mandag 13. august 2018

Et langt liv som forkynner

Tore Tungland (foto Dagen)
Tore Tungland begynte som forkynner som 19-åring. Han fortsatte som forkynner og leder i Misjonssambandet til helsa satte en stopper, i høy alder.

Tore Tungland vokste opp på et småbruk på Tungland på Jørpeland. Mesteparten av sitt voksne liv bodde han i Stavanger, men hadde også noen år på Østlandet. Hele sitt voksne liv var han tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Tore Tungland

Røtter fra Tungland og Fjelde
Tungland er noen garder sør på Jørpeland. Mot vest grenser de til sjøen, i øst ruver Tunglandsfjellet 388 meter over havet, i nord går grensa mot Jørpeland ved Tunglandselva og i sør innløpet til Botsfjorden. Fra gammelt av var det to bruk på Tungland, men i 1840-årene ble det ene av disse bruka (br.6) delt opp i flere små.

Et av disse nye bruka fikk bruksnummer 10. Det ble utskilt og solgt fra hovedbruket i 1846. De første eierne drev bruket i tre år, før Berta og Bjørn Larsen fikk kjøpe garden i 1849. Bjørn vokste opp i Grimsli, en liten husmannsplass i Jørpelandsheia. Besteforeldrene hans kom sammen med tre andre par over heia helt fra Numedal og Sigdal i Buskerud. Berta vokste opp på en gard på Tungland, kalt Voll. Sønnen til Berta og Bjørn, Lars, overtok garden og giftet seg med søskenbarnet sitt fra Voll, som også het Berta.

Garden hvor Tore Tungland vokste opp, midt på bildet ut mot sjøen.
Det hvite huset helt ved sjøkanten er huset til Tores 
besteforeldre Eli og Tore Fjelde. Helt til venstre, midt på bildet
 sees huset som Marta og Tore bygde. (foto widerøe)

Berta og Lars overlot garden til sønnen Rasmus, som ble født i 1883. Rasmus ble gift i 1905 med Malene Toresdatter Fjelde. De ble foreldre til Tore Tungland. Rasmus overtok garden etter foreldrene i 1920. Før det arbeidet han på garden sammen med faren, drev fiske og hadde andre strøjobber. Da Stålverket startet på Jørpeland i 1912, fikk Rasmus jobb der. Da han overtok garden, fortsatte han med fiske som tilleggsnæring. Han drev også et eget lite verksted, hvor han laget stiger.

Kona, Malene, helst kalt Mallin, vokste opp på Øvre Fjelde på Jørpeland. Foreldrene var Eli og Tore «Flåden» Fjelde. (Disse er behørig omtalt på slektsbloggen min). Samme året som Malene og Rasmus overtok garden, fikk Malene sine foreldre kjøpe ei tomt av dem, ved sjøen. Her bygde de et hus med to leiligheter. Eli og Tore og deres yngste sønn Sigurd Teodor flyttet inn i 1. etasje, mens sønnen Tomas og kona Inga (mine besteforeldre) bodde i 2. etasje.

Eli og Tore var aktive kristne. Tore fikk i 1905 predikanten Andreas Kvinlaug til å komme til Jørpeland. Han reiste for Kinamisjonen (NLM), som ikke hadde egen forening på Jørpeland da. Det ble en stor vekkelse under møtene ved Kvinlaug, og i forlengelsen av dem ble det startet misjonsforening for NLM, med Tore som en av stifterne. Under denne vekkelsen ble Malene frelst, og Rasmus ble vakt. Han ble frelst like etter at vekkelsen var over.

Tore sin far, Rasmus Larsen Tungland

Oppvekst på Tungland
Det ble derfor en kristen heim som ble stiftet i 1905 av Malene og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus ble snart en av lederne i Kinamisjonen og hadde ansvaret for de frie nattverdmøtene da de kom i gang. Rasmus var veldig radikal i sitt kirkesyn og hadde et anstrengt forhold til Den norske kirke (DnK). Noen av barna ble hjemmedøpt og til sin begravelse ville han ikke ha jordpåkastelse. Det ble fleipet med at det var forskjell på Kinamisjonsfolket sør og nord for Tunglandselva. På sørsiden var de mer radikale i forhold til DnK og mer pietistiske. Rasmus var absolutt en av disse siste. Han holdt en periode den kristne avisa Dagen, men sa den opp fordi den var for «kirkelig». Rasmus var ellers engasjert i lokalpolitikken, og satt flere perioder i kommunestyret i Strand.

Ungdommer fra Tungland, alle med Tungland som etternavn.
F.v. Olaf O., Ingolf, Knut, Hilmar, Tore og Lars
Malene og Rasmus fikk sitt første barn i 1906. Han fikk navnet Lars etter farfar. I 1909 kom Bertha (gift Langeland), Tore ble født 16. februar 1912 og oppkalt etter morfar. Deretter kom Elly (gift Jøssang) i 1915, Gerda (gift Heggheim) i 1918, Signe (gift Jøssang) i 1920, Bertinius (kalt Bert) i 1923 og til slutt Josef i 1928.

Tore Tungland si mor, Malene bak til venstre. Misjonskvinner fra Jørpeland 
på tur på preikestolhutta på 1960-tallet. 
Mi mormor og Tores tante nummer tre fra høyre.

Tore ble døpt 4. april 1912, av presten. Faddere var besteforeldrene Eli og Tore Fjelde, Rasmus Voll Tungland (Rasmus sitt søskenbarn og Tore sin vordende svigerfar) og moster Talette Fjelde (senere gift Dalane). Skolen var på Fjelde, så det var 2-3 kilometer å gå hver vei.

I hjemmet på Tungland kom misjonsbladet «Kineseren» (nå Utsyn) fast i postkassen. I tillegg hadde foreldrene en misjonskalender, som satte varige inntrykk hos Tore. På denne kalenderen var det bilder av fattige kinesere og kinesiske røvere som var fanget og satt i lenker. Det var også bilder av kvinner med bundne føtter. Tore tenkte flere ganger at han måtte hjelpe disse stakkars folkene, så snart han kunne!

Da Tore var 17 år gammel, skjedde en omveltning i livet hans. Det året brøt det ut en vekkelse på bedehuset. Taler var Olaus Østebø fra Talgje fra NLM. Tore var en av dem som ble frelst i denne vekkelsen. Etter det var han fast på møtene, selv om det på den tid var få ungdommer som gikk på bedehuset. Han var den eneste gutten, men han trivdes godt sammen med de eldre. De gamle vennene hans kalte han etter omvendelsen for «Tunglandspresten». Da han ble frelst, begynte han å lese kristen oppbyggelseslitteratur. Rosenius sine samlede verker på svensk ble mye lest, men også bøker av blant andre Ludvig Hope og Martin Luther.

Tungland 1895. Tore Tungland sitt hjem bak til høyre (foto Greve)

Fra Tryggheim til forkynnervirksomhet
Skoleåret 1930-31 gikk Tore på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Det ble et år med både menneskelig og åndelig oppvåkning. Her ble også kallet til misjon vakt i ungdommen. Han var usikker på om han skulle være i Norge eller reise ut som misjonær, og vurderte derfor å søke både på lærerskole og på Fjellhaug misjonsskole. Før han kom så langt at han fikk søkt, fikk han et brev med kall fra Stavanger krets NLM om å begynne som forkynner, mest med sikte på å nå ungdommen.

Tore fortalte senere at dette var et meget vanskelig brev å få. Et brev som han på samme tid satte pris på og som han ønsket ikke skulle ha kommet. Gjennom andre fikk han høre at en kjent leder skulle ha sagt at han syntes Tore var for ung til å reise som forkynner. Da ble det enda vanskeligere for han. Han var nemlig enig med ham. Og i tillegg kjente han seg uverdig, udugelig og nervøs for denne oppgaven. Det stemte heller ikke med hans egne planer. Men var dette Guds vilje? spurte Tore. Det ble en vanskelig og kampfull tid, for en ung gutt. En dag måtte han gi et svar. Han la seg på kne med en åpen bibel og leste Luk 19,29 ff, om Jesus som hadde bruk for eselfolen for å ri inn i Jerusalem palmesøndag. Det ble løsningen for han. Jesus kunne bruke en ung eselfole som ingen hadde sittet på! Noe så merkelig. Da kunne han bruke hvem han kaller, i sin tjeneste. Tore var da 19 år gammel.

Jørpeland gamle bedehus. (Langeland kapell)

Den første turen han hadde som nyansatt forkynner var til Ræge og Dysjaland bedehus på Sola. Han var da sammen med Olaus Østebø, som var Guds redskap da Tore ble frelst. Den første tiden skulle Tore for det meste delta med vitnesbyrd og sang. Det brøt ut vekkelse på Sola, og mange tok imot Jesus som sin frelser. Etter ei tid gikk Tore tom, og ønsket å reise heim. Han fikk en lang samtale med Østebø, som varte langt ut over natten. -Vekkelsen vil fortsette uten meg, sukket Tore. Østebø svarte ikke på det. Kort tid etter var Tore klar til å reise hjem, men da ble det liv i Olaus Østebø. Han slo neven i bordet og sa at om Tore reiste heim nå, ville det gå han evig galt! Tore skvatt til, men valgte å følge den gamles oppfordring om å fortsette. Dette var han glad for i ettertid.

Etter et par års reisevirksomhet, kjente Tore behov for å studere Bibelen litt grundigere. Han fikk derfor permisjon for å ta et vinterkurs på Fjellhaug bibelskole. Etter dette kurset gav en av lærerne på Fjellhaug, Øivind Andersen, Tore denne attesten: «Det er en gnist i ham som Gud har gitt ham. Tungland har en merkelig evne til å klarlegge skriftens tanke. Han kan også rive falske trøstegrunner fra folk og vise dem til Kristus. Hvis Gud får stelle med ham, tror jeg han vil bli en dyktig arbeider.»

