fredag 29. desember 2017

Ole Kallem – Jørpelands svar på Hans Nielsen Hauge

Ole Kallem (foto: Wikipdia)

Haugianermiljøet var sterkt på Strandalandet på 1800-tallet. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdsagent landet rundt.

Ole Hågensen ble født på Sand, vokste opp på Jørpeland, ble gift med ei Tunglandsjente, flyttet til Vikedal, Troms, Trøndelag og Bergen, før han endte sine dager i Telemark. Her følger litt av denne spennende personens historie.

Fra Sand til Jørpeland
Ole Hågensen ble født på garden Sand på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand en gang før 1817, men vi vet ikke hvor de da slo seg ned. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter. Hvor de bodde på det tidspunktet er ukjent.

Hågen og familien dukket imidlertid opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland før 1829. Det året var Marta gravid for fjerde gang, men både mor og barn døde samme år. Da satt Hågen igjen med seks eller sju barn. Han giftet seg derfor for tredje gang i 1831 med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr.

Jørpeland ca. 1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)

Vanskelig oppvekst
Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde også far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838. De tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Han kunne ikke skrive navnet sitt før i voksen alder. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor Sør-Karmøy. Dette var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til slutten av 1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Ole Kallem (tegning: VG 1885)

Frelst som 23-åring
1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var kontakt med brødrevennene i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk han også god kontakt med haugevennene i Strand og ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Fra Morgenbladet 7. juli 1853

Til Nord Norge via Vikedal
Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i Vikedal. Da tok de etternavnet Kallem. Her ble Ragnhild og Ole i tre år. Om en av hans halvbrødre var med på flyttelasset, vites ikke. Da de solgte Kalheim og flyttet nordover i 1855, hadde de med en pleiesønn. Denne pleiesønnen har jeg ikke funnet i noen senere kilder. Ragnhild og Ole hadde ikke egne barn.

Etter at de flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

Tromsø ca.1900


17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte bibler og forkynte Guds ord.

Senere den vinteren reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små.

Ole Kallem (foto:wikipedia)

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig.

Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. Han hadde mange møter bl.a. i Kirkenes, Vardø og Vadsø og startet både avholds- og misjonsforeninger der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Stavanger Amtstidende 16. februar 1881

Haugesund Totalavholdsforening hadde ved slutten av forrige år 366 voksne medlemmer og 160 barn. Til sammen 526. Foreningen har nå fått en betydelig tilvekst som i vesentlig grad skyldes totalavholdsagent O. Kallem som nå en tid har virket her, skriver Karmsundposten. Siden hans ankomst til Haugesund er det inntegnet som nye medlemmer 251 voksne og 240 barn, eller 491 individer. Totalforeningen teller altså nå til sammen ikke mindre enn 1017 medlemmer, eller omtrent en femtepart av byens innbyggere. (Noe fornorsket)

Til Trøndelag
I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn. Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter at ett eller flere barn ble satt bort til slektninger, for at familien skulle klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på  ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. De ble boende i Trondheim.

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Ole Kallem fikk stå i mange stor vekkelser lande rundt, ikke bare i Nord Norge, men også mange steder i sør, blant annet i Bergen og i Ålesund. Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Nid-dikt mot Ole Kallem i Dagbladet 17. oktober 1882

Siste år i Gjerpen
I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand. Samtidig som han talte for totalavhold, forkynte han alltid Guds ord samtidig. 

Fra Stavanger Aftenblad 27. august 1923

På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim i 1879 og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. Det var minneord om han i mange av landets aviser. Under denne artikkelen har jeg tatt med et langt minneord som først sto i VG og sener i Bergens Tidende. (Noe språklig revidert) I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans i Skien av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»


Kilder:
Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre
Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)
Wikipedia.no
Digitalarkivet
nb.no (Nasjonalbiblioteket)
Jan Alsvik: Folk i Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland
Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie
Lokalhistoriewiki.no
Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no



Vedlegg 1:

Ole Kallem
Overalt var «gamle Kallem» kjent og overalt hadde han venner. Dette er i den grad sant, at det i hele vårt land fra Lindesnes til Nordkapp neppe finnes en eneste bygd som Kallem ikke har besøkt. Og hadde han først vært et sted, s ble han ikke snart glemt.

Det viste seg nok, når det ryktes at han igjen kunne ventes. Da ville alle av sted og høre ham og hilse på ham og takke for sist. Jeg så et eksempel på dette engang i Tromsø, som jeg ikke lett glemmer. Jeg var der nord på et avholdsmøte og der var Kallem også. Ikke før ryktes at «gamle Kallem» vak kommet, før venner fra fordums dager strømmet til for å hilse på ham. Og så måtte han tale på bedehuset. Det var ikke lang tid for å få møtet bekjentgjort, men huset var fullt lenge før møtet begynte. Enda langt inne fra landet hadde folk innfunnet seg. Jeg begriper ikke hvordan de kunne få vite om det på så kort tid.

