torsdag 12. oktober 2017

Fornyet lekmannsbevegelse


Lekmannsbevegelsen på bedehuset utsettes stadig for ytre impulser.  Vi trenger derfor hele tiden et fornyet syn på bevegelsens åndelige verdier.

En impuls som er sterk i våre dag går i kirkelig retning. Selv om det alltid har vært noe ulike syn på Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) forhold til kirken og de kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.

Påvirkning fra misjonsland
Mange av de nasjonale kirkene hvor NLM har misjonsarbeid har utviklet et annet kirkesyn enn «moderorganisasjonen». Misjonens ledelse har så langt de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen måtte gi noe etter.

Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning fra nasjonale kirker. Noen er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i NLM.

Født i vekkelse
Det radikale lekmannsarbeidet bygger på Guds ord. I Norge fikk det sin store oppvåkning gjennom Hans Nielsen Hauge. Han ble helsemessig knekt av et meningsløst fengselsopphold, og var etter dette mindre radikal i sin tenkning. Han oppfordret sine venner til å bli i Den Norske Kirke (DnK) og til å ha sine egne møter som supplement.

Ut over 1800-tallet sendte Gud mange vekkelser til landet vårt, og disse sammen med samfunnsmessige endringer førte til en frigjøring fra embetstenkningen i DnK. NLM var i 1910  til og med villig til å gi slipp på flertallet av sine misjonærer, for ikke å la disse gjennomgå en ordinasjon fra DnK. Forkynnelse og forvaltning av sakramentene er ikke knyttet til embete, men er gitt til Guds folk. Nattverden ble gitt fri i 1913, og i prinsippet også dåpen.

Dåp og konfirmasjon på bedehuset
Jeg er derfor glad for at vi på bedehuset nå har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi. Når «liturgien» for disse handlingene skulle utarbeides, var det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havnet en helst i faste formuleringer og faste bønner. Vi merker at lekmannslinjens frihet kjemper mot kirkelig liturgisk tenkning.



Usunn kirkelighet
Er synet på liturgi og embetstenkning kun en ufarlig uenighet om ytre former, eller stikker det dypere?  Jeg er redd for at det kan føre til en ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i DnK. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.

Jeg er redd for at det økte fokus på det jeg kaller kirkelighet, lett kan føre til at vi blir så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering at nådegavenes frie løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Er veien til tilstivnet kirkelighet kort også for mange innen den radikale bedehusbevegelse?

Vi trenger vekkelse
Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, forsvant etter hvert mye av folket. Da ble det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre, for å samle nye folk til møtene. Da er det lett å glemme at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.







fredag 29. september 2017

Lars og Jon Jøssang – misjonærbrødre fra Jørpeland

                                                                       Lars Jøssang døper ei japansk kone
Brødrene Lars og Jon Jøssang vokste opp på garden Bakken på Jøssang ved Jørpeland, og havnet som misjonærer i hver sin verdensdel. Lars var først fire år i Kina, før han fikk et langt liv i Japan. Jon var misjonær i Tanzania og Kenya.

Jeg har tidligere skrevet på bloggen min om to av de fire første misjonærene for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) fra Strand kommune. Magnus Tausjø var nummer to (ut i 1949), og var misjonær i Etiopia og Tanzania. Min onkel, Alf Sandvik, var den fjerde utsending for NLM fra Strand (ut i 1960), og hadde sitt virke på Taiwan. Lars Jøssang var den første NLM misjonæren, med utreise i 1946, mens broren Jon var nummer tre og reiste ut i 1954.

NLM har stått sterkt i Strand kommune. Allerede på 1890-tallet fikk organisasjonen fotfeste på Fiskå med Gulleik Himle som leder. I 1905 ble det stiftet misjonslag for NLM på Jørpeland. På Jøssang var møtene på skolehuset, senere i eget bedehus. Her var det stort sett NLM som hadde møter. Første kontakter for NLM på Jøssang var besteforeldrene til Lars og Jon Jøssang, Anna og Lars Jørpelandsholmen Jøssang.

Notis i Aftenbladet 3.mai 1960

Fra Jørpelandsholmen og Jøssang
Lars Larsen og kona Sissel var husmenn på Kvalvågneset i søre Strand. Her ble eldste sønnen deres, Lars, født i 1849. Allerede i 1852 var familien flyttet til Tunglandsholmen, som senere fikk navnet Jørpelandsholmen. Her var de husmenn og drev med ku, sau og dyrking av potet og havre. Etter at de var kommet til Jørpelandsholmen, fikk de to barn til, Jakob i 1852 og Berthinius i 1863. Berthinius døde allerede i 1867, kun 3,5 år gammel. Året etter rammet ulykka på ny. Da omkom Jakob sammen med en jamgammel kammerat i et forlis.

Bakken, Jøssang (foto: Widerøe)
Det ble derfor eldstesønnen Lars som overtok husmannsplassen etter foreldrene. Lars ble gift med Anna Helene Aslaksdatter Jøssang i 1875, og de fikk seks barn. Anna Helene døde i 1915 og da giftet Lars seg på nytt med Gunhild Helene Kristiansdatter Torsnes. Lars var matros. I 1887 fikk han kjøpe husmannsplassen på Jørpelandsholmen og ble selveiende gardbruker og fisker. Kona var «syerske». I 1903 kjøpte familien en gard på Jøssang, kalt «Bakken». Anna og Lars sin sønn Aslak overtok bruket på Jøssang i 1913.

Aslak ble født på Jørpelandsholmen i 1884, og ble med foreldrene til Jøssang i 1903. Han var noen år i Amerika, før han kom heim og overtok garden på Jøssang i 1913. Aslak var en trofast misjonsmann, og Misjonssambandet sto hans hjerte nær. I 1914 ble han gift med Anna Torkelsdatter Botnehagen. De fikk to sønner, Lars født 1915 og Torkel født 1917. Anna døde i 1918 og Aslak giftet seg på ny i 1922 med Gunla Larsine Nilsdatter Fjetland fra Fjetland på Hebneshalvøya. Med Gunla fikk Aslak fire barn: Ana i 1923, Nils i 1925, Jon i 1926 og ei jente som døde kort tid etter fødselen. Det ble sønnen Nils som overtok garden på Jøssang i 1955.

