Jonas Vatne var en markert personlighet og predikant fra Strand. Han flyttet senere til Stavanger, hvor han fortsatte som predikant og bonde.
Jan Alsvik skriver i «Strand Bygdebok 1870-1940» om en Jonas Vatne fra Strand som «har i lengre tid hatt nåde fra Gud til å vitne om sin tro og sitt håp til Frelseren». Dette vekket min nysgjerrighet, og jeg satte i gang et søk for å finne ut hvem denne predikantspiren var.
Allerede i første halvdel av 1800-tallet, ble det fostret forkynnere fra Strand kommune. Ole Kallem var den som i sin tid ble mest kjent ut over kommunegrensen. Han har jeg tidligere skrevet om, både i artikler og et hefte. Jeg har også skrevet en artikkel om Halvor Langeland, som var emissær for NMS og bosatt i Strand. Den mest kjente lokale forkynner fra slutten av 1800-tallet, var forsandbuen Thormod Rettedal. Han hadde mor fra Heia i Strand, og var dermed halvt strandbu.
Så var det altså også andre mindre kjente strandbuer, som var ute med Guds ord. En av disse var den nevnte Jonas Vatne. Jan Alsvik skriver i sin «gards- og ættesoge» for Strand, at denne Jonas Vatne antakelig var sønn av husmann Johannes Johannessen Vatne og kona Udbjørg, på Vatne i Bjørheimsbygd.
Denne Jonas Johannessen ble født i 1854 og tok lærerutdannelse på lærerskolen i Kopervik. I 1875 var han ferdig med skolen. Ifølge folketellingen dette året, ventet han da på å bli ansatt som lærer. Jonas Vatne fikk stilling som lærer på Rafoss skole i Kvinesdal, antakelig i 1875-76. Her ble han gift med enke Ane Torsdatter fra Fjotland. Han ble boende i trange kår som lærer på Rafoss, til han ble syk og døde av slag 22. februar 1912. Denne Jonas Vatne var ikke emissær, så her er nok Jan Alsvik sin antakelse feil.
Oppvekst på Jøssang
Emissæren Jonas Vatne ble imidlertid født på Selvik i Høle i 1838. Foreldrene hans var Aslak Jonsen født på Lille Arnøy i Høle i 1811 og Siri Guttormsdatter født på Bergsagel fire år etter Aslak. Siri og Aslak flyttet til husmannsplassen Jøssangbakken i 1842 da Jonas var fire år gammel. Her vokste han opp sammen med sju søsken. En av søsknene var den senere kjente båtbyggeren Aslak Notvik.
Jonas ble gift i 1863, 25 år gammel, med Anna Tobia Hansdatter Selvik fra samme sted som Jonas ble født. Anna Tobia, også kalt Ane Tobie, var seks år yngre enn Jonas. De første årene etter at de ble gift, bodde Anna Tobia og Jonas hos hans foreldre på Jøssangbakken. Her var de innerste og Jonas arbeidet som skomaker.
Jonas og Anna Tobia flyttet senere til Vatne, der Preikestolhytta nå står. Her drev de Vatne-garden sammen med gardeierne Elen Johanna og Elling Vatne. Jonas hadde da 4 kyr, 17 sauer og 13 geiter, mens Elling hadde 7 kyr, 20 sauer, 14 geiter og 1 gris. Jonas og kona ble boende på Vatne til 1878. Da fikk de kjøpe husmannsplassen Jøssangbakken som foreldrene til Jonas drev. Familien tok etternavn etter Vatne-garden, og beholdt det livet ut.
Anna Tobia og Jonas fikk kun ett barn, nemlig sønnen Hans, som ble født i 1865. Hans ble gift med Elen Bertine Bjørnsdatter Idse i 1887. Både Anna Tobia og Jonas og Elen Bertine og Hans flyttet til Leikvold på Randaberg omtrent på det tidspunktet Hans ble gift. Her skulle den lille familien få en tung skjebne. Det begynte imidlertid godt. Elen Bertine og Hans ble foreldre til Borghild Taletta i desember 1888. I januar 1890 kom jente nummer to, og fikk navnet Ane Tobie. På det tidspunktet var antakelig Elen Bertine syk, for 3. mai 1890 døde hun av tæring, kun 23 år gammel. I oktober 1891 døde lille Ane Tobie av bronkitt, knapt to år gammel. 6. juni 1892 døde også far Hans av tæring. Han ble nesten 27 år gammel.