Ja, Kallem talte og sluttet og sa «takk for i dag», men folk satt som om de ventet mer. Kallem sto da opp igjen og talte noen ord og sa igjen takk for seg. Men det var bare få som gikk. Så tok Kallem yttertøyet på og ville gå, men da fikk man se hva det var folk så etter, for da reiste de seg alle mann og ville fram og hilse på ham. Det var så mange år siden han hadde vært her nord. Det var så lenge siden de hadde sett ham og hørt ham, så nå kunne de da ikke gå før de i det minste hadde fått ta him i hånden.

«Det var så gjildt å sjå deg att», sa en. «Du kjenner vel ikke meg nå, Kallem», sa en annen. «Eg måtte hit å helsa på deg», sa en tredje. Tårene sto dem i øynene, mens de trengte seg fram for å se ham, få et håndtrykk eller et ord fra ham. Og der sto Kallem som en far som har vært lenge borte. Det var et av de mest gripende øyeblikk jeg har opplevd. Men Kallem har opplevd mange slike stunder. Det var nesten slik overalt hvor han kom. Hva må det være med det mennesket som på en slik måte kan vinne folks hjerter til seg – kanskje bare ved et eneste møte!

I over 30 år har Kallem vært på vandrende fot blant oss. Han har brukt alle de transportmidler som vårt land eier. Ja, endog lappenes reinsdyrskyss over Finnmarkens snekledde fjellvidder. Han begynte som Bibel-kolportør og oppbyggelsespredikant i 40 års alderen og har siden holdt på snart som avholdspredikant og snart som Indremisjonær. I den siste tid har han virket som agent i Det Norske Totalavholdsselskaps tjeneste. Men enten han reiste som avholdsagent eller som Indremisjonær, så var hans virksomhet i det store og hele det samme. Når han reiste som avholdsagent, så pleide han den ene dagen å tale Guds ord, den andre dagen avholdssaken. Og reiste han som Indremisjonær, så glemte han ikke avholdssaken. I så henseende måtte han ha sin frihet. På andre vilkår fikk man ham ikke til å reise. Det var hans overbevisning at han på den måte utrettet mest, og i det hadde han visstnok rett.

Det var lekpredikantenes tid da Kallem sto fram. Denne tid som kjent begynte med Hans Nielsen Hauge, danner et viktig avsnitt i vårt folks historie. Den har vært en vekkeslsestid som har lagt alvor i manges sinn og stillet en stor del av folket ansikt til ansikt med livets viktigste spørsmål. Den har hatt sine skyggesider – og hvilken tid har ikke det? – men det store og hele har den vært meget fruktbringende for vår utvikling i sædelig og religiøs retning.

Vårt land har i denne tid hatt en mengde lekpredikanter, og flere av dem har øvet en stor innflytelse i vide kretser, men neppe noen av dem har hatt en slik betydning som Ole Kallem. Han var ganske visst Norges merkeligste og største lekpredikant, nest etter Hans Nielsen Hauge selv. Ingen har virket så lenge og fartet så vidt, og neppe har noen eiet hans storslagne begavelse, hans begeistring og kraft. Jeg har hatt anledning til å høre mange av disse folk forkynne Guds ord, ofte med gripende virkning. Men jeg har aldri hørt en slik Guds ords forkynnelse som Kallems i hans lykkeligste stunder.

Det var begeistrings ild og kraft over ham i slike øyeblikk, som uvilkårlig rev folk med. Det var en forståelse mellom ham og tilhørerne som lot både dem og ham føle at ordene kom fra hjerte og gikk til hjertet. Og det var en klarhet og en sannhet i hans tale, som viste at han ikke alene var vel hjemme i det som han forkynte, men også at han kjente menneskets hjerte og visste hvordan de skulle tas. Å sitte sløv og kald når Kallem talte, var umulig. Han visste å finne hjertestrengene, hvis der var noen. Han hadde i sannhet en vidunderlig evne til å vinne folk.

Han kunne tale både til ungdommen og alderdommen, han hadde noe til enhver. Når i tillegg hele hans vesen og vandel var preget av den samme ånd som levde i hans forkynnelse, at han var åpen, elskverdig likefram i all sin ferd, forstå vi at en slik mann måtte komme til å øve overordentlig stor innflytelse der hvor han gikk fram. Kallems betydning for vårt folks utvikling er det heller ikke lett å overvurdere. Tusener og atter tusener skylder ham de første alvorstanker som brøt fram i deres sinn og gjorde dem til «andre mennesker». Tusener kaller ham sin åndelige far. Hvor mangt et hjem har han ikke omskapt! Hvor mye ville ikke vært annerledes både i by og bygd om ikke Kallem hadde levet.

Og denne mektige mann var utgått fra en fattig husmannsstue i Strands prestegjeld i Ryfylke. I sin ungdom fristet han de samme kår som var vanlig for husmannsgutter på de kanter. Så snart han ble stor nok, måtte han ut som gjeter, for at det kunne lette litt på byrden for foreldrene hjemme. Som gjeter fikk han mat og klær, men med oppdragelse og undervisning fikk det gå som det kunne. Skolegang ble der neppe tale om en gang. Derved var riktignok heller ikke så mye tapt, for allmueskolene var ikke my verd i de tider. Det var å høre lekser og lese nyetestamentet eller Grøgårdsboka, og det kunne en gutt som Ole like godt gjøre på gjeterbakken.

