søndag 21. april 2019

Påskedag – Jesus er oppstanden



I dag er det påskedag. Lange, tunge dager er snudd til jubel og glede. Graven er tom, Jesus lever!

Maria Magdalena og noen andre kvinner hadde gått ut til grava. De hadde sett hvor Jesus var gravlagt og nå ville de ut for å se om grava. De hadde med seg noen urter som de sikkert ville stelle den døde med.
  
Men så var det utrolige skjedd. Steinen var veltet fra gravåpningen. Soldatene som var satt til å vokte grava, var bort. Det romerske seglet var brutt. Jesu likklær lå fint sammenlagt i grava. Det kan ikke være snakk om noe liktyveri. Jesus er virkelig stått opp.
   
Jesu fiender prøvde å sette ut rykter om at noen hadde stjålet liket. Soldatene som hadde stått vakt fikk mange penger av ypperstepresten og hans folk for å sette ut disse falske ryktene. Men de kunne ikke fornekte en sannhet. Jesus er stått opp som han selv sa flere ganger, mens han gikk omkring i Israel.
   


Og oppstandelsen er godt bevitnet i Guds ord: «For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster.» (1Kor 15:3-8)

Jo, Jesus er oppstanden. Legemet som ble lagt i grav langfredag har stått opp. Det samme legemet er blitt forvandlet til hans herlighetslegeme. Derfor er påskedag de kristnes jubeldag. Jesus er oppstått fra de døde. Det er som å våkne av mareritt. Mesteren som var død, Han lever!

Jeg har vunnet, Jesus vant,
Døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt
Jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet,
Jesus vant, og jeg har vunnet.
(SB 66 v.2)

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven, Hvor bleknet i døden han lå;
Jeg levende så ham i haven, Og aldri så skjønn jeg ham så.
(SB 680 v.1)

Derfor alle vegne, Kan du deg tilegne, Med et trøstig mot:
Jesus for deg døde, For din skyld og brøde, Og igjen oppstod.
Grip kun til! Han gjerne vil Være din med hva han eier,
Med sin død og seier.
(SB 679 v.4)









fredag 19. april 2019

Langfredag – Det er fullbrakt



Langfredag følger vi Jesus i bønnekampen i Getsamane. Forhør og tortur hos yppersteprester, Herodes og Pilatus.

Fra Pilatus ble Jesus ført til Golgata. Han bar tornekrone på hode. Han måtte selv bære sitt kors så lenge han maktet. På Golgata spikret de han til korset og korsfestet han mellom to røvere. Tenk Jesus som var hellig, rein, uten synd, fullkommen kjærlighet, måtte lide denne grusomme død.

Det var likevel ikke smertene som var verst. Han som ikke visst av synd, var gjort til synd. Han ble forlatt av sin egen far. Ja, det behaget Herren å knuse han. «Guds vredesskål du tømte ut, så dyrekjøpt er jeg Hans brud.»  «Å, la aldri noensinne korsets tre deg gå av minne, som deg frelsens fyrste bar. Men la kors og død og smerte tale rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har.»

Det var en ufattelig høy pris som måtte til for at du og jeg kan få frelsen gratis av bare nåde. Når jeg tenker på at det var mi synd som førte Jesus til Golgata, skulle det føre til en hellig redsel for å synde mot Jesus. Og ei bønn til han om å få nåde til å leve et liv verdig det kall vi er kallet til.


Midt i denne Jesu kamp, har han også omsorg for sin egen mor. Nå kunne han ikke lenger ta seg av Maria. Derfor påla han Johannes å ta henne til seg som sin egen mor. Jesus sa om seg selv at han ikke var kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene. Han gjorde det til det siste. Og han er likedan i dag. Vi har så ofte fokus på at vi skal tjene Jesus. Det er viktig. Han har bedt oss bringe evangeliet til verdens ender. Men du må ikke glemme at Jesus først og fremst ønsker å tjene deg! Han vil ha deg heim til himmelen. For å nå dette målet trenger du å bli betjent av han. I Ordet, forkynnelsen, bønn og nattverd. «Og av sine veldige evige skatter, han giver og giver og giver igjen.»
   
