onsdag 22. november 2017

Edvard Masoni – med stormangrep på Kinamisjonen

Misjonshøyskolen i Stavanger fotografert i 1896.
Edvard Masoni helt framme. (foto: skuvla.info)

Ole Edvard Masoni var misjonær i Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM), men brøt med NLM på grunn av uenighet om ordinasjon og liturgi. Hvem var denne merkelige mannen?

Same fra Rana
Reindriftssamene på Nordkalotten var ikke bundet av landegrenser. Mange svenske samer dro til kysten av Norge for å finne godt beite til dyra sine. I Arjeplog i Sverige var det noen samer som brukte søndre del av Saltfjellet som beiteområdet. En av disse familiene var foreldrene til Ole Edvard Masoni.

Foreldrene slo seg etter hvert ned i Dunderlandsdalen i Rana kommune og her ble Ole Edvar Anderson Fjällmann født. Dette var hans opprinnelige navn. Senere brukte han Nilsen som etternavn, men skiftet som ungdom til etternavnet Masoni. Han er derfor mest kjent som Edvard Masoni.

Edvard ble født i Mo i Rana 25. mai 1870 og vokste opp i Dunderlandsdalen, på vei opp mot Saltfjellet. Senere flyttet han og mora til Edvards eldre bror Johannes, på Isterstranda ved Mo i Rana. Broren Johannes var en kjent bygdeorginal i Mo. Moren omkom i fjellet en vinter. Det ble fortalt at hun da var på vei til en samisk trollmann i Jokkmokk, for å «sette gann på» (skade ved trolldom) noen hun var blitt uvenner med. Som ungdom var Edvard fisker, både i Lofoten og i Finnmark. Senere tok han et skoleår på Helgeland Amtskole, og ble etter det lensmannsdreng i to år.

Edvard Masoni i 1896 (foto: skuvla.info)

Kall til Kina
Edvard hadde kjent på et misjonskall fra han var åtte år gammel, og dette kallet ble forsterket da han gikk på amtsskolen. I 1894 søkte han og ble opptatt på misjonshøyskolen for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Stavanger. Her gikk han på skole i tre år. Masoni kjent på et kall til Kina, men her hadde ikke NMS misjonsarbeid på den tid. Han tok derfor kontakt med NLMs generalsekretær Johannes Brandtzæg i 1896, med tanke på utreise for det som da het Kinamisjonsforbundet.

Brandtzæg og hovedstyret i NLM var sterkt i tvil om det var rett å ta opp Masoni som misjonær for NLM. De var usikre på om han var personlig egnet. Etter behandling i styret, ble det enstemmig vedtatt å ta han opp som Kinamisjonær. Hovedstyret ville at han skulle reise ut med det samme han var ferdig på misjonsskolen. Brandtzæg søkte derfor kirkestatsråd Jacob Sverdrup om å få Masoni ordinert til prest før utreise. Dette var ikke noe sterkt ønske fra Masoni selv. Han var ikke opptatt av noe ordinasjon på det tidspunkt, men var villig til å bli ordinert om NLM ønsket det.

Byråkratiet i departementet tok tid, og før svaret fra Sverdrup forelå, kom Bradtzægs søknad hovedstyret for øret. Søknaden var noe Brandtzæg hadde gjort uten å behandle saken i styret. Hovedstyrets flertall ønsket ikke at Masoni skulle bli ordinert, og gjorde vedtak om det. Da et positivt svar fra statsråd Sverdrup forelå 17. november 1897, måtte Brandtzæg derfor svare med å beklage at han hadde handlet utenom styret, og at ordinasjonen ikke ble noe av likevel.

Kinamisjonens arbeidsfelt i Kina

I Kina for NLM 1898-1902
Dermed reiste Edvard Masoni til Kina uten å ha blitt ordinert. Han ankom Kina våren 1898. Det første året ble brukt til å lese språk. Masoni hadde nok en vanskelig personlighet som ikke hadde lett for å innordne seg. Rapportene fra Kina viser at det var samarbeidsproblemer i alle de årene Masoni var ansatt i NLM.

Sommeren 1899 var det misjonærkonferanse for NLMs kinamisjonærer. På den tid hadde ikke kvinnene adgang til konferansen, som var det høyeste organet for NLM på misjonsmarken. På denne konferansen gjorde den ferske misjonæren fra Rana seg bemerket. Han fremmet et forslag om at kvinner skulle ha sete i konferansen med tale og stemmerett i saker som angår deres egne arbeidsgrener. Dette forslaget ble ikke vedtatt da, men kvinnene fikk adgang til konferansen som observatører. Masonis forslag fikk imidlertid flertall på konferansen i 1903 og ble godkjent av NLMs generalforsamling i 1905.

NLMs første åtte misjonærer til Kina


Etter språkstudiet reiste Masoni på flere undersøkelsesreiser, både alene og sammen med andre misjonærer. Sommeren 1899 var han på undersøkelsesreise til Haishan. Høsten samme år reiste han til Honan på oppdrag av konferansen. De ville han skulle undersøke hele Honan-distriktet, men Masoni besøkte bare byene Tengchow og Nanyang, noe han fikk kritikk for av styret for feltet. Masoni møtte et vennlig folk i Honan, men også «ofte sandstormer og mye røverpakk». Han mente området var usunt å bo i for utlendinger, og valgte selv å være stasjonert i Yüngyang, hvor han fikk leie et hus. Her ble han til våren 1900. Yüngyang ligger langs elva Han, 18 mil fra Laohokow som var misjonens hovedsete i Kina.

Han var også utsendt våren 1900, sammen med en misjonær fra et annet land, for å finne en ferieplass for de utenlandske misjonærene

Sommeren 1900 ble det uro i Kina. Det såkalte bokseropprøret rettet seg i første rekke mot kristne kinesere og de utenlandske misjonærene. Mange tusen kristne kinesere mistet livet, og flere hundre utenlandske misjonærer. Opprøret ble slått ned og freden gjenopprettet i september 1901.

NLMs misjonærer ble først evakuert til Laohokow og så videre til Hankow. Derfra reiste alle misjonærene heim til Norge, bortsett fra Masoni. Han ble igjen i Shanghai i det året bokseropprøret pågikk. Her ble han et viktig bindeledd mellom Kina og misjonsledelsen i Norge. Det fortelles at Masoni alltid gikk med ei skarpladd rifle mens bokseropprøret pågikk. En måned før freden ble sluttet, reiste Masoni tilbake til misjonsfeltet. Han bodde fra august 1901 på Tsingshankiang misjonsstasjon og hadde tilsyn med alle de andre stasjonene derfra, fram til de andre misjonærene kom ut igjen i februar 1902.

Kinesere og Kinamisjonærer

Da nye og gamle misjonærer var tilbake i Kina, reiste Masoni til «sin» stasjon i Yüngyang. Sommeren 1901 hadde NLMs generalforsamling gjort endelig vedtak om at NLMs misjonærer ikke skulle ordineres. Dette hadde vært en betent debatt både i Norge og blant misjonærene i Kina. Etter at endelig beslutning var fattet, forlot en stor del av NLMs misjonærer organisasjonen. Masoni var en av dem. Han skrev til hovedstyret at han ikke kunne bøye seg for vedtaket som var fattet, og styret tok brevet som en oppsigelse.

Masoni mistet dermed lønna, og han ble krevd for et lån han hadde til NLM. Da han var ferdig på Misjonshøyskolen i Stavanger og gikk over til NLM, måtte han dekke skolepenger på kr.3000,- til Misjonshøyskolen. Av dette betalte NLM halvparten og de lånte Masoni den andre halvparten. Dette lånet forfalt når han sluttet i NLM, men han betalte det ikke tilbake. Masoni fortsatte noen uker i Kina på eget ansvar, men måttet til slutt reise heim til Norge på lånte midler fra NLM. Han ankom Stavanger i slutten av november 1902. Misjonens ledelse konkluderte på følgende vis: «Forholdet mellom ham (Masoni) og misjonen og medarbeiderne hadde aldri vært lykkelig.»

Ordinasjonsstriden
NLM ble stiftet i 1891. Det første tiåret etter stiftelsen ble den kirkelige kursen lagt. Striden sto først og fremst om hvorvidt NLMs misjonærer skulle ordineres av Den norske kirke eller innvies av NLMs hovedstyre. Det andre stridsspørsmålet gjaldt hvilken liturgi som skulle brukes på misjonsmarken. Det store flertallet av misjonærene ønsket ordinasjon, men ledelsen i Norge var skeptisk. Saken var oppe på flere styremøter og generalforsamlinger og endte med at NLM ikke vil ordinere sine utsendinger, men innvie dem selv ved en forbønnshandling av hovedstyret.

Spørsmål om rituale ved kirkelige handlinger ble først vedtatt av generalforsamlingen i 1895. Da het det kort og enkelt at faste ordninger «bør være så få og enkle som mulig.» Misjonærene var heller ikke enig i dette og ønsket rituale lik det som var i Den norske kirke. Hovedstyret delte ikke dette synet, og vedtok en ordning som bl.a. innebar så få og enkle faste former som mulig, plass for nådegavene og fri bønner. Hovedstyrets forslag ble vedtatt av generalforsamlingen.

Disse vedtak førte til at en stor del av misjonærene og noen i hovedstyret sluttet i NLM. En av dem som sluttet var som nevnt Edvard Masoni, som da hadde skiftet syn på spørsmålet om ordinasjon.

Oppgjør med NLM
Etter at Masoni kom heim til Norge senhøstes 1902, reiste han mye rundt i Norge og hadde møter om Kina. På disse møtene brukte han mye tid på harde angrep på NLM. Angrepene gikk både på NLMs syn på ordinasjon og ritualer, men også på den behandlingen han selv mente seg utsatt for da han måtte slutt i NLM. Han skrev også flere ramsalte innlegg i ulike aviser der han advarte mot NLM.

Flere misjonsvenner skrev også innlegge både til støtte for og mot Masoni. Jeg har funnet artikler om Masoni-saken i aviser i hele Sør-Norge. Masonis virksomhet i Norge ble avsluttet tidlig på høsten 1903 da han satte kursen vestover.

Tønnes Frøyland

Til Amerika for å bli lege
17. oktober 1903 gikk Masoni om bord i båten «Saint Louis» som lå til kai i Southampton, med kurs for New York City. Planen hans var å utdanne seg til lege, med tanke på ny utreise til Kina. Han begynte på det fireårige legestudiet på Hamline universitet i Minneapolis høsten 1904.

På universitet traff han en annen nordmann, Tønnes Frøyland fra Sokndal. Frøyland hadde planer om utreise som legemisjonær for NLM. Masoni begynte etter kort tid å motarbeide Tønnes Frøyland. Han fikk med seg noen venner, og de spredte mange og vonde rykter om Frøyland. De anklaget han blant annet for å leve i umoral, uærlighet, latskap og for å mangle åndelig interesse. De sendte også brev til hovedstyret for NLM med slike anklager. Ryktene nådde også Tønnes selv, og han sendte et forklarende brev til hovedstyret.

Hovedstyret tok dette så alvorlig at de sendte den kjente misjonshøvdingen fra Egersund, Brynjuf P. Mugaas til Amerika for å undersøke saken. Masoni selv reiste bort da Mugaas kom til USA. Mugaas konkluderte med at alle anklagene var falske og forlangte at ryktesprederne skulle trekke anklagene tilbake. Hvis ikke ville de vurdere å gå til rettsak. Dette endte med at de falske anklagene ble trukket tilbake og beklaget.

Mugaas sitt besøk i Amerika medførte en avisartikkel i Stavanger Avis i februar 1910. Artikkelen het «Omkring Masoni» og beskrev Mugaas sin tur som en lystreise på NLMs bekostning. Artikkelen var skrevet av en jernbanemann. Mugaas gikk til meddomsretten med saken, for å få dømt beskyldningene for usanne. Mugaas vant saken og jernbanemannen måtte betale Mugaas sine saksomkostninger.

Edvard Masoni brukte ellers tiden i Amerika til å reise rundt i landet og forkynne Guds ord og å holde foredrag om Kina.  Han fullførte legeutdannelsen og kom tilbake til Norge i 1909.

Kamp for samers rettigheter
I perioden fram til han reiste ut igjen til Kina i januar 1912, talte han på ulike møter rundt om i landet. Han talte på møter i avholdsforening i Stavanger, på basar i loge i Sandnes, foredrag om Kina på Hemnes forsamlingshus, på Halsnøy, Feda og på ulike møter i Jelsa, for bare å nevne noe. Fra Jelsa meldtes det i Stavanger Aftenblad at Masoni holdt et «opplysende foredrag om det såkalte Kinaforbunds forhold til den lutherske kirkes bekjennelse, dets opptreden mot annerledes tenkende og om det åndstyranni det søker å utøve. Foredraget som varte i fulle 2 timer, ble med oppmerksomhet fullt fra først til sist.»

Særlig intens var hans møtevirksomhet på Jæren. Her gikk han til frontalangrep på Kinamisjonens lære, ikke minst i synet på fri nattverd. På Brusand ble bedehuset stengt for han, noe som førte til full splittelse blant bedehusfolket. De som var uenige i at Masoni ikke fikk tale, gikk ut av venneflokken. De kjøpte nabotomta til bedehuset, for å bygge eget bedehus der. På Vigrestad samlet han mye folk og et fyldig referat ble sendt til ulike aviser. Dette resulterte i at kretsstyret for NLM sendte ut en redegjørelse om den såkalte Masoni-saken til foreningene.