Dermed var det kun Borghild Taletta som var igjen av familien til Elen Bertine og Hans Vatne. Lille Borghild ble boende hos besteforeldrene Anna Tobia og Jonas, til hun ble gift med predikant i baptistmenigheten i Stavanger, Stinus Engvik i 1916. Borghild og Stinus ble boende i Stavanger til 1933, da han ble kalt til forstander og predikant i Trondheim baptistmenighet. Borghild døde i Trondheim i 1965 og etterlot seg mann og barna Ester, Johanne og Sigurd, og en flokk med svigerbarn, barnebarn og oldebarn.
Frelst som ungdom
Jonas Vatne vokste ikke opp i en kristen heim, men kjente tidlig på et kall til å bli en kristen. På Jørpeland var det et haugiansk kristenmiljø, og Jonas prøvde å følge alle haugianske bud og forskrifter. På denne veien nådde han ikke fram, men til slutt ga ordet om nåden i Jesus, Jonas fred og frimodighet. Kanskje var det vekkelsen ved Reinert Pedersen som var redskapet til at Jonas ble frelst? Denne vekkelsen gikk over Jørpeland og nabobygdene på begynnelsen av 1870-tallet.
Jonas fikk en god venn i bibelbud Thormod Rettedal fra Forsand. Rettedal var lenge ugift, men ble stormende forelsket i Anna Nedrebø som var jordmor på Forsand. Anna var ikke frelst, og noen av vennene til Thormod advarte han mot å gifte seg med henne. En av disse var Jonas. Han oppsøkte Anna for å spør om hun elsket Thormod, og fikk bekreftet det han fryktet, at hun ikke gjorde det. Hun elsket derimot en annen, kunne hun fortelle. Anna bekreftet også at hun ikke var noen kristen, men trodde kanskje at et ekteskap med Thormod ville bli til hjelp for hennes åndelige liv. Men hennes konklusjon var at hun ikke ville gifte seg med bibelbudet.
Jonas gikk da direkte til Thormod og ba han i klartekst om å akte seg vel for hva han gjorde. «Anna elsket en annen og noen kristen var hun nok ikke. Det var lite rimelig at det kunne bli et godt samliv av slikt,» var Jonas sitt klare råd til sin gode venn. Thormod hørte ikke på Jonas sitt råd. Han sa han ville gå fra vettet om han ikke ble gift med Anna. Thormod fortsatte derfor å presse henne, og til slutt gav hun etter. De ble gift i 1876, og ekteskapet ble ulykkelig fra første stund.
Etter at Jonas Vatne ble frelst, begynte han å vitne for andre om sin tro. Han deltok også aktivt i samtaler og diskusjoner i ulike fora. Den 31. mars 1878 hadde presten i Strand, Frederik M. Lied, innkalt til et menighetsmøte. En stor flokk fra menigheten møtte fram, blant andre den da 40 år gamle Jonas. Bakgrunnen for møtet var et forslag fra en rekke teolog og prester om å løse absolusjonen (tilsigelsen av syndenes forlatelse) fra nattverden. Presten, som også var ordfører i Strand, var ordstyrer og var ikke redd for å klubbe ned sine meningsmotstandere.
Forsamlingen var nesten delt på midten. Presten og hans allierte talte mot forslaget til endring, mens sentrale ledere blant lekfolket var for. Dette gjaldt blant andre Ole T. Barkved, Gunnar Alsvig, Halvor Langeland og Maurits Seljeskog. Også Jonas Vatne tok ordet. Han ville ikke at absolusjonen skulle kobles til nattverden. Guds Ånd blir bedrøvet ved den måte som syndsforlatelsen blir utdelt i fleng, hevdet han. Noe senere hevdet han, at han fryktet for at ved den måte absolusjonen nå ble brukt på, ble presten en sikkerhetspute for synderen å sove på.
Dette ble for sterk kost for prost Lied. Han brøt ut: «Gud forlate deg Jonas, hvorledes du taler. Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Etter en heftig diskusjon, ble det avstemming over saken. Denne avstemming viste at forsamlingen var delt på midten. 47 støttet Jonas Vatne og hans meningsfeller som ville ha en endring av praksis, mens 43 støttet prost Lied.
Predikant og åndelig leder
Jonas Vatne hadde kjent på et kall til å forkynne Guds ord. I 1879 sendte han en henvendelse til kretsstyret i Ryfylke og Jæren Indremisjon. Her tilbød han seg å reise gratis som forkynner i to uker. Kretsstyret behandlet søknaden, og undersøkte nøye Vatnes nådegave. Det var i denne forbindelse det ble uttalt om Jonas at han «har i lengre tid hatt nåde fra Gud til å vitne om sin tro og sitt håp til Frelseren». Kretsstyret takket ja til Jonas sitt tilbud, og sendte han til Rennesøy prestegjeld. Her hadde han 30 møter i løpet av de to ukene han reiste.
Denne «prøvetiden» må ha falt i god jord, for senere samme året ble Jonas Vatne ansatte som forkynner i kretsen. Han var ansatt i Indremisjonen i ti år, fram til 1889. Det heter om Jonas Vatne at han ikke var noen stortaler, «men han eide en dyp og kvass tanke, som ofte var til hjelp både for den ene og den andre».
Forkynnertjenesten var ikke full stilling. Jonas fortsatte som bonde på Jøssang og engasjerte seg fortsatt i lokalt arbeid i Strand. 30. mai 1885 var han med å stifte totalavholdslag i Søndre Strand, og han ble medlem av det første styret for foreningen. Han ble imidlertid ikke lenge i dette vervet, for ett år eller to senere, flyttet han, kona og sønnen Hans til prestegarden for Hetland på Leikvold i Randaberg. Jonas eide også garden/eiendommen Giljeland på Storhaug i Stavanger.
Også i Stavanger engasjerte Jonas Vatne seg i den kristne virksomheten. Det tok ikke lang tid før han kom i opposisjon til selveste Lars Oftedal. På årsmøtet til Stavanger Indremisjon i 1888, fremmet han og 26 andre et forslag til endring av foreningens lover. Baktanken var å svekke Oftedal sin maktposisjon. De 27 ønsket blant annet en fastere organisasjon, innskrevne medlemmer, rett til samtale på årsmøtene og utskifting av styremedlemmer. De fikk flertall for fastere organisasjon og innskrevne medlemmer, men ikke for de to andre forslagene. Vatne og hans venner ble av Oftedal kalt «opposisjonen» og splittelsen var så markert, at «opposisjonen» begynte med egne samtalemøter i Nygatens bedehus. Etter Oftedals fall i 1891, ble det imidlertid forsoning mellom de to fløyene. Ved årsmøtet i 1892 ble tre av fire styremedlemmer byttet ut med opposisjonens folk. Vatne var en av de nye styremedlemmene. Han var styremedlem i Stavanger Indremisjon i 1892-96.
På det siste kretsmøtet for Ryfylke og Jæren Indremisjon som ansatt, i pinsen 1889, var Jonas Vatne engasjert som taler. Han tok også ordet under samtalen. Her gjengir referatet følgende sitat fra Vatne: «Djevelen søker å ape etter Gud, og de falske profeter vil ape etter de sanne. Det uforståelige i Guds ord skal man ikke gruble på med fornuften, men tro.»
Kanskje var det denne splittelsen som førte til at Jonas Vatne sluttet i Ryfylke og Jæren Indremisjon i 1889. På den tid var det en våknende interesse for misjon i Kina. I Stavanger ble det stiftet en Kinaforening allerede i 1887. Dette kallet til Kina må også ha nådd Jonas Vatne, for den 27. januar 1890 var han annonsert som taler på en basar for Kinamisjonen i Goodtemplarlokalet i Stavanger. 27. oktober samme år var han utsending for Kinavennene i Stavanger, til et samrådingsmøte i Bergen med tanke på stiftelse av en landsdekkende Kinamisjonsforening. Han reiste til Bergen sammen med G.G. Gundersen, Halvor Årrestad og Kirsten Johansen. Da de første misjonærer for Kinamisjonen reiste fra Norge høsten 1891, var Jonas Vatne en av talerne på avskjedsfesten i Egersund. Han var også utsending til Kinamisjonens generalforsamling i Ålesund i 1896.
Interessen for Kinamisjon førte imidlertid ikke til at Jonas Vatne forlot Indremisjonen. 22.-24. oktober, tre dager før Kina-møtet i Bergen, deltok han aktivt på en storsamling for Indremisjonen i Stavanger. Her var temaet spørsmål om å slå sammen Landsindremisjonen og Indremisjonen på Vestlandet. Jonas tok ordet også her, selv om han var usikker på hva som var det rette. Han var redd for at en slik sammenslutning ville splitte indremisjonsfolket mer enn det samlet. Han sa blant annet at «det var ikke lærde dogmatiske foredrag, men enkle enfoldige taler, som rørte hjertene». Ved avstemmingen var han den eneste som stemte mot anbefalingen om en sammenslutning.
Fra lutheraner til baptist
Jonas Vatne fortsatte som forkynner og leder i Indremisjonen ut over 1890-tallet. Etter hvert må han ha kommet i tvil om sin lutherske overbevisning. I 1897 var det en stor vekkelse ved Nils Larsen på Ålgård. Larsen var støperiarbeider fra Stavanger og ble frelst ved Norges første baptistpredikant Gotfrid Hübert. Nils Larsen begynte straks etter omvendelsen, å ha møter på torget i Stavanger og sener også andre steder i distriktet. Vekkelsen på Ålgård medførte mye motstand, og noen tilkalte Jonas Vatne for å prøve å få vekkelsen i et mer «sunt» spor. Vatne kom, men det viste seg snart at «han er lige galen som dissenteren – hr. Larsen».
Også Lars Oftedal i Aftenbladet merket seg det som skjedde på Ålgård. I en artikkel i avisen tok han et oppgjør med det som skjedde, og skrev om sin gamle «motstander» i Indremisjonen: «En stor fangst har de gjort i gamle Jonas Vatne som med sin tilslutning havnet der.» Åtte år etter vekkelsen på Ålgård, ble det dannet en baptistmenighet i bygda. Både Jonas Vatne og Nils Larsen meldte seg inn i Ålgård baptistmenighet. Jonas Vatne sto som medlem her, helt til det ble dannet en egen baptistmenighet i Stavanger i 1913.
Etter vekkelsen på Ålgård, fortsatte Jonas Vatne å forkynne Guds ord. Nå reiste han fritt eller for ulike dissentermenigheter, blant annet Gatemisjonen og Frimisjonen i Stavanger. Han hadde ofte møter sammen med Emma Nilsen Øgreid som hadde samlinger i møtelokalet «Arken» i Stavanger. I 1900 hadde Jonas møter på Gyland, sammen med baptisten Ådne Søyland. Søyland var fra Gjesdal, og ble baptist under vekkelsen på Ålgård i 1897. Under møtene i Gyland, ble mange av bedehusfolket overbevist om den baptistiske læren. Det ble strid mellom disse og de av indremisjonsfolket som ikke gikk over til baptistene. Striden gjaldt bedehuset, som baptistene ville overta siden de hadde vært sentrale ved byggingen av huset. Striden endte med at baptistene fikk huset, mens Indremisjonen beholdt tomta. Baptistene bygget opp bedehuset på ei ny tomt, og gav bedehuset navnet «Betania».
Fram til 1913 gikk Jonas Vatne i Frie venners samlinger i Stavanger, men han følte seg mer heime i de fastere formene i baptistsamfunnet. Han og 12 andre fra De frie venner, ble derfor enige om å stifte baptistmenighet i Stavanger i 1913. Her ble Jonas og kona og barnebarnet Borghild medlemmer. Stinus Engvik ble knyttet til den nye menigheten som forkynner, og kort tid etter ble Stinus viet til Jonas Vatne sitt eneste barnebarn. Jonas Vatne og Halvard Bergsaker kjøpte Kirkebakken 35 i Stavanger, som ble innredet til kirkelokalet «Emmaus». Her hadde baptistene møter hver søndag og onsdag kveld. Virksomheten vokste og i 1922 kjøpte de «Tabernaklet», senere Folketeateret i Bergelandsgata.
Jonas Vatne ble en gammel mann. Han døde i 1923, 85 år gammel. Kona Anna Tobia levde til 21. desember 1929, og ble også 85 år gammel.
Kilder
Bjarne Kvam: Nytt liv på
gammel grunn (1951)
Gunnar Solberg: Trondheim
baptistmenighet gjennom 100 år (1972)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jan Alsvik Strand
bygdebok (1991)
Lars Fr. Nuland: Bygdebok
for Gyland (1960)
Norges Matrikel Stavanger
Amt (1906)
Oscar Handeland:
Vårløysing (1922)
Referat af fohandlingerne
paa Lands-Indremissionsmødet i Stavanger (1890)
Wilhelm Mangersnes:
Ryylke og Jæren Indremisjon 100 år (1976)
aftenbladet.no
digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar