Et umyndig lekfolk?

Fra GF i Vestfold 2018

Mye forandres på 30 år. Mens misjonsfolket for noen tiår tilbake sa tydelig fra hvor skapet burde stå, virker det nå som om det er kommet en umyndighet over lekfolket. Stemmer det?

For 30 år siden var det en lærestrid i NLM, som førte til avskallinger på begge sider. Det var like før det ble en dyptgripende splittelse. Saken gjaldt bibelsynet, konkretisert ved tjenestedeling mellom mann og kvinne ut fra Guds ord. I 1991 gjorde generalforsamlingen (GF) et prinsippvedtak om at NLM forstår Guds ord slik at det er en tjenestedeling mellom menn og kvinner og at dette er et viktig lærespørsmål.

Kvinners stemmerett i GF var kanskje det mest brennbare spørsmålet. I 1997 landet GF på et kompromiss, der GF frasa seg den øverste myndighet i læresaker, og overlot disse sakene til rådsmøtet inklusiv hovedstyret (HS). Det resulterte i at GF ble åpnet for kvinner, mens rådsmøtet og HS består av menn, fordi de har det øverste læreansvar i organisasjonen.

På dette tidspunkt var misjonsfolket blitt så slitne av spenninger og splittelse, at det kan virke som noe av luften gikk ut av ballongen. Jeg synes å ane en viss resignasjon og frykt for å stå opp for saker en brenner for. Jeg merker dette også hos meg selv.

Taushet

Med unntak av spørsmålet om opprettelsen av et kirkesamfunnsregister, er mitt inntrykk at det helst har vært fredelig under GF-er og regionårsmøter de siste 20 årene. Under debatten om kirkesamfunn var det et forholdsvis stort engasjement, men i fredelige former.

Ellers er det helst taust. Da Region Sørvest ble opprettet, brøt en med et over hundreårig prinsipp om at kretsstyret er et hyrdeorgan som skal bestå av menn. Mange var uenig, men få røster hevet seg. Når kirkesynet i NLM nå holder på å endres fra et radikalt lekmannssyn, til mer frikirke/kirkeveksttenkning, er mange uenig, men det er taust i besluttende organ.

Når den rike sangskatten fra Sangboken, nesten blir borte på enkelte stormøter, blir det en stille sorgreaksjon hos mange. Når medlemmer skulle velges til HS eller kretsstyrer, var det ofte stort engasjement fra ulike «fløyer» for å få inn de rette folk i disse viktige verv. Nå er det helst stille også ved slike valg. Og slik kunne en fortsette.

Hva har skjedd?

Det er godt når det er fredelig i en organisasjon, men er alltid fred det beste? Hva har skjedd med oss misjonsfolk? Tok den alt for harde debatten på 1990-tallet, knekken på det myndige lekfolket? Er vi gått trette av all strid og har resignert? Lider vi i stillhet når ting skjer som vi ikke er fortrolige med? Eller er organisasjonskulturen blitt slik at vi er redde for å ta opp ting, i frykt for å bli oppfattet som illojale?

Jeg møter et fantastisk misjonsfolk når jeg reiser rundt på bedehus i hele landet. Et misjonsfolk som brenner for misjonens store sak. Et misjonsfolk som har nød for sin nabo og sin familie som ikke er frelst. Et misjonsfolk som gir rikelig av både tid og penger til misjonens store sak. Men kanskje har vi ikke lenger så mange myndige markerte åndelige ledere i våre forsamlinger? Ledere som er hyrder og veivisere. Kanskje er vi mange steder i ferd med å organisere forsamlingene så detaljert, at det ikke er rom for slike nådegaver gitt fra Gud?

Får tausheten konsekvenser?

Strid er ikke godt, men av og til nødvendig. Paulus skriver på Guds vegne at «det må være partier blant dere, for at det kan vise seg hvem som er ekte blant dere.» (1Kor 11:19) Samtidig advarer han mot «trette.. splittelse, partier.» (Gal 5.20). Kjødelig strid og splittelse er av det onde. Mens en sunn strid for den rette lære, blir vi av Guds ord oppfordret til å kjempe. Sannheten tro i kjærlighet.

Hvis vi legger ned den sunne strid for den den rette lære, vil vi utsette hverandre for fare for å komme bort fra bibelens lære, noe som kan ende i både forfall og frafall. Hvis enkelte temaer i Guds ord blir tiet i hjel både i forkynnelse og i den åndelige samtale, vil det ikke gå lang tid før vi kommer på avvei i synet på det som blir fortiet.

Derfor er det ikke noe sunnhetstegn at det er så stille hos oss nå? Det er tid for ransakelse og vekkelse for meg personlig og for oss som misjonsfolk. Paulus var redd for Korintierne: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2Kor 11:3-4)

Hebreerbrevet med hele troens vitneskare fra GT, peker på veien for Guds folk: «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.» (Heb 12:1-3)

Læstadiansk splittelse i Kjøllefjord

Lars Levi Læstadius

Fra midten av 1950-tallet opplevde den gren av læstadianismen som kalles «De førstefødte», en alvorlig lærestrid som endte i splittelse. I Sverige rundt 1965 og i Kjøllefjord i 1970.

Uroen startet blant predikanter i Sverige, men forgreinet seg også til Finland og Norge. I Kjøllefjord ble resultatet at forsamlingen ble delt i to. Jeg har i en tidligere artikkel, skrevet om da læstadianismen kom til Lebesby kommune. (Se link nederst i denne artikkelen)

Allerede mot slutten av 1860-tallet kom de første læstadianske forkynnerne til Kjøllefjord. De kom fra Lyngen. I 1876 flyttet Edvard Johan Akselsen til Brenngam ved Kjøllefjord og ble kommunens første egne læstadianske predikant. Han virket mest i bygdene innover i Laksefjorden. Etter at den læstadianske forsamling ble splittet i ulike grener, hadde flere retninger fotfeste i Lebesby, men de fleste sluttet seg til Alta-retningen.

I 1924 inviterte Nils Eilert Nilsen Lund predikanter fra Ofoten, som tilhørte retningen De førstefødte til Kjøllefjord. Mange fulgte Nils Eilert over i denne retningen etter det besøket, og De førstefødte tok etter hvert over som den dominerende retning i Lebesby kommune. Svigersønnen til Nils Eilert sin søster, ble leder for De førstefødte i Kjøllefjord og Vest-Finnmark. Han het Thoralf Fridtjof Jensen.

Kjøllefjord gamle kirke (1738-1944)

Thoralf Jensen (1896-1984) var en høyt aktet og respektert leder og forkynner blant De førstefødte i Finnmark, men han skulle etter et langt liv, oppleve å bli utstøtt av sin egen forsamling. Hendelsesforløpet og årsaken til denne splittelsen har jeg i hovedsak hentet fra den svenskspråklige boka «Den andliga styrelsens skiften i Den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges lappmark». Boken ble utgitt i Finland i 1976 av en rekke medlemmer av «det utstøtte parti».

I en nettkommentar på Facebook bli boka karakterisert slik: «Det er et anklageskrift fra de som mente man hadde blitt for liberal i vestlæstadianismen/førstefødteretningen.» Boka gir likevel et nyttig innsyn i hendelsene.

Ledende læstadianere som overtok etter 

Lars Levi Læstadius når han døde

En revidert huspostill

Like etter andre verdenskrig skapte utviklingen blant De førstefødte i Amerika en viss uro hos noen av predikantene på Nordkalotten. Denne uroen spredt seg også til Sverige og ble forsterket da prosten Per Boreman gav ut en revidert utgave av Læstadius sin huspostill, med mange merknader til tekstene. Postillen het «Evangeliepostilla av L. L. Læstadius».

Denne reviderte postillen var en forkortet utgave av den originale postillen av Læstadius. Boreman samlet 84 taler av Læstadius. Han ble anklaget for å ha tatt ut ord som han syntes var for grove i Læstadius sin originalutgave. Han hadde ikke bare kuttet ned på antall taler, men også forkortet de enkelte talene. I tillegg var altså boken utstyrt med et omfattende tillegg med «ordforklaringer», der han ble anklaget for å gi en ny tolkning av Læstadius sin lære. Videre ble Boreman anklaget for å gjøre Læstadius sitt kirkesyn langt mer kirkelig, enn Læstadius sin påståtte lekmannsprofil.

Den nye postillen ble hjertelig mottatt av ledelsen for De førstefødte i Gällivare, med tilslutning av et stort flertall av predikantene. En kjent norsk predikant, Ole Fredriksen, skrev i et brev til Thoralf Jensen i oktober 1970 at «jeg må si at det er en dyrebar bok, full som den er av Ånn og sanhet.» Thoralf Jensen hadde i sitt brev kommet med kritiske bemerkninger til den nye postillen. Mindretallet som ikke kunne akseptere Boremans postill kalte flertallet for «det boremanske partiet» og uttalte at «det finns ingen salighet i det bormanska partiet».

«Moderne kristendom»

Et annet hovedpunkt som splittet de to gruppene, var det mindretallet kalte for «synet på en modernara kristendom». Flertallet blant De førstefødte var blitt noe friere i forholdet til den ytre kristne livsførsel, noe mindretallet reagerte kraftig imot.

De anklaget flertallet for at «verdens form ble rådende, d.v.s. utsmykning i form av bilder, blomster og klær ble tillatt. Kvinnene forlot forkledet og begynte å bruke korte kjoler m.m. Mannen skaffet seg moderne hatter og hvite skjorter, med predikantene i spissen. Orglene ble tatt inn i heimen for å kvikke opp andakten. Radio og senere til og med TV ble vanlig i kristne heimer… Selv lotteri, idrett m.m. til og med på søndagene blev alminnelig i forsamlingene.» (OS oversatt)

Kirken i Karesuando hvor Læstadius sto i store vekkelser

Brudd mellom fløyene

Brytningene mellom de to fløyene økte ut over 1960-tallet. Flertallet krevde at mindretallet skulle slutte med sitt «partivesen», mens mindretallet arbeidet for forsoning under forutsetning av at flertallet la om kursen på de to over nevnte punkt. Under julesamlingen i Gällivare i 1964, ble det sendt brev til forsamlingene på Nordkalotten, der en av mindretallets predikanter ble «lyst i bann».

Nyttårshelgen 1964/65 holdt flere av mindretallets predikanter samling i Tjautjasjaur i Kiruna. Da kom en delegasjon fra flertallet, og arrangerte samling i samme by. Splittelsen var et faktum, og de to partene anerkjente ikke hverandre som sanne kristne. De fleste predikanter og forsamlinger fulgte flertallet og forble tro mot ledelsen i Gällivare. I Finland gikk det likedan, men en liten flokk gikk sammen med mindretallet. Rundt 1975 hadde mindretallet forsamlinger i minst 11 ulike byer i Finland, og seks predikanter som besøkte disse.