Da han hadde vært gjeter i sju år og var blitt konfirmert, ble han dreng eller gårdsgutt. Han gjorde god nytte for seg, siden han var stor og sterk og dertil så flittig og «trugen». Da han hadde tjent i åtte år, døde far hans. Han måtte da hjem for å hjelpe til på husmannsplassen. Kort tid etter overtok han husmannsplassen og giftet seg. Nå levde han som husmann i 12 år. Om vinteren var han på fiske og om sommeren gikk han i arbeid hos folk når han ikke trengte være hjemme.

Det var nok smått for ham, men med flid og sparsommelighet lykkes det likevel for ham å legge så mye til side, at han kunne kjøpe seg en liten gard i Vikedal. Denne garden het Kallem, og derfra tok han navnet sitt. Det var omtrent på denne tid, eller noe tidligere at han begynte å holde oppbyggelser og det med slik framgang at det snart ble klart både for ham selv og andre at her hadde han sin egentlige oppgave. Det varte heller ikke lenge før det også ble hans egentlige gjerning. Fra Vikedal flyttet han til Målselvdalen hvor noen venner hadde kjøpt en gard til ham. Derfra flyttet han igjen til en gard i nærheten av Trondhjem. Her hadde han sitt hjem fram til 1879, da han flyttet til Gjerpen ved Skien. I Skien var det han døde 29. mars i en alder av 72 år. Han var født 1813.

Han ble vunnet for Totalavholdssaken av doktor Oskar Nissen for seks år siden, den gang da Nissen stiftet Trondhjems Totalavholdsforening. Fra den dag var Kallems liv nesten utelukkende viet til denne saks fremme. Han har stiftet over 100 totalavholds foreninger og fått mange tusen til å avlegge avholdsløftet. Avholdsvennene betraktet ham derfor også som en av sine første menn og stilte ham side ved side med Asbjørn Kloster og Oskar Nissen.

Hans begravelse foregikk i Skien påskeaften under stor deltakelse av venner fra fjern og nær. I likfølget såes blant andre Det norske totalavholdsselskaps formann og sekretær og utsendinger fra flere totalavholdsforeninger og godtemplarsloger. Arendal og Tønsbergs foreninger var møtt fram med sine faner, likeså stedets godtemplarforening.

I sørgehuset talte prost Hauge (Hans Nielsen Hauges sønn), som også forrettet jordpåkastelsen. Ved graven brakte Det norske totalavholdsselskaps formann, lege Oskar Nissen, den avdøde en hjertelig takk for hans arbeid i avholdsselskapets tjeneste og la ned en stor laurbærkrans på hans kiste. Kretsformannen i Arendal krets, Hr. navigasjonslærer Berge, la en krans på kisten fra foreningen i Arendal. Det samme gjorde skomakermester Olsen fra Horten foreningen. Tilslutt sto kaptein Reynholds fra Porsgrunn opp og framsa et dikt med takk og farvel til ham fra Godtemplerne.

Må man ikke når man står ved enden av et slikt liv, utbryte med Bjørnson.

Hva bondens jord kan bære,
Skjønt aldri der ble sådd,
Det er vå folkeære
Og har vår fremtid spådd.

Fra Bergens Tidende 17. april 1885. Hentet fra VG.
Ukjent forfatter.



Vedlegg 2


Morgenbladet 4. september 1860














onsdag 27. desember 2017

Hva vil skje før Jesus kommer igjen?


Guds ord taler ofte om at Jesus kommer snart igjen for å dømme levende og døde. Den sier også noe om hva som skal skje i de siste tider.

Guds ord er sannhet. Bibelen har derfor alltid rett i det den forkynner oss, enten det gjelder historien som ligger bak, eller når den taler om det som heretter skal skje. Bibelens tale om skapelsen, forberedelsen av Jesu første komme, hans fullførte frelsesverk og evangeliets framgang de første årene etter Jesu himmelfart, kan vi se tilbake på som historiske sannheter. Bibelen taler også om hva som skal skje fram til Jesus kommer igjen. Det vil gå i oppfyllelse til minste detalj slik Bibelen sier.

Om Bibelens profetier og forkynnelse om Jesu gjenkomst, sier Jesus selv i Joh 13:19: «Fra nå av sier jeg dere det før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at jeg er den jeg er.» Mange Guds barn som ønsker å bøye seg for Guds ord, har kommet til ulike konklusjoner når det gjelder forståelsen av disse ting. I desember har jeg lest tre bøker som behandler Bibelens tale om de siste tider før Jesu gjenkomst. Bøkene er forfattet av tre forkynnere jeg har stor tillit til. De tre kommer til ulike konklusjoner ut fra Ordets tale, selv om de alle har en ydmyk holdning til Guds ord.

Jeg vil her gjengi med få setninger hva som kommer fram i de tre bøkene, og jeg håper forfatterne kan kjenne seg igjen i min særdeles korte gjengivelse.

