onsdag 21. februar 2018

Thormod Rettedal – vekkerrøst og kristenhøvding

Kinamisjonsmenn. I midten foran Thormod Rettedal. 
Bak i midten Ludvig Hope og t.h. Johannes Brandtzæg.
Thormod Rettedal var en av de store forkynnerrøstene på siste halvdel av 1800-tallet. På heimebane var det derimot tunge tak.

Siste del av 1800-tallet var ei vekkelsestid i Norge. Flere steder i landet gikk det store vekkelser. Mest kjent er nok vekkelsene ved presten Lars Oftedal. En skomaker fra Forsand ble også et Guds redskap til store vekkelser, hovedsakelig i området fra Agder til Hordaland. Skomakerens navn var Thormod Rettedal.

Røtter fra Forsand og Strand
Thormod ble født på garden Rettedal i Forsand. På bruk 1 overtok Tarald Jonsen garden i 1801, ved å love og gifte seg med odelsjenta Randi Toresdatter. Bryllupet sto året etter, i 1802. Randi og Tarald var henholdsvis 21 og 28 år da de ble gift. De fikk ikke egne barn.

På garden Nordland, på Heia, i nabokommunen Strand, bodde Tarald sin bror Tormod. Han var gift med Kari Ivarsdatter Rodabakken. Kari og Tormod fikk seks barn, hvorav fem vokste opp. Eldste datter deres ble gift med Peder Asgautsen Nag, bror til min tipp tipp oldefar. Ei datter overtok bruket på Nordland, mens to sønner som var yngst i søskenflokken, slo seg ned på Riska og Forsand.

Den siste av barna på Nordland het Helga. Hun ble født i 1808. Da hun var 13 år gammel, døde far hennes, og hun ble flyttet til de barnløse slektningene på Rettedal. Her fikk hun være i fosterheim. Rundt 1830 ansatte Tarald Rettedal en tjener som het Knut Rasmussen Eikeland. Knut ble forelsket i fosterdatteren på garden, og i 1834 ble han gift med Helga Nordland. Brudgommen var 38 år, mens bruden var 12 år yngre. Helga og Knut fikk overta garden etter Tarald og Randi året etter at de ble gift, mot å gi folge til de gamle.

Helga og Knut Rettedal fikk åtte barn, først seks jenter og tilslutt to gutter. Eldste sønnen het Rasmus og overtok heimegarden i 1869, fire år etter at faren døde. Yngste sønnen ble født 12. juli 1849 og fikk navnet Thormod.

Rettedal (foto: widerøe)

Oppvekst
Thormod vokste opp på en liten gard, i en stor søskenflokk, der familien hadde trange økonomiske kår. Når han senere i livet skulle skildre barndomsheimen, var det med takknemlighet han så tilbake. Han husket alle gangene han og broren Rasmus satt på farens kne. Han takket Gud for heimen, «ei noe bedre på jord jeg vet».

Barna måtte tidlig delta i arbeidet på garden, og lærte seg dermed å ta et tak. Mor Helga var en driver og hun var streng. Thormod og søsknene var likevel veldig glade i mor, men far stod nok høyest i kurs. Han var mer mild til sinns.

Hverken besteforeldrene eller foreldrene var kristne, men de hadde stor respekt for kristendommen. Bestefar Tarald kjøpte Henrich Müllers husandaktsbok på en tur han hadde til Bergen i 1814. Denne postillen ble lest hver søndag i heimen til Tarald, og senere også i Knut sin heim. Om kvelden leste foreldrene kveldsbønn med barna, og mye av dette satte seg fast i barnesinnet. De tenkte mye på Gud, dommedag, død og evighet.

Forsand (foto: Mapio.net)

På skolen ble Thormod en leder i flokken. Han var både djerv og ordrik. Elevene måtte pugge Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet», noe Thormod var lite glad for. Han hadde lett for å huse, så leksene ble ofte lært på vei til skole. 28. september 1864 ble Thormod konfirmert i Forsand kirke. Like før konfirmasjonen hadde evighetsalvoret våknet hos Thormod. Han fikk mye hjelp hos presten Stub. Likevel var han bevisst på at han ikke var noen kristen da han ble konfirmert. Han var kalt av Gud, og denne uroen ble forsterket da faren døde, året etter at Thormod ble konfirmert.

Istedenfor å bli en kristen, gikk han sammen med de verdslige ungdommene i bygda. Her ble Thormod lederen, og var den mest utholdende på dansegulvet. En gang slet han først ut to jenter på dansegulvet, og var godt i gang med den tredje da hun besvimte i armene hans. Dette satte en støkk i Thormod og dansegleden forsvant. Tankene på evigheten våknet i han på nytt.

I 1867 gikk han i skomakerlære i Stavanger, og etter at læretiden var over, gikk han fra gard til gard heime i Høgsfjord og reparerte sko. I 1871 ble Thormod med i et fiskerlag fra Strand på en tur til Nord Norge. En av dem som var med på turen var søskenbarnet Tormod Norland fra Heia. Tormod var en «leser», som de kristne ble kalt på den tid. Han var den eneste kristne om bord, men ut på høsten ble en annen av mannskapet frelst. Også Thormod ble kalt av Gud. I Bodø traff han ei kone som solgte bibler. Han kjøpte en bibel av henne, og leste mye i den om bord. 2. juledag 1871 rant lyset, og Thormod fikk fred med Gud.

Utpå sommeren 1872 var Thormod vel heime igjen. Det viste seg snart at livet hans hadde fått en ny kurs. Han møtte opp på de kristne møtene, og tok nokså snart ordet for å vitne om det som var hendt i livet hans. Han hadde lett for å snakke og var frisk i talen. Nå oppfordret han sambygdingene sine til å vende om fra syndelivet og tro på Jesus.

Anna Nærbø Rettedal. Aftenbladet 18.07.1922

Et tragisk giftermål
Thormod var ofte på Nordland, på besøk hos søskenbarnet Tormod Nordland og mor Helgas slekt der. Han ble forelsket i ei jente fra en av gardene på Nordland. Han fikk søskenbarnet til å være mellommann og jenta svarte ja. Men da han fikk beskjeden fra søskenbarnet, hadde Thormod ombestemt seg og avlyste hele frieriet. Litt senere kom han sammen med ei jente fra Auglend i Høyland, men også her slo han opp.

På Forsand var det på den tid ei enslig jordmor. Hun het Anna Nedrebø, sener skrevet Nærbø, fra Lysebotn. Anna var svært dyktig og arbeidsom. Hun kunne være blid og omgjengelig, men også hard og kald. Hun var ingen kristen. Thormod ble forelsket i Anna, men dette var ikke gjensidig. Anna var forelsket i en annen. Dette fikk Thormod vite da han fridde, men han gav ikke opp for det.

Thormods best venn ivret for at Anna og Thormod skulle gifte seg. Anna hadde et hus med en liten eiendom i Forsand. Kompisen håpte at hvis Thormod giftet seg med Anna, ville han slå seg ned på Forsand. Både presten, klokkeren og en annen av Thormods venner advarte sterkt mot forholdet, fordi Anna ikke elsket Thormod. Sommeren 1876 hadde Anna bestemt seg for å si nei til Thormod, etter samråd med presten. En dag kom Thormod gråtende til Anna. Han hadde fått høre av klokkeren at hun ville si nei, og lurte på om det stemte. Anna stadfestet dette, men Thormod presset på og sa at han ville gå fra vettet om hun sa nei. Til slutt gav hun etter og de giftet seg 16. juni 1876. Ekteskapet ble en tragedie. Det ble aldri noe godt forhold mellom dem. Thormod kom til å bo bort mye av tiden. På sine eldre dager sa han: «Eg har hatt mange «heim» sidan eg tok ut frå far og mor, men eg har likevel alltid vore heimlaus.»

Anna og Thormod fikk ikke egne barn, men de hadde to fosterbarn som Anne hadde hovedansvaret for. Det var Knut Larsen og Konrad Nærbø.

Thormod Rettedal
Jordmoren Anna
15. juli 1922 hadde Stavanger Aftenblad et intervju med Anna Nærbø Rettedal om hennes arbeid som jordmor i Høle, Forsand, Dirdal, Riska og Hillevåg. Her sies det at hun var avholdt både for sitt «greie vesen» og for sin faglige dyktighet. Anna fortalte mange stubber fra sitt lange yrkesliv. Hun nevnte at hun tok jordmorutdannelse i Bergen i 1868, etter tilbud fra kommunestyret i Forsand. I Bergen ble hun syk, og måtte reise heim til Lysebotn for å bli frisk. Her praktiserte hun litt som jordmor. I april 1870 var hun tilbake i Bergen og fullførte utdannelsen.

Høsten 1870 ble hun ansatt som fast jordmor i Høgsfjord med ei lønn på kr.160,- per år, pluss fra kr.2,- til kr.5,- per fødsel. Distriktet hennes var Høle, Dirdal og Forsand. Det ble mange strabasiøse reiser til fots, med båt og med hest. Jeg tar med en av historiene, noe forkortet og språklig revidert:

«En dag kom det skyss fra Sagbakken for å hente meg. Det var sterk kulde og dyp snø, så da jeg kom ned til Bergevik, var jeg gjennomvåt på beina. Ferden gikk så i tre mil i åpen båt inn til Sagbakken. Vel framme fikk jeg tau rundt livet, og så bar det oppover de stupbratte fjella i snø som gikk over støvlene mine. Vel framme oppdaget vi at broen over elva var borte. Vi måtte derfor rope av alle våre krefter på folkene på andre siden av elva. Dette var midt på natta. Endelig kom det en fra andre siden med en stige, som måtte flyttes fra stein til stein i den skummende elva. Vi måtte krype over. Dyvåt til knes kom jeg inn, hvor det ikke ble spart på noe for å kvikke meg opp. Da fødselen var vel over, måtte jeg samme vei tilbake.»

Hun fortalte også at hun to ganger ønsket å slutte som jordmor i Forsand, men lokalbefolkningen klarte å overtale henne til å fortsette, helt fram til 1893. Da kjøpte hun gard på Riska og fortsatte som jordmor der. At Thormod var med på denne handelen, nevnte hun ingen ting om. Han er ikke nevnt i hele intervjuet. Anna ble pensjonist i 1908 og flyttet da til Hillevåg. Her fortsatte hun som jordmor i 10-12 år.

Hun avsluttet intervjuet med å nevne at hun også hadde arbeidet for kvinnesaken, ved å samle inn underskrifter på et opprop som forlangte stemmerett for kvinner.

Tre av Thormod Rettedals bøker er nå i mi bokhylle
P.Fjellstedt: Psalmernes bog, Jobs bog og Prædikerens bog
"Th. Rettedal. Kjøbt 25.2.1886"

Bibelbud i Lutherstiftelsen
Thormod kjente tidlig på et kall til å reise som forkynner. For å kunne gjøre det, var en utvei å bli bibelbud i Lutherstiftelsen. Da måtte han ha anbefaling av presten, og Høgsfjordpresten Kobro skrev et anbefalingsbrev, etter flere anmodninger. Rettedal sendte søknaden til Lutherstiftelsen mot slutten av 1875, og fikk svar i februar 1876, like før han giftet seg med Anna. Svaret var stillet til presten Kobro, med en oppfordring til å «prøve bibelbudemnet skomager Thormod Knudsen Rettedal». 18. februar stilte Thormod til utspørring hos presten, med to vitner til stede. Presten konkluderte med at «Rettedal hadde ganske gode bibelkunnskaper». Dermed var ansettelsen i boks.

Den første preiketuren til Thormod gikk til Jelsa. Vel framme på Jelsa satte han seg på trappa til handelsmannen. En nabo fikk vite at den fremmede var bibelbud. Da sa han: «Har me nå fått slike skittungar her i bygda også!» Thormod hørte kommentaren og holdt på å miste motet. Men mottakelsen ble bedre på andre siden av fjorden, på Kjølvik. Der ble det vekkelse og Thormod fikk venner for livet.

I 1877-79 besøkte Rettedal Sørlandet. Her fikk han stor inngang blant folket, og fikk oppleve at folk ble frelst og mange kristne ble fornyet. Han besøkte bl.a. Lista, Hidra, Mandal og Kristiansand. Ansettelsen i Lutherstiftelsen ble avsluttet i 1879. Denne organisasjonen så på lekmannsforkynnelsen som et nødsprinsipp, og var stekt bundet til prestene. Rettedal delte nok deres syn til å begynne med, men innså snart at emissæren måtte være fri. I 1880 fikk han et nytt kall, denne gang fra Ryfylke og Jæren Indremisjon.

Predikanter i Kinamisjonen. Foran f.v Thormod Rettedal og Knut Rettedal

Strid med presten i Time
Anton Christian Meyer var prest i Time fra 1879. Han var markert høykirkelig og hadde lite sans for lekmannsvirksomheten. Tirsdag 2. mars 1880 møtte Thormod Rettedal opp på prestens kontor. Som skikken var på den tid, pleide lekpredikantene å oppsøke presten for å «få godkjent» møtevirksomheten som var planlagt. Dette møtet endte med full konfrontasjon og presten viste Thormod på dør. Han ville ikke godkjenne noe lekmannsarbeid og ba Thormod reise heim. Thormod svarte enkelt og klart at han ville reise heim når han var ferdig! Han ble i Bryne-traktene i to uker og samlet fulle hus hver kveld. Mange ble frelst.

Samme dag som Rettedal reiste fra Time, begynte en avisdebatt om forholdet mellom prest og lekpredikant. Skarpest penn hadde presten Meyer. I en artikkel som gikk over to nummer i «Stavanger Amtstidende og Adresseavis», den første 23. mars 1880, nærmest hudflettet han Rettedal. Her er noen små glimt, noe språklig revidert. Først angrep han språket:

«Det er selvsagt at man hos en mann som hr. Rettedal ikke tør stille store krav med hensyn til språket… En mann som både på grunn av sin fødsel og sitt dannelsestrinn tilhører landsfolket, bør benytte seg av sitt vante tungemål.» Rettedal derimot talte med en blanding av «høyttravende skriftspråk og landsmål». Dette kunne presten unnskylde, men at «en mann fra Høgsfjord ved Stavanger kommer med svenske ord med utpreget svensk betoning, kan ikke kalles annet enn den fine affeksjon». Dette, med tilhørende «skrik og skrål», vakte hos presten «kun motbydelighet»

Meyer fortsatte: «Man kan innvende at jeg kun har hørt Rettedal to ganger.. Jeg må til det si at hr. Rettedals metode og hele opptreden er så utpreget, at selv en gang ville være nok til å forstå at det hele er humbug, båret av en ualminnelig selvtillit, en mere enn alminnelig tungeferdighet og den autoritet det gir å være emissær og bibelbud.»

Presten var også kritisk til Rettedals lære: «Det lar seg vel neppe si at hr. Rettedal fører noen egentlig lære, til det er det han sier alt for uklart og usammenhengende.» Han avsluttet med å råde Rettedal til «å søke ære i å leve stille og ivareta sin egen gjerning og arbeide med sine egne hender».

Rettedal svarte ikke på anklagene, men det gjorde den kjente presten Lars Oftedal. Oftedal forsvarte i klare ordelag virksomheten til Rettedal og andre lekpredikanter. Et resultat av denne avisskrivning, var at Thormod sitt navn ble viden kjent.

Innledningen til en "ligtale" av Thormod Rettedal  gjengitt i 
misjonsbladet "Den lille samler nr. 20 1887

Omfattende reisevirksomhet
På 1880-tallet fortsatte Thormod en utstrakt reisevirksomhet. Han var nå blitt en kjent forkynner og mange spurte etter han. Han fikk stå i flere vekkelser, blant annet på Karmøy. Fra midten av 1880-tallet var han lange perioder i Bergen og omegn og opplevde også her god inngang blant Indremisjonsfolket. Det ble vekkelser flere steder i Hordaland.

Stifter av Kinamisjonen
Mot slutten av 1880-tallet var det en Kina-vekkelse i Norge, først og fremst i området fra Kristiansand-Bergen. Ikke minst fikk hallingdølen Ole Næstegard og Tysvær-buen Sivert Gjerde vekke manges ansvar og kall for kinesernes frelse. Noen kvinner i Bergen bestemte seg for å starte et eget misjonsarbeid for Kina. Disse damene fikk overtalt sju menn til å lede arbeidet. En av dem var Thormod Rettedal, som ble nestformann i styret. Formann var Johannes Brandtzæg. Dette var i 1890.

Det var mange Kinaforeninger rundt om i landet, og det ble et ønske om å samle disse i en organisasjon. Mannen som ble kalt til å reise rundt for å tale Kinamisjonens sak var Thormod Rettedal. Han vant folks hjerter gjennom forkynnelse og misjonsglimt. Mange av foreningene ville være med, og i pinsen 1891 ble Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund stiftet. Thormod ble igjen valgt til nestformann i hovedstyret.

Sammen med lederen, Johannes Brandtzæg, og den unge forkynneren Ludvig Hope, betydde Rettedal mye for den ferske misjonsorganisasjonen de neste ti årene. Rettedal reiste landet rundt og forkynte Guds ord og talte Kinamisjonens sak. Han var blant annet to ganger i Nord Norge.

Markering ved Thormod Rettedals grav. F.v. Tore Tungland,
Tormod Vågen, Knut Rettedal og slektninger av Rettedal

Like før år 1900 og noen år framover, ble det en strid i den nye organisasjonen. Striden gjaldt hvorvidt misjonærene skulle ordineres av biskopene eller om lederne i organisasjonen selv skulle innvie misjonærene. Ett annet stridstema var spørsmålet om hvilken liturgi som skulle brukes på misjonsmarken. På generalforsamlingen i 1899 tok Rettedal ordet. Han stilte noen spørsmål, som han selv svarte nei på: «Skal vi søke staten om kirkeordinasjon? Skal vi be staten, eller statskirken godta folk som de aldri ville ha kalt eller sendt ut selv? Skal vi henge prestekjolen på utsendingene våre, og dermed snu opp ned på rangen i Guds rike? Prestene mener seg å stå over folket, også i klær, men den som er stor, skal være tjener for alle».

Striden ble hard og vond, og ble ikke avsluttet før etter at Rettedal var død. Den endte med at organisasjonen avviste kirkelig ordinasjon, og en enklest mulig liturgi ble vedtatt. Halvparten av misjonærene valgte å forlate Kinamisjonen, men organisasjonens lavkirkelige kurs var med dette satt.

Et tredje stridsspørsmål som kom til å følge organisasjonen i 100 år framover, var spørsmålet om kvinners stemmerett i generalforsamlingen (GF). I Kinamisjonen ble GF sett på som øverste organ også i lærespørsmål, og ut fra Bibelen ble derfor kvinner fritatt fra dette ansvaret. Rettedal talte sterkt og klart for at kvinner ikke skulle ha stemmerett. Vi ser at også her var det strid mellom Thormod og kona Anna. Anna fremhevet selv sin innsats for kvinnefrigjøring.

Aftenbladet 02.01.1909

De siste år
Sommeren 1903 ble Rettedal syk. På en møtetur til Sørlandet, fikk han tre sykdommer på en gang. Disse holdt på å ta livet hans. Det var astma, bronkitt og hjertelammelse. Han kviknet imidlertid til igjen, selv om kreftene nå var små. De neste fem årene måtte han ta det med ro, og talte bare en sjelden gang.

I juni 1908 var det kretsmøte på Varhaug. Rettedal fikk ordet mot slutten av møtet. Det var så vidt stemmen bar, men han fikk minne om to ting som lå han på hjertet: «Hedningene kan aldri bli salige uten at de har hørt om frelseren» og «Det er de hellige som skal bære Guds sæd ut til hedningene!»

Referat fra begravelsen. Aftenbladet 04.01.1909

Anna og Thormod bodde på Forsand fram til 1894. Da flyttet de til Riska. Thormod var lite og ingen ting heime, men det var dette som var heimen hans. Etter at sykdommen rammet ham, ønsket han å testamentere arven til Kinamisjonen, men dette ville ikke Anna. I 1906 ble de derfor enige om å skifte det de eide og å bo hver for seg uten å være skilt. Anna og fosterguttene fortsatte å bo på Riska, mens Thormod flyttet til Stavanger. De siste månedene han levde bodde han på Sørnes på Sola, og det var brorsønnen Knut Rettedal som stelte han på det siste. Knut var også en kjent forkynner i Kinamisjonen.

Notis i Aftenbladet 10.02.1909

Julen 1908 gikk det mot slutten for Thormod. De som stelte han spurte om de skulle sende bud på Anna. Han svarte da: «Jeg har ikke noe spesielt jeg vil henne, men det hadde vært gildt å se henne igjen enda en gang.» Både Anna og fosterguttene kom og Thormod hilste henne med: «Det var gildt å se deg igjen enda en gang, Anna». Dette tok henne hardt og hun svarte: «Å, ja, vi trenger nok begge to å be om tilgivelse nå.» Thormod ville at Anna skulle love at de skulle bli begravet sammen på Forsand, men det kunne hun ikke love. Tredje juledag sovnet Thormod Rettedal stilt inn.

Minneord Romsdal Amtstidende 06.01.1909

Begravelsen foregikk fra «Kinahuset» i Stavanger 4. januar 1909. Huset var fullsatt og mange kom med hilsener og la ned krans på båra. Etter begravelsen ble kisten ført til kaien, hvor «Oscar II» lå. Båten var leid inn for å føre kista til Forsand. Her ble en stor gravstein reist på grava hans. Thormod Rettedal ble 59 år gammel.

Anna og fosterguttene
Anna Nærbø Rettedal flyttet fra Riska til Hillevåg sommeren 1908. Her fortsatte hun å ta noen jordmoroppgaver fram mot at hun ble 80 år. Hun døde i Hillevåg 29. juli 1936, og ble 93 år gammel. Fostersønnen Knut Larsen emigrerte til Amerika. Den andre fostersønnen, Konrad Nærbø, ble boende i Hillevåg. Her traff han Marie Moi, som han ble gift med. Marie hadde vokst opp i en kristen heim. Hun hadde bl.a. ei søster, Borghild, som ble gift med Martin Voll Tungland på Jørpeland.

Aftenbladet 31.07.1936

Konrad var hovedkasserer i Hetland kommune. Både han og kona Marie var aktivt med i arbeidet på bedehuset i Hillevåg. De fikk to døtre, Aslaug, som ble gift med Tor Idsøe og Berit, som går under kallenavnet «Bibbi». Konrad døde i 1962, og ble 73 år gammel.

Aftenbladet 31.05.1957



Kilder:
Oscar Handeland: Vårløysing I
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland.
Jan Alsvik: Folk i Strand
Sigleif Engen: Forsandboka
Olaf Golf: Knut Rettedal. Pilegrim på vandring mot sitt Jerusalem
aftenbladet.no
nb.no
digitalarkivet.no
















mandag 5. februar 2018

Forsonet med Gud


Kjernen og sentrum i evangeliet er at Gud har forsonet verden med seg selv i Kristus og utdeler syndenes forlatelse til evig liv i ham, til alle som tror på Jesus.

Dette er fritt sitert etter Olav Valen-Sendstad (bildet under til høyre). Olav Valen-Sendstad var prest bl.a. på Jelsa og i Stavanger. Han skrev utallige bøker som har vært til stor hjelp og oppmuntring for mange. Ei av hans bøker heter «Forsonet med Gud» (Lunde 1959). Under følger noen få sitat fra denne boka.


«Kjerne og sentrum i evangeliet er det mektige budskap at Gud i sin nåde har forsonet verden med seg selv i Kristus og utdeler syndenes forlatelse til evig liv i ham – av bare nåde, til alle som tror på Jesus som sin stedfortreder.»

«Stedfortredelsens budskap sier i en eneste sum: Du skal dø – men du er ikke alene i døden; det er en med deg. Du skal stå fram for Guds domstol for å svare regnskap for ditt liv, - men du står ikke alene for den domstol; det står en ved siden av deg. Du har all mulig grunn til å frykte Gud fordi du aldri har oppfylt hans hellige lov og bud, men det står en ved siden av deg som har oppfylt alt i ditt sted! Ja, han – den ene – satte seg helt i ditt sted i liv, i dom, i død!»

«Av sin evige kjærlighet frelser Gud oss fra sin evige hellighets dom og vrede! Dette er «paradokset» om Guds godhets vesen.»

«Jesus Kristus var på ingen måte prydet med gull og edelstener, og var ikke fremstillet for oss i jordisk pomp og prakt. Derimot: «Gud stillet ham til skue i hans blod.» (Rom 3,25). Men just således ble han stedfortreder i det store oppgjør: «Er det meg dere leter etter, da la disse gå!» (Joh 18.8) – det vil si, ta meg isteden! Han døde for alle. (2 Kor 5,15)»

«Det var synderens synd som etter Guds råd og vilje skulle overføres, tilregnes til og legges på stedfortrederen. Da således Kristus ble Guds lam, ble etter Guds råd synderens synd, dom og straff tilregnet til og overført på ham, så han skulle bære alt i synderes sted. Og da Guds hellige dom og straff over synden er døden, er hemmeligheten i Kristi stedfortreden at han bar syndens straff, døden, i vårt sted. Således bekjente Jesus verdens synd på seg selv, og gjord seg til ett med oss alle.»


«Hvem kan si at en far er grusom når han frivillig antar seg sine barn for å løse dem fra alle de bånd som binder dem? Hvem kan kalle det urettferdighet at en bror frivillig påtar seg sine brødres synder og lider den straff de har fortjent? Det er en ytterst slett «moralfilosofi» som ikke har plass for en slik kjærlighetens gjerning, men kaller slikt «grusomhet» og «urettferdighet». Dette må tvert imot med sannhet kalles guddommelig selvhengivelse, kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Bare Gud kan og vil ifølge sin evige makt og kjærlighet gjøre slikt. Det er guddommelig «nåderett», og aldeles ikke «syndig urett».»

«Vi er fullkomment forløst fra alle våre synder derved at Guds Sønn har tilregnet seg selv alle våre synder og tatt dem på seg ganske som han selv hadde gjort dem!»

«Vi er forløst i alle våre prøvelser, fristelser, lidelser og trengsler. For vår stedfortreder ble prøvet i alt i likhet med oss – dog uten synd.»

«Vi er forløst fra alle våre synder, fra alt evig ansvar og all anklage hos Gud, fra all dom og forbannelse, fra all straff og død. For Jesus antok seg hele ansvaret på våre vegne, da han ble tilregnet våre synder og som følge derav ble gjort til en forbannelse for oss. Vi er forløst fra alt det som Jesus antok som sitt – og han antok alt vårt!»

«Kan man si at noe menneske «ligger i helvede med forlatte synder»? Nei, det kan aldri sies. Med troen på Kristus og syndenes forlatelse er det umulig å gå fortapt. Derimot er det både mulig og sant at mange ligger i helvede «med betalte synder».







søndag 28. januar 2018

Bønneneretten


Guds ord knytter rike løfter til bønn i Jesu navn. Vi kan få minne Gud om alle ting, og han har lovet å høre og å svare.

En av de ting jeg husker best fra min barndoms bedehus var de mange bønnestunder på kne. Mange av møtene på bedehuset ble avsluttet med at forsamlingen bøyde kne til bønn og forbønn. Det gjorde inntrykk på en guttunge.

Med tiden forsvant disse bønnestundene under de ordinære møtene. I stede ble det satt opp egne bønnemøter hvor nesten ingen kom.
 
Jeg har av og til spurt meg selv; hvor ble det av de bøyde kne? Nå er det ingen påbud i Guds ord om hvilken stilling vi skal være i når vi ber. Vi skal vokte oss vel for å saliggjøre ytre bønneformer.

Men Guds ord taler ofte om at de kristne i sin nød falt på kne og ropte til Jesus om utfrielse. Min uro er ikke at vi ikke lenger har bønnemøter på kne. Men jeg er redd for at dette avslører at vi er blitt mer selvhjulpne og lunkne i vårt forhold til Jesus. ”Dere har ikke, fordi dere ikke ber.” (Jak 4,2b) Er det en sannhet om oss misjonsfolk. Om meg?

Den som lever i et rett forhold til Gud vil være herlig løst og fri. Synden er utslettet, du er ren og rettferdig for Gud i Jesus. Men du vil også oppleve nøden. Nød over synden som henger så fast i deg. Nød over menneskefrykt. Nød over mangel på nød for de ufrelste. Nød over mangel på vekkelse. ”Hvor skal jeg gå med denne nød? Jo, ile til min frelsers skjød.”

Guds ord er fullt av løfter knyttet til denne herlige bønneretten. Her er noen av dem:

«Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» (Salme 50,15)

«Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.» (1 Joh 5,14-15)

«Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.» (Fil 4,6)




Det er makt i de foldede hender,
I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender:
Han har lovet at svar skal du få.

Kor:
Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Du som ber for ditt barn, dine kjære,
Er i forbønn fra år og til år,
Om du tålmodets lekse må lære,
Himlens bønnesvar engang du får.

Det er makt i de foldede hender
Når i Frelserens navn du får be.
Og engang, når du livsløpet ender,
Hvert et bønnesvar klart skal du se.

(Trygve Bjerkrheim)




mandag 22. januar 2018

Møteturné i Namdal

Fra Nyårsmøtet på Val. Vegard Svensen framme til høyre

I perioden 2004-2010 var jeg kretssekretær i Namdal og Sør-Helgeland krets NLM. Det var seks rike og spennende år. 12.-21. januar 2018 hadde jeg en besøkstur til flere av misjonsforeningene i Namdal.

Jeg har skrevet et lite reisereferat fra en veldig oppmuntrende møteturné.

Fredag 12. januar
Denne dagen var reisedag. Jeg startet fra Moi kl.08.30 og kjørte til Sola flyplass. Flyet hadde avgang kl.11.25 og gikk via Bergen til Værnes. Her ankom vi 10 minutt før oppgitt ankomst kl.13.25. Dermed nådde jeg første tog fra Værnes kl.13.43 og ankom Steinkjer i rett tid, slik at jeg nådde bussen til Namsos. Bussen ankom Lauvhammaren, Namsos kl.16.50.

Jeg skulle overnatte hos en god vennefamilie i Namsos, Brit Lise og Øyvind Rott. Guttene deres, Olaf, Daniel og Andreas, møtte meg på veien. Det ble en trivelig avslutning på reisedagen i godt selskap og med god mat!

Nytt maskinhus snart klart til bruk

Lørdag 13.1 – søndag 14.1
Det var «Nyårsmøte» på Val helga 13.-14. januar. Min gode venn fra nord, Vegard Svensen, var hovedtaler på helga, og jeg fikk også delta med en bibeltime på lørdag og en andakt på nattverdmøtet på søndagen. Øyvind og jeg reiste fra Namsos kl.07.45 i fint vintervær og ankom Val kl.09.40. Øyvind skulle på et styremøte før Nyårsmøtet, så jeg fikk god tid til å installere meg og til å se over teksten for bibeltimen. Jeg fikk et fint rom i internatet som kalles «Bedehuset», siden bygget i sin tid var et bedehus.

Her kommer det ny stor idrettshall

Det var 45 påmeldt til helga, og i tillegg kom mange fra Val og bygdene rundt til de enkelte møtene. Lørdag var det kanskje omkring 70 frammøtte, noen færre på søndagen. Det var veldig kjekt å treffe igjen venner og kjente, til og med noen fra Drammen. Godt å høre på Vegards forkynnelse, og så er det alltid spenning med selv å skulle dele Guds ord.

Bidet er tatt 12. januar 2008. Rektor Johannes Sandstad (t.h) takket av
og nyrektor Kjartan Åsebø ble ønsket velkommen. 
Han hadde første arbeidsdag 14.1.2008.

Val v.g.s. er i stadig utvikling. Nye bygg dukker opp støtt og stadig. Nå holder de på å fullføre et nytt stort maskinhus/redskapshus, og har begynt arbeidet med ny stor gymsal. Elevtallet har vist en stadig økning, nå er det omlag 140 elever. Søndag 14.1 var det på dagen 10 år siden Kjartan Åsebø startet som rektor. Jeg styreformann for Val da han ble ansatt. Det var derfor ekstra kjekt å avslutte ei flott helg med kveldsmat hos Heidi og Kjartan.

Mandag 15.1
Dagen startet med frokost på Val klokken kl-07.30. Deretter var det tid til litt kontorarbeid og lesing, før lunch på skolen kl.11.30. Like etter lunch satte jeg kursen mot Murumoen, på svenskegrensa i Lierne kommune. Det var planlagt møter der mandag og tirsdag, men møtet mandag måtte av ulike grunner gå ut. Jeg ankom Britt Ellen og Knut Eirik Himle til middag kl.15.30. Kjøreturen tok 3,5 timer på vinterføre. Det var noen kuldegrader og sterk vind, men ingen problemer å komme fram langs veiene. Etter middag ble det tid til både middagshvil og noe kontorarbeid, før dagen ble avsluttet med kveldsmat og god drøs.

Møtelyden i Nordli

Tirsdag 16.1
En ny dag med mye nysnø og frisk vind. Fint med skikkelig vinter. Formiddagen ble brukt til forberedelser, noen lesing og kontorarbeid. Møtet denne dagen var på menighetshuset i Nordli, en halv times kjøring fra Murumoen. Det var litt spenning om værforholdene skulle sette en stopper for møtet, men det gikk bra. Flokken som samles om bedehusmøter er ikke stor, men veldig trofast. Møtet startet klokken 18.00, og utenom taleren var det fire møtedeltakere. Et ektepar fra Sørli, ei dame som bo ei lita mil vest for Nordli og Knut-Eirik. Vi fikk ei god stund sammen, om Guds ord. På vei heim etter møtet var vi nære på å kollidere med en elg som plutselig kom ut i veien, men det gikk bra.

Fra møtet i Røyrvik

Onsdag 17.1
Også denne dagen var det snøvær og noe vind. Det ble tid til litt forberedelse og kontorarbeid før lunch og avgang mot Namsvatn. Kjøreturen gikk over grensen til Sverige og Gäddede, videre nordover til Blåsjø og tilbake til Norge og Namsvatn. En tur som på sommerføre kjøres på en time og femten minutt. Kjøreforholdene var utmerket, med unntak av en halv kilometer med tett snøføyk.

I Namsvatn tok Johannes Østvand imot meg. Kona Ingfrid var på jobb, men kom heim like etter. Møte var i Røyrvik kirkestue og startet klokken 19.00. Utenom taleren var det 12 som kom på samlingen. Magnar Namsvatn var møteleder og flere deltok med vitnesbyrd etter talen. Møtet ble avsluttet med mye god kaffemat. En god kveldsdrøs heime hos Østvands rundet av kvelden.

Foreningsmøte på Sjøåsen i Namdalseid

Torsdag 18.1
Tidlig frokost kl.07.00 denne dagen. Det ble litt tid til lesing og forberedelse, før avreise fra Namsvatn kl.09.50 med ankomst Namsos kl.12.15. Bilen ble levert hos Rott. Øyvind og regionleder Tarjei Løvik skulle til Inderøy, så jeg fikk haike med dem til Elda på Namdalseid hvor neste natt skulle tilbringes. Solveig og Oddvar Opdahl var vertskap.

Kveldens foreningsmøte var hos Margrethe og Helge Tore Høyland på Sjøåsen kl.19.00. Tolv møtte fram til møtet. Etter tale og sang, var det tid for årsmøte med planlegging av møtevirksomheten kommende halvår. Valget var enkelt, alle ble gjenvalgt. Kvelden ble avsluttet med kaffe og ulik «bakels».

Fra Solberg bedehus på Tøtdal

Fredag 19.1
Frokosten hos Opdahls ble servert kl.08.45. Dagen ble brukt til forberedelse, kontorarbeid, spasertur, god mat og drøs. Solveig og Oddvar kjørte meg til Tøtdal og møtet som skulle være på Solberg bedehus klokken 19.00. Det var stabilt og nydelig vintervær, og underveis målte vi 22 minusgrader.

Frammøtet på Solberg var gledelig bra. Kristenflokken har minket også her, men det kom folk både fra Lauvsnes og Namdalseid. Til sammen var det 12 utenom predikanten. Bjarne Mork er formann i foreningen på Tøtdal, og han ledet møtet. Etter talen var det flere som deltok med vitnesbyrd. God kveldsmat ble servert etter møtet og folket hadde god tid til å prate. Jeg fikk husrom hos Judith og Bjarne Mork.

Lørdag 20.1
Jeg er velsignet med godt sovehjerte, og sov godt hele natta også på Tøtdal. Etter en lang og god frokost, var det forberedelse til de to siste møtene på møteturen som var neste post på programmet. Møtet denne dagen var også på Solberg og startet kl.19.00. Vi var 11 med predikanten, og møtet ble avsluttet med et godt vitnemøte der de fleste hadde ordet.

Utsnitt av forsamlingen i Namsos

Søndag 21.1
Siste dag i høytiden. Etter en god frokost hos Judith og Bjarne, kjørte Bjarne meg til Namsos hvor jeg talte på møtet kl.11.00. En flott kjøretur i stille og klart vær, med mellom 10-20 minusgrader. Mange møtte opp på møtet. Det var veldig kjekt å treffe igjen gamle kjente. Etter talen var det nattverd, der mange deltok med vitnesbyrd og bønn.

Marthe og Georg Gjøra forbarmet seg over predikanten fram til flyavgang fra Namsos kl.17.50. Vel framme på Sola ti minutter før skjemaet og framme på Jørpeland kl.22.15.

Jeg er veldig takknemlig for gode dager i Namdal. Gjestfriheten og omsorgen for en omreisende var enestående. Jeg er takknemlig for mange god samtaler om både gledelige og vanskelige spørsmål. Stort at det enda er samlinger om Guds ord til kall og oppbyggelse!








torsdag 11. januar 2018

Kristne ordførere og likekjønnet vigsel

Illustrasjonsfoto adressa.no

Avisen Dagen har intervjuet ulike kristne ordførere om hvorvidt de vil vie to av samme kjønn. De fleste svarer ja. Kan det forsvares ut fra Guds ord?

Det er nå innført en ny ordning i samfunnet. Ansvaret for såkalt borgerlig vigsel er overført til kommunen, og det er ordføreren og noen av hans nære medarbeidere som får denne oppgaven. Det innebærer også vigsel av to av samme kjønn, som nå er en rett samfunnet har gitt homofile og lesbiske.

Mange i slike toppstillinger i kommunene er kristne. Hvordan bør disse tenke om å vie noen i strid med Guds ord? Mange av dem Dagen intervjuer, sier at dette er uproblematisk. Flere sier de er imot at kirken skal vie homofile, men at de ikke har problemer med å være kommunens vigselsperson. Vielsen i kommunen er i det såkalte «verdslige regimentet», så det blir noe helt annet enn om den foregår i kirken og det «åndelige regimentet».

Er det så enkelt? Kan en kristen glemme Guds bud, bare han holder seg i det verdslige regiment? Vi har den samme problemstillingen også i andre situasjoner. Leger og annet helsepersonell jobber på offentlige sykehus. Staten har sagt at det er lovlig å ta livet av ufødte barn på norske sykehus. De som må utføre selve handlingen, er leger. Er det da greit for en kristen lege å utføre fosterdrapet, fordi han handler på statens vegne? Selvsagt er det ikke det, fordi vi skal lyde Gud mer enn mennesker. Livet er ukrenkelig, selv om staten sier noe annet.



Det samme gjelder ordningen staten har vedtatt om at to av samme kjønn kan gifte seg. Dette er åpenbart i strid med Guds bud. Fosterdrap er brudd på det 5.budet, mens homofilt samliv er brudd på det 6.budet. På samme måte som kristne leger ikke kan gjennomføre et fosterdrap, kan heller ikke kristne ordførere vie homofile. 

En av dem som ble intervjuet sier at han som prest ikke vil vie likekjønnede, men han vil gjøre det som ordfører. Han vil altså på lørdagen vie to av samme kjønn på kommunehuset, mens han i talen sin i gudstjenesten dagen etter sier at to av samme kjønn som vier seg, ikke vil arve Guds rike (hvis han taler som Guds ord).

Gud har gitt oss kristne stor frihet til å bruke fornuften i samfunnsmessige forhold. (Det verdslige regimentet). Derfor kan kristne mene ulikt om oljeboring i Lofoten og forvaltningen av ulvestammen. Derfor kan vi stemme ulike politiske parti. Men som Guds barn kan vi ikke åpent bryte Guds bud, selv om vi befinner oss på det samfunnsmessige plan. Vi skal lyde Gud mer enn mennesker.






søndag 7. januar 2018

Første kineser døpt


22. juni 1896 sto det en liten notis i Romsdal Amtstidende. Om notisen var lite, var saken den omtalte stor. Den første kineser vunnet gjennom Kinamisjonenes arbeid var blitt døpt.

Mot slutten av 1880-tallet gikk det en Kina-vekkelse over Norge. Noen ungdommer var blitt frelst, og møtte kallet om å nå kineserne med evangeliet. Kinamisjonen (NLM) ble stiftet i 1891 og samme år ankom tre misjonærer fra organisasjonen Kina. Året etter ankom noen flere.

En av dem som kom i 1892 var Johan Albert Skordal fra Sokndal. Allerede i 1895 fikk han døpe de første kinesere i NLMs sammenheng. Det var tre små barn av en kristen kinesisk medarbeider. I mars 1896 fikk så Johan Albert Skordal døpe den første kineser vunnet gjennom NLMs arbeid.

Johan Albert Skordal

Det var dette avisa fra Romsdal meldte om tre måneder senere. Vi ser at misjonæren gikk grundig fram i opplæringen av nye kristne. I notisen står følgende, lett revidert:

«Den norsk-lutherske Kinamisjon har nylig døpt den første kineser. Den døpte er en mann på 74 år ved navn Uen. Han har i et år vært forberedt til dåpen, og misjonær Skordal som har undervist og døpt ham, opplyser at den gamle har lært «Luthers katekisme og Lukas evangeliet utenat. Han har også lært Det gamle testamentets bibelhistorie innenat. På dåpsdagen overhørtes han i en time og femten minutter, så mannen var ordentlig trett til slutt.»

Vel fire måneder etter at notisen sto i avisen i Romsdal, kom det dødsbud fra Kina. Johan Albert Skordal hadde fått dysenteri og døde 3. november 1896. Han ble bare 28 år gammel og hadde vært i Kina i kun fire år. Han etterlot seg kone og to små gutter, en på tre år og en på en måned. I løpet av de første 25 årene av NLMs virke i Kina var det mange av utsendingene og deres barn som døde. Var det forgjeves at de reiste ut med evangeliet?

(foto: dagen.no)

Det var mange misjonsorganisasjoner som virket i Kina. Landet ble stengt for misjonærer i 1948 og det var usikkert hvor mange kristne det var i landet på den tid. Etter at Mao døde, og landet igjen ble noe åpnere, viser det seg at evangeliet har båret rik frukt i landet. I 2010 var det anslått at ca.60 millioner kinesere var protestantiske kristne og i 2016 ca.80 millioner. Tallene er veldig usikre, men taler sitt tydelige språk. Området hvor blant annet NLM hadde sitt virke, er nå et av de områdene i Kina med flest kristne.

Det har skjedd et stort Guds under i Kina!