Før Jesus døde, ropte han ut disse herlige ord: Det er fullbrakt. Kan det tenkes noen herligere ord. Jesus, sann Gud og sant menneske hadde gått på jord i 33 år. Han hadde levd et fullkomment liv, han var prøvd i alt på samme måte som du og jeg, men uten synd. Så ble all verdens synd lagt på han. Han bar dem i lydighet til korset hvor Guds vred rammet han i stedet for deg og meg. Og nå var alt dette fullført. Oppdraget var utført, himmelveien er åpnet!!
   
Hør det du som sliter med din frelsesvisshet. På Golgata ble frelsesverket fullkomment ferdig. Du er for sent ute om du vil prøve å prestere noe selv til din frelse.  Gjelden er betalt. Det eneste som nå teller for Gud i vår frelses sak, er Jesu blod som rant for oss på Golgata og hans fullkomne liv som vi får tilregnet.

Når så Jesus ble reist opp igjen av graven tredje dagen, beviser det at det ikke var noen bedrager som hang på korset. Gud sa at den som synder skal dø. Jesus gjorde ikke noen synd. Han hadde derfor rett til å leve. Derfor kunne ikke døden holde på han. Han hadde også betalt for all verdens synder, derfor bevitner oppstandelsen at ingen synd var glemt.

«Å, la aldri noensinne Korsets tre meg gå av minne, Som deg, frelsens fyrste bar! Men la kors og død og smerte Tale, rope i mitt hjerte Hva min frelse kostet har!»









torsdag 18. april 2019

Skjærtorsdag – nattverden


Nattverden (maleri av Da Vinci)
I dag er det skjærtorsdag. Det er gått noen dager siden Jesus red inn i Jerusalem på eselet og ble hyllet som konge på palmesøndag.

Skjærtorsdag hadde Jesus bedt disiplene dra inn til Jerusalem for å lage til for feiringen av påskemåltidet. De samles på salen og Judas sitt forræderi blir avslørt. Så tar Jesus et brød og noe vin og innstifter nattverden.

«Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt 26:26-28)

Med dette var Det gamle testamentets (GT) forbilledlige påskemåltid til ende. Nå var et nytt måltid innstiftet for Guds folk, nemlig nattverden. Hva får vi når vi deler Jesu legeme og blod:

A. Først og fremst det vi leste, vi får del i Jesus selv, hans legeme og blod, til syndenes forlatelse. Nattverden er ikke noe symbol eller forbilde, nei, vi får syndenes tilgivelse, vi får del i Jesu fullbrakte frelsesverk når vi spiser og drikke elementene. Det er ikke småtterier!

B. For det andre er nattverden en påminnelse om Jesu offer. Nattverden er et minnemåltid. Det skal hjelpe oss til å minnes Jesus og hans verk for oss, og hva vi har i han.



C. Nattverden er derfor også åndelig næring for kristenlivet. Ikke næring for legemet, men for sjelen. Det åndelige liv. Derfor er det viktig at Guds barn ikke forsømmer nattverden, det er et måltid Jesus har gitt oss til hjelp og styrke på himmelveien.

D. Bibelen kaller også nattverden for et samfunnsmåltid. Måltid der Guds folk kommer sammen, og bånda mellom oss styrkes. Vi er jo søsken på vei mot samme heim, himmelen. Vi trenger hverandre, og dette måltidet styrker bånda mellom oss.
   
E. Nattverden er også et gledesmåltid. Nattverden hører sammen med lovsang og takk til vår Frelser.
   
E. Og nattverden skal minne oss om målet. Det himmelske måltid.

Det ikke brødet og vinen i seg selv som virker alt dette men Guds Ord gjennom elementene.
Nattverden er for Guds barn, de troende. Det er viktig å ta med og viktig å legge seg på
hjerte for den som leder nattverden. Til den som ikke er frelst, sier Guds ord i 1 Kor11,29: «For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.»

Innstiftelsen av nattverden står i en klar sammenheng med GT. Blodet og lammet er sentralt også der. En av tekstene for skjærtorsdag er når GTs påske ble innstiftet ved utgangen av Egypt. Gud hadde sendt store plager over Egypt fordi Farao ikke ville la Israelsfolket reise heim. Nå var den siste plagen kommet. Og den var grusom. Dødsengelen skulle gå gjennom Egypt og slå i hjel alt førstefødt. Synden var overmoden og Guds vrede rammet Egypt.

