onsdag 30. desember 2015

Lars Oftedal – stormann som falt

Lars Oftedal (foto aftenbladet.no)
Få kristenledere har hatt så stor innflytelse i kristenliv og politikk som Lars Oftedal. Enda færre har opplevd et større fall enn han.

Lars Oftedal var vekkelsespredikant som opplevde store vekkelser i Rogaland, på Sørlandet, og også andre steder i landet. Han var prest, han startet flere institusjoner for vanskeligstilte barn og voksne, han skrev bøker og gav ut aviser. Han var med i det meste som fantes av styrer i kristelige organisasjoner i Stavanger. Han var politiker, både i bystyret i Stavanger og på Stortinget.

Midt i dette stod han fram i Petrikirken i Stavanger og bekjente at han hadde falt i «usædelig forhold». Han ble fratatt stilling, tillitsverv og ære. Kort tid etter startet han «Stavanger Aftenblad». Jeg vil i denne artikkelen se litt nærmere på hvem denne mannen var. Min hovedkilde er Berge Furres nesten 900 siders biografi om Oftedal, som kom ut i 1990, tre år før Aftenbladets 100-års jubileum.



De første årene
Lars Oftedal ble født i Stavanger 27. desember 1838. Han var nummer tre av sju søsken. Foreldrene het Gunhild og Svend Oftedahl. Faren Svend, hadde røttene sine fra Oltedal (også kalt Oftedal) i Gjesdal. Her hadde slekta bodd i generasjoner. Svend sin tipp oldefar het Njell Ivarsen Øvre Oftedal (1651-1739). Farmor mi, Olava Sandvik (f. Tengesdal) stammet også fra Njell.

Svend Oftedahl sin far flyttet fra Oltedal til Ålgård kort tid etter at Svend ble født. Her var han leilending, men beholdt odel på Øvre Oltedal. Sven var odelsgutt og ønskte å overta garden, men han ble istedenfor lærer på Storhaug i Stavanger.

Mor til Lars Oftedal het Gunhild Ommundsdatter Stokke. Hun vokste opp i en haugianerfamilie på Stokka. Far hennes var fra Bø på Randaberg.

Lars ble syk som liten gutt. Han fikk sykdommen rakitt, som hemmet vekst og utvikling. Barn med denne sykdommen ble ofte hjulbeint og runde i kroppsform. Slik gikk det også med Lars. Men om han kroppslig var en pusling, klarte han seg godt. Han gikk almueskole, og latinskolen på Kongsgård. 21 år gammel reiste han til Kristiania for å studere. Han ble i hovedstaden fra 1859 til 1864, og var etter disse årene ferdig utdannet teolog.

Lars studerte under de kjente professorene Caspari og Gisle Johnson. Den sistnevnte preget en hel prestegenerasjon med sin levende bibeltro kristendom. I oktober 1861 ble Oftedal omvendt. Dette skjede under talen til en medstudent. Han skriver selv: «Til Slutningen fikk jeg dog Fred, endog det vared længe: den forlorne Søn var funden. Herren være lovet for sin Naade!»

Etter dette vokste det fram en trang til å vitne om det han selv hadde opplevd, og om Jesus som veien til himmelen. Han debuterte som forkynner i Våle kirke andre juledag samme året som han ble omvendt, og fortsatte med forkynnervirksomhet under studiene.

I Oslo traff han Olava Mathilde Olsen, og de ble forlovet i 1862. Etter ei tid som forlovet, ville Lars oppheve forlovelsen. Men det medførte store protester både fra Mathilde og hennes foreldre. Lars lot seg presse, og ekteskap ble inngått 9. februar 1865.


Prest og vekkelsespredikant
Første stopp etter fullført utdannelse var som indremisjonær i Bergens Forening for den indre Mission. Dette var en nystiftet indremisjonsforening, en lekmannsorganisasjon som forkynte Guds ord utenom kirkene. Den første tid var prestene i byen positivt stillet til Oftedals utstrakte møtevirksomhet, men det varte ikke lenge før han kom i konflikt med prester og biskop.

Neste stopp var et kall som sjømannsprest i Cardiff i Wales. Her virket han i perioden 1866-1868. Han fikk god inngang blant sjøfolket og sjømannskirken hadde god oppslutning og gikk økonomisk godt i hans tid. Også her klang vekkelsestonen klart i hans forkynnelse, og han var heller ikke redd for å refse prester som forkynte vrangt. Dette førte han i konflikt med sjømannsmisjonens ledelse i Bergen. Det hele endte med at han ble oppsagt fra sin stilling.

Vel tilbake i Norge, ble Oftedal engasjert av indremisjonsforeninger som forkynner. I Arendal opplevde han vekkelse og folk strømmet til hans møter i stort antall. Langt fra alle prester var glad for denne lekmannsvirksomheten, og konfliktene med prestene ble også her mange. Samme hvor Oftedal kom for å forkynne, ble lokalene for små. Ryktet om denne stortaleren spredde seg ut over landet. Ofte til prestenes stor fortvilelse.

På nyåret 1870 søkte Oftedal prestekall. Han ble ansatt som stiftskapellan i Agder stift og skulle virke i den vestlige delen, det vil si i Vest-Agder og Rogaland. Stiftskapellanen skulle fungere som prest når et kall sto ledige, ofte i skifte mellom to prester. Han hadde denne stillingen i fire år, fram til 1. februar 1874. I løpet av disse fire årene var han prest på ti ulike steder, og samme hvor han kom ble det større eller mindre vekkelser. Tiden i Avaldsnes og i Sokndal var spesielt rike, med gjennomgripende vekkelser.

Kapellan og sokneprest
I 1874 var tiden som «omreisende vikarprest» over, og han fikk en fast stilling som kapellan i Hetland ved Stavanger. Hovedkirken var Hetland kirke på Storhaug, med anneks blant annet på Randaberg. Oftedal ble veldig godt mottatt i Stavanger. Og han lå ikke på latsiden. I tillegg til de oppgaver som fulgte med prestekallet, hadde han også voksenskoler og bibellesninger rundt om i heleprestegjeldet. Overalt var tilstrømningen til samlingene stor og det gikk ikke lenge før han også ble invitert til møter i Stavangers menigheter.

Hatland kirke (foto dimu.org)

Året etter at han begynte som kapellan i Hetland, bygde han et eget bedehus, Bethania. Dette lå i nabosoknet, og ble årsak til konflikt med prestene der. Dette gjaldt først og fremst den populære presten Johan Ernst Welhaven. Konflikten gjaldt både om kirkelig orden, syn på lekmannsvirksomhet og ulike lærepunkt. Striden med Welhaven ble hard og langvarig, og endte med at Welhaven søkte seg bort fra Rogaland.



I tillegg til Bethania, bygde også Oftedal ut et omfattende sosialt arbeid i Bergelandsgaten. Biskopen fikk inn mange klager på denne virksomheten i «feil» sokn. Løsningen kom da Welhaven reiste fra byen. Da ble stillingen hans i St. Petri menighet ledig. Oftedal søkte denne stillingen som residerende kapellan, og fikk den til tross for to andre søkere som var bedre kvalifisert. Årsaken til dette var et ønske om å få Oftedals virksomhet i Bergelandsgaten «legalisert». Som prest i St. Petri menighet, var han også prest for Bergelands kvartalet. Lars Oftedal var kapellan i St. Petri fram til 1885. Da ble han forfremmet til sokneprest i samme menighet. Han var sokneprest her til han gikk av i 1891.

Ingen prest i Rogaland, eller kanskje i hele landet, var så populær som Lars Oftedal. I sin egen menighet og på sine mange talerreiser samlet han fulle hus. Men han fikk også mange motstandere og var konstant i konflikt med andre. Etter hvert stilnet vekkelsene, men Oftedal samlet likevel fulle hus og hadde mange støttespillere både i Stavanger og ellers i bispedømmet.

Petrikirka (foto dimu.org)

Bethania og Vaisenhuset
I 1875 sto Betania bedehus ferdig, men det ble for lite allerede ved åpningen. Oftedal satte derfor umiddelbart i gang med å bygge ut bedehuset, og i 1876 var nye Bethania ferdig. Det var da kanskje Norges største forsamlingshus og rommet 3000 personer. De fleste som kom på Oftedals mange samlinger på bedehuset var fattige. Det var tjenestejenter, dagarbeidere, småhåndverkere, men også noe få av byens overklasse.

Etter at bedehuset sto ferdig, fortsatte Oftedal med en omfattende byggevirksomhet på Bergeland. I 1877 sto Bethania Vaisenhus ferdig, et hjem for fattige og vanskeligstilte gutter. Vaisenhuset hadde plass til 50 gutter, og ble umiddelbart fullt.

Neste prosjekt var kjøp av en gard like utenfor bygrensa ned mot Gandsfjorden. Denne fikk navnet Emmaus og hadde en dobbel hensikt. Den skulle skaffe mat og melk til Vaisenhuset og den skulle være et utfluktssted for guttene.

Fra Bethania i 1939. (foto Stavanger byarkiv)

Så fulgte Tabitahjemmet i 1877, et hjem for fattige sjømannsenker. Magdalenahjemmet i mai 1878, et hjem for «falne kvinner» og prostituerte. Børnhjemmet høsten 1878, for småbarn fra 0-8 år. Deretter på rekke og rad: Vaisenhus 2, Guttehjem 3, Herberg for Embetsmænds børn, Lindøen Opdragelsesanstalt, Vaisenhusets Arbeidsskole, Pigehjemmet og Studenterhjemmet i Kristiania.

Allerede i 1872 kom han ut med første nummer av det oppbyggelige bladet «Bibelbudet». I 1880 startet han bladet «Vaisenhus-Tidende», ett informasjons- og tiggeblad for Oftedals store diakonale arbeid. Han gav ut sangboken «Basunrøst og Harpetoner» som til sammen kom ut i 125 000 eksemplar. I 1878 startet han avisen «Vestlandsposten», som snart ble en av landets største aviser. På det meste var det kun «Verdens Gang» som var større.

Alt dette gjorde Lars Oftedal til en mektig mann, ikke bare åndelig, men også økonomisk og politisk, i Stavanger og også på landsbasis. Inntektene til institusjonene var stor, og regnskapet var ikke alltid like klart i skille mellom privatøkonomi og institusjonsøkonomi. Men det ble aldri avdekket noe økonomisk straffbart.

Stortingspolitiker
Det tok ikke lang tid før Oftedal begynte å engasjere seg i politikken. I 1876 engasjerte han seg til fordel for Venstres kandidat til stortingsvalget, ved å skrive et lite innlegg i venstreavisen «Stavangeren». Dette vakte oppsikt, da de aller flest prester og embetsmenn på den tid stemte Høyre. Oftedals egen avis «Vestlandsposten» ble snart et organ for Vestrepolitikk. I 1882 ble Oftedal valgt som representant for Vestre til Stortinget. Han ble ikke gjenvalgt i 1885, men ble valgt på ny i 1889. Han ble også valgt i 1891, men frasa seg dette valget etter fallet. Oftedal var også innvalgt i bystyret i Stavanger i mange år.

På Stortinget forbindes han først og fremst med hans intense kamp for at ikke forfatteren Aleksander Kielland skulle får dikterlønn. (Se under) Bortsett fra i denne saken, engasjerte han seg lite i debatter i Stortinget. Han var også i periodene på Stortinget, mye ute og forkynte Guds ord på Østlandet.

1880-årene var ei brytningstid i det politiske Norge, og Oftedal var med i behandlingen av mange viktige saker, bl.a. Dissenterloven, Riksrettssaken, forholdet mellom stat og kirke og altså den nevnte Kielland-saken. Han hadde også et stort engasjement for avholdssak og «sædelighetssaken». Oftedal gikk under navnet «Venstre-presten» og ble også i politikken både elsket og hatet.

Waisenhuset (tegning ukjent)

Oftedal og Kielland
I 1884 søkte den berømte Stavanger-forfatteren Aleksander L. Kielland om dikterlønn, men søknaden ble avslått av regjeringen. Oftedal var sterkt imot at Kielland skulle får dikterlønn fra staten, fordi han mente at Kielland med sin diktning undergravde den kristne moral. Saken kom opp i Stortinget i 1885. Saken falt, med Høyres og et stort mindretall av Venstres stemmer, deriblant Oftedals.

Mange av datidens stor kulturpersonligheter engasjerte seg sterkt til fordel for Kielland, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsund. Og Oftedal var den store syndebukken.

Etter at Kiellands søknad ble avvist for tredje gang i 1887, tok Kielland hevn på Lars Oftedal ved å skrive romanen «Sankt Hans Fest». Berge Furre skriver: «Ein meir infam prestekarikatur er ikkje presentert i norsk litteratur enn hovedpersonen her, Morten Kruse». Og alle var klar over at Lars Oftedal var modellen for Morten Kruse.

I romanen fortelles om en stor St. Hans fest som ble planlagt i Stavanger. Ideen dukket opp mens byens mektige prest var på reise. Snart var hele byen engasjert i planleggingen, og mat kjøpt inn. Men så kom Morten Kruse heim og fikk høre om festen. Han satte i gang en intens aksjon for å få stoppet festen, ved hjelp av sine venner i menighet og institusjoner. Vennen kalte Kielland for «Kruses kaniner». Med overtalelse og trusler fikk han så godt som alle til å trekke seg fra festen, og den ble avlyst. Istedenfor St. Hans fest, ble det storfest på prestens bedehus.

Karikatur etter fallet. (fra avisen Vikingen)

Oftedal og Rettedal
Tormod Rettedal var navnet til en markert forkynner som virket samtidig med Lars Oftedal. Rettedal var fra Forsand, og ble omvendt tidlig på 1870-tallet. Han begynte straks å reise som bibelbud og senere forkynner. Han kom tidlig i kontakt med Oftedal, og selv om de begge var sterke personligheter, så det ut til å forholdet dem imellom var godt den første tiden, selv om det aldri ble noe nært vennskap.

I 1888 leide Oftedal ut Bethania til Bjørnstjerne Bjørnson. Han skulle holde et foredrag mot flerkoneri. Bjørnson var fritenker og det vakte oppsikt blant kristenfolket at Oftedal slapp til Bjørnson i Bethania. En av dem som reagerte kraftig var Rettedal. Han gikk rett til Oftedal og sa at «kristenfolket hadde ikke bygd Bethania for «fritenkjarar». Oftedal reagerte med sinne og sa at ingen trengte fortelle han hvem som skulle tale i Bethania, det bestemte Oftedal! Slik skiltes de.

Etter dette vokste det fram en opposisjon mot Oftedal blant Indremisjonsfolket, og Rettedal var en av førerne for opposisjonen. Rettedal og hans folk startet også et misjonsblad, «Hilsen fra Broderkretsen», i opposisjon til Oftedals blad «Bibelbudet». «Hilsen fra Broderkretsen» hadde 6000 abonnenter allerede etter et år. Dette viser at opposisjonen mot Oftedal var blitt sterk. Mange var urolige for og lei av at Oftedal hadde siste ordet i alt som skjedde i Indremisjonen.

Likevel fikk ikke opposisjonen flertall, før etter Oftedals fall. Under årsmøtet i 1892 fikk opposisjonen flertall i styret, og det første de gjorde var å kalle Rettedal til en to ukers møteserie. Rettedal hadde for øvrig året før, vært sentral i stiftelsen av en ny misjonsorganisasjon, «Kinamisjonsforbundet».

Forkynnelsen
Lars Oftedal var sterkt preget at teologiprofessor Gisle Johnson og av den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. I de første årene opplevde han store vekkelser og forkynnelsen var preget av det. Han var direkte i sin forkynnelse. Formen var mild og evangeliet ble forkynt fritt, men han var også kraftig i sin beskrivelse av vantroen og egenrettferdige. Her er et lite eksempel:

«O gruelige Lod! Helvede, det evige Pine, Graad og Tænders Gnidsel, evigt Mørke, Udelukkelse fra Guds rige og Forkastelse fra Guds Ansigt til Pølen som brænder med Ild og Svovel, hvor Ormen ikke dør, og Ilden ikke slukkes. Dette er ikke alene en Virkelighed, som bliver de fleste Menneskers Lod, men jeg frygter for at der under dette Tag skal staa dem, hvis evige Lod bliver denne, fordi de ikke annammede Sandhedens Kjærlighed til deres Frelse.»

Oftedal publiserte mange av sine preiker, både i aviser og i bøker. Men disse trykte taler gir ikke et rett bilde av hans forkynnelse. Den muntlige og inspirerte formen, forsvinner i en mer teoretisk form. Jeg har selv lest hans pasjonspreiker utgitt i boka «Vor Frelsers Jesu Kristi Lidelse. Atten Betragtninger», Stavanger 1881. Her er mye godt stoff, men i en omstendelig og tung form.


Men at han i sin muntlige forkynnelse nådde langt, viser det som skjedde med forfatteren Arne Garborg. Han var kritisk til Oftedal, men gikk likevel for å høre han. Han forteller om dette i «Knudaheiebrev». Under første del av Oftedals tale, satt Garborg kritisk og vurderende. Men så skjedde noe:

«Med ein gong var desse kloke Tankane burte for meg. Eg hugsa kje lenger Lars Oftedal. Eg visste kje kven det var som tala; men han tala til meg. Ende fram til meg. Som det kunde vera han Far; eller ein annan av mine eigne. Eg sat der fjetra, raadlaus, mest rædd; visste kje kor eg skulde gjera av meg. Han kom so beint innpaa meg; her vart ikkje umrøme; det var som eg vart tekin i Akslene og haldin fast. Han tala til meg som ein mann med sin Næste. Og Gud betre meg: Mannen hadde Rett. Han hadde Rett. Kor kunde ein no gaa saa tankelaus gjennom Verdi..»

På åttitallet skjedde det en gradvis endring i innholdet i Oftedals forkynnelse. Tyngdepunktet gikk mere over til «det daglige Livs Indvielse til Gud». Det ble også slutt på vekkelsene, men Oftedal samlet fremdeles stor skarer under sin talerstol. Han var fast predikant på kretsmøtene til Ryfylke og Jæren Indremisjon og Hardanger, Sunn-Hordaland Indremisjonsforbund, og var stadig på farten med Guds ord helt fram til fallet i 1891.

Det store fallet
I ettertid er det som skjedde søndag 1. november 1891, det som Lars Oftedal først og fremst har blitt husket for. Gjennom hele hans virksomhet gikk det rykter om Oftedals forhold til kvinner. At ekteskapet med Mathilde ikke var varm og intimt, var noe mange så. Men at han skulle hatt et forhold til andre kvinner, ble ikke bevist, selv om mange gjorde mye for å finne noe å felle ham på.

Den nevnte november-søndag, skulle Lars Oftedal være forrettende prest. St. Petrikirken var sprengfull, men da gudstjenesten startet var det kapellanen som var prest. Oftedal satt framme i vanlige klær. Da gudstjenesten var slutt, sto Oftedal fram og bekjente og ba om tilgivelse for at han «har gjort seg skyldig i usædeligt Forhold og gjort Forargelse i Menigheden. Dette er min Skam og dybe Sorg.»

Nyheten slo ned som en bombe. En av byens mektigste menn og en av de mest profilerte prestene i Norge bekjente at han hadde opptrådt «usædeligt». Ryktene gikk som ild i tørt gress og beskyldningene mot han kom i sterke ordelag. Det førte til store oppslag i aviser i hele Norge, ja, til og med i Norden og i England.

Oftedal ble presset til å si opp sin stilling som prest, og fikk avskjed i unåde. Han overførte institusjonene sine til Indremisjonen. Slaget og fallet var enormt. Men hva var det han egentlig bekjente?



Etter nøye granskning både like etter fallet og av forskere i senere tid, er det kun ført bevis for følgende. I 1883 var Caroline Torbjørnsdatter Ommundsen tjenestepike hos Oftedal. Hun ble senere gift med Karl Ludvig Gjermoe som var kapellan under Oftedal. Sommeren 1891 var hun og mannen bosatt i Hægebostad som prestefolk. En annen prest prøvde å finne noe å felle Oftedal på, og besøkte Gjermoes. Da fikk han en bekjennelse fra henne om noe som skjedde i 1883, åtte år tidligere. Caroline fortalte at Oftedal hadde vært nærgående og «gjentagne Gange med uterlige Ord… søgt at bringe hendes Haand i Berørelse med sine Kjønsdele.»