Lars Jøssang

Lars Jøssang – til Kina og Japan
Lars var odelsgutt på Bakken, født 30. mars 1915. Det var økonomisk vanskelige tider i Norge da han vokste opp. På Jørpeland var det startet et stålverk, bare få år før Lars ble født. Stålverket merket også de trange tidene, så å få arbeid på bedriften på 1930-tallet, var nesten som å vinne i lotto. En av de heldig var nettopp Lars fra Jøssang. Ei stund etter endt skolegang, fikk han fast jobb på hjørnesteinsbedriften på Jørpeland. Han fikk starte i smedlære på mekanisk verksted.

Like før dette, hadde det vært en større vekkelse på Jøssang. Det var predikanten Reinert Ege fra Egersund som da var forkynner. En av dem som ble frelst i denne vekkelsen var Lars Jøssang. Etter at han ble omvendt til Gud, begynte en uro i han. Han kjente på kallet til å bli misjonær. Kallet ble etter hvert så sterkt at han sendte oppsigelse for jobben på Stålverket. Sjefen hans ble da så sint at han nektet å ta imot oppsigelsen. «Ingen normale mennesker sier opp jobben sin i denne tiden. Å melde seg til misjonen var bare å lure penger ut av folk», var sjefens kommentar.

Lars Jøssang på talerstolen i Kuppelhallen i 1961

Lars kjempet med kallet. En gang la han seg på kne bak en stor stein og ba til Gud om å få slippe å reise til Kina. Meldingen fra Kina om at misjonær Knut Samset var drept av røvere, gjorde ikke situasjonen lettere. Men Lars kom ikke løs fra kallet. Han sluttet på Stålverket og begynte på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Ikke lenge etter at han begynte på Tryggheim, var han utsatt for ei ulykke. Han ble påkjørt av en motorsykkel og ingen trodde han ville bli god igjen. Dette ble en kamp for Lars. «Jeg syntes smådjevlene lo av meg bak steingjerdene på Jæren», fortalte Lars.

Da han ble utskrevet fra sykehuset og reiste heim til Jørpeland, måtte han ha hjelp for å kunne holde seg på beina. Da han gikk i land på kaien hørte han folk spotte han: «Sjå han fodle der. Kin e det? Å, det e han frå Jøssang så slutta på Stålverket fordi han ville bli misjonær. No e han skittfodle!»

Aftenbladet 1. november 1949

Heime på Jøssang trente han foten hver eneste dag, ofte mens han sang. «Når trett og mismodig ofte jeg går, og under vandringen foten blir sår, intet vil lykkes, og ensom jeg står, opp imot himmelen da tankene går.» Han ville sende brev til misjonen og be seg fri fra misjonskallet, men ei ny nestenulykke fikk han til å ombestemme seg. Han ble frisk, og begynte på Fjellhaug misjonsskole høsten 1937.

Etter at han var ferdig på misjonsskole, tok han språkstudier, også det på Fjellhaug. Deretter ble det et kort opphold i USA, på Luther Brethren Seminary, Fergus Falls, Minnesota. I Oslo ble han kjent med Ingrid Bø fra Rennesøy. Ingrid hadde også gått ett år på Tryggheim, før hun tok lærerskolen i Oslo. Ingrid var med Lars til USA, og vel heime igjen ble de gift. De ble innviet til misjonærer under NLMs generalforsamling på Framnes 27.-30. juni 1946 sammen med 22 andre vordende misjonærer. Kort tid etter innvielsen satte de så kursen mot Kina via USA.

Lars Jøssang (foto: Dagen)

Fra Kina til Japan
Det var et urolig Kina Ingrid og Lars Jøssang kom til i februar 1947. Kommunisten Mao var i full gang med sitt opprør, noe som endte med Mao som bestialsk diktator fra 1948. Det første året i Kina gikk med til å lære kinesisk for Lars, på misjonsstasjonen Shihwakai i Hupeh provinsen.

Uroen i landet økte på, så 5. januar 1948 måtte familien Jøssang evakuere til misjonens hovedkontor i byen Laohokow. Herfra ble de evakuert videre til Hankow og så til Canton. I Canton ble de fra 24.11.1948 til 13.08.1949. I august 1949 måtte de forlate Kina, og reiste til den britiske byen Hong Kong. Her ventet de på beskjed fra Oslo om hva som videre skulle skje. NLMs hovedstyre vedtok at en del av de evakuerte misjonærene fra Kina skulle omplasseres til et nytt arbeid i Japan. Ingrid og Lars var blant disse. Familien var da økt til fire. De hadde fått ei datter i 1947 og en sønn i 1949. Sener fikk de to sønner til, i 1951 og 1957.

Familien Jøssang kom til Japan med båt fra Hong Kong i januar 1950. Etter å ha strevd med å lære seg kinesisk, måtte Lars i gang med et nytt vanskelig språk – japansk. Det ble ei vanskelig tid, både med tanke på kineserne han måtte forlate og det nye språket han skulle lære. Han måtte be Gud løse han fra kallet til Kina, og han ble bønnhørt. Han ble etter hvert veldig god i japansk, og ble ett med folket der. I et minneord etter Lars Jøssang siterte Odd Dubland en kjent japansk kirkeleder, dr. Nabetani: «Lars Jøssang elsket japanerne og japanerne elsket han».

Lars Jøssang


De første tre årene i Japan bodde og arbeidet familien i byen Matsue. Etter ett år i Norge, ble Tottori neste stopp for familien. Denne perioden varte fra 1954 til 1960. Den tredje perioden i Japan var fra 1961-1965. Det ble den siste perioden for kona til Lars, Ingrid. Hun ble etter den tid heime i Norge, mens Lars fortsatte alene med fem kortere perioder på 1-2 år fram til han ble pensjonist i 1982. Da han ble pensjonist, ble han spurt om dette med å reise ut alene. Han svarte da ettertenksomt og stille: «Du vet – kallet! Jeg har gode folk hjemme, som deler kallet.»

I periodene når familien var heime i Norge, reiste Lars Jøssang som forkynner. Det fortsatte han med etter at han ble pensjonist, så lenge helsa hans holdt. Jeg husker Lars som en varm og sentral Jesus-forkynner, med glimt i øyet. Kona Ingrid døde i 1990. Han giftet seg på nytt noen år senere, med Karen Margrethe Førsvoll. Lars døde på Rennesøy sykeheim 4. august 2007. Han ble 92 år gammel.

Jon Jøssang – til Tanzania og Kenya
Jon Jøssang ble født 30. oktober 1926. Han var yngst i søskenflokken og halvbror til Lars. Jon gikk på skole på Jøssang, og det var kun to elever i klassen. Skolen var også bedehus, og Jon hadde sin faste plass der når det var møte på skolehuset. Han lærte seg tidlig å herme etter predikantene, og hadde ofte lange taler for sauene i fjøset, eller ute i skogen. Allerede som liten var han interessert i misjon. Han så og leste ofte i et misjonæralbum som foreldrene hadde.

Jon Jøssang sammen med faren Aslak

Jon kjempet med misjonærkallet som tenåring. Han ville helst gjøre andre ting, men to hendelser satte spor i ungdommen. En gang han var ute i skogen og hugget tømmer, bestemte han seg for å si misjonærkallet farvel. På vei heim med siste lasset med tømmer, vippet en stokk på en stein. Jon selv falt på isen og tømmerstokken falt over ham. Det gikk godt, og vel heime måtte ungdommen på kne og be Gud om tilgivelse.

Senere skjedde ei ny ulykke. Jon var på vei til Jørpeland, og gikk på isen som lå på fjorden. Plutselig gikk han gjennom isen. «Dette er slutten», tenkte han. Men også denne gang gikk det godt, men hendelsen var med å forsterke kallet.

Tryggheim og Fjellhaug
Like etter at krigen var slutt, var det oppstart for nytt kull på Tryggheim ungdomsskole. Jon var en av dem som begynte denne dagen, 1. oktober 1945. På Tryggheim var Sven Foldøen og hadde møter, og det ble vekkelse blant elevene. Foldøen kom en dag til Jon og spurte: «Du Jon Jøssang, du har misjonærkall, ikke sant?» Jon kunne bekrefte at han hadde det. «Du må være lydig» var Foldøens formaning.

Etter året på Fjellhaug, satte Jon Jøssang kursen mot Oslo og Fjellhaug misjonsskole. Dagen før han reiste fra Jøssang kom en mann syklende inn på tunet. Han hadde syklet ei mil for å komme til Jøssang. Vel framme leverte han en konvolutt til Jon, og sa til Ham: «Du må være lydig mot kallet». I konvolutten lå to hundre kroner, omtrent tre ukes lønninninger på Stålverket.

Jon Jøssang 1954

Tiden på Fjellhaug ble både rik og vanskelig for Jon. Han kom blant annet i ei troskrise, som endte med at han bestemte seg for å slutte på Fjellhaug og reise til sjøs. Men Jon fikk ikke ro. Han oppsøkte bønnerommet på skolen, og der møtte Gud han på en spesiell måte. Istedenfor å dra til sjøs, ble det fortsettelse på Fjellhaug og preiketur til Vestfold den påsken.

I 1952 var han ferdig på Fjellhaug og tilbragte sommeren i England for å lære språk.. Høsten 1952 skulle han reise som forkynner en periode, før han skulle reise ut som misjonær. Dette ble en ny tung periode, og tanken kom om å emigrer til Amerika. Han oppsøkte den amerikanske ambassaden og fikk søknadspapirene. Mens han var på Jørpeland, ble han igjen oppsøkt av en for ham nesten ukjent mann. Denne gav Jon en konvolutt med kr.1000,- og et kort hvor det sto: «Vær tro inntil døden». Det ble en kamp som endte med at Jon rev i stykker søknadspapirene fra ambassaden.

14. februar 1954 var det klart for misjonærinnvielse. Denne var i Bethania i Stavanger, og Jon Jøssang ble innviet sammen med Torborg Sedberg fra Årdal og Malena Bjelland fra Fogn. Etter innvielsen gikk turen igjen til England for grundigere språkopplæring. I sjømannskirken traff han ei jente som var sykepleier. Det var Kjellaug Kollbær fra Oslo. Kjellaug var vokst opp som misjonærbarn i Kina. De ble kjærester, men Jon måtte reise til Tanzania tidligere enn planlagt, så bryllupet skjedde ikke før 25. april 1955 i Tanzania.

Aftenbladet 30.01.1954

Til Tanzania
Det første året som misjonærer var Jon plassert på misjonsstasjonen i Dongobesh. I tillegg til misjonsvirksomhet, ble det mye bygging på Jon. Det ble på den tiden bestemt at Haydom hospital skulle bygges, og Jon ble sentral i denne byggeprosessen. På fritiden var Jon stadig på jakt. Han skjøt både elefanter, neshorn, bøffel, leoparder og sebra. Dette var lovlig jakt, etter lisens fra myndighetene.  

Etter at Kjellaug og Jon var gift, overtok de ansvaret på Kansay misjonsstasjon. Her ble de til de reiste tilbake til Norge i 1959. Da hadde de fått sønnen Asle i 1956. Kort tid etter at de kom til Norge fikk de barn nummer to, Anne. Under oppholdet i Norge gjennomgikk Jon en operasjon, og han hadde også et anfall av malaria. I februar 1960 reiste familien tilbake til Tanzania for en ny periode.

Denne andre perioden varte til sommeren 1964, og familien var plassert i Dongobesh. Det samme var de den tredje perioden som varte fra januar 1967 til 1971. Mot slutten av den tredje perioden begynte Jon å kjenne seg ferdig i Tanzania. Han kjente imidlertid på en uro for å starte opp et arbeid på Voi i Kenya. Både han og Kjellaug besøkte Voi, og søknaden gikk til Misjonssambandets hovedstyre om å få starte opp eget arbeid på Voi. Dette ble godkjent

Aftenbladet 25.01.1971

Til Voi i Kenya
Etter et kort opphold i Norge, var Jon på plass på Voi 3. desember 1971. Den første tiden her, var det kristendomsundervisning på flere videregående skoler i området som ble Jons hovedoppgave. Han fikk også kontakt med fengselspresten ved et stort fengsel like ved, og i dette fengslet preiket Jon hver tredje søndag.

Det var på Voi at Jon fikk øynene opp for viktigheten av kristen litteratur. Han fikk skrevet og trykket små traktater og hefter, som etter hvert ble spredd i store opplag over hele Øst-Afrika. Arbeidet på Voi ble i 1976 registrert som «Scripture Mission». Jon fortsatte med å gi ut egne hefter, han sørget også for å få oversatt god kristen litteratur til Swahili og han startet et eget oppbyggelsesblad, kalt «Riziki».