Thoralf Fridtjof Jensen

Forsamlingen i Kjøllefjord deles

Splittelsen i Sverige kom etter hvert også forsamlingen i Kjøllefjord for øret. Det kom brev fra Gällivare i julehelga 1969 med sterke advarsler mot partivesenet og alvorlige anklager mot lederen i Kjøllefjord, Thoralf Jensen. Samtidig fikk flokken i Kjøllefjord feilaktig høre at det kun var 2-3 personer i Sverige som hadde brutt med lederne i Gällivare. Thoralf Jensen var blant dem som delte syn med mindretallet. Flertallet i forsamlingen han ledet, forblev imidlertid tro mot Gällivare og disse begynte å undergrave Jensens lederskap.

Under en samling tidlig på nyåret 1970, tok flertallet et oppgjør med gamle Thoralf Jensen. Han satt sammen med noen andre «ved bordet» på bedehuset deres i Kjøllefjord. Da kom flere i forsamlingen fram til bordet og sa til Jensen: «Hva har du her å gjøre, gå først til Lappmarken og «gör bättring»». Etter dette ble det umulig å samles i samme bedehus, og en flokk på om lag 35 voksne og deres barn ble utestengt fra bedehuset, inkludert lederen Thoralf Jensen.

Ikke lenge etter fikk Thoralf Jensen telefon fra en av lederne av mindretallet i Sverige. Han kunne informere Thoralf om at det ikke bare var 2-3 som hadde brutt ut, men at det var mange forsamlinger i Sverige som støttet mindretallet. Brev ble utvekslet mellom Jensen og mindretallet i Sverige. Ikke lenge etter, reiste Jensen til Kiruna for å treffe sine likesinnede i Sverige. Han var da blitt 74 år gammel.

«Vid Järnvägsstationen hade den norska åldringen tårar i ögonen då han mötte och omfamnade de svenska predikanterna, vilka hade kommit för att möta dem». Samværet med de svenske mindretalls predikantene gjorde Thoralf godt, og flere av dem var i ettertid ofte på besøk i Kjøllefjord og hadde forsamling i den utstøtte menigheten.

I andre etasje i dette huset, hadde Thoralf Jensen og han gruppe,

samlingene sine etter splittelsen.

Disse hadde den første tiden etter splittelsen, sine samlinger i kjelleren heime hos Thoralf Jensen. Senere fikk de sitt eget bedehus. Rundt 1975 var det tre predikanter i «Jensens forsamling» i Kjøllefjord.

Signe og Thoralf Jensen

Bakgrunn for Thoralf Jensens brudd

Hva var årsaken til at Thoralf Jensen brøt med modermenigheten i Gällivare? Jensen var bekymret for predikanten Nils Guttormsens forkynnelse. Dette tok han først opp med Guttormsen i et brev datert 1. april 1968, men nådde ikke fram. Han skrev derfor brev til lederen for De førstefødte, Gunnar Jönsson, men nådde heller ikke fram hos ham. Tvert imot ble han beskyldt for å komme med falske beskyldninger.

Lederen av De førstefødte læstadianerne Gunnar Jönsson nr.2 f.v.

(foto Svenska Dagbladet 31.10.1965)

I et svarbrev datert 31. januar 1969, skrev Thoralf at han også var blitt skuffet over Gunnar Jönnson. «Første gang jeg ble skuffet var på Kunes. Vi satt og ventet på skyss til Porsanger da Jens Pedersen spurte om de tre brød som omtales i Lukas 11,5. Da ble han avfeiet med ordene: «Vi i Sverige har ikke funnet at det har noen åndelig betydning.», underforstått, «vi her på denne siden har ikke noe med å tenke!» Diktat fra Sverige opprørte den gamle predikanten.

Etter dette ble Thoralf Jensen beskyldt for å være partimann. I et brev til forsamlingen i Kjøllefjord fra lederne i Sverige, sendt i pinsen 1969, ble Thoralf Jensen stemplet for å ha kommet med falsk anklager. Reaksjonene ble sterke, og ble forsterket av et nytt brev fra juleforsamlingen i Gällivare 1969. I dette brevet ble han bannlyst og all omgang med den bannlyste ble forbudt. Påbudet ble nøye fulgt opp av flertallet i Kjøllefjord.

På internett ligger  en samling brev fra brevvekslingen mellom Thoralf Jensen

og flere av de førstesfødte predikantene. Her er slutten på ett av brevene.

Thoralf Jensen og hans venner var etter dette takknemlig for støtten fra utbryterne i Sverige. I et brev datert 28.3.1970 skrev han, sammen med Jakop Axelsen, August Krågh og Hans Danielsen en varm takk for støtte, i et brev de hadde mottatt. Videre skrev de at de av hjertet takker Gud fordi de har fått se hvorledes ødeleggelsens vederstyggelighet er kommet på hellig grunn. Videre: Vi kan ikke legge ned de åndelige våpen selv om dragen viser tenner, men det gjelder for oss å bruke rene våpen, og ikke gripe til så urenslige saker som løgn og underfundighet…. Vi har ikke byttet kristendom, avsluttet de fire utbryterne.

Mindretallets gruppe kalte seg for "Den opprinnelige apostoliske lutherske førstefødtes

forsamling i Kjøllefjord". Lauri Koistinen fra Tampere i Finland tilhørte mindretallet.

I 1973 gav han ut dette heftet med brev og artikler om splittelsen. 

Her er blant annet tre brev fra Thoralf Jensen 

Sener på året skrev Thoralf Jensen på vegne av utbryterne i Kjøllefjord, et lite hefte der han begrunner splittelsen. Heftet heter «Et anskrik». Her sammenligner han ledelsen blant «de førstefødte» i Gällivare med paven i Rom. Han oppfordrer også medlemmene i den andre gruppen til å tenke nøye over situasjonen før det blir for sent. En av Jensens predikantbrødre, som ikke brøt med Gällivar, Ole Fredriksen, svarer Jensen i et brev. Her skriver han bl.a at alle som vil, «ser hesthoven, bak de gode ord» som Jensen skrev i «Et anskrik». Han oppfordrer Jensen til å «gjøre bedring».

Etter at Thoralf Jensen og de eldste i flokken i Kjøllefjord gikk bort, har utbryterforsamlingen stadig minket i antall. Nå er det kun noen eldre igjen. Disse har ikke egne samlinger. Flertallsforsamlingen i Kjøllefjord er imidlertid godt oppegående, og mange samles under deres forsamlinger.

1700 var til stede da det nye bedehuset til De førstefødte i Gällivare

ble innviet i 2010.

Litt om De førstefødte

«De Førstefødte har i dag sitt tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten, men der er også forsamlinger i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i byene Trondheim, Oslo, Bergen og Porsgrunn. Utenfor Norge finner man forsamlinger i Sverige, Finland, Danmark, England, USA og Canada. I Amerika har de Førstefødte etablert seg som et selvstendig kirkesamfunn, The Old Apostolic Lutheran Church.

Tanken om Moderforsamlingen spiller fortsatt en viktig rolle for de Førstefødte. Samlingene som holdes hvert år i Gällivare ved juletider er svært viktige. Der samles predikantrådet og man avgjør spørsmål om predikantutsendelser og tar opp læremessige og praktiske spørsmål som fra oppstår i forsamlingsarbeidet.» (Roald E. Kristiansen)

Lars Levi Læstadius

Flere artikler om læstadianismen finner du her:

Da læstadianerne kom til Lebesby

Et portrett av Lars Lev Læstadius

Læstadianerne - hvem er de?

Læstadianerne sett sørfra - med Lars Oftedals øyne

Kilder

Levi Älvgen: Den andliga styrelsens skiften i Den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges lappmark

Roald E. Kristiansen: Læstadianske fraksjoner og retninger (kvenskintitutt.no)

Olaf Havdal: Læstadianene. Fra Nordkalottens kirkehistorie

Adrian Wennström: Lars Levi Læstadius

Andreas Markusson: Han som kjempet mot møtrket

Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius. En nykterhetskämpe i höga norden

Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)

Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse

Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse

Peder Nyvold: Avhandling: Ja eller nei til gjengifte (1986)

Andreas Esbensen: Skilsmissestriden (1987)

Erling Saltnes: Noen tanker i tilknytning til Peder Nyvolds avhandling om skilsmisse og gjengifte

G. Sandberg: Fra Sydvaranger (Luthersk ugeskrift 1879)

Erik Johnsen m.fl.: Taler hefte II (1931)

Lars Levi Læstadius: Kirke-postille (A. Brune)

Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth

Terje Forsberg: De forvillede i troen?

Idar Kristiansen: Korstog mot Kautokeino

Warren H. Hepokoski: The Laestadian Movement

koistinen.se

Koistinen/Mäkelä: Minnestal ved predikant Levi Älvgrens begravning

Thoralf Jensen sen: Et anskrik

Ole Fredriksen: Brev til Thoralf Jensen sen

geni.com

På Norsktoppen

nsd.se

Generalen – Tormod Vågen

Tormod Vågen

Tormod Vågen var generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) fra 1936 til sin død i 1970. Han var en markert leder med brann for forkynnelse, lekmannsarbeid og misjon.

Det var fredag 3. april 1970. Tormod Vågen hadde vært dårlig til helsa, men hadde så mange gjøremål at besøket til legen stadig ble utsatt. I påsken hadde han vært på møter i Kuppelhallen i Stavanger. Vel tilbake i Oslo sto gjøremålene i kø. På hovedkontoret i Grensen 19 var det konferanse for medarbeiderne på kontoret denne fredagen. Tormod ønsket velkommen, og hilste med et bibelvers fra Filippenserbrevet. «Herren er nær» (4,5b).

Etter at konferansen var over, hadde Vågen et nytt oppdrag som ventet. Veien gikk de få meterne til Stortinget, hvor det var et møte i direktoratet for utviklingshjelp. På den tid var det mange som talte for at norske hjelpepenger i hovedsak burde gå til land med radikale styresmakter. Dette var Tormod Vågen dypt uenig i, og han holdt et brennende innlegg der han forsvarte at hjelpa burde gå til de fattige som trengte det mest, uavhengig av hvem som styrte landet.

Han hadde akkurat avsluttet innlegget sitt, da møtedeltakerne så at Vågen falt framover bordet han satt ved. Noe var alvorlig galt, og ambulansen kom kjapt til stedet. Det ble raskt klart at livet ikke stod å redde. Tormod Vågen døde på post.

Tormod Vågen

Slekt fra Sunnhordaland

Godt og vel 66 år tidligere, ble det født en gutt i folgehuset på garden Myklebust i Kvinnherad. Året var 1903 og datoen var 12. september. Gutten som ble født fikk navnet Tormod etter morfar, Tormod Myklebust. Foreldrene het Ole Vågen og Brita Myklebust.

Ole sin oldefar ble født i Hardanger, men slo seg ned på Onarheim på Tysnes hvor han fikk kjøpt en gard. Han kalte seg deretter for Jens Onarheim. Jens fikk to sønner. Den yngste het Ole, og ble gift med Brita Berge fra Herøysund i Kvinnherad. Brita og Ole fikk kjøpt en husmannsplass under Herøysund, som het Vågen. Brita og Ole fikk flere barn. Nummer to ble oppkalt etter far. Da han ble ungdom, skiftet han etternavn fra Onarheim til Vågen. Dette gjorde han fordi det da ikke bare var faren som het Ole Onarheim, men også andre i slekta.  

Tormod sin mor vokste opp på Myklebust. Oldefar hennes kom fra Seljestad, men slo seg ned på Torekoven opp av Odda. Barn nummer fire i søskenflokken på elleve på Torekoven, het Tormod. Tormod fikk si engen skute som han drev fraktefart med. Tormod ble tidlig en kristen, og gikk ofte på møter på steder hvor han var med skuta si. En kveld ankret han opp i Skorpevågen og gikk til Uskedalen på møte. Etter møtet ble han invitert heim til Myklebust, og i denne heimen fant han kona si, Synneva Myklebust.

Synneva og Tormod fikk overta store deler av hennes heimegard, og de tok etternavnet Myklebust. Det ble etter hvert mange barn i heimen. Den eldste i barneflokken var ei jente, som fikk navnet Brita.

Vågen i Uskedalen

Oppvekst i Kvinnherad

Både familien på Vågen og på Myklebust var vekkelsesheimer. Tormod Myklebust reiste en del som forkynner i Indremisjonssamskipnaden. Han var sterkt preget av Rosenius sin forkynnelse. Ole Onarheim var med i styret for organisasjonen. Det var ikke mange kilometere mellom Myklebust og Vågen, så det var tett kontakt mellom de to familiene. Det gikk som det måtte gå. Brita fra Myklebust og Ole fra Vågen ble forelsket og i 1901 ble de gift, midt i fiskesesongen. Dermed måtte Ole, som da var fisker, av gårde på makrellfiske allerede dagen etter bryllupet.

Brita og Ole fikk bo i kårhuset på Myklebust de første årene etter at de var gift. Brita var en kristen, men det var ikke Ole. Men Ole var svært nøye med at Brita holdt andakt i heimen og ba kveldsbønn med de små. I 1905 var det en vekkelse i Uskedalen, og da ble også Ole frelst. De fikk først fem barn i perioden 1902-1908. Så ble det trange økonomiske tider, og Ole så seg nødt til å reise til Amerika for å tjene penger. Han ble i Amerika fra 1909-1914. I 1912 sendte han penger heim, og sa at familien skulle kjøpe Vågen av Oles bror, som da hadde overtatt barndomsheimen. Mor og de fem barna flyttet da til Vågen, mens det enda drøyde to år før far kom heim.

Tormod var nest eldst i søskenflokken. Han ble som nevnt født i 1903, og vokste opp på Myklebust fram til 1912 da familien flyttet til Vågen. Etter at far Ole kom heim, økte barneflokken med ytterligere tre. Mor Brita var veldig syk i etterkant av de siste fødslene. Familien ble boende på Vågen fram til våren 1918. Da fikk Ole Vågen arbeid på Stord, og hele familien flyttet dit. Tormod var da blitt 15 år.

Brita og Ole Vågen. Tormod Vågens foreldre.

Tormod hadde allerede som liten gutt tanker om at han skulle bli misjonær. Mor hans startet kvinneforening for Kinamisjonen, og tanken på de ufrelste kineserne grep han. Da han begynte på skolen, fikk han en del ikke kristne venner som var med og dro han bort fra Jesus. Dette var den verste tiden han hadde levd, hevdet han senere. Da han ble konfirmert, var det en lengt i han til å bli omvendt og til å bli misjonær. Selv om han ikke bekjente seg som kristen, var han likevel med på møtene både på Vågen og i Uskedalen.

Albert Myklebust var onkel til Tormod. De to hadde et nært forhold. Albert reiste en periode som predikant. Lille julaften 1917 spurte onkel Albert, Tormod, om hvordan han hadde det med Gud. Spørsmålet førte til en sjelesørgerisk samtale som endte med at Tormod Vågen fikk se inn i evangeliet og ble frelst. Jes 43,23-24 var bibelordet som løste han. Han var da 14 år gammel.

Til Stord og Framnes

Våren 1919 fikk Ole Vågen arbeid som produksjonsformann på en sildoljefabrikk to yngre brødre hadde startet på Stord. Det ble oppbrudd for hele familien Vågen. Tormod ble også med, og fikk arbeid på fabrikken.

Misjonskallet arbeidet med ungdommen, også etter at han kom til Stord. Han fikk svar fra Bibelen om at Gud kunne bruke han. For å forberede seg til oppstart på Fjellhaug misjonsskole, tok han først ett år på Framnes Ungdomsskole høsten 1920 og våren 1921. Dette året ble et rikt år. Det var vekkelse på skolen, og Tormod deltok både med vitnesbyrd og i skolens mannskor.

F.v. Trygve Bjerkrheim, Tormod Vågen og Øivind Andersen

Fjellhaug og MF

Vågen kom til misjonsskolen på Fjellhaug høsten 1921. Det skoleåret var det 43 unge som startet på misjonsskolen, 30 på bibelskolen og 30 på ungdomsskolen. Dette var et rekordstort antall unge som begynte på Fjellhaug det året. Det hadde lenge vært ulikt syn i Kinamisjonen om organisasjonen skulle drive egne skoler, eller om Indremisjonen skulle ta det ansvaret. Generalsekretær Johannes Brandtzæg innså at Kinamisjonen hadde forsømt seg når det gjaldt skoledrift. Han konkluderte med at det var så ulikt syn på kirken og enkelte trossannheter innen lekmannsbevegelsen, at Kinamisjonen selv måtte ta ansvar for egne skoler. Skulle organisasjonen kunne rekrutter ungdom til ytremisjon, måtte de ha et sterkt heimearbeid og flere egne skoler.

Den første tiden på Fjellhaug var Tormod stille og litt reservert, men han ble snart en av lederne i flokken. Han viste tidlig at han hadde nød for de uomvendte og ble en ivrig sjelevinner. Ellers deltok han aktivt på vitnemøter og ble også med i skolens mannskor. Våren 1926 var det tid for eksamen og han fikk et godt resultat.

Misjonens hovedstyre ba Tormod Vågen og en annen av elevene om å ta teologi på Menighetsfakultetet (MF). Begge svart ja, og fikk noen gode år på MF hvor de fikk studere Bibelen grundig. Han tok eksamen i første avdeling nærmer jul 1930 og andre avdeling sent på høsten 1931.

Tormod Vågen

Under den ti år lange studietiden, var Tormod aktiv i ungdomsforeningen i Misjonssalen i Oslo. I 1926 ble han valgt som formann. I tillegg var han også timelærer i ungdomsskolen på Fjellhaug, skoleårene 1927-1929. Høvdingene i Kinamisjonen begynte å bli gamle på denne tiden, noe som ikke minst bekymret Ludvig Hope. Han var svært opptatt av at yngre krefter måtte få slippe til. Vågen fikk flere ganger være med Hope på reiser til stormøter rundt om i landet. Både Hope og Brandtzæg så forkynner- og ledernådegaven til Vågen, og satte han til stadig flere oppdrag.

Etterjulsvinteren 1931 fikk Vågen stå åtte uker i en stor vekkelse i Salem i Stavanger. Han var sammen med Johannes Daasvand og over hundre fikk ta imot Jesus som sin frelser. Året før hadde han også fått stå i vekkelser på Sunnmøre. Det ble en intens møtevirksomhet hele året, selv om dette var det avsluttende året på MF. Selv dagen han hadde muntlig eksamen for Ole Hallesby, var han ute på møte om kvelden.

Bryllup i Flekkefjord

Vinteren 1924-25 møttes Tormod Vågen og Arna Espeland for første gang. Det var på et møte i Ungdomsforeningen i Misjonssalen i Oslo. Arna ble født 12. mai 1905 og hun vokste opp på Evje og i Kristiansand. Foreldrene ble frelst året før de ble gift. På samme måte som Tormod, kjente også Arna på et misjonærkall, fra hun var ganske liten. I 1924 startet hun på sykepleierutdannelsen i Oslo.

Arna og Tormod Vågen, nyforlovet.

På nyåret 1926 ble Arna og Tormod et par, men det ble ikke offentlig kjent før lenge etter. Først til jul var Tormod med Arna på besøk hos hennes foreldre som da var flyttet til Flekkefjord. Det året de ble forlovet, ble det bestemt at Tormod skulle studere teologi. Det var ingen lett avgjørelse å akseptere, for det medførte at de nyforlovede måtte bo i hver sin verdensdel noen år. Arna reiste til Kina i august 1928 og planen var at Tormod skulle komme etter når teologien var fullført.

Når det ble kjent at Tormod var tiltenkt lederoppgaver i Norge, førte det til store vansker for de to forlovede. Arna kjente på et sterkt kall til å være i Kina. Tormod hadde misjonærkall, men så også viktigheten av at han ble i Norge. I 1932 ble saken endelig avgjort. Tormod ble i Norge og Arna måtte pakke sakene sine og reise heim. Hun kom til Norge 19. juni 1932 og bryllupet sto i Flekkefjord 30. juli samme året. De hadde da vært adskilt i nesten tre år.

Bryllupet sto i Flekkefjord kirke, med påfølgende fest på jernbanerestauranten i Flekkefjord. Det var prost i Dalane, Sigmund Feyling som viet Arna og Tormod. Feyling var fra Egersund og het opprinnelig Simon Slettebø, men skiftet i ungdommen både fornavn og etternavn. Kinamisjonen var Feylings hjertebarn i ungdommen. Han ble utdannet teolog med sterke bånd til lekmannsbevegelsen. Han var teologisk konservativ og var lærer på Indremisjonsforbundets bibelskole i noen år. Sener ble han kapellan og sokneprest i Egersund og senere prost Dalane. Han var gjest i bryllupet og var nok en venn av Arna og Tormod.

Arna og Tormod Vågen, bryllups bilde

Året etter bryllupet kom Hitler til makten i Tyskland. Feyling fikk stadig mer sympati med nazismen, og da krigen kom, ble han kirkeminister i Quislings regjering. Tormod derimot, ble en aktiv motstandsmann og medlem av den midlertidige kirkeledelse som stod i markert opposisjon til Feyling og Quisling.  Etter krigen ble Feyling dømt til fengselsstraff, men ble benådet i 1951. De neste tiårene fram mot sin død, var han og kona faste medlemmer i Misjonssalen i Oslo, uten å være aktive i ledelsen der.

Ny generalsekretær

Ludvig Hope var opptatt av at nye krefter måtte slippe til i misjonens ledelse. Han hadde tre ungdommer i kikkerten: Øivind Andersen, Trygve Bjerkrheim og Tormod Vågen. Han anbefalte disse for hovedstyret. Hope ville ha Tormod Vågen til hjelpesekretær for Johannes Brandtzæg, men han nådde ikke fram i første omgang. Det ble ingen endring i ledelsen.

I mars 1931 døde generalsekretær Brandtzæg brått og uventet. Han hadde vært leder i NLM siden 1893. Det store spørsmålet var så, hvem som skulle overta som leder. Ludvig Hope hadde så stor autoritet i NLM at han foreslo seg selv. Men han skulle bare stå i døra og vente på at den rette var klar. Han hadde Tormod Vågen i sikte, og nevnte dette for Vågen ikke lenge etter at Hope overtok som generalsekretær.

I perioden 1931-1936 ble Vågen stadig mer sentral i Kinamisjonens ledelse. Han talte ofte på stormøter, og arbeidet aktivt for å fremme ungdomsarbeidet i organisasjonen. I praksis var han den første landsungdomssekretæren, skriver Josef Tungland i sin biografi. Han startet også en karriere som forfatter, nettopp med bøker og hefter rettet mot de unge.

I 1933 ble Vågen valgt inn i Fellesstyret (senere kalt hovedstyret), og våren 1936 hadde han et studieopphold i England med tanke på å stå bedre rustet som leder av organisasjonen. Sommeren 1936 var det generalforsamling for NLM og etter valg av nytt hovedstyret, konstituerte de seg med Tormod Vågen som ny generalsekretær. 13. juli 1936 var hans første dag på hovedkontoret som leder.

F.v. Arne Aano, ukjent svensk predikant, Marius Jørgensen 

og Tormod Vågen. Fra sommerskole på Hurdal Verk ca. 1953.

General i 34 år

Allerede to år etter at han ble ansatt som ny generalsekretær, fikk han en langtur til India. Det skulle være en stor internasjonal misjonskonferanse i Kina i desember 1938 og januar 1939, og Tormod og en fra Santalmisjonen skulle representere Norge. Tanken var at Tormod samtidig skulle besøke Kinafeltet. På grunn av verdenskrigen, ble konferansen flyttet fra Kina til India, så besøket på misjonsfeltet ble utsatt.

På denne konferansen ble han kjent med mange sentrale internasjonale misjonsledere. Det var mye som gledet Vågen, men like mye som uroet. Josef Tungland skriver i sin Vågen biografi: «Lekmannen frå Noreg var også vonbroten over den oppbygjelege delen i møtet. Det vart lagt vel mykje vekt på tekstilar, liturgi og faste former. Dei kyrkjelege og rituelle anglikanarane dominerte. Aldri var det høve til fri vitnemål. Eigentleg var det lite mat å få..»

Tore, Tormod og Arna Vågen i Japan

På hjemmefronten var det strid om forkynnelsen, den første tiden Vågen var general. Tormod var aktivt med i debatten og forsvarte lekmannsforkynnelsen. En annen sak Vågen fikk mye bry med, var spørsmålet om et nytt misjonsarbeid blant muslimer. Otto Torvik i NLM ønsket å starte et misjonsarbeid blant muslimer, og var på flere turer for å undersøke muligheten for oppstart. Saken endte med at Torvik sa opp sin stilling i NLM og startet Den Norske Muhammedanermisjonen.

Etter krigen var det ei krevende tid for Vågen og misjonens ledelse. Kina ble etter hvert stengt for kristen misjonsvirksomhet, og alle NLMs misjonærer måtte ut av landet. De fleste misjonærene ble samlet i Hong Kong og Vågen reiste dit for å konferere om veien videre. Da hadde det allerede vært kontakter med tanke på oppstart av nytt arbeid i Etiopia og Tanzania. Resultatet av alle forhandlinger og vurderinger var at Kinamisjonen kunne gå inn i 1950-tallet med fem nye misjonsland, og et nytt navn på organisasjonen. Kinamisjonen ble byttet ut med Norsk Luthersk Misjonssamband, og det ble startet misjonsarbeid i Japan, Hong Kong, Taiwan, Tanzania og Etiopia. Vågen var den sentrale lederen i denne utvidelsen.

De siste årene av Vågen sin lederperiode var preget av vekst i arbeidet både i Norge og på misjonsfeltene. Ikke minst var arbeidet i Etiopia en stor oppmuntring. Her gikk det store vekkelser og folk ble frelst i tusenvis.

Tormod Vågen om fosterdrap

Dagen 07.11.1969

Tormod Vågen og etterfølgeren Birger Breivik

Krig i Norge

Krigen brøt ut i Norge 9. april 1940. Det ble en krevende tid for misjonslederen. Forbindelsen til misjonærene i Kina ble brutt, mens arbeidet på bedehusene i Norge fikk fortsette som før. Man antar at om lag 1500 predikanter reiste i Norge under krigen – for alle bedehusorganisasjonene. Med svært få unntak, var kristen-Norge i opposisjon til okkupanter og nazister gjennom hele krigsperioden. Ludvig Hope og Ole Hallesby var blant dem som ble valgt til «Den midlertidige kirkeledelse». Begge ble etter hvert arrestert.

Tormod Vågen ble arrestert 9 november 1942, da han skulle levere en støtteerklæring som hovedstyret gav til den midlertidige kirkeledelsen sin protest mot jødeforfølgelsen. Da han møtte opp for å avlevere støtteerklæringen var tyskerne på plass. Vågen slapp imidlertid ut igjen samme dag. Våren 1943 ble Vågen valgt inn i kirkeledelsen som erstatter for Hope som da var arrestert. Han var med i kirkeledelsen fram til krigens slutt.

Lekmannsmisjonen

Den saken som var tyngst for Vågen i hans lederperiode, var utvilsomt konflikten med deler av misjonsfolket. En konflikt som endte med at noen brøt ut av NLM og stiftet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Konflikten startet i Haugesund, Sunnhordaland og Hardanger krets. Dette var Vågen sin heimekrets, og mange av de sentrale misjonsvennene i striden var han venner.

Starten av en lengre kronikk i Dagen 04.01.1963

Josef Tungland nevner to viktige årsaker til konflikten. Den ene var en kretssammenslutning mellom Sunnhordaland og Hardanger krets og Haugesund krets, noe som førte til at kretskontoret på Stord ble flyttet til Haugesund. En viktigere årsak var ulikt syn på forkynnelsen mellom nord og sør. I sør var mange preget av Plymouth-brødrene, og noen av disse beskyldte vennene i nord for å være loviske.  

Vågen gjorde det han kunne for å mekle. Hans eget syn, var nok nærmest vennene i nord. Det ble mange og harde kretsmøter og frontene ble skjerpet ut over 1950-tallet. I følge Tungland endret striden seg fra «å vera ein lærestrid mellom reformert og luthersk kristensyn til å bli ein strid om kjenneteikn på levande og død tru.»

Uroen spredte seg også til andre kretser, bl.a. Namdal og Stavanger. Etter hvert ble frontene så harde, at en splittelse ikke var til å unngå. På et arbeidermøte på Tryggheim på Nærbø, fikk HS støtte når de utrykte sorg og dyp beklagelse over det som var skjedd, og at de tok avstand fra virksomhet som førte til splittelse. Noen av lederne i nord sa opp sin stilling i misjonen, og Lekmannsmisjonen ble stiftet. Splittelsen gikk hardt inn på Vågen, så et friår i Japan gjorde han godt. Der skulle han være lærer på forstanderskolen i ett år.

Tormod Vågen 60 år

Dagen 11.09.1963

Lekmannsprofil

Tormod Vågen er kanskje den generalsekretæren som har preget organisasjones lekmannsprofil sterkest. Selv om han selv hadde teologisk utdannelse, var hans syn på arbeidet på bedehuset og misjonsarbeidet, radikalt lavkirkelig. Han hadde også et bibelsyn der han så på hele Guds ord som Guds ufeilbarlige ord til menneskene.

Jeg vil ta med noen sitat av Vågen som sier litt om hans syn på gudslivet, bibel- og kirkesyn og forkynnelsen.

Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar

Når samvitet misser den daglege trong etter tilgjeving ved Kristi kross, vert det kjensla som stadig må stimulerast for å halda den religiøse interessa ved like.

«Folk trenger nettopp nå forkynnere som lader sine kanoner ved Sinai og ved Golgata og som har mot til å fyre av. Vi trenger fulltonende evangelium om synd og nåde»

Dagen 04.04.1970

«Skulle lærdom erstatta nådegåve, ville han vera ei forbanning. Men det er ei føremon for nådegåva også å ha kunnskap. No når det vrimlar av teologar, lyt vi vera vakne for at Gud ikkje ser etter kunnskap når han vel ut sine reiskaper. Difor treng ingen mista motet for at han er liten. Det er den audmjuke som får nåde. Og det er nåde vi treng»

«Held ikkje Guds folk fast på heile Bibelen som Guds ord, men berre gir etter på eit punkt, så misser vi snart den faste tillit til Skrifta, og alt raknar.»

«Vekkingskristendomen gjev krav om personleg uttrykksform i si påkalling, bøn og lovsong for Herren.»

I Tanzania var det krav om at misjonærene skulle bruke prestedrakt og en omfattende liturgi. Hvis det står ved lag vil NLM «gi opp arbeidet i Mbulu og se seg om etter en ny misjonsmark i Øst-Afrika»

«Når ein vil skilja ut noko i Bibelen som menneskeleg, vert bibelgranskaren autoritet over Bibelen.»

«I Amerika spør ikkje ungdomen etter forholdet til Kristus, men etter forholdet til kyrkja. Skal det henda i Norge i neste generasjon? Folkereligiøsiteten er ei stor makt i dag.»

Minneord ved Carl Fr. Wisløff

Dagen 04.04.1970

Kreftene avtar

Tormod Vågen fikk sitt første hjerneslag like før han fylte 50 år. I 1959 fikk han et nytt slag, mens han var på besøk i Etiopia. Han ba til Gud om å få noen år til, og ble bønnhørt. Men helsa ble stadig svakere. Han hadde problemer med nyrer og med hjertet, men fortsatte i tjeneste med full kraft, helt til han ble forfremmet til herligheten 3. april 1970. Han etterlot seg kona Arna og sønnen Tore.

Dagen 06.04.1970

Kilder

Josef Tungland: Tormod Vågen på kallets veg

Arne Prøis: I samtale med Trygve Bjerkrheim

Egil Sjaastad: Carl Fr. Wisløff Presten som ble misjonsfolkets professor

Jostein Berglyd: Presten som ville nazifisere Norge. Biografi om Sigmund Feyling

Fast Grunn: Tormod Vågen Minneord og taler. Nr.4 1970

Olav Uglem m.fl. I Herrens tjeneste

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Aftenbladet.no

Dagen.no