Spør meg!

Det er stort når Guds ord blir nytt igjen, når jeg får noe merkbart også for mitt følelsesliv. Ordet må åpenbares ved Den Hellige Ånd.

Ikke bare for at folk skal bli frelst, men også på nytt igjen for oss som hører Jesus til. Salmisten ber: ”Opplat mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!”(Salme 119,18) Litt lenger ute i salmen skriver han om erfaringen han har i kristenlivet: ”Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand.” (v130)

Guds ord virker enten forherdelse eller velsignelse enten vi føler det eller ei. Det er ikke noe godt tegn hvis Ordet ikke erfares i livet, enten fortvilelse over synd eller glede over frelsen. Kristendom er liv. Derfor har jeg selv mange ganger bedt med salmisten, om enn ikke med samme ord: ”Opplat mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov.”(v.18)

Spør meg om de kommende ting!
”Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.” (Jes 45,11)

Er ikke det et herlig vers. Spør meg om kommende ting! Ingen vet om hva som ligger foran oss på det personlige plan, i tjenesten eller i det arbeidslag vi er med i. I vår tid skjer alt så fort. Utviklingen i samfunnet går fortere enn mange av oss klarer å følge med.

På kristenfronten går avkristning og verdsliggjøring så fort at ingen ville tro det for kort tid tilbake. Og vi som Guds barn blir med på lasset. Mange ting kan gjøre en urolig:

-"Skal jeg vel nå det skjønne land." Du kjenner på syndens avgrunn i deg - eller er du kommet så langt bort fra Jesus at du ikke ser di synd? Spørsmålet kommer: Vil jeg nå fram til himmelen, eller lever jeg i et selvbedrag?

-Er der nåde nok for en synder også i 2010

-Hva om Jesus kommer igjen dette året, blir mine med til himmelen?

-Går jeg i Jesu ferdiglagte gjerninger, eller har jeg begynt å gå mine egne veier?

Slik vil en kristen spør. Det er så mange ting du kan bli urolig for og mange spørsmål kommer med tanke på framtiden.

Da er det godt å høre Jesu røst: Spør meg, sier Han. ”Kom til meg alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.” (Mat 11,28) Hvor går du når du skal spørre? Jo, i bønn over Guds ord. I Bibelen han har åpenbart sin vilje, der han vil gi sine svar.

La meg dra omsorg!
”La MEG dra omsorg for mine barn og mine henders verk.” Dette løftet er uendelig godt for meg. Jeg har en frelser som ved sitt offer på Golgata sonet for alle mine synder. Jeg er ikke lenger under Guds dom, men ren og rettferdig himmelen verdig, i Jesus.

Denne min frelser og forsoner har omsorg for meg som sitt barn. Og ikke nok med det, han har også omsorg for sine henders verk, det vil si Guds rikes utbredelse. Det er så lett for oss å streve i egen kraft, i hvert fall er det slik for meg. Jeg kjenner meg igjen i Jesu formanende ord til Marta, "strev og uro med mange ting".(Luk 10,41)

Til slike mennesker kommer Jesus og innbyr: Jeg vil gi deg hvile! La meg få dra omsorg for deg selv og for den tjenesten du står i.. Bibelen bruker mange bilder for skildre denne Jesu omsorg, ett av de fineste er kanskje Jesus som vår hyrde. I Joh 10,27-29 står det:

”Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.”

Gå derfor ut!
Dette er ingen oppfordring til åndelig latskap. Nei, det er ei synd som Gud advarer oss imot. Jesus har gitt oss et kall til tjeneste som det er vårt ansvar forvalte i troskap. Tenk å kunne si som Paulus: ”Derfor.. ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn.” (Ap.gj 26,19)

Jesus har bedt oss gå ut til alle folkeslag med evangeliet. Han sier vi skal tjene hverandre med den nådegave den enkelte av oss har fått. Forkynn Ordet! Besøk syke! Gi tiende! Be for og med hverandre! osv. Du blir ikke arbeidsledig i Guds rike.

Men hvis du lever nær Jesus og lar han dra omsorg for deg og din tjeneste, da får se at "det er nåde å få tena", at Kristi kjærlighet er drivkraften. Må vi be om at Jesus må få være sentrum, både i vår tro og vår tjeneste i tiden som ligger foran. For "det skal ei skje med kraft og makt, men ved din Ånd som du har sagt."

Så får vi det ikke alltid som vi selv vil. Vi ser så kort. Jesus har oversikten. Takk og lov for det. En gammel kirkeleder har sagt: "Får du ikke det du ber om, får du noe bedre. Ber du om noe jordisk, får du noe himmelsk."(Johan Arndt)

”Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.”

Fornyelsens kilde

I vekkelsesfattige tider oppstår forståelig nok en sterk trang til åndelig fornyelse. Slike tider gir også god grobunn for usunne fornyelsesbevegelser.

Den bevegelsen som har markert seg sterkest i Norge de siste årene er den karismatiske bevegelse. Denne har stått fram i mange ulike greiner og utforminger. Ungdom i oppdrag, Oase, Trosbevegelsen, Toronto-bevegelsen er noen slik karismatiske bevegelser. Graden av læremessige avvik varierer selvsagt sterkt i disse karismatiske retninger.

Jon Kvalbein er den av våre ledere som har arbeidet mest med hva den karismatiske bevegelse står for. For en del år tilbake skrev han følgende veiledning i "Dagen", som jeg gir min fulle tilslutning til. Her er sunn veiledning som vi gjør vel i å lytte til også i dag.

"Den karismatiske bevegelse presenterer seg som en bevegelse som på tvers av alle kirkesamfunn vil fornye det åndelige livet i kristne menigheter og forsamlinger. En hovedsak i denne fornyelsen er å få nådegavene i funksjon, - ikke minst legger man vekt på tungetale og helbredelse.

Vi er mange som lengter etter åndelig fornyelse. Men noen av oss har liten tro på at den karismatiske bevegelse viser veien til en sann og sunn fornyelse på Bibelens grunn.

Legg merke til menighetene som Paulus skriver til - i Korint, Galatia og Efesus. De var langt fra idealmenigheter. På mange måter likner de våre egne forsamlinger. Her var forvirring, vranglære, splittelse, egoisme, vennskap med verden, dovenskap og hovmod. De trengte i høy grad fornyelse.

Hva er det Paulus skriver om til slike menigheter? Han skriver ikke et ord om at det som mangler dem er en åndsdåp-erfaring eller opplevelse av Åndens manifestasjoner.

Han utfordrer ikke til mer bruk av tungetale. Tvert imot, han demper korinternes overdrevne vekt på denne nådegaven. Han utfordrer ikke til dristigere helbredelsesvirksomhet. Han forteller dem ikke at de må sette i gang med demonstrative tros-, eller krafthandlinger, lange lovsangskvelder eller andre arrangementer som skal få menigheten til å oppleve Åndens nærvær.

Nei, Paulus viser menighetene til evangeliet om Kristus! Han forkynner Kristus korsfestet - "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning"(1 Kor 1,30). Med tyngde og innlevelse skildrer Paulus den åndelige velsignelse de eier i himmelen i Kristus.(Ef 1,3-14). Han peker på frelsens grunnlag(Ef 2).

I Galaterbrevet skildrer han friheten i Kristus, og advarer med sterke ord mot vranglærere som stiller loviske tilleggskrav til troen. På bakgrunn av evangeliet om hva Kristus har gjort for de troende formaner Paulus til anger og bot, daglig omvendelse og hellig etterfølgelse og tjeneste.....

Fornyelse er å bli ny på nytt. Det er å vende tilbake til Ham som gjør alle ting nye. Fornyelse er ikke det samme som å oppleve åndelig styrke eller kraft. Gud har satt en åpen dør framfor den som har liten styrke, men som har holdt fast på Ordet og ikke fornektet Jesu navn(Åp 3,8).

Jesus var redd for alle under og tegn som tok oppmerksomheten bort fra hans person og verk. Det er evangeliet som er Guds kraft til frelse ved sitt Ord. Det er nådemidlene som skaper tro. Det er nådemidlene som fornyer Guds folk.

Vi trenger nådegavene. Nådegavene er en mangfoldig åndsutrustning som kristne har fått til menighetens oppbyggelse. Men nådegavene skal ikke vise fram seg selv. De er ikke gitt som åndelig pynt eller til å skape sensasjonell oppmerksomhet. De skal stille seg til disposisjon for Ånden og Åndens sverd(redskap) er Guds Ord.

Overalt hvor man erstatter eller fortrenger Ordets forkynnelse med liturgiske eksperimenter, drama, dans, åndelige manifestasjoner, ekstatisk lovsang eller hva man ellers kan finne på, er man kommet på avveie.