Etter hvert ble Kenya formelt tatt opp som nytt misjonsfelt for NLM, og mange misjonærer ble plassert i landet. Kjellaug og Jon reiste heim til Norge i 1976. Jon reiste ut igjen alene høsten 1978, mens Kjellaug kom etter i 1980. Denne perioden fikk Jon sitt virkefelt i en fjellby i nærheten av Voi, kalt Wundany. Også denne gang var det kristendomsundervisning i skoler, og forkynnelse i fengsel som ble Jons hovedoppgaver, i tillegg til litteraturarbeid.

Det ble ny heimreise i 1983, men Kjellaug og Jon reiste ut igjen til Kenya allerede i 1985. Denne perioden varte til 1990, før siste periode ute i 1991-1993. I 1985 fikk misjonen kjøpe en eiendom i Wundany, som fikk navnet Hebron. Dette ble Kjellaug og Jons heim de siste årene i Kenya. Jon ble pensjonist i 1993 og han og Kjellaug flyttet heim til Norge og Oslo for godt.

Selv om Jon var blitt pensjonist, sluttet han ikke med litteraturarbeid på swahili. Han fikk kontakt med et trykkeri på Sri Lanka og fikk gjennom dette trykkeriet produsert og gitt ut mange bøker og hefter.

Jon døde 30. desember 2016, 90 år gammel. Han var en misjonskjempe med glimt i øye som har satt spor etter seg både i Tanzania og Kenya.

Aftenbladet 28. mars 1970


Kilder:
Nils Boganes: Japan kaller
Nils Boganes: Med Guds ord i gudenes land
Olav Uglem: Japan og kristen misjon
Ulike misjonæralbum NLM
Aftenbladet.no
Kari Opperud: Lå på kne og ba om å få slippe å bli misjonær. (Dagen 07.05.1982)
Årbok NLM 1946-1953
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Asbjørn Aavik/Olav Uglem: I Herrens tjeneste II
Johannes Sandve: I Herrens tjeneste III
Jon Jøssang: Mambo i Tanganyika
Jon Jøssang: En stund på jorden
Jon Kvalbein: Med hjerte for litteraturmisjon (Dagen 24.11.2004)
John Solsvik: Langtidsmisjonærene (Dagen 09.01.2010)














torsdag 28. september 2017

Søndagsmøtet på bedehuset


I Dagen 21. september har Rune Espelid, Bård Hauge og Njål Skrunes en interessant artikkel med overskriften «forny søndagsmøtet». Her er viktige tanker som vi som har tilknytning til bedehuset gjør vel i å vurdere.

Mange bedehus har startet opp med søndags formiddagsmøter. Innholdet på disse møtene varierer. Noen forsamlinger lar søndags formiddagsmøte være som et ordinært bedehusmøte. De fleste har tatt med nye element som ikke var vanlige på bedehuset tidligere, som syndsbekjennelse, trosbekjennelse, faste bønner, velsignelsen o.l.

I artikkelen i Dagen gis noen råd angående opplegget på disse møtene. Jeg er glad for noen av disse rådene, men mer betenkt over andre. Jeg vil her kort kommentere ett par av disse rådene.

«Gje talen den sentrale plassen i møtet, 30-40 minuttar». Dette rådet er jeg veldig glad for. Noen av forsamlingene anbefaler forkynnerne å klare seg med halvparten av dette, fordi det er så mange andre innslag i møtet. Jeg vil varmt anbefale å følge rådet fra Espelid, Hauge og Skrunes. Guds ord sier at troen kommer av forkynnelsen vi hører. Bedehuset har alltid vært en forkynnerbevegelse. At innholdet i forkynnelsen er bibelsk og åndsbåret er det viktigste, men ikke minst på en søndag formiddag må forkynnelsen få tid.

I forlengelsen av dette anbefaler de å «ta ut «mellomtalene» og andre tidstjuvar». For at ikke møtene skal bli for lange, må vi prioritere. I en slik prioritering må forkynnelsen være nummer en,



Det neste rådet som gis er å «leggja inn i programmet dei faste, felleskristelege punkta». De oppfordrer til å «leggja ein fast struktur på innhaldet i søndagsmøtet». Her kan jeg ikke følge rådet. Bedehuset har vært en vekkelsesbevegelse med stort rom for nådegavene. Møtelederne har vært frie under åndens ledelse til å legge opp møtet med forkynnelse i sentrum. Møteleder var åpen for endringer i programmet etter som det åpnet seg, eller ble stengt under forkynnelsen.

Vi merker en «liturgisk vind» på våre bedehus. Jeg er ikke overbevist om at det vil være til velsignelse for oss. At vi en og annen gang kan framsi for eksempel trosbekjennelsen og syndsbekjennelsen, kan kanskje være på sin plass, men ikke som et fast ledd. Jeg frykter for at mange slik ledd vil være med å hindre åndens ledelse og nådegavenes utfoldelse. Det vil også kunne ta så mye plass i møtet, at det blir mindre plass til forkynnelsen.

Om vi ser litt ulikt på de mindre delene i søndagsmøtets innhold, er jeg glad for å stå sammen med disse tre herrer i ønsket om å styrke forkynnelsens plass i møtene. Vi trenger å hjelpe hverandre til å tenke bibelsk om møtenes innhold og form. Til det var innlegget i Dagen et godt bidrag.





søndag 27. august 2017

Utvalgt ætt og kongelig presteskap


Hva vil det si å være frelst, og hvilke konsekvenser får det for livet mitt?

"Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn." 1Pet 2:9-10

Norsk Luthersk Misjonssambands DNA
Da jeg fikk høre om denne spesielle markeringen av NLMs identitet som skulle være tema for dette møte, var det to korte setninger som jeg stanset ved og som jeg tror har preget og håper enda preger, organisasjonen vår. Den ene setningen er Paulus sin bønn og hjertesukk for sitt folk Israel slik det står i Rom 10,1: «At de må bli frelst». Den andre setningen er et leirmotto vi hadde på noen leirer for 30 år siden: «Det er himmelen det gjelder».

NLM ble startet nettopp med dette som hjertesak: Jeg selv må bli frelst og jeg må få andre med meg til himmelen. Det er kun to mulige utganger av livet for alle mennesker. Enten havner du i himmelen, eller så går du fortapt. Det gjelder også kineserne, som var det konkrete misjonskallet for dem som startet NLM. «Hver eneste dag dør tusenvis av Kinesere uten å ha hørt evangeliet forkynt. Det er vårt kall og vårt ansvar å bringe dem det glade budskap» Det er noe av dette teksten vår taler om.

Et nytt liv
Den dagen du ble frelst, født på ny, skjedde noe fantastisk i ditt liv. Du ble plutselig en ny person, helt forskjellig fra den du var før. Du gikk over fra å være åndelig død til å leve. Fra mørke til lys. Du ble flyttet fra en vei som hadde helvete som endeholdeplass, til en smalere vei som har Himmelen som mål. Samtidig gikk du fra å være djevelens barn, til å være Guds barn. Det er ikke småtteri, det er ufattelig stort.Dette nye livet har annen trang og lyst enn det gamle. Det nye livet vil det Jesus vil. Det har et sterkt ønske og trang etter å oppfylle og leve etter Guds bud og formaninger, samtidig som det hater synden og syndens lyster.

Men samtidig som du ble en ny person, er du fremdeles ditt gamle «jeg». Så lenge vi er her
på jord har vi to naturer som er i innbitt kamp med hverandre. Den gamle natur vil det motsatte av den nye. Den gamle natur elsker synden og vil ha deg bort fra Jesus, den nye naturen sier «nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste». Denne kampen er et kjennetegn på åndelig liv.



En utvalgt ætt
Så er det Guds attest til oss som er frelst vi har lest i dagens tekst. Det er vår stand som frelste syndere som skildres Det første som nevnes er at vi er «en utvalgt ætt». Vi er utvalgt til å være Guds barn. Utvalgt til å tilhøre Jesus-slekta. Den ætta som skal arve evig salighet i himmelen. Her er det ikke snakk om noen dobbel utvelgelse. At noen mennesker er utvalgt til å gå fortapt og noen til å bli frelst. Nei, utvelgelsen i Kristus. Gud har utvalgt dem som er i Kristus til å tilhøre hans ætt.

I den gamle pakt var det Israel som var Guds utvalgte folk. I 5 Mos 7,6-8a ser vi hva utvelgelsen grunner seg i: «For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere..» 5Mos 7:6-8a Israelsfolket utmerket seg ikke på noen positiv måte overfor andre folk. Heller tvert imot: De var de minste av alle folk. Nei, utvelgelsen grunner seg i at «Herren elsket dere».

I den nye pakt er det de frelste som er Guds folk. Løftene til Israel gjelder nå Guds folk. Jeg er så glad at det også i dag er slik at frelsen ikke grunnes på at det er noe i meg som må behage Gud for at jeg kan bli frelst, men som Gud sier hos Jesaja Jes 43,24-25: «Du har bare trellbundet meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Det er min redning.

Så er Israel enda Guds utvalgte folk. Gud har en spesiell plan med Israel. Nå har de fått sitt land igjen, etter skriftene. En gang skal de som folk vende seg til Jesus. Men frelsen og velsignelsen tilhører dem som tro på Jesus, enten vi er hedninger eller jøder.

I Efeserbrevet 1 står det om all åndelig velsignelse som tilhører denne utvalgt ætt. Vi skal lese noen av disse herlige versa. V.3-7: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i Den Elskede. I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.» Dette eier de som er med i den utvalgte ætt.

Så legger vi også merke til at det er snakk om ei ætt, ei slekt – ikke enkeltpersoner. Fredrik Wisløff sa det på denne måten: «Kristendommen er ingen enkeltmannssak, kristendommen er sosial.» Vi er skapt til å leve i De helliges samfunn. Det er et åndelig sykdomstegn hvis du ikke har trang til å samles med Guds folk om forkynnelsen av Guds ord.

Kongelig presteskap
Det neste som sies om de frelste er at de er «et kongelig presteskap». I den gamle pakt var prestene mellommenn mellom Gud og menneskene. En spesiell stamme, Levi, ble utvalgt til å være prester, og de fikk ikke land på samme måte som de andre stammene da jødene kom tilbake fra Egypt. Det var kun prestene som hadde lov å gå inn i De Helligste rommene i tempelet. Prestene skulle være mellommenn mellom Gud og menneskene.

I den nye pakt finnes ingen slik gammeltestlamentlig prestestilling. Alle kristne er prester. Vi trenger ikke noe menneske som mellommann. Vi har en, og det er Jesus Kristus. Dette blir kalt for «Det allmenne prestedømme». Alle Kristne er prester og andre prester kjenner ikke NT til, sa Luther. Alle kristne skal få ha sin prestetjeneste der de er plassert. I heimen, på traktoren, bak kateter og kontorpult. Noen driver barnelag, noen er forkynnere eller misjonærer. Er du frelst er du kongelig prest der du er i din hverdag!

Så har vi fått ulike nådegaver. Alle frelste har en eller flere. Disse nådegavene skal den utvalgte ætta, menigheten få ta i bruk. For nådegavene er ikke til personlig framvisning, men til tjeneste i menigheten. Her har vi et forvalteransvar. Gud spør ikke etter dyktighet. Han gir selv den utrustning du trenger til din tjeneste, men Han spør etter lydighet. Er du villig til å svar ja på Jesu kall, eller prioriterer du heller det som din gamle natur elsker?
Så sier kanskje noen: Når alle er prester, hvorfor er NLM da motstander av kvinnelige prester og eldste. Selv om alle, både kvinner og menn, er «kongelige prester», er det en hyrde og eldstetjeneste som Guds ord sier skal være mannens ansvar, et ansvar kvinnen skal slippe.



Et hellig folk - et folk til eiendom
Det neste uttrykk om Guds barn er «et hellig folk.» Du som er frelst er hellig! Det skjedde noe i frelsen: «.. dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene,» 1Pet 1:18 Du ble kjøpt fri fra dårlig ferd. Syndene ble tilgitt og du ble innviet til hellig liv Hellig betyr utskille, en flekkfri renhet. Derfor formanes Guds folk til ikke å skikke seg lik med denne verden. Vi er rene og fullkomne i Jesus. Det sier Ordet så klart mange steder. Du som er frelst står for Gud som om du aldri har syndet. Samtidig sier ordet at vi skal leve et hellig liv, et liv som er omvendelsen verdig.

Dette hellige folket er Guds eiendomsfolk. Tenk å få tilhøre Jesus. Få være hans eiendom.
Jeg er veldig glad i ordene i Jes 43,1-3a: «Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser. Jeg gir Egypt til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted.» Det sier noe stort om det å være Guds barn.

For å forkynne
Dette hellig utvalgte kongelige presteskap har fått et kall: Å forkynne Jesu frelsesverk så flere kan bli frelst. Vi er ikke her på jord for oss selv, men for å vinne mennesker for himmelen. Og troen kommer ved forkynnelsen vi hører.

Jeg har det siste halvåret lest mye om de først Kinamisjonærene fra Sokndal. Den første kvinnelige misjonær for NLM var fra Sokndal, Gjertine Aarrestad Johnsen. Hele fem ungdommer fra Sokndal reiste til Kina før NLM var fylt 20 år.  Bare en av dem kom tilbake til Norge. Tre døde av sykdom etter kort tid. En ble skutt av røvere, Tønnes Frøyland. På minnesamværet i Sokndal etter Frøiland, svarte en ny ungdom ja til misjonærkallet. Han kjente godt til de tre som døde av sykdom og han som de nå mintes som var blitt skutt. Likevel måtte også han reise, selv om det skulle koste han livet. Skulle kineserne bli frelst, måtte de få høre evangeliet. Å lese om disse har vært til fornyelse av kallet. Vi kan ikke holde skatten for oss selv.

Tønnes Frøyland (nr.2 f.v.) klar til avreise til Kina i 1909

Er du frelst?
Jeg synes siste setningen i teksten er så fantastisk fin. «Dere som ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.» Alle mennesker søker og leter etter meningen med livet. De aller fleste søker etter en frelser. Men det er umulig for noe menneske å finne frelsens vei av oss selv. «Vi vente oss hver til sin vei» står det i Jes 53,6. Bare ikke til den rette vei, Jesus.

Men du som får høre forkynt om Jesus som ble såret for sine overtredelser, knust for dine misgjerninger, straffen ble lagt på Jesus for at du skulle ha fred, og ved hans sår har du fått legedom. Du får denne frelse og miskunn som en gave, om du bare vil ta imot! Det går an å leve et langt liv i aktivitet på bedehuset, uten å være frelst. Det er ikke aktiviteten og tjenesten som frelser, kun Jesus! Er du frelst?



(Tale holdt på Gilja bedehus søndag 27.08.2017. Talen ble noe kortere enn manuset)






torsdag 10. august 2017

En stemme for det ufødte barn


Det er mange viktige saker som kan vektlegges når en skal bestemme hvem som skal få stemmen ved stortingsvalget. For meg er en sak helt avgjørende

De kristne grunnverdier, blant annet ut fra Guds 10 bud, har vært til stor velsignelse for landet vårt. Det er derfor ei ulykke for landet at kristendommen holder på å bli erstattet av hedenskap. Når det skjer, blir selv ikke livet ukrenkelig.

Hvert år blir 15.000 ufødte barn tatt livet av i Norge. Dette er nesten ikke nevnt i valgkampen. Folket vårt er blitt så blinde at de tror det er en menneskerett for ei kvinne å bestemme om barnet skal leve eller dø. De ser ikke at det er en stor ulykke for både mor og barn.

For meg er det umulig å stemme på et parti som forsvarer denne grusomme urett mot de ufødte barna. Da er det dessverre ikke mange alternativ. Jeg kommer derfor også i år til å stemme KrF, som er det eneste partiet med mulighet til å komme på Stortinget, som i sitt program er mot denne uloven. Jeg skulle ønske at KrF fremmet denne saken langt klarere og med større tyngde, men de er i alle fall for en kursendring her. Alternativet for meg er å bli «heimesitter». Det vil jeg ikke så lenge jeg kan unngå det.



En annen sak som er veldig viktig for meg er endring av ekteskapsloven. Ekteskapet er for en mann og en kvinne som offentlig lover troskap livet ut. Nå forvrenges ekteskapsbegrepet ved at det er åpnet for at to av samme kjønn kan inngå «ekteskap». Stikk i strid med Guds 6. bud.

Det er snart valg. La ikke bagateller avgjøre hvem du stemmer på. Stem på dem som vil verne livet fra unnfangelse til naturlig død. Stem på dem som ønsker å ta vare på de kristne grunnverdier. Stem for livet!







Våre muslimske naboer

(Foto: cnn.com)

Det er en stor nåde og velsignelse å ha fått bli født og vokst opp i Norge. Her er fred og frihet, og størst av alt, her er Jesu navn kjent.

Mange andre er født inn i samfunn med krig og undertrykkelse, uten å ha hatt mulighet for å høre om Jesus som er den eneste veien til frelse. Vi opplever i vår tid en stor tilstrømning av flyktninger til Europa. Mange av disse kommer fra muslimske land.

Det er til tider nedslående å lese på sosiale medier når flyktningesaken og terror står på agendaen. Vi kan der lese mange uttalelser som omtaler annerledes troende og folk fra andre kulturer, på en måte som vitner om lite omsorg og kristen nestekjærlighet.

Den som er muslim tror på en avgud. Det er ingen frelse i å tro på og tilbe Allah eller Muhammed. Dette er muslimens stor nød, som han ikke er klar over. Denne nøden er også vår nød, vi som har møtt Jesus. Får de ikke høre om Jesus, går de evig fortapt. Vårt kall er å bringe alle evangeliet. Også muslimene.

Det er nesten umulig å reise til mange av de muslimske land for å forkynne evangeliet. I mange av disse landene er det strengt forbudt å forkynne Guds ord. Nå kommer imidlertid flere fra disse områdene til oss. Det er en stor mulighet som vi bør være takknemlig for.

Så opplever vi at noen av disse flyktningene kommer med onde hensikter. Terroren har skapt frykt og mye nød i Europa. Dette må selvsagt myndighetene motarbeide med alle lovlige midler. Samtidig ser vi at mange helt uskyldige muslimer blir rammet av hat og mistro på grunn av noen få medtroendes grusomme handlinger.

Moske i Afrika

Jesus talte en gang om hvordan vi kristne skal forholde oss til andre mennesker: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,» Matt 5:44 Jesus elsker alle mennesker med en evig kjærlighet. Han gav sitt liv for å frelse oss. Det gjelder folk fra alle nasjoner og fra alle religioner.

Så er det helt naturlig og rett at også vi som er kristne ser ulikt på hvordan vi skal takle en flyktningkrise. Alle er enige om at det må være en grense for hvor mange flyktninger vi kan ta imot i Norge. Noen vil ta imot mange, andre få og heller hjelpe mer i nærområdet. Dette er en politisk sak som også vi som kristne kan se ulikt på.

Men Guds kall til oss kristne er ikke til å misforstå. «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» 2 Kor 5:20. Misjonsbefalingen peker til hele jorden, enten det er norske «hedninger», muslimer, buddhister eller andre troende og ikke-troende. Det er bare en vei til frelse, og den er vi satt til å forkynne for hele verden.

Og Guds bud gjelder fremdeles: «Du skal elske din neste som deg selv.»






tirsdag 1. august 2017

Ansatte i hovedstyret?

Fra et tidligere rådsmøte

I Utsyn 7. juli 2017 presenteres et forslag om at ansatte skal velge en representant til NLMs hovedstyre, og at ansatte ikke kan velges av generalforsamlingen.

Helt siden Medarbeiderforeningen i NLM ble stiftet, har dette vært et krav fra foreningen. Forslaget kom opp på rådsmøtet i 2008 og ble klart avvist. Foreningen har ikke gitt opp saken, og fremmet den på nytt for hovedstyret (HS) noen år senere.

I 2016 nedsatte HS sin administrasjon en komite for å utrede saken på ny, og det er denne komiteen som nå er ferdig med sitt arbeid. Konklusjonen deres er at ansatte bør velge en representant til HS og regionenes styrer (RS). Det betyr videre at ansatte ikke kan velges som ordinære styremedlemmer valgt av generalforsamlingen (GF).

Komiteen foreslår også at kvinnelige ansatte kan velges som ansattes representant i HS, men hvis en kvinne velges skal hun ikke ha stemmerett i læresaker i HS og i rådsmøtet. HS vil definere hva som er læresaker. Det foreslås også at ansattes representant i HS ikke kan være formann eller nestformann.

Administrasjonen skal nå vurdere forslaget fra komiteen og avgjøre om saken skal videre til HS og eventuelt til GF.

Jeg har noen innspill til denne debatten:

1. Komiteens sammensetning.
Alle fire komitemedlemmer ar ansatt i NLM, to fra hovedkontoret og to fra regioner. Når først en slik sak som gjelder forholdet mellom ansatte og ikke ansatte er til utredning, er det merkelig at ikke noen ikke-ansatte også er representert i komiteen. De to region-representantene er fra Region Øst og Sør. Ingen representanter fra Vestlandet, Trøndelag eller Nord Norge er med. Tilfeldig?

2. Hvem er ansatt?
I artikkelen i Utsyn kommer det ikke fram om komiteen definerer hvem som regnes som ansatt. Gjelder det alle ansatte i NLM, eller er ansatte ved institusjoner og bedrifter unntatt? Ved høytidelige anledninger har vi vært litt for flinke til å ta fram hvor mange ansatte det er i NLM. Da regner vi selvsagt med ansatte ved skoler, barnehager, leirsteder o.l. Jeg mener det vil være både uheldig og kunstig å skille mellom ansatte i organisasjonen vår. En NLM ansatt er en NLM ansatt enten han/hun er forkynner, lærer, misjonær, leirstedsarbeider, barnehageansatt el.l.



3. Åndelig ledere
HS er misjonens øverste organ mellom generalforsamlingene, mens i hyrde og læresaker er Rådsmøtet inklusiv HS øverste organ. Når kandidater til HS skal velges, ser valgnemnda etter åndelige ledere både blant frivillige og ansatte misjonsvenner. Det har aldri vært noe skille i misjonsfolket mellom ansatte og ikke ansatte. Vi ønsker tydelige åndelige ledere til vår HS, og da har GF valgt både ansatte og ikke ansatte.

NLM er en åndelig organisasjon. Vi skal følge gjeldende regler som vi er bundet av i norske arbeidsmiljølover, men vårt HS er mer enn et konsernstyre. Det er først og fremst et åndelig styre. Da må vi velge våre ledere ut fra det og ikke ut fra verdslig tankegang. Gjennom alle år NLM har eksistert, har det vært ansatte med i HS. Blant de åtte siste formenn i HS, har fem vært ansatte: Tore Tungland (kretssekretær), Josef Tungland (Tryggheim), Gisle Espeland (Drottningborg), Vegard Svensen (forkynner), Lars Gaute Jøssang (NLA). 

Vi vil gjøre organisasjonen en stor bjørnetjeneste ved å sette åndelige ledernådegaver til side, bare fordi de har et ansettelsesforhold.

4. Tjenestedeling nesten uten praktisk betydning
Komiteen foreslår at også kvinner kan velges som ansattes representant til HS, uten å ha stemmerett i læresaker. Dette blir i tilfelle et nytt tilbakeskritt i tjenestedelingssaken. Guds ords tale om en tjenestedeling mellom menn og kvinner er nå så uthulet i vår organisasjon, at det snart kun er et tomt skall tilbake - fine ord uten konsekvenser. 

Vi ser dette i regionene, hvor flere regioner har valgt kvinnelig formann eller nestformann, vi ser det ved hovedkontoret og på misjonsmarken, hvor det nesten ikke er hyrdestillinger igjen. Jeg vil advar på det sterkeste mot å åpne for kvinner i HS.

Jeg vil råde administrasjonen og HS til å legge bort dette forslaget.








tirsdag 25. juli 2017

Lekpredikanten Gunder Ougendal

Gunder Ougendal (tegning i Bø bedehus)

En mann midt i femtiårene har satt seg på en benk i Egersund for å hvile. Han har ofte vært på reise, men denne gang er han mer utslitt enn normalt.

Det er Gunder fra Ougendal som har vært på en av sine mange reiser i Rogaland for å forkynne Guds ord. Gunder var en av de mest ansette og innflytelsesrike haugianere i fylket. På benken i Egersund kjente han at noe ikke var som det skulle. Det er sikkert ei influensa jeg brygger på, tenkte han ide han reiste seg fra benken og startet på siste etappe heim til Sokndal.

Ei uke senere finner vi Gunder sengeliggende heime på Ougendal. Alle symptomer tilsier at han hadde blitt smittet av tyfus på turen. I løpet av kort tid ble store deler av familien smittet og utfallet av epidemien ble tragisk. Gunder sin 18-årige sønn Andreas var den første som ikke klarte å overleve sykdommen. Kort tid etter døde datteren Inger Elisabeth på 16 år, kona Anne på 55 og sønnen Bernt Tobias på 25. I tillegg døde også Gunder si eldre søster Guri (64). Guri bodde på det tidspunkt i heimen til Anne og Gunder.

