onsdag 1. april 2020

Frelse for en dødsdømt?


Det satt en ensom mann på ei fengselscelle i Stavanger like før jul 1945. Han hadde fått sin dødsdom, men nå var det mormors bibelfortellinger som opptok han mest.

Det var den 36 år gamle Hans Jacob Skaar Pedersen som i de lange dagene på cella hadde begynt å tenke på Gud. Han hadde ikke vokst opp i en kristen heim, men mormor og morfar i Kopervik var kristne. Hver gang familien hadde vært på besøk, hadde mormor fortalt de små fra Bibelen, og morfar hadde andakt ved middagsbordet.

Mormor, Torborg Skaar, døde i 1923. Da var Hans Jacob kun 14 år gammel, men bibelhistoriene glemte han ikke. Mormor ble født på garden Sandvik i Tysvær og vokste opp i en søsken flok på fire. Eldstemann emigrerte til Amerika og ble prest i det norskamerikanske miljøet. Yngstesøster Johanne overtok etter hvert heimegarden på Sandvik, og flyttet på sine eldre dager til Jørpeland. Hun er min oldemor. Torborg og fjerde søster, Oline, ble begge gift til Kopervik-traktene. Senere fikk Torborg fem halvsøsken, da faren som enkemann giftet seg på nytt i 1871.

Sandvik-garden var en haugianergard, og mormor Torborg, visste å fortelle barnebarna om sin farfar Erik, som var en av lederne i haugianerflokken i Tysvær og var med å stifte Det Norske Misjonsselskap. Hun var også stolt over faren, Jon Sandvik. Flere ganger fortalte hun Hans Jacob om oldefar Jon sin bønnestein heime på Sandvik. Det var en stor stein som Jon ofte besøkte for å be for barna og ikke minst barnebarna og kommende generasjoner. Bak den steinen var det to store groper etter oldefars «bønneknær».

Kanskje dette er Jon Sandvik sin bønnestein?

Alt dette kom så sterkt for han, der han satt alene i fengselet i Stavanger. Han var glad for at mormor og morfar var døde, og derfor slapp å oppleve krigens gru og hvordan han selv hadde stelt seg. Livet hans hadde langt fra vært slik besteforeldre og oldeforeldre hadde ønsket og bedt om. Nå kom de mange tanker, om hvorfor det hadde gått som det hadde, med livet hans.

Hans Jacob sin mor, Tyri Josefine Skaar, ble gift med farmasøyt Henrik Bernhard Pedersen rundt år 1900. De fikk sju barn, og Hans Jacob var nummer tre, født 30.12.1908 på Bryne. Familien flyttet ofte, først fra Kopervik til Bryne, deretter Florø, så Egersund, før foreldrene slo seg ned i Stavanger. Foreldrene var ikke kristne. Faren var medlem av partiet Høyre. Hans Jacob var en stor og flott ungdom, som var aktiv i idrettsbevegelsen i Florø. Han fikk jobb på et sakførerkontor, men ble snart arbeidsledig. Dette medført at han ble bitter og mente at demokratiet hadde spilt falitt.

Etter det dro han til sjøs, og fikk noen tyske venner som var tilhenger av nazismen. I 1934 kom han tilbake til Norge og Egersund, hvor foreldrene da bodde, og meldte seg umiddelbart inn i NS, noe de fleste av søsknene også gjorde. Hans Jacob begynte etter hvert på jusstudier, og fullførte disse etter krigsutbruddet. Han meldte seg til kamp på nazistenes side, men han ble aldri innkalt. Det gjorde imidlertid broren Henrik, som omkom i kamp på tysk side, vest for St. Petersburg i 1943.

Han Jacob avla juridisk embetseksamen i 1941 og fikk først en dommerfullmektigstilling i Torridal, men ble allerede ved årsskiftet 1941/42 utnevnt til lensmann og ordfører i Kopervik og Stangeland kommune. Mormor og morfars hjemkommune. Slev om han var NS mann, var han godt likt i Kopervik. Han tok alltid folkets parti mot tyskerne, og berget livet til ei ung jødisk jente. Hans Jacob var nazist av overbevisning, men likte ikke tyskerne. Han ville at de norske NS-folkene skulle styre landet.