For det er ikke bare slik at troen kommer av forkynnelsen. Troen fornyes ved og lever av Guds Ord. Og Ordets sentrum er fornyelsens kilde: Evangeliet om Kristi verk for oss på korset."

Jesus er hyrden

Jesus er hyrden, jeg er hans får.

Han bærer byrden, leger hvert sår.

Veien er kroket, han er hos meg.

Livet er floket, Jesus vet veg.

Livet med Jesus alt er for meg.

Bibelens løfter baner min veg.

Venner kan svikte, Jesus kan ei.

Målet i sikte, salig er jeg.

Kom du som gråter over ditt liv.

Trøstet av Jesus skal du få bli.

Han sonet synden, holt hvert et bud.

Han går i mellom deg og din Gud.

(Leonard Gudmundsen)

(Maleri: Johan Solstad, Senja. Henger på Valhal, Seløy)

Virkelig fri

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri! Joh 8,36

Mange som ikke er kristne ser for seg det å bli en kristen som å bli bundet. Da blir det slutt på friheten. En må slutte med det som er kjekt, og begynne med det som virker veldig tungt og trist.

”Eg tenkte då eg levde i syndelivet vilt: Skal eg ein kristen verta, er all mi gleda spilt.” (Orheim) Jesus-livet er totalt fremmed for kjødet, og satan vet å svartmale livet med Kristus.

Også du som er en kristen bærer dette kjødet. Det aksepterer ikke å bli satt utenfor i vår frelsessak. Derfor gjør det hva det kan for å få deg bort fra friheten i Jesus og inn under lovens trelldom.

Den bruker gjerne kristelige former og fine forsett: ”Du kan ikke være en kristen du som leser så lite i Bibelen. Din kristendom er bare hykleri, du eier jo nesten ikke nød for at andre skal bli frelst. Du er en virkelig god kristen, for du er jo så bibeltro og avvisende til vrang lære! osv.”

Mange kristne har begynt å høre på slike røster. Så begynner de å streve med bibellesning, vitnetjeneste, bibeltroskap og andre ting, som en del av sin frelsesgrunn. Men Guds ord er avslørende radikalt. Lovens vei er umulig til frelse, fordi den er maktesløs på grunn av kjødet. Takk og lov for det!

Lina Sandell skildrer i en sang ting som en kristen gjerne vil bygge frelsen på i tillegg til Kristus. Men hun har funnet en sikrere grunnvoll: ”No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa.”

I vår samvittighet, i vårt forhold til Gud, er det kun Jesus og hans forsoningsverk som teller. Har du Sønnen, har du livet! Da er du virkelig fri. For det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Hans soning for syndene og hans fullkomne liv, gjør at du er fullkommen for Gud. Verken din synd eller din fromhet gjør noe til eller fra. Du har alt i Han, du er fri!

Så kommer vitnetrang, lyst til å lese Ordet, bibeltroskap og all god gjerning ved å skue inn i frihetens fullkomne lov, evangeliet. For Jesus er vår rettferdighet, forløsning, visdom fra Gud og helliggjørelse. Får Jesus frigjort deg, blir du virkelig fri.

Står vi sammen?

Vi kan ikke stå sammen om arbeidet i Guds rike med dem som forkynner og lærer liberal teologi. Vranglærere skal vi ikke ta imot i vårt hus, sier Guds ord.

Men hva med dem som ønsker å være bibeltro, men som likevel lærer forskjellig i forhold til hva vi gjør. Kan vi ha åndelig fellesskap i møtesammenheng med dem?

Vi skal jo være sammen i himmelen!

I mange sammenhenger er det i dag et sterkt press for at kristne i ulike arbeidslag må stå sammen. Noen ganger kan en få inntrykk av at den som er i mot fellesmøter, er i mot vekkelse. Det blir hevdet at verdslige ikke vil bli frelst når de ser at de kristne er uenige. Vi skal jo være sammen i himmelen, da må vi kunne samarbeide også her på jord, blir det ofte sitert.

Den som sier slikt glemmer en vesentlig ting, nemlig at i himmelen skal vi ikke lenger ha den gamle natur. I himmelen vil vi være helt enig om alt. Da skal vi ikke forstå stykkevis, for da er vi uten synd og er blitt Jesus lik.

Her på jord bærer Guds barn på to naturer. Når vi leser Guds ord, vil den gamle natur være ei kraft som vil forstyrre vårt åndelige syn. Bibelen sier også at Satan går omkring for å stjele og myrde og ødelegge. Han prøver febrilsk å få forvrengt Guds ord. Dette betyr at vi som kristne ser ulikt på mange ting bibelen lærer.