Tore Tunglands barndomshjem i forgrunnen. 
Martas hjem skimtes bak til venstre. (widerøe)

Stiftet familie på Østlandet
Etter kurset på Fjellhaug, reiste Tore tilbake til Jørpeland og fortsatte som forkynner i Stavanger krets. Men allerede i 1935 fikk han et kall fra Oslo krets om å bli forkynner der, og Tore svarte ja. Dermed gikk turen tilbake til Østlandet og forkynnervirksomhet i Oslo, Akershus og Østfold. Her fikk han stå i flere store vekkelser, blant annet i Tune, Øyemark, Jaren og Hurdal. Han var ansatt i Oslo krets fram til 1940, og fortsatte i de neste to årene som forkynner for hovedstyret. Det betydde reiser rundt om i hele landet.

Før han reiste til Oslo, hadde Tore blitt kjæreste med ei nabojente fra Tungland. Den utkårede het Marta Gurina Voll Tungland og var ett år yngre enn Tore. Marta var datter til Kjersti og Rasmus Voll Tungland, og hun var Tore sin tremenning. Også hun vokste opp i en kristen heim. Marta og Tore ble gift i 1936 og fikk sitt første barn i 1938. Han fikk navnet Ragnar. Senere fikk de tre døtre, Astrid i 1941, Marit Ranveig i 1943 og Turid Kristine i 1949.

F.v. Josef Tungland, Tore Tungland og Alf Sandvik

Første ungdomssekretær
Hjemme i Rogaland var det mange som ikke var glad for at Tore flyttet til Østlandet. De ville ha han som arbeider i Stavanger krets. I tiden fra 1930 og framover var det et stadig tema i NLM om det burde satses på et eget ungdomsarbeid, eller om ungdommen kun skulle være sammen med de eldre. Tanken om et eget ungdomsarbeid vant fram, og i 1942 bestemt kretsstyret i Stavanger krets seg for å kalle kretsens første ungdomssekretær. Valg av person var enkelt. Dette var en god anledning til å få Tore Tungland heim igjen.

Tore og familien svart ja på kallet og flyttet tilbake til Rogaland. Her fikk han ansvaret for å fremme barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Han reiste også som vanlig forkynner, og i 1943 fikk han oppleve en stor vekkelse på Mosterøy. Den ble i ettertid kalt for «Tunglandsvekkelsen». I 1944 var han to uker i Bergen sammen med Arne Aano. Aano ble bare ei uke, fordi faren hans ble alvorlig syk. Arne Aano og Tore Tungland skulle i årene framover ha mange møter i lag. Aano var en typisk vekkelsespredikant. Mange ganger tilkalte han Tore mot slutten av vekkelsesaksjonene, for at Tore skulle forkynne et frigjørende budskap til de nyfrelste. Det var ikke Aano si nådegave.

Med en stadig økende familie, så Martha og Tore behov for å få seg et eget hus. Det var da helt naturlig å tenke på Tungland. Tore var knyttet til heimplassen, og hadde stor tillit blant flokken på bedehuset. Da første 17.mai fest på Jørpeland etter krigen skulle planlegges (1945), var det naturlig å spørre Tore om å være taler. Tore fikk skille ut ei stor tomt fra hjemmegardens nordlige hjørne, og et romslig hus sto ferdig i 1948. Tomta fikk navnet «Fredtun» og ble bruksnummer 69.

Martha og Tores hjem på Jørpeland, til høyre. (widerøe)

Fire år i Skien krets
I 1950 brøt det ut vekkelse i Salem byforsamling i Stavanger. Talere var Olav Hovda og Tore Tungland. Ellers fortsatte han som ungdomssekretær fram til 1952. Da kom det et nytt kall til Tore. I Skien krets, som besto av Telemark og deler av Aust Agder, trengtes ny kretssekretær og Tore Tungland sto på ønskelista. Tore svarte ja, og dermed ble det nok en gang oppbrudd for familien. Denne gang bosatte de seg i Skien.

Perioden i Skien krets ble på fire år. En av de viktige sakene Tore var med på disse årene, var å få i gang en skole i Telemark. Tore var med i komiteen som arbeidet for å få i gang denne skolen. I Kviteseid var det en gammel folkehøyskole som var til salgs, og valget falt på denne. Skolen fikk navnet Kvitsund og ble overtatt av NLM i 1955. Tore var også aktivt med i prosessen for å skaffe de første lærerne til skolen.

Tore Tungland t.h. (Foto Dagen 04.07.1955)

Lang periode som kretssekretær i Stavanger
Våren 1956 døde kretssekretæren i Stavanger, Tore Botnen. Det var stor enighet i kretsstyret at Tore Tungland var rette mann for å overta som leder i NLMs største krets. Igjen svarte Tungland ja på kallet og familien brøt opp fra Skien, og slo seg etter hvert ned i misjonens bolig i Haukeligata 28 på Storhaug i Stavanger. Huset på Tungland overtok sønnen Ragnar noen år senere. Etter noen år på Storhaug, bygde Tore sitt eget hus i Eikebergveien 4 på Kristianlyst. Her ble han om Marta boende resten av livet.

Arbeidet som kretssekretær var arbeidskrevende, og Tore var stadig på farten. Som daglig leder av et omfattende arbeid, krevde kontoret mye tid. Reiseruter for forkynnere skulle legges. Ansatte skulle følges opp, og nye ansettes. Det var også mange styrer og komiteverv som skulle fylles. I tillegg var det forventet at kretssekretæren var mye ute blant fotfolket og forkynte Guds ord. Da Marta og Tore hadde vært gift i 40 år i 1976, regnet de ut at Tore hadde vært på reise minst halvparten av dagene.

Tore fikk mange år som kretssekretær i Stavanger. Han fortsatte i stillingen fram til 1973. Da var han passert 60 år. De siste årene før han ble pensjonist var han forkynner for hovedstyret, og reiste dermed som forkynner i hele landet.

Nestformann i hovedstyret. Tore Tungland nr. tre fra høyre

18 år i hovedstyret, seks som formann
Tore Tungland hadde ei utpreget hyrdenådegave som ble lagt merke til og satt pris på i organisasjonen. I 1961 ble han satt opp som kandidat til NLMs hovedstyre, og ble valgt inn som fast medlem. I 1967 ble han gjenvalgt og ble da nestformann i styret. Han ble gjenvalgt for en tredje periode i 1973, og da ble han også valgt til hovedstyrets formann. Han var formann fram til han gikk ut av styret i 1979. Da ble for øvrig broren hans, Josef, valgt inn i hovedstyret, og ble formann etter Tore.

Vervet som medlem i hovedstyret innebar at det ble noen utenlandsturer for å besøke misjonsarbeidet. I 1968 reiste Tore og kommende generalsekretær Birger Breivik til Etiopia og Tanzania. I Etiopia var de med på innvielse av et nytt hospital i Sidamo. Innvielsen ble foretatt av selveste keiser Haile Selassie. I 1973 reiste de samme to på besøksreise til Japan, Hong Kong, Taiwan og Indonesia.

Perioden 1960-1980 var en vekstperiode i NLM. Mange nye misjonærer og forkynnere ble ansatt. Leirsteder ble bygget over hele landet. I Stavanger kom Utsyn på Finnøy og Tonstadli i Sirdal i Tore sin periode som kretssekretær. Tore ledet arbeidet med stø hånd. Han var mild av natur, men kunne også være bestemt. Når saker ble drøftet, var han ofte stille den første delen av behandlingen, men kom gjerne med en forløsende konklusjon mot slutten. Han vår høyt respektert, også av dem som var uenig med han i sak.

Tidlig i ungdommen fikk Tore Tungland et råd av misjonshøvdingen Br. P. Mugaas. Tore var usikker på veien videre i misjonen og spurte om råd. Mugaas svarte da: «Du har gitt misjonen ditt liv, og så skal du la misjonen styre!» Dette råde ble retningsgivende for Tore Tungland resten av livet.

F.v. Egil Grandhagen, Tore Tungland, Birger Breivik og Gudmund Vinskei.
(Aftenbladet 30. juni 1979)

Profilert leder
Som hovedstyremedlem og kretssekretær måttet Tore ofte holde profilerende foredrag og skrive veiledning i ulike blader og aviser. Han var preget av farens radikale lekmannssyn, men gikk ikke så langt som faren i kirkesynet. Han var helt på linje med Ludvig Hope at NLM skulle være «i kirken, men ikke under kirken.»

Tore delte nok også en utbredt skepsis til at det skulle være for mange teologer i misjonen. Disse var oftest lærere og manglet vekkelsens gnist. Han var også redd for at teologenes autoritet skulle hindre nådegavene. Han sa det slik på sine eldre dager: «Me er ikkje redde teologane, men me er redde for at nådegåvene Gud har valt seg ut skal skuvast til sides.»

Da han ble valgt til formann i hovedstyret, ble han intervjuet av Stavanger Aftenblad. Han ble da spurt om NLMs forhold til statskirken, og svarte godt i tråd med Hopes syn, sitert over. Intervjueren spurte så om hva Tore trodde ville skje hvis statskirken ble løst fra staten og ble ei fri folkekirke. Svaret han da gav er interessant: «Skulle det skje, lat oss seie om 20 år, at kyrkja blir skilt fra staten, trur eg Misjonssambandet, og fleire organisasjonar med, vil få si eiga kyrkje. Det er mitt personlege syn – utan at eg dermed seier at det er Misjonssambandet sitt.»

Martha og Tore Tungland (Foto Dagen)

Det var imidlertid ikke kirketenkning som opptok Tore Tungland mest, men det var forkynnelsen av Guds ord. Tore selv var også først og fremst forkynner. Odd Dubland siterte en gang fra en tale Tore hold i godt voksen alder: «Eg vågar ikkje slutta som forkynnar, for då kan eg kom bort frå Gud.» Johannes Kvalheim, rektor på Tryggheim og venn av Tore, karakteriserte Tore på denne måten: «Han fór så stille, men vart myndig på talarstolen. For meg var han den beste rådgjever.»

Tungland var opptatt av at forkynnerne måtte forkynne til vekkelse og frigjørelse. Forkynn synd og nåde, formante han ofte. Han var også opptatt av at forkynnelsen måtte gi trøst til trette kristne. Det er derfor neppe tilfeldig at andaktsboka han gav ut, fikk tittelen «Trøysta mitt folk». Den andre boka han gav ut, var betraktinger over påskens budskap. Tittelen var «Ved foten av korset» Til forkynnerne kunne han si at det som forkynnes det skjer, og det som ikke forkynnes, skjer ikke. Har du noe godt å si om Jesus, vil alltid noen høre på deg!

Jeg var en gang sammen med Tore Tungland på et møte. I bilen på veien heim kom han med et hjertesukk som har fulgt meg siden. Han som hadde åpningshilsen på møtet hadde kommet med anklager og formaninger til forsamlingen. Tore var litt oppgitt av det han hadde hørt og kom med følgende hjertesukk: «Det er så lett å trykke misjonsfolket ned. Tenk om vi heller kunne oppmuntre hverandre å si noe godt om Jesus.»

Josef avløser Tore som hovedstyreformann
Dagen 3. juli 1979

Han hadde også noen formaninger å gi til sine forkynnende brødre og søstre. De måtte være på vakt mot «oppdagelseskristendom». Den er ofte uklar, hevdet han. Vekkelsen derimot, skaper et bevisst og avgjort kristenliv. Så kunne han legge til: Husk at det ikke er budbæreren som skal være stor, men budskapet.

Det var viktig for Tore Tungland at forkynnerne var åpne for åndens ledelse, også – og ikke minst – på talerstolen. Han fortalte om en opplevelse han selv hadde hatt om dette: «Ein kveld hadde vi møte i eit privathus. Eg hadde førebudd meg så godt eg kunne på vanleg måte. Teksten var om kongesonen sitt bryllup. Då kom Guds Ande på ein særleg måte. Det kan ikkje forklarast. Det var som om det ikkje var eg som talte. Folk var fjetra, dei lo og gråt. Ein kom og sa han skulle ha ropa «Halleluja!». Eg meiner bedehusforkynnarane opplever mange slik stunder som dette. Og kva trur me det var? Jau, det var Den Heilage Ande som styrde! Slike mektige møte fekk eg sitja på mange gonger i unge år»

I et intervju ble han bedt om å svare på kva han fryktet mest med tanke på misjonens framtid. Han svarte blant annet: «Det jeg frykter aller mest er at vi ikke klarer å holde en klar og avgjort forkynnelse. Misjonen har ikke livsgrunnlag uten en klar forkynnelse av synd og nåde, så folk blir syndere ved Guds lov og utløst ved evangeliet.»

Fra en festkveld på Fjelltun bibelskole, skoleåret 1979-80
Tore Tungland assisterer Edvard Helland som barberer. de som får gjennomgå
er f.v. Reidar Eriksen, Erik Kjebekk, Roar Langerud og Johannes Eiken

Siste år
Tore Tungland fortsatte å forkynne Guds ord også etter at han ble pensjonist. Han hadde også noe undervisning på Fjelltun bibelskole. Da jeg var elev der i 1979-80, underviste Tore i Romerbrevet. Undervisningens beste stunder var nok når han gjorde som Ludvig Hope hadde gjort i Tore sin klasse på Fjellhaug. Han fortalte at det hendte Hope sa til elevene at nå legger vi vekk læreboka, for nå vil jeg forkynne for dere. Disse timene var best for Tore, og slik var det nok for oss elever på Fjelltun også.

Aftenbladet 21.04.1997

Tore ble også brukt noe i misjonens nærradio «Nytt Liv Media», som ble startet på begynnelsen av 1980 tallet. Det var både andakter og samtaleprogram. Etter hvert ble helsa svekket, og det ble mindre krefter til å reise med Guds ord. 19. april 1997 sovnet han stille inn, 85 år gammel.







Kilder
Halvor Langeland: Med Kvitsund i 10 år
Utsyn: De roper
Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig. Magnus Tausjø
Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Odd Dubland: Mellom palett og preikestol
Trygve Bjerkrheim: Fjellhaug 50 år
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
I livsens vår. Tryggheim 75 år
Tore Tungland: Ved foten av korset
Tore Tungland: Trøyst mitt folk
Egil Sjaastad: Vi forkynner Kristus
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Dagen.no
Aftenbladet.no
Utsyn
NLMs årbøker
nb.no
digitalarkivet.no
























onsdag 8. august 2018

Når presten fornekter Guds ord



Sokneprest i Farsund og Lista, Runar Foss Sjåstad, har i avisen Agder hatt et par debattinnlegg der han avviser sentrale deler av Bibelens lære. Jeg spør meg selv; hvorfor er han prest?

Sjåstad rykket tidligere i sommer ut med et oppgjør mot læren om livets to utganger, himmel og fortapelse. Tobias Salmelid og Steinar Handeland hadde innlegg der de talte mot det Sjåstad lærer. I dagens Agder, 8. august 2018, har så Sjåstad et tilsvar og en bekjennelse.

Sjåstad skriver blant annet:

-Sentrum er Guds kjærlighet til oss mennesker gjennom Jesus Kristus. Det som ikke samstemmer i Bibelen med Guds ubetinget kjærlighet har liten eller ingen gyldighet med våre liv i dag.

-Læren om verbalinspirasjonen (Hvert ord i Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig i alle ting.) er i åpenlyts strid med Den hellige skrift selv.