(foto: digitalmuseet)

Foruten møtevirksomheten med forkynnelse, informasjon om Kina og agitasjon mot Kinamisjonen, arbeidet Masoni også i disse årene for samefolkets sak. Han skrev flere artikler i det samiske bladet «Waren Sardne». Han reiste sammen med sameaktivisten Elsa Renberg til Finnmark og oppfordret samene til å organisere seg for å fremme sin sak. Det ble referert at Renberg talte på verdslige møter, mens Masoni også fikk tale i kirkene siden han var misjonær. I Finnmark fikk Masoni være med å stifte den første samiske forening i Tana.

Masoni brukte sterke ord også mot Samemisjonens arbeid. Etter at han reiste tilbake til Kina ble det slutt på agiteringen for samenes sak. En historiker skriver at tapet av Masoni var ganske følbart. «Masoni hadde vært en sterk og dyktig forbundsfelle, og som misjonær hadde hans ord ei ekstra stor vekt når andre autoriteter måtte tas i skole.»

Tilbake til Kina
5. januar 1912 var det avskjedsfest for Edvard Masoni i Hatland kirke i Stavanger. Han reiste like etter til Kina. I juli kunne Stavanger Aftenblad melde at Masoni var ankommet Kina. Tilbake i Kina startet Masoni et eget misjonsarbeid i Sichuan. Dette fikk navnet Independent Evangelical Lutheran Mission (ELM). I et minneord over Masoni i Stavanger Aftenblad omtales denne tiden slik: «Han arbeidet som lege og misjonær. Han gikk til fots fra bygd til bygd, helst i utkantene der andre misjonærer ikke kom. Han tok seg av både åndelig og legemlig syke. I mellomtiden hadde han skole for voksne og barn….

Men så ble det opprør i Kina. Røverne kom til den byen Masoni bodde, oppe i Yangtsekiang-dalene. Han måtte rømme for å berge livet, og lå gjemt i ei jordhule i 15 dager. Han led mye vondt og helsa ble knekt for alltid. Røverne tok alt han eide. Noe tok de med seg, mens resten ble brent. Nå sto han fattig og snau. Bare noen kroner til heimreisa til Norge fikk han med seg. Disse hadde han fått av venner i Norge.» (Oversatt til bokmål)

Edvard Masonis gravsten i Åkra, Kvinnherad (foto: skuvla.info)

Siste år
Edvard Masoni kom hjem til Norge for godt i 1928. Da var helsa knekt, og han var uten inntekt og formue. Han flyttet fra plass til plass og tok inn hos venner, men han fortsatte å forkynne Guds ord. I minneordet er forkynnelsen omtalt slik: «Han satte strenge krav til seg selv og til alle som bekjente seg som kristne. Ja så streng var han, at noen syntes han var for streng. Men han gikk aldri utenom det som sto i Bibelen. Noen ganger kunne folk kjenne seg støtt, men måtte stadig erkjenne at Masoni hadde rett.»

Det siste året han levde, bodde han i Åkra i Kvinnherad. Han døde i mars 1930, 60 år gammel og ble begravet i Åkra, Kvinnherad.



Kilder:
Handeland og Tiltnes: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år I og II
Olav Uglem: Norsk misjonshistorie
Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Josef Tungland: Ryfylkebispen Svend Foldøen
Aftenbladet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalarkivet
familysearch.com
R.G.Tiedemann: Missionary Societies in China
Hans J. Henriksen: Sameforeninger I første del av 1900-tallet (Ottar januar 1976)
Kaare Granøyen Rogstad: Streif i Sør-Samenes saga
Per Otnes: Den samiske nasjon
Peder Borgen: Samenes første landsmøte
Axel Coldevin: Mo prestegjeld etter 1850
Samisk skolehistorie 4 (nettutgave)















tirsdag 14. november 2017

Oppstart av dåp og konfirmasjon på bedehuset

(Illustrasjonsfoto fra nlm.no/regionsorvest)

I september 1991 hadde jeg et leserinnlegg i avisen Dagen. Her kom jeg med en anbefaling om å begynne med dåp på bedehusene.

I dag er det vanlig med dåp på mange av landets bedehus. Det er godkjent praksis fra høyeste hold både i Misjonssambandet og Idremisjonsforbundet. I 1991 var det ikke slik. Da var det knapt dåp på noen bedehus, kun noen få som praktiserte heimedåp.

I august 1991 startet jeg som kretssekretær i Drammen krets av NLM. Med som haiker i bilen fra Jørpeland til Drammen hadde jeg min sambygding Ludvig Nessa. Han hadde nylig blitt avskjediget som prest av Høyesterett. Nessa fortsatte som prest i Fredrikstad, på et bedehus i byen. Nessas oppsigelse og fortsatte virksomhet på bedehuset ble debattert i NRK i september dette året. Her uttalte Nessas daværende biskop Even Fougner at Nessa splitter menigheten, fordi han forretter dåp og nattverd på bedehuset. Fougner ville derfor anbefale at Nessa ble fratatt kappe og krage, noe som også skjedde.



Denne debatten resulterte i at den ferske kretssekretæren skrev nevnte leserinnlegg i Dagen. Her skrev jeg blant annet at dåpen er fri, på lik linje med nattverden. Guds folk er Guds menighet, enten vi samles i heimen, bedehus eller kirke. Jeg avsluttet slik:

«Å gå til den offisielle kirke for å få døpt barnet, er for mange å gå til en fremmed forsamling. Vår praksis er her etter min mening inkonsekvent. Min anbefaling er derfor at vi der det er naturlig, bruker våre (Lekfolkets) egne til å forrette dåpen på bedehuset. Så sender vi etterpå en dåpsattest og innmelding til Den Norske Kirke».

Dette leserinnlegget ble litt for sterk kost for ledelsen i NLM. Kanskje ikke først og fremst innholdet, men at jeg som kretssekretær gav en anbefaling som organisasjonen ikke sto bak. Dette gav de uttrykk for i en vennlig samtale i etterkant.

Ett par år etter at innlegget sto på trykk, fikk jeg spørsmål om å døpe ett barn på ett bedehus en plass i landet. Jeg svarte ja, under forutsetning av at de lokale lederne på bedehuset godkjente dette. Formannen sa at styret måtte være enstemmig for at dåpen kunne bli gjennomført, og siden det var en i styret som stemte mot, ble denne bedehusdåpen ikke noe av.

