På kne for Guds ord, misjonsfolk!

Det var stifter av dansk Indremisjon Wilhelm Beck, som brukte denne formulering i en tale til teologiske professorer på slutten av 1800-tallet. Redaktøren av Utsyn gjentok det i en lederartikkel i nr.14. 1966.

I Utsyns leder leser vi: «Det er neppe for sterkt sagt at den største fare som truer oss – både lek og lærd – er at vi skal bli frarøvet troen på en hel bibel, som et inspirert og endegyldig budskap fra den evige Gud, hvis dybder ikke noe menneske er i stand til å utforske. Dette budskaps primære oppgave er å være et frelsestilbud til det gjennomfordervede og fortapte menneske. Og som den evige Gud er opphøyet over alt og alle, er også hans tanker høyere enn våre tanker.

Derfor sømmer det seg for oss å lese hans ord, ikke med selvsikre forståsegpå-tanker, men med den fortapte synders ydmyke erkjennelse både av hjertets forderv og tankens begrensning. Vi forstår ikke alt, men troen griper budskapet og bøyer seg også for det ufattelige.»

Skrevet av fungerende redaktør i Utsyn, Arne Aambø. Utsyn nr.14 1966

Denne formaning trenger også jeg personlig, og vi som misjonsfolk. På kne for Guds ord! Guds ord sier:

«Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.» (Sal 119:89)

«Og dersom en basun gir utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp? Slik er det også med dere: Hvis dere ikke fremfører tydelig tale med tungen, hvordan kan en da skjønne det som blir sagt? Da snakker dere jo bare ut i været!» (1Kor 14:8-9)

«Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet.» (2Kor 4:2)

Vi er nå på vei inn i enda ett nytt år. Da er det tid for å minne hverandre på, at Bibelen er Budskapet vi har fått fra Gud. Til velsignelse for den som bøyer seg for Ordet og til fordømmelse for den som forkaster det. Det er Gud vår skaper og frelser som har gitt oss dette Ordet. Han vet hva som er til det beste for mennesker. Mennesket med sin fornuft, er ikke enig med Gud i alt han sier. Vi formes av tanker og ideologier i tiden. Djevelen vet at får han oss bort fra Guds ord, kan han få oss dit han vil. Får han oss ikke til å fornekte Ordet, lokker han oss til å tolerere vranglæren, runde av tydelig tale og hule ut prinsipper.

I min organisasjon (NLM), har vi sett dette tydeligst i spørsmålet om kvinner kan være hyrder og eldste. I organisasjonens første 90 år, var det ingen tvil om hva organisasjonen lærte; Hyrde- og eldstetjenesten har Gud gitt menn ansvar for.  Da MF åpnet for kvinnelige prester, trakk generalsekretæren og et hovedstyremedlem seg fra skolens representantskap, fordi de mente at vedtaket stred imot Guds ords tale. En tydelig bekjennelse.

På generalforsamlingen i 1991 ble det vedtatt et dokument som sier at tjenestedeling er et viktig lærespørsmål. De som var ansatt på det tidspunkt, ble pålagt å være lojal mot dette lærespørsmål. Ingen ansatt kunne fremme noe annet synspunkt i forkynnelse, undervisning og sjelesorg. Videre ble det bestemt, at ved framtidige ansettelser skulle spørsmålet om syn på tjenestedeling, være et punkt i samtalen før ansettelse.

Etter den tid har det ikke blitt gjort endring i selve prinsippet, men det er blitt kraftig uthult. Mange stillinger som før var definert som hyrde/lærer, er ikke det lenger. Hovedstyret som i alle år har vært NLMs øverste organ både åndelig og administrativt, er nå åpnet for kvinner med et «eldsteråd» på si. Mens det i 1991 ble presisert at det ikke skulle ansettes folk i sentrale stillinger med et annet syn på kvinnelige eldste, kan en nå bli toppleder med et avvikende syn, bare en lover å være lojal.

Vi har sett denne utviklingen i dramatiske vendinger i Den norske kirke. Det ene lærepunkt i Guds ord etter det andre har blitt fornektet. Nå er det nesten ikke mulig å få lederstillinger i Den norske kirke, hvis en vil ta Guds ord på alvor i stridsspørsmål der Guds ord taler klart. Guds ord sier: «Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!» (2Joh 10) Vi har sett det konkret i fosterdrapssaken. Vi ser det tydelig i kvinneprestsaken og i spørsmålet om samkjønnet «ekteskap» m.m.

Paulus advarte Korintermenigheten på Guds vegne, at de ikke måtte «tåle så gjerne» den vrange lære som ble servert (2 Kor 11). I vår tid med sosiale medier, ser vi et kristenfolk som gjerne tåler tale og handlinger i strid med Guds ord. Om en kristen velger å innrette sitt liv i strid med Guds bud, mangler det ikke på gratulasjoner. Blir en ansatt i en hyrdestilling, med et syn som avviker fra Guds ord, står gratulasjonene i kø. Har den lokale menighet en kvinnelig prest eller en liberal mannlig prest, går en likevel å hører, og profilerer det gjerne også i sosiale medier. Mer kunne blitt nevnt. «Vi tåler det så gjerne».

I ei tid som vår, med så mye åndelig og teologisk forvirring og vrang lære, burde Guds folk om mulig mer enn før, være tydelig i sin tale og i sin handling, i overenstemmelse med Guds ord. Basunen må ha klar lyd. Gud folk er kalt til å være sendebud i Kristi sted. Sendebudet skal ikke selv forme sitt budskap. Det skal tale og handle som Guds ord. Må det være en nyttårsbønn for oss som Guds folk, at Jesus får drive ut forkynnere og ledere som med varme og omsorg, taler klart og tydelig som Guds ord. Og at vi på nytt kan få et myndig lekfolk som fra hjerte er villig til å følge Guds ord, selv om det strider fundamentalt med tidsånden.

«Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til.» (Ord 10:22)

Godt nytt år, i Jesu navn!

Lars Jøssang – han elsket japanerne

Lars Jøssang (foto Bygdebladet 21.12.2000)

Lars Jøssang vokste opp på Jøssang ved Jørpeland, og fikk et langt liv som misjonær i Japan. Som pensjonist hadde han adresse Rennesøy.

Det skulle gå 55 år fra Kinamisjonen ble startet til den første misjonæren fra Jørpeland var klar til utreise. Fra Kinamisjonen kom til Jørpeland i 1905 og til Lars Jøssang reiste ut til Kina i 1946, gikk det 41 år. Grunnen til at det ikke var noen fra Jørpeland som reiste ut som misjonær før etter så lang tid, er uklar. Kanskje var det størst oppmerksomhet på å nå folket i nærmiljøet? Det var i alle fall flere emissærer som ble rekruttert fra Jørpeland i denne perioden.

Midt på 1930-tallet var det endelig en ungdom fra Jøssang som ble kalt av Gud til å bli misjonær. Det var Lars Jøssang. Noen år senere svarte også bror hans, Jon, ja til kallet. Etter at Lars reiste til Japan, har det blitt mange misjonærer for Misjonssambandet fra Jørpeland og resten av Strand kommune.

Bakken gard på Jøssang 1962 (foto Widerøe)

Røtter fra Jørpelandsholmen og Jøssang

Lars Larsen og kona Sissel var husmenn på Kvalvågneset i søre Strand. Her ble deres eldste sønn, Lars, født i 1849. Allerede i 1852 hadde familien flyttet til Tunglandsholmen, som senere fikk navnet Jørpelandsholmen. Her var de husmenn og drev med ku, sau og dyrking av potet og havre, i tillegg til fiske på fjorden. Etter at de var kommet til Jørpelandsholmen, fikk de to barn til, Jakob i 1852 og Berthinius i 1863. Berthinius døde allerede i 1867, kun 3,5 år gammel. Året etter rammet ulykka på ny. Da omkom Jakob i et forlis, sammen med en jamgammel kammerat.

Det ble derfor eldstesønnen Lars som overtok husmannsplassen etter foreldrene. Lars ble gift med Anna Helene Aslaksdatter Jøssang i 1875, og de fikk seks barn. Anna Helene døde i 1915 og da giftet Lars seg på nytt med Gunhild Helene Kristiansdatter Torsnes. Lars var matros i tillegg til husmann. I 1887 fikk han kjøpe husmannsplassen på Jørpelandsholmen og ble selveiende gardbruker og fisker. Kona var «syerske». I 1903 kjøpte familien en gard på Jøssang, kalt «Bakken», og flyttet dit. Anna og Lars sin sønn Aslak overtok dette bruket på Jøssang i 1913.

Aslak ble født på Jørpelandsholmen i 1884, og ble med foreldrene til Jøssang i 1903. Han var noen år i Amerika, før han kom heim og overtok garden på Jøssang i 1913. Aslak var en trofast misjonsmann, og Misjonssambandet sto hans hjerte nær. I 1914 ble han gift med Anna Torkelsdatter Botnehagen, fra Botnehagen, en liten gard lenger inne i Botsfjorden. De fikk to sønner, Lars og Torkel.

Dramatikk i oppveksten

Lars var odelsgutt på Bakken, født 30. mars 1915. På dette tidspunkt var det ikke kirke eller kapell på Jørpeland, så dåpen skjedde fra Strand kirke 24. mai samme år. Faddere var Gurine Jøssang (nabo), Bergitte Jøssang, Olga Erlandsdalen (nabo), Lars Jøssang (farfar) og Ole Botne (onkel). Som nevnt fikk Lars to år senere en bror, som fikk navnet Torkel. Høsten 1918 opplevde Lars en dramatisk hendelse. Mor Anna ble psykisk syk, og ble innlagt på Dale Asyl i slutten av november. Etter 4-5 dagers opphold på sykehuset, fikk hun ifølge kirkeboken blodforgiftning og døde. Dermed var gutten på tre år morløs.

Utsnitt av Jøssang. Bakken øverst, skolehuset i skogen ved sjøen.

Jøssang skole (foto Widerøe)

Far Aslak hadde aleneansvaret for de to små guttene, fram til han fant seg ei ny kone i 1922. Da ble han gift 25. november, med Gunla Larsine Nilsdatter Fjetland fra Fjetland på Hebneshalvøya. Med Gunla fikk Aslak fire barn: Anna i 1923, Nils i 1925, Jon i 1927 og ei jente som døde like etter fødselen. Det ble sønnen Nils som etter hvert overtok garden på Jøssang. Det skjedde i 1955.

Lars Jøssang bak nr.2 fra høyre (fra Strandbuen 31.08.1983)

Lars begynte på skole høsten 1922. Jøssang hadde da en egen skole, og skolehuset lå nede ved sjøen, nedfor Bakken. Her gikk han til han ble konfirmert i Langeland kapell i 1929. Langeland bedehus var omgjort til kapell i 1921. Lars hadde et lyst hode, og fikk karakteren meget godt. I tillegg til Lars, ble to andre gutter fra Jøssang konfirmert 13. oktober 1929. Det var naboguttene Maurits Jøssang og Guttorm Jøssang. I tillegg til disse var det 22 ungdommer fra ulike steder i Søre-Strand, som ble konfirmert denne dagen.

Det var økonomisk vanskelige tider i Norge da han vokste opp. På Jørpeland var det startet et stålverk, bare få år før Lars ble født. Stålverket merket også de trange tidene, så å få arbeid på bedriften på 1930-tallet, var nesten som å vinne i lotto. En av de heldig var nettopp Lars fra Jøssang. Ei stund etter endt skolegang, fikk han fast jobb på hjørnesteinsbedriften på Jørpeland. Han fikk starte i smedlære på mekanisk verksted.

Lars Jøssang konfirmant, bak nr. 2 fra høyre (fra Strandbuen)

Vekkelse på Jøssang

Misjonsfolket på Jørpeland og Jøssang gikk mye sammen om møtene. På Jøssang var møtene på skolehuset, men de fikk sitt eget bedehus i 1955. Her var det stort sett NLM som hadde møter. Første kontakter for NLM på Jøssang var besteforeldrene til Lars, Anna og Lars Jørpelandsholmen Jøssang.

1920-årene var stort sett åndelig tunge i Norge. Vekkelsene var få, og flokkene på bedehusene minket. På Jørpeland kom det imidlertid en stor vekkelse i 1928 ved NMS emissærene John Ulland og Ola Sandvik. I 1932 kom Kinamisjonens emissær Reinert Ege til Jøssang. Ege var fra Eigersund og var kombinert bonde og predikant. Under disse møtene brøt vekkelsen løs. Folk strømmet til fra Jøssang, men også fra bygdene rundt. Mine besteforeldre Inga og Thomas Fjelde, var blant disse. Lars Jøssang ble også frelst i denne vekkelsen. Han skrev senere at «mange både menn og kvinner i sine beste år, vart vekte opp til liv i Gud. Og omtrent all ungdommen i bygda kom over på Herrens side.»

Ester Alsvik (født Jøssang) var bare ni år da vekkelsen brøt ut, men hun husket veldig godt det som skjedde. Spesielt godt husket hun at etter et møte var folk så vidt begynt å gå heimover. Plutselig kom noen løpende og ropte på Aslak, Lars sin far. Han var startet på bakken opp mot heimen, med sønnen Nils i handa. Den som ropte, sa at Aslak måtte snu og komme tilbake til skolehuset, får nå ville Torkel, Lars sin bror, bli frelst. Denne vekkelsen preget Lars, og han ble bevisst på at det var i Kinamisjonen han hørte heime. Han skrev i en hilsen i Fjellhaugbladet at «difor då misjonskallet melde seg nokre år seinare, kunne eg ikkje tenkja meg å reisa nokon annan stad enn nett til Fjellhaug», som var Kinamisjonens misjonsskole.

Misjonsskolen på Fjellhaug. Lars Jøssang nr. 3 bak fra høyre.

(foto Utsyn)

Til Fjellhaug via Tryggheim

Etter å ha arbeidet en tid på Stålverket, møtte altså Lars kallet til å bli misjonær. Dette var ikke bare enkelt, og han hadde sine kamper med Gud. En gang la han seg på kne bak en stor stein og ba til Gud om å få slippe å reise til Kina. Meldingen fra Kina om at misjonær Knut Samset var drept av røvere, gjorde ikke situasjonen lettere. Kallet ble etter hvert så sterkt at han sendte oppsigelse av jobben på Stålverket. Sjefen hans ble da så sint at han nektet å ta imot oppsigelsen. «Ingen normale mennesker sier opp jobben sin i denne tiden. Å melde seg til misjonen var bare å lure penger ut av folk,» var sjefens kommentar. Og han fortsatte: «Du blir bare ett bytte for røverne i Kina, og kristenfolket må betale store summer i løsepenger for deg.»

Oppsigelsen sto imidlertid ved lag, og Lars bestemte seg for å gå ett år på Tryggheim Ungdomsskule på Nærbø, før han ville søke Fjellhaug. 28. september 1936 var hans første dage på Tryggheim. Da skoledagen var over, var det litt tid igjen til middag. Lars og noen av klassekameratene tok da syklene og syklet ned mot sentrum av Nærbø. Lars fortalte selv at «me utamde landsens ungdomar, druste beint ut på hovudvegen nett i det ein stor motorsykkel med to mann på kom i susande fart, og den tok meg midt utpå vegbana med eit smell. Før eg fekk sukk for meg, låg eg der midt ute på vegen med komplisert lårbeinbrudd».

Lars var ved bevissthet hele tiden, og mens han lå på vegen kom mange slags anklager mot at han hadde sagt opp jobben og søkte seg mot Kina. Han syntes han så noen smådjevler bak steingjerde som lo godt av han. Men mens han lå der, kom plutselig en annen stemme til han. «Du skal bli god igjen, og få fortsette på Tryggheim etter jul.» Det ble 73 dager på sykehuset.

Lars Jøssang (foto Utsyn)

Da han ble utskrevet fra sykehuset og reiste heim til Jørpeland, måtte han ha hjelp for å kunne holde seg på beina. Da han gikk i land på kaien hørte han folk spotte han: «Sjå han fodle der. Kin e det? Å, det e han frå Jøssang så slutta på Stålverket fordi han ville bli misjonær. No e han skittfodle!» Heime på Jøssang trente han foten hver eneste dag, ofte mens han sang. «Når trett og mismodig ofte jeg går, og under vandringen foten blir sår, intet vil lykkes, og ensom jeg står, opp imot himmelen da tankene går.» Mismotet kom på nytt sigende, og han ville sende brev til misjonen og be seg fri fra misjonskallet, men ei ny nestenulykke fikk han til å ombestemme seg.

Da Tryggheim startet opp igjen etter nyttår 1937, kom Lars Jøssang ruslende fra togstasjonen opp til skolen med kofferten i handa. Skoleåret ble fullført, og søknad sendt til Fjellhaug. Her ble han tatt opp på Misjonsskolens toårige forberedelseskurs fra høsten 1937. Dette kurset måtte studentene betale selv. Han kunne ikke vente mye støtte fra de heime, til det var økonomien for trang. Men ulykka med motorsykkelen «løyste dei nære økonomiske problema», skrev han.

Etter to år på forberedelseskurset, ble søknad sendt til hovedstyret i Kinamisjonen om opptak til Misjonsskolen. Han ble tatt opp, og startet der høsten 1939. 9. april 1940 brøt krigen ut, og Lars husket godt da de tyske bombeflya fløy over skolen. Det var ikke mulig å fortsette misjonsskolen mens krigen pågikk, så skoleåret ble avsluttet ikke lenge etter krigsutbruddet. Etter hvert ble undervisningen gjenopptatt, og Lars kunne fullføre Misjonsskolen fredsvåren 1945.

Lars Jøssang. Hilsen i Utsyn nr.32 1945

Misjonsskolestudentene fikk også taleroppdrag underveis. Det første møtet jeg har funnet Lars annonsert på, var i Misjonssalen 4. april 1940, på et ungdomsmøte sammen med medstudent Jon Berg. I 1944 var han med som taler blant annet på kretsårsmøtet i Mosjøen 17.-18. juni, sammen med Torbjørn Pedersen og på Sumarskulen i Nestvatn, Misvær 28. juni til 2. juli, sammen med Olav Risan og Ludvig Tveit. I 1945 var han taler blant annet på en ungdomsleir på Førland i Tysvær i påsken og på kretsungdomsstevnet i Salem Stavanger 2.-3. juni sammen med daværende ungdomssekretær Tore Tungland. Der var det sang av Aasta og Magnus Tausjø.

Da Fjellhaug var 50 år, ga de ut et jubileumshefte. Her hadde de bedt noen tidligere studenter om hva de hadde lært da de gikk på Fjellhaug. Lars var en av dem som svarte, og han summerte det i tre punkt: 1. Å la Guds ord vere det avgjerande i lære og liv. 2. Å elska samfunnet av dei truande, og å ta vare på tenesta. 3. Å akte andre høgre enn seg sjølv.

Etter at han var ferdig på misjonsskolen, tok han språkstudier, også det på Fjellhaug. Deretter ble det et kort opphold i USA, på Lutheran Bretheren Seminary i Fergus Falls, Minnesota. I studietiden i Oslo ble han kjent med Ingrid Bø fra Rennesøy (f.06.10.1916). Ingrid hadde også gått ett år på Tryggheim, før hun tok lærerskolen i Oslo. Etter det var hun lærer på Rennesøy. Ingrid var med Lars til USA, og vel heime igjen ble de gift i Hausken kyrkje på Rennesøy 18. mai 1946.

Misjonærinnvielse på GF på Framnes 1946 (foto Utsyn)

Tre år i Kina

Sommeren 1946 var det generalforsamling for Misjonssambandet (NLM) på Framnes. Storsamlingen var den siste uka i juni, og hadde som høydepunkt misjonærinnvielse av en stor flokk vordende misjonærer. Ingrid og Lars Jøssang var blant disse. I sin hilsen i forbindelse med innvielsen sa Lars blant annet: «Når eg tenkjer på det eg er kalla til og har kjent mi avmakt og vesaldom, så vert eg ikkje stor. Det er den einaste trøysta eg har, at Gud har bede meg å gå og har sagt: «Min nåde er nok for deg». Det er med underlege kjensler eg står her i dag. Det har vore ein underleg dag.»

En måned senere, den 26. juli, var det avskjedsfest for Ingrid og Lars og flere andre misjonærer. Også da hadde Lars en hilsen. «Det var ein mann som vart spurd kva han gjorde. «Eg gjer det som eg skulle ha gjort for lenge sidan», svara han. Om me kristne skulle ha gjort vår simple plikt for lenge sidan, så kunne me kanskje også ha kome frå jammerdalen heile laget for lenge sidan.» Etter denne samlingen satte misjonærene kursen for Amerika, og noen måneder opphold der, før de 14. februar 1947 gikk om bord i SS Marine Lynx i San Fransisco. De var i alt 11 misjonærer i reisefølget.

Allerede 5 mars var de framme i Shanghai og gleden var stor da de så kollega Anders Hoaas på kaien i storbyen. De hadde noen dagers opphold i Shanghai og bodde da i ei gammel kirke. Mennene lå i sakristiet og damene i møterommet. Første søndag fikk Lars være med Hoaas på sykebesøk til en sjømann fra Haugesund, som var sterkt forbrent. Etterpå gikk de til et møte i ei av byens kirker. Her var Hoaas tolk for Lars, og siterte den kinesiske taleren at «alle misjonærer som trodde på Guds ord var hjertelig velkommen til Kina. De derimot som ikke trodde Ordet, kunne bare bli heime. Det var nok av slike i Kina, og de skapte bare problem.»

Lars Jøssang forteller fra avskjeden med Kina (Utsyn 1991)

12. mars var det tid for å gå om bord i båten som skulle frakte misjonærene til Hankow. De norske fikk lugar på 2. klasse, mens kineserne lå over alt på båten. Lars rapporterte til Norge: «Kineserne er så fæle til å sputta. Dei kremtar, hostar og ryar opp dei sværaste klyser som dei plasserer på golvet så det berre klaksar etter. Dei snyter seg med berre neven og turkar av fingrane oppetter stolpar eller hyrne, kasser eller på buksebaken, så bagasjen vår skal bli godt innsmurt før me når Hankow.» «Kva tid det sist rann vatn (på toalettet), er ikkje godt å døma om. Det heile er å sjå til som under hønsevagl der dei har gløymt å gjera reint…. Ein dag tok det til å renna like utanfor døra vår. Eg opna døra for å sjå. Ei kineserkvinna som heile dagen lever oppå ein av koffertane til Karl (Bogetveit) (den står like utanfor lugaren), heldt vesleguten sin fram beint mot døra vår. Korleis det gjekk då eg opna, treng eg ikkje fortelja.» Det var nok en brå overgang for bondesønnen fra Jørpeland.

Lars Jøssang døper ei japansk kvinne. (foto ukjent)

Tiden i Kina skulle bli både urolig og dramatisk. De kom til landet mens borgerkrigen pågikk og Mao var i ferd med å overta makten i Kina. Etter et knapt års tid med språklesing i Shihwakai i provinsen Hupeh, ble Ingrid og Lars evakuert til misjonens hovedsenter i Laohokow. Her ankom de 5. januar 1948. 24. november samme år ble de evakuert til Kanton og videre til Hong Kong hvor de ankom 13. august 1949. Misjonens ledelse ønsket å fortsette misjonsarbeidet i Kina så lenge som mulig, så noen av de mannlige misjonærene ble plassert sør i Kina i områder som var fredelige. Lars var en periode i Kunming i sørøst, mens Ingrid og deres to barn var i Hong Kong.

Han rapporterte til Utsyn: «Motløysa og vonbrot synest drukna i gleda over å få vera med. Vera med å sjå Guds frelsande makt. Det er som kvar fiber i deg seier: Her kjenner eg meg heime.» Han var i Kunming ett par måneder, men måtte så reise til Kanton, nabobyen til Hong Kong: «Det er så vondt å reisa. Det er som hjarta blør» skriver han heim. Mens han er i Kanton, får han melding om at misjonen har omplassert han og familien til Japan, sammen med kollegaene Anders Hoaas, Kåre Bøe, Dagny Drivstuen, Anna Gamlem, Petra Jaabæk, Ruth Robertstad og Anna Scheie. I Japan var allerede Gabriel Eikli og familien på plass i byen Kobe, og gjorde forberedelsen som måtte til for å ta imot den store gruppen med misjonærer.

Familien Ingrid og Lars Jøssang på kaien i Stavanger 

etter første periode i Østen.

(foto Utsyn nr.16 1953 - lånt av Aftenbladet)

15 år som familie i Japan

Familien Jøssang kom til Japan med båt fra Hong Kong i januar 1950. Etter å ha strevd med å lære seg kinesisk, måtte Lars i gang med et nytt vanskelig språk – japansk. Det ble ei vanskelig tid, både med tanke på kineserne han måtte forlate og det nye språket han skulle lære. Han måtte be Gud løse han fra kallet til Kina, og han ble bønnhørt. Han ble etter hvert veldig god i japansk, og ble ett med folket der. I et minneord etter Lars Jøssang siterte Odd Dubland en kjent japansk kirkeleder, dr. Nabetani: «Lars Jøssang elsket japanerne og japanerne elsket han».

23. juni 1950 vedtok misjonærkonferansen å starte opp misjonsarbeid nord for Kobe, nærmere bestemt i området rundt Matsue i Shimane fylke. Dette skulle bli Ingrid og Lars sin arbeidsmark den første perioden i Japan. De skulle arbeide sammen med misjonærene Dagny Drivstuen og Anna Gamlem. Shimane hadde på den tid 900 000 innbyggere og var buddhismens høyborg i Japan. Misjonen fikk kjøpt et hus i Matsue i september og damene og barna flyttet dit. Lars ble syk og kunne ikke bli med på flyttelasset, men han kom snart til krefter igjen. Han kom etter med sin jeep den 11. oktober. Allerede 2. november hadde de sitt første søndagsmøte og søndagsskole. Dette vakte nok nyhetens interesse, for hele 100 barn møtte opp og flere kom til etter hvert.

Lars Jøssang sin første bil (Jeep) i Japan.

(Utsyn nr.38 1953)

I 1951 kunne misjonærene utvide arbeidet også til nabobyen Oda. Lars hadde opprinnelig sitt kall til Kina, så det var tungt å omstille seg. I et brev til Utsyn skrev han blant annet: «Det kjendes tungt å reisa frå China, ja, tyngre enn å reisa frå Norge. Ein grann bøtte det på, at me fekk koma til Japan, men jamen veit eg ikkje; Fekk eg val og tilbod om å reisa til China, ville nok China dra av med sigeren endå. Men det besnar her òg no. China fekk min første kjærleik, så de kan`kje vera onnorleis.» «Om eg hadde tusen liv, ville eg bruka dei alle til å forkynna evangeliet for den japanske fiskar- og bondestand. I byane stablar dei fleste misjonærane seg oppå kvarandre, medan folk utover landet får greia seg med tempel og buddistpresten.»

Det neste året fikk Lars døpe to japanere som tidligere hadde vært «stor-drikkarar». 27. januar ble den nye kirken i Matsue innviet, og det kom mellom 50-80 på møtene. Lars tok ellers i bruk megafon og båndopptaker som han plasserte på jeepen sin. Så kjørte han rundt i gatene og spilte sanger, andakter og inviterte til møter.

Velkomstfest for familien Jøssang på Jørpeland bedehus.

(1.ste. Mai 22.04.1953)

I slutten av februar 1953 var det tid for familien Jøssang å reise til Norge på «ferie». De tok den engelske båten Sangola fra Japan til Hong Kong. Videre derfra gikk turen med båten Canton til London, med avreise 13 mars. Fra London kunne de så reise til Stavanger med båten Astrea. Lars fikk allerede da attest på at han var meget god i det japanske språket. Oppholdet i Norge var ikke bare ferie. Det ble mye reising som taler for Lars over hele landet, men mest i Rogaland. Den gamle vekkelseskjempen Sven Foldøen levde enda da familien Jøssang kom til Norge. Han var levende interessert i det Lars fortalte og takket Gud for de åpne dørene for evangeliet i Japan.

Ingrid og Lars Jøssang (foto Utsyn 1979)

Sommeren 1954 var Norges-oppholdet over, og familien satte kursen tilbake til Japan 14. juli. Vel tilbake i Japan, ble familien plassert i Tottori, i et misjonsarbeid som Kåre Bøe hadde stått i. Tottori ligger ca. 12 mil øst for Matsue. I Tottori fikk han være med å innvie en ny kirke 3. april 1954, og på møtene kom det rundt 60 tilhørere. Flest unge. Denne perioden i Japan varte til 1960, og familien var fast stasjonert i Totori. Ved å lese årsrapportene som Lars skrev til NLMs årbøker, forstår vi at arbeidet helst var tungt i denne perioden. «Jevnt men tungt.» (1956) «Tungt men lærerikt» (1957) «Ingen smertelege vonbrot – ikkje noko jubelår.» (1958) «Sorgen og gleden de vandrer til hope.» (1959) Men samtidig kunne han også melde om nye som blir vunnet for himmelen, og gleder seg over det. Lars skrev en gang om japanerne: «Åndeleg talt har Japanarane så trong hals at det er vanskeleg å få kristendomen frå hovudet ned i hjarta.»

I perioden 1960-61 var familien igjen på plass i Norge, og Lars reiste som predikant landet rundt. Høsten 1961 var familien tilbake i Japan for en periode fram til 1965. Disse årene var de plassert i Akashi, nabobyen til Kobe. Tonen i årsmeldingene var noe lysere, og han meldte om jevnt bra arbeidsår. 3. februar fikk Lars være med å innvie en ny kirke i Nishi-Akashi. Perioden i Japan som samlet familie, ble avsluttet i april 1965. Da vendte alle heim til Norge, Ingrid og barna for godt. Ingrid fikk arbeid som lærer på Rennesøy, hvor familien også hadde en bolig. Ingrid var også aktivt med i misjonsarbeidet på bedehuset på Vikevåg.

Lars Jøssang på talerstolen i Kuppelhallen i Stavanger i 1961.

(foto ukjent)

I 1964 fikk Lars konfirmere de to eldste barna sine, Astrid og Aslak. De var begge født i Kina. De to siste, Ole Andreas og Bjarne ble født i Japan. Det som Ingrid og Lars først fikk vite mot slutten av 1980-tallet, var at det på Den norske skolen i Japan hadde foregått alvorlig kriminalitet. En av de ansatte på skolen hadde i perioden 1955-64 begått alvorlige seksuelle overgrep mot mange av elevene. Dette ble først avdekket da en av elevene tok kontakt med misjonens ledelse i voksen alder. Hun var kunstner, og hadde malt mange bilder om det som skjedde som terapi. Disse bildene ble stilt ut, blant annet i Stavanger. Jeg var å så på denne utstillingen, og ble rystet. Skolen som skulle være en trygg heim for barna, hadde vært det motsatte, i alle fall for noen av dem.

Kirken i Matsue (foto Utsyn)

Alene tilbake til Japan

Selv om familien kom heim for godt i 1965, valgte de at Lars skulle reise tilbake til Japan for noen kortere perioder. Det skulle bli fem perioder på til sammen sju år. Mellom disse periodene i Japan, var Lars forkynner i Norge. Etter at han ble pensjonist i 1982, ble han spurt om dette med å reise ut alene. Han svarte da ettertenksomt og stille: «Du vet – kallet! Jeg har gode folk hjemme, som deler kallet.»

I 1967 kom Lars til Japan først gang uten familien. Han bodde da på et nytt senter som misjonen var i ferd med å bygge opp i Hiruzen. Han kom til Hiruzen i september og hans arbeidsoppgaver var å hjelpe til med språket under oppbyggingen av senteret, drive evangelisering i bygda og ellers hjelpe til på misjonsstasjonene på de stasjonene han tidligere hadde arbeidet på. På Hiruzen startet han også opp med en bibelklasse for mødre til barn som gikk i barnehagen som ble drevet av kirken i nærheten. På vei heim til Norge i 1969, fikk Lars den store opplevelsen å besøke bror sin, Jon, som var misjonær i Tanzania.

Misjonærflokken i Japan 1952 (foto Utsyn)

Misjonærflokken i Japan 1972. Lars Jøssang nr. 2 framme fra venstre.

(foto Utsyn)

Det hendte at japanske kristenledere kom på besøk til Norge. Var Lars Jøssang i Norge da, ble han ofte brukt som tolk. Under heimeoppholdet i 1970, var han tolk for både den kjente evangelisten Masaki og for kyllingsorterer Tetsu Abe. Under et besøk sammen med Abe på heimegarden til Lars på Jøssang, ble han vist familiebildet av Lars sin bror Nils, kona Marta og deres fem gutter. Kommentaren til Abe var som forventet, «bare hane-kyllinger».

I 1971 var Lars på plass igjen i Japan. Da var arbeidsfeltet hans i byen Oda. Herfra rapporterte han blant annet at «me ventar på vårver frå det høge» og at han ofte «sit med ein og ein og les Bibelen». I 1973-78 var Lars i Norge, mens hans siste år i Japan var 1978-80 og 1981-82. Den første av disse to periodene var han stasjonert i Yanago-Arashima distrikt, og var her blant annet knyttet til radioarbeid. Det siste året var han plassert på Sør-Okayama.

Lars Jøssang (foto ukjent)

Mange år som pensjonist

Lars hadde god helse da han kom tilbake til Norge for siste gang og ble pensjonist. Han fortsatt derfor å reise som forkynner i Norge. Misjonsfolket over hele landet var glad for å få besøk av den blide misjonæren, som var en dyktig formidler av misjonskallet, og også en skattet forkynner av Guds ord. Siste gang jeg finner han annonsert som taler ved å søke i Nasjonalbiblioteket, var i 1995. Da var han blitt 80 år gammel.

Kona Ingrid var en del syk de siste årene hun levde. 20. januar 1990 ble hun forfremmet til herligheten. Det var et stort tap for Lars, men ett par år senere fant han seg ny kone. 5. desember 1992 var han brudgom, og Karen Margrethe Førsvoll var den utkårede bruden. Ryktene gikk at Lars hadde funnet seg ny kjærest. På et stormøte i kretsen traff Lars på sin gode venn forkynner Einar Tonstad. Einar spurte Lars om det stemte det han hadde hørt, at Lars hadde funnet seg ny kone. Ja, svarte Lars. Det stemmer det, og hadde evangeliet blitt spredt med samme fart som dette, så hadde det vært nådd til jordens ender for lenge siden. (fortalt av Kjell Trodahl).

Lars Jøssang (foto Dagen)

Lars hadde glimt i øye og var slagferdig. En dag ble Lars stoppet av politiet etter å ha begått en trafikkforseelse. Lars rullet ned vinduet og så på politimannen. Så sa han: «De har et ordtak i Japan som sier at «en apekatt kan også ramle ned fra et tre.» Politikonstabelen satte i å le, og lot deretter Lars fortsette uten å få noe forelegg. (K. T.)

Etter hvert skrantet helsa betydelig for Lars. En gang støtte noe til, og Lars konfererte med en av sønnene sine som var lege, om det var nødvendig med behandling. Sønnen svart på med humor på Jøssangs vis: «Det er ingen vits i det, far. Med behandling får du leve tre ekstra dager, og det vil regne på to av dem likevel..» (fritt gjengitt). 4 august 2007 var dagen kommet også for Lars til å flytte heim til sin Frelser. Den siste tiden bodde han på sykeheimen på Rennesøy.

Misjonærkollega Arnold Ljøkjell skrev om Lars i en hilsen til Lars sin 70-års dag: «Jøssang hadde evangelistens nådegave og ble brukt over hele misjonsfeltet. Han hadde et godt grep på det japanske språket, og ved bruk av japanske ordtak og bilder fikk han mange i tale.» (Utsyn nr.9/19 1985)

Minneord om Lars Jøssang i Strandbuen 08.08.2007

 

Kilder:

Asbjørn Aavik/Olav Uglem: I Herrens tjeneste II (1966)

Birger Lindanger: Rennesøy Gard og ætt (1993)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Johannes Sandve: I Herrens tjeneste III (1966)

Jon Jøssang: En stund på jorden (2009)

Josef Tungland m.fl. red.: I livsens vår. Tryggheim 75 år (1994)

Misjonæralbum NLM diverse utgaver

Nils Boganes: Japan kaller (1960)

Nils Boganes: Med Guds ord i gudenes land (1991)

Olav Uglem: Japan og kristen misjon (1950)

Trygve Bjerkrheim m.fl. red.: Fjellhaug 50 år (1964)

Årbok NLM 1946-1953

 

John Solsvik: Langtidsmisjonærene (Dagen 09.01.2010)

Kari Opperud: Lå på kne og ba om å få slippe å bli misjonær. (Dagen 07.05.1982)

Utsyn årganger 1936-2007

 

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

En frelser er født

Det var natt i Israel. På markene ved Betlehem hadde noen gjetere nattevakt over sauene sine. Plutselig så de en Herrens engel iblant dem.

Som naturlig var, ble de redde ved synet av denne lysende skikkelsen. Men engelen sa at de ikke trengte være redde. Han hadde nemlig et gledesbudskap til dem: «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by» (Luk 2,11). Derfor feirer vi jul. Gud selv ble menneske, ved Jesus Kristus.

Han kom hit for å frelse oss fra en evig fortapelse, ved at han sonet våre synder på korset. Selv levde Jesus et fullkomment liv, som foster, barn og voksen. Uten en eneste synd. Det gjorde han som vår stedfortreder: «For at hver den som tro på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Snart kommer Han igjen for å hente sine heim til himmelen. Da blir det en evig julefest for de som får bli med.

God jul.

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 22.12.2023)

Norge – på vei mot hedenskapet?

Vi lever i en svært urolig verden. All krig og nød skulle vekke folk til å søke Gud. I stedet ser vi dessverre det motsatte skje i vårt land.

I 1975 vedtok Stortinget en fosterdrapslov som fratok det ufødte barnet den viktigste rettigheten, nemlig retten til å leve. Med en stemmes overvekt ble drap lovlig, ja, finansiert av den norske stat. Et alvorlig skritt bort fra Guds vilje og bud. En uverdig nedgradering av menneskeverdet.

I 2008 vedtok Stortinget en kjønnsnøytral ekteskapslov. Med 84 mot 41 stemmer vedtok odelstinget en lov som omskriver ekteskapet som en Gudgitt ordning mellom en kvinne og en mann, til også å gjelde to av samme kjønn.

I 2023 vedtok Stortinget en lov som gjør det forbudt å drive terapi og sjelesorg for å hjelpe mennesker som sliter med sin seksuelle identitet. Vedtaket ble gjort med 85 mot 15 stemmer. Ved alvorlige brudd på loven, kan en dømmes til seks års fengsel.

I oktober 2023 ble Israel utsatt for et grusomt terrorangrep fra regjerende myndigheter på Gaza, terrororganisasjonen Hamas. Over 1000 sivile ble på bestialsk vis myrdet og mange kvinner også voldtatt. Her var ingen nåde for babyer eller gamle folk. Terroristene drepte for fote og tok over 200 gisler med tilbake til Gaza. Her gjemmer terroristene seg blant gisler og sin egen sivilbefolkning. De ofrer sitt eget folk, i kampen for å utslette Israel «fra havet til elven».

I alle andre terrorangrep, er det terroristene som blir fordømt på det sterkeste. I denne konflikten varte denne fordømming i ett par dager. Deretter er det offeret som blir fordømt for sitt forsvar. Den norske regjering gjør at Norge er et av landene i verden, som går lengst i fordømmelsen av offeret. Det er en stor skam og en lidelse. NRK og andre norske medier, kappes om å være mest mulig ensidig i sin negative dekning av offeret, mens vi hører lite om at ansvaret for det forferdelige som skjer ligger hos terroristene. Norge er gått fra å være ett av verdens mest Israelsvennlige land, til å være ett av de land med sterkes fordømmelse av det eneste demokratiet i området.

Mange av bibeltekstene i adventstiden handler om tiden før Jesu gjenkomst og når han kommer igjen for å dømme levende og døde. Det vi ser skje rundt oss, kjenner vi igjen fra Guds ord. Det skjer slik det står skrevet. I 1948 gikk en viktig profeti i oppfyllelse. Da fikk Guds folk, jødene, sitt land tilbake. Gud står ved sitt landløfte. Det skjer også som Ordet sier, at «hele verden» skal vende seg mot jødene. Vi ser det, og venter en snarlig Jesu gjenkomst.

Et annet tegn på at Jesus kommer snart igjen, er at lovløsheten skal ta overhånd. Kvinner kjempet for å bestemme over egen kropp, og glemte at det var to kropper det er snakk om. Andre Guds bud settes også til sides i en misforstått «frihets-tenkning». Men det går som skriften sier, at «når lovløsheten tar overhånd, blir kjærligheten kald hos de fleste».

Statskirken, som nå er blitt frikirke, har fulgt i statens spor. Nå støttes alle ugudelige lover av lederskapet i kirken. Det er på høy tid for Guds folk å melde seg ut. Men vi går heller ikke fri i misjonsorganisasjoner og frimenigheter. Vi trenger i ydmykhet å rope om nåde, til all nådes Gud. Vi trenger å be om å få være tro mot Guds ord. Vi trenger å be om å få være åndelig våkne når Jesus kommer igjen.

Så er det fint å legge merke til at når Guds ord taler om Jesu gjenkomst, er det et trøstebudskap for Guds barn. Det er trøst, fordi vi går til noe mye bedre. «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til.» (Luk 21:28) Landstad har skrevet en flott salme som minner oss om nettopp dette:

Til oss i gamle Norge, ropes fra Guds ord: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer 22:29) og «Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» 

Måtte det ikke gå med oss som det gikk med Israelsfolket på Jeremias tid: «Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.» (Jer 6:16)

 

 

 

G. G. Tungland – predikant og handelsmann

Ingeborg og Gabriel G. Tungland og barna. (foto: Folk i Strand) 

Gabriel G. Tungland var predikant i mange år. Ved siden av forkynnervirksomheten var han også handelsmann. Han startet på Tungland og fortsatte i sentrum av Jørpeland.

Kristoffer Fjelde ble frelst som 13-14 åring. Han gledet seg storlig over frelsen, og ordet i Joh 1,12 satte han i frihet. Han var da på jordet heime på Fjelde og pløyde med hesten til faren. I en pause tok han fram sitt Nye Testamente og øynene falt på dette ordet i Johannes evangeliet: «Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» Kristoffer begynte umiddelbart å vitne som Jesus på møtene på bedehuset. Men etter en stund ble ting vanskelig for han. Han hørte de eldre tale om syndenød, og det hadde ikke Kristoffer.

Likevel fortsatte han å vitne, for at de andre ikke skulle tro det var noe galt med ham. Men på et møte reiste han seg og ba om forbønn, istedenfor å vitne slik han pleide. Den erfarne predikanten Gabriel G. Tungland gikk etter møtet fram til Kristoffer for å høre hva som var galt. Da kom det stille fra 14-åringen: «Jeg kan ikke være frelst, jeg, for jeg har ikke syndenød slik dere eldre vitner om!». Da kom det kjapt fra Gabriel: «Ja, men, Kristoffer! Det er ikke syndenøden som frelser, det er Jesus!» De ordene løste guttungen, og han ble senere en skattet forkynner.

Karen og Gulleik Tungland

Oppvekst på Tungland

Gabriel Gulleiksen Tungland ble født på garden Håhammer på Tungland på Jørpeland. Håhammer var tidligere en husmannsplass under en av gardene på Tungland, men ble eget bruk i 1850, bruk 12 «Haahammeren». Det var Gabriels bestefar som var første selveier på Håhammer, og foreldrene hans overtok bruket i 1865, like etter at de ble gift. Foreldrene til Gabriel het Gulleik Johannessen Tungland og Karen Laurense Ivarsdatter Frøyland.

Garden var på kun tre mål åker, tre mål med eng og åtte mål med ringere eng. I 1875 hadde de tre kyr, ett ungdyr og 17 sauer. De dyrket bygg, havre og poteter. Antakelig måtte Gulleik som de fleste andre bønder i Ryfylke, spe på kosten med å drive med noe fiske. Karen og Gulleik fikk etter hvert ni barn og alle fikk vokse opp. Gabriel var nummer åtte i rekken av søsken, og ble født 6. februar 1882. Halvannen måned senere ble han døpt i Strand kirke av presten H. B. Moses.

Etter endt folkeskole, sto han konfirmant i samme kirke 4. oktober 1896 med karakteren «meget god». Som ung ungdom var arbeidsmarkedet begrenset. Gabriel bodde derfor heime i årene etter konfirmasjonen, og var dagarbeider innen jordbruk og fiske. Det vil si at han ble innleid av bønder ved behov, og at han også var medhjelper for fiskere når de trengte forsterkning. I 1903 gjorde Gabriel et spesielt valg. Han flyttet til Oslo for ett års tid, og kalte seg da for kjøtthandler. Handel fenget altså tidlig ungdommens interesse, og skulle følge han resten av yrkeslivet.

Andreas Kvinlaug var forkynner i vekkelsen der Gabriel G. Tungland ble frelst

(foto ukjent)

Frelst i vekkelsen i 1905

Oppholdet i Oslo ble som nevnt kortvarig. Høsten 1904 var han tilbake i heimen på Håhammer. Jeg har ikke sikre opplysninger om hva han da drev med, men det er sannsynlig at han fortsatte som dagarbeider.

Jeg vet ikke hvorvidt Gabriel vokste opp i en kristen heim. Gabriels oldefar fra Håhammer var bror til Ragnhild Kallem, som var gift med den landskjente forkynneren Ole Kallem. Familien var nok derfor ikke fremmed for kristendommen, men Gabriel var ingen kristen i sin ungdom. I 1903 var det en vekkelse på Fiskå, ved Kinamisjonens forkynner Andreas Kvinlaug. Et par karer fra Fjelde møtte opp på ett av disse møtene, og ba Kvinlaug komme til Jørpeland neste gang han skulle til Ryfylke. Det lovet han.

Sent på høsten 1904 kom han endelig, og fikk løfte om ett møte på bedehuset på Fjelde. De eldste i forsamlingen var skeptisk til den nye Kinamisjonen, så spenningen var stor da Kvinlaug kom. Guds Ånd var til stedet, og under møtet reiste ei dame fra Barka seg og sa at hun måtte bli frelst. Dermed brøt vekkelsen ut, og denne vekkelsen skulle bli en av de største som har gått over Jørpeland. En av dem som ble frelst i denne vekkelsen, var den da 22 år gamle Gabriel G. Tungland.

Første annonse med Gabriel Tungland som taler

(Fra Aftenbladet 16.11.1906)

Det tok ikke lang tid før Gabriel begynte å vitne om sin Frelser. Etter hvert vokste også en trang fram hos ham, om å forkynne Guds ord. Selv om vekkelsens budbærer var fra Kinamisjonen, gikk mange av de nyfrelste sammen i en forening som var tilknyttet både Det norske misjonsselskap (NMS) og Kinamisjonen (NLM). NMS hadde sin forkynnerskole i Stavanger, mens NLM hadde sin i Norheimsund i Hardanger. Det var derfor naturlig for Gabriel å søke på skolen i Stavanger. Han kom inn, og gikk her skoleåret 1906-07. På skolen var den kjente Madagaskarmisjonæren Peder Eilert Nilsen-Lund leder. En del av kurset var praksis, og allerede 16. november finner vi Gabriel annonsert som forkynner. Da talte han i Nygatens bedehus sammen med forkynner Hammer.

De neste tre årene var Gabriel engasjert av NMS som emissær. Jeg har ikke funnet ut hvor stor stilling han hadde, men han reiste ikke på full tid. Han hadde også enkelte møter for Lappemisjonsforbundet og Kinamisjononen i denne perioden. I årsmeldingen sin for 1909 (NMS) skrev han blant annet at han hadde hatt møter på Hjelmeland, og at ei jente hadde tatt imot Jesus som sin frelser. Også under folketellingen i desember 1910 var han på Hjelmeland. Da bodde han hos Johannes Laugaland på Sæbø i Hjelmelandsvågen.

Gabriel G. Tungland (t.h.) sammen med broren Ivar Tungland.

(foto: Folk i Strand)

Over til Misjonssambandet

I 1912 skjedde en radikal endring for Gabriel. I årsberetningen for Stavanger krets av NMS for 1911 står følgende: «I begynnelsen av 1912 er emissær Tungland etter eget ønske fratrådt som kretsens emissær.» Etter den tid er han fast ansatt månedsarbeider som emissær i NLM. Allerede i påsken 1911 var han annonsert som forkynner på et påskemøte for Kinamisjonen på Fiskå, sammen med Sven Foldøen.

Fest på Fiskå skjærtorsdag kl.2. Talere: Sven Foldøen og Gabriel Tungland

(Aftenbladet 97.04.1911)

Og nettopp Foldøen er antakelig årsaken til at Gabriel skiftet misjonsorganisasjon. Like før jul og på nyåret i 1911 sto Sven Foldøen i vekkelse på Jørpeland. Noen ble frelst i denne vekkelsen, men mange av de som ble frelst i vekkelsen i 1905, ble mer organisasjonsbevisst og mer radikale i sitt lekmannssyn. I og med at Gabriel var sammen med Foldøen på Fiskå, taler alt for at Gabriel var en av dem som ble «kineser» etter vekkelsen i 1911. I 1912 fikk Gabriel stå i en større vekkelse på Reilstad på Finnøy, sammen med emissær Johan O. Sandvand. Etter denne vekkelsen bygget misjonsfolket Reilstad bedehus.

Melding om oppstart av butikk

(fra Norsk Kundgjøringstidende 03.07.1908)

I 1908 hadde Gabriel startet en landhandel på heimegarden på Tungland. Denne forretningen drev han til han i 1915 flyttet til Stavanger, men da var han ikke lenger alene. For den 21. mai 1914 ble den da 32 år gamle G.G., som han ble kalt på folkemunne, gift i Frue kirke i Stavanger med Ingeborg Paulsdatter Kvam som var 29 år. Ingeborg var datter til Marta Serine og Paul Kvam fra Kvam på Tau. Marta Serine og Paul flyttet fra Kvam til Prestegarden på Tau i 1895, og videre til Jorenholmen i Stavanger i 1902. På Jorenholmen drev Paul kafé, og han gikk derfor under kallenavnet «kaffi-Pådl». Mange strandbuer var innom kaféen til kaffi-Pådel, mens de ventet på båten heim. Kanskje var det slik Gabriel og Ingeborg treftes? Ingeborg hadde ellers fem søsken, som alle ble med foreldrene til Stavanger og etter hvert bosatt på bylandet.

Etter fem år i Stavanger, flyttet Ingeborg og Gabriel tilbake til Tungland og bygget seg et stort hus ved sjøen, kalt Solheim. Her startet han en ny butikk, i ett naust på Tungland. Denne drev han og familien, samtidig som Gabriel brukte mye tid til å forkynne Guds ord. Ifølge årsmeldinger for NLM hadde Gabriel mellom 50-100 møter per år i perioden 1912-20. I den neste perioden, 1921-1936 hadde han mellom 150-250 møter per år, med topp i 1935 med 245 arbeidsdager for misjonen. Den siste perioden fram til han ble pensjonist i 1949 var antall arbeidsdager redusert til mellom 30-100.

I det store huset t.h. ved sjøen bodde Gabriel Tungland og familien.

(foto Widerøe)

I dette naustet drev Gabriel G. Tungland butikk

(foto Folk i Strand)

Gabriel var en skattet forkynner og mye brukt som sjelesørger. Den første tiden som forkynner opplevde han å stå i mange vekkelser. De siste årene talte han mer til oppbyggelse og trøst for Guds folk. Lars Gaute Jøssang skriver dette om G. G. i «Aks i vind»: «Som talar var han klar, avgjort og grundig. Bak eit noko barskt ytre banka eit varmt hjarta og han fekk god inngang i folket.» Han var ellers en av de radikale lederne i Kinamisjonen på Jørpeland.

Glimt fra møtevirksomheten

I 1913 finner vi en hilsen fra G. G. Tungland i årsmeldingen for Stavanger krets NLM. Her skriver han at han i de seks månedene han har reist som emissær, hadde møtt mange gilde og trofaste misjonsvenner, og hadde hatt mange velsigna stunder i heimer og på møter. Han kunne si som David i Salme 133: «Se, hvor godt og hvor vakkert det er at brødre også bor sammen!» (Sal 133:1). Videre skriver han at han har fått se en og annen synder venne seg til Gud og motta frelsen i Kristus med takk og pris. Han fortsetter: «Må Herren få bevare oss som har begynt, i Kristus! Om en liten stund er vi hjemme. Interessen for Kinamisjonen er for det meste bra. Hvor der er et fritt og friskt kristenliv, der går det som naturlig er, best. Kunne det bli mer av liv og sann frelsesfryd, ville det nok bli mer fart i arbeidet for Kinas frelse også. Vår bønn må fremdeles være om mere liv.»

Også i årsmeldingen for 1929 for Stavanger krets NLM, er det med en kort rapport fra forkynnerne. Gabriel skrev at han dette året hadde hatt møteserier på Randaberg, Hjelmeland, Bakke, Gyland, Hidra, Ombo og Fisterøyene. I tillegg hadde han hatt mange enkeltmøter.

F.v. Serine Kvam, Ingeborg Tungland, Otilie Kvam og Kaffi-Pådl

(foto: Folk i Strand)

Han skrev videre at det var lite vekkelse han kunne melde om, men han hadde fått bedt med noen på Hjelmeland. Det hadde vært tungt å være emissær, for det var «noe visst mekanisk over livet og arbeidet. Det varme, ydmyke og fortrolige kjennes det lite av… En vannmakts ånd synes ligge over forsamlingene.» Og videre: «Det åndelige livs tilstand kjentes somme steds mere som det krevende og strevende, enn som det mottakende og frivillig givende.»

I 1930 skriver han at han har merket en endring ute blant misjonsfolket. Han «merker en sterkere trang til vekkelse», rapporterer han. Dette året hadde han hatt møteserier på Åkra, Ferkingstad, Bore, Klepp, Varhaug, Time, Gjesdal, Rennesøy og Høle.

Ingeborg og Gabriel G. Tungland sin sønn Karl Tungland.

Karl skulle i godt voksen alder bli en sentral leder i NLM på Jørpeland

(foto: Folk i Strand)

Et langt liv

Ingeborg og Gabriel G. Tungland fikk sju barn. Disse var Karen (f.1916 gift Roland), Paul Sigfred (f.1917), Gulleik (f.1920), Signe Margareth (f.1923 gift med Leif Sandvik), Karl (f.1926 gift med Astrid Århus) og Gunnar (f.1928 d.1928). Gabriel ble valgt til medlem av skolestyret i Strand i 1927, men ut over det ser det ikke ut til at han var særlig engasjert i politikken.

Den nye heimen og butikken til familien Gabriel Tungland ser vi helt til 

høyre midt på bildet. Hus med ark og tre vinduer i 1. etasje. (foto widerøe)

Fra Aftenbladet 22.09.1945

I 1936 solgte de huset på Tungland og flyttet til nytt hus i sentrum på Jørpeland. Butikken ble også flyttet, og var lokalisert i første etasje i huset deres (hvor senere foto-Byberg holdt til). I 1945 overlot de driften av butikken til Arthur Nessa. Han drev forretningen i samme lokaler fram til 1953. Da kjøpte han nabohuset og flyttet butikken dit. I 1946 startet Gabriel en ny butikk, denne gang sammen med Martin Tungland under firmanavnet «Martin Tungland & Co».

Gabriel G. Tungland (foto Kristenliv i Rogaland)

Gabriel ble 75 år i 1957. I den forbindelse skrev kretssekretær Tore Tungland en hilsen til jubilanten i misjonsbladet Utsyn. Her skrev han blant annet at «i dei seinare åra har G. G. Tungland vorte vel kjent med sjukdom og motgang, både personleg og i huslyden elles. Men Jesus sa at det ikkje fell ein spurv til jorda utan Herren vil det, og så var det nok den vegen han valde». Året etter mistet Gabriel kona si, Ingeborg. Hun hadde lenge vært syk. Ingeborg ble 73 år gammel. Gabriel fikk selv leve til han ble 83 år. Han fikk heimlov 25. oktober 1965.

 

Minneord ved Tore Tungland i Utsyn nr.36-37 1965

 

Kilder

Emil Birkeli: Liv i vekst

Holger Barkved: Soga um Strand

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Jan Alsvik: Folk i Strand

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.

John Nome: Demring i Norge

Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand

Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

 

Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland

Årsmeldinger Stavanger krets NLM 1917-65

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Histreg.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)