Store læreavvik
Selv om vi kan anerkjenne brødre og søstre i andre arbeidslag som kristne, kan læreforskjellen være så stor at samarbeid om den kristne virksomheten ikke kan anbefales.

Et eksempel er pinsevennene. De har et helt forskjellig syn på bl.a. dåpen, syndefallet og helliggjørelsen enn vi som bekjenner oss til den lutherske lære. Luthersk arvesyndslære blir avvist. Barnet blir ikke synder før det begynner å synde. Derfor trenger ikke barnet døpes.

Dåpen er en bekjennelseshandling og ikke et nådemiddel til gjenfødelse, læres i disse kretser. Barnet kan ikke tro og dermed heller ikke bekjenne at det vil tro. Derfor anerkjennes ikke barnedåpen som rett og de voksne som er barnedøpt oppfordres til gjendåp.

Dette er så store læremessige avvik at noe samarbeid kan ikke anbefales. På fellesmøter mellom ”gjendøpere” og lutheranere har det mange steder blitt vansker. Når noen kommer til tro, vil gjendøperen oppfordre den nyomvendte til å døpe seg på ny. Lutheraneren vil derimot si at dette er i strid med Guds ord. Det er kun en dåp. Å døpe seg på ny er å handle i strid med Guds ord og en forakt av dåpen som nådemiddel.

På slike fellesmøter vil også forkynnelse stå i fare for å bli bundet. Det vil være vanskelig å ta fram sannheter fra Guds ord der de ulike arbeidslag ser forskjellig på saken. Jeg vil derfor fraråde fellesmøter mellom lutherske og ikke-lutherske arbeidslag.

Mindre læreavvik
Det er med sorg vi må fastslå at det er i luthersk sammenheng den liberale teologi står sterkest i norsk kristenliv. Det betyr at vi heller ikke kan ha samarbeid med alle som kalles luthersk.
Arbeidslag som står nær hverandre teologisk, kan derimot oppleve samarbeid både som naturlig og berikende. Mange steder er foreningene små. En vil derfor være til gjensidig støtte og oppmuntring om en går sammen om møtevirksomhet en gang i blant. Og at en støtter opp om hverandres møter, vil også være naturlig på mange bedehus og i mange bygder.

Ulike båtlag med samme reder
Et vel brukt bilde om forholdet mellom ulike grener i Guds rikes arbeid er bildet om båtlagene og rederen.
Vi er mange forskjellige arbeidslag i Guds rike. Ulike organisasjoner på luthersk grunn, pinsevenner, baptister osv. Vi får glede oss der evangeliet blir forkynt og over at vi når forskjellige deler av vårt norske folk og ulike land på misjonsmarkene.
Vi arbeider på ulikt vis og med ulik vektlegging, men alle som er frelst er tjenere av Guds nåde. Jeg er overbevist om at det er viselig at vi er i ulike båtlag for samme reder. Jeg tror vi når lengre, det blir mindre stridigheter og en hver får stå i det arbeid en har tro for.
Jeg er overbevist om at vi når lengre ut om vi er mange små båter, i forhold til om alle skulle tjene på samme skip. Jeg er derfor uenig i den argumentasjon som sier at det er til skade for Guds rike at kristenheten er oppdelt i ulike arbeidslag.
La oss være tro der Gud har sett oss. I den sammenheng der du har funnet din åndelige heim, må ikke din stol stå tom. Her skal du få tjene. Så kan du ønske Guds rike velsignelse over brødre og søstre i de andre båtlag.

Vi står ikke sammen!

Den liberale teologi hevder ofte at vi kan stå sammen om det sentrale i evangeliet "å tro på Jesus og følge ham", samtidig som vi er uenige om etiske spørsmål som homofilt samliv.

Men dette er en argumentasjon som ikke holder mål. Slik er det med denne vrange teologi. Det brukes ord og uttrykksformer som er lik med sann kristendom, men forståelsen er helt forskjellig.

Det avgjørende skillet ligger i synet på Bibelen som Guds Ord. Liberal teologi sier: "Det er ikke Bibelen som er grunnvollen, men den Jesus som Bibelen lærer oss å kjenne." Det er nettopp her den liberale teologi og den historisk-kritiske metode tar så grunnleggende feil.

For det er aldri noen motsetning mellom Guds Ord og Jesus. Bibelen er Guds ufeilbarlig ord til oss. Ja, Jesus identifiserer seg med Bibelen. I Johannes evangelium kapittel 1 bærer Jesus navnet Ordet. I Åpnebaringsboka kapittel 18 står det om Jesus: "Hans navn er Guds Ord". Jesu mange navn sier noe om hans egenskaper og oppdrag. Guds ord er derfor Jesus åpenbart for oss mennesker.

Vi har derfor ingen rett til å stille spørsmålstegn ved Guds ords sannhet, eller skille i Bibelen mellom hva som er Guds inspirerte ord og hva som er menneskeord. Hele Bibelen er inspirert av Gud. Ikke en tøddel av den skal forgå. Det er derfor ikke feil eller motsetninger i Guds ord. Det blir helt galt når menneskers erfaringer settes over Guds ord.

Bibelen sier alvorlig: Samboerskap og homofil praksis er brudd på det 6.bud. Det er synd mot Gud. Den som lever slik skal ikke arve Guds rike. Å hevde at det går an å leve i synd og samtidig være en kristen, er stikk i strid med Guds ord. "Dersom vi sier vi har samfunn med ham, men vandre i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten", "Den som sier: Jeg kjenner ham! - og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i han."(1 Joh 1+2)

Derfor er det et annet evangelium den liberale teologi forkynner. En slik uenighet gjør at vi ikke kan stå sammen i Guds menighet, for Guds ord sier at slik vranglære skal vi ta avstand fra. Ja, vi skal "ikke ta imot ham i deres hus og hilse ham velkommen"(2 Joh 10). Vranglæren skal vi fordømme, vranglæreren skal vi formane til å vende om.

Så oppleves kanskje slik tale som hard og dømmende. Men Guds mål med oss er himmelen. Og skal vi nå det målet, må vi gå den veien han har vist oss i sitt ord. Den veien er bekjennelse av synd og troen på Jesus som har sonet synden og gir evig liv til den som tror. Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd. Vi trenger derfor en forsoner, en mellommann. Jesus ble rammet av Guds vrede på Golgata på grunn av vår synd og i stede for oss. Dette får vi del i ved omvendelse og tro. Men den som ikke vil omvende seg fra sin synd, men forsvarer den og forsetter å leve i den, vil etter Guds ord gå evig fortapt.

Derfor er det i sannhet Jesu kjærlighet som roper til synderen og vranglæreren: "Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull"(Jes 1,18). Jeg er uendelig takknemlig for at dette gjelder også en så stor synder som meg!

Predikanten og Jesus

Gudleik Himle skriver i en hilsen på Namdal og Sør-Helgeland krets si heimeside, et sitat fra en misjons- venn på Helgeland. ” Ein takkar ikkje grevet for poteten”.

Guds ord taler om ”hvor fagre deres føtter er som bærer godt budskap.” Vi skal være takknemlig for Herrens sanne budbærere. Men en sann Herrens budbærer er en som peker på Jesus. ”Han skal vokse, jeg skal avta.”

Det fortelles at en av Englands store predikanter hadde sluttet i en menighet og en ung og uerfaren predikant hadde overtatt som pastor. Etter en stund fikk han spørsmål om det ikke var vanskelig å overta etter en slik ”predikantenes fyrste”.

Da svarte den nye predikanten, fritt sitert: Nei, for han som sluttet var så stor at menigheten var blitt glad i Jesus og mer opptatt av Han eller av predikanten. Forkynner jeg Jesus, blir mengheten takknemlig.

Det er en fare når predikanten kommer i fokus. Når folk heller mot å dyrke predikanten mer enn Jesus. Hvor vi trenger mye forbønn, vi som skal forkynne Guds ord. Vi er bare små redskap i den store mesters hånd.

Følgende hendelse fra Namsos på 1930-tallet sier noen om det rette fokus. Det er Asbjørn Aavik som skriver om da han ble en ”feil mann” i Namsos.

I boka ”Grotid i storm” (Lunde forlag) forteller han bl.a. fra predikantlivet siste halvdel av 1930-tallet. Han hadde vært på reise i 6-7 uker og skulle heim. Da fikk han brev fra misjonens ledelse om ei møteuke i Namsos. De hadde ikke andre å sende. Han var i Ålesund, og ”var jo allerede nokså langt nord.”

Han skriver videre:
”Toget stanste, og jeg leste klart og tydelig på en vegg –NAMSOS. Så står jeg der med min håndkoffert. Venter. En eller annen var vel møtt opp for å vise vei. Til slutt er jeg alene igjen på perrongen. Den sist som ble borte var en betjent med en haug postsekker på sin handkjerre.

