mandag 25. april 2016

Hva er min nådegave?


Hvordan kan jeg bli klar over hvilke nådegaver Herren har utrustet meg med? Slik er det mange som spør, og her er et svar som Gudmund Vinskei gav i Utsyn nr.4 1976.

«Mange kristne leser i Guds ord og tror at Gud bygger sitt rike ved nådegaver som han utruster sine tjenere med. De tror og vet at Herren deler ut til hver og en som han vil (1 Kor 12,11). Men like fullt er de sterkt i tvil om de selv duger til å gjøre noe i Guds rike. De vet ikke om Herren har utrustet dem med nådegaver til tjeneste.

Mange sa nei til oppgaver og deretter til spørsmål om oppgaver i Guds rike og unnskyldte seg med at de ikke var skikket eller hadde nådegave til å gå inn i oppgavene. De hadde ikke det villige hjertet til å tjene som er en forutsetning for å finne sin plass og sitt kall i Guds rike.


Hvordan skal du så bli klar over hvilke nådegaver Herren har utrustet deg med?

For det første skal du spørre deg selv om det er noe du har lyst til å gjøre og noe du ser bør gjøres i Guds rike. Det er nådegaven som hører ropet fra oppgaven. Det er ikke rett som det av og til blir hevdet at Guds vilje alltid går mot det vi har lyst og interesse for.

For det andre skal du legge merke til hva andre kristne ber deg om å gjøre og mener du duger til. Vær varsom med å svare nei til oppgaver og tjenester som modne kristne ber deg om å gå inn i. Det kan godt hende de ser at du har nådegaver som du ikke selv er klar over.

For det tredje må du gå inn i aktiv tjeneste. Du kan melde deg frivillig om ingen spør deg. Det er alltid bruk for frivillige til praktiske oppgaver, til søndagsskole og bønnearbeid, til besøke av gamle og syke.


Legg merke til at alle nådegavene er gitt for å tjene i Guds rike, ikke til pynt som du henger på deg for å vise at du er en god kristen. Ved å gå aktivt inn i tjeneste i Guds rike vil både du og de troende på stedet finne ut hva nådegaver du er utrustet med og hvor du best kan ofre din tid og dine krefter for å bygge Guds rike.

Gjerningene er lagt ferdige av Herren. Du skal få merke når du går inn i tjenesten at du hadde en spesiell plass som Herren hadde lagt ferdig for deg. Og der vil Han gi deg kraft til å tjene.»

Jeg synes det Vinskei her skriver er nøktern og viselig veiledning. For meg har særlig punkt to vært til hjelp. Gud har mange veier, og leder sine barn på personlig vis. Men vi må huske på at nådegavene er gitt til forsamlingen, slik Vinskei skriver.



Derfor er det også et kall og et ansvar for forsamlingene å være på utkikk etter nådegaver Gud gir til vår forsamling. Og nådegavene må få slippe til. Det er ikke tjenlig for Guds rike om noen ikke vil gi slipp på sine oppgaver, når det er nye til å ta over. Vi trenger en sunn dristighet til å prøve nye nådegaver og til å slippe dem til.





onsdag 20. april 2016

Vrang lære er åndelig gift


Den norsk kirke har nå vedtatt å handle i strid med Guds 6. bud, «Du skal ikke drive hor». Kirkemøtet har åpnet for at to av samme kjønn kan «gifte seg» i kirken.

Det var vemodig å følge kirkemøtets avsluttende debatt og avstemming om denne saken via internett. Ekstra trist var det å høre Agder biskop og andre av han likesinnede som sier de er imot at to av samme kjønn kan gifte seg, men likevel stemmer for. Hvordan er det mulig å stemme i strid med det 6. bud av kirkepolitiske grunner?

Bibelen er utvetydig i denne sak: «Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.»
Rom 1:26-28

«Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.» 1Kor 6:9-10

Å bryte Guds bud kaller Bibelen for synd. Den som lever i strid med Guds bud og forsvarer sin handling uten å ville bryte med synden og be Gud om nåde, han er fortapt og vil møte ei stengt himmeldør. Det er det store alvor i denne saken. Det er et spørsmål om himmel eller fortapelse. Derfor er det dramatisk når et enstemmig bispekollegium anbefaler en ordning som får slike alvorlige konsekvenser for dem det gjelder.