Asbjørn Nordgård
I boka «Troens ord» forkynner Nordgård i to kapitler om dette tema, «Når Jesus kommer igjen» og «Israels plass i frelseshistoriens avslutningsfase». Nordgård forstår Guds ord slik at Jesus kommer igjen en gang for å dømme levende og døde. Når Johannes åpenbaring taler om de tusen år, ofte kalt tusenårsriket, mener Nordgård det er tale om tiden fra Jesu himmelfart til han kommer igjen til dom og frelse. Før Jesu gjenkomst skal det være ei trengselstid for Guds folk.

Om Israel skriver han at Bibelen forkynner at Israel skal få landet sitt igjen, noe som også skjedde i 1948. Videre sier han Israels folk skal vende seg til Jesus som sin frelser før Jesus kommer igjen.

Sverre Bøe
Sverre Bøe har skrevet boka «En blodrød tråd gjennom Johannes` åpenbaring». Dette er en oppbyggelsesbok med bakgrunn i hans doktorgrad om denne Bibelens siste bok. Bøe deler i hovedsak Nordgårds synspunkt, men med en viktig forskjell. Mens Nordgård mener at «tusenårsriket» er tiden vi lever i nå, mener Bøe at det er noe som kommer.

Også Bøe skildrer den siste tid som ei trengselstid for Guds folk. Etter at flere antikrister har hatt sin tid, vil Antikrist/Dyret med stor A tre fram. Antikrist vil tilslutt bli beseiret av Kristus og kastet i ildsjøen. På dette tidspunkt er det at de kristne skal bli rykket bort for å være sammen med Herren.

Etter det blir Satan bundet i tusen år og i disse årene blir det fred som råder på jorden. Jesus selv skal være hersker, kanskje sammen med martyrer. Bøe skildrer tiden i de tusen år med stor forsiktighet og mange spørsmål. Han antyder at alle som lever i disse tusen år skal være kristne. De som ikke er frelst, ble dømt i oppgjøret med Antikrist. Djevelen er bundet i disse tusen år, men slippes løs helt på slutten av perioden. Da skal han igjen forføre mange og sammen med Gog og Magog føre krig mot de hellige, men Kristus skal beseire dem og de blir kastes i ildsjøen.

Bøe hevder at Johannes Åpenbaring ikke taler om Israel som land og folk i de siste tider. Om den saken henviser han til Romerbrevet 11, som taler både om at jødene skal få sitt land igjen og at store deler av folket skal bli frelst.

Andreas Årikstad
«Endetiden – en enkel oversikt» er tittelen på Andreas Årikstads grundige bok om de siste tider. I boken prøver han å gi en systematisk framstilling over hendelsene fram til Jesus siste komme. Også for Årikstad er det avgjørende viktig å tenke som Guds ord.

Han skriver at endetiden starter med at Guds folk blir rykket bort fra jorden. Om dette skjer før eller midt i den store trengsel, holder han åpent. Den store trengsel er en periode på sju år,
og avsluttes med Herrens dag og det store oppgjør med Antikrist. Han mener det er flere ting som taler for at folk kan bli frelst etter at de kristne er «rykket bort».

Like før Antikrist blir beseiret, vil han og hans hær slå Israel, men da kommer Jesus igjen på Oljeberget, og oppretter sitt tusenårige rike. Idet Jesus kommer igjen vil hele Israel ta imot Ham som sin frelser. Israels folk vil i tusenårsriket være et redskap til store vekkelser. Helt mot slutten av de tusen år, slippes Satan fri fra den varetekt han har vært i. Han vil forføre mange, før Jesus vil utøve den endelige dom.

Alle tre er enige om at det endelige skillet for alle mennesker er en evig himmel for Guds barn, og en evig fortapelse for dem som har forkastet Jesus som frelser.

Ettertanker
Guds ord er den avgjørende kilde for å granske hva som «heretter skal skje». Jeg har lest utallige bøker om emnet, men jeg synes fremdeles det er vanskelig å se et klart hendelsesforløp ut fra Guds ord. Et punkt jeg ikke kan komme til rette med i Årikstad sin tolkning, er muligheten for en ekstra sjanse for dem som ikke er frelst når Jesus henter sine i sky. Sverre Bøe skriver om dette: «Hvor i Bibelen leser vi om en slik sjanse nummer to («secon chance»)?»



Selv forkynner jeg at Jesus kan komme igjen i dag og at den som da ikke har sin sak i orden med Jesus, er evig fortapt. Det mener jeg er i tråd med hele Bibelens tale. Personlig ligger jeg nok nærmest Nordgård og Bøe i denne sak, men synes at også Årikstad har mange gode argumenter for sitt syn.

Jeg innledet disse tankene med bibelordet i Joh 13:19: «Fra nå av sier jeg dere det før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at jeg er den jeg er.» Jeg er glad for alle som legger ned mye arbeid i å prøve å forstå hele Guds ord. Derfor er jeg glad også for disse nevnte bøkene, som hjelper oss inn i Guds ord. Så vil vi i få se den rette sammenheng når alt dette skjer. Da, som nå, er det avgjørende viktig, å ha sin sak i orden med Jesus. Han kommer snart!

Takk før bøkene!









søndag 3. desember 2017

Se, brudgommen kommer


Vi er inne i adventstiden. Vi venter på julen og budskapet om han som ble født i Betlehem. Samtidig venter vi på at Jesus skal komme igjen. Han kommer snart!