Men Guds folk skulle gå fri. De skulle ta et feilfritt lam og slakte. Så skulle de stryke blodet på dørstolpene og dørbjelken. Når så dødsengelen kom, ville blodet få avgjørende betydning:

«Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt.» (2Mos 12:13)

I nattverden og i forkynnelsen av evangeliet får du del i dette blodet som utgydes for mange til syndenes forlatelse. Trenger du det? Har du behov for forlatelse for synd? Jeg er så takknemlig for at Jesus sier det i sitt ord, at hans blod renser for all synd!









onsdag 3. april 2019

Å flytte brikker



Kanskje er du blant dem som ofte taper i sjakk. Det ergrer deg, og du spør deg selv: Når lærer jeg å flytte brikkene riktig?

(Hans Erik Nissen skrev disse linjer om åndssituasjonen ved årsskiftet 1998-1999, i bladet Båndet nr.7 i 1998. Stykket er oversatt av Terje Altin for bladet Bibelsk Tro.)

Mange tenker på tilsvarende måte i åndelige spørsmål. De er ikke i tvil om at Gud vil velsigne. Det er ikke Guds skyld at vi ikke har vekkelse. Det er oss det er galt med. Hva skal vi gjøre? Hvilke metoder skal vi anvende? Hvordan skal vi preke for at budskapet kan få gjennomslagskraft?

Hvordan skal vi flytte brikkene?
Vi blir i bildet: Jesus var en dårlig sjakkspiller. Det med brikker forsto han sig ikke på. I første del av sin offentlige fremtreden vant han mange. Store skarer flokket seg om ham og fulgte ham, men han mistet de aller fleste. Hvorfor? Etter menneskelig tankegang var det fordi han ikke flyttet brikkene riktig. Han var dyktig til å åpne spillet, men litt etter litt overtok motstanderen spillet. Kan det ikke læres? Jesus gjorde det ikke. Lydighet lærte han, men ikke å holde på folk.

I dag er mange blitt klokere. De går inn i omfattende analyser. Preken og sjelesorg tenkes mer og mer inn i rammer som kan analyseres og beskrives. Det er i høy grad blitt et spørsmål om å forstå tilhørerne og den tid vi lever i. Ellers når vi ikke frem med budskapet. Andre går en annen vei: De lærer fremgangsmåter og metoder av dem som vitterlig har oppnådd store resultater.



Hva gjorde Jesus?
Han ropte til Gud.
Bønn kan også gjøres til metode, men det var den ikke for Jesus. Et druknende menneske roper. Du hører skrik, og du er ikke i tvil. Det kommer fra et menneske i ytterste nød og livsfare. Du iler til hjelp. Noen ganger lykkes det. Andre ganger er det håpløst. Noen ganger gjorde du det gale.

Slik er det ikke for Gud. Han gir den rette hjelp til rette tid. Men er tiden ikke alltid den rette? Det synes vi, men for Gud er det annerledes. Gud er hellig. Han ønsker ikke å rykke inn som en brikke i vårt spill. Selv om vi tildeler ham rollen som den betydeligste, sier han nei til tilbudet. Han vil ikke presses inn i våre rammer. Han har to boliger: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.

Så lenge vi er opptatt av våre metoder, ideer og nye veier, overlater han oss til oss selv. Han lar oss gå fra metode til metode, inntil vi etterhvert kjører oss fast og blir hjelpeløse. Den dag vi erkjenner at alle våre forsøk ender i en blindvei, er det tid for ham å gripe inn. Da trer Gud frem som det han er: Vårt eneste håp.

 
Jesus var så velsignet fri for metoder.
Han møtte den enkelte uten å skulle tenke vedkommende inn i en ramme. Hver eneste disippel han vant, betraktet han som en gave fra himmelen. Hver eneste disippel han bevarte, så han som en som var bevart av Guds ord. Alltid førte han sine troende til Gud. De var en gave fra himmelen, ja, fra Gud selv. Slik er det også i dag. Uten fødselen ovenfra blir alt hva vi kan utrette, til ingenting. Vi kan føye sjeler til, men de forlater oss igjen. Skal de bli, må Gud gjøre det.

Underets tid er ikke forbi. Også blant oss gjør Gud sin gjerning. I det år som går mot slutten, er mennesker blitt frelst. Gud har født noen på ny ved Den Hellige Ånd. Noen har sett Lyset, ja, er blitt lys - himmellys! Ordet forsikrer oss om det. Det vender ikke tomt tilbake. Heller ikke det ord som er forkynt dette året. Jeg har også sett det. Sett det i en gammel nedbrudt kvinne. Hun kunne ikke reise seg fra stolen sin. Men Herren rørte ved hennes sjel og ga henne liv. Øynene lyste av klarhet, renhet og hellighet, mens hun vitnet om Guds store gjerninger.

Den fortapte sønn kommer hjem til Far. (Maleri James Tissot. Wikipedia)

Er det ubetydelig? Kanskje i verdens øyne, men vårt indre menneske jubler: Du opplever det som betyr alt! La oss vende oss bort fra alle brikkene. Bruk ikke tid og krefter på nye trekk. Tiden er inne til å søke Herren og rope til ham.

Vi er i stor nød.
Herren må rekke sin hånd ut. Ellers er det ingen som blir frelst. Og han vil gjøre det, for Herrens arm er ikke for kort til å frelse, hans ører ikke for døve til å høre. Derfor kan vi ikke miste frimodigheten. Med troens realisme vil vi gå inn i et nytt år.








mandag 1. april 2019

Forkynn med ord



Er forkynnelsen av Guds ord en nødløsning? Gamle Frans av Assisi har gitt næring til en slik tankegang.

Frans av Assisi skrev en gang følgende: «Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord.» Dette er blitt et slagord som vi må legge veldig mye godvilje til, for at det kan bli bibelsk riktig. Slagord som dette, kan være farlige.

Forkynnelsen er ut fra Guds ord ingen nødløsning, men selve løsningen på hvordan en synder kan bli frelst.  «Bibelen gjer det utvetydig klart at trua kjem ved forkynninga av Kristi ord. Det er bodskapen om den korsfesta og oppstandne Jesus Kristus som skaper levende tru.» (Dagen på lederplass høsten 2003)

Frans tenkte nok på den bibelske sannhet at den kristnes liv er et brev til verden, når han skrev det han skrev. At en kristens liv kan slå i hjel alle gode ord. Dette er en veldig viktig sannhet å legge seg på minne.

Men ingen kan bli frelst kun ved å se på en kristens liv! «Så kommer da troen av forkynnelsen en hører!» (Rom 10,17) Livet vitner positivet eller negativt. Det kan være med å dra søkende mot Jesus og det kan støte folk bort. Men det kristne livet er ikke noe nådemiddel. Det er derimot forkynnelsen av evangeliet.



Det er mang slags forkynnelse i dag. Langt fra alt som blir forkynt har kraft i seg til frelse. Guds ord sier at det er Ordet om korset, som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. (1 Kor 1,18)

Slagord blir ofte sitert som en udiskutable sannhet. Derfor er de farlige. Frans sitt slagord gjør et viktig anliggende til noe større enn det er, og det viktigste til noe en griper til «om nødvendig».

Guds Ord er levende og virksomt, og har evnen til å trenge gjennom helt til det kløver sjel og ånd. Ordet, ved Den Hellige Ånd, kan skape syndenød og gjenføde mennesker til evig liv. Det spørres ikke etter mesterskap i tale, men etter et enkelt vitnesbyrd om Han som har frelst mi sjel.


Det er ikke mennesker som har kommet på denne veien til formidling av frelsen. Nei det var Gud selv som fant det «for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» Det kallet er det stor nåde å få del i:

«Tenk jeg som er ringest blant ringe. Den minste han kjenner på jord. Tenk jeg skal hans hilsen frambære. Å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud!»











lørdag 30. mars 2019

Predikantvekkelse



En forkynner må få noe selv, for å kunne gi det videre til andre. Forkynneren trenger derfor å leve i vekkelse.

I bladet «Budskap» nr.6 2005, skrev den nå avdøde danske bibelskolerektoren, Hans Erik Nissen, denne artikkelen om predikantens Gudsliv.