Det vi ser nå, er helt i trå med det profeten Jeremia opplevde i sin tid: «Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?» Jer 5:31

Vi blir alle påvirket av det vi hører. Det er derfor farlig å gå og høre på forkynnere som lærer vrangt. Ja. Guds ord sier i klar tekst: Hør ikke på dem og ta ikke imot dem i ditt hus: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» 2Joh 10f

Den som er gitt oppgaven med å slippe til forkynnere på bedehusenes talerstol, har et stort ansvar. Mitt klare råd er derfor å ikke slippe til noen av våre biskoper eller andre som lærer som dem i denne sak, eller som lærer i strid med Guds ord i andre sentrale saker i Bibelens lære. For de sprer åndelig gift.



Når Bibelen taler slik den gjør, er det av omsorg og kjærlighet til sjelene. Den som lever i og forsvarer synd må vekkes opp til omvendelse og tro. Guds barn må vernes for ulvene som vil røve og ødelegge.

Når vi ser alt dette som skjer, er det viktig at vi ikke mister motet. Vi skal advare mot vrang lære, men det er ikke vårt hovedkall. Skal folk bli frelst og bli bevart, må de få høre om Jesus og hans frelsesverk:

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft…. For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23

La meg få høre om korset Hvor han led skjenselsfull død!
Vis meg den grav der i klippen Hvorfra med kraft han seg brøt!
Dødsrikes porter han sprengte, Åpnet til himmelen vei,
Førte fra døden til livet Også en synder som meg!

La meg få høre det atter!!
(SB nr.38)




(Veiledning på Flekkefjord Felleslag NLM sin glogg: http://flekkefjordfelleslag.blogspot.no/ )









søndag 3. april 2016

Håp om liv etter døden?


Tar livet slutt når du dør? Finnes det noe håp om et fortsatt liv etter graven? Vil alle få det samme livet i evigheten?

To innslag i NRK den siste tiden har gjort inntrykk på meg. Det var to menn som fortalte om sine tanker om et eventuelt liv etter døden. Den ene var en kreftsyk mann som legene ikke lenger kunne behandle. Den andre var en mann midt i sine beste år som gjorde sine forberedelser med tanke på «et liv etter døden. »

Håpløst?
Den første hadde hele sitt voksne liv vært ateist. Etter at han ble kreftsyk hadde han forlatt den ateistiske skråsikkerhet og blitt mer spørrende om hva som vil skje etter døden. Fremdeles tror han ikke på Gud, mens Jesus er, og har alltid vært, et stor forbilde for han. Hans realistiske håp er at hans molekyler skal komme igjen i ei blåklokke på Jæren eller en skarv på Røst. Hvis det mot formodning skulle finnes en Gud og et liv etter døden, var han sikker på at det var flest pluss-faktorer fra livet hans, i Guds vektskål. Og Gud vil si «pytt pytt» til synda. Det er ikke så farlig. Konklusjonen hans er at det skal bli spennende å se hva som skjer og om noe skjer.

Den andre mannen satte sitt håp til vitenskapen for å få leve videre. Han hadde derfor bestemt at når han døde, skulle kroppen fryses ned i håp om at vitenskapen en gang skal komme så langt at den kan vekke ham til live. Å bli kremert er jo helt håpløst, sa han. Det samme er det å bli begravet og gå i forråtnelse. Det eneste håpet er å bli frosset ned, og kanskje en gang bli vekket til live igjen. Han innså at sjansene var små, i og med at hjernen er ødelagt når et menneske er erklært død. Derfor ville han helst fått innført aktiv dødshjelp, slik at kroppen fremdeles var intakt når han skulle bli nedfrosset.