I Matteusevangeliet kapittel 24-25 taler Jesus til disiplene sine om de siste tider og når han skal komme igjen, for å hente sine til seg. Han sier oss på forhånd hvordan det skal bli i de siste tider og ved hans gjenkomst. Dette er talt for 2000 år siden. Det må bety at er det lik før det skjer. Vi ser at mye av det Jesus forkynner allerede er oppfylt. Vi vet han komme veldig snart, men ikke dag og time.

Mye blir sagt i Guds ord om ting som skal skje i naturen, folkene og med Israel før Han kommer. I lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruene, blir vi først og fremst minnet om forholdet innen kristen-flokkene. Alt tilsier at de siste tider blir vanskelig tider for Guds folk. Og vi merker det tydelig her og nå. Vi ser et alvorlig frafall i folket vårt og i Den Norske Kirke, men også langt inn på våre bedehus.

Mange skal falle fra, sier Jesus i Mat 24,10. Jeg kjenner folk som var aktivt med i kristent arbeid. De sang og vitnet om Jesus. Nå ser vi dem ikke lenger. Det er sjelden dette skjer i et nu, oftest kommer en litt etter litt på avstand fra Jesus, Guds ord og Guds forsamling.

Mange falske profeter skal stå fram, fortsetter Jesus i vers 11. Det vi ser i skremmende grad i dag! I den kristne presse er det debatt om alle blir frelst til slutt, om den som ikke tror på Jesus blir utslette og ikke går fortapt, eller om det er en fortapelse som venter den som ikke tror på Jesus. Guds ord blir satt til side for egne tanker og filosofier.

Andre forkynner store tegn og under. De samler massevis med folk, men går du etter hva som forkynnes, er det et annet evangelium. Atter andre er mer opptatt av drømmer og syner, enn av hva som står skrevet i Guds åpenbaring, Bibelen.


Jeg er også skremt av hvordan vranglæren får innpass i bedehusets rekker. Det er nok å nevne Guds ords tale mot kvinnelige prester og eldste. Guds ord sier at «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller være mannens Herre.»  Inntil for 60 år siden var det så godt som ingen prester eller bedehusfolk som åpnet for kvinnelige prester. Nå møter mange av bedehusfolket opp i gudstjenesten selv om det er en kvinne som er prest. Og forstår du Guds ord slik at det er forskjell på menns og kvinners tjeneste, tier du stille. Belastningen blir for stor å tale som Ordet. Det krasjer fullstendig med verdens likestillingsideal.

Bibelen sier: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger. (2Joh 10-11) Er du nøye med hvem du går og hører på?

Da når alt dette skjer, sier Jesus, da skal himlenes rike være å ligne med 10 jomfruer som gikk brudgommen Jesus i møte. Den siste dagen viste hvem som var klar, og hvem som ikke hadde sin sak i orden med Gud. Hvordan er det med deg?

Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham. Joh 3:36










onsdag 22. november 2017

Edvard Masoni – med stormangrep på Kinamisjonen

Misjonshøyskolen i Stavanger fotografert i 1896.
Edvard Masoni helt framme. (foto: skuvla.info)

Ole Edvard Masoni var misjonær i Kina for Kinamisjonsforbundet (NLM), men brøt med NLM på grunn av uenighet om ordinasjon og liturgi. Hvem var denne merkelige mannen?

Same fra Rana
Reindriftssamene på Nordkalotten var ikke bundet av landegrenser. Mange svenske samer dro til kysten av Norge for å finne godt beite til dyra sine. I Arjeplog i Sverige var det noen samer som brukte søndre del av Saltfjellet som beiteområdet. En av disse familiene var foreldrene til Ole Edvard Masoni.

Foreldrene slo seg etter hvert ned som husmenn i Dunderlandsdalen i Rana kommune og her ble Ole Edvar Anderson Fjällmann født. Dette var hans opprinnelige navn. Senere brukte han Nilsen som etternavn, men skiftet som ungdom til etternavnet Masoni. Han er derfor mest kjent som Edvard Masoni.

Edvard ble født i Mo i Rana 25. mai 1870 og vokste opp i Dunderlandsdalen, på vei opp mot Saltfjellet. Foreldrene hans var svært fattige, og faren måtte ofte ut å tigge for at familien skulle overleve. Senere flyttet Edvard og mora til hans eldre bror Johannes, på Isterstranda ved Mo i Rana. Broren Johannes var en kjent bygdeorginal i Mo. Moren omkom i fjellet en vinter. Det ble fortalt at hun da var på vei til en samisk trollmann i Jokkmokk, for å «sette gann på» (skade ved trolldom) noen hun var blitt uvenner med. Som ungdom var Edvard fisker, både i Lofoten og i Finnmark. Senere tok han et skoleår på Helgeland Amtskole, og ble etter det lensmannsdreng i to år.

