torsdag 10. august 2017

Våre muslimske naboer

(Foto: cnn.com)

Det er en stor nåde og velsignelse å ha fått bli født og vokst opp i Norge. Her er fred og frihet, og størst av alt, her er Jesu navn kjent.

Mange andre er født inn i samfunn med krig og undertrykkelse, uten å ha hatt mulighet for å høre om Jesus som er den eneste veien til frelse. Vi opplever i vår tid en stor tilstrømning av flyktninger til Europa. Mange av disse kommer fra muslimske land.

Det er til tider nedslående å lese på sosiale medier når flyktningesaken og terror står på agendaen. Vi kan der lese mange uttalelser som omtaler annerledes troende og folk fra andre kulturer, på en måte som vitner om lite omsorg og kristen nestekjærlighet.

Den som er muslim tror på en avgud. Det er ingen frelse i å tro på og tilbe Allah eller Muhammed. Dette er muslimens stor nød, som han ikke er klar over. Denne nøden er også vår nød, vi som har møtt Jesus. Får de ikke høre om Jesus, går de evig fortapt. Vårt kall er å bringe alle evangeliet. Også muslimene.

Det er nesten umulig å reise til mange av de muslimske land for å forkynne evangeliet. I mange av disse landene er det strengt forbudt å forkynne Guds ord. Nå kommer imidlertid flere fra disse områdene til oss. Det er en stor mulighet som vi bør være takknemlig for.

Så opplever vi at noen av disse flyktningene kommer med onde hensikter. Terroren har skapt frykt og mye nød i Europa. Dette må selvsagt myndighetene motarbeide med alle lovlige midler. Samtidig ser vi at mange helt uskyldige muslimer blir rammet av hat og mistro på grunn av noen få medtroendes grusomme handlinger.

Moske i Afrika

Jesus talte en gang om hvordan vi kristne skal forholde oss til andre mennesker: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,» Matt 5:44 Jesus elsker alle mennesker med en evig kjærlighet. Han gav sitt liv for å frelse oss. Det gjelder folk fra alle nasjoner og fra alle religioner.

Så er det helt naturlig og rett at også vi som er kristne ser ulikt på hvordan vi skal takle en flyktningkrise. Alle er enige om at det må være en grense for hvor mange flyktninger vi kan ta imot i Norge. Noen vil ta imot mange, andre få og heller hjelpe mer i nærområdet. Dette er en politisk sak som også vi som kristne kan se ulikt på.

Men Guds kall til oss kristne er ikke til å misforstå. «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» 2 Kor 5:20. Misjonsbefalingen peker til hele jorden, enten det er norske «hedninger», muslimer, buddhister eller andre troende og ikke-troende. Det er bare en vei til frelse, og den er vi satt til å forkynne for hele verden.

Og Guds bud gjelder fremdeles: «Du skal elske din neste som deg selv.»






tirsdag 1. august 2017

Ansatte i hovedstyret?

Fra et tidligere rådsmøte

I Utsyn 7. juli 2017 presenteres et forslag om at ansatte skal velge en representant til NLMs hovedstyre, og at ansatte ikke kan velges av generalforsamlingen.

Helt siden Medarbeiderforeningen i NLM ble stiftet, har dette vært et krav fra foreningen. Forslaget kom opp på rådsmøtet i 2008 og ble klart avvist. Foreningen har ikke gitt opp saken, og fremmet den på nytt for hovedstyret (HS) noen år senere.

I 2016 nedsatte HS sin administrasjon en komite for å utrede saken på ny, og det er denne komiteen som nå er ferdig med sitt arbeid. Konklusjonen deres er at ansatte bør velge en representant til HS og regionenes styrer (RS). Det betyr videre at ansatte ikke kan velges som ordinære styremedlemmer valgt av generalforsamlingen (GF).

Komiteen foreslår også at kvinnelige ansatte kan velges som ansattes representant i HS, men hvis en kvinne velges skal hun ikke ha stemmerett i læresaker i HS og i rådsmøtet. HS vil definere hva som er læresaker. Det foreslås også at ansattes representant i HS ikke kan være formann eller nestformann.

Administrasjonen skal nå vurdere forslaget fra komiteen og avgjøre om saken skal videre til HS og eventuelt til GF.

Jeg har noen innspill til denne debatten:

1. Komiteens sammensetning.
Alle fire komitemedlemmer ar ansatt i NLM, to fra hovedkontoret og to fra regioner. Når først en slik sak som gjelder forholdet mellom ansatte og ikke ansatte er til utredning, er det merkelig at ikke noen ikke-ansatte også er representert i komiteen. De to region-representantene er fra Region Øst og Sør. Ingen representanter fra Vestlandet, Trøndelag eller Nord Norge er med. Tilfeldig?

2. Hvem er ansatt?
I artikkelen i Utsyn kommer det ikke fram om komiteen definerer hvem som regnes som ansatt. Gjelder det alle ansatte i NLM, eller er ansatte ved institusjoner og bedrifter unntatt? Ved høytidelige anledninger har vi vært litt for flinke til å ta fram hvor mange ansatte det er i NLM. Da regner vi selvsagt med ansatte ved skoler, barnehager, leirsteder o.l. Jeg mener det vil være både uheldig og kunstig å skille mellom ansatte i organisasjonen vår. En NLM ansatt er en NLM ansatt enten han/hun er forkynner, lærer, misjonær, leirstedsarbeider, barnehageansatt el.l.



3. Åndelig ledere
HS er misjonens øverste organ mellom generalforsamlingene, mens i hyrde og læresaker er Rådsmøtet inklusiv HS øverste organ. Når kandidater til HS skal velges, ser valgnemnda etter åndelige ledere både blant frivillige og ansatte misjonsvenner. Det har aldri vært noe skille i misjonsfolket mellom ansatte og ikke ansatte. Vi ønsker tydelige åndelige ledere til vår HS, og da har GF valgt både ansatte og ikke ansatte.

NLM er en åndelig organisasjon. Vi skal følge gjeldende regler som vi er bundet av i norske arbeidsmiljølover, men vårt HS er mer enn et konsernstyre. Det er først og fremst et åndelig styre. Da må vi velge våre ledere ut fra det og ikke ut fra verdslig tankegang. Gjennom alle år NLM har eksistert, har det vært ansatte med i HS. Blant de åtte siste formenn i HS, har fem vært ansatte: Tore Tungland (kretssekretær), Josef Tungland (Tryggheim), Gisle Espeland (Drottningborg), Vegard Svensen (forkynner), Lars Gaute Jøssang (NLA). 

Vi vil gjøre organisasjonen en stor bjørnetjeneste ved å sette åndelige ledernådegaver til side, bare fordi de har et ansettelsesforhold.

4. Tjenestedeling nesten uten praktisk betydning
Komiteen foreslår at også kvinner kan velges som ansattes representant til HS, uten å ha stemmerett i læresaker. Dette blir i tilfelle et nytt tilbakeskritt i tjenestedelingssaken. Guds ords tale om en tjenestedeling mellom menn og kvinner er nå så uthulet i vår organisasjon, at det snart kun er et tomt skall tilbake - fine ord uten konsekvenser. 

Vi ser dette i regionene, hvor flere regioner har valgt kvinnelig formann eller nestformann, vi ser det ved hovedkontoret og på misjonsmarken, hvor det nesten ikke er hyrdestillinger igjen. Jeg vil advar på det sterkeste mot å åpne for kvinner i HS.

Jeg vil råde administrasjonen og HS til å legge bort dette forslaget.








tirsdag 25. juli 2017

Lekpredikanten Gunder Ougendal

Gunder Ougendal (tegning i Bø bedehus)

En mann midt i femtiårene har satt seg på en benk i Egersund for å hvile. Han har ofte vært på reise, men denne gang er han mer utslitt enn normalt.

Det er Gunder fra Ougendal som har vært på en av sine mange reiser i Rogaland for å forkynne Guds ord. Gunder var en av de mest ansette og innflytelsesrike haugianere i fylket. På benken i Egersund kjente han at noe ikke var som det skulle. Det er sikkert ei influensa jeg brygger på, tenkte han ide han reiste seg fra benken og startet på siste etappe heim til Sokndal.

Ei uke senere finner vi Gunder sengeliggende heime på Ougendal. Alle symptomer tilsier at han hadde blitt smittet av tyfus på turen. I løpet av kort tid ble store deler av familien smittet og utfallet av epidemien ble tragisk. Gunder sin 18-årige sønn Andreas var den første som ikke klarte å overleve sykdommen. Kort tid etter døde datteren Inger Elisabeth på 16 år, kona Anne på 55 og sønnen Bernt Tobias på 25. I tillegg døde også Gunder si eldre søster Guri (64). Guri bodde på det tidspunkt i heimen til Anne og Gunder.

Inger Elisabeth, Anne, Bernt Tobias og Guri ble begravet samtidig, under strenge sanitære restriksjoner. Gunder selv kunne ikke være med. Han var sengeliggende i tre måneder og 10 dager. På det meste var 10 familiemedlemmer sengeliggende. Et veldig slag. Denne hendelsen skjedde på ettervinteren i 1843.

Tiden etter denne hendelsen ble ei prøvelsestid for Gunder. Han forteller selv at denne trengselstiden gjorde at han nå, mer enn tidligere kunne si: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.» Men dette var ikke lettvinte ord. Han kunne gjøre Jobs ord som sine, «Herren gav, Herren tok», men det falt svært tungt for han å legge til «Herrens navn være lovet». Etter Guds nåde kunne han etter hvert også gjøre det til sitt.



Født på Gyland i Sokndal
På garden Gyland i Sokndal, like ved grensa til Eigersund kommune, var det Bernt Olsen og Siri Gundersdatter som var brukere mot slutten av 1700-tallet. Bernt var fra Gyland og født i 1751, mens kona Siri var fire år yngre og født på garden Kvam i Sokndal. Siri og Bernt hadde to barn, Guri født i 1779 og Gunder som ble født 24. oktober 1790. Foreldrene karakteriseres som aktverdige, men de var ikke bekjennende kristne.

Gunder var engstelig som liten, og moren var bekymret for hvordan det skulle gå med den eneste sønnen. Etter normal skolegang, ble han konfirmert av presten Berhoft i 1806. Presten så hva som bodde i den unge gutten, og ville ha ham til skolelærer. Gunder svarte ja, og begynte som lærer samme året som han ble konfirmert. Han var streng og hissig og gikk ikke av veien for å tukte skolebarna, noe han angret etter at han ble en kristen. Da ba han flere av sine elever om tilgivelse.

Haugianismen begynte å få fotfeste i Sokndal på denne tiden, ikke minst ved virksomheten til heskestadbuen Svend Dybing. Gunder var som ungdom motstander av den nye lekmannsbevegelsen. Skjærtorsdag 1814 hadde Dybing møte i et hus like ved kirken i Sokndal. Gunder Ougendal møtte opp på møtet og begynte å diskutere med Dybing. Det samme skjedde på møtet langfredag, men disse møtene førte til at Gunder ble åndelig vakt. De tre neste årene hadde Gunder mange samtaler både med Dybing, John Haugvaldstad fra Stavanger og andre kristenledere og omlag 1817 ble han frelst.

Du kan lese mer om Svend Dybing her

Mens dette pågikk, overtok han heimegarden på Gyland etter faren sommeren 1813. Gunder sluttet da som lærer, men hadde en ny periode i skolen i 1848-1856. I januar 1814 ble han gift med den ett år eldre Anne Berntsdatter Rosland. Anne og Gunder fikk ni barn. De ble på Gyland til 1825 da de solgte garden og kjøpte ny gard på Åvendal (Ougendal).

Etter den store tragedien i 1843, giftet Gunder seg på nytt i desember 1847. Den andre kona var 48 år, enke og het Kristine Gjertine Regedal. Dette ekteskapet ble aldri lykkelig. I tillegg til garden, var Gunder engasjert i avholdsbevegelsen og ei kort tid i kommunale verv.

Sine siste år tilbragte Gunder og kona hos sønnen Ole på Rosland. Før det hadde de bodd noen år i folge på Lindland, hos noen venner der. Gunder døde 10. mars 1875, mens kona døde to år senere.

Gamle Bø bedehus som Gunder var en pådriver for å få bygget


Predikant og åndelig leder
Helt fra han ble frelst, var vitnetjenesten det sentrale i Gunder sitt liv. Etter tragedien i 1843 fikk forkynnervirksomheten det meste av tiden hans. Rogalands fremste haugianerleder John Haugvaldstad døde i 1850. Den som da overtok som den fremste lederen for lekfolket i Rogaland, var Gunder Ougendal. Han besøkte bygder fra Lindesnes til Bergen, og ble en høyt aktet leder og forkynner.

Gunder var en veldig flittig brevskriver, og drev på den måten en utstrakt veiledning og sjelesorg. Heimen hans var åpen for besøkende, og mange kom til ham både fra nærområde og fra bygder langt borte, for å søke råd og sjelesorg. Gunder Ougendal var flittig brukt som megler når det oppsto strid blant kristenfolk. Han var også sterkt engasjert i misjon, og var en av stifterne av Det norske misjonsselskap i 1842. Da hadde han og andre lokale haugianere allerede flere år tidligere startet en lokal misjonsforening i Sokndal.

Ole Årrestads omvendelse fikk konsekvenser til Kina

Kirkehistoriker Heggtveit skriver om Ougendals forkynnelse: Den første tiden tok han sjelden utgangspunkt i et bestemt skriftsted. Han leste gjerne ett eller to kapitler fra Bibelen og anvendte noe av det til vekkelse og oppbyggelse. I Det gamle testamente var han spesielt glad i fortellingen om Josef. Han hadde et sjeldent lys i Guds ord og forsto å benytte det på den rette måte.

Senere i livet begynte han å ta utgangspunkt i en bestemt tekst, og utla og anvendte det «som den beste prest». Han var sterkt evangelisk i sin forkynnelse. Rettferdiggjørelsen av tro var sentral i hans taler, men han minnet også ofte om at troen skulle vises i gjerninger. Han ble glad i Rosenius sine skrifter da disse kom til Norge. Han kjente seg hjemme i Rosenius sin forkynnelse.

Helt fra Svend Dybings tid på begynnelsen av 1800-tallet hadde lekfolket samlet seg til oppbyggelse i ei stue i nærheten av kirken. Etter hvert ble det behov for større lokale. Gunder Ougendal var en av pådriverne for å få bygget et bedehus på Bø i Sokndal. Dette sto ferdig ca. 1858.



Kilder:
H.G. Heggtveit: Den norske kirke i det nittende århundrede
Lars Rosland: Rosland i Sokndal
Sven Jonsson mfl.: Sokndal gjennom 150 år
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland








onsdag 19. juli 2017

God frukt og greiner som renses


Mange tenker at frelsen er et verk av Jesu alene, men etterpå må jeg gjøre mitt. Som kristen må jeg gjøre gode gjerninger og bære frukt. 

Bibelen gir et annet svar: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15:5) Uten Jesus kan ikke en kristen bære frukt eller gjøre gode gjerninger som holder mål for Gud.

I Gal 5,22-23 nevner Guds ord en del av Åndens frukter: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke.»

I Kolosserbrevet sier Jesus det på denne måten: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre.» (Kol 3,12-13)

Her er mye å prøve seg selv på. Har Jesus fått prege meg på en slik måte at disse Åndens frukter gror fram i mitt liv? Det skulle bare mangle at det ikke skjer en forandring med en kristen som lever i samfunn med Jesus et langt liv! Det er naturlig at kjærligheten, mildheten, trofastheten, tålmodigheten, det tilgivende sinn og ydmykheten får prege livet i større grad, etter som du som er en kristen lever i samfunn med Jesus.

Men hvordan skjer dette som vi ofte kaller helliggjørelsen? Jo, den skjer ved å bli i Jesus. Det er Han som også er vår helliggjørelse (1 Kor 1,30). Kraften i helliggjørelsen er den samme som kraften i frelsen: Ordet om korset.

(Ill.: noreapastoren.no)

Jo nærmere du får leve Jesus, til mer får han prege deg og jo mer får han legge gjerninger ferdig som du får vandre i. Heller ikke helliggjørelsen er et «ta seg i sammen» rike. Nei, det er et nåderike.

Lever du nær Jesu, vil han også rense deg. «Den grein som bære frukt, renser han, for at den skal bære mere frukt.» (Joh 15,2) Når NLMs misjonærene blir innviet, leser vi et bibelvers fra 1 Pet 4,13:

«Mine kjære! Undre dere ikke over den ilden som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere.» (1Pet 4:12)

Guds barn sukker så ofte «hva vil du Gud?» når vansker og prøvelser møter oss. Det skal vi få lov til å gjøre. Vi skal ikke tale lett om prøvelser og motgang. Men Gud sier noe om at han må bruke kniven for å skjære bort noen ville vekster, for at vi skal kunne bære enda mer frukt. Her er dype ting vi må snakke varsomt om…

I Jes 49,14-16 møter vi profeten i anfektelsens mørke. Gud har visst forlatt meg! Man da svare Gud så herlig:

«Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg






torsdag 6. juli 2017

Frihet eller ritualer på bedehuset?


Norge har en rik vekkelsestradisjon. Mot slutten av 1800-tallet brøt vekkelsene ut mange steder i landet, og med det en frigjort lekmannsbevegelse.

Denne artikkelen skrev jeg 6. desember 2013. Den er like aktuell i dag.

I den gamle tid var det presten og kirkens liturgi som var det sentrale i kristenlivet. Når vekkelsene kom, tok lekfolket selv ansvar. Ikke bare for forkynnelsen av Guds ord, men også for møteledelse og åndelig ansvar.  

Mens det i kirkens gudstjeneste var faste bønner og liturgi, var det på bedehusene frihet og større åpenhet for Åndens ledelse. Nådegavene, som før stort sett var noe som angikk presten, ble nå framelsket i forsamlingene.

Etter som kirka gjennom årene er blitt mer og mer liberal, har den også åpnet for mer frihet i ritualet. I lekmannsbevegelsen går det motsatt vei. Etter som vekkelsene stilnet, er en blitt mer åpen for liturgisk innslag på bedehusene.


Etter en veldig kamp for hundre år siden, ble nattverden fri og tatt i bruk på bedehusene. Det lå i kortene at dåpen også skulle bli ”fri”, men det skjedde ikke før rundt årtusenskiftet. Nå er det endelig både nattverd, dåp, konfirmasjon og begravelse på mange bedehus.

Organisasjonene som praktiserer dette på bedehusene, har nå utarbeidet ritualer for de ulike handlinger. Hva skjer da? Jo, de anbefaler brukt ritualer som er til forveksling lik de som er brukt i kirkene. Selv om det enda er en viss åpenhet for frihet, variasjon og Åndens ledelse, er de anbefalte ritualer langt på vei tilbake til faste bønner og formularer.

Flere av bedehusenes forsamlinger har også vendt tilbake til kirkas måte å feire nattverd på, med godkjenning fra ledelsen i organisasjonene. I kirka er det presten som deler ut nattverden til sin ”menighet”. På bedehusene har Guds folk delt brødet og vinen med hverandre. Istedenfor at lederen står framme og deler ut, blir elementene sendt fra mann til mann, mens de forkynner til hverandre ”dette er Jesu legeme og dette er Jesu blod”.

Nå har altså flere forsamlinger gått tilbake til kirkens måte å gjøre dette på. Den som leder nattverden står framme, folket kommer fram til lederen og får utdelt elementene, for så å gå tilbake i benken. Er ikke dette bare former og formaliteter? Nei, vi mister noe vesentlig i nattverden når vi innordner oss på denne måten.


Det viktigste i nattverden får vi, uansett måte utdelingen skjer og hvem som deler ut, så sant Guds ord blir lest over brødet og vinen. Men vi mister samfunnet, det allmenne prestedømme. I stede for at vi forkynner for hverandre og deler med hverandre, blir vi betjent av en ”prest uten presteklær”.

Og apropos presteklær. Misjonens ledere sto lenge imot at våre misjonærer skulle få bruke presteklær. Hvis de nasjonale kirkene påla dem dette, valgte de heller å trekke seg ut av arbeidet, enn å åpne opp for presteklær. De så ikke på klærne som en ytre form, men som en konsekvens av et embetsyn som var fjernt fra vekkelseslinjen misjonærene skulle representere. Nå har også denne skansen falt, og vi ser stadig våre misjonærer avbildet i presteskrud.

Vi kan ikke produsere vekkelse. Det er et Åndens verk alene gjennom forkynnelsen av Guds ord. Men vi har en tilkjempet arv, en bibelsk arv, som vi ikke må skusle bort. Arven som vi med fine ord kaller vekkelseslinjen og den radikale lekmannslinjen, holder på å smuldre bort fra oss. Jeg tror vi har sviktet i forkynnelsen av disse ting. Kanskje er det andre strømninger som har overtatt mye av tenkningen?

Jeg tror det er på høy tid å forkynne fram igjen bibelens tale om disse ting. Vi trenger profilmøter med bibeltimer og foredrag om disse temaene. Men det vi trenger mest av alt, er en fornyelse i forkynnelsen av synd og nåde. ”Får Kristus frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”


Først publisert 6. desember 2013







fredag 9. juni 2017

Bjørn var en misjonspioner

Fausta (t.v.) forteller fra den dramatiske hendelsen 1. juledag 1991

Andre juledag i 1991 ble en trist nyhet formidlet gjennom NRKs nyhetssendinger. En norsk misjonær var omkommet i Stillehavet i Peru. Det var Bjørn Stenberg fra Hovsherad.

Det var dramatikk på stranden like utenfor byen Tacna sør i Peru, på grensen til Chile, første juledag 1991. En nystartet luthersk menighet i byen hadde utflukt til den flotte sandstranden for å ha møte og sosialt fellesskap. Dagen skulle ende mer dramatisk enn noen hadde tenkt.

På stranden ved Tacna. F.h. Sigmund Stenberg, OS
Øyvind Rott, Ricardo og Fausta med barnebarn

Heime i Hovsherad hadde Sigmund Stenberg hatt naboen og kompisen Bjørn Stenberg på tråden dagen før, på julaften. Her hadde Bjørn i takknemlighet fortalt om forsamlingsarbeidet han fikk være med i. Han nevnte også at for ham var det et skår i gleden, nemlig at han og familien allerede til sommeren måtte reise fra Tacna, siden de da hadde vært ute den avtalte perioden. Slik skulle det altså ikke gå. Bjørns kone Anne Grete, måtte før året var omme reise heim til Norge med mannen sin i ei forseglet kiste.

Misjonærinnvielsen av Anne Grete og Bjørn Stenberg var på Moi bedehus sommeren 1988. Ikke lenge etter at de var innviet, reiste familien til Peru som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband. Etter språkstudier i Arequipa, ble det bestemt at familien Stenberg skulle starte nytt arbeid i Tacna. Bjørn fikk god inngang blant folket i byen, og en ny liten menighet ble startet. Søndagen før julaften 1991 hadde det vært medlemsopptak i menigheten, noe Bjørn formidlet til Norge med tårer i øynene. Det var hans største dag i Peru, fortalte han.

Anne Grete og Bjørn Stenberg før utreise til Peru

Palmesøndag 9. april 2017 fikk jeg være med på et møte i en av menighetene i Tacna, for Misjonssambandets samarbeidskirke Peru. Det var 30 som kom på denne samlingen, hvor pastor Ricardo nå er leder. Ricardo var en nær medarbeider av Bjørn Stenberg, men var ikke tilstede i Tacna da ulykken skjedde. Det var imidlertid fiskerkona Fausta, som ble intervjuet om hendelsen mot slutten av møtet.

På ettermiddagen denne søndagen, dro jeg og mitt reisefølge, misjonær Alice Krogsæter, Ricardo og Fausta til stranda. Det var en varm ettermiddag med flott sol. Bølgene fra Stillehavet slo forsiktig inn over klippene og sandstranda, da de to peruanerne fortalte hva som skjedde for 25 år siden.

Møte i en av menighetene i Tacna

Menigheten hadde tatt med seg mye god mat til stranda, som de skulle kose seg med etter først å ha hatt et friluftsmøte. De var omlag 60 store og små samlet på standen denne formiddagen. I det møtet var i ferd med å starte, var det ei mor i menigheten som ropte «barna mine, barna mine». Ute i sjøen var to peruanere tatt av strømmen i Stillehavet og holdt på å bli dradd til havs.

Bjørn så det som skjedde, rev av seg skjorta, sprang utover på noen klipper og kastet seg i sjøen. Den ene av peruanerne hadde da klart å komme i land på egenhånd, mens Bjørn i siste liten fikk tak i den andre og førte han inn til fast grunn. I det Bjørn selv skulle heise seg opp på steinen, kom en stor bølge og skyllet over han og hodet ble slått mot steinen.

Klippene der ulykken skjedde

På land så de Bjørns livløse kropp bli ført utover. En medmisjonær som var på besøk fikk kastet seg ut i sjøen og så vidt berget Bjørn til lands, men livet sto ikke til å redde. Bjørn fikk berge en peruaner i livsfare, men mistet selv livet.

Det ble en ettertankens kveld i solnedgangen på Stillehavsstranda palmesøndag i år. Det var smertelig å gjenoppleve den vonde hendelsen for 25 år siden. Samtidig var det godt å få møte Bjørns venner og medarbeidere, og å se at det arbeidet Bjørns fikk være med å starte, har båret frukt.

I en andakt på en Peru-kveld i Hovsherad 31. mai 2017 fortalte enka etter Bjørn, Anne Grete, at hun var spent på hvilken bibeltekst Bjørn hadde tenkt å forkynne folket på stranden den spesielle 1.juledagen i 1991. En tale han aldri fikk holde. Da hun fikk bibelen til Bjørn, fant hun manuskriptet hans. Bibelverset han ville minne peruanerne om var dette:

«Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» Ap.gj 4:12


Utsyn over byen i ørkenen, Tacna












mandag 5. juni 2017

Norsk sang i Amerika

Bak dette bilde har Nils skrevet: Kære foreldre her skal det bra
 med mig og min familie. Vi lever vel. Lev vel til vi seest igjen

Mange av nordmennene som emigrerte til Amerika var kristne. Slik var det også med Nils Torbjørnsen Fjelde. Nils var bror til min oldefar Tore «Flåden» Fjelde.

Nils og kona Ingeborg sendte ofte brev heim til slekta på Fjelde på Jørpeland. Flere bilder av han, kona og datteren Olga er i slekta i Norge.

Blant mange bilder er også en sang. På sangarket har Nils sin kone skrevet følgende: «Her er en sang som Nils sang ofte. Han likte at være Jesus sin». Sangen går på melodien «Å, at jeg kunne, min Jesus prise».

O TAK, MIN JESUS!
O, tak, min Jesus, at du har givet
mig magt og rettighet at være din,
naar dig jeg eier, da har jeg livet,
mig fattes ingenting, naar du er min.

Om alle venner mig har forglemt,
har jeg dog retten til at være din;
var alle øine fra mig bortvendt
betyder ingenting, naar du er min.

Er veien trang hvorpaa jeg maa vandre,
jeg har dog retten til at være din;
om spot og skovisk* jeg er for verden
betyr ingenting, naar du er min.

Om alle kjærlighet mod mig viser,
jeg har dog retten til at være din;
om man spotter mig eller priser
betyr ingenting, naar du er min.

Og har jeg ikke guld og grønne enge,
saa har jeg retten til at være din;
Om jeg er fattig og uten penge
Betyr ingenting, naar du er min.

I mot- og medgang og hvad som møter,
saa har jeg retten til at være din;
du ingen ut fra ditt hjerte støter.
Hav takk at jeg er din og du er min!

* «Noget værdiløst, ringe; spec. om person, man ikke regner for noget, mener at kunne byde alt, behandler som en hund, ell. om person, der er uden holdning, karakter» Fra Dansk ordbok.



Nils Torbjørnsen Fjelde
ble født på Øvre Fjelde «Flådå» 19. april 1858. Foreldrene var Stenvor og Torbjørn Fjelde. Etter skolegang på Fjelde, var en noen år gjetergutt på Helland på Heia i Strand. 23. mars 1881 emigrerte han til Amerika. Her traff han Ingeborg fra Norge som var født i 1874, altså 16 år yngre enn Nils. De ble gift og fikk ei datter, Olga. De bodde i Ora, Nelson i North Dakota.


Ingeborg og Nils klar for en kjøretur













fredag 2. juni 2017

55 møter i Sokndal på fem uker

Gamle Bø bedehus, Sokndal, bygget ca.1860

Hvordan var møtevirksomheten i Sokndal våren 1887? En predikant for Indremisjonen som underskrev rapporten med S.S.H. forteller følgende til misjonsbladet «Den lille samler» i juli 1887. Bladet kom ut i Mandal, og utgiver var Laurits Nilsen.

Fra Sokndal i Dalane
I fem uker av perioden februar, mars og mai er så godt som hele det vidstrakte Sokndal besøkt, og flere steder har flere besøk. Det er avholdt 55 møter, som for det meste var godt besøkt. I tillegg er det avlagt de hus- og sykebesøk som det har vært anledning til. På de fleste steder har enten soknepresten eller en annen av vennen deltatt med vitnesbyrd.

De avholdte møter har i hovedsak vært annonsert i kirken. Og sidene kirkesøkningen er alminnelig god, så har oppbyggelsesmøtene vært godt bekjentgjort og også godt besøkt. Ofte har møtene vært avholdt i skolehusene under selve skoletimene, for at også barna skulle få ha godt av møtene.

I landsoknets vidstrakte og noe spredt beliggende garder, har det i gjennomsnitt vært 60 til 70 til stede på møtene, men variert fra 30 til 100. Besøket i tettstedet og i Stordalen har vært betydelig større, opptil 600 mennesker.

Sokndal hører visstnok til de distrikter på disse kanter hvor Guds ord i lengre tid, ja, helt siden H. N. Hauges tid, har vært framholdt og rikelig velsignet. Dels har levende vitner som f.eks. en av Vestlandets frimodigste og dristigste lekpredikanter S. Dybing, reist Sokndal rundt og nedlagt godt såkorn. Dels har vekkelser gjentatte ganger strømmet over soknet og bestandig etterlatt seg noen troende vitner. Av disse fortjener å nevnes den dyktige leder fra den første vekkelse, Gunder Ougendal, som for 12 år siden gikk til hvilen, 85 år gammel. Denne manns navn vil etterslekten ikke glemme så snart.

Lars Oftedal sto i en stor vekkelse i Sokndal vinteren 1871-1872

Den siste av de større vekkelser fant sted omkring 1870. Et ikke lite antall venner finnes fra den tid – Oftedals barn. De eldre kristne ble under dette besøk av Herren oppvarmet på ny til Åndens forbindelse i broderlig kjærlighet.

Senere har også enkelte vekkelser funnet sted, om enn ikke i like stor utstrekning. Noen av disse er begavede menn som slutter seg til de eldres rekker for å vitne og på den måten utfylle de hull som ellers ville oppstå, idet gamle venner etter hvert flytter hjem.
For tiden arbeides det visst av Sokndals meget dyktige sjelesørger, mer enn på de aller fleste steder, med Ordets forkynnelse. Og likevel har han i samarbeid med det troende lekfolk, funnet det nødvendig å kalle emissær til å hjelpe dem i virksomheten for Guds rike.

Sokndal er også mer enn på mange andre steder, velsignet med kristeligsinnede lærere. Noen av dem er aktive vitner og arbeider i full tilslutning til andre lekmenn. Den samlede virksomhet danner på denne måte en kraftig motvekt mot tidsåndens strømninger. Om ikke daglig, så legges fremdeles nå og da noen til de troendes tall.

Den forenede virksomheten med Ordets forkynnelse har i den grad lamslått den verdslige ånd, at man ytterst sjelden ser flere mennesker flokkes eller samles i annet enn kristelig øyemed.

Men til tross for alt arbeid for Guds rikes oppbyggelse, står det visstnok her som overalt, mye tilbake å ønske når det gjelder brodersamfunnets bånd i sitt inderligste vesen: Den fullkomne kjærlighet å bære hverandres byrder. Å betrakte hverandre som lemmer på ett legeme, hvis hode er Kristus. Å skinne som lys, stige daglig ned i seg selv så Herrens lys måtte skinne frem i et hellig liv. Alt dette er smykker og prydelser som aldri til fulle kan oppnås. Herren fylle oss alle mer og mer med sin nåde og gave. Amen.


(Noe språklig oppdatert)








torsdag 25. mai 2017

Legemet skal stå opp


 
Når Jesus kommer igjen, skal de dødes legemer stå opp av graven, mens de som lever når Jesus kommer igjen, skal bli forvandlet.

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. 1Kor 15:51-52

Det blir en fantastisk dag for Guds barn. Det er ikke lett for vår lille hjerne å fatte dette. Hvordan kan legemer som for lengst er oppløst ved forråtnelse, eller til og med brent opp, kunne komme tilbake igjen? Vi må ikke glemme at vi har med en Gud å gjøre som har all makt i himmel og på jord. Han som har skapt oss og naturen på en så fantastisk måte, skulle ikke han kunne gjøre under på ny?

Når et menneske dør, blir legemet lagt i grav, men sjelen går enten til paradis eller til dødsriket. Dette er en «venteplass» fram mot oppstandelsens dag. Det store skille som er her på jorden, men som vi ikke ser fullt ut, blir nå avslørt. De som tror på Jesus får det godt sammen med Jesus i paradis, mens de som dør uten Jesus, går fortapt.

Og så, på Guds dag, skal alle stå opp av grav. Oppstandelsen er bevitnet mange steder i Guds ord. Vi skal ta med noen få eksempler:

Daniel 12,2: «Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.»

Romerbrevet 8,11: «Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.»

 
Åpenbaringen 20,13: «Havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger.»

Guds barn kan se fram mot et forvandlet legeme, uten synd, uten mulighet for sykdom eller ensomhet. Ikke rart at Harstad-buen Leonard Gudmundsen synger: «Tenk for en jubel, når alle frelste er berget i havn.»

Vi legger merke til at det står at legemet skal bli forvandlet. Det er en sammenheng mellom det legemet vi har nå og det vi skal ha i himmelen. I Fil 3,21 sier Jesus: «Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.» Fil 3:21

Nå er legemet preget av synden og døden, da skal det blir forherliget og uten synd og dødspreg. Når Jesus sto opp igjen av grava, kjente disiplene ham igjen, etter at dekket som var lagt for deres øyne ble tatt bort. Bibelen sier det ikke i klartekst, men slik jeg forstår Guds ord, skal vi også kjenne våre kjære igjen. Moses og Elias viste seg på forklarelsens berg. Gud sa at han er Abraham, Isak og Jakobs Gud. «Jeg er ikke de dødes Gud, men de levendes.» (Mat 22,32)

Men ingen vil bli savnet i himmelen! –da ville ikke himmelen være himmel. Her på jord kjenner Guds barn på en stor smerte over de kjære som ikke er frelst. Også den smerten skal være borte i himmelen.

Det er godt å bli minnet om Jesu ord til Maria etter at Lasarus var død. Da gir han henne og oss dette herlige løftet: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø». Joh 11,25-26


(Publisert 11.02.2015)