Dagen 14. juni 1990

Det er litt underlig å lese denne artikkelen med tanke på at det ganske få år senere, ble full åpenhet for å døpe på bedehusene. Jeg er takknemlig for at det gikk slik, og at det gikk så fort. Med dåp er det naturlig å følge opp med konfirmasjonsundervisning. Det fikk jeg være med å starte opp allerede i 1990. Jeg fikk døpe mitt første barn og være med å konfirmere ungdommer, første gang i 2005.








søndag 5. november 2017

Trell i rusens slaveri

Per Sivle
Det står to sanger om avhold fra alkohol i bedehusenes sangbok. En av dem har en helt spesiell bakgrunn.

Sommeren 1897 var det landsmøte for Den Norske Totalavholdsforening (DNT) på Elverum. Sven Aarrestad var sentral i totalavholdsmiljøet i Drammen. Han hadde lenge hatt god kontakt med forfatteren Per Sivle, som bodde i Drammen. Sivle slet mye med misbruk av alkohol, men denne våren hadde han bestemt seg for å bli avholdsmann. Han hadde fått dette rådet av Bjørnstjerne Bjørnson, som også anbefalte Sivle å melde seg inn i DNT.

Sivle oppsøkte Aarrestad og signerte avholdskontrakten. Etter det fikk han publisert flere av sine dikt i DNT sitt medlemsblad mot betaling. Han forfattet også en avholdssang til landsmøtet på Elverum. Da denne ble sunget for første gang på landsmøtet,  gikk Per Sivle selv kanon-full heime i Drammen. Avholdsløftet holdt ikke i mange uker. Sivles avholdssang står slik i Sangboken:

At landets største fare Hvert folkets øye ser!
Og dog fra tusen grave, Fra tusen brutte hjem
I slektens livsenshave Den daglig griner frem.

Og fåfengt kun vi trygger Vår stammes vekst og tarv,
Når vinen bor og bygger I folkets rot og marv.
Og fåfengt vi forteller At Norges ætt er fri,
Når tusener her treller I rusens slaveri.

O Gud la ikke livet, Som du jo selv har skapt
Og selv din signing givet, I skjensel gå fortapt!
Gi troskap til vårt yrke, Gi krefter og gi mot!
Gi alle svake styrke, Og rens det syke blod!

Konfirmant

Urolig oppvekst
Per Sivle ble født under dramatisk omstendigheter i Flåm i Sogn og Fjordane. Mor hans, Susanna Ryum, var blitt gravid med kjæresten Eirik Sivle fra Stalheim, mellom Voss og Gudvangen. Eirik var hestehandler, og var på Østlandet da fødselen nærmet seg. Hun ble derfor hentet av bror sin da fødselen nærmet seg. Han dro henne på kjelke på isen fra Gudvangen og heim til Flåm. Susanna var fortvilet over sin tilstand som gravid utenom ekteskapet, så da de passerte ei råk i isen, kastet hun seg uti for å ta sitt eget og barnets liv.

Broren kastet seg etter henne og fikk dradd henne opp av råket og heim til Flåm. Hendelsen medførte at hun brakk lårhalsen, og i den tilstand født hun ikke bare ett barn, men to. Den ene tvillingen overlevde, mens den andre døde. Han som overlevde var Per Sivle og fødselsdatoen var 6. april 1857. Pers far kom tilbake ikke lenge etter den dramatiske fødselen, og han og Susanna ble gift. Ikke lenge etter ble Susanna gravid påny, også denne gang med tvillinger, som begge døde i fødselen. Like etter ble hun gravid for tredje gang, og for tredje gang på to og et halvt år fødte hun tvillinger. Begge døde. Alt dette ble for mye for Susanna. Hun døde tom av krefter fem dager etter siste fødsel. Da hadde hun født seks barn og mistet fem av dem. Per var da 2,5 år og morløs.

Per ble etter dette boende hos sin morbror og hans familie i ett år. Deretter ble han flyttet til sin faster Unni Sivle, som var gift med Olav Fyre og bosatt like ved Stalheim. I denne heimen ble han boende i tre år. Like før nyttår 1863 fikk han ny fosterheim hos Brytteva og Bottolv Brekke på Stalheim. Pers far var en holden mann, og betalte godt for at Per skulle få bo i heimen på Brekke. Brytteva og Bottolv hadde en sønn som var 17 år da Per flyttet inn i heimen. Sønnen het Olav Brekke, og ble Pers lærer hele folkeskolen. Heimen på Brekke var en haugianerheim, og fosterfaren var med å stifte indremisjonsforeningen på Voss i 1864.



Åndelig brytningstid
Per var lite praktisk, men desto mer glad i å lese. Etter folkeskolen ble det bestemt at han skulle begynne på en folkehøgskole i Sogndal, som Jakob Sverdrup drev. Dette var en kristen skole drevet i Indremisjonens ånd. Sivle gikk to år på denne skolen. Tiden her var med å forsterke den kristne påvirkning han hadde fra heimen og de mange møter i Indremisjonssammenheng.

Allerede på denne tiden var han begynt å skrive dikt og han publiste noen av dem i lokalavisen. Våren 1875 gikk han på landbruksskole på Sandnes, med tanke på forberedelse til planlagt forstmann-utdannelse i Tyskland. Oppholdet på skolen var lite vellykket, Sivle var ingen praktisk mann. Tiden i Sandnes fikk likevel stor betydning for Sivle. Han ble berørt av vekkelsen ved Lars Oftedal og gikk med i vekkelsen for fullt, også som predikant ved en og annen anledning. Mye tyder imidlertid på at han ikke kom gjennom til liv i Gud.

Etter et halvt år i Sandnes flyttet han via Voss til Oslo i november 1875. Han tok ulike studier, samtidig som de religiøse brytningene fortsatte. Han skrev også jevnt og trutt nye dikt, som han fikk publisert noen av, i ulike aviser i Oslo. Det året han fylte 20 år skrev han sitt mest kjente dikt: «Den fyrste songen, eg høyra fekk, var mor sin song atmed vogga;». Han fikk også gitt ut noen av dikta sine i to hefter, «En Digters Drøm» og «Digte», på forlaget til indremisjonshøvdingen Andreas Lavik i Bergen.



Sivle slet mye med helsa si, både fysisk og psykisk. Han kjempet med angst for helvete og kjempet mot synden. Men det ble nederlag på nederlag, og tilslutt mistet han troen på Gud. Han ble gift med bergensjenta Wenche von der Lippe Nilsen, og de fikk dattera Sussi. Seks av årene levde Wenche og Per på hver sin kant av landet, fordi Per ikke klarte å forsørge familien. Han var redaktør av to aviser i til sammen fem år, og fikk gitt ut til sammen 15 ulike bøker.

Hele livet kjempet han med alkoholens slaveri. Han skrev derfor DNTs landsmøtedikt av dyp og sår egen erfaring. Tirsdag 6. september 1904 tok han sitt liv. Han skjøt seg på Kristiania bad i Oslo, kun 47 år gammel.

 
Hvor lenge skal det vare Før endelig det skjer,
At landets største fare Hvert folkets øye ser!
Og dog fra tusen grave, Fra tusen brutte hjem
I slektens livsenshave Den daglig griner frem.




Kilder:
Alred Fidjestøl: Eit halvt liv. Ein biografi om Per Sivle
Sangboken, Syng for Herren











søndag 29. oktober 2017

Når Guds ord blir en belastning


Bibelen er Guds ufeilbarlige tale til oss mennesker. Her har han åpenbart veien til frelse og sin vilje med menneskenes liv. Ved forkynnelsen av dette ordet kan mennesker bli frelst.

Djevelen derimot gjør det han kan for å så tvil om og fornekte dette Ordet. Allerede til jordens første to mennesker fikk han sådd si gift; «Har Gud virkelig sagt?» (1 Mos 3,1) Med sine allierte, verden og menneskets gamle natur, setter han alt inn på å få oss mennesker bort fra Ordet. Han prøver å så både fornektelse, vantro, tvil og skam overfor Ordet.

Vår tid er gjennomsyret av denne giften. Langt inn i de kristnes rekker merker vi at deler av Guds ord er en belastning for mange. Vi ser det i tale, hva det ikke tales om og i holdninger. Her er noen eksempel til ettertanke.

Helvete
Jesus kom for å frelse oss fra fortapelsens gru. At livet har en av to konkrete utganger for alle mennesker, blir fornektet, men mest fortiet. I Dagen er det leserinnlegg fra bekjennende kristne som hevder at den som dør uten Jesus, ikke går fortapt, men blir utslettet. En prest som regnes for konservativ, utelukker en setning i «den lille bibel» for å unngå å støte folk. Han siterer verset slik: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Det er sjelden vi som forkynnere tar fram tekster som taler tydelig om fortapelsen. Det blir for belastende.

Guds ord er derimot klar i sin tale: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. (Matt 25:41) Se også bl.a. Luk 16,19ff, Luk 13,27-28, Mark 9,43ff.



Samboerskap
Ekteskapet er Guds gode ordning for samlivet mellom en mann og en kvinne. Vårt samfunn har gjort opprør mot denne skaperens ordning. Nå er slagordet frihet og toleranse for alle former for seksuelt samliv som ikke krenker en av partene. Den som sier noe offentlig mot den nye «friheten» får gjennomgå i medier og blir ofte stemplet som ukjærlig og intolerant. Denne djevelske åndsmakt setter også sitt preg på Guds folk og på oss forkynnere. De fleste kristne familier har noen i nær familie og vennekrets som lever i strid med Guds 6.bud. Det gjør saken personlig og vanskelig, og det blir enklest å tie stille.

Guds ord er derimot klar i sin tale: «Du skal ikke bryte ekteskapet» (2 Mos 20,14), «La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet. (Heb 13:4). Se også bl.a. Luk 16,18, Mark 10,11-12, Ef 5,5. Rom 1,26-27.

Kvinners tjeneste
Gud har skapt menn og kvinner som fullt ut likeverdige. Se Gal 3,28. Samtidig lærer Guds ord at mannen skal ha ansvaret for hyrde- og lærefunksjonen i menigheten. Derfor er kvinnelige prester og kvinnelige hyrder i strid med Guds ord. Dette bryter totalt med tidsånden som forkynner full likestilling på alle områder. Før 1960 var det nesten ingen kristne som åpnet for kvinner som prester og hyrder. I dag blir slike standpunkt stemplet og hetset med.

Dette har ført til at de fleste som bekjenner seg som kristne har forlatt bibelens tale til fordel for tidsåndens tale om likestilling. Vi som enda mener at Bibelens anordning er rett og best for både kvinne og mann, er blitt redde for å holde fram Guds tale om dette. Sjelden tar vi det fram i forkynnelsen, og ellers i offentligheten dysser vi det helst ned i frykt for strid og splid. Selv det å bli fotografert som gruppe av bare mannlige hyrder, blir en belastning. Når staten setter inn økonomiske sanksjoner for å kneble Guds ord, er det lett å føye seg for ikke å tape statens støtte.

Guds ord er klar i sin tale også på dette punkt. «En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. (1Tim 2:11-12) Se også bl.a. 1 Kor 14,33-34.


Frimodig på Guds ords grunn
Gud er himmelens og jordens skaper. Han vet hva som er til beste for oss mennesker, og Hans vilje finner vi i Guds ord. Synden har derimot gjort oss mennesker hovmodige og tvilende til Guds tale. Også vi som er frelst bærer den gamle natur. Den siste tid før Jesu gjenkomst skal være ei spesiell vanskelig tid, med mye åndelig søvn. Eksemplene over taler tydelig nettopp om dette.

Som Guds folk trenger vi å hjelpe hverandre til frimodig tillit til Guds ord. Hans tanker er mye høyere enn våre tanker. Vi skulle derfor frimodig bekjenne Guds vilje også i saker som kolliderer fundamentalt med tidsånden. Guds ord formaner oss til å la lyse skinne og ikke gjemme det bort. Vi kan være trygge på at Guds velsignelse følger Guds ord. Fornekting av Ordet fører derimot ikke velsignelse med seg, tvert imot.
 
«Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast.» Sal 119:160







torsdag 12. oktober 2017

Fornyet lekmannsbevegelse


Lekmannsbevegelsen på bedehuset utsettes stadig for ytre impulser.  Vi trenger derfor hele tiden et fornyet syn på bevegelsens åndelige verdier.

En impuls som er sterk i våre dag går i kirkelig retning. Selv om det alltid har vært noe ulike syn på Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) forhold til kirken og de kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.

Påvirkning fra misjonsland
Mange av de nasjonale kirkene hvor NLM har misjonsarbeid har utviklet et annet kirkesyn enn «moderorganisasjonen». Misjonens ledelse har så langt de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen måtte gi noe etter.

Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning fra nasjonale kirker. Noen er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i NLM.

Født i vekkelse
Det radikale lekmannsarbeidet bygger på Guds ord. I Norge fikk det sin store oppvåkning gjennom Hans Nielsen Hauge. Han ble helsemessig knekt av et meningsløst fengselsopphold, og var etter dette mindre radikal i sin tenkning. Han oppfordret sine venner til å bli i Den Norske Kirke (DnK) og til å ha sine egne møter som supplement.

Ut over 1800-tallet sendte Gud mange vekkelser til landet vårt, og disse sammen med samfunnsmessige endringer førte til en frigjøring fra embetstenkningen i DnK. NLM var i 1910  til og med villig til å gi slipp på flertallet av sine misjonærer, for ikke å la disse gjennomgå en ordinasjon fra DnK. Forkynnelse og forvaltning av sakramentene er ikke knyttet til embete, men er gitt til Guds folk. Nattverden ble gitt fri i 1913, og i prinsippet også dåpen.

Dåp og konfirmasjon på bedehuset
Jeg er derfor glad for at vi på bedehuset nå har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi. Når «liturgien» for disse handlingene skulle utarbeides, var det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havnet en helst i faste formuleringer og faste bønner. Vi merker at lekmannslinjens frihet kjemper mot kirkelig liturgisk tenkning.



Usunn kirkelighet
Er synet på liturgi og embetstenkning kun en ufarlig uenighet om ytre former, eller stikker det dypere?  Jeg er redd for at det kan føre til en ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i DnK. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.

Jeg er redd for at det økte fokus på det jeg kaller kirkelighet, lett kan føre til at vi blir så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering at nådegavenes frie løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Er veien til tilstivnet kirkelighet kort også for mange innen den radikale bedehusbevegelse?

Vi trenger vekkelse
Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, forsvant etter hvert mye av folket. Da ble det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre, for å samle nye folk til møtene. Da er det lett å glemme at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.







fredag 29. september 2017

Lars og Jon Jøssang – misjonærbrødre fra Jørpeland

                                                                       Lars Jøssang døper ei japansk kone
Brødrene Lars og Jon Jøssang vokste opp på garden Bakken på Jøssang ved Jørpeland, og havnet som misjonærer i hver sin verdensdel. Lars var først fire år i Kina, før han fikk et langt liv i Japan. Jon var misjonær i Tanzania og Kenya.

Jeg har tidligere skrevet på bloggen min om to av de fire første misjonærene for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) fra Strand kommune. Magnus Tausjø var nummer to (ut i 1949), og var misjonær i Etiopia og Tanzania. Min onkel, Alf Sandvik, var den fjerde utsending for NLM fra Strand (ut i 1960), og hadde sitt virke på Taiwan. Lars Jøssang var den første NLM misjonæren, med utreise i 1946, mens broren Jon var nummer tre og reiste ut i 1954.

NLM har stått sterkt i Strand kommune. Allerede på 1890-tallet fikk organisasjonen fotfeste på Fiskå med Gulleik Himle som leder. I 1905 ble det stiftet misjonslag for NLM på Jørpeland. På Jøssang var møtene på skolehuset, senere i eget bedehus. Her var det stort sett NLM som hadde møter. Første kontakter for NLM på Jøssang var besteforeldrene til Lars og Jon Jøssang, Anna og Lars Jørpelandsholmen Jøssang.

Notis i Aftenbladet 3.mai 1960

Fra Jørpelandsholmen og Jøssang
Lars Larsen og kona Sissel var husmenn på Kvalvågneset i søre Strand. Her ble eldste sønnen deres, Lars, født i 1849. Allerede i 1852 var familien flyttet til Tunglandsholmen, som senere fikk navnet Jørpelandsholmen. Her var de husmenn og drev med ku, sau og dyrking av potet og havre. Etter at de var kommet til Jørpelandsholmen, fikk de to barn til, Jakob i 1852 og Berthinius i 1863. Berthinius døde allerede i 1867, kun 3,5 år gammel. Året etter rammet ulykka på ny. Da omkom Jakob sammen med en jamgammel kammerat i et forlis.

Bakken, Jøssang (foto: Widerøe)
Det ble derfor eldstesønnen Lars som overtok husmannsplassen etter foreldrene. Lars ble gift med Anna Helene Aslaksdatter Jøssang i 1875, og de fikk seks barn. Anna Helene døde i 1915 og da giftet Lars seg på nytt med Gunhild Helene Kristiansdatter Torsnes. Lars var matros. I 1887 fikk han kjøpe husmannsplassen på Jørpelandsholmen og ble selveiende gardbruker og fisker. Kona var «syerske». I 1903 kjøpte familien en gard på Jøssang, kalt «Bakken». Anna og Lars sin sønn Aslak overtok bruket på Jøssang i 1913.

Aslak ble født på Jørpelandsholmen i 1884, og ble med foreldrene til Jøssang i 1903. Han var noen år i Amerika, før han kom heim og overtok garden på Jøssang i 1913. Aslak var en trofast misjonsmann, og Misjonssambandet sto hans hjerte nær. I 1914 ble han gift med Anna Torkelsdatter Botnehagen. De fikk to sønner, Lars født 1915 og Torkel født 1917. Anna døde i 1918 og Aslak giftet seg på ny i 1922 med Gunla Larsine Nilsdatter Fjetland fra Fjetland på Hebneshalvøya. Med Gunla fikk Aslak fire barn: Ana i 1923, Nils i 1925, Jon i 1926 og ei jente som døde kort tid etter fødselen. Det ble sønnen Nils som overtok garden på Jøssang i 1955.

Lars Jøssang

Lars Jøssang – til Kina og Japan
Lars var odelsgutt på Bakken, født 30. mars 1915. Det var økonomisk vanskelige tider i Norge da han vokste opp. På Jørpeland var det startet et stålverk, bare få år før Lars ble født. Stålverket merket også de trange tidene, så å få arbeid på bedriften på 1930-tallet, var nesten som å vinne i lotto. En av de heldig var nettopp Lars fra Jøssang. Ei stund etter endt skolegang, fikk han fast jobb på hjørnesteinsbedriften på Jørpeland. Han fikk starte i smedlære på mekanisk verksted.

Like før dette, hadde det vært en større vekkelse på Jøssang. Det var predikanten Reinert Ege fra Egersund som da var forkynner. En av dem som ble frelst i denne vekkelsen var Lars Jøssang. Etter at han ble omvendt til Gud, begynte en uro i han. Han kjente på kallet til å bli misjonær. Kallet ble etter hvert så sterkt at han sendte oppsigelse for jobben på Stålverket. Sjefen hans ble da så sint at han nektet å ta imot oppsigelsen. «Ingen normale mennesker sier opp jobben sin i denne tiden. Å melde seg til misjonen var bare å lure penger ut av folk», var sjefens kommentar.

Lars Jøssang på talerstolen i Kuppelhallen i 1961

Lars kjempet med kallet. En gang la han seg på kne bak en stor stein og ba til Gud om å få slippe å reise til Kina. Meldingen fra Kina om at misjonær Knut Samset var drept av røvere, gjorde ikke situasjonen lettere. Men Lars kom ikke løs fra kallet. Han sluttet på Stålverket og begynte på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Ikke lenge etter at han begynte på Tryggheim, var han utsatt for ei ulykke. Han ble påkjørt av en motorsykkel og ingen trodde han ville bli god igjen. Dette ble en kamp for Lars. «Jeg syntes smådjevlene lo av meg bak steingjerdene på Jæren», fortalte Lars.

Da han ble utskrevet fra sykehuset og reiste heim til Jørpeland, måtte han ha hjelp for å kunne holde seg på beina. Da han gikk i land på kaien hørte han folk spotte han: «Sjå han fodle der. Kin e det? Å, det e han frå Jøssang så slutta på Stålverket fordi han ville bli misjonær. No e han skittfodle!»

Aftenbladet 1. november 1949

Heime på Jøssang trente han foten hver eneste dag, ofte mens han sang. «Når trett og mismodig ofte jeg går, og under vandringen foten blir sår, intet vil lykkes, og ensom jeg står, opp imot himmelen da tankene går.» Han ville sende brev til misjonen og be seg fri fra misjonskallet, men ei ny nestenulykke fikk han til å ombestemme seg. Han ble frisk, og begynte på Fjellhaug misjonsskole høsten 1937.

Etter at han var ferdig på misjonsskole, tok han språkstudier, også det på Fjellhaug. Deretter ble det et kort opphold i USA, på Luther Brethren Seminary, Fergus Falls, Minnesota. I Oslo ble han kjent med Ingrid Bø fra Rennesøy. Ingrid hadde også gått ett år på Tryggheim, før hun tok lærerskolen i Oslo. Ingrid var med Lars til USA, og vel heime igjen ble de gift. De ble innviet til misjonærer under NLMs generalforsamling på Framnes 27.-30. juni 1946 sammen med 22 andre vordende misjonærer. Kort tid etter innvielsen satte de så kursen mot Kina via USA.

Lars Jøssang (foto: Dagen)

Fra Kina til Japan
Det var et urolig Kina Ingrid og Lars Jøssang kom til i februar 1947. Kommunisten Mao var i full gang med sitt opprør, noe som endte med Mao som bestialsk diktator fra 1948. Det første året i Kina gikk med til å lære kinesisk for Lars, på misjonsstasjonen Shihwakai i Hupeh provinsen.

Uroen i landet økte på, så 5. januar 1948 måtte familien Jøssang evakuere til misjonens hovedkontor i byen Laohokow. Herfra ble de evakuert videre til Hankow og så til Canton. I Canton ble de fra 24.11.1948 til 13.08.1949. I august 1949 måtte de forlate Kina, og reiste til den britiske byen Hong Kong. Her ventet de på beskjed fra Oslo om hva som videre skulle skje. NLMs hovedstyre vedtok at en del av de evakuerte misjonærene fra Kina skulle omplasseres til et nytt arbeid i Japan. Ingrid og Lars var blant disse. Familien var da økt til fire. De hadde fått ei datter i 1947 og en sønn i 1949. Sener fikk de to sønner til, i 1951 og 1957.

Familien Jøssang kom til Japan med båt fra Hong Kong i januar 1950. Etter å ha strevd med å lære seg kinesisk, måtte Lars i gang med et nytt vanskelig språk – japansk. Det ble ei vanskelig tid, både med tanke på kineserne han måtte forlate og det nye språket han skulle lære. Han måtte be Gud løse han fra kallet til Kina, og han ble bønnhørt. Han ble etter hvert veldig god i japansk, og ble ett med folket der. I et minneord etter Lars Jøssang siterte Odd Dubland en kjent japansk kirkeleder, dr. Nabetani: «Lars Jøssang elsket japanerne og japanerne elsket han».

Lars Jøssang


De første tre årene i Japan bodde og arbeidet familien i byen Matsue. Etter ett år i Norge, ble Tottori neste stopp for familien. Denne perioden varte fra 1954 til 1960. Den tredje perioden i Japan var fra 1961-1965. Det ble den siste perioden for kona til Lars, Ingrid. Hun ble etter den tid heime i Norge, mens Lars fortsatte alene med fem kortere perioder på 1-2 år fram til han ble pensjonist i 1982. Da han ble pensjonist, ble han spurt om dette med å reise ut alene. Han svarte da ettertenksomt og stille: «Du vet – kallet! Jeg har gode folk hjemme, som deler kallet.»

I periodene når familien var heime i Norge, reiste Lars Jøssang som forkynner. Det fortsatte han med etter at han ble pensjonist, så lenge helsa hans holdt. Jeg husker Lars som en varm og sentral Jesus-forkynner, med glimt i øyet. Kona Ingrid døde i 1990. Han giftet seg på nytt noen år senere, med Karen Margrethe Førsvoll. Lars døde på Rennesøy sykeheim 4. august 2007. Han ble 92 år gammel.

Jon Jøssang – til Tanzania og Kenya
Jon Jøssang ble født 30. oktober 1926. Han var yngst i søskenflokken og halvbror til Lars. Jon gikk på skole på Jøssang, og det var kun to elever i klassen. Skolen var også bedehus, og Jon hadde sin faste plass der når det var møte på skolehuset. Han lærte seg tidlig å herme etter predikantene, og hadde ofte lange taler for sauene i fjøset, eller ute i skogen. Allerede som liten var han interessert i misjon. Han så og leste ofte i et misjonæralbum som foreldrene hadde.

Jon Jøssang sammen med faren Aslak

Jon kjempet med misjonærkallet som tenåring. Han ville helst gjøre andre ting, men to hendelser satte spor i ungdommen. En gang han var ute i skogen og hugget tømmer, bestemte han seg for å si misjonærkallet farvel. På vei heim med siste lasset med tømmer, vippet en stokk på en stein. Jon selv falt på isen og tømmerstokken falt over ham. Det gikk godt, og vel heime måtte ungdommen på kne og be Gud om tilgivelse.

Senere skjedde ei ny ulykke. Jon var på vei til Jørpeland, og gikk på isen som lå på fjorden. Plutselig gikk han gjennom isen. «Dette er slutten», tenkte han. Men også denne gang gikk det godt, men hendelsen var med å forsterke kallet.

Tryggheim og Fjellhaug
Like etter at krigen var slutt, var det oppstart for nytt kull på Tryggheim ungdomsskole. Jon var en av dem som begynte denne dagen, 1. oktober 1945. På Tryggheim var Sven Foldøen og hadde møter, og det ble vekkelse blant elevene. Foldøen kom en dag til Jon og spurte: «Du Jon Jøssang, du har misjonærkall, ikke sant?» Jon kunne bekrefte at han hadde det. «Du må være lydig» var Foldøens formaning.

Etter året på Fjellhaug, satte Jon Jøssang kursen mot Oslo og Fjellhaug misjonsskole. Dagen før han reiste fra Jøssang kom en mann syklende inn på tunet. Han hadde syklet ei mil for å komme til Jøssang. Vel framme leverte han en konvolutt til Jon, og sa til Ham: «Du må være lydig mot kallet». I konvolutten lå to hundre kroner, omtrent tre ukes lønninninger på Stålverket.

Jon Jøssang 1954

Tiden på Fjellhaug ble både rik og vanskelig for Jon. Han kom blant annet i ei troskrise, som endte med at han bestemte seg for å slutte på Fjellhaug og reise til sjøs. Men Jon fikk ikke ro. Han oppsøkte bønnerommet på skolen, og der møtte Gud han på en spesiell måte. Istedenfor å dra til sjøs, ble det fortsettelse på Fjellhaug og preiketur til Vestfold den påsken.

I 1952 var han ferdig på Fjellhaug og tilbragte sommeren i England for å lære språk.. Høsten 1952 skulle han reise som forkynner en periode, før han skulle reise ut som misjonær. Dette ble en ny tung periode, og tanken kom om å emigrer til Amerika. Han oppsøkte den amerikanske ambassaden og fikk søknadspapirene. Mens han var på Jørpeland, ble han igjen oppsøkt av en for ham nesten ukjent mann. Denne gav Jon en konvolutt med kr.1000,- og et kort hvor det sto: «Vær tro inntil døden». Det ble en kamp som endte med at Jon rev i stykker søknadspapirene fra ambassaden.

14. februar 1954 var det klart for misjonærinnvielse. Denne var i Bethania i Stavanger, og Jon Jøssang ble innviet sammen med Torborg Sedberg fra Årdal og Malena Bjelland fra Fogn. Etter innvielsen gikk turen igjen til England for grundigere språkopplæring. I sjømannskirken traff han ei jente som var sykepleier. Det var Kjellaug Kollbær fra Oslo. Kjellaug var vokst opp som misjonærbarn i Kina. De ble kjærester, men Jon måtte reise til Tanzania tidligere enn planlagt, så bryllupet skjedde ikke før 25. april 1955 i Tanzania.

Aftenbladet 30.01.1954

Til Tanzania
Det første året som misjonærer var Jon plassert på misjonsstasjonen i Dongobesh. I tillegg til misjonsvirksomhet, ble det mye bygging på Jon. Det ble på den tiden bestemt at Haydom hospital skulle bygges, og Jon ble sentral i denne byggeprosessen. På fritiden var Jon stadig på jakt. Han skjøt både elefanter, neshorn, bøffel, leoparder og sebra. Dette var lovlig jakt, etter lisens fra myndighetene.  

Etter at Kjellaug og Jon var gift, overtok de ansvaret på Kansay misjonsstasjon. Her ble de til de reiste tilbake til Norge i 1959. Da hadde de fått sønnen Asle i 1956. Kort tid etter at de kom til Norge fikk de barn nummer to, Anne. Under oppholdet i Norge gjennomgikk Jon en operasjon, og han hadde også et anfall av malaria. I februar 1960 reiste familien tilbake til Tanzania for en ny periode.

Denne andre perioden varte til sommeren 1964, og familien var plassert i Dongobesh. Det samme var de den tredje perioden som varte fra januar 1967 til 1971. Mot slutten av den tredje perioden begynte Jon å kjenne seg ferdig i Tanzania. Han kjente imidlertid på en uro for å starte opp et arbeid på Voi i Kenya. Både han og Kjellaug besøkte Voi, og søknaden gikk til Misjonssambandets hovedstyre om å få starte opp eget arbeid på Voi. Dette ble godkjent

Aftenbladet 25.01.1971

Til Voi i Kenya
Etter et kort opphold i Norge, var Jon på plass på Voi 3. desember 1971. Den første tiden her, var det kristendomsundervisning på flere videregående skoler i området som ble Jons hovedoppgave. Han fikk også kontakt med fengselspresten ved et stort fengsel like ved, og i dette fengslet preiket Jon hver tredje søndag.

Det var på Voi at Jon fikk øynene opp for viktigheten av kristen litteratur. Han fikk skrevet og trykket små traktater og hefter, som etter hvert ble spredd i store opplag over hele Øst-Afrika. Arbeidet på Voi ble i 1976 registrert som «Scripture Mission». Jon fortsatte med å gi ut egne hefter, han sørget også for å få oversatt god kristen litteratur til Swahili og han startet et eget oppbyggelsesblad, kalt «Riziki».



Etter hvert ble Kenya formelt tatt opp som nytt misjonsfelt for NLM, og mange misjonærer ble plassert i landet. Kjellaug og Jon reiste heim til Norge i 1976. Jon reiste ut igjen alene høsten 1978, mens Kjellaug kom etter i 1980. Denne perioden fikk Jon sitt virkefelt i en fjellby i nærheten av Voi, kalt Wundany. Også denne gang var det kristendomsundervisning i skoler, og forkynnelse i fengsel som ble Jons hovedoppgaver, i tillegg til litteraturarbeid.

Det ble ny heimreise i 1983, men Kjellaug og Jon reiste ut igjen til Kenya allerede i 1985. Denne perioden varte til 1990, før siste periode ute i 1991-1993. I 1985 fikk misjonen kjøpe en eiendom i Wundany, som fikk navnet Hebron. Dette ble Kjellaug og Jons heim de siste årene i Kenya. Jon ble pensjonist i 1993 og han og Kjellaug flyttet heim til Norge og Oslo for godt.

Selv om Jon var blitt pensjonist, sluttet han ikke med litteraturarbeid på swahili. Han fikk kontakt med et trykkeri på Sri Lanka og fikk gjennom dette trykkeriet produsert og gitt ut mange bøker og hefter.

Jon døde 30. desember 2016, 90 år gammel. Han var en misjonskjempe med glimt i øye som har satt spor etter seg både i Tanzania og Kenya.

Aftenbladet 28. mars 1970


Kilder:
Nils Boganes: Japan kaller
Nils Boganes: Med Guds ord i gudenes land
Olav Uglem: Japan og kristen misjon
Ulike misjonæralbum NLM
Aftenbladet.no
Kari Opperud: Lå på kne og ba om å få slippe å bli misjonær. (Dagen 07.05.1982)
Årbok NLM 1946-1953
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Asbjørn Aavik/Olav Uglem: I Herrens tjeneste II
Johannes Sandve: I Herrens tjeneste III
Jon Jøssang: Mambo i Tanganyika
Jon Jøssang: En stund på jorden
Jon Kvalbein: Med hjerte for litteraturmisjon (Dagen 24.11.2004)
John Solsvik: Langtidsmisjonærene (Dagen 09.01.2010)