Edvard Masoni i 1896 (foto: skuvla.info)

Kall til Kina
Edvard hadde kjent på et misjonskall fra han var åtte år gammel, og dette kallet ble forsterket da han gikk på amtsskolen. I 1894 søkte han og ble opptatt på misjonshøyskolen for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Stavanger. Her gikk han på skole i tre år. Masoni kjent på et kall til Kina, men her hadde ikke NMS misjonsarbeid på den tid. Han tok derfor kontakt med NLMs generalsekretær Johannes Brandtzæg i 1896, med tanke på utreise for det som da het Kinamisjonsforbundet.

Brandtzæg og hovedstyret i NLM var sterkt i tvil om det var rett å ta opp Masoni som misjonær for NLM. De var usikre på om han var personlig egnet. Etter behandling i styret, ble det enstemmig vedtatt å ta han opp som Kinamisjonær. Hovedstyret ville at han skulle reise ut med det samme han var ferdig på misjonsskolen. Brandtzæg søkte derfor kirkestatsråd Jacob Sverdrup om å få Masoni ordinert til prest før utreise. Dette var ikke noe sterkt ønske fra Masoni selv. Han var ikke opptatt av noe ordinasjon på det tidspunkt, men var villig til å bli ordinert om NLM ønsket det.

Byråkratiet i departementet tok tid, og før svaret fra Sverdrup forelå, kom Bradtzægs søknad hovedstyret for øret. Søknaden var noe Brandtzæg hadde gjort uten å behandle saken i styret. Hovedstyrets flertall ønsket ikke at Masoni skulle bli ordinert, og gjorde vedtak om det. Da et positivt svar fra statsråd Sverdrup forelå 17. november 1897, måtte Brandtzæg derfor svare med å beklage at han hadde handlet utenom styret, og at ordinasjonen ikke ble noe av likevel.

Kinamisjonens arbeidsfelt i Kina

I Kina for NLM 1898-1902
Dermed reiste Edvard Masoni til Kina uten å ha blitt ordinert. Han ankom Kina våren 1898. Det første året ble brukt til å lese språk. Masoni hadde nok en vanskelig personlighet som ikke hadde lett for å innordne seg. Rapportene fra Kina viser at det var samarbeidsproblemer i alle de årene Masoni var ansatt i NLM.

Sommeren 1899 var det misjonærkonferanse for NLMs kinamisjonærer. På den tid hadde ikke kvinnene adgang til konferansen, som var det høyeste organet for NLM på misjonsmarken. På denne konferansen gjorde den ferske misjonæren fra Rana seg bemerket. Han fremmet et forslag om at kvinner skulle ha sete i konferansen med tale og stemmerett i saker som angår deres egne arbeidsgrener. Dette forslaget ble ikke vedtatt da, men kvinnene fikk adgang til konferansen som observatører. Masonis forslag fikk imidlertid flertall på konferansen i 1903 og ble godkjent av NLMs generalforsamling i 1905.

NLMs første åtte misjonærer til Kina

Etter språkstudiet reiste Masoni på flere undersøkelsesreiser, både alene og sammen med andre misjonærer. Sommeren 1899 var han på undersøkelsesreise til Haishan. Høsten samme år reiste han til Honan på oppdrag av konferansen. De ville han skulle undersøke hele Honan-distriktet, men Masoni besøkte bare byene Tengchow og Nanyang, noe han fikk kritikk for av styret for feltet. Masoni møtte et vennlig folk i Honan, men også «ofte sandstormer og mye røverpakk». Han mente området var usunt å bo i for utlendinger, og valgte selv å være stasjonert i Yüngyang, hvor han fikk leie et hus. Her ble han til våren 1900. Yüngyang ligger langs elva Han, 18 mil fra Laohokow som var misjonens hovedsete i Kina.

Han var også utsendt våren 1900, sammen med en misjonær fra et annet land, for å finne en ferieplass for de utenlandske misjonærene

Sommeren 1900 ble det uro i Kina. Det såkalte bokseropprøret rettet seg i første rekke mot kristne kinesere og de utenlandske misjonærene. Mange tusen kristne kinesere mistet livet, og flere hundre utenlandske misjonærer. Opprøret ble slått ned og freden gjenopprettet i september 1901.

NLMs misjonærer ble først evakuert til Laohokow og så videre til Hankow. Derfra reiste alle misjonærene heim til Norge, bortsett fra Masoni. Han ble igjen i Shanghai i det året bokseropprøret pågikk. Her ble han et viktig bindeledd mellom Kina og misjonsledelsen i Norge. Det fortelles at Masoni alltid gikk med ei skarpladd rifle mens bokseropprøret pågikk. En måned før freden ble sluttet, reiste Masoni tilbake til misjonsfeltet. Han bodde fra august 1901 på Tsingshankiang misjonsstasjon og hadde tilsyn med alle de andre stasjonene derfra, fram til de andre misjonærene kom ut igjen i februar 1902.

Kinesere og Kinamisjonærer

Da nye og gamle misjonærer var tilbake i Kina, reiste Masoni til «sin» stasjon i Yüngyang. Sommeren 1901 hadde NLMs generalforsamling gjort endelig vedtak om at NLMs misjonærer ikke skulle ordineres. Dette hadde vært en betent debatt både i Norge og blant misjonærene i Kina. Etter at endelig beslutning var fattet, forlot en stor del av NLMs misjonærer organisasjonen. Masoni var en av dem. Han skrev til hovedstyret at han ikke kunne bøye seg for vedtaket som var fattet, og styret tok brevet som en oppsigelse.

