torsdag 12. juli 2018

Bedehuset ingen nødløsning


Kjølvik bedehus i Ryfylke
Bedehusene er en frukt av vekkelsen som gikk over landet på starten av 1800-tallet ved Hans Nielsen Hauge. Nådegavene hadde trange kår under statskirken, så kristenfolket tok selv ansvar for møtevirksomheten.

I statskirken (DNK) var presten enerådende på Hauges tid. Han ledet gudstjenesten, han forrettet sakramentene og han forkynte Guds ord. Hauge-vekkelsen forble tro mot DNK, men startet i tillegg egne samlinger der de selv tok ansvar for møtene. I disse samlingen var det rom for ulike nådegaver og det var vekkelsens egne ledere som forkynte Guds ord.

Forkynnelsens nødsprinsipp
Presteskapet talte nesten enstemmig imot det nye livet som brøt fram. Etter hvert som tiden gikk, og det ble lovlig for andre å forkynne Guds ord uten prestens tillatelse (konventikkelplakatens oppheving i 1842), ble mange prester positive til lekmannsvirksomheten.

Gisle Johnson var professor ved Universitetet i Oslo, og var sentral i utdanningen av norske prester. Han fikk prege en hel prestegenrasjon med sunn, vekkende og bibeltro teologi. Han var også sentral i organiseringen av ulike misjonsgreiner blant haugianerne. Samtidig tolket han bekjennelsesskriftet Confessio Augustana sin tale om at forkynnere må være «rettelig kallet», slik at det kun var de som var rett kallet av DNK, som kunne forkynne Guds ord.

For å få plass til forkynnere som ikke var prester, utviklet han det såkalte nødsprinsippet. Dette gikk i enkelthet ut på at fordi det var for få prester som forkynte evangeliet rett til vekkelse og frigjøring, og folket dermed alt for sjelden fikk høre evangeliet rett forkynt, var det en nødsituasjon i folket. På grunn av denne nødsituasjonen måtte kirken slippe til forkynnere som ikke var «rettelig kallet».

Frihet for ulike nådegaver
Dette nødsprinsippet var uholdbart, både teologisk og praktisk. Det ble derfor opphevet mot slutten av 1800-tallet. Omtrent samtidig gikk den mest radikale delen av bedehusfolket et skitt lenger i selvstendiggjøringen fra DNK. Noen steder begynte man å feire nattverd uten prest, og i 1913 ble såkalt «fri nattverd» lovlig ifølge norsk lov.

Bedehusfolket ble imidlertid stående i DNK, men tok selv ansvar for og styring av arbeidet på bedehuset. Dette gjaldt i hovedsak Misjonssambandet (NLM) og Indremisjonsforbundet (IMF) sine folk. Noen få ivret for at bedehuset burde bli en frikirke, men de aller fleste fulgte Ludvig Hopes tenkning om å bli i DNK, men ikke være under den.

I dag har vi ikke lenger statskirke. DNK er blitt ei fri folkekirke, med et læregrunnlag i strid med Guds ord. Dette har ført til en usikkerhet og uenighet blant det radikale lekfolket. De fleste avventer situasjonen og står fortsatt som medlemmer i DNK. Andre av oss har meldt seg ut, mens noen av de utmeldte har meldt seg inn i et kirkesamfunnsregister som både NLM og IMF har opprettet.



Nødløsning på vei mot frikirke?
Så er det også blitt en stadig større gruppe som ønsker opprettelse av egen frikirke for bedehusfolket. Enten mange små frikirker, eller ei stor for flere av de nåværende misjonsorganisasjoner og Den Norske Frikirke.

Når jeg hører og leser noe av argumentasjonen fra noen av disse, sitter jeg igjen med et inntrykk av at de ser på bedehusarbeidet som en nødløsning, mens vi enda var i DNK.  Nå når denne kirke ikke lenger er statskirke, og også har et læregrunnlag i strid med Guds ord, er det tid for å legge bedehusarbeidet bak oss, og heller danne frikirke(r). Vi ser at mange av de teologisk mest konservative bedehusfolk, blir de mest kirkelige. Det er nesten som jeg merker en mindreverdighetsfølelse på bedehusets vegne?

Lekmannsarbeidet har bibelsk livsrett
Jeg har gode venner som har en rik tjeneste i ulike frikirker og ønsker Guds rike velsignelse over deres arbeid. Men jeg har ikke tro for å danne noen bedehusfrikirke. Vi er ikke bundet ut fra Guds ord til en bestemt organisering av arbeidet på bedehuset. Vi trenger ikke noe eget kirkesamfunn for å drive arbeidet etter bibelsk tenkning.

Det vi imidlertid trenger, er en vekkende og frigjørende forkynnelse av synd og nåde. Vi trenger å organisere oss slik at nådegavene får fritt rom. Nådegavesentrert, ikke pastorsentrert forsamlingsarbeid. Vi trenger åpenhet i møtene for Åndes ledelse. Alt må ikke være bestemt på forhånd av sanger, bønneformuleringer og annen liturgi.

Samtidig er jeg smertelig klar over at uansett hvordan vi organiserer oss, skjer ingen ting uten ved Den Hellige Ånd. Derfor trenger vi mer enn noe om å rope til Jesus om vekkelse og fornyelse for Guds folk og brennende hjerter for de som ikke er frelst.

Det radikale lekmannsarbeidet på bedehuset var ikke og er ikke en kirkehistorisk nødløsning. Jeg er overbevist om at dette arbeidet fortsatt vil bli til velsignelse for vårt folk, så sant vi får være «fattige i ånden», får forkynne et vekkende og frigjørende evangelium, være helt avhengig av DHÅ og tro mot Guds ord.