Da kommer det en mann bortover. Det ser ut som han har peilet seg inn min bagasje. En høy kar, rak i ryggen, sid frakk og bred hatt over et langt og heller magert ansikt. Stopper like foran meg:

-Asbjørn Aavik?
-Jo, det var nå det.
-Bli med meg!

Det var en kommando.
To eller tre setninger ble sagt under vandringen vår gjennom trange gater, som senere ble lagt i aske av tyskerne. Jeg rundet en god del gatehjørner med min handkoffert i mannens spor, før han endelig entrer en trapp, og vi er i en gang.

-Heng tøyet ditt der!
Mannen peker på en knagg i veggen. Forsvinner så inn på kjøkkenet sammen med sin kone, som var ute for å hilse på. Døra lot han etter seg litt på klem. Hører han ”brummer” et eller annet til sin kone, eller det var til seg selv. Den høyvokste herre hadde dyp og sterk røst. Mannen er meget misfornøyd.
Konrad Hustad – havnefogd – hadde jeg rukket å lese på et skilt over øverste trinn på hans trapp. Men nå har han ”brummet” fra seg. Det blir stille på kjøkkenet, og ut til meg i gangen kommer det rolig og mildt fra hans kone, Adeline:

-Men han har da i alle fall et godt ansikt.

Sammenhengen er denne:
I lengre tid hadde denne troens stridsmann og misjonsleder i byen skrevet til hovedledelsen i Grensen 19 om å få oppover ”en av de store” til denne møteuka. En som kunne samle folket, trekke dem til bedehuset.

Han hadde blant annet nevnt Tormod Vågen og Øivind Andersen, vet jeg. En av disse var nå lovet til Namsos, men hadde plutselig, av en eller annen grunn, meldt avbud.

Og hovedkontoret fikk en brummende skjennetelefon om verden sør for Dovre som alltid ble favorisert. Resultatet var brevet til meg i Ålesund, uten at jeg ante det aller minste om bakgrunnen.

Men Herren kom meg i hu etter sitt løfte. Han besøkte oss sterkt under den møteuka. Lot Den Hellige Ånd falle på oss, slik at budskapet ble til fornyelse for de troende og noen unge gav sitt liv til Jesus for første gang.

Vekkelse
Jeg var kommet til Norge rett fra vekkelsen på feltet vårt i Kina. Nå kjente jeg gråten igjen her i Namsos. Syndenøden. Bønner, nødrop opp til nådens trone om tilgivelse, om renselse og fornyelse, om et rikere og sterkere liv med Jesus i etterfølgelsen. Vitnesbyrd fra de unge som fant fred med Jesus, grep oss alle i dypet av vår sjel. Troens anker var kommet innenfor forhenget.

Denne uka ble til to. Burde sikkert stoppet et par til. Alle disse døgn bodde jeg hos Adeline og Konrad. Hun var en god mor for meg disse ukene. Og den sterke, høyreiste og dyktige havnefogden kunne gråte av glede over et nådebesøk fra tronen.

Vi ble venner for livet. Han bad meg og skrev igjen og igjen til hovedadministrasjonen at jeg måtte oppover en ny tur.

Venner og forbedere
Havnefogden, hans kone og deres trofaste hushjelp har lenge vært hjemme hos Herren nå. Bedehuset gikk opp i flammer. Likeså kirken, ja, hele byen. Men intet hindret disse tre fra å være mine sterkeste forbedere etter at jeg vendte tilbake til fronttjeneste i Midtens rike. Så lenge denne kjære broder levde, skrev han til meg i Asia – gode brev.

–Dette blir nok det siste, leser jeg i et gammelt skriv med skjev og uklar skrift, men jeg skal fortsette å be for deg i Paradis…
Kan man det? Jeg vet ikke, men håper og tror det.

Nytt besøk i Namsos
Hjemkommet etter krigen, på besøk i Namsos, kom jeg til en helt ny by. Jeg gikk og lette etter den gamle, kjente gatebiten, etter en steintrapp opp til en dør med blankpusset skilt – havnefogd Hustad – en gang med knagge til hatt og frakk – en stemme fra kjøkkenet… Men alt var borte. Også de to gamle. Den ene som styrte kjøkken, den andre en fogd som ikke bare hersket over en havn. Han hadde også den store nøkkelen til bedehuset.”