Masoni mistet dermed lønna, og han ble krevd for et lån han hadde til NLM. Da han var ferdig på Misjonshøyskolen i Stavanger og gikk over til NLM, måtte han dekke skolepenger på kr.3000,- til Misjonshøyskolen. Av dette betalte NLM halvparten og de lånte Masoni den andre halvparten. Dette lånet forfalt når han sluttet i NLM, men han betalte det ikke tilbake. Masoni fortsatte noen uker i Kina på eget ansvar, men måttet til slutt reise heim til Norge på lånte midler fra NLM. Han ankom Stavanger i slutten av november 1902. Misjonens ledelse konkluderte på følgende vis: «Forholdet mellom ham (Masoni) og misjonen og medarbeiderne hadde aldri vært lykkelig.»

Ordinasjonsstriden
NLM ble stiftet i 1891. Det første tiåret etter stiftelsen ble den kirkelige kursen lagt. Striden sto først og fremst om hvorvidt NLMs misjonærer skulle ordineres av Den norske kirke eller innvies av NLMs hovedstyre. Det andre stridsspørsmålet gjaldt hvilken liturgi som skulle brukes på misjonsmarken. Det store flertallet av misjonærene ønsket ordinasjon, men ledelsen i Norge var skeptisk. Saken var oppe på flere styremøter og generalforsamlinger og endte med at NLM ikke vil ordinere sine utsendinger, men innvie dem selv ved en forbønnshandling av hovedstyret.

Spørsmål om rituale ved kirkelige handlinger ble først vedtatt av generalforsamlingen i 1895. Da het det kort og enkelt at faste ordninger «bør være så få og enkle som mulig.» Misjonærene var heller ikke enig i dette og ønsket rituale lik det som var i Den norske kirke. Hovedstyret delte ikke dette synet, og vedtok en ordning som bl.a. innebar så få og enkle faste former som mulig, plass for nådegavene og fri bønner. Hovedstyrets forslag ble vedtatt av generalforsamlingen.

Disse vedtak førte til at en stor del av misjonærene og noen i hovedstyret sluttet i NLM. En av dem som sluttet var som nevnt Edvard Masoni, som da hadde skiftet syn på spørsmålet om ordinasjon.

Oppgjør med NLM
Etter at Masoni kom heim til Norge senhøstes 1902, reiste han mye rundt i Norge og hadde møter om Kina. På disse møtene brukte han mye tid på harde angrep på NLM. Angrepene gikk både på NLMs syn på ordinasjon og ritualer, men også på den behandlingen han selv mente seg utsatt for da han måtte slutt i NLM. Han skrev også flere ramsalte innlegg i ulike aviser der han advarte mot NLM.

Flere misjonsvenner skrev også innlegge både til støtte for og mot Masoni. Jeg har funnet artikler om Masoni-saken i aviser i hele Sør-Norge. Masonis virksomhet i Norge ble avsluttet tidlig på høsten 1903 da han satte kursen vestover.

Tønnes Frøyland

Til Amerika for å bli lege
17. oktober 1903 gikk Masoni om bord i båten «Saint Louis» som lå til kai i Southampton, med kurs for New York City. Planen hans var å utdanne seg til lege, med tanke på ny utreise til Kina. Han begynte på det fireårige legestudiet på Hamline universitet i Minneapolis høsten 1904.

På universitet traff han en annen nordmann, Tønnes Frøyland fra Sokndal. Frøyland hadde planer om utreise som legemisjonær for NLM. Masoni begynte etter kort tid å motarbeide Tønnes Frøyland. Han fikk med seg noen venner, og de spredte mange og vonde rykter om Frøyland. De anklaget han blant annet for å leve i umoral, uærlighet, latskap og for å mangle åndelig interesse. De sendte også brev til hovedstyret for NLM med slike anklager. Ryktene nådde også Tønnes selv, og han sendte et forklarende brev til hovedstyret.

Hovedstyret tok dette så alvorlig at de sendte den kjente misjonshøvdingen fra Egersund, Brynjuf P. Mugaas til Amerika for å undersøke saken. Masoni selv reiste bort da Mugaas kom til USA. Mugaas konkluderte med at alle anklagene var falske og forlangte at ryktesprederne skulle trekke anklagene tilbake. Hvis ikke ville de vurdere å gå til rettsak. Dette endte med at de falske anklagene ble trukket tilbake og beklaget.

Mugaas sitt besøk i Amerika medførte en avisartikkel i Stavanger Avis i februar 1910. Artikkelen het «Omkring Masoni» og beskrev Mugaas sin tur som en lystreise på NLMs bekostning. Artikkelen var skrevet av en jernbanemann. Mugaas gikk til meddomsretten med saken, for å få dømt beskyldningene for usanne. Mugaas vant saken og jernbanemannen måtte betale Mugaas sine saksomkostninger.

Edvard Masoni brukte ellers tiden i Amerika til å reise rundt i landet og forkynne Guds ord og å holde foredrag om Kina.  Han fullførte legeutdannelsen og kom tilbake til Norge i 1909.

Kamp for samers rettigheter
I perioden fram til han reiste ut igjen til Kina i januar 1912, talte han på ulike møter rundt om i landet. Han talte på møter i avholdsforening i Stavanger, på basar i loge i Sandnes, foredrag om Kina på Hemnes forsamlingshus, på Halsnøy, Feda og på ulike møter i Jelsa, for bare å nevne noe. Fra Jelsa meldtes det i Stavanger Aftenblad at Masoni holdt et «opplysende foredrag om det såkalte Kinaforbunds forhold til den lutherske kirkes bekjennelse, dets opptreden mot annerledes tenkende og om det åndstyranni det søker å utøve. Foredraget som varte i fulle 2 timer, ble med oppmerksomhet fullt fra først til sist.»

Særlig intens var hans møtevirksomhet på Jæren. Her gikk han til frontalangrep på Kinamisjonens lære, ikke minst i synet på fri nattverd. På Brusand ble bedehuset stengt for han, noe som førte til full splittelse blant bedehusfolket. De som var uenige i at Masoni ikke fikk tale, gikk ut av venneflokken. De kjøpte nabotomta til bedehuset, for å bygge eget bedehus der. På Vigrestad samlet han mye folk og et fyldig referat ble sendt til ulike aviser. Dette resulterte i at kretsstyret for NLM sendte ut en redegjørelse om den såkalte Masoni-saken til foreningene.

(foto: digitalmuseet)

Foruten møtevirksomheten med forkynnelse, informasjon om Kina og agitasjon mot Kinamisjonen, arbeidet Masoni også i disse årene for samefolkets sak. Han skrev flere artikler i det samiske bladet «Waren Sardne». Han reiste sammen med sameaktivisten Elsa Renberg til Finnmark og oppfordret samene til å organisere seg for å fremme sin sak. Det ble referert at Renberg talte på verdslige møter, mens Masoni også fikk tale i kirkene siden han var misjonær. I Finnmark fikk Masoni være med å stifte den første samiske forening i Tana.

Masoni brukte sterke ord også mot Samemisjonens arbeid. Etter at han reiste tilbake til Kina ble det slutt på agiteringen for samenes sak. En historiker skriver at tapet av Masoni var ganske følbart. «Masoni hadde vært en sterk og dyktig forbundsfelle, og som misjonær hadde hans ord ei ekstra stor vekt når andre autoriteter måtte tas i skole.»

Tilbake til Kina
5. januar 1912 var det avskjedsfest for Edvard Masoni i Hatland kirke i Stavanger. Han reiste like etter til Kina. I juli kunne Stavanger Aftenblad melde at Masoni var ankommet Kina. Tilbake i Kina startet Masoni et eget misjonsarbeid i Sichuan. Dette fikk navnet Independent Evangelical Lutheran Mission (ELM). I et minneord over Masoni i Stavanger Aftenblad omtales denne tiden slik: «Han arbeidet som lege og misjonær. Han gikk til fots fra bygd til bygd, helst i utkantene der andre misjonærer ikke kom. Han tok seg av både åndelig og legemlig syke. I mellomtiden hadde han skole for voksne og barn….

Men så ble det opprør i Kina. Røverne kom til den byen Masoni bodde, oppe i Yangtsekiang-dalene. Han måtte rømme for å berge livet, og lå gjemt i ei jordhule i 15 dager. Han led mye vondt og helsa ble knekt for alltid. Røverne tok alt han eide. Noe tok de med seg, mens resten ble brent. Nå sto han fattig og snau. Bare noen kroner til heimreisa til Norge fikk han med seg. Disse hadde han fått av venner i Norge.» (Oversatt til bokmål)

Edvard Masonis gravsten i Åkra, Kvinnherad (foto: skuvla.info)

Siste år
Edvard Masoni kom hjem til Norge for godt i 1928. Da var helsa knekt, og han var uten inntekt og formue. Han flyttet fra plass til plass og tok inn hos venner, men han fortsatte å forkynne Guds ord. I minneordet er forkynnelsen omtalt slik: «Han satte strenge krav til seg selv og til alle som bekjente seg som kristne. Ja så streng var han, at noen syntes han var for streng. Men han gikk aldri utenom det som sto i Bibelen. Noen ganger kunne folk kjenne seg støtt, men måtte stadig erkjenne at Masoni hadde rett.»

Det siste året han levde, bodde han i Åkra i Kvinnherad. Han døde i mars 1930, 60 år gammel og ble begravet i Åkra, Kvinnherad.



Kilder:
Handeland og Tiltnes: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år I og II
Olav Uglem: Norsk misjonshistorie
Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Josef Tungland: Ryfylkebispen Svend Foldøen
Aftenbladet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalarkivet
familysearch.com
R.G.Tiedemann: Missionary Societies in China
Hans J. Henriksen: Sameforeninger I første del av 1900-tallet (Ottar januar 1976)
Kaare Granøyen Rogstad: Streif i Sør-Samenes saga
Per Otnes: Den samiske nasjon
Peder Borgen: Samenes første landsmøte
Axel Coldevin: Mo prestegjeld etter 1850
Samisk skolehistorie 4 (nettutgave)