stasjon i Laohowkow. Her var det Ole Mikkelsen Sama og Henrik Seyffarth som var stasjonsledere. Sommeren 1900 måtte de evakuere fra Kina på grunn av bokseropprøret, men de var tilbake igjen i Kina i 1901. Jeg har ikke noen opplysninger om deres misjonsarbeid i Kina, men i 1902 var de begge med på å sende et brev til hovedstyret der de ba om at enslige kvinnelige misjonærer måtte få stemmerett på misjonærkonferansen. Brevet var undertegnet sju kvinnelige misjonærer.

I 1905 sluttet Aasta i Kinamisjonen og gikk over i China Innland Misjon (CIM). Hun ble da gift med den italienske misjonæren Alfonso Argento, som var misjonær for CIM ved misjonsstasjonen Guangshan i Henan provinsen. Alfonso ble født på Sicilia i 1873 og ankom Kina i 1896. Han var nybrottsarbeider på Guangshan. Han valgte å bli i Kina da bokseropprøret startet. 8. juli 1900 ble stasjonen hans angrepet av en bande med boksere, det vil si kinesere som var fiender av utlendinger. Alfonso ble tatt, og bokserne helte brennbar væske over han og tente på. Deretter slo de han bevistløs og forlot han, fordi de trodde han var død. Men han kom seg på beina igjen. Kort tid etter, kom noen av kineserne tilbake, men da spilte han død, og kineserne forlot stasjonen. Senere kom det noen nye boksere til stasjonen, og disse utsatte Alfonso for en voldsom tortur. Blant annet fikk han brudd i hodeskallen. Etter noen grusomme runder med tortur, ble han sluppet fri. Han ble da sendt til Europa for medisinsk behandling. Etter et år med legehjelp, var han blitt så god, at han reiste tilbake til Guangshan og fortsatte sin tjeneste.

Tegning av overfallet av Alfonso Argento

Det som hadde skjedd med han, hadde likevel satt sine dype spor. I 1908 meldte det seg flere senskader, og han reiste til Europa for å få behandling. Aasta og Alfonso hadde da fått to gutter, Alf Nicholas (f.1906) og Olav Setimio (f.1907). Aasta og guttene ble igjen i Kina, men da det ble klart at Alfonso ikke kunne bli god nok til å komme ut til Kina igjen, flyttet de alle fire til Trondheim i 1911. Alfonso slet med senvirkningene av torturen, og døde i Trondheim 3. juli 1917.

Da familien kom tilbake til Norge, fant de sin plass i Kinamisjonens forsamling Betania i Trondheim. Aasta var engasjert i arbeid blant barna og i kvinnearbeid i Kinamisjonen. I tillegg var hun en sentral aktør i Betania sitt orkester på 1920 og 30 tallet. Aasta døde 6. juli 1966, 90 år gammel.

Sigrid Bjørgum fikk en kraftig malariainfeksjon i Kina, og som følge av den måtte hun bryte av misjonærtjenesten. Hun kom tilbake til Norge i 1906 og slo seg ned på heimplassen Hegra. Her fikk hun arbeid som sykepleier, og tok også timer som pianolærer. Hun bodde i en knøtt liten leilighet på Hegra bedehus, men leiligheten var ikke mindre enn at hun fikk plass til et piano. Elevene fikk boller og kakao etter pianotimen, og de måtte betale kr.2,- per undervisningstime. Hun deltok også i barne- og kvinnearbeid i Trøndelag krets, og drev en periode et barnelag i Stjørdal. Hun døde i 1964 og ble som sin søster Aasta, 90 år gammel.

Lyder Kristensen

Inger Anna og Lyder Kristensen

Det siste misjonærparet som ble ansatt i Kinamisjonen i denne perioden, skulle oppleve mange tunge tak, før det endte med at de ble oppsagt fra sin tjeneste. Sjalusi og Marie Monsen er to sentrale stikkord i denne vonde historien.

Lyder Johan Kristensen ble født ble født på Gjerdøya i Rødøy kommune i Nordland 13. oktober 1866. Da Kina-vekkelsen startet på midten av 1880-tallet, fikk også Lyder kall til å forkynne evangeliet for kineserne. Han fikk kontakt med Kristiania-komiteen for Kinamisjon i Oslo, som igjen hadde kontakt med China Innland Misjon (CIM). Lyder tok et språkkurs i London i 1889. Her traff han blant andre Inger Hoel, som han noen år senere skulle bli gift med. Men på dette tidspunkt var det ikke noe forhold mellom dem.

I 1892 reiste han til Kina for Kristiania-komiteen og fikk sin tjeneste innen CIM. Lyder ser ut til å ha vært en rastløs person, for ikke mange årene etter han kom til Kina, gikk han over til en ny arbeidsgiver, nemlig Simpsons Alliansemisjon. Heller ikke her slo han rot, og i 1899 fikk han begynne på Kinamisjonens felt. Han var plassert på Tsin-shan-kiang og Künchow stasjoner.

Inger Hoel var den eldste av 12 søsken oppvokst på Fræna i Romsdal. Inger ble født 20. desember 1866. Som jentunge leste hun ei misjonsbok, og det resulterte i at hun fikk misjonærkall. Hun utdannet seg til diakonisse i Oslo, og her fikk hun kontakt med CIM. Hun var som nevnt på språkskole i London samtidig med Lyder Kristensen, men det ble ikke noe kjæresteforhold da.

I 1890 reiste hun til Kina som utsending for Kristiania-komiteen i Oslo og virket i Szechuan provinsen som bibelkvinne innen CIM. Her opplevde hun mange tøffe episoder, med kineser som hatet utlendinger. Hun måtte flykte for livet flere ganger. I 1895 treftes Inger og Lyder igjen, og denne gang ble det mer enn vennskap. De ble gift på nyttårsaften 1895. Like etter at de ble antatt som misjonærer i Kinamisjonen, reiste de på et ferieopphold til Norge i 1899.  På grunn av bokseropprøret, ble utreisen deres utsatt.

Det ble ny utreise i 1901, men før det skulle det være misjonærinnvielse. Den var sammen med bl.a. Marie Monsen. Under oppholdet i Norge, treftes ekteparet Kristensen og Marie Monsen ved flere anledninger. Etter hvert utviklet Inger Kristensen en sterk sjalusi overfor Marie Monsen. Hun anklaget henne for å ville ta mannen fra henne. Forholdet mellom dem ble meget vanskelig. De skulle reise på samme båt til Kina, noe Marie Monsen grudde veldig for. Hun skrev om dette til Brandtzæg og sa at det holdt på å ta knekken på henne. Konflikten bare økte etter at de kom til Kina.

Inger Kristensen

Under en konfrontasjon sa Lyder Kristensen en gang til Marie Monsen, at «enten skal du eller jeg ut av misjonen, for jeg vil ikke arbeide i en misjon hvor du er.» Marie Monsen fortsatte å sende brev til Brandtzæg, og mer enn antydet at hun vurderte å si opp og reise heim til Norge. Konflikten gikk på helsa løs. I 1907 toppet det hele seg. Da ble konflikten en sak på misjonærkonferansen. Begge parter fikk legge fram sin sak, og det endte med at Marie Monsen ble erklært uskyldig. Marie selv sa at «jeg er ingen engel». Hun hadde et heftig temperament, og kunne nok være kvass når hun svarte på anklager. Men mye tyder på at i denne saken, var hun utsatt for sykelig sjalusi. I NLMs 50-års skrift, skriver forfatteren at «i det hele var forholdet til Kristensen i vår misjon uheldig helt fra begynnelsen av».

Vedtaket på misjonærkonferansen innebar at Inger og Lyder Kristensen ble bedt om å slutte i Kinamisjonen. De gikk da over i Den forenede norske lutherske kirke i Amerika sin misjon. Etter oppsigelsen reiste ekteparet Kristensen til USA for to års studier ved Den forenede norske lutherske kirkes seminar i St. Paul Minnesota. Lyder ble ordinert til prest i denne kirken i 1909. Samme år reiste de tilbake til Kina og fortsatte som misjonærer for denne norskamerikanske kirken.

Lyder døde i Kina i 1915, men Inger fortsatte i Kina, som enke, i to år til. I 1917 flyttet hun og barna til USA, for at barna skulle få ta en utdannelse. De bosatte seg i Northfield i Minnesota. Inger og Lyder fikk seks barn, men to døde som små. De fire andre, tre døtre og en sønn, slo seg alle ned i USA. I 1929 flyttet Inger fra Northfield og bodde vekselsvis hos to av døtrene. De bodde i Glasgow i Montana og i Duluth i Minnesota. I 1935 fikk Inger sitt første av sju slagtilfeller og hun døde hos sin sønn i Northwood i Nord-Dakota den 13. august 1936.

 

Kilder

Antonie Hagen Torset Liv og spenning i Kina som var (1979)

Arthur Skjeldrup Slægtshistoriske meddelelser om familierne… (1915)

Brita Skre Vaksdal bygdebok (1981)

Erik Kjebekk Verden for Kristus NLM 100 år (1991)

Erling Danbolt Det norske misjonsselskaps misjonærer (1948)

Fridtjov Birkeli Norsk Misjonsleksikon (1967)

Giuseppe Strippoli La tragica storia di un missionario Siciliano valdese nella Cina dei boxers

Ivar Værnesbranden Indremisjonsbevegelsen i Stjørdalsbygdene (1929)

J. A. O. Gotteberg Ti aar i Hunan (1912)

Jacob Straume Kristenliv i Trøndelag (1953)

Jacob Straume Marie Monsen En vekkerrøst (1969)

Maren Hertzberg Erichsen Familien Hertzberg (1992)

Misjonæralbum NLM (1962)

Olaf Golf Marie Monsen (2000)

Ole Teodor Hofstad Bygda og musikken (1999)

Olga Hjelle Gamlemisjonen 100 år (1981)

Oscar Handeland Det Norske lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1941)

Oscar Handeland Misjonssambandet i Norge NLM 75 år (1966)

Per Bjørgum Bjørgumslekten gjennom 100 år (1946)

Sten Bugge m.fl. Det norske misjonsselskaps historie (1949)

Søren Roer Slekten fra Nedre Opstad i Rygge gjennom 300 år (1971)

Torsten Jørgensen m.fl. I tro og tjeneste Det Norske Misjonsselskap 1842-1992 (1992)

Folketelling 1900


Minneord etter Inger Anna Kristensen Nordisk Tidende 01. og 08.10.1936










onsdag 13. januar 2021

Korset har tapt terreng


Forkynnelsen av ordet om korset, er avgjørende for at folk skal bli frelst, og for at kristne skal bli bevart. Derfor arbeider djevelen intenst for å dempe ned dette budskapet.

I en tale på internett over Galaterbrevet kapittel 3, kom Johannes Kleppa med denne smertefulle observasjonen. Korset har tapt terreng, ikke bare i Norge generelt, men også på bedehuset. Tenk at det viktigste budskapet som finnes, blir fortrengt også på bedehuset. Jeg er redd det har tapt terreng også i mitt liv. Jeg trenger å be, «å vis meg på nytt, Du har kjøpt meg»!

Det er ikke vanskelig å se at korset har tapt terreng i landet vårt. Før sang vi «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.» Nå har vi fått lover som er i opprør mot Gud, som for eksempel fosterdrapsloven og kjønnsnøytral ekteskapslov. Og kristendomsundervisningen er ute av den offentlige skole. Mens landet inntil for få tiår tilbake, var bygget ut fra et kristent grunnsyn, er vi nå i ferd med å slå inn på ugudelighets vei, ja, vi er som land og folk kommet langt på den veien.

Også i kirken, ser vi at korset er på vikende front. Korsets budskap dysses ned. Synden velsignes fra høyeste hold. Forkynnelsen har liten plass, og det som forkynnes er helst mellommenneskelige tanker som kunne vært sagt av hvem som helst. Kirkens øverste ledere forsvarer de nevnte ugudelig lover. De åpner for kvinnelige prester, stikk i strid med Guds ord. Jo, korset er på vikende front også i kirken, selv om det heldigvis enda er en liten rest også der som forkynner som Guds ord.



Men bedehuset da? Bedehusene kom til ut fra vekkelser. Folk ble avslørt som syndere, og ropte til Gud om frelse. De ble løst fra sine synder, ved å høre om han som «ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Dette var ikke noe de ble ferdige med da de ble frelst. Nei, de er fortsatt syndere og trenger derfor å høre det samme budskap på nytt og på nytt. «Troen kommer «av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) Derfor var budskapet om forsoning og rettferdiggjørelse, det helt sentrale i forkynnelsen på bedehuset. Mange emner ble belyst, ja, hele Guds råd ble forkynt, men sentrum i forkynnelsen var alltid ordet om korset.

Stemmer det at korset er på vikende front på bedehuset? Jeg frykter for Kleppa har rett. Han setter ord på en uro jeg deler. Jeg er selv forkynner og tar meg selv med. Det er mange fine og gode ord som blir tatt fram fra talerstolene på bedehusene, om viktige ting som Bibelen taler om. Mye godt til trøst, og også til formaning i kristenlivet. Men jeg synes å merke at det blir sjeldnere at «Kristus blir malt som korsfestet» fra talerstolene våre. Heldigvis skjer det ofte også nå, men jeg er redd for at det klare vekkende budskap om synd og nåde, ikke lenger er så sentralt som det var. Det er en nød for meg, og min forkynnelse. Ofte får predikantene spørsmål fra de lokale styrene om å tale over ulike tema. Er korset sentralt hos oss lokalt, når vi skal sette opp emner for taleren? Eller er det så mye annet spennende vi heller vil høre om? Paulus sier det veldig radikalt: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» (1Kor 2:2) Fra brevene hans, ser vi at han var innom et bredt spekter av tema, men uansett emne, var ordet om korset grunnvollen. Taper ordet om korset terreng på våre bedehus?

Men hva så med meg? Har korset tapt terreng i mitt liv? Det er et alvorlig og ransakende spørsmål, som jeg først og fremst må inn for den tre ganger hellige Gud, i Kristus Jesus, for å svare på, eller viktigere – få svar på. Det er mange kristelige ting jeg er opptatt av og som lett fenger min oppmerksomhet. Det er ingenting galt med det. Men jeg må dessverre erkjenne at når jeg leser om og hører forkynt om korset, har tankene lett for å fly andre steder. Det er en kamp med min gamle natur og med Satan. De har ikke noe større ønske enn at korset skal tape terreng i mitt liv. 

Så er det godt, likevel å merke en hunger etter evangeliet. Når jeg midt i min sløvhet og syndighet, kan få si fra hjertet. «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.» Jeg trenger å be: «Å, la aldri noensinne Korsets tre meg gå av minne, Som deg frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte Tale, rope i mitt hjerte Hva min frelse kostet har!» (SB 671 Benjamin Sporon)

Tenk for et fantastisk budskap det er, dette ordet om korset. Jeg er fortapt i meg selv. Jeg er en synder i tanker, ord og gjerninger, uten en eneste liten mulighet til å bidra med noe som helst til min frelse. Så kommer det et budskap inn i mitt øre og ned i hjertet: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» (2Kor 5:21). «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1)

 

Ja, blodet som rant, det har runnet for deg.

Gud godtok det offer han brakte.

Det gjelder for alle, for deg som for meg.

For oss var det døden han smakte.

Rettferdige er vi i Jesus.

 

Så søk da alene hos Kristus din ro,

For der er du trygg i all fare!

Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro,

Bli en, blant de synderes skare

Som kun vet å takke og love!

 

(Sb 420 C. O. Rosenius)







søndag 27. desember 2020

Be om vekkelse!


Vekkelse er et Åndens verk. At en synder blir vakt opp av sin åndelige søvn, og får seg fri i Jesu verk, er et under som kun Gud kan virke, ved sitt Ord og sin Ånd.

Jeg fikk i min ungdom oppleve den siste stor gjennomgripende vekkelsen på Jørpeland (1981). Det var ufattelig stort å oppleve kveld etter kveld at nye ble vakt og fikk ta imot Jesus som sin frelser. Det var ikke et verk av forkynnere eller et bedende misjonsfolk, men ene og alene av Gud, som skal ha all ære.

Men i arbeidet for å berge sjeler for himmelen, har Gud gjort seg avhengig av frelste syndere. Skal et menneske bli frelst, må det få høre evangeliet forkynt. Til den tjenesten har han kalt sine barn, gjennom forkynnelse, vitnesbyrd og åndelig samtale. Han har også gitt sine et annet kall og oppgave, nemlig bønnens tjeneste.

Peder Torsen var en skattet forkynner i Stavanger krets av NLM. Han ble frelst som 19 åring, og begynte som forkynner året etter. Det var i 1939. Han fortsatte å forkynne Guds ord, helt til han døde i 2002. Da hadde han talt Ordet i nesten 63 år, og fått stå i mange vekkelser, ikke minst i Ryfylke. I et intervju ble han spurt om hva som skaper vekkelser og hva Guds folk kan gjøre i den forbindelse.

Han understreket sterkt at vekkelse ikke kan lages av noe menneske. Skal det bli vekkelse, må Herren selv stige ned å røre ved hjertene. Men kan ikke vi kristne gjøre noe, ble han spurt. Jo, var svaret – vi kan be. Be i heimen. Be på bønnemøter på bedehusene. Den kristne som lever i et åpent bønneforhold til Gud, har alltid en forventning om vekkelse.

Han fortalte videre om en av de første turene sine til Ryfylke. Han tok rutebåten til den aktuelle bygda, og ble hentet av ei av de trofaste kvinnene på bedehuset. På turen fra kaien, påla denne kvinnen Peder om å be for folket i bygda, at det måtte bli vekkelse. Det skjedde ikke noe spesielt under de møtene. Neste år kom han tilbake til samme bygda. Da brøt vekkelsen ut, og Peder ble stående i mange uker på i den bygda. Han hadde til å begynne med glemt samtalen med bønnekvinnen året før, men underveis ble han minnet på det. Han konkluderte med at det nok var hennes bønner som hadde vært med og beredt vekkelsen.

(foto ntb.no)

Vi skal snart inn i et nytt år. Menneskelig sett ser det veldig mørkt ut i Norge, med tanke på vekkelse og fornyelse i vårt folk. Verken velstand eller pandemi ser ut til å vekke opp folket vårt, slik at de søker Gud. Søvnen brer seg i kristenflokkene. Men «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Heb 13,8) Profeten Jeremia levde i ei tid som var lik vår. Han hadde nød for seg selv og sitt folk: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst.» (Jer 8:20) Apostelen Paulus var i stor nød for sitt folk, jødene: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (Rom 10:1)

Du som ber; Unn deg ingen ro. Vær med i bønn både for Guds folk og for de som går på fortapelsens vei. Løftene knyttet til bønn gjelder fortsatt: «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.» (1Joh 5:14-15). Den åndelige nød er stor i landet vårt. Vær med å be om vekkelse og nytt liv. Vær også med og be for oss som er satt til å forkynne Guds ord. Også vi står i fare for å sovne. Vi er helt avhengig av å få et budskap å gå med. Et budskap om Han «som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved Ham.»

 

 

 





torsdag 17. desember 2020

Sigrid Helgesen - Kinamisjonens 13. misjonær

Garden Hirkjølen hvor Sigrid Helgesen vokste opp

Kinamisjonens 13. misjonær kom til Hankow sommeren 1895, men allerede året etter forlot hun misjonsfeltet og etablerte sin egen legepraksis i San Luis Obispo i California.

13. august 1915, skulle hun på en utrykning til en pasient. Hun kjørte i egen bil, men i en krapp sving mistet hun kontrollen på bilen og den for i grøfta. Hun ble så alvorlig skadd, at livet sto ikke å redde. Sigrid Helgesen døde på post, 58 år gammel.

Det er interessant å lese om de første misjonærene, som reiste ut til Kina etter at Kinamisjonsforbundet ble stiftet i 1891. De fleste kom fra et radikalt vekkelses- og lekmannsmiljø, mens andre var sterkere knyttet til kirkelig tenkning, med liturgier og ordinasjon. Dette førte til en splittelse i 1901. En tredje gruppe var noen som kom utenfra de typiske kristenmiljø Kinamisjonen hadde sine røtter i. Dette gjaldt bl.a. Edvard Masoni som kom til Kina i 1897, og også Sigrid Helgesen.

Oppvekst ved Rondane 

Sigrid Helgesen ble født i Sollia, mellom Atna i Østerdalen og Ringebu i Gudbrandsdalen i 1857. Dette er like ved Rondane nasjonalpark. Foreldrene var Helge Halvorsen og Pernille Jonsdatter. I 1860 flyttet familien til fjellgarden Hirkjølen, som de kjøpte allerede i 1850. Det fortelles om Sigrids far at han var den siste i dette distriktet som felte en bjørn. Helge ble angrepet av bjørnen, og den bet seg fast i frakken hans. Frakken revnet, men på en eller annen måte fikk Helge felt bjørnen. Pernille og Helge fikk tre barn. Den eldste, Halvor, overtok garden i 1881. Halvor var gift, og sønnen Søren overtok bruket i 1923, og ble den siste bruker på Hirkjølen. Nå er bruket en fritidseiendom. Sigrids bror, Halvor, døde i 1909. Bror nummer to het Herman, og var ugift.

Det eneste bildet jeg har funnet av Sigrid Helgesen. 
Det er uklart, men gir et visst inntrykk.
(foto fra avisen Østlændingen)

Sigrid var altså den yngste av søsknene, og det skulle vises seg at hun var ei jente som ville opp og fram. Hun fikk lite skolegang i oppveksten, kun tre uker sammenhengende. Det ble mye arbeid på garden, og som tjenestepike på nabogarden. Rundt konfirmasjonstiden fikk hun tak i noen bøker som omhandlet jordmor-yrket, og bestemte seg for å ta den utdannelsen. For å kunne realisere drømmen, tok faren kontakt med en mann fra området, som nå var grosserer i Oslo. Han lovet å ta seg av Sigrid og hjelpe henne inn på jordmorskolen. Etter en lengre periode i Oslo, fikk hun endelig skoleplass, og da hun avla eksamen, fikk hun topp karakter. Det var en prestasjon for ei jente med lite boklig utdannelse.

Sigrid fikk jobb som jordmor, først i Valdres og senere i Sør-Fron. Etter noen år i arbeid som jordmor, tok hun videre studier som overjordmor i Oslo, også der med topp karakter. Etter ferdige studier, opprettet hun en egen privat praksis i Elverum. Men hun hadde ikke vært lenge i Elverum, før trangen til å reise til Amerika meldte seg. Hun hadde hørt at det var lett å få jobb som tannlege i USA. Derfor tok hun også et kurs som tannlege, før turen gikk over Atlanterhavet. Hun endte i Minneapolis, hvor hun begynte på legestudiet ved Minneapolis medisinske kollegium. Under disse studiene, praktiserte hun som tannlege på søndagene. Eksamenen i medisin gikk så bra, at hun fikk tilbud om ett års studium ved et sykehus i Wien. Etter dette året var hun heime i Norge en kort tid. Det er mulig at hun også tok et misjonærkurs på Misjonshøyskolen under dette heimeoppholdet.

Calefornia. I området rundt den røde markøren, var det Sigrid Helgesen hadde sin klinikk.

 Kina og tilbake til California

Om det var mens hun studerte til lege i Minneapolis, at hun fikk tanker om å bli misjonær, vites ikke. Minneapolis var mellomstasjon for flere av Kinamisjonens misjonærer på vei til Kina. Det er sannsynlig at hun hadde kontakt med en eller flere av dem under legestudiet. Hun oppsøkte nok ledelsen i Kinamisjonens når hun var i Norge siste gang, og hun ble da antatt som legemisjonær.

Sommeren 1895 var hun på plass i Hankow, for å lese kinesisk. Under språkstudiene ble hun en dag overfalt. Hun skriver i et brev til Norge, at utlendingene var engstelige for overfall. Telefonlinjene i byen var kuttet. Dagen før hun skrev brevet, ble hun selv overfalt på vei heim fra en pasient. Det var en stor gjeng med «pøbler» som kastet steiner etter henne. Heldigvis dukket det opp en av hennes tidligere pasienter. Han fikk overbevist pøblene om at Sigrid var en «uskyldig doktor», og dermed ble livet hennes spart.

Sigrid var den trettende misjonæren for Kinamisjonen i Kina. Det betydde imidlertid ikke at det var 13 misjonærer på feltet da hun ankom. Lederen for misjonærene, Johannes Brandtzæg, reiste heim etter kun ett år. Han ble senere mangeårig generalsekretær i Kinamisjonen. Ludvig Johnsen fra Mandal, døde i 1893 etter kun to år i Kina. Caroline Sama fra Kristiansund døde sommeren 1895, også hun etter kun to år som misjonær. 

Sofie Clausen fra Drammen

Sykepleier Sofie Clausen var i flere år bestyrer på Strømsø Søndagshjem i Drammen, før hun ble opptatt som misjonær for Kinamisjonen. Hun ankom Kina sommeren 1892. Høsten 1894, meldte hun seg til å hjelpe alle sårede i krigen mellom Kina og Japan. Det var muligens her hun ble syk, for sommeren 1895 dro hun tilbake til Drammen. Helsa må ha bedret seg, for 2. desember  1896 er hun registrert som emigrant fra Bergen. Om reisen ble noe av, vites ikke. Hun må iallefall nokså kjapt ha kommet tilbake til Bergen, for den 26. september 1898 sovnet hun stille inn, etter lang tids sykdom. Hun ble 46 år gammel, og ble begravet i Bergen.

De åtte gjenværende misjonærene var veldig glade da det kom ut en legemisjonær, for tropesykdommene var mange. Høsten 1895 kom Sigrid på et besøk til Kinamisjonens felt, og der ble de enige om å starte en klinikk i byen Künchow. Men gleden ble kortvarig. Jakob Straume gir en kort og direkte oppdatering i ei av sine bøker: «Men det var smått med misjonærkallet hennes, og kleint med gudsforholdet. Helsa var heller ikke særlig bra. Hun var i Hankow om vinteren. Frampå våren reiste hun. Sama sa om henne at hun kom og reiste som en meteor.»

Fra Aftenposten 13.09.1915

Sigrid Helgesen reiste fra Kina, og slo seg ned i California. Her drev hun legepraksis, som den første kvinnelige lege i distriktet. Senere gikk hun sammen med en mannlig lege, og bygget et sanatorium. Hun hadde også en egen farm, like utenfor byen. Men så skjedde den nevnte tragiske bilulykken den 13. august 1915, som satte en stopper for et rastløst og intenst liv. I flere norske aviser var det etter hennes død, tatt inn en etterlysning av hennes arvinger, av en advokat i Gøteborg.

 

 

Kilder

Bjørn Brænd Sollia 1

Carl Lassen Solliens historie

Jakob Straume I hvite klær

Kinamisjonens misjonæralbum

Svein Knut Granum Norske gardsbruk Oppland fylke VIII

Tollef Trønnes: En norsk bondejentes saga. «Østlændingen» 29. mars 1921

nb.no

digitalarkivet.no







onsdag 9. desember 2020

Kan vi stole på Bibelen?


Er hele Bibelen til å stole på? Eller er det kun i de sentrale frelsessannhetene at Bibelen er ufeilbarlig?

For en tid tilbake leste jeg et intervju med en kristenleder som hadde fått ny stilling i en annen organisasjon enn den han da var ansatt i. Den nye organisasjonen har ett annet syn på spørsmålet om kvinnelige prester/eldste, enn det vedkommende har. Intervjueren ville da vite hva han tenkte om den problemstillingen. Svaret var at han syntes det var uproblematisk, fordi saken ikke omhandler frelsen.

I 2022 er det 50 år siden NLM ga sin tilslutning til et lite hefte som Carl Fr. Wisløff skrev. Heftet het «En grunn å stå på. En kurs å følge», og NLM sendte ut heftet som vedlegg til hovedorganet «Utsyn». I dette heftet gir Wisløff en kort veiledning om det som har vært NLM sitt rådende bibelsyn gjennom historien. Her understreker Wisløff at hele Bibelen er inspirert av Gud og dermed ufeilbarlig.

Han skriver videre at «jeg kan stole på Bibelen i alt den forteller meg… Jeg kan ikke følge dem som sier at bare «det religiøse og moralske» budskap i Bibelen er ufeilbart, mens «det historiske, geografiske og zoologiske» osv. kan være full av feil og misforståelser.» Dette var et bibelsyn som store deler av misjonsfolket i NLM kjente seg hjemme i, og som jeg personlig deler fullt og helt.

På 1970-tallet tok Wisløff og og to av NLMs ledere, generalsekretær Birger Breivik og hovedstyremedlem Jon Kvalbein, konsekvensen av dette bibelsynet, da MF åpnet for kvinnelige prester. Som en følge av MFs nye kvinneprest-syn, sluttet Wisløff i sin professorstilling på MF, og Breivik og Kvalbein trakk seg fra MFs forstanderskap. Alle tre hadde fulle støtte i NLMs misjonsfolk.

I 1988/91 ble det for første gang i NLMs historie, satt spørsmålstegn ved dette rådende bibelsynet, ved at det ble fremmet forsalg i GF som i praksis åpnet for full likestilling på alle plan. Flertallet i HS sa klart fra at et slikt forslag var mistillit til HS, og at et flertall for forslaget ville føre til at HS ville trekke seg. Forslaget ble avvist. Enda var «Wisløffs bibelsyn» rådende i NLM.

Det blir stadig oftere hevdet at det ikke er så farlig om vi er uenig om mange ting i Guds ord, bare vi er enige om Jesus og frelsen. Et slikt bibelsyn er farlig. For Guds ord sier selv at Ordet er sannhet, og det er gitt oss av han som er Sannheten. Bibelen sier videre at «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» (Luk 21:33)

Bibelen er Guds ufeilbarlige ord til oss, fra første til siste vers. Guds tanker er uendelig mye høyere enn våre tanker - vi små mennesker. Derfor vil jeg bøye meg for Guds ord, ikke bare når det taler om de mest sentrale frelsessannheter. «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» (2Tim 3:16)

Dette bibelsynet betyr derimot ikke at alle som deler det, ser likt på alle ting som Guds ord taler om. Vi er syndere som ser stykkevis. Men det betyr at vi innser og bekjenner at Ordet er sannhet og det er ufeilbarlig. Det er Ordet som er avgjørende, ikke tidsånden, bibelkritikken eller min forstand. Derfor er det ikke uproblematisk å åpne for kvinnelige prester/hyrder, selv om spørsmålet ikke gjelder selv forsoningsverket. Det er derimot høyst problematisk, fordi det strider mot Guds ufeilbarlige ord. Og Guds ord kan vi stole på!


Guds ord, det er vårt arvegods, Det våre barns skal være.

Gud, gi oss i vår grav den ros, Vi holdt det høyt i ære!

Det er vår hjelp i nød, Vår trøst i liv og død;

O Gud, hvordan det går, La dog mens verden står,

Det i vår ætt nedarves!







mandag 7. desember 2020

Tore Botnen – anleggsslusken som ble kretssekretær

Tore Botnen 

Tore Botnen var kretssekretær og hovedstyremedlem i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han startet imidlertid arbeidslivet som vegarbeider og bonde.

Tore Toresen Botnen arbeidet sammen med en gjeng anleggsslusker fra Røldal. Oppdraget deres var å bygge ny vei på Hebnes-halvøya, nærmere bestemt fra Vatlandsvåg og sørover. Gjengen var innlosjert hos det barnløse ekteparet, Cesilia og Holger Kjølvik. Holger var redd for at vegarbeiderne ville lage mye bråk og fyll, og var derfor skeptisk til å huse dem. Men før han hadde fått tenkt seg om, hadde Cesilia lovet dem husrom.

Tore Botnen var nygift da oppdraget i Kjølvik startet, så han hadde like godt med seg kona, Marta, til Kjølvik. Vegarbeiderne var lovet lønn en gang per måned, men da det var gått tre måneder, hadde de ikke sett noe til vegingeniøren som skulle utbetale lønna. Dette skapte stor problemer for arbeidslaget, og det endte med at formannen ba Tore om å gå til Holger Kjølvik for å be om kr.500,- i lån, inntil de fikk sin lønn. Tore syntes det var et vanskelig oppdrag, men våget ikke annet enn å lystre sin sjef.

Cesilia og Holger hadde en forholdsvis stor gard. De var også aktive kristne, og Holger var en av lederne i kristenflokken. De var nære venner med mange av forkynnerne i Rogaland, og hadde et spesielt forhold til Kinamissionen (nå: NLM). Da Tore hadde klart å stotre fram ærende sitt, fikk han et uventet svar. «Jeg har dessverre ikke småpenger», kom det fra Holger, «men jeg har en tusenlapp liggende, dere kan få låne den!» Og slik ble det, til formannens store overraskelse. Han undret seg på hva slags mann denne Holger var, som kunne låne ut et så stort beløp, uten noen form for sikkerhet.

Holger og Cesilia var ikke påtrengende med sin kristendom. De sa lite til dem de traff på sin vei, men livet deres talte sterkt. I 1917 pågikk fremdeles veiarbeidet. Da fikk folket på Kjølvik, ordnet med ei møteuke. Det var Thorvald Ladstein fra Finnøy og Olav Hovda fra Fogn som var talere. Vekkelsen brøt ut, og Marta og Tore Botnen var to av dem som ble frelst i denne vekkelsen.

Botnen i Røldal (foto tu.no)

Oppvekst på en fjellgard

Botnen er ei bygd som ligger i den sørlige enden av Røldalsvatnet. Røldal ligger i Hordaland, men helt på grensa til Suldal og Rogaland. På midten av 1800-tallet var det en av innbyggerne i bygda, Knud Botnen, som ble omvendt til Gud. I samtale med prest og biskop, mente de at hans kristensyn mest var å ligne med kvekernes, ei kristen sekt som Knud aldri hadde hørt om. Knud fikk mange av sine sambygdinger med seg i sin tro.

Nesten samtidig fikk en amerikansk kveker ved navn Lindley Murry Hoag, et syn av ei vakker bygd i Norge, omgitt av vann og høye fjell. Han følte seg dradd til denne bygda, for å forkynne evangeliet til de han hadde sett i synet. I 1853 kom han til Stavanger, og fikk med seg en tolk for å besøke alle steder i Rogaland der det var kvekere. Men ingen av stedene han besøkte, lignet bygda i synet. Til slutt havnet han i Sauda, og folk i Sauda fikk varslet røldalsbuen om samlingen. Knud og flere av vennene hans kom og de kjente seg igjen i forkynnelsen til Hoag. De fikk han med seg heim til Røldal. Da amerikaneren fikk se ut over Røldal, var han ikke i tvil. Her var bygda han så i synet. Kristenflokken i Botnen sluttet seg til kvekerne, og bygde sitt eget forsamlingshus. De kunne ikke lenger støtte statskirken, som de mente drev med vranglære, og de nektet derfor å betale tienden til presten. Presten slo ned på dem med hard hånd, blant annet ble tømmeret til Knud Botnens nye hus tatt som kompensasjon for manglende kirkeskatt.

Det ble tunge dager og år for folket i Botnen, og til slutt nådde ryktene om friheten i Amerika også til dem. I 1869 leide 50 av Botnens innbygger ei seilskute fra Stavanger, og dro over Atlanterhavet. Der slo de seg ned i Legrand i staten Iowa. Her fikk de leve ut sin tro, uten å bli plaget av prest og statskirke.

Haugen gard i Botnen

Det må ha vært mange garder i Botnen som ble solgt i de tider. I 1874 fikk den 22 år gamle Tore Toresen Selland kjøpe garden Haugen. Haugen var en gard på omtrent 20 mål dyrket jord, og 3000 mål skog og annen utmark, inklusiv stølen Skjemmedalen, opp mot Breifonn. Selland ligger i Brattlandsdalen, mellom Røldal og Suldal, som den siste garden på Hordaland-siden. Tore ble gift, men kona døde fra han. Om de hadde barn sammen, har jeg ikke oversikt over. 4 oktober 1891 sto Tore brudgom for andre gang. Han var da blitt 39 år, og giftet seg med den ti år yngre Sigrid Johannesdatter Hildal. Sigrid ble født på Freim i Odda, men vokste opp på Hildal, like nord for Låtefossen.

2. oktober 1892 kom det første barnet i det nye ekteskapet. Da ble Tore Toresen Botnen jr. født. Tore fikk flere søsken, blant annet søsteren Brita (f.1902), som ble misjonær for Kinamissionen i 1929 og sener gift med svensken Ivar Ehne. Etter endt skolegang, var Tore jr. tjenestegutt på ulike garder, før han fikk seg arbeid som vegarbeider. 29. oktober 1914 ble han gift med den to år eldre Marta Olsdatter Øvrebø fra Suldalsdelen av Brattlandsdalen. Marta var barn nummer tre av fem, til Gjertrud og Ola Øvrebø.

Øvrabø i Brattlandsdalen. Marta Botnens heimplass

Marta og Tore Botnen rakk å få sitt første barn i Røldal, før de flyttet til Kjølvik for å drive vegarbeid. 7. juli 1915 ble Tore født. Sener kom barna på rekke og rad: Gjertrud (f.1917), Olav (f.1920), Sigurd (f.1922), Ingvar (f.1928) og Torbjørg Sofie (f.1931). Etter en periode som vegarbeider, fikk Tore forpakte garden Midtbø på Foldøy. Her ble familien boende, til de flyttet tilbake til Botnen og overtok Tores heimegard. Når dette skjedde er uklart, men antakelig en gang mot slutten av 1920-tallet eller litt inn på 1930-tallet.  

Kall fra misjonen

Det gikk ikke lang tid etter at Tore var blitt frelst, før han kjente på en uro over hva som var Guds plan med hans liv. Han fikk lov av Marta til å ta noen måneder på Fjellhaug bibelskole i Oslo høsten 1919. Her hadde selveste generalsekretæren i Kinamissionen, Johannes Brandtzæg, merket seg ungdommen fra Røldal. Etter at Tore var ferdig på Fjellhaug, tok Brandtzæg kontakt med kretssekretæren i Stavanger krets, Br. P. Mugaas, og fortalte om Tore Botnen. Brandtzæg mente at Stavanger krets burde kalle Botnen til forkynner.

Mugaas fulgte rådet fra Brandtzæg, og sendte kallsbrev til Foldøy og Tore Botnen. Da Tore fikk kallsbrevet, tenkte han med seg selv at det det var stormannsgalskap av han å svare ja til å begynne som emissær. Han la derfor bort brevet uten å svare. Han lovet likevel å bli med den nyansatte nedstrandbuen Tormod Vargarvik på noen møter på fritiden. I 1920 fikk de to utsendingene oppleve en større vekkelse på Nessa. Ellers ble også noen omvendt på møter de hadde på Fister.

Tore Botnen

Mugaas undret seg nok over at han ikke fikk noe svar fra Tore Botnen, og sendte han derfor et nytt kallsbrev. Det gikk imidlertid med dette, som med det forrige. Brevet ble lagt til bort. I 1922 tok Mugaas kontakt med Brandtzæg og forklarte han situasjonen. Da tok Brandtzæg selv pennen fatt, og skrev direkte til Tore. Der skrev han blant annet at om Tor mislyktes som emissær, ville Guds rike tåle det! Da kapitulerte trettiåringen, og han svarte ja til å bli emissær om vinteren, og vegarbeider om sommeren.

Det første møtet jeg finner annonsert i Stavanger Aftenblad med Tore Botnen som taler, var på en fest på Jørstadbygda bedehus på Ombo. Her var han sammen med R. Dale. Samme året fikk han og Tormod Vargarvik stå i vekkelser både på Trones i Suldal og i Brattlandsdalen. I Brattlandsdalen møtte de kraftig motstand, og noen sa de hadde vært i kontakt med legen på Sand, som mente at møtene måtte avsluttes av helsemessige årsaker. Dette godtok ikke Tore uten kamp. Han kontaktet selv legen på Sand, som avkreftet at han hadde forlangt møtelokalet stengt. Men han la til at de måtte vaske skolehuset som de hadde møtene i, hver dag, noe Tore kunne bekrefte at de hadde gjort etter hvert møte. Dermed kunne møtene og vekkelsen fortsette.

Tore Botnen fortsatte som sesong-emissær fram til 1939. Han opplevde vekkelser både i Sauda, på Randaberg og helt sikkert i flere andre bygder. I 1938 var emissær-kollega Trygve Bjuland i Røldal. Da bodde han på garden hos Marta og Tore Botnen. Det ble vekkelse, og Tore sto med og gledet seg over Guds verk. Det heter om Tore Botnen som forkynner, at han var mer læreren enn evangelisten. Han kunne være kvass i sin forkynnelse, men det var nok de ydmyke toner som særpreget han. Han er blitt karakterisert som stillfarende, folkelig og vennesæl.

Lars Gaute Jøssang skriver om Tore: «Botnen var roleg og balansert av natur. Det prega han også på talarstolen. Store ord og fakter var det lita av. Han var meir læraren enn evangelisten. Det betyr ikkje at han var ein tørrpinne. Med rullande arrar blei bodskapen boren fram med varme og intensitet. Teologisk stod han trygt planta på «Ryfylke-kristendomens» grunn. Sjølv om han stundom kunne opplevast noko reservert, var han ikkje stiv og prippen. Han hadde ein liketil, greiskoren og folkeleg måte å vera på. Det var elles noko trygt og traust med heile mannen. Han hadde få kvasse kantar og framstod i det heile som ein samlande person.»

Tore Botnen ved kontorpulten

Kretssekretær i Stavanger

Mange hadde merket seg at Botnen ikke bare var forkynner, men at han også hadde en ledergave. Han var derfor innvalgt i kretsstyret i Stavanger krets i noen år på 1930-tallet. I 1936 sluttet Brynjulf P. Mugaas som kretssekretær i Stavanger krets, etter over tretti år som leder. Den som sto øverst på ønskelista til kretsstyret, var bonden og emissæren fra Botnen i Røldal. Da han fikk kallet, ble han helst satt ut. Spørsmålet kom helt overraskende og uventa på han. Når han prøvde seg selv, på det som skulle til for å bli kretssekretær i Stavanger krets, fant han snart ut at han ikke holdt mål, selv ikke minstemål. Det talte også imot, at far til Tore var skrøpelig og trengte tilsyn. Svaret fra Røldal ble derfor nei, men han var så frimodig at han pekte på Knut Rettedal som den rette mannen. Rettedal fikk spørsmålet, men også han svarte nei. Det ble derfor Johannes Daasvand som til slutt svarte ja.

Daasvand var imidlertid ikke kontorets mann. Han var forkynneren og forfatteren. Han hadde vært mange år som bysekretær i Salem, og var svært godt likt. Allerede i 1939 søkte Daasvand permisjon. Han ville reise til Amerika noen måneder. Her hadde han vært fire ganger tidligere, og hadde mange forsamlinger han ville besøke. Kretsstyret innvilget søknaden, og fikk overtalt Tore Botnen til å være vikarierende kretssekretær mens Daasvand var «over there». Planen var at Daasvatn skulle være tilbake rundt årsskiftet, men på grunn av krigen kom han ikke tilbake før sommeren 1940. Botnen vikarierte i denne perioden, med «heimekontor» i Røldal.

Daasvand ble ikke lenge på posten som kretssekretær. Like over nyttår 1941 fikk Tore Botnen et nytt kall, til å bli fast kretssekretær i Stavanger krets. Han svarte nei også denne gang, men like etter at han svart, var han på noen møter på Moi i Lund. Her hadde han talt om nådegavene. Plutselig slo en tanke ned i han: «Du talar no sjølv om nådegåvene og om at Gud har gjeve nådegåva til å styre og at dei som styrer er med og plasserer nådegåvene. No har du fått kall til ei serleg teneste. Enn om dette kallet er frå Gud?» Da kunne han ikke lenger stå imot, og han gav beskjed om at han ville svare ja. Han kunne imidlertid ikke overta før sommeren 1942. Kanskje var sønnen Olav da klar til å overta heimegarden i Botnen. Den formelle overtakelsen skjedde først i 1946. I perioden fra Daasvand sluttet, til Botnen overtok, vikarierte Ragnvald Mugaas og Johannes Håvardstein som kretssekretærer i hver sin korte periode.

Forbundsheimen i Østervåg 24. Tore Botnen hadde kontor i øverste etasje

Det var derfor mye å rydde opp i for den nye sekretæren. Han var blitt lovet fast kontor i Stavanger, og da var Forbundsheimen i Østervåg 24 naturlige lokaler. Forbundsheimen var kafe og hotell, som elevlaget for Tryggheim hadde startet for å skaffe penger til skoledriften. Administrasjonen hadde nesten vært en enmannsgeskjeft i Br. P. Mugaas sin tid. Nå ble staben utvidet med en helt ny stilling som Ungdomssekretær. Den stillingen var det en annen Tore som ble kalt til, nemlig Tore Tungland fra Jørpeland. I tillegg fikk Botnen en egen kontordame, Hjørdis Pettersen. Med kretskontor og kafe i samme bygg, ble Forbundsheimen det store samlingspunkt for emissærer og misjonsfolk som var på bytur. At staben ble utvidet, førte også til at Botnen var mer fri til å være ute blant misjonsfolket på møter og andre samlinger.

NLMs hovedstyre 1952-55. Tore Botnen nr. 2 fra høyre

I 1948 kunne Marta og Tore Botnen flytte inn i tjenesteboligen Solheim på Grannes. Tore fikk snart stor tillit som kretssekretær, og i 1949 ble han også valgt inne i NLMs hovedstyre. Her var han med fram til 1955 da han trakk seg, på grunn av sviktende helse. Ellers gikk mye tid med til å administrere og lede arbeidet i kretsen. Han pleiet god kontakt med sine arbeidere, og fikk være til stor hjelp og oppmuntring for mang en trett og motløs predikant. Han fikk også være med å innvie flere nye bedehus, blant annet det gjenoppbyggede Ebeneser bedehus på Ganddal, som brant under krigen. I 1954 var han med å innvie Fredly bedehus i Røldal, og i 1955 sto et nytt bedehus på Jøssang ferdig. Da var det Botnen som fikk «klippe snora», mens Nils Jøssang, Ola Gilja, Rasmus L. Tungland og Oskar Kvalvåg deltok med skriftlesning.

I 1945 fikk Tore Botnen spørsmål fra selveste Kjell Bondevik, om å støtte lista til KrF i Rogaland ved stortingsvalget det året. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933, og førte til en deling av kristenfolkets stemmer. Mange av bedehusfolket støttet opprettelsen av partiet, mens andre mente at de kristne burde støtte opp om den moderate delen av partiet Venstre. Botnen tilhørte den siste fløyen. Han mente at «de kristne» var så delt i syn, at når kristelige saker kommer opp på tinget, vil også KrF representantene splittes. Han nevnte dette i svarbrevet til Bondevik. Her skriver han rett ut at KrF aldri burde vært stiftet som landsparti. Og så fortsetter han: «Aller minst i Rogaland – i denne tid og til dette val. Eg meiner beint ut at den beste tenesta De kan gjera kristendomen millom folket vårt – og med det landet vårt – er å trekka heile lista inn, og opmoda kristenfolket til å samla seg om dei kristenmenn i andre parti som har utsigt til å koma inn.» Han ble aldri politiker.

Tore Botnen ved kontorpulte på sine eldre dager

Helsa sviktet

I 1955 var Tore Botnen blitt 62 år gammel. Normalt kunne han holde ut noen år til, for han manglet ikke tillit i misjonsfolket. Men han kjente på at noe var galt med helsa. Det siste møtet jeg har funnet annonsert med Botnen som taler, var på et stevne i Orre kirke 22. mai 1955. Det gikk fort nedover med helsa hans, og 2. april 1956 fikk han hjertesvikt og døde, kun 63 år gammel. Han ble begravet i Revheim kirke lørdag 7. april, med påfølgende minnesamvær i Salem. Under dette minnesamværet, leste Margit Bø et dikt hun hadde skrevet til sin sjef. Margit Bø hadde da overtatt som kontordame på kretskontoret etter Hjørdis Pettersen. Diktet var som følger:

Som arbeidsherre ein kjærleg far, vi alltid deg minnest med takk.

Og spurde vi, gav du så vise svar, her lengre enn mange du rakk.

Så roleg, tillitsfull, lun og god du høyrde og skilde klårt.

Nei, ingen for oss var slik som du, og difor er saknaden sår.


Om dagen var både lang og strid, du unnte deg aldri fri.

Du gav deg heilt og gav det alt i tenesta du fekk kjær.

For slik var du laga, og no vi ser: Du kunne ei anna,

Vi veit det så vel, at nettopp slik var du sæl.

 

Aftenbladet 5. april 1956

 

Kilder

Einar Krogedal Ein såmann gjekk ut (2000)

Hallvard M. Hoftun Gamle Suldal (1981)

Hallvard M. Hoftun Gamle Suldal gards- og ættesoge (1972)

Haakon Myckland Norges bebyggelse Sørlig seksjon (1958)

Jakob Straume Johannes Brandtzæg Sigervinnaren (1967)

Jakob Straume Kristenliv i Rogaland (1956)

Jakob Aano m.fl. Verdikamp. Med Kristelig Folkeparti i Rogaland gjennom 50 år (1989)

Lars Gaute Jøssang Aks i vind (2001)

Misjonæralbumet NLM (1962)

Nils Dybdal-Holthe Utan grenser Haugesund krins av NLM 100 år (1999)

O. Olafsen De viktigste støler og Fælægre på Hardangervidden (1910)

Ole Langeland Med Kvitsund i 10 år (1965)

Oscar Handeland Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)

Årbok for NLM (1950 og 1952)

Åsbjørg Strand Norske gardsbruk Hordaland (1963)

 

Aftenbladet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no