Inger Elisabeth, Anne, Bernt Tobias og Guri ble begravet samtidig, under strenge sanitære restriksjoner. Gunder selv kunne ikke være med. Han var sengeliggende i tre måneder og 10 dager. På det meste var 10 familiemedlemmer sengeliggende. Et veldig slag. Denne hendelsen skjedde på ettervinteren i 1843.

Tiden etter denne hendelsen ble ei prøvelsestid for Gunder. Han forteller selv at denne trengselstiden gjorde at han nå, mer enn tidligere kunne si: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.» Men dette var ikke lettvinte ord. Han kunne gjøre Jobs ord som sine, «Herren gav, Herren tok», men det falt svært tungt for han å legge til «Herrens navn være lovet». Etter Guds nåde kunne han etter hvert også gjøre det til sitt.



Født på Gyland i Sokndal
På garden Gyland i Sokndal, like ved grensa til Eigersund kommune, var det Bernt Olsen og Siri Gundersdatter som var brukere mot slutten av 1700-tallet. Bernt var fra Gyland og født i 1751, mens kona Siri var fire år yngre og født på garden Kvam i Sokndal. Siri og Bernt hadde to barn, Guri født i 1779 og Gunder som ble født 24. oktober 1790. Foreldrene karakteriseres som aktverdige, men de var ikke bekjennende kristne.

Gunder var engstelig som liten, og moren var bekymret for hvordan det skulle gå med den eneste sønnen. Etter normal skolegang, ble han konfirmert av presten Berhoft i 1806. Presten så hva som bodde i den unge gutten, og ville ha ham til skolelærer. Gunder svarte ja, og begynte som lærer samme året som han ble konfirmert. Han var streng og hissig og gikk ikke av veien for å tukte skolebarna, noe han angret etter at han ble en kristen. Da ba han flere av sine elever om tilgivelse.

Haugianismen begynte å få fotfeste i Sokndal på denne tiden, ikke minst ved virksomheten til heskestadbuen Svend Dybing. Gunder var som ungdom motstander av den nye lekmannsbevegelsen. Skjærtorsdag 1814 hadde Dybing møte i et hus like ved kirken i Sokndal. Gunder Ougendal møtte opp på møtet og begynte å diskutere med Dybing. Det samme skjedde på møtet langfredag, men disse møtene førte til at Gunder ble åndelig vakt. De tre neste årene hadde Gunder mange samtaler både med Dybing, John Haugvaldstad fra Stavanger og andre kristenledere og omlag 1817 ble han frelst.

Du kan lese mer om Svend Dybing her

Mens dette pågikk, overtok han heimegarden på Gyland etter faren sommeren 1813. Gunder sluttet da som lærer, men hadde en ny periode i skolen i 1848-1856. I januar 1814 ble han gift med den ett år eldre Anne Berntsdatter Rosland. Anne og Gunder fikk ni barn. De ble på Gyland til 1825 da de solgte garden og kjøpte ny gard på Åvendal (Ougendal).

Etter den store tragedien i 1843, giftet Gunder seg på nytt i desember 1847. Den andre kona var 48 år, enke og het Kristine Gjertine Regedal. Dette ekteskapet ble aldri lykkelig. I tillegg til garden, var Gunder engasjert i avholdsbevegelsen og ei kort tid i kommunale verv.

Sine siste år tilbragte Gunder og kona hos sønnen Ole på Rosland. Før det hadde de bodd noen år i folge på Lindland, hos noen venner der. Gunder døde 10. mars 1875, mens kona døde to år senere.

Gamle Bø bedehus som Gunder var en pådriver for å få bygget


Predikant og åndelig leder
Helt fra han ble frelst, var vitnetjenesten det sentrale i Gunder sitt liv. Etter tragedien i 1843 fikk forkynnervirksomheten det meste av tiden hans. Rogalands fremste haugianerleder John Haugvaldstad døde i 1850. Den som da overtok som den fremste lederen for lekfolket i Rogaland, var Gunder Ougendal. Han besøkte bygder fra Lindesnes til Bergen, og ble en høyt aktet leder og forkynner.

Gunder var en veldig flittig brevskriver, og drev på den måten en utstrakt veiledning og sjelesorg. Heimen hans var åpen for besøkende, og mange kom til ham både fra nærområde og fra bygder langt borte, for å søke råd og sjelesorg. Gunder Ougendal var flittig brukt som megler når det oppsto strid blant kristenfolk. Han var også sterkt engasjert i misjon, og var en av stifterne av Det norske misjonsselskap i 1842. Da hadde han og andre lokale haugianere allerede flere år tidligere startet en lokal misjonsforening i Sokndal.

Ole Årrestads omvendelse fikk konsekvenser til Kina

Kirkehistoriker Heggtveit skriver om Ougendals forkynnelse: Den første tiden tok han sjelden utgangspunkt i et bestemt skriftsted. Han leste gjerne ett eller to kapitler fra Bibelen og anvendte noe av det til vekkelse og oppbyggelse. I Det gamle testamente var han spesielt glad i fortellingen om Josef. Han hadde et sjeldent lys i Guds ord og forsto å benytte det på den rette måte.

Senere i livet begynte han å ta utgangspunkt i en bestemt tekst, og utla og anvendte det «som den beste prest». Han var sterkt evangelisk i sin forkynnelse. Rettferdiggjørelsen av tro var sentral i hans taler, men han minnet også ofte om at troen skulle vises i gjerninger. Han ble glad i Rosenius sine skrifter da disse kom til Norge. Han kjente seg hjemme i Rosenius sin forkynnelse.

Helt fra Svend Dybings tid på begynnelsen av 1800-tallet hadde lekfolket samlet seg til oppbyggelse i ei stue i nærheten av kirken. Etter hvert ble det behov for større lokale. Gunder Ougendal var en av pådriverne for å få bygget et bedehus på Bø i Sokndal. Dette sto ferdig ca. 1858.



Kilder:
H.G. Heggtveit: Den norske kirke i det nittende århundrede
Lars Rosland: Rosland i Sokndal
Sven Jonsson mfl.: Sokndal gjennom 150 år
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland