Kallet gjelder uansett

Johan Albert Skordal var blant dem som ikke kom inn på Misjonsskolen

i Stavanger. Her er han sammen med kona Brita f. Vestervig

Det gikk en misjonsvekkelse over Norge siste halvdel av 1800-tallet. Mange ungdommer søkte om opptak på Misjonsskolens ulike kull, men de fleste kom ikke inn. Hva da?

I 1885 utlyst Det Norske Misjonsselskap (NMS) opptak til sin misjonsskole i Stavanger for et nytt kull, med skolestart høsten 1886. Dette var det sjette kullet på skolen som startet i 1843. Det meldte seg 39 søkere, og fire kom til etter fristen. Søkerne var spredt fra det meste av landet, med en klar overvekt fra Rogaland (9) og Agder (8). Skolen skulle starte med et to måneders prøvekurs, før endelig oppstart i februar 1887. Studentene ville være ferdig utdannet i 1892. 

Av de 24 søkerne som ble innkalt til prøvekurset, møtte 22. Da forkurset var ferdig, var det 17 som fikk fast plass på skolen. En student døde før skolen startet, mens tre falt av underveis. Dermed var det kun 13 som fullførte. Av disse havnet 11 som misjonærer på Madagaskar, mens to ble misjonærer i Sør-Afrika.

Misjonsskolens kull 1887-92. (foto Birkeli: Kallet og veien)

Misjonsskolen

Som nevnt startet Misjonsskolen i Stavanger i 1843. NMS ble stiftet året før, og det ble på stiftelsesmøtet bestemt at NMS skulle starte egen utdanning av sine mannlige misjonærer. Det var tre grupperinger som sto bak stiftelsen av NMS, nemlig haugianerne, brødrevennene og en kirkelig gruppe med blant annet flere prester. Den siste gruppen var ikke glad for vedtaket om å stifte egen misjonsskole. De ønsket at misjonærene skulle være Den norske kirkes utsendinger og utdannet ved Universitetet i Oslo. Brødrevennene derimot var lavkirkelige, og ønsket at misjonsfolket selv skulle ta hånd om misjonærenes utdanning. Denne striden holdt på å sprenge NMS.

Det var kun fire studenter på det første kullet, hvorav tre fullførte. Den nevnte striden førte til at skolen tok noen måneders pause høsten 1847, før de tre studentene fikk avlegge eksamen i 1848. Etter dette fortsatte tautrekning, og skolen ble endelig vedtatt i 1855. Det første ordinære kullet startet først i 1859. Da var det 50 søkere, hvorav 12 ble tatt opp på skolen, og kun halvparten av disse fullførte.

Neste kull gikk på skolen i 1864-68, og da fullførte 10 av 13 studenter. Til kull tre (1867-73) kom det 45 søkere, 17 fikk plass, mens 10 fullførte. Til kull fire kom det til sammen 23 søkere, med ni som fullførte skolen. Til kullet som gikk 1880-86 var det hele 60 søkere, 12 startet på utdannelsen, mens kun ni ble ferdig utdannet. Jeg tar også med at til kull sju (1892-97) var det 33 søkere, men kun 11 fikk studieplass.

Søkerliste Misjonsskolen 1887-92 side 1.

(foto: VID, Stavanger)

Hvor ble de av, de som ikke kom inn?

Som nevnt i starten av artikkelen, var det 26 av de 39 søkerne som ikke fikk begynt eller ble ferdig med misjonærutdannelsen på kurset 1887-92. Fra Misjonsskolens arkiv (nå VID) har jeg fått tilsendt søkerlistene. Disse er imidlertid ufullstendige i sine personopplysninger. Jeg har prøvd å søke i Digitalarkivet og Nasjonalbiblioteket etter opplysninger om disse, men mangler opplysninger om 14 av de 26.

En av de 26 ble bedt om å ta mer undervisning og heller komme tilbake med søknad til neste kull i 1892. Han døde imidlertid før han kom så langt. To andre havnet likevel på Madagaskar. Antakelig reiste de som utsendinger for Amerikanske misjonsselskap. En av søkerne endte opp som prest i Amerika, mens fire fikk et ordinært yrke i Norge.

Hudson Taylor (foto wikipedia)

Ny mulighet i Kina

Da dette kullet startet sin undervisning våren 1887, var det begynt en gryende vekkelse for misjon i Kina. Den engelske baptisten Hudson Taylor hadde lenge drevet misjonsarbeid gjennom sitt misjonsselskap China Inland Mission. Han ga ut et misjonsblad, som var begynt å bli lest også i Norge. For fire av ungdommene som fikk avslag på søknaden til Misjonsskolen, skulle Kina bli utløsning for deres misjonskall. Hvem var så disse fire?

Den som først nådde Kina, og som fikk være et redskap til å tenne «Kina-brann» i Norge, var Ole Næstegaard. Ole ble født i Hovet i Hallingdal i 1861. Han utdannet seg til lærer på Hamar og fikk jobb i Hemsedal. Her ble han en personlig kristen. I 1882 besøkte misjonær Lars Skrefsrud Drammen. Ole gikk da de 20 mil fra Hemsedal, for å høre den berømte misjonæren tale. Under Skrefsruds talerstol møtte han misjonærkallet. Etter noen studier i Oslo og Örebro, ble han bibelbud og fikk stå i flere vekkelser.

Ole Næstegaard (foto Straume: Kristenliv i Buskerud)

Da han fikk avslag på søknaden til Misjonsskolen i Stavanger, reiste han til England for å gå på bibelskole. Her ble han tent for misjon i Kina, og forlot England for å reise i Norge å tale Kina-misjonens sak. Han fikk starte flere foreninger og fikk samlet inn så mye penger, at han kunne reise til Kina. Han gikk i land i Shanghai 13. februar 1888. Næstegaard sendte mange artikler om misjon i Kina til norske blader og aviser. I 1890 kom han tilbake til Norge på grunn av uenighet med noen av sine støttespillere. I Norge reiste han rundt og fortalte om Kina og om behovet for misjon i det veldige riket i Øst. På den måten var han med å tenne mange kristne i brann for kinesernes frelse. Han møtte også opp i Bergen da Kinamisjonen ble stiftet i 1891, men ble ikke utsending for dette selskapet. Ole Næstegaard reiste tilbake til Kina igjen, men ble psykisk syk i forlengelsen av bokseropprøret rundt århundreskiftet. Etter flere dramatiske hendelser grunnet sykdommen, ble han sendt heim til Norge.

Den neste av ungdommene som ikke fikk plass på Misjonsskolen, var Sivert Gjerde fra Tysvær. Han ble født i 1867 og ble frelst i 1885. Da han fikk avslag fra Misjonsskolen, ble han lærer i Tysvær og tok amtsskolen på Forsand. Han hadde da kontakt med et økende kinamisjonsmiljø i Stavanger. I 1889 reiste han til England for å gå på misjonsskole, men før jul tok pengene slutt. Han reiste derfor tilbake til Norge. Her tok han ulike småjobber, for å kunne tilbakebetale opparbeidet gjeld. Samtidig reiste han og fortalte om Kina, stoff han fant i Hudson Taylors blad. Han var blant annet redskap til at det ble startet en Kinamisjonsforening i Bergen, som var sentral i stiftelsen av Kinamisjonsforbundet.

Sivert Gjerde ønsket å være utsending for det norske selskapet, men valgte å reise til Kina før det var stiftet. Tanken var at han skulle bli deres utsending når selskapet var stiftet. Slik skulle det ikke gå. Han ble syk kort tid etter at han kom til Kina, og døde omtrent samtidig med at Kinamisjonen ble stiftet. Han ble kun 23 år gammel.

Sivert Gjerde (foto ukjent)

De to siste ungdommene som ikke ble tatt opp som studenter på Misjonsskolen var Johan Albert Olsen Skordal og Henrik Seyffarth. Skordal var fra Sokndal, mens Seyffarth var fra Mandal. Begge disse var blant de åtte første misjonærene fra Kinamisjonsforbundet som reiste fra Norge i september 1891. Underveis til Kina stanset de noen måneder i USA, og ankom Kina høsten 1892. Skordal fikk fire år i Kina, før han ble syk og døde 28 år gammel. Han hadde da fått døpt den første kineser vunnet gjennom Kinamisjonens arbeid. Seyffarth ble i Kina til 1907. Da ble også han syk, og måtte returnere til Norge. Her fortsatte han i Kinamisjonsforbundets tjeneste som vekkelsespredikant og misjonsinspirator. Han døde i 1933, 64 år gammel.

Det er fint å lære av denne historien, at når en dør stenges, kan Gud bruke det til å åpne en ny vei. Det ble ikke Madagaskar eller Sør-Afrika for denne kvartetten. I stedet ble de pionærer for en ny misjonsorganisasjon med kall til Kina. Vi mennesker kan planlegge, men Gud er den som styrer. Måtte Guds barn også i 2023 svare som Jesaja på spørsmålet fra Gud om hvem han kunne sende: «Her er jeg, send meg.» (Jes 6)

Fall og oppreisning?

Lars Oftedal (foto Rogalyd)

Kirkens historie har mange tragiske historier om åndelige ledere som falt i synd som fikk konsekvenser for deres tjeneste i Guds rike. Noen av disse opplevde å få fornyet tillit etter erkjennelse og bekjennelse.

Jeg har nettopp lest biografien om Fridtjof Birkeli. Han ble født på Madagaskar og hadde sine første år her, som misjonærbarn. Senere hadde han noen år på Misjonsselskapets (NMS) barneheim for misjonærbarn i Stavanger, mens foreldrene var på Madagaskar. Han utdannet seg til prest, og gikk i foreldrenes fotspor som misjonær på Madagaskar.

Etter mange år som en sentral leder på misjonsmarka, ble han generalsekretær for NMS. I denne stillingen var han i fire år, før han i 1961 ble biskop i Stavanger. I 1968 ble han biskop i Oslo og dermed leder for bispekollegiet. Det var han som viet kong Harald og dronning Sonja. Hele tiden hadde han i tillegg til en krevende jobb, også sentrale tillitsverv i internasjonale kirke- og misjonsorganisasjoner som Det lutherske verdensforbund.

Før han reiste ut som misjonær var han forlovet, men hun brøt forlovelse like før de skulle gifte seg. Birkeli reiste derfor alene til Madagaskar. Etter noen år ble han gift med ei kvinne som også var misjonær, og de fikk ei datter. Mens Birkeli var biskop i Stavanger, innledet han et aktivt, men hemmelig forhold til sin ungdoms forlovede, som da var gift med en amerikaner. De levde i utroskap bak ryggen til ektefellene og Den norske kirke. Forholdet til elskerinnen ble avsluttet i 1970, etter å ha vart i minst seks år.

Forholdet ble først kjent av ledelsen i kirken i 1972 og Birkeli gikk da av. Birkeli selv ønsket å gjøre som sin berømte prestekollega, Lars Oftedal, å stå offentlig fram for å bekjenne det han hadde gjort. Etter sterkt press fra bispekollegaer med Alex Johnson i spissen, ble ikke dette noe av. Samtidig med avsløringen ble Birkeli innlagt på sykehus, noe som ble brukt som begrunnelse for hans avgang. Selv om de aller fleste aviser visste hva den egentlig årsak til hans avgang var, var det bare ei avis som valgte å offentliggjøre dette.

Birkeli hadde mange og lange samtaler med vennen og med-biskop Dagfinn Hauge. Han bekjente sin synd og mottok absolusjon fra sin bispevenn. Sammen med kona fikk Birkeli god hjelp av Gordon Johnson ved Modum bad, til å komme igjennom det alvorlige tillitsbruddet han hadde påført sin ektefelle. Etter omtrent ett år, begynte Birkeli på nytt å få noen spørsmål om taleroppdrag og foredrag. Han fortsatte også som en aktiv forfatter.

80 år tidligere ble det altså adskillig mer avisskriverier og oppstyr, da presten, stortingsmannen og vekkelsespredikanten Lars Oftedal sto fram i Petrikirken og bekjente et «usedelig» forhold. Hva Oftedal hadde gjort, er ikke bekreftet. Men ifølge Berge Furre som har skrevet en omfattende biografi om Oftedal, var det antakelig mindre graverende forhold enn det Birkeli hadde gjort - uten at jeg kan gå god for en slik vurdering.

For Oftedal var i alle fall konsekvensene enorme. Han sluttet som prest. Hans store tillit innen bedehusbevegelsen, var blåst bort. Oftedal bekjente sin synd, og året etter sin bekjennelse, skrev han den kjente sangen «Kven kan seia ut den glede». I denne sangen skrev han også et vers som er mindre kjent: «Han mig toet ren i vandet, Skylte af mig alt mit blod, Største synderen i landet Salvet han med oljen god. Og han gav mig, og han gav mig Dobbelt op for al min synd.» Oftedal kom ikke tilbake som prest. Noen få av hans bedehusvenner arrangerte møter med Oftedal som taler, også etter fallet. En av disse var Gunnar Alsvik i Strand. Tre år etter bekjennelsen, startet han avisen «Stavanger Aftenblad». 

I de siste tiårene har flere slike saker, og ikke minst overgrepssaker, blitt avslørt også i misjonsorganisasjoner og frikirker. Slike saker er alltid vanskelig og krevende å behandle for arbeidsgiver. Det er evangeliets natur, at den som omvender seg og bekjenner sin synd, på nytt kan få nåde og frelse. En helt annen sak er om og når en på nytt kan få tillit til å gå inn i ulike tjenester i Guds forsamling.

Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, 

da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, 

hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1Joh 1:7

Det som slår meg etter å ha leste biografien om Birkeli og tidligere om Lars Oftedal, er hvordan situasjonen har endret seg teologisk i Den norske kirke (DNK). Oftedals sak ble en nasjonal sensasjon til både fortvilelse og forlystelse. Birkeli sin årelange utroskap 80 år senere ble forsøkt dysset ned. I vår tid har vi hatt en lesbisk biskop som har viet prester som har hatt likekjønnede partnere, og som selv hadde en likekjønnet partner etter at hun gikk av som biskop. For dette ble hun hedret med statue og mye rosende omtale.

Alle dagens biskoper støtter fosterdrapsloven og så langt jeg vet også ekteskapsloven, som er i strid med Guds ord. I DNK er det ytterst få prester som lærer som Guds ord angående kvinnelige prester. Frafallet fra Guds ord i DNK har vært dramatisk, ikke minst de siste 60 år. Det er vemodig at vi ser noe av samme utvikling også i bedehusbevegelsen og frikirkene. 

De 10 bud er Gud skapers gode anvisning for det beste liv

Må Gud se i nåde til kristenfolket i Norge.

Guds ord er uten feil

Hvem er Bibelens forfatter? Da jeg var liten, var svaret på dette spørsmålet ganske enkelt. Bibelen er Guds ord. Jeg er glad for at jeg også i dag får tro og være overbevist om at hele Bibelen er Guds ufeilbarlige ord.

Mange vil innvende at Bibelen selv oppgir flere ulike forfattere av de 66 skriftene i Det gamle- (GT) og Det nye testamentet (NT). Mange av skriftene bærer til og med forfatterens navn, som f.eks. Moses, Jesaja, Johannes og Paulus. Er ikke det noe som motsier at Gud er forfatteren av Bibelen?

På ingen måte. Bibelen er ikke blitt til ved at Gud sendte en fiks ferdig bok til jord. Nei, han sendte sine profeter og apostler, som inspirert av Den Hellige Ånd, skrev ned de ulike bøkene, med et innhold slik Gud ville ha det. Derfor er form og språk preget av de ulike skribentene, men innholdet er fra Gud selv. Skriftene i GT ble nedskrevet over en periode på flere hundre år. NT ble skrevet i perioden 50-100 etter Kristi fødsel. Det forelå flere skrifter med forkynnelse, som etter ulike kriterier ikke ble med da NT sitt endelige innhold ble «vedtatt», på et kirkemøte i år 397. Guds ord vitner selv: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet» (2 Tim 3:16)

Jeg tar med et sitat fra en dansk teolog: «Apostlenes undervisning i tale og skrift er autoritativ og grunnlaget for menighetens tro, lære og liv, Som tiden gikk døde apostlene og deres muntlige forkynnelse forstummet. Men deres skrifter lever videre… Åpenbaring fra Gud er forutsetning for autoritet. Et skrift som er inspirert av Den Hellige Ånd, er åpenbaring, og derfor autoritativt.» (Torben Kjær)

Guds folk vil derfor bøye seg for Bibelens ord. Vi er derimot ikke pålagt å bøye oss for talen til biskop, prest, teolog, predikant, pave eller pastor, om de ikke taler som Guds ord. Hvis de taler i strid med Guds ord, skal vi tvert imot ikke høre på dem eller slippe dem til på våre talerstoler. Det samme gjelder de som vil legge til noe ut over Guds ord. Noen ganger tales det som om en har fått et direkte budskap fra himmelen, som ikke har grunnlag i Skriften. Det kalles for svermeri.

Jeg er overbevist om at hele Bibelen er Guds inspirerte og ufeilbarlige ord. Bibelen lærer oss at vanskelige ord i Bibelen, skal forstås i lys av andre mer klare ord. Bibelen sier selv at seremoni lover, ofringer og lignende i GT, ikke har gyldighet etter Jesu oppstandelse. Men det er like fullt Guds ord, gitt oss til forbilde og lærdom.

Jesus kaller seg selv for Ordet. Han gjør seg til ett med Guds ord. «Hans navn er Guds ord.» (Åp 19,13) Guds barn vil derfor i takknemlighet innrette seg for Den hellige skrift, og glede seg over at vi har fått Skriften. Ordet forkynner en fullkommen frelse ved Jesu død på korset, og det gir rettledning for det kristne liv og livet i Guds forsamling.

Når Guds ord taler om at ekteskapet er for en mann og en kvinne, vil Guds barn gi Ordet rett. En vil bøye seg for Ordet som sier at eldstetjenesten er et ansvar Guds har gitt til menn med nådegave og tillit. Guds barn vil forkynne som Bibelen, at det er to utganger på livet. En evig fortapelse og en evig himmel. En lærer som Guds ord, at Adam, Noa og Jona er virkelige historiske personer. Hele skriften er innåndet av Gud. Ikke en tøddel skal forgå. Det er en fantastisk sannhet. Vi kan stole på at Ordet er sannhet, for det er talt av han som er Sannhet.

Guds barn må derfor avvise bibelsyn som sier at ikke hele skriften er Guds ord, bare de sentrale sannheter. Eller bibelsyn som mener at Bibelen ikke er Guds ord, men ei nyttig bok som vi kan lære mye av, men som vi ikke er bundet av. Noen av disse sier at det er motsetning mellom Paulus og Jesus. Andre sier at vi ikke må se på tekstens ordlyd, men kjærligheten som ligger bak. Dermed kan en avvise både under, fortapelse, Guds buds gyldighet, at urhistorien er historisk osv. Forlater vi troen på og overbevisningen om at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord, kan vi havne hvor som helst i vår tolkning og bortforklaring av Ordet.

Vår gamle natur vil ikke bøye seg for Ordet. Da prøver den gjerne istedenfor å benekte sannheter i Guds ord, og heller med små skritt å uthule det Skriften sier. Det ser vi ekstra klart i det såkalte kvinneprest-spørsmålet. Her har kristne som ønsker å være bibeltro, bekjent Guds anvisning om dette. Til tross for en slik bekjennelse, har noen likevel åpnet for samarbeid med kvinnelige prester (pastorer, eldste). Så fortsetter en gjerne med å omdefinere tjenester for å «slippe til» kvinner og ender opp med å endre standpunkt. Dette siste har ikke minst vært misjonsorganisasjoners tragedie. Det er en farlig vei å begynne på.

Vi trenger derfor en Bibelvekkelse i vårt land, ja, i verden med. Vi trenger et fornyet møte med han som er Ordet, og som selv sier at Guds ord er Åndens verk. Bibelen er «fra ende til annen Guds eget troverdige, myndige og ufeilbarlige ord. Det er dette bibelsynet vi møter hos Jesus... og som er Bibelens syn på seg selv. Ut fra dette bibelsynet kan vi møte Bibelens ord med ureservert åpenhet og tillit. Vårt åndelige liv står og faller med dette åpne hjerteforholdet overfor Guds ord.» (Mikkel Vigilius)

 

Kilde: Guds ord det er vårt arvegods. Lunde forlag 2017. (Konrad Fjell red.)

Israel: At de må bli frelst

Klagemuren (foto Ove Sandvik)

Jøden og fariseeren Paulus, fikk et frelsende møte med Jesus utenfor Damaskus. Etter det var det en sterk brann hos ham, at hans folk måtte få del i samme frelse som han selv.

I september er de ti år siden jeg besøkte Israel, for første og eneste gang. Det var en stor opplevelse. Jeg håper ikke det går ti år til før jeg får en ny tur til dette fantastiske landet.

Jeg reiste sammen med to vennepar på en privat tur. De første fire dagene fikk vi se flere av de sentrale stedene i Jerusalem. Ferden gikk videre til En Gedi, Dødehavet og Masada før vi landet i Tiberias. Neste dag besøkte vi Kapernaum, før vi tok en rundtur på Golanhøyden. Her kom nær inn på borgerkrigen i Syria. Neste dag besøkte vi Kana, Nasaret, Karmelfjellet og Haifa, før vi installerte oss på hotell i byen Ariel.

Motti Isaac forteller (foto Ove Sandvik)

Fra Ariel kjørte vi til nybygger-området Karmei Shamron, hvor vi fikk høre en av lederne i nybygger-bevegelsen, Motti Isaac, fortelle om sitt liv og om strategien til nybyggerne i Judea og Samaria. De siste dagene i Israel, var vi stasjonert i sjømannskirken i Ashdod, med en innlagt dagstur til Betlehem.

Under hele turen var det ett bibelvers som tonte i mitt indre: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (Rom 10:1) Det var sterkt å se de ulike bibelske steder. Det var flott å møte representanter fra det jødiske folk. Samtidig var det en smerte å se de mange jøders religiøse aktivitet, og samtidig vite at de venter på en Messias som kom for 2000 år siden.

Jødene har opp gjennom historien lidd veldig mye, ikke minst på grunn av grusomheter påført dem i kristendommens navn. Det er nok å nevne pogromer i Øst-Europa og holocaust. Fra jødene ble spredt ut over verden da Jerusalem ble ødelagt i år 70, og helt til 1948, lengtet mange av jødene tilbake til sitt heimland. Ved et Guds under overlevde de som folk gjennom nesten 2000 år i landflyktighet.

Men Gud hadde lovet dem at de skulle få landet sitt igjen, og løftet ble innfridd på underfullt vis i 1948. Selv ikke dette underet, fikk åpnet øynene til jødene slik at de vendte seg til Jesus. Derfor er det enda en stor smerte, at så få jøder er frelst. Frelsens vei for dem, er den samme som for oss hedninger. «Og det er ikke frelse i noen annen  (Jesus). For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4:12)

Jerusalem sett fra Oljeberget (foto Ove Sandvik)

En dag skal det imidlertid skje et fantastisk under. «For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob.» (Rom 11:25f) Dette underet tror jeg er nært forestående.

Inntil denne store vekkelsen over Israel kommer, må vi fortsatt be for det jødiske folk. Vi må med visdom forkynne evangeliet for dem. Og i en verden der Israel er omgitt av fiender på alle kontinent, må vi som Guds hedningebarn tale vel om Jerusalem og Israel.

Under kan du se noen flere bilder fra turen min i 2013. Ved å klikke på bildet, vil det vises i større format. Alle foto Ove Sandvik.

Inn for landing i Tel Aviv 

Getsemane hagen

Fra tempelhøyden. Klippemoskeen

Graven er tom. Jesus lever

Masada

Golanhøyden. Grensa til Syria

Betlehem

Samlingsstund i sjømannskirken i Ashdod

Gode minner fra en fantastisk tur i 2013

Det meg gleder mest

Det er mange ting som kan glede en kristen. Bønnhørelse, helbredelse, godt kristent fellesskap, få være med i misjonens store sak. Lista kunne blitt lang. Men, det er noe som gleder mest!

I en flott sang står det slik: «Det meg gleder mest er Jesu underfulle frelsesverk». Thorwald Løwø som har skrevet denne sangen, hadde oppdaget noe som gledet han mer enn alle andre ting. «Det meg gleder mest».

Løwø ble født på Løvøy på Helgeland i 1883. Han ble sendt til Tromsø i år 1900 for å bli baker og konditor. I Tromsø fikk han hybel ved siden av Frelsesarmeen sitt lokale. Her møtte han opp på flere møter, og ble frelst. Mor hans var en varm kristen, men det fortelles at far hans mislikte sønnens omvendelse så sterkt, at han ikke ville at Thorwald skulle komme hjem mer. Likevel skrev han denne flotte sangen året etter at han ble frelst. Han var da bare 18 år gammel. Da far til Thorwald Løwø døde, skulle han ha gjort sønnen arveløs. Thorwald tok et nytt mellomnavn da han ble frelst. Thorwald Frimann Løwø. Han ble ikke baker, men en høyt respektert offiser i Frelsesarmeen. Han døde i 1948, 65 år gammel. (Historien om forholdet til faren, har jeg ikke fått bekreftet fra sikre kilder.)

Thorwald Løwø, kona Petra og barna Judith og Conrad.

(foto Krigsropet 15.11.1975)

Det som gledet Løwø mest, var Jesu underfulle frelsesverk. Det kan reise opp den svake og gjøre den kraftesløse sterk. Jesu underfulle frelsesverk kan også bringe lys og glede der hvor sorgen er så sterk. Og ikke nok med det, det kan også trøste den som her titt her nede gråte må på syndens jord. Slik formulerte 18-åringen sin glede over å være frelst.

Jesus sendte ut 70 disipler, og disse kom glade tilbake. Men da var de ikke opptatt av det som gleder mest. Jesus sa derfor til dem; Ikke vær så opptatt av at åndene er dere lydige, av tegn og under. Gled dere over at navnet er skrevet i livets bok i himmelen! Det meg gleder mest, er Jesu underfulle frelsesverk. Det er en glede vi som er frelst får eie både i gode, tunge og vanskelige dager. Vi tilhører en Frelser som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber om eller forstår! Han som har all makt i himmel og på jord.

Peter hadde sviktet Jesus så fundamentalt på langfredag. Han hadde bannet på at han ikke kjente Jesus. Påskedag hadde han fått gjort opp igjen og litt senere fikk han et spørsmål fra Jesus som gikk rett til hjertet hans: «Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!» (Joh 21,17)

I dag spør Jesus deg og meg: Elsker du meg? Har du din trøst i det som gleder mest? Har du navnet ditt innskrevet i livets bok? Måtte du svare med Peter: Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.

Det meg gleder mest er Jesu Underfulle frelsesverk, Som kan reise opp den svake, gjør den kraftesløse sterk, som kan bringe lys og glede Der hvor sorgen er så stor, Trøste den som titt her nede Gråte må på syndens jord.

Jeg er bundet fast til Jesus, Bundet fast med evig bånd. Intet makter nå å rive Meg ut av min Frelsers hånd. Han er min, min hele rikdom, Og jeg er Guds kjære barn. Jeg er herlig frelst av nåde, Friet ut av Satans garn.

Å, hans kjærlighet er bunnløs, Og hans nåde er så stor. Herrens miskunnhet, den rike, Aldri tolkes kan med ord. Og den kraft han gir til svake, Den er mer enn nok for meg. Himlens fryd jeg snart får smake, Jesus banet har min vei. (SB 245)

Hvordan står det til i de dødes land?

Lørdag kveld var det hagekonsert på utestedet rett over gata hvor jeg bor. Rolige viser bar ikke bare over vegen til meg, men hele runden der jeg gikk min kveldstur.

Vel tilbake fra spaserturen min, annonserte visesangeren at han ville synge ei dansk vise han hadde oversatt til norsk. Jeg oppfattet at sangen handlet om en «Pianomand» og et spørsmål om hvordan det er etter døden. Det vekket min interesse.

Et kjapt søk på google viste at det var en vise av dansken Kim Larsen som ble sunget. Teksten forteller at Pianomand er død og Kim Larsen spør: «Pianomand kan du høre mig, hvordan står det til i de dødes land… Er det koldt og mørkt i den sorte grav, eller er der sang og musikk i de dødes land… Er der sol over Gudhjem i de dødes land, eller dybt godnat pianomand.. Det ved du nu pianomand.»

Søndag formiddag skulle jeg tale over misjonsbefalingen. Det slo meg: Her er grunnen til at Jesus gav sine disipler misjonsbefalingen. Vi mennesker har alltid lurt på «hvordan det står til i de dødes land». Men det tragiske er at ingen av oss vet svaret av oss selv. Heller ikke den døde Pianomand kan gi oss noen svar. Derfor er det så mange religioner som prøver å gi en forklaring. Men de vet ikke svaret på dette spørsmålet, selv om de med stor overbevisning prøver.

Svaret på spørsmålet finner vi kun i Guds ord, Bibelen. Et enkelt og klart svar finner vi i 1 Joh 5,12: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» Fortellingen om den rike mann og Lasarus, utdyper dette litt mer. Den som ikke har Guds Sønn, går fortapt i en evig pine. Det fantastiske budskapet Jesus har bedt sine å bringe videre ut, er at det er mulig for oss syndige mennesker å slippe en slik evighet. Har du Jesus har du livet, og bak døden er det da en fantastisk himmel som venter, der alt vil være evig godt.

Denne frelsen kan du få ufortjent av bare nåde, om du omvender deg fra synden og tror på Jesus. Jesus har betalt og sonet for dine synder: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Derfor er veien oppad til himmelen fri! Det holder det Jesus har gjort.

Kim Larsen spurte Pianomand om hvordan det står til i de dødes land. Men han fikk ikke noe svar. Svaret himmelens Gud gir er enkelt og alvorlig, enten evig himmel eller evig fortapelse. Jesus har selv sagt oss veien til himmelen: «Jeg er Veien». Og: «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4:12).

«Kom for alt er ferdig» (Luk 14,17)