-Han siterer Tom Egeland: «Det hersker ingen tvil om at det er mange tvilsomme sider ved Bibelen.» «I spørsmålet om homofili, derimot, skyver de fundamentalistiske kreftene Bibelens anakronistiske og hatske holdning til homofile foran seg. Bibelen rommer mye grums.» Så legger Sjåstad til: Jeg vil ikke bruke samme formuleringer som Egeland, fordi jeg vet at det er mange oppriktige mennesker innenfor de miljøene som ytrer et fundamentalistisk bibelsyn. Om han ikke vil bruke samme ord som Egeland, gir han åpenbart sin tilslutning til innholdet i det Egeland sier.

-Den barbariske helveteslæren, den tåler heller ikke dagens lys i et moralsk/etisk perspektiv

-Jeg tror for øvrig på mange utganger etter dette livet- mange havner i himmelen, og noen havner i habiliterende soning, men jeg tror at det til slutt vil bli en evig gjenopprettelse av alt og alle… .Den muligheten til forsoning og kjærlighet vil aldri ta slutt før alle er omsluttet av Guds evige kjærlighet i vår Herre Jesus Kristus.



Når jeg leser en prest skrive slikt som dette, må jeg virkelig spørre. Hvorfor er han prest, når han ikke tror på det Guds ord forkynner? Hvorfor trenger vi en frelser, hvis alle blir frelst til slutt uansett? Hvordan kan han med frimodighet forkynne Guds ord, når han selv avgjør hva i Bibelen som er sant og hva som «ikke tåler dagens lys»?

Guds ord er ikke til å misforstå. Fordi alle mennesker er syndere, og har gjort opprør mot Den hellige Gud, trenger vi en forsoner. Guds egen Sønn, Jesus Kristus, kom til jord og gav sitt liv til soning for all verdens synd. Han levde også et fullkomment liv i vårt sted. Denne frelse er for alle, men kun den som tar imot frelsen ved omvendelse og tro, får del i frelsen og en evig himmel. Den som forkaster Jesu frelsesverk, er fortapt.

Jeg kunne sitert mange bibelvers om dette, men tar med kun «Den lille bibel»: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3:16

Det er opp til Sjåstad å tro Bibelens tale eller å forkaste den. Men jeg mener det er misbruk av talerstolen å forkynne et annet evangelium enn det han ved sin ordinasjon er satt til å forkynne.














lørdag 4. august 2018

Marie Skordal Helland - Et dramatisk liv

Forlovelsesbilde av Marie Skordal og Ole Johannes Helland

Marie Olavia Skordal var ei yngre søster av Johan Albert Skordal. Hun ble født i Sokndal og døde som firebarnsmor etter seks år i Kina.

Marie er nok den av Sokndals pioner-misjonærer som er minst kjent. Jeg har heller ikke klart å finne mye stoff om henne, men noe vet vi. Jeg starter med en tenkt situasjon ved frokostbordet hos Maries foreldre i Øvre Strandgate 37 i Stavanger 1. februar 1909.

En tenkt frokostsamtale i 1909
Anne og Julius Olsen hadde nettopp avsluttet frokosten og Julius tok som vanlig fram Rosenius si husandaktsbok og leste andakten for dagen. Teksten var fra Rom 12,1: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Etter andakten og ei bønnestund på kne, fortsatte de gamle å samtale om det de hadde lest. De kjente seg litt igjen i det som Rosenius skriver: «Mange kristne har bokstavelig talt gitt sine legemer til offer.»

Samtalen gikk tilbake til Rekefjord hvor de stiftet familie for om lag 50 år siden. Gud var god mot dem og gav dem først en, så to sønner. Men sønn nummer to ble tatt fra dem og han døde bare ett år gammel. Senere fikk de en sønn til, deretter to døtre og til slutt enda en sønn. I 1879 rammet tragedien dem nok en gang. Deres eldste sønn ble syk og døde.

Huset i Øvre Strandgate 37 som Anne og Julius Skordal bodde i.

Foreldrene gledet seg over de fire barna som var igjen og som alle ble bevart i troen på Jesus. Dette betydde så mye for dem. Gleden var derfor større enn sorgen da sønn nummer tre, Johan Albert tok farvel med dem og reiste til Kina for å forkynne evangeliet for de som aldri hadde hørt om Jesus. Men når samtalen var kommet så langt, kom tårene på de gamle. Johan Albert ble gift i Kina og fikk to gutter, men etter kort tid ble han syk og døde. Det var et hardt slag for mor og far da dødsbudskapet nådde Norge. Ikke lenge etter kom svigerdatteren heim sammen med de to guttene, og de fikk noen gode år sammen med barnebarna, før de emigrerte til Amerika.

Marie Skordal Helland

Etter hvert ble det klart at den yngste datteren deres Marie, også hadde fått kall fra Gud om å reise til Kina. Hun reiste i 1903 og ble gift med en sunnmøring ved navn Ole Johannes Helland. De fikk ofte brev fra Marie, og i det siste sto det at hun nettopp hadde født barn nummer fire på fire år. De var også innom den eldste datteren som var gift med en bonde på Klepp og hadde tre barn, mens yngste sønnen hadde gått i fars fotspor og var skipper på de store hav. Så selv om de hadde opplevd mye tungt, synes de likevel at Gud hadde velsignet dem rikt.

Marie Skordal Helland
I det Anne og Julius er i ferd med å avslutte frokostsamtalen, som ble ekstra lang denne dagen, så Julius gjennom vinduet at en mann stanset ved døra deres. Han kjente igjen denne mannen, det var presten. Presten banket på og kom alvorstynget inn på kjøkkenet. Marie og Julius forsto at noe var galt. Presten fortalte stille at det hadde kommet dødsbudskap fra Kina. Datteren deres, Marie, ble syk og døde i midtene av januar. Så hadde de gamle to barn gravlagt i Kina. Rosenius sine ord i andakten de nettopp hadde lest, kom til dem igjen: «Mange kristne har bokstavelig talt gitt sine legemer til offer.»
Kanskje var det omtrent slik de fikk beskjeden om Maries død. Vi vet ikke, men vi vet at denne familien opplevde mange tunge stunder. Vi starter fra begynnelsen igjen.

Ole Johannes Helland

Oppvekst i Sokndal
Maries far Julius Olsen ble født på Immerstein ved Rekefjord i Sokndal. Han ble gift med Anne Bertine Olsdatter fra Rekedal. De slo seg ned i Rekefjord, hvor Julius først var handelsmann, men snart gikk over til sjøfart og ble skipper på ei frakteskute som gikk i utenriksfart. Marie ble født 18. mai i 1874 og hun hadde fem søsken, Ola Martin (1863-1879), Oskar Reinert (1865-1866), Johan Albert (f.1868), Othilde Regine Emilie (f.1870) og Marselius Reinert (f.1880). I 1885 hadde familien flyttet til Strandgaten 48 i Sokndal. Antakelig ble de her fram til 1897. Da bygde Anne Bertine og Julius nytt hus i Øvre Strandgate 37 i Stavanger, og familien flyttet dit.
Under folketellingen i 1900 bodde Marie heime hos foreldrene sammen med søsknene Othilde Regine og Marselius Reinhart. Svigerinnen Brita Skordal og hennes to sønner bodde også i samme huset.

Ole Johannes Helland nr. 2 fra venstre. Ellers f.v. Marie Monsen
Henrik Seyfart og Even Staurset. (foto NLM-arkivet)

Til Kina i 1903
Marie og broren Marselius studerte en periode i England like etter århundreskiftet. Marie ble antatt som misjonær i Kinamisjonsforbundet, og ankom Kina i 1903. Året etter ankomst Kina, giftet hun seg med Ole Johannes Andreas Helland fra Skodje på Sunnmøre. Han var like gammel som Marie og hadde reist til Kina ett år før henne.

Marie Skordal Helland
Etter språkstudier bosatte de seg i byen Sichwan, og etablerte en ny misjonsstasjon der. Det var mye motstand og motvilje mot de utenlandske misjonærene fra den lokale lederen, kalt mandarin, og noen katolske misjonærer som var i byen. Men de fikk uventet hjelp av en muslim. Muslimen var slakter og øynet nok muligheten for økt salg hvis utlendingene slo seg til i byen. Han fikk ordnet med en leiekontrakt til det første huset som misjonærene bodde i.

Ole Johannes Helland

Etter hvert fikk misjonærene inngang blant folket og første kineser ble døpt i mars 1906. I tillegg til evangelisering, underviste også Ole Johannes ved en offentlig skole i byen. I 1907 flyttet Marie og Ole Johannes fra Sichwan til Puninggai misjonsstasjon, i bydelen Puninggai i Laohokow. Her gikk mesteparten av Ole Johannes sin tid med til å åpne og lede evangelist- og lærerskolen som misjonen startet her i januar 1908.

Forlovelsesbilde av Marie Skordal og Ole Johannes Helland.
Tidlig død
Marie og Ole Johannes Andreas fikk fire barn på fire år, Arnold i 1905, Agnes Bertine i 1906, Klara Beate i 1907 og Marie Julie i 1908. Ved nyttår 1909 rammet tragedien familien i Laohokow. Marie ble rammet av sykdom og døde allerede 11 januar. Ole Johannes reiste heim til Norge etter Maries død. Han reiste alene ut igjen til Kina i 1910 og var da knyttet til skolearbeidet i Laohokow. Han opplevde da på nært hold at konas sambygding, Tønnes Frøyland, ble skutt og drept av røvere i 1914.  Da Ole Johannes kom heim til Norge i 1919, var han først ei kort tid forkynner, før han overtok som rektor ved Fjellhaug skoler. Han døde brått i 1924, 50 år gammel.

Anne Bertine Skordal med Marie og Ole Johannes Helland sine fire barn
Hvordan gikk det så med barna? Kirsten Rafoss Heggdal er gift med Maries barnebarn. Hun er kilde til følgende. Etter hjemkomst bodde alle fire hos besteforeldrene i Øvre Strandgaten 37. Etter ei tid ble det huset solgt, og alle flyttet til Maries søster Otilde Regine Emilie på Laland på Klepp. Etter en tid ble det bestemt at de to yngste jentene, Klara og Marie, skulle flytte til en slektning av Ole Johannes i Ålesund, mens de to eldste ble boende hos moster på Laland.

Tegning av gullsmed Kristian Bernhard Hagen (Sunnmøre museum)

Gullsmed Hagen var en kjent personlighet i Ålesund by og blant kristenfolket i særdeleshet. Han ble født i Molde, men slo seg ned i Ålesund. Her bygget han opp en solid gullsmedforretning. Han var gift med Jacobine Mordal og de fikk fem barn og ett adoptivbarn. Han ble frelst som ungdom, og da han kom til Ålesund startet han straks med kristent arbeid. Først i søndagsskolen, senere i Samemisjonen, Indremisjonen og Kinamisjonen. Hovedengasjementet hadde han i Kinamisjonen, hvor han var ulønnet kretssekretær ved siden av arbeidet i gullsmedbutikken i perioden 1904-1937. Til denne heimen var det Klara og Marie flyttet.

Klara Beate og Marie Julie Helland som vokste opp på Sunnmøre
Marie ble værende i Ålesund hele livet. Hun arbeidet som kontordame og forble ugift. Heller ikke Klara ble gift. Hun flyttet ei stund før krigen til sin søster Agnes i Rogaland. Agnes var helsemessig svak og trengte hjelp. Klara flyttet senere til Stavanger hvor hun arbeidet som samaritt. 

Stavanger Aftenblad 26.6 1976
Stavanger Aftenblad 6. mai 1961

Agnes ble gift med Torvald Georgsen fra Rekefjord. Han tok senere etternavnet Heggdal. Agnes og Torvald fikk to sønner og de drev gard på Skjæveland ved Ganddal. På sine eldre dager solgte de garden og kjøpte hus på Ganddal.  Torvald reiste lenge som forkynner i Kinamisjonen. Arnold ble gift med Tordis, og de kjøpte gard i Forsand. Etter mange år som gårdbrukere, solgte de garden og flyttet til nabohuset til Agnes og Torvald på Ganddal.



Kilder:
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal
Opplysninger fra Kirsten Rafoss Heggdal
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II
Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942
Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com
Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6
Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Aftenbladet.no arkiv
wisted.net
Digitalarkivet.no




















onsdag 1. august 2018

God frukt - mangel på frukt


Ingen blir frelst ved å gjøre gode gjerninger. Den som er frelst vil som en følge av gjenfødelsen, bære god frukt.

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. (Joh 15,5)

Mange tenker at frelsen er et verk av Jesu alene, mens etter at jeg er frelst, må jeg gjøre mitt. Som kristen må jeg gjøre gode gjerninger og bære god frukt.  Vi hopper så lett over den siste setningen i verset over: «For uten meg kan dere intet gjøre»

I Gal 5,22-23 nevner Guds ord en del av Åndens frukter: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. (Gal 5:22f)

Det skulle bare mangle at det ikke skjer en forandring med en kristen som lever et langt liv i samfunn med Jesus. At kjærligheten, mildheten, trofastheten og ydmykheten får prege livet i større og større grad.

Men hvordan skjer dette som vi ofte kaller helliggjørelsen? Jo, helliggjørelsen skjer ved å bli i Jesus. Det er Han som også er vår helliggjørelse (1 Kor 1,30). Kraften i helliggjørelsen er den samme som kraften i frelsen: Ordet om korset.


Jo nærmere du får leve Jesus, jo mer får han prege deg og jo mer får han legge gjerninger ferdig som du får vandre i. Heller ikke helliggjørelsen er et «ta meg i sammen» rike. Nei det er et nåderike.

Lever du nær Jesu, vil han også rense deg. «Den grein som bære frukt, renser han, for at den skal bære mere frukt.» (Joh 15,2) Og i 1 Pet 4,12-13 står det slik: «Mine kjære! Undre dere ikke over den ilden som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart.» (1Pet 4:12f)

Vi sukker så ofte «hva vil du Gud?» når vansker og prøvelser møter oss. Og slik skal vi få lov til å sukke. Vi skal ikke tale lett om slike ting. Men Gud sier noe om at han må bruke kniven for å skjære bort noen ville vekster, for at vi skal kunne bære enda mer frukt. Her er dype ting vi må snakke varsamt om.

I Jes 49,14-16 møter vi profeten i anfektelsens mørke. Gud har visst forlatt meg! Man da svare Gud så herlig: «Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg


Guds Ord sier at det er mulig å falle fra troen og frelsen. Den gren som ikke blir i Jesus «kastes ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.» (Joh 15,6)

Det ser ut til at den siste tid skal være frafallets og søvnens tid. Mange skal falle fra, sier Jesu i Matteus 24. I Johannes Åpenbaring får menighetslederen i Efesus beskjed om at han har forlatt den første kjærlighet.

Hvordan har du det med Jesus? Har du det slik sangeren sier: «Meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds Lam», eller er du på vei bort fra Jesus? Kanskje er du ei slik avskåren grein?

Jeg er glad for at det enda er nådetid. Det er enda en mulig for en synder å vende om og for en frafallen å komme tilbake: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)