«En predikant som har noe å gi, vil ikke fortsatt ha noe å gi, hvis han slår til ro med det faktum at hans forkynnelse er som den burde være. Men alt skal ikke være ransakelse. Det må også være hvile i tjenesten. Hver av oss må tjene med det som Herren har gitt oss.  Hvis en predikant forvalter et pund som han ikke har mottatt, kommer noe anstrengt inn i kallet, og gleden i kallet går tapt.

Det skjer så lite
Er det riktig? Ved avslutningen av en møteuke sa formannen blant annet: «Nå har vi igjen hatt ei møteuke uten å ha nådd de vi så gjerne ville nådd». Da han var ferdig, reiste en i menigheten seg og sa: «Jeg vil gjerne si, at jeg denne uken har kommet til å tro». Og slik er det: Igjen og igjen er det noen som kommer til troen. Den dagen det ikke skjer, er det bare et spørsmål om tid, før det ikke er noen å forkynne for.

Vi må også spørre: Er det smått, det at troen får næring gjennom forkynnelsen, slik at et Guds barn blir bevart på reisen til himmelen? Hvordan det går når en kristen ikke kommer og hører Ordet forkynt, er det dessverre mange ulykkelige eksempler på. Det store flertallet av Guds barn blir bevart gjennom vår forkynnelse, så det skjer store ting blant oss! Det er grunn til å omslutte våre predikanter med takknemlighet, kjærlighet og forbønn.



Godt, men tørt
Skulle denne verden stå enda en god stund, og vår forkynnelse skal inngå og vurderes i en større sammenheng, hva vil man da si om den? På den positive siden vil man fremheve dens binding til Ordet. Der er mye god bibelutleggende og forklarende forkynnelse. Til det negative hører forkynnelsens manglende jord-forbindelse.  Forkynnelsen har mistet mye av sin menneskelighet. Den har blitt for teologisk i teoretisk forstand. Som jeg hørte en uttrykte det om en predikant som definitivt er verdt å lytte til: «Det er godt, men akk så tørt!»

Vitnesbyrdet mangler
Det er utrolig hvor nøyaktig bilde vi kan tegne av Paulus. Hvis noen er en bibelutleggende teolog, så er det han. Hvis vi ikke hadde hatt Apostlenes gjerninger, ville vi likevel fått en inngående kjennskap til ham som person, gjennom de nesten hundre sidene hans brev fyller.
Han talte og skrev som et vitne.

Noen av de predikanter jeg husker best fra min ungdom, var vitner når de sto på prekestolen.
Det var de på mange forskjellige måter. De opplevde noe med Gud i livets hverdag og i møtet med Guds ord. Og det klang med i deres forkynnelse, slik at vi tilhørere følte Gud som en virkelighet, som griper konkret inn i hverdagen eller levendegjør og rekker et ord som bringer lys inn i alt vanskelige. Gjennom deres forkynnelse fødte de en lengsel i våre hjerter etter å leve samme liv med Gud som vi følte de levde.


Man må ikke føle noe
Misbruk opphever ikke riktig bruk. Noen kristne kommer inn under følelsenes tyranni, og det er forferdelig. Men det er også en fare på motsatt side. Det gjelder både i menneskelivet og i det åndelig liv. Jeg vil aldri si til et brudepar at de ikke må føle noe overfor hverandre. Tvert imot vil jeg ønske dem sterke og rike følelser! De kan man godt ha, uten å bygge ekteskapet på dem.

Dette er også tilfelle i det åndelige liv. Den guddommelige verdens nedslag i et menneskehjerte, setter sitt preg på hele mennesket. Hverken tanke, følelse eller vilje forblir uberørt. Det er en av forkynnelsens oppgaver, å føre dette inn i et sunt spor. Det skjer gjennom den personlig preken, hvor predikanten blir en modell for sine lyttere. De skal ikke være en kopi av ham og gå i hans sko, men de skal følge med ham på veien. Det er derfor Paulus sier til filipperne: «Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbildet dere har i oss.» (Fil 3,17)

For noen år siden var den nå avdøde norske bibelskolelærer Øivind Andersen i USA, Her forkynte han i en av de norsktalende menighetene, og det brøt ut vekkelse. Nå var det gode prester som var hyrder for menigheten, og Øivind Andersen undret seg over at vekkelsen kom i forbindelse med hans preken. Han mente at det ikke var noen forskjell mellom hans forkynnelse og prestenes. Men en av tilhørerne sa til ham: «Det er en forskjell. Din forkynnelse er mer menneskelig.» Han tok denne uttalelsen med seg i sin fremtidige tjeneste.

Forkynnelse med åndsmakt
Det er bare den Hellige Ånd som gir forkynnelsen gjennomslagskraft. Derfor må en predikant leve i konstant bønn om, og stadig mottakelse av, Den Hellige Ånd. Uten ham vil det ikke være hverken noen overbevisning om synd eller av nåde. Det blir heller ingen glede, for sann glede er Åndens frukt. Men det er vanskelig for en predikant å leve i Åndens kraftfelt, hvor det ikke er plass for ham selv. Et liv i Åndens fattigdom oppleves ydmykende for kjød og blod.



En eldre predikant fortalte på en forkynnersamling, at hans aller første prekenreise hadde vært den mest velsignede. Som grunn for det sa han at han den gang var så liten og hjelpeløs og totalt avhengig av Den Hellige Ånd. Et tankevekkende vitnesbyrd. Guds kraft fullendes i vår skrøpelighet. Hva skjer da med Guds kraft når vi kan mer eller mindre alt selv?

En predikant må alltid be om åndskraft over sin forkynnelse. Det er en sammenheng mellom å få åndskraft og Helligåndens virke og gjerning i forkynnerens liv som helhet. Hvis han ikke blir drevet av Ånden i hverdagen, kan han ikke forvente å være det på prekestolen. Ånden må føre ham inn i oppgjør med synden i sitt eget liv og inn i kampen for renhet og hellighet, slik at han i både ord og gjerning er et levende vitne om sin Frelser. Kampen vil gi ham erfaringer som beriker hans forkynnelse og gjør det mulig for ham å hjelpe andre som står i samme kamp.

Må Herren gi oss predikanter som kan føre oss fra en teoretisk kristendom til et levende kristenliv. Det er i dag hunger og tørst etter selv å gjøre erfaringer i livet med Gud. Mye avhenger av at vi predikanter er i stand til å imøtekomme den. Veien til det er også for oss forkynnere, personlig vekkelse og fornyelse. Vi må åpne oss for Den Hellige Ånd, som vil lede oss inn i et liv tettere sammen med Gud.»


Hans Erik Nissen har skrevet denne artikkelen











fredag 22. mars 2019

Jesus kommer snart


For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. Heb 10,37

Helt fra syndefallets dag i paradis, hadde Gud gitt menneskene et løfte om en frelser som skulle komme for å gjenopprette det synden hadde ødelagt. Veien til Gud var steng. Ikke noe urent kommer inn i himmelen.

En dag ble Jesus født til jord, Guds egen Sønn ble menneske. Han kom når folk flest ikke ventet ham. Han kom og fullførte et fullkomment frelsesverk, ved sin død og oppstandelse. Veien til himmelen var på ny åpen. Jesus er veien.

Kort tid etter oppstandelsen ble Jesus rykket i sky opp til himmelen. En engel viste seg da for disiplene og sa: ”Denne Jesus som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!” (Ap.gj 1,11)

Mange av Jesu disipler trodde Jesus ville komme igjen i deres levetid. Kanskje hadde de glemt det Jesus sa at for Gud er en dag som tusen år og tusen år som en dag. Mange ble utålmodige og lurte på om Jesus ikke holdt det han lovet. Apostelen Peter fikk svaret på det spørsmålet: ”Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” (2 Pet 3,9)

Nå har det gått to tusen år. De fleste tegn som skulle skje før Jesu gjenkomst er gått i oppfyllelse. Det er like før Han kommer. Er du klar? Når han kommer, er det kun to alternativ: Noen får høre: Gå bort til den evige ild. De andre får høre: Kom hit og arv himmelen.

Når Jesus kommer er det for sent å bli frelst. I dag er frelsens dør åpen. ”Den som har Sønnen (Jesus) har livet. Den som ikke har Guds Sønn har ikke livet.” (1 Joh 5,12)