Denne beføling var det Oftedal bekjente i Petrikirken noen måneder senere og som han også i ettertid erkjente. Ryktene ville ha det til at han hadde gått «fra seng til seng», men det har aldri blitt avslørt eller erkjent noe annet enn denne beføling – som jo i seg selv er dypt alvorlig.

Bekjennelsen til Caroline Gjermoe kom biskopen for øret gjennom et anonymt brev, og da dette ble kjent for Oftedal, valgte han å stå fram for menigheten og bekjenne si synd.

Siste år
Fallet for Lars Oftedal var totalt. Kirker og bedehus ble stengt for han. Han ble utestengt fra nattverdbordet, men fikk komme tilbake som nattverdsgjest noen måneder senere. Videre måtte han si fra seg ansvaret for institusjonene og avisene og han måtte si fra seg plassen på Stortinget. Han sto igjen som en ribbet mann, men han la ikke inn årene for det.

Allerede to måneder etter bekjennelsen, hadde han oppbyggelsesmøter i noen heimer. Snart begynte han å leie forsamlingshuset «Totalen» til møter. Han begynte også å gi ut forkynnelse i små skrifter. I 1893 bygde han et nytt og stort bedehus i Bergelandsgaten, Salem bedehus med plass til 1600 personer. Dette huset ble imidlertid et for stort løft for han, og han solgte huset noen år senere og kjøpte et mindre forsamlingslokale.

Førsteutgaven av Stavanger Aftenblad
(fra nb.no)

Den 1. september 1893 startet Oftedal en prosjekt som enda eksisterer. Han gav da ut sitt første nummer av dagsavisen Stavanger Aftenblad, med seg selv som redaktør. Avisen ble en stor suksess. Ett år etter oppstart var hver fjerde husstand i Stavanger abonnent på avisen.

I 1898 stilte han på ny til valg til Stavanger bystyre. Oftedal ble langt mer politisk radikal sine siste år, og skiftet fra Moderate Venstre til Venstres radikale del. Under bystyrevalget stilte han med egen liste. På den lista førte han opp sitt eget navn de nødvendige 60 ganger, og ingen andre navn. Av 2019 stemmeberettigede, gav 107 Oftedal sin stemme. Det gav hans liste to mandater, men siden det bare var Oftedals navn på lista, ble det med ham. Sammen med andre Venstrelister, fikk Venstre flertall i bystyret. Det var en politisk oppreisning for Oftedal.

Mathilde Oftedal hadde stått ved mannen side gjennom et langt liv. Ekteskapet hadde vært problematisk, og i 1897 gikk det ikke lenger. Mathilde pakket kofferten og reiste fra han. Et vanskelig ekteskap endte i skilsmisse.

To år sener ble Lars Oftedal syk. Han led både av bronkitt, gikt og diabetis. Sykdommen ble mer alvorlig ut over vinteren og våren, og 2. mai 1900 sovnet han stille inn vel 61 år gammel.

Den mest brukte av Lars Oftedals sanger ble skrevet året etter den store bekjennelsen. Det passer å avslutte disse linjer med den sangen:

Hvem kan sige ud den lykke
At faa være Jesu ven,
Gaa med Friheds brudesmykke
Hjem til Gud i himmelen.
O, hvor saligt, o hvor saligt
At faa være Jesu ven. (v.1)

Før jeg laa i skam og vaade;
Thi min synd var tung og svar,
Da kom Jesus med sin naade,
Gjorde mig til ærens kar.
Der han saa mig, der han saa mig
I mit blod, han sagde: lev! (v.2)

Han mig toet ren i vandet,
Skylte af mig alt mit blod,
Største synderen i landet
Salvet han med oljen god.
Og han gav mig, og han gav mig
Dobbelt op for al min synd. (v.4)

Sangen var på i alt sju vers. Jeg har bare funnet teksten til disse tre. I 1927 reviderte Anders Hovden fire av versene og omsatte dem til nynorsk. Det er denne versjonen som er brukt på bedehusene:

Kven kan seia ut den glede Å få vera Kristi brud,
Gå med krans og kvite klede Heim til himmelen, til Gud!

Før eg låg i synd og våde, Tung var all min gang og veg.
Då kom Jesus med sin nåde, Å, kor glad han gjorde meg!

Ja, den dagen - å, for sæle! Aldri meir eg gløymer den,
Då eg høyrde hyrdingmæle, Då eg vart ein Jesu ven!

Kven kan seia ut den fagnad Å få høyra Jesus til!
Jesus er mitt liv, min lagnad, Hans eg evig vera vil!



Kilder:
Berge Furre: Soga om Lars Oftedal
Oscar Handeland: Vårløysing I
Lars Oftedal: Jesu Kristi Lidelse
Lars Oftedal: Basunrøst og harpetoner
Stavanger Aftenblad: aftenbladet.no
Norsk Biografisk Leksikon: nbl.snl.no









torsdag 17. desember 2015

Ingen er som Gud

Han tar bort misgjerning! Han går overtredelse forbi! Han holder ikke for evig fast på vrede! Han har lyst til miskunn! Han skal igjen forbarme seg over oss! Han skal trå våre misgjerninger under føtter! Han skal kaste alle våre synder i havets dyp!

Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, slik du med ed lovte våre fedre i fordums dager. (Mika 7:18-20)

Hvem er en Gud som du?
Profeten Mika lovsynger Gud i dette avsnittet. «Hvem er en Gud som du» sier han. Israelsfolket var omgitt av hedninger på alle kanter. Det var de i Egypt. Det var de under vandringen i ørkenen og etter at de hadde fått sitt lovede land. Disse hedningene var en konstant fare for deres gudsliv, for israelsfolket ble fristet til å dyrke andre guder enn den ene sanne Gud.
   
Ingen av de avguder som hedningene dyrket var guder. For det finnes bare en Gud. Avgudene er menneskeskapte og kan bare føre mennesker inn i trelldom. Det hadde israelsfolket rik erfaring med, og derfor kan profeten Mika nærmest juble ut disse ordene: Hvem er en Gud som du! Hele Israels historie vitner om det. Kong David satte ord på det i mange av sine salmer. Vi tar med et eksempel:

Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. (Sal 103:8-10)
   
Og likevel, Israelsfolket valgt gang på gang og heller tilbe avgudene. Det førte dem i ulykke og nød. Og vi ser det samme i dag. Vårt folk forlater Jesus og tilber avguder med mange forskjellige navn. Det kan være sosialisme, kapitalisme, mammon dyrking, nyhedenskap og antikristelige bevegelser. Syndenaturen forblinder. Mennesket bedras. Det er en stor smerte.
   
Men når en synder blir frelst og får Den helliga ånds lys over livet, kan en ikke annet enn si med Mika: Hvem er en Gud som du! «Jesus det eneste, helligste reneste, navn som på menneskelepper er tatt.»

Tar bort misgjerning
Hvorfor er ingen som Jesus? Hør Mikas vitnesbyrd om Jesus: Han tar bort misgjerning!  Han går overtredelse forbi! Han holder ikke for evig fast på vrede! Han har lyst til miskunn! Han skal igjen forbarme seg over oss! Han skal trå våre misgjerninger under føtter! Han skal kaste alle våre synder i havets dyp! Det er neste overveldende.
   
Jeg hadde ei veldig god tid åndelig sett i militæret. Jeg hadde vinteren før kommet gjennom til bevisst liv med Jesus. Dette var levende for meg også mens jeg var i militære. Jeg husker mens jeg var på kurs på Håkonsvern i Bergen, at løftene åpnet seg for meg. Jeg måtte finne fram et ark og skrev ned løfte på løfte, velsignelse på velsignelse. Lista ble lang!
   
Jeg kom på dette når jeg leste denne herlige lista Mika minner oss om. Tenk Jesus tar bort misgjerning. Tenk på alle synder og mislykkede gjerninger du har gjort. Jesus tok dem bort, da han naglet dem til korset. Jesus er hellig Gud som ikke kan tåle synd. Gud er vred mot all synd. Men så sier altså ordet at Jesus ikke holder fast på sin vrede til evig tid. Hvorfor? Fordi Gud lot sin vrede over dine synder ramme Jesus.


Jesus kastet alle våre synder i havets dyp, fortsetter profeten. De er borte. De er glemt. De er ikke som ubåten på Fedje som ble senket på havets dyp full av kvikksølv og som nå etter mange år begynner å bli en fare for oss. Nei, det er et bilde på at syndene er utslettet, slik det står i Kolosserbrevet: Han utslettet skyldbrevet, mot oss…

Har lyst til miskunnhet
Så er det så herlig det som står om Jesus: Han har lyst til miskunnhet. Andre steder står det at han lengter etter å være nådig mot deg! I Jeremia står det om Jesus: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Jesus elsket oss fra evighet av, med en kjærlighet vi ikke kan fatte.

Noen spotter Gud med å spørre hvordan vi kan tro på en Gud som kaster noen i fortapelsen. Det er å snu saken helt på hode. Vi mennesker valgte selv å gå bort fra Han som elsker oss med en evig kjærlighet. Vi valgte selv fortapelsen framfor himmelen. Når fallet er skjedd, står ikke Jesus å gnir seg i hendene og gleder seg over å kaste syndere i fortapelsen. Det er så langt fra sannheten som det går an. Nei, det skar han i hans hjerte. Hans evige kjærlighet og lyst til miskunn drev han til korset, drev han selv inn under Guds vrede:

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. (Joh 3:16)

Jeg er så glad og takknemlig for å tilhøre en frelser som har lyst til og lengte etter å være nådig.

Løftene holder
Den herlige frelse som Mika vitner om, er noe Jesus med ed har lovet allerede fra Adams tid. Derfor står løftene fast. «Den som har Sønnen har livet.» «Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus



(Andakt på nattverdmøte på Moi 13. mars 2014)







mandag 23. november 2015

Sitater i lett blanding III

Hans Erik Nissen (foto: kristeligt-dagblad.dk)

Det er mye å lære av å lese i gode bøker, eller å høre hva folk i ulike livssituasjoner har å fortelle. Jeg har plukket meg noen sitat til oppbyggelse, lærdom og ettertanke.

Øivind Andersen
Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, fordi han i sin tid dømte Kristus som om han var oss.

Tormod Vågen
Når samvitet misser den daglege trong etter tilgjeving ved Kristi kross, vert det kjensla som stadig må stimulerast for å halda den religiøse interessa ved like.

Magne Nilsen
Du som en gang var et lyk`lig Guds barn, men som ble fanget i djevelens garn,
Som døyver smerten med tomhet og skarn, hør: det er nåde for deg!
Jesus på Golgata fullbrakte alt, alt har han sonet og gjelden betalt.
Han tok din plass den gang dødsdommen falt! Derfor er nåde for deg!

Hartvig Skartveit
I et nåderike er krav et fremmedord!

Billy Graham
Det er en fare for at menighetene i dag forsøker å være et slags helsepersonell som deler ut litt medisiner her og lindrer noen sår der. Men verkebyllene vil bare slå ut andre steder. Vårt største behov er å kalle på Den Store Lege. Han alene kan stille den rette diagnosen. Han vil se under disse overfladiske utslettene og finne årsaken til all elendighet. Og det er synden!

Carl Olof Rosenius
Når det gjelder vårt liv, skal vi være engstelige og nøyeregnende, men her er vi som regel sikre og lettsindige. Men når det gjelder det å tro nåden hos Gud, skal vi være fri og trygge på Kristi fortjeneste. Men da er vi som regel alt for bundet og redde.

Olav Valen-Sendstad
For alle synder farer ut av samvittigheten når vi hører og innser i Ordet, at Guds løfte om syndenes forlatelse gjelder oss personlig, så sant Gud er sanndru og ingen bedrager….
For når Gud tar det bort, hvem kan da holde på det?

Carl Fredrik Wisløff
Er det en liberal prest, da går ikke jeg, er det en kvinnelig prest, da går jeg heller ikke. (Om deltakelse ved nattverd)

Kjell Dahlene
Søvnen betyr ikke at det er liten aktivitet, men at en svikter i å pleie det indre fortrolige liv med Frelseren.

Bo Giertz
En splittelse av Kristi kirke er ikke mulig. Splittelsen må bestå i at noe som er falskt og sykt skiller seg fra den sanne kirken.

Hans Erik Nissen

Guds ord forkynner at i Jesus er du løst fra alt det du føler deg bundet av. Du bli ikke løst ved egne opplevelser og erfaringer. Nei, du blir løst ved Jesu blod. Det kostet Gud uendelig mye å forløse deg. Han måtte betale med sin egen Sønns liv. Derfor vil han ikke gi deg annen hvile enn den du får gjennom troen på Jesus. Det skal være ditt livs rikdom, at du eier en full og hel forløsning midt i egen nød og fortvilelse.





mandag 9. november 2015

De bøyde kne

Guds ord knytter rike løfter til bønn i Jesu navn. Vi kan få minne Gud om alle ting, og han har lovet å høre og å svare.

En av de ting jeg husker best fra min barndoms bedehus var de mange bønnestunder på kne. Mange av møtene på bedehuset ble avsluttet med at forsamlingen bøyde kne til bønn og forbønn. Det gjorde inntrykk på en guttunge.

Med tiden forsvant disse bønnestundene under de ordinære møtene. I stede ble det satt opp egne bønnemøter hvor nesten ingen kom.
 
Jeg har av og til spurt meg selv; hvor ble det av de bøyde kne? Nå er det ingen påbud i Guds ord om hvilken stilling vi skal være i når vi ber. Vi skal vokte oss vel for å saliggjøre ytre bønneformer.

Men Guds ord taler ofte om at de kristne i sin nød falt på kne og ropte til Jesus om utfrielse. Min uro er ikke at vi ikke lenger har bønnemøter på kne. Men jeg er redd for at dette avslører at vi er blitt mer selvhjulpne og lunkne i vårt forhold til Jesus. ”Dere har ikke, fordi dere ikke ber.” (Jak 4,2b) Er det en sannhet om oss misjonsfolk. Om meg?

Den som lever i et rett forhold til Gud vil være herlig løst og fri. Synden er utslettet, du er ren og rettferdig for Gud i Jesus. Men du vil også oppleve nøden. Nød over synden som henger så fast i deg. Nød over menneskefrykt. Nød over mangel på nød for de ufrelste. Nød over mangel på vekkelse. ”Hvor skal jeg gå med denne nød? Jo, ile til min frelsers skjød.”

Guds ord er fullt av løfter knyttet til denne herlige bønneretten. Her er noen av dem:

«Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» (Salme 50,15)

«Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.» (1 Joh 5,14-15)

«Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.» (Fil 4,6)



Det er makt i de foldede hender,
I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender:
Han har lovet at svar skal du få.

Kor:
Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Du som ber for ditt barn, dine kjære,
Er i forbønn fra år og til år,
Om du tålmodets lekse må lære,
Himlens bønnesvar engang du får.

Det er makt i de foldede hender
Når i Frelserens navn du får be.
Og engang, når du livsløpet ender,
Hvert et bønnesvar klart skal du se.

(Trygve Bjerkrheim)




fredag 30. oktober 2015

Vranglære som fører til fortapelse

 
”Vranglære som fører til fortapelse”. Slik omtaler Guds ord vranglæreres budskap i de siste tider.(2 Pet 2,1) Igjen og igjen blir vi advart mot falske profeter og vranglærere. Slik forførelse skal øke jo nærmere vi kommer Jesu gjenkomst.

Vi opplever dette alvoret i dag. Folk som skulle være hyrder, lærer vrangt og fører mange vill. Guds ord kaller homofil praksis for synd, og sier klart at den som gjør slikt ikke skal arve Guds rike.(1 Kor 6,9-10) Dommen rammer også "de som holder med dem som gjør det."(Rom 1,32)

Men dette er ikke det eneste punktet hvor Guds ords lære bestrides. Aksept av samboerskap og fosterdrap er andre. Fornektelse av fortapelsen og fortielsen av korsets budskap er om mulig enda mer alvorlig.

Situasjonen på profeten Jeremias sin tid var mye lik vår. Her sier Gud til sitt folk: "Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?"(Jer 6,31) Gud er den samme i dag. Om biskoper eller andre forkynner løgn, så hør ikke på dem!

Hvordan skal vi så forholde oss til prester og predikanter som lærer slik? Vi skal ikke gå og høre dem forkynne! Vi skal heller ikke invitere dem til å forkynne for oss! Ja, vi står i fare for å bli medskyldig, om vi slipper vranglærere til på våre prekestoler(2 Joh 10-11).

For falsk lære er ikke gale meninger, men åndelig gift. "Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende."(Rom 16,17-18).

Mange vil innvende og si: Var det ikke nettopp syndere Jesus holdt seg nær til. Jo, og det er redningen for oss mennesker. For Guds Ord sier at alle er syndere og står uten ære for Gud(Rom 3,23).

Men Jesus kaller syndere til omvendelse, til anger og tro. En kan ikke leve i og forsvare synd, og samtidig være en kristen. "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten." (1 Joh 1,6)

Nei, frelsesveien forkynnes slik: "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1 Joh 1,9).

"Kom la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." (Jes 1,18)


(Først offentliggjort i 2010.)



søndag 25. oktober 2015

Misjonshøvdingen Johannes Brandtzæg


Johannes Brandtzæg var den sentrale lederen i Misjonssambandets første år. Han var generalen som ledet organisasjonen fra den spede begynnelse og nesten førti år framover.

Det er viktig og nyttig å kjenne til sine røtter. Det gjelder slekta, så vel som den åndelige sammenheng en tilhører. Det gjelder i høyeste grad også for oss som har vår åndelige heim i NLM. Organisasjonen har et spesielt kall og en egen plass i norsk kirkebilde.

Den som satte sitt sterkeste preg på NLMs profil, sammen med Ludvig Hope, var Johannes Brandtzæg. Vi skal i det følgende gi et lite riss av Brandtzægs liv og virke.

Abelvær (foto Nærøy kommune)
Oppvekst
Johannes Brandtzæg ble født på Abelvær i Nærøy kommune. Abelvær ligger ut mot Follafjorden, om lag ei mil sørvest for Val landbruksskole. Etternavnet kommer fra garden Brandsegg i Ogndalen i Steinkjer. Det var Johannes sin bestefar som kjøpte garden Abelvær i 1802.

Foreldrene til Johannes het Anthon og Julie Brandtzæg. De drev garden på Abelvær, i tillegg til butikk, fiskebåter og fiskemottak. Johannes ble født 30. desember 1861 som nummer to i en søskenflokk på åtte. Da han var ti år gammel, døde faren av tyfus, kun 41 år gammel.

Johannes hadde egen huslærer de første skoleårene. I 1873 ble han sendt til Trondheim hvor han tok Katedralskolen. I 1880 tok han eksamen artium i Kristiania. Han startet deretter på medisinstudier, men hoppet nokså snart over på jussen. Det var egentlig teologien han hadde lyst å ta, men han var klar over at hans sak med Gud ikke var i orden, så da var ikke det studiet aktuelt.

Etter en gudstjeneste i heimekirken i Lundring, ble Johannes vakt og bestemte seg for å lese Bibelen, men han fikk ikke fred med Gud. Tilbake i Oslo var han på en gudstjeneste hvor biskop J. C. Heuch talte over teksten i Luk 18,18, «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Under denne talen rant lyset for Brandtzæg og han fikk tro seg frelst. Og dermed skiftet han studier nok en gang, og begynte å lese teologi. Dette skjedde høsten 1882.

Thina, Fredrik, Halvor Schaug og Johannes Brandtzæg

Sykdom som Guds svar
Senere den høsten hørte Johannes misjonæren Lars Skrefsrud forkynne. Denne talen vekket misjonskallet hos Brandtzæg. Han samtalte med Skrefsrud om utreise til India, og ba Gud om visshet om dette var Guds plan med hans liv.

Svaret ble ikke som han hadde tenkt. Brandtzæg ble syk. Han fikk store plager med magen. Dette var så alvorlig at han måtte avbryte studiene og reiste heim til Abelvær for rekonvalesent. Her fikk han god kontakt med «leserne», bedehusfolket i bygda. Disse ba også Johannes om å tale Guds ord. Etter kort tid ble det spørsmål etter Johannes som taler fra flere steder i Namdalen.

Men helsa hans ble ikke bedre. Han tok derfor en kur ved Grefsen bad i 1884. Derfra reiste han til Sveits for å prøve å få hjelp der. Heller ikke der ble han frisk. Han fortsatte da til Amerika. Her fikk han en kapellanstilling. Men på reisa hadde han pådradd seg dysenteri, noe som førte til at han måtte bryte opp fra Amerika og reise heim til Norge igjen.

Vel heime i Norge fikk han høre om en svenske som hadde helbredelsens nådegave. Svensken het Fredrik August Boltzius. Brandtzæg reiste til Boltzius og var hos ham i tre måneder. Han ble mye bedre i helsa og reiste til Østlandet og begynte som predikant. Senere samme året tok han opp igjen teologistudiene, og denne gang ble studiene fullført.


Til Bergen
Etter fullførte studier fikk Brandtzæg kall fra Vestlandske Indremisjonsforbund om å bli rektor på deres nye bibelkurs. Denne skolen ble ofte kalt emissærskolen, fordi mange av elevene etter hvert ble kjente predikanter. I tillegg til å være rektor, var også Brandtzæg predikant i Bergensområdet.

I Bergen begynte det på denne tiden å vokse fram en spesiell interesse for misjon i Kina. Ole Næstegård fra Hallingdal og Sivert Gjerde var to redskap som Gud fikk bruke til å tenne dette misjonskallet. Olivia Halvorsen var ei kvinne som ble omvendt og tent for Kina-misjon. Hun dannet en forening med 40 kvinner som ville arbeide for at kineserne skulle nås med evangeliet. Hun ville ha menn til å styre med misjonen, og henvendte seg til ledere i Indremisjonsforbundet. Svaret der ble negativt.

Men hun gav seg ikke, og fikk tilslutt noen til å stille opp. En av disse var Johannes Brandtzæg, som ble valgt til formann. To andre i styret, Thormod Rettedal og Ole Mikkelsen Sama, reiste til Agder, Rogaland, Møre og Trøndelag for å prøve å samle Kina-venner til en landsdekkende Kinamisjonsorganisasjon på luthersk grunn. Det ble flere samrådingsmøter, før Det Norske Lutherske Kinasmisjonsforbund ble stiftet 3. pinsedag i 1891.

Til Kina
Allerede samme året var åtte misjonærer klar til utreise til Kina. Lederen for disse var Johannes Brandtzæg. Han så dette som et svar på misjonskallet som ble vekket under Lars Skrefsruds talerstol. I Norge skulle Nils Arnetvedt være organisasjonens leder. 29. september 1891 forlot de Bergen og ankom Kina i slutten av november.

Den første tiden i Kina ble brukt til språkstudier i byen Hankow. Nyttårsaften ble Brandtzæg syk igjen. Han hadde fått tyfus. Han var syk i to måneder og svevde mellom liv og død. Men sykdommen snudde og kreftene kom tilbake. Brandtzæg og de andre misjonærene fortsatte språkstudier, samtidig som de undersøkte hvor Kinamisjonen skulle starte sitt misjonsarbeid. Det ble bestemt at byen Laohokow skulle være senter for misjonens arbeid, og her ble det kjøpt ei tomt.

Styrerheimen på Framnes
Men før denne handelen var i boks, var Johannes Brandtzæg på vei tilbake til Norge. Helsa var blitt dårligere igjen. I tillegg hadde han fått et brev fra ei jente han ble kjent med i studietiden i Kristiania. «Tippen» ble hun kalt, og hun skrev at ting i heimen hennes hadde endret seg slik at det var nødvendig at Brandtzæg kom til Norge og fikk orden i sakene.

«Tippen» het egentlig Thina Heuch. Biskop J. C. Heuch var hennes onkel. Hun ble gift med John Schou, som blant annet eide Schou bryggeri. John ble tidlig syk, og under sykeleiet ble både han og Thina frelst. De hadde en sønn, Halvor. Thina og Johannes ble kjent i hans studietid. De fikk et nært forhold, men Johannes fikk ikke klarhet i om han ville gifte seg med henne, før han lå syk i Kina. Vel heime i Norge, ble Thina og Johannes gift.

Mange reagerte på at Brandtzæg kom tilbake til Norge etter kun ett år i Kina. Årsaken til dette gikk han ikke offentlig ut med på det tidspunktet, det ble først kjent senere. Den ene grunnen var at han følte seg løst fra arbeidet i Kina på grunn av sin svake helse. Den andre årsaken var at Thinas slekt ikke var begeistret for at hun ville gifte seg med Johannes. Situasjonen var slik at hans personlige nærvær var nødvendig.

Generalsekretær
Da Brandtzæg kom tilbake til Norge, var det nødvendig å sende ut en ny leder for misjonærene i Kina. Thormod Rettedal kom med det forløsende forslaget: «Me kan sende vår kjære formann Nils Arnetvedt. Han er ikkje så gamal som han er grå.» Og slik ble det. Arnetvedt reiste til Kina og ble leder for misjonærene, mens Brandtzæg ble formann og generalsekretær i Norge.

Dette lederskiftet fikk avgjørende betydning for Kinamisjonens kurs. Arnetvdt var langt mere kirkelig, og tenkte nok på en sammenslåing med Misjonsselskapet. Brandtzæg kjente seg heime blant det radikale lekfolket, selv om han var utdannet teolog. Han ble en «moderat førar for ein radikal fylking». (Straume) Han skulle bli ved roret i 38 år, helt til sin død i 1931.

Hovedkontoret for Kinamisjonen var i Bergen, og familien Brandtzæg slo seg ned ved Paradis på Fjøsanger. Her kjøpte de et hus for kr.23.000,-. Det var dyrt, men Thina hadde ei stor formue som var arv etter sin første mann. I denne heimen fikk også den unge Ludvig Hope bo, og vennskapet mellom han og Brandtzæg fikk bety mye for utviklingen i Kinamisjonen.

Framnes i moderne tid
Framnes i Hardanger
Johannes Brandtzæg var en skolemann. Flere utfordret han på oppstart av ulike slag skoler. Ved årsskiftet 1895-1896 talte Brandtzæg i Gjesdal kirke om oppdragelse av barn og ungdom. På vei ut av kirken slår en tanke ned i han: «Reis til Vikøy og bygg en ungdomsskole!»

Høsten 1896 kjøpte Thina og Johannes Brandtzæg Prestholmen ved Norheimsund for kr.3000,-. De satte straks i gang med å bygge skole, lærerbolig, våningshus, fjøs, låve, naust og brygge. Våren 1897 flyttet familien Brandtzæg til Norheimsund og 1. oktober 1897 ble første skoleår på Framnes, som skolen ble kalt, åpnet med 51 elever.

Året etter, 22. august 1899, ble også Kinamisjonens misjonsskole åpnet på Framnes, med 10 elever godkjent av Kinamisjonens hovedstyre. Dermed var det to skoler på Framnes, og misjonskallet ble forsterket blant ungdommene som gikk på Ungdomsskolen (folkehøyskole).

Brandtzæg var en god pedagog og høyt respektert både av elevene, personalet og bygdefolket. Utenom skolen deltok han også mye i forkynnervirksomhet i nærområdet. I tillegg fortsatte han som formann og generalsekretær i Kinamisjonen. Han var også redaktør av Kinamisjonens blad «Kineseren».

Familien
Kona Thina delte Johannes sin visjon om et skolesenter på Framnes og hun brukte mye av sin store formue for å få dette realisert. De brukte kr.93.000,- av egen formue til dette prosjektet. Likevel hadde de enda mer enn kr.150.000 i formue når alt var betalt.

Familien økte med to ny barn i tiden før de flyttet til Hardanger. Først kom Fredrik. Han ble bare vel tre år og døde 27. mars 1897. Året etter Fredrik døde, fikk de sønnen Anton. Men senere samme år, 1898, døde Thina. Johannes giftet seg på ny i 1907 med Betzy Volckmar fra Kristiansund.

Vinteren 1903/1904 opplevde Brandtzæg et økonomisk krakk. Formuen hans forsvant. Den ble redusert fra kr.150.000 til kr.16.000. Han hadde inntil da ikke tatt lønn for arbeide ved skolen eller i misjonen, men nå måtte også han motta lønn for det arbeidet han utførte.

Johannes Brandtzæg skrev flere bøker

Til Oslo og Fjellhaug
Brandtzæg og misjonens ledelse fant snart ut at det var tungvint å ha misjonsskolen og misjonens hovedkontor i Norheimsund. Ulike løsninger ble drøftet, men det endte med at Brandtzæg solgte Framnes til Indremisjonsforbundet for kr.47.000 og både Ungdomsskolen, Misjonsskolen og Kinamisjonens hovedkontor flyttet til Aker, som da lå like utenfor Oslo. Og der er både Misjonsskolen, hovedkontoret og bibelskolen fremdeles.

Misjonslederen
Brandtzæg fikk være misjonsleder i ei stor vokstertid. Men det kom også stormer. Den første kom allerede få år etter at organisasjonen ble startet. Brandtzæg selv ønsket å bli ordinært som prest da han reiste til Kina, men ingen biskop ville ordinere han. Da etterfølgeren hans, Nils Arnetvedt reiste til Kina, la han veien om Amerika. Her ble han ordinert, uten at hovedstyret var orientert. Dette skapte sterke reaksjoner blant det radikale lekfolket heime i Norge.

Dermed startet en strid i organisasjonen om ordinasjon og kirkelige ritualer. På generalforsamlingen i 1899 var saken oppe til behandling. Brandtzæg hadde tvilt seg fram til at Kinamisjonen ikke skulle la sine utsendinger blir ordinert, men at styret skulle innvie utsendingene selv. Dette forslaget fikk stort flertall, 86 stemmer mot 26. To år sener kom saken opp på ny under GF i Drammen, men flertallet mot kirkelig ordinasjon ble bare enda større denne gang.

Dette førte til at flere av hovedstyrets medlemmer trakk seg, og en stor del av misjonærene gikk over i andre misjonsorganisasjoner. Dette gjaldt også lederen i Kina, Nils Arnetvedt. Men organisasjonen kom gjennom denne stormen, ikke minst på grunn av Brandtzægs sindige ledelse.

Helt fra starten la Kinamisjonen vekt på at de ønsket å være både en indremisjon og en ytremisjon. Dette ble ikke bare positivt mottatt av indremisjonene, men Brandtzæg og hans folk stod på sitt og vant etter hvert respekt for dette.

Johannes Brandtzæg
Forkynnelsen
Kinamisjonen ansatte mange forkynnere rundt om i hele landet, og mange av disse opplevde store vekkelser. En av dem som fikk være redskap til mange vekkelser i Rogaland, var Sven Foldøen. Straume skriver: «Foldøen hadde mange skavankar. Ofte gråt han over syndene sine. Meir enn ein gong blei skavankane hans drøfta av andre. I et slikt orsdkifte sa Brandtzæg: «Skal vi høvle han så lenge at alle kanter kommer bort, så blir han ubrukelig.»» Dette sier noe om Brandtzægs åndelige og menneskelige visdom.

Brandtzæg var en fredens mann, men han stod likevel med i kampen for Bibelens troskap. I 1919-1920 var det en stor strid mellom konservativ og liberal teologi. I den forbindelse skrev han bl.a. dette i Kineseren: «Den norske statskirkes institusjoner, universitetets teologiske fakultet, en hel del av vor kirkes prekestole, en stor del av den religionsundervisning som gives i skolene og ved konfirmantundervisningen er blitt slik, at den norske statskirke er på god vei til å bli en åndelig forgiftnings anstalt.»

Brandtzæg fikk besøke Kina igjen to ganger i løpet av sin tid som generalsekretær. I tillegg var han en flittig skribent, og gav ut flere bøker. Men utenom skolen, var det nok som forkynner han nådde lengst. Som forkynner hadde han alltid målet for budskapet klart for seg, at folk måtte bli frelst.

Straume siterer Brandtzæg: «Kva er den viktigaste luten i den kristne forkynninga? Det er dei ledd som kan løyse sjelene så dei kjem over det vakte stadium og blir frigjorte, og får vissa om at dei står i nåde hjå Gud. Den predikant som ikkje har sett seg dette mål, og ikkje arbeider for det i klårt medvit så langt hans evne og nådegåve rekk, han har ikkje forstått oppgåva si.»
Og videre: «Satan har ikkje noko imot at folk blir vakt, når dei berre ikkje vert frigjorte. Når predikanten så lett glir bort frå den fulltonande evangelieforkynninga, og blir hengande i vekkingstalen eller formaninga til dei kristne, så kjem det ikkje berre av at predikanten er ufullkomen. Det kjem også av list og bedrag frå sjelefienden.»

«La sjelene få sjå blodbrudgomen. La dei tvilande få sjå naglegapa i hendene hans, og stikka handa si i sida. La dei som kjenner den bitraste sorga, få sjå korleis han kviddest i sjeleangst, skalv og seig saman under den redselsfulle vekt av forbanning og straff som blei lagt på han, så dei må forstå at misgjerningane er sona, og skulda betalt.»

Siste reise
Tirsdag morgen 17. mars 1931 hadde Brandtzæg time på Fjellhaug, men da han kom inn i klassen klarte han ikke å undervise. Han gikk inn på et naborom og la seg for å hvile. Han ble deretter hjulpet heim, og der fikk han kraftig hjertekrampe. Det ble sendt bud etter lege, som la han inn på Diakonheimen sykehus. Klokken 15.00 fikk han et hjerteslag som han døde av.

Han hadde året før bedt hovedstyret om avløsning som formann og generalsekretær, men saken ble utsatt. Han døde derfor på post, 70 år gammel. Det ble hans gamle elev og medarbeider, Ludvig Hope, som overtok ledelsen i Kinamisjonen i noen år, før Tormod Vågen overtok roret på permanent basis i 1936.



Kilder:
Jakob Straume: Johannes Brandtzæg Sigervinnaren
P. S. Eikrem: Johannes Brandtzæg Hans liv og virke