Nådebarn

Det finnes mange fine navn på de kristne. Rosenius bruker uttrykket nådebarn i en av sine andakter.

Se på de ekte nådebarna: De kjennes best på denne egenskap at trøsten ved Kristi blod er deres livstrang. De er ikke alltid som de burde være. Heller ikke er de slik en kunne ønske det. De har mange og mange slags skrøpeligheter å kjempe med. Men en ting skiller dem ut: Kristus er deres livs dypeste trang. (Den lille husandaktsboken, 25. juli)

Å bli et Guds barn, er det største som kan hende et menneske. Fra å være en evighetsvandrer på vei mot fortapelsen og helvedes gru, blir framtidsutsiktene totalt forandret. Nå venter en evig himmel og herlighet sammen med Jesus, der alt er bare godt.

Denne overgangen, den nye fødsel, skjer helt uten fortjeneste og medvirkning fra mennesket. Det skjer ved nåde fra først til slutt. Alle har syndet og står uten ære for Gud, sier skriften. Synden gjennomsyrer alle mennesker, i tanker, ord og gjerninger. Ja, vi er så forvrengt av synden, at vi tror vi kan frelse oss selv. I det minste med hjelp av en eller annen avgud.

Så skjer det underet med noen, at Den Hellige Ånd ved forkynnelsen av evangeliet, får åpnet øynene på synderen så han ser han er fortapt. Da blir evangeliet et uforståelig, men fantastisk budskap. «Jesu, hans Sønns blod renser for all synd!» Jesu stedfortredende liv og død på korset, er noe synderen får ufortjent av nåde.

Dette nye livet som nådebarn, blir et kampfullt liv helt fram til målet i himmelen. Den gamle naturen vil ikke godta at alt er nåde. Den prøver også å overbevise om at «det hører mer til som man må have med».  Anklagen kommer mot nådebarnet at det er for lite med nåden og Jesu verk.

Anklagen kan lyde som dette: «Din bibellesning, ditt bønneliv, din vitnetjeneste er ikke som det skal være for en kristen.  Skal du med rette kalle deg en kristen, må du få orden på dette!»

I denne kampen er det en tørst for Guds barn å få høre på ny og på ny fra Jesus at «min nåde er nok for deg». Og som Jesus sier hos profeten Jesaja: «Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min!»

Etter å ha fornektet Jesus, fikk Peter spørsmålet om han likevel elsket Jesus. Peter svarte fra hjertet: «Herre du vet alt, du vet jeg har deg kjær!»

Sangeren sier det på sin måte:

Når meisteren avsides tek meg og seier, sei elskar du meg. Då kviskrar det djupt i mitt hjarta: Eg kan ikkje unnvera deg. Eg kan ikkje unnvera deg.

(Først publisert i 2010)