Levende håp!
Til disse alvorlige spørsmål er jeg glad og takknemlig for å ha funnet et svar som gir håp, ja, et levende håp: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid». 1Pet 1:3-5

Dette levende håpet vi eier, vi som tror på Jesus som vår frelser, er en stor og herlig trøst med tanke på livets avslutning her på jord. Døden er ikke det siste! Vi har det beste igjen, vi som tror på Jesus. Vi har noe fantastisk i vente. Om du må dø før Jesus kommer igjen, så er det et lys over graven. Sorgen og savnet vil være der for dem som blir igjen, men et Guds barn går til noe mye, mye bedre.
   
La ikke hjerte bli grepet av uro, sa Jesus til disiplene like før han døde på korset og sto opp av graven. Jeg går bort for å gjøre i stand et rom for dere. Men jeg kommer igjen, og da skal dere for alltid være sammen med meg.(Se Joh 14,1ff)
  


Apostelen Johannes fikk se like inn i himmelen. Det var et overveldende syn som han skildrer flere plasser i åpenbaringsboken. Se hva han skriver i Åp 21,2-5a: «Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye!»

Men dette levende håpet gjelder ikke bare fram i tid. Mitt håp er Jesus, og han er i høyeste grad levende her og nå. Jesus for opp i himmelen, ikke bare for å gjøre i stand himmelen for sitt folk. Han tok med seg rettferdighetsdrakten til himmelen og er der for den Hellige Guds ansikt for oss. Hva vil det si? Jo, Kristus er blitt ditt liv du som tror på han. Ditt liv er ødelagt av synden. Kommer du fram for Gud slik du er, går du evig fortapt. Men den dag du ble født på ny, ble Jesus sitt liv, ditt. Du er skjult i Kristus, sier Bibelen. Jesus er i himmelen med sitt fullkomne liv og sier til Gud, dette er Oves liv. Så ser Gud meg i Kristus som om jeg aldri har syndet. Så er jeg himmelen verdig i Han!

«For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Heb 10:14) Tenk med sitt offer på Golgata og sitt liv for oss, har Jesus for alltid gjort dem fullkomne som tror på ham. Det er fantastisk stort. Fra det øyeblikk du ble frelst, eier du en fullkommen soning for dine synder og en fullkommen rettferdighet for Gud. Din helliggjørelse, din seier over synd, din tjeneste, dine fall og nederlag, kan ikke gjøre noe til eller fra. Eier du Jesus eier du en fullkommen frelse. Du kan ikke bli mer fullkommen for Gud enn du er. Denne rettferdigheten er gjemt i himmelen og kan derfor ikke skitnes til eller ødelegges.

På denne bakgrunn kan Brorson synge: «Min død er ferjemann Til livets faste land. Gud Sebaot, Hans eget slott, Ja, der er evig godt!» (SB nr.317)



Du må fødes på ny
Så er det ett ord i teksten fra 1 Peters brev som setter skille gjennom hele menneskeheten. Tvers gjennom bygder og familier. Og det er ordet gjenfødt. Nikodemus kom til Jesus om natten og spurte hvordan han kunne bli frelst. Jesus svarte ham: Du fødes må på ny!
  
Gjennom hele Guds ord forkynnes det klart. Det er to utganger på livet. Den som er født på ny får være med Jesus til himmelen. Den som ikke er født på ny går evig fortapt. Hvordan kan det skje at jeg kan bli født på ny, spurte Nikodemus. Jesus svarte med å si fram den lille bibel: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3:16


Profeten Amos forkynte for Israelsfolket: «Gjør deg rede til å møte din Gud.» (Amos 4,12) Er du klar? Hvis ikke kan det skje her å nå. Begynn og takk Jesus for at det var for deg han kom.

Du er innbudt til bryllup i himlen.
Du er ønsket velkommen av Gud.
Å, så riv deg da løs i fra vrimlen,
kom i dag når han sender deg bud






fredag 1. april 2016

Lina Sandel om Rosenius



I forbindelse med at det i år et 200 år siden Carl Olof Rosenius ble født, tar jeg den først i hver måned fram et glimt fra denne forkynnerens skrifter og veiledning.