Hans Jacob Skaar Pedersen føres bort 

I mai 1943 ble han forfremmet til politisjef i Stavanger. Han truet politifolk til å melde seg inn i NS, men prøvde også å dempe noe av den verste tyske brutalitet. Mot slutten av krigen, fikk Hans Jacob vite om ei liste over 11 innflytelsesrike Stavangerbuer som tyskerne planla å ta livet av. Før de kom så langt, ble tre tyske soldater drept av to norske motstandsfolk ved Lutsivassdraget i Sandnes, 4. april 1945. Da regnet Hans Jacob med at tyskerne ville sette i gang henrettelsen av de 11. Etter det ble han mer aktiv i tortur av norske fanger, for, som han selv forsvarte seg med, å hindre en enda større brutalitet fra desperate tysker.

Det gikk som det måtte gå. Da jubelen brøt ut i Norge, for freden som endelig var et faktum 8. mai, ble Hans Jacob arrestert. Han hadde da sørget for å få låst inne alle våpen, slik at ikke de stup fulle tyskerne skulle få tak i dem. Etter at våpnene var avlåst, meldte han seg selv for seiersmakten. De dømmende myndigheter i Stavanger var effektive. Rettssaken mot han startet allerede 25. oktober, og 5 dager senere ble han dømt til døden.

Mens han nå satt i cella si og tenkte, hadde han lite håp om å berge livet. Han hadde en anke inne både til høyesterett og kongen, med brev fra et samlet kommunestyre og familien til den jødiske jenta i Kopervik, med oppfordring til ikke å henrette ham. Men stemningen i folket denne fredsvinteren, talte ikke til hans fordel.

Hans Jacob Skaar Pedersen

På cella satt han og leste i en Bibel han hadde fått. Han leste mange av historiene mormor hadde fortalt ham som guttunge. Spesielt leste han flere ganger historien om Barabas. Denne røver og morder som satt, lik han, og ventet på sin dødsdom. Mens Barabas satt i sitt fengsel, gikk døra plutselig opp, og soldaten i døra forkynte at han var fri. Landshøvdingen hadde gitt jødene ett valg. Velg hvem dere vil dømme til døden, morderen Barabas, eller Jesus Kristus. Valget falt på Jesus, og Barabas gikk fri.

En annen forbryters påskehistorie fenget også Hans Jacobs oppmerksomhet. Det var røveren på korset. Det vil si, den ene av de to røverne. Hans Jacob leste om denne røveren som først spottet Jesus, men som plutselig innså at Jesus ikke var noen røver, men verdens frelser. Røverens frelser. Derfor ropte han ut; «Husk på meg, Jesus, når du kommer til ditt rike». Svaret Jesus gav røveren, åpnet også Hans Jacobs øyne: «I dag skal du få være med meg til paradis». Denne røverens frelser, var også gode mormors frelser. «Og tenk, nå er han også min!»


Hele Bibelen forkynner at Jesus er synderes venn. På det menneskelig plan er det stor forskjell på mennesker. Noen er store helter, og lever for andres beste hele livet. Andre begår de grusomste forbrytelser mot menneskeheten. Inn for den hellige Gud forkynnes nesten provoserende radikalt. «Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men det var en som tok alle menneskers synder på seg, både de som i menneskers øyne er små syndere og de som er store. «Jesu hans Sønns blod renser for all synd»

Da dette gikk opp for Hans Jacob, ble det lovsang i cella i Stavanger og lovsangen fortsatte i cella i Bergen som han ble overflyttet til på nyåret 1946. 30. mars 1946 fikk Hans Jacob, så langt mennesker kan bedømme, bli med Jesus i paradis. Da ble han skutt på Sverresborg festning i Bergen.

-------

Det meste i denne andakten er historisk riktig. Det som står om Erik og Jon Sandvik er historisk. Om Hans Jacobs mormor, Torborg, fortalte han fra Bibelen, er noe jeg har tenkt, men ikke vet. Om Hans Jacobs omvendelse i fengselscella sier Wikipedia: «Han var i mellomtiden blitt en sterkt troende kristen.» Om det var historiene om Barabas og røveren på korset som ble hans «løsningsord», vet jeg heller ikke. Men det er gripende å lese om denne min fars tremenning, som til tross for sitt landssvik, ble benådet av den høyeste rett. Av han som skal dømme levende og døde. «Just som jeg er, ei med et strå av egen grunn å bygge på. Jeg uforskyldt må nåde få, og kommer, o, Guds Lam, til deg.»


Vil du leses den historiske versjonen om Hans Jacob Skaar Pedersen, finner du den på min slektsblogg via denne linken:





Notis i avisen "Dagen" 1. april 1946










lørdag 28. mars 2020

Er alle på bedehuset kristne?



Kanskje du synes dette er et merkelig spørsmål. De som går på bedehuset, går der jo fordi de vil være kristne?

En av de innledningene på en tale som har rystet meg aller mest, skjedde foran en forsamling på mange hundre ungdommer. Om taleren mente det han sa, vet jeg ikke. Foran en slik stor forsamling kan noen og enhver komme til å stokke ordene feil. Men det som ble sagt og som rystet meg langt inn i sjelen, var følgende: «Jeg forventer at alle som er her er kristne».

Er dette en forventning som holder på å få innpass hos oss bedehusfolk? Alle jeg treffer på bedehuset er frelst. Vi kjenner jo de som kommer, og vet at alle disse vil høre Jesus til. Tenker jeg som predikant slik? En slik tanke vitner om åndelig søvn. Noen faller i ei annen grøft, og vil selv sette stempel på hvem som har sin sak i orden med Gud, og hvem som ikke har det. En slik holdning er åndelig hovmod.

Det er heldigvis ikke opp til noe menneske å avgjøre hvem som er frelst og hvem som ikke er det. Kun Jesus kjenner hjertene! Som vennesamfunn skal vi ha stor respekt for den enkeltes bekjennelse. Så sant ikke livet slår i hjel bekjennelsen, skal vi respektere hverandre og anerkjenne hverandre som brødre og søstre i Herren. Ved valg av tillitsverv, vil både livets vitnesbyrd og munnens vitnesbyrd, være avgjørende.

Når dette er sagt, opplevde jeg likevel den nevnte talers forutsetning som rystende. Hvorfor? Jo, fordi det går an å være aktiv i kristent miljø, kor, misjonsforening, kirke, bedehus, prest, predikant uten å være frelst. Det går an å leve et så kristent liv at alle tror du er frelst, men Jesus vet noe annet.

Mange religiøst aktive skal en gang våkne i fortvilelse. Det står så alvorlig i Luk 13,25-27: «Når husbonden først har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.» Tenk å ha vært stamgjest ved nattverdbordet og likevel møte ei stengt himmeldør!

Har du olje i lampen din? er du frelst?

I Mat 7, 21-23 står det om mulig enda mer alvorlig: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde mot loven!» Tenk så forferdelig å møte ei stengt dør på dommens dag, og ha trodd at alt var i orden. Tenk å ha levd som kristen, profetert i Jesu navn, drevet ut onde ånder og gjort kraftige gjerninger i Jesu navn, men så viser dommen at det hele var et bedrag. Det går faktisk an å stole på sin kristendom, sine gjerninger, sine rette meninger, mens Jesus står utenfor.

Derfor skal en predikant alltid regne med at det er ufrelste i forsamlingen. Vi må ikke fra talerstolen gi en attest på hjerteforholdet til tilhøreren. Den saken er det Den Hellige Ånd som skal ta seg av. Og derfor må vekkelsestonen lyde også i forsamlinger der alle tilhørerne har gått på bedehuset i årevis. Guds folk trenger vekkelsestonen og han eller hun som «har navn av å være en kristen, men Ånden og ilden har sluknet hos ham», trenger den.

Og samtidig vil jeg legge til. Mange Guds barn sliter med frelsesvisshet. De er Guds barn, og vil det være. Samtidig er de urolige for om saken deres med Jesus er i orden. Det disse trenger, og det vi alle trenger, er et blikk bort for seg selv og på «Guds lam, som bærer bort verdens synd.» (Joh 1,29) I påskens evangelium hører vi om Barabas som gikk fri. Han var dømt for opprør og drap. Skyldig til døden for syndene mange. Men så var det en annen som tok Barabas sin plass. Jesus som var uskyldig, ble dømt til døden. Barabas som var skyldig, gikk fri. «Alt som var meg imot, ble utslettet med blod. Det ble naglet til korset ved ham». Det er frelsen. Det er oljen på lampen.

I endetidsmenigheten omtalt i Mat 25,1-13 var alle bekjennende kristne. Alle var på vei for å møte brudgommen Jesus. Men halvparten var ikke frelst. De manglet olje på lampen, og derfor møtte de ei stengt himmeldør. Men i dag er nådens tid. Frelsens pris er betalt med Jesu blod på korset. Du får frelsen som en Guds gave, ufortjent av nåde.

Ei trofast misjonskvinne på Jørpeland, Karoline Kvalvåg, ble spurt av Tore Tungland på en jubileumsfest for kvinneforeningen: «Har du bruk for Jesus, Karoline?» Jeg glemmer ikke svaret. Det kom kontant, var kort og enkelt, men kom rett fra hjertet: «Ja, voldsomt!» Jeg vil gjerne få slutte meg til det vitnesbyrdet. «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.» Frelsen er ingen selvfølge, nei, den er nåde hele livet!








mandag 23. mars 2020

Friskoler i et splittet samfunn

Tryggheim ungdomsskule Nærbø (foto Jærbladet)

I avisen Dagen 23. mars 2020 har jeg et leserinnlegg, som er et svar på en artikkel i samme avis, med argumentasjon mot kristne friskoler.

Her er mitt debattinnlegg:

I et innlegg i Dagen 16. mars, argumenter Vidar Sætre mot kristne friskoler. Han mener at friskoler gir et mer splittet samfunn. Spørsmålet er om ikke de kristne friskolene er nødvendige fordi samfunnet allerede er splittet.

Fram til 1960-tallet var den offentlige skole en kristen skole. Formålet til skolen var blant annet å oppdra barna i kristen tro. Etter den tid har den offentlige skolen blitt en skole uten kristen forkynnelse, der aller religioner skal presenteres med samme innlevelse. Hverken skole eller samfunn er lenger ens, men er blitt religiøst mangfoldig. Til og med statskirken er oppløst og blitt en frikirke.

I dette livssynsmangfoldet, er det både forståelig og naturlig at kristne foreldre ønsker å gi sine kjære barn en kristen oppdragelse også i skolen. Mer enn noen gang må det være nødvendig at barna i all oppdragelse får hjelp til å bli bevart i troen. Derfor bør de kristne friskolene få all mulig støtte og oppmuntring fra kristenfolket.

Sætre ser ut til å mene at kristne friskoler er som åndelige bobler. Jeg tror ikke det finnes noen kristen friskole der alle elevene er kristne. Kristne grunnskoler og videregående skoler er i stor grad en arena hvor ulike livssyn møtes. På disse skolene går muslimer, humanetikere, ungdom som er likegyldige overfor religion osv. Her er alle velkomne, og respekten for de ulike livssyn skal være stor. Den kjenner lite til kristne skoler, som kaller dem for ei «kristenboble».

Nå er det kun få steder der kristenfolket har ressurser til å bygge kristne friskoler. De aller fleste barn fra kristne heimer går derfor på offentlige skoler. De fleste av disse er drevet av dyktige lærere med stor respekt for barnas overbevisning. Men kristen forkynnelse kan de ikke drive. Og når det ikke finnes noe som er «religiøst nøytral undervisning», kan ikke den offentlige skole være en hjelper med den kristne oppdragelsen, ofte tvert imot. Det faller derfor et ekstra stort ansvar på kristne foreldre med barn i den offentlige skole, å legge til rette for kristen oppdragelse og opplæring i heimer og på bedehus.

En ting vil jeg gi Sætre rett i. Det er ingen garanti for god kristen opplæring, om vi har kristne skoler. De kristne skolene er helt avhengige av personell som både deler skolens grunnsyn og makter å formidle dette til de små.



Her er innlegget som jeg svarte på:

Fra Dagen 16.03.2020













lørdag 21. mars 2020

Møteuke med Nissen



I disse koronatider er det godt for en predikant å kunne høre på andres forkynnelse, noe mer enn normalt.

Denne uka har jeg hørt på taler av den danske forkynner og bibelskolerektor Hans Erik Nissen. Det har vært en både rik og god møteuke. Underveis har jeg notert meg noen sitat fra talene, både til formaning, oppmuntring og trøst. Jeg deler dem gjerne:

Jesus har betalt løsesummen for din frelse. Du er dyrebar i Jesu øyne (Jes 43.4). Derfor er prisen Jesus måtte betale så utrolig høy. Du er kjøpt med Jesu dyrebare blod.

Når Jesus tar din herlighet bort, er det for å skjenke deg noe mye større, en herlighet full av nåde.

Når det dreier seg om frelsen, skal jeg ikke tjene Jesus. For da er alt av nåde, av Jesu uforskyldte nåde.

Det er en trussel mot min tro, hvis jeg kommer i sentrum. Hva jeg er, hva jeg skal gjøre, tro eller elske.

Det er så mye blodfattig forkynnelse og blodfattig kristendom i vår tid.

Jesu blod er dyrebart for Gud. Tolleren i tempelet har lært oss den rette frelsesbønn: «Gud, vær meg synder nådig.»

Uten Jesu blod er det ikke noe liv i Gud.

Mitt hjertets ønske: Tal til mitt hjerte om Jesus!

Det er mye intelligent tale til fornuften i vår tid, men lite tale til hjertet!

Hvordan kan jeg som er fortapt, unngå å gå fortapt?

Jeg er Jesu lønn for hans verk på Golgata.

Jesus vil at det Ord du hører skal endre noe i ditt liv. Han vil du skal bli omvendt!

Jesus var den største helvetespredikant som har levde. Han vil at du skal frelses for å slipp å gå fortapt. Derfor er mitt største ønske: Jeg må bli frelst! Jeg må nå himmelen.

En norsk misjonær døde da han reddet en peruaner fra å drukne. Jeg tror peruaneren ofte tenker: «Jeg lever fordi en døde for meg». Slik er det med min frelse. Jeg er frelst og har fått det evige liv, fordi Jesus døde for meg.

Det er nok for en kristen å være en nådetigger hos Jesus.

Hans Erik Nissen (1938-2016)











onsdag 18. mars 2020

Korona, Luther og Visjon Norge



Verden rammes nå av en pandemi som vi ikke har sett maken til siden spanskesyken for hundre år siden. Det gir grunn til ettertanke.

Pest og epidemier har fulgt menneskeheten gjennom hele historien. Verst var nok svartedauden rundt år 1350, hvor omtrent halve Norges befolkning døde, og 60 % av Europas innbyggere. Korona viruset er mildt, men farlig nok for dem som er i utsatte grupper.

Fra TV-stasjonen Visjon Norge har det kommet skremmende uttalelser om denne pandemien. En predikant lovet beskyttelse mot viruset hvis det ble gitt kr.2020 i gave. Jan Hanevold selv provoserte med å trosse myndighetenes forbud mot håndhilsning og fleipe med sykdommen på direkte TV. Det er både alvorlig, trist og håpløst med en slik veiledning i kristendommens navn.

Jeg tror på en Gud som har omsorg for oss mennesker. Han har gitt sine engler befaling om å bevare sine. Les gjerne Salme 91 på nytt. Men som kristne er vi ikke lovet å slippe sykdom og død. Og vi formanes til å følge myndighetens råd og veiledning, så lenge den ikke trosser samvittigheten.

Det var også pest som herjet på Martin Luthers tid. Hans veiledning er verd å lytte til. Det er veiledning i tråd med Guds ord. Luther sier bl.a. at noen mennesker frister Gud ved å forsømme alt som forhindrer sykdom eller epidemier. De vil ikke bruke medisiner og unngår ikke stedene der smittsomme sykdommer har oppstått eller menneskene som har sykdommen. Han sier videre at disse sier at sykdommen er Guds straff, og at hvis Gud vil beskytte oss, så gjør han det nok uten all medisin og våre forholdsregler. Luther er helt tydelig på at en slik holdning ikke er å stole på Gud, men å friste Gud. For Gud har skapt medisinen og gitt oss forstand til å forstå kroppen og ta vare på den, slik at den kan være sunn og frisk.

Han oppfordrer videre til å følge gode forhåndsregler for å unngå smitte, ellers kan en ved sin uforsiktighet være medvirkende årsak til andres død. Han advarer mot en falsk åndelighet, som sier at siden Gud kan helbrede, så trenger ikke jeg å ta medisiner eller andre forhåndsregler. Nei, en slik holdning kan faktisk gjøre deg til morder.

En slik veiledning er sunn. Et lengre utdrag av Luthers veiledning finner du under:

-------

Martin Luther


Martin Luther om hvordan forholde seg ved en pest
«Noen mennesker er for dristige og frimodige til å friste Gud og forsømmer alt for å forhindre sykdommen eller epidemiene. De forakter bruken av medisiner og unngår ikke stedene der smittsomme sykdommer har oppstått eller menneskene som har hatt dem. De drikker og leker med de syke, og med det vil de bevise sin dristighet og sier: Det er Guds straff. Hvis han vil beskytte oss, så gjør han det nok uten all medisin og våre forholdsregler. Men dette er ikke å stole på Gud, men å friste Gud. For Gud har skapt medisinen og gitt oss forstand til å forstå kroppen og ta vare på den, slik at den kan være sunn og frisk.

Den som ikke bruker medisinen når han har den og kan bruke den uten skade for sin neste, han ødelegger sin egen kropp og må være forsiktig så han ikke blir sin egen selvmorder for Gud. For på den måten kan du også unngå å bruke mat og drikke, klær og hus og være frimodig i troen og si: Hvis Gud vil frelse meg fra hungersnød og frost, vil han sannsynligvis kunne gjøre det uten mat og klær. Men en slik person vil absolutt være sin egen morder. Og enda mer grusomt er det når du ikke tar vare på din egen kropp og ikke hjelper til med å forhindre epidemier så mye du kan.

Dermed kan mange andre også bli smittet og forgiftet, som ellers ville ha levd hvis man hadde tatt vare på kroppen slik man skulle. Man vil da også bli skyldt i sin nestes død og for Gud være en mangedobbel morder. Slike mennesker oppfører seg faktisk som når et hus brenner i byen, og ingen ville redde det, men lar brannen brenne, slik at hele byen brant opp. De sier heller: Vil Gud gjøre det, så kan han nok slukke og redd byen uten vann.

Nei, min kjære venn, det er ikke fint gjort. Bruk medisinen. Ta den som kan hjelpe deg. Vask hus, hage og gater. Unngå også mennesker og steder sin neste ikke trenger deg eller der sykdommen florerer. Og oppfør deg på samme måte som en som kan hjelpe med å dempe brannen. For hva er smittsomme sykdommer annet enn en ild som ikke sluker tre og halm, men kropper og liv? Og tenk slik: Fienden har, med Guds tillatelse, har sendt oss gift og dødelig smitte. Derfor vil jeg be Gud om at han vil være og forbli nådig mot oss.

Deretter vil jeg hjelpe med å rense luften. Gi og motta legedom. Unngå steder og mennesker der de ikke trenger meg, slik at jeg ikke skader meg selv og kanskje forgifte og smitte mange andre. Da kan jeg ved min uforsiktighet, bi årsak til deres død. Hvis Gud vil ramme meg, vil han nok finne meg. Jeg har imidlertid gjort det jeg kunne gjøre, og har dermed ikke skylden for hverken min egen eller andres død. Men der min neste trenger meg, vil jeg ikke unngå hverken sted eller person, men frimodig gå til ham og hjelpe ham. Se, det er en rett og gudfryktig tro som ikke er dumdristig eller overmodig og ikke frister Gud.»

(oversatt fra lutherdansk.dk)








mandag 16. mars 2020

Død eller levende tro?



Mange av de tidligere tiders store salmediktere, var ikke redd for at salmene skulle bli for lange. Både ti og tjue vers var vanlig.

I ei gammel bok av C. H. Spurgeon, kalt «Jesus alene», utgitt i 1887, siteres en salme av den svenske presten og vekkelsespredikanten Lars Linderot (1761-1811). Salmen er på 26 vers, og er Linderots forkynnelse på verseform, av bibelteksten fra Romerbrevet 10,10-18. Bibelteksten er som følger:

«Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?

Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord. Men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo visst! Over hele jorden har deres røst nådd ut, og deres ord til jorderikes ender.»

Her følger salmen til Linderot:

Ved hjertets tro den arme sjel
Frikjennes som rettferdig.
Med munntro går det aldri vel,
Og aldri blir du verdig
Til himlens store æreskrans
Hvis hykleriets usle glans
Du ei i tide slipper.

Her synges tro i kirkene
Av tro hver hykler skyter
Han aldri angrer syndene
Guds bud han stadig bryter.
Hans tro er stum uti hans munn
Men se, uti den siste stund
Slett ingen tro han eier.

Akk, synder, hør hva hjelper deg
En tro som er i munnen?
Her spørres: Går du livets sti?
Har du din Kristus funnet?
Å finne Kristus – det er mer,
Enn at du flyktig til ham ser
Med ditt innbilnings blikk.

Med munntro du den samme er,
Den samme Satans slave.
Den dreper intet ondt begjær.
Har ingen nådegave.
I synd du er, som før du var,
Og Djevelen er dog din far
Tross all den tro du hykler.

Nei, hjertets tro, bekjennelsen
I munnen og må være.
For aldri, aldri uten den
Du kristennavn bør bære.
Bekjenne Kristus fordrer mot
Når du skal våge liv og blod
For Kristi rene lære.

Nest hjertets tro, bekjennelsen
I munnen og må være
For aldri, aldri uten den
Du kristennavn bør bær.
Bekjenne Kristus fordrer mot
Når du skal våge liv og blod
For Kristi rene lære.

Når æren ei i fare står,
Når ingen sjel deg skader,
Når livet du beholde får,
Når verden deg ei hater,
Når allting går deg vel i hånd, -
Da vel en hykler gjerne kan
Bekjenne Gud med munnen.

Men gjør blott munnsbekjennelsen
Vel noen synder salig?
Nei, ingen har den reddet enn.
Den flokk er fast utallig,
Som løst bekjenner Jesu navn,
Til i avgrunnens åpne favn
Bekjennelsen oppslukes.

La verdens barn overfalle deg
På liv og gods og ære,
Fordi du ei går syndens sti,
Men følger Jesu lære.
La se, om du bekjenner nu!
Akk, snarere fornekter du,
Lik Peter i palasset.

Om deg halshugging true
Når Kristus høyt bekjennes.
Ditt liv i fare sveve
Da vist du snart omvendes
Da sikkert nektet du og svor:
Jeg Kristus og hans Ord ei tror.
Den mann jeg ikke kjenner.

Om i ditt ekteskap du fikk
Din makes hat å bære.
Fordi den smale vei du gikk
Og fulgte Jesu lære.
Da frykter jeg, du nektet
Din Gud for den du ektet,
Og gikk på andre veie.

Akk, akk, det står så ille til
I disse siste dage,
At man kan skremme hvem man vil,
Fra alt hva Gud behager.
At bedring, tro, omvendelse
Og ærlig munnsbekjennelse
Et spotteord kan hindre!

Nå snakkes høyt av hyklere
Om frelsen og om nåden,
Forsoningen som måtte skje,
Og hele guddomsgåten.
Men han ble nektet, det er visst,
Om verden nå med vold og list
Vår kristentro forfulgte.


Men ti, nå sier noen så:
Det går jo an å vente,
at jeg i Kristi fotspor går.
Jeg kan jo hopen følge.
Med munnen kan jeg jo si nei
Den herre Krist jeg kjenner ei,
Men lønnlig tro ham være.

Angriper verden liv og gods,
Jeg denne list får bruke.
Jeg kan ei kjempe meg til blods
Når verden vil oppsluke
Hver sjel som følger Herrens bud.
Da med min munn jeg nekter Gud,
Men hjertet skal bekjenne.

Å, falskhet! Nei, det går ei an.
Du handle må oppriktig.
Gå midt i døden som en mann,
Bekjenne det er viktig.
Om bøddel øksen luet
Og deg med døden truet,
Skal Kristus dog bekjennes.

Nå gjelder det å prøve seg,
Hva du i nøden gjorde.
Når verden ville myrde deg,
Om du bekjenne turde.
Det er ei kunst å tale nu,
Men, arme sjel, hva gjorde du
Om livet skulle springe?

Hva gjorde du om og det gjaldt
Din eiendom å miste?
Si, mon du ei fra troen falt
Ved slik en lodd å miste?
Om du ditt gods beholde fikk
Såfremt du dog fra troen gikk,
Mon Jesus du bekjente?

Merk, hvem som rett på Jesus tror
Til skamme ei skal komme.
På troen frelsen jo beror,
Den styrker alle fromme.
Men troen må du fatte rett
For ellers bliver du så lett
Evindelig bedragen.

Her fordres tro, har skriften sagt.
Det ord skal evig stande.
Men ei til tro du bliver bragt
Med lys med løgn og blande.
Nei, syndens velde dødes skal.
Du frelses ei i annet fall,
Slev om du om troen taler.

I lengsel titt man setter tro
Men dette bør forklares
At ei man bygger på den ro
Som hver kan vederfares.
For skal din lengsel være sann,
Du i den hele verden kan
Kun Jesus ettertrakte.

Men usling, du som lenges mer
Kan hende etter verden.
Som mest på muld og rikdom ser
Og livets usle ferden!
Så lenge synden er deg kjær
Langtmer enn Jesus Kristus er,
Forbannet er din lengsel.

En barm uten varig frukt
En flyktig ild i sjelen.
Som like hastig bliver slukt
Det tenker syndetrellen
Er troens ekte lengsel, nei
Den usle lengsel duger ei
Til tro det mere fordres.

Den hissige skal blive mild.
Forsonlig den hevnfulle.
Og den som gikk i lyster vill
Og rent forderves skulle.
Han skal oppstå fra alskens synd
Fra kjødets lyst og verdens dynd.
Da tror han rett på Kristus.

Den ukyske skal blive ren
I gjerning, ord og tanke.
Avstå fra last, og vær ei sen!
De, som i lyster vanker
Har ennå Jesus aldri sett
Nei, synden må fornektes rett.
Da først du tror på Kristus.

Ulydig barn blir lydig nu
Når tro i hjertet virkes.
Å, arme barn, hva sier du?
Kan dette hos deg merkes?
Fortørner du din far og mor
Å, da for visst du ikke tror
På Herren Jesus Kristus.


Det er godt at våre salmer og sanger har blitt kortere. Når vi leser Linderots mange vers, ser vi det blir en del gjentakelser. Men Linderots budskap er like aktuelt i dag. Er du en frigjort kristen, eller har du kun navn av å være frelst, men er åndelig død?

Noe til ettertanke og selvprøvelse.