Denne gang vil jeg ta fram en diktsamling som Lina Sandell skrev om Rosenius og som hun kalte for «Bilder fra Carl Olof Rosenius sitt liv». Lina Sandell var venn og medarbeider av Rosenius og formidlet mye av Rosenius sin forkynnelse via sanger og dikt.

Mange av sangene som brukes på bedehus og i kirker er forfattet av Lina Sandell. «Blott en dag», «Ingen er så trygg i fare», «O Jesus, åpne du mitt øye» og «Er det sant at Jesus er min broder» er bare noen av de mange kjente og kjære sanger fra henne.

Etter at Rosenius døde, skrev Lina Sandell et langt minneord på rim om forkynneren og sjelesørgeren, Nordens «lille Luther», Carl Olof Rosenius.

Lina Sandell

Her er et lite utdrag, hentet fra Samlade Sånger af L.S. II”:

Bilder ur Karl Olof Rosenii lif’

Tänken på edra lärare, som till eder hafva talat Guds ord, och efterföljen deras tro, skådande hvad utgång deras umgängelse hade.  Heb 13,7

Dock, om nu vi skulle vandra spörjande ibland vårt folk:
Hvem har Herren här bland eder brukat til sin viljas tolk?
”Hvem har framför många andra framlagt nådens lära klar?”
Skulle tusen röster svara: ”Vår Rosenius det var!”

Hörom då: I låga stugan sitter där en åldrig man,
Som det hårda knappa brödet blott med nöd förtjäna kan.
Men ur blicken strålar likväl frid, förnöjsamhet och hopp,
Ty till en barmhärtig Fader tillitsfullt ha skådar opp.

”Hvaraf denna frid, du gamle”, spörja vi med undran stor,
”Jo, på Herren Jesus Kristus, trots all skröplighet, jag tror.
Syndabördan nu ej längre hvilar på min krökta rygg,
Gud har kastat den på Kristus, därför är jag fri och trygg.

Länge nog jag gått och suckat under Moses tunga staf,
Sökande med egna krafter lyfta samvetsbördan af,
Men den blef blott tyngre, tyngre, tills jag i en salig stund
Höra fick det dyra ordet om ett evigt fridsförbund.

Vid en sammankomst där borta uti kyrkobyn vid än
Läste man i ”Pietisten” om ”förbundet med Guds Son”
Och den nya lag som gäller än för Sonens barn – och se,
Bördan föll från tyngda skuldran, och jag måste saligt le.

Sedan dess, hus annorlunda har ej allt gestaltat sig,
Hvad som förr var tungt och bittert är nu lätt och ljuft för mig
Herren vare lof för gåfvan af en lärare, som vet
Tyda för oss höjden, djupet utaf nådens hemlighet.”

Hörom ock den unge pastorn, af Guds frid delaktiggjord
I det öfverfulla templet fritt förkunna nådens ord
För de tusende, som komma mången gång från fjeran trakt
Gripna utaf ordets sanning och af evangelii makt.

Hörom honom fritt bekänna: ”Länge jag i blindhet gick,
Djärft predikande en lära, hvaraf lif dock ingen fick
Talande om tro och bättring, gärningar och goda verk,
Men förgätande att grunden är blott Kristi gärning – märk!

Nitisk mot den mya läran stod jag där så stolt och stark,
En ortodoxiens kämpe på förnuftets frusna mark;
Men hvad under, Herren fann mig, bragte mig till korsets fot,
Med ett blad af ”Pietisten” han mig fångat i sin not!

Några ord ur Romarbrefvet med förklaringen deraf
Väckte mig till ny besinning af hvad Gud med Sonen gaf,
När det heter: Genom honom vi förlikningen nu fått,
Allt är botadt i den ene – allt är genom honom godt!

Hvad jag förr ej sett, jag såg nu, glad, förundrad, blygselfull;
Sedan dess väl många stormar sökt min fridsgrund slå omkull,
Men den står dock fast, ty Herren själf i nåd har lagt den så,
Och hvad han har lagt det måste uti evighet bestå!

Vil du lese hel diktet, finner du det her: