mandag 9. juni 2025

Den første NLM-misjonær fra Finnmark

May og Einar Barnes (foto Avisen Tromsø 10.08.1977)

Einar Pettersen skiftet etternavn til Barnes under andre verdenskrig. Da hadde han bak seg flere år som misjonær i den delen av Kina som da ble kalt Mandsjuria.

I et stort intervju med Einar Barnes som gikk over flere sider i to nummer av avisen Tromsø, gis det en oppsummering av hva han har drevet med. Jeg tar med et lite klipp fra artikkelen som sto i Tromsø 10. august 1977:

«Barnes utdannet seg i flere retninger. Han tok håndverk- og økonomisk utdanning. Studerte pedagogikk og psykologi. Snakket flytende mongolsk, kinesisk, tysk og engelsk. I tillegg kan han finnguriske språk som ostjakkisk og lappisk. Barnes har gitt ut ordbøker på kinesisk.

-Min virksomhet har vært som Hans Nielsen Hauge`s. Jeg har satt i gang industri og håndverk. Funnet opp nye ting. Drevet internasjonal handel. Blant annet som utsending for norske interesser i Øst-Afrika. Drevet importfirma i trelast. Vært flere år innom møbelbransjen, forteller Barnes. Og vi kunne føyd til mye mer og mer detaljert om hver av disse tingene. Men det fikk vi ikke lov til. -Du kan bare skrive at jeg er en «Haugianer», sa han til oss.»

Kart over Alta, Talvik og Langfjord (googlemaps.no)

Røtter fra Alta kommune

Hvem var så denne karen med en så allsidig CV? Da er det naturlig å starte i Talvik i Alta kommune. Kommer du kjørende nordøstover langs E6 i Troms og kjører inn i Finnmark, ligger fylkesgrensa på Alteidet mellom Kvænangen og Langfjorden. E6 fortsetter tre mil på sørsiden av Langfjorden til du kommer til bygda Storsandnes. Her svinger europaveien sørover inn Altafjorden mot Alta.

På Storsandnes ble Edvard Martin Pettersen født 25. desember i 1873. Nærmeste kirke ligger i Talvik, som er ei god mil inn Altafjorden. I Talvik kirke ble Edvard viet til Eleonora Lovise Bernhardine Hansen 5. april 1903. Bruden gikk under kallenavnet Nora og var fem år yngre enn brudgommen. Nora var 20 år i 1898 og bodde i Hammerfest. Her ble hun gravid og fødte ei jente, Olaug, sommeren 1899. Det ble ikke noe ekteskap mellom Olaugs foreldre, så hun ble med mor inn i familien som Nora og Edvard Pettersen dannet i 1903. Nora var fra bygda Melsvik og her slo også Nora og Edvard seg ned. Melsvik ligger fem kilometer sør for Talvik.

Nora og Edvard Pettersen 
(foto To bygder i Altafjorden)

Edvard hadde fiske som hovednæring, men de drev også småbruket Elvesletten i Melsvik. Nora og Edvards første barn kom i 1904. Det var ei jente som fikk navnet Dagmar. Videre kom Valdemar i 1906, Einar i 1908, Anna i 1910, Laura Marie i 1913 og Paula Elise i 1918. I 1911 opplevde familien at huset deres brant ned til grunnen, men det ble bygget opp igjen. De første årene leide de garden, men fikk kjøpe den i 1916.

Kristenliv i Melsvik

I 1907 kom ei nygift dame flyttende heim til Melsvik fra Hammerfest. Hun het Karen Thommassen og var en brennende kristen. I Hammerfest hadde hun gått i en misjonsforening og så snart hun var på plass i Melsvik startet hun misjonsforening også her. Foreningen ble tilsluttet Santalmisjonen og hadde 7-8 medlemmer de første årene. Foreningens medlemmer var enige om å legge ei krone hver på misjonsbøssa når det var foreningsmøte.

Frikirken sitt pleiehjem i Kåfjord bak og barnehjemmet foran.
(foto Frikirkens Finnmarksmisjon i 30 år)

Karen sørget også for at bygda jevnlig fikk predikantbesøk og da hadde hun avtale med Nora og Einar om at predikantene skulle få bo der. Dette selv om de ikke var kristne. Det var også hos familien Pettersen at husmøtene ble holdt. Det var predikanter fra flere ulike organisasjoner som besøkte Melsvik, blant annet fra Santalmisjonen, Indremisjonen, Frikirken og Pinsemenigheten. Alle var like velkomne. Frikirken hadde et gamlehjem i Kåfjord ved Alta. Her var Peter Ryan bestyrer. Ryan besøkte ofte Melsvik om somrene og hadde møter. Han gikk da fram og tilbake den drøye mila over fjellet.

I Kineseren nr.25 1935 fortalte Einar Pettersen om en slik predikant uten å nevne navn. Jeg tar med noen avsnitt av det han fortalte: «En snetung vinterdag kom en fremmed mann og banket på døren hjemme. Han bad om husrum. Det fikk han. Vi barn blev interessert i mannen, og da far og mor lot ham alene i stuen, kikket vi gjennom nøkkelhullet. Der inne fikk vi se og høre noe som aldri før hadde hendt i vår stue. Mannen bøiet kne ved en stol og talte med Gud, og vi hørte han talte om far og mor og barneflokken.

Mannen ble boende hos oss den vinteren, og kom ofte til oss senere. Jeg fikk ofte anledning til å se ham på kne med hendene foldet i bønn for mig og mine. Årene gikk. Flere av mine blev frelst. Far døde og gikk hjem til Gud. Bare jeg var borte fra Gud. Men jeg kunde aldri glemme mannen med de bøide kne. Mange av de andre kristne som jeg kjente, kunde jeg komme forbi; men han lå der alltid og ba for mig. Jeg ble fredløs, og verre blev det da han en vårdag hadde kjempet med Gud og fått visshet om at jeg skulde bli frelst. Det blev jeg også noen måneder senere. Jeg kan aldri glemme den mann som ofret så mang en time i bønn for mig. Han har vist mig hvorledes en sann kristens bønneliv skal være.»

Melsvik før brenningen i 1944. Jeg tror Pettersen hus er nærmest i midten
(foto To bygder i Altafjorden)
Tegning av Edvard og Nora Pettersen sitt hus før det brandt i 1911.
(foto To bygder i Altafjorden)

Med kurs mot misjonsmarka

Einar Pettersen var altså nummer tre av helsøsknene. Han ble født 24. august i 1908 og ble døpt i Talvik kirke 13. september. Som han nevnte i Kineseren ble foreldrene og barna frelst og han forteller selv at han allerede som åtteåring (1916) fikk kall til å bli misjonær. Men det gikk ikke lenge før han falt fra barnetroen. Da han var 13 år gammel, gikk han på ski på Altaelva. Plutselig gikk han gjennom isen og ble tatt av strømmen. I sin nød ropte han til Gud og sa: «Kjære Gud, husk jeg skal bli misjonær.» Elvevannet førte Einar opp på isen lenger nede i elva og han ble berget.

I 1910 skjede ei alvorlig ulykke med en båt utenfor Honningsvåg. En åttring gikk ned i et forrykende uvær og fire mann fra den lille bygda Melsvik omkom. Om dette var årsaken til at Edvard og to andre fra Melsvik året etter gikk til innkjøp av en større båt, vites ikke sikkert. Men far Edvard og to av hans svogre dannet et partsrederi og kjøpte seilskøyta Melsvik. Edvard ble kaptein på båten, mens de andre to ble mannskap. Båten var 42,7 fot og hadde to mastre. De drev fiske langs hele Finnmarkskysten.

Edvard Pettersen sin skøyte Melsvik før ombyggingen
Samme båt etter at motor og styrhus var på plass
(foto To bygder i Altafjorden)

I 1921 ble det bestemt å montere motor i skøyta og å bygge styrehus. Dette ble gjort, men før de fikk ta i bruk den ombygde skøyta, ble Edvard syk av kreft. Han døde på Hammerfest sykehus 8. april 1921. Nora valgte da å selge sin andel i partsrederiet til en brorsønn. Far Edvard døde altså samme året som Einar falt gjennom isen, så dette var nok hendelser som skaket 13-åringen. Året etter måtte han ut i arbeid, og fikk jobb som anleggsarbeider for Televerket på Finnmarksvidda. Senere byttet han til arbeid i skiferbruddet i Alta.

16. september 1923 ble han konfirmert i Talvik kirke. Da hadde han bestemt seg for å bli en kristen. Den påfølgende vinteren arbeidet han som linjearbeider for Televerket. Han tenkte å gjøre alvor av misjonærkallet og søkte om plass på Misjonsskolen i Stavanger. Der ble det imidlertid kontant avslag siden han var alt for ung til å bli tatt opp. Da valgte han i stedet å søke på Framnes Ungdomsskule i Norheimsund. Her kom han inn og dette skoleåret fikk avgjørende betydning for han. For her kom han til åndelig gjennombrudd og ble åndelig løst og fri.

10. juli 1930 var Einar Barnes på besøk hos mor i Hammerfest
da luftskipet Graf Zeppelin seilte over byen. Fotograf er Einar Barnes.
(Hentet fra Finnmark Dagblad 09.12.1974)

Skoleåret på Framnes sluttet våren 1925 og Einar fikk resten av våren og sommeren arbeid på en stor gard på Jæren. Da høsten kom dro han til Oslo for å ta mer utdanning. Han tok først ett år på Middelskole og deretter et toårig gymnas. Heime i Finnmark skjedde også avgjørende ting for familien Pettersen. Etter at far Edvard døde, gjenopptok mor Nora kontakten med han som var far til halvsøster Olaug. Han het Theodor Marentius Pedersen og var fremdeles ugift. 29. desember 1925 ble Nora og Theodor gift. Nora solgte garden i Melsvik og flyttet heim til Theodor i Hammerfest, sammen med de av barna som enda bodde hos mor.

Etter gymnaset gikk Einar ett år på Fjellhaug bibelskole før han søkte og ble tatt opp på Misjonsskolen samme sted. Dette kullet gikk på misjonsskolen i perioden 1929-1935. Underveis hadde han også noen småjobber på si og tok også et kurs i bokholderi. Men det var viktigere ting som skjedde. Han ble kjæreste med ei blid jente fra Mandal som het May Severine Quist. De ble forlovet i 1932, men det skulle gå mange år før de kunne gifte seg.

May Quist (foto NLMs årbok 1937)

Mays far var urmaker Adolf Quist og mora het Kitty Olsen. May vokste opp i en kristen misjonsheim og faren var også søndagsskolelærer. May tok ett år på Fjellhaug Ungdomsskole, var ett år på BTI i Glasgow og tok også realskole. Enda var det lenge til Einar var klar til utreise, så May flyttet heim til Mandal og arbeidet på telefonsentralen der, mens hun ventet.

Misjonsskolen 1927-31. (Kineseren nr. 34 1929)
Misjonærene som ble innviet 31.mai 1935. Bak f.h. Einar Barnes,
Erling Molteberg og Jørgen Høgetveit. Disse dro til Mandsjuria.
Foran f.h Kristian Fretland, Arne Johansen, Andreas H. Bø, 
Asbjørn Hoaas og Arne Bø. Disse dro til Kina.
(Fra Kineseren nr.22 1935)

Til Mandsjuria

Einar var ferdig med misjonsskolen våren 1935 og 31. mai samme året ble han og flere andre misjonskandidater innviet til misjonærer i Forbundssalen i Oslo. Deretter var det tid for avskjed og en åtte ukers båttur til Mandsjuria helt nordøst i Kina. Turen fra Europa til Kina gikk med båten Tricolor gjennom Middelhavet og Suezkanalen, Rødehavet og Det Indiske hav. Reisefølget besto av Einar og hans to Fjellhaug-kammerater Jørgen Høgetveit og Erling Molteberg. Reiseledere var de erfarne kinamisjonærene Louise og Olaf Lie. De hadde også flere barn, slik at det ble et stor følge. Familien Lie hadde vært i Kina i perioden 1916-33, men nå skulle de til Mandsjuria.

Tricolor - båten Einar Barnes og følget reiste til Kina med.
(foto Kineseren nr.35 1925)

Arbeidet i Mandsjuria startet i 1932 med en liten flokk misjonærer Så de fem voksne som kom i 1935 var et kjærkomment tilskudd til medarbeiderflokken. Kort tid etter at de ankom Mandsjuria, gikk de tre unge kameratene ned til ei elv sammen med ett par bibelkvinner. Ei av bibelkvinnene oppsøkte straks ei hytte hvor det bodde folk og fortalte dem om Jesus Der fikk de også høre at det ikke bare var kinesere som ventet på evangeliet, men også flere ulike stammefolk. Disse skulle bli et spesielt kall for Einar Pettersen.

Som skikken gjerne var på den tiden, kom den kvinnelige forloveden ut til misjonsmarka ett år etter sin mannlige kjære. Dette for at han skulle få lese språk uforstyrret. Men i 1936 kom endelig May Quist til Mandsjuria og til et kjært gjensyn med sin forlovede fra 1932. Men det måtte gå enda et år før det kunne bli bryllup, for først måtte også May lese språk. Så den 24. juli 1937 var det endelig tid for dobbeltbryllup i Mandsjuria. Også Erling Molteberg hadde fått sin kjære ut, og nå ble disse to parene viet av fungerende tilsynsmann Olaf Lie. Forlovere til May og Einar var kollegaene Gabriel Eikli og Ingeborg Håkonsen.

Brudepar med gjester. May og Einar Barnes brudeparet til venstre.
(foto Utsyn 29.10.1961)

De første par årene var satt av til å lese språk. Parallelt med språkstudiene, arbeidet May og Einar også blant kinesiske innvandrere. I 1939 ble det bestem å starte misjonsarbeid i Busi, nå Moqi, blant Dagalo-stammen. Dette var en oppgave Einar kjente seg kallet til, og han og May ble gitt ansvaret for dette sammen med misjonær Marit Foss fra Lyngdal. Men da måtte de i gang med å lære seg dette stammespråket som var like forskjellig fra kinesisk som norsk er fra russisk.

En prioritert oppgave var derfor å rekruttere lokale medarbeidere. Det var en som var aktuell. Han var døpt to år tidligere og var villig til å bli en medarbeider. Men like etter oppstart opplevde han og kona å miste deres eneste datter. Dette ble så tøft for dem at kona fornektet troen og mannen trakk seg unna. Etter noen måneder skjedde heldigvis en endring. En kristen søster til denne mannen skrev et omsorgsfullt brev til sin bror, og det løste opp mye av smerten. Han kom deretter tilbake i tjenesten. I løpet av kort tid fikk Einar utarbeidet ei ordbok på dette stammespråket med ca. 5000 ord.

Slik bodde mange av folket May og Einar Barnes arbeidet blandt.
(foto Kineseren nr.40 1935)

På hjemmefronten fikk May og Einar to døtre i Mandsjuria. Den første, Grete, kom i 1938 og Kirsten i 1939. Ellers var nok Einar sine tanker ofte tilbake i Finnmark. I sin første rapport i NLMs årbøker skrev han blant annet dette: «De første midlene til stammearbeidet kom fra Finnmark. Norges fattigste landsdel har begynt å betale av på sin gjeld til andre hedningefolk. Finnmark har fått så meget. Det er farlig å få og ikke gi. Finnmark har gitt to misjonærer til Øst-Asia i det siste. Det er begynnelsen. Det lysner der nord. Måtte Finnmark finne sin plass i det aktive misjonsarbeidet. Det er veien ut av mørket.»

Einar Barnes (foto ukjent)
May Barnes (foto NLM Misjonæralbum)

Nye oppgaver i misjonen

Den politiske situasjonen i Kina og Mandsjuria ble stadig vanskeligere på grunn av verdenskrigen. I 1941 inndro japanerne som da hadde okkupert Mandsjuria, alle utreisetillatelser slik at misjonærene ikke kunne reise heim. Einar klarte imidlertid å få laget en falsk utreisetillatelse og fikk med seg May og de to døtrene på den Transsibirske jernbane. May var da helt på slutten av sitt tredje svangerskap. Reisen tilbake til Norge gikk uten problemer og på kun 12 dager. Bare få dager etter erklærte Russland krig mot Tyskland så May og Einar sitt tog fra Moskva og til Finland var faktisk det siste som gikk lenger enn til Moskva.

May og Einar hadde et ønske om å komme tilbake til Mandsjuria. De måtte forlate både ordboka og annet materiell, og ønsket selvsagt også av den grunn å reise tilbake for å prøve å berge dette. Slik skulle det ikke gå på grunn av Maos maktovertakelse i Kina. Einar ble derfor forkynner i Norge da han kom heim igjen i 1941. Ved siden av møtevirksomheten tok han også ulike språkstudier både på Universitetet i Oslo og i England. I tillegg meldte han seg som kurer for motstandsbevegelsen i Norge. Dette var praktisk mulig å kombinere med reisevirksomheten som emissær. Det var motstandsbevegelsen som gav Einar nytt etternavn, Barnes, og familien har siden brukt dette og ikke Pettersen. Like etter hjemkomst ble datteren Eva født og deres nest siste, Per Einar, ble født i 1943. Det skulle kommen en etterpåklatt i 1952, Kjell Arvid, mens familien Barnes var i Etiopia.

May og Einar Barnes (foto Utsyn nr.26 1998)

Til Etiopia

Einar Barnes var en mann med rik utrustning og mange ideer. I 1949 utfordret han rederiet Mosvold til å starte virksomhet i Afrika. Mosvold tente på ideen og sendte Einar Barnes for å undersøke muligheter, først i Kenya og deretter i Etiopia. Han anbefalte oppstart i Etiopias hovedstad Addis Abeba, ikke minst siden NLM nettopp var etablert i dette landet. Virksomheten fikk navnet Mosvold Company Ltd og Einar Barnes ble leder.

Ved siden av arbeidet for Mosvold deltok han i misjonsarbeidet til NLM på fritiden. Han kalte seg for amatørmisjonær. En kollega av Einar, Even Rønningstad, skrev i en artikkel i Utsyn på 1990-tallet at Barnes var NLM sin første teltmakermisjonær. Einar var også pådriver for og den første formannen i en misjonsforening for NLM i Addis. Denne foreningen var for nordmenn som ikke var ansatt i NLM.        

Keiser Haile Selassie og Einar Barnes t.h..
(foto ukjent)
Einar Barnes (t.h.) sammen med keiseren.
(foto avisen Tromsø 09.08.1977)

Einar var en praktisk mann, og etter vel ett år i Addis Abeba ble han utfordret av selveste keiser Haile Selassie til å bli rektor ved kunst og håndtverskolen Her Imperial Majesty`s Handicraft School. På denne skolen i Etiopias hovedstad var det 450 elever og 30 lærere. 10 av lærerne var utenlandske, også norske. I kraft av denne stillingen fikk Einar flere ganger treffe den mektige keiseren i Etiopia. Perioden i Etiopia ble avsluttet sommeren 1953 for May og barna, mens Einar kom til Norge i desember 1953.

Den nevnte Even Rønningstad var en periode lærer på skolen der Einar Barnes var rektor.  I Utsyn nr.26 1998 omtalte han sin tidligere sjef på denne måten: «Vi som arbeidet sammen med Einar, var ikke alltid enige med ham, og vi kunne ikke følge ham i alle hans synspunkter eller vurderinger. Men ett tror jeg vi alle var enige i: Misjonsilden brant i ham, han var misjonær!»

Einar Barnes (foto NLMs misjonæralbum)

Keiser Haile Selassie var en omstridt leder. Mange kritiserte han, også i norske medier. Etter at Einar var tilbake i Norge rykket han flere ganger ut i medier til forsvar for keiseren. I avisen Dagen 12.11.1954 skrev han blant annet om keiseren at «han er et av de beste og ærligste statsoverhoder som verden har nå. Tidlig om morgenen begynner han sin arbeidsdag, bøyet over en velbrukt bibel og med follede hender legger han seg selv, arbeidsdagen og folket i Guds hånd. Hele dagen er han opptatt med sitt land og sitt folk. Vi møter ham på skoler og fabrikker. Vi møter han i provinsen og i hovedstaden. Han er alltid til stede der hvor et vanskelig problem skal løses. Og når budsjettet ikke rekker til, så hender det at han bruker av sine egne midler. Han har derfor ikke noe «enormt skattkammer», men har brukt sine evner og sine krefter og sine midler til landets beste.»

Dikt av Einar Barnes i Utsyn nr.10 1944.

Industrileder og designer

Etter at familien Barnes kom tilbake til Norge fra Etiopia, fortsatte Einar i tre år som forkynner for NLM. Men i 1957 ble han ansatt som disponent for Aase Dreieri på Ganddal. I tillegg til å være bedriftsleder, designet han også ulike møbler som bedriften produserte. Allerede i 1947 hadde han fått patent på en regulerbar kurvelinjal og mot slutten av 1960-tallet designet han en aviskurv som bedriften P.S. Heggen produserte. Denne aviskurven er blitt en legende og selges i dag for flere tusen kroner.

Einar var dyktig på mange områder, men ulike uttalelser tyder på at han ikke var helt enkel å samarbeide med. Oppholdet på Aase Dreieri ble på fire år. En skriftlig kilde antyder at styret for bedriften ba han om å tre tilbake. Hva som videre skjedde med Einar Barnes og familien har jeg ikke fått helt klarhet i. Han var disponent i en bedrift på Birkenes en periode og han stiftet også et eget firma, Einar Barnes og sønner. Etter en kort periode i Birkenes slo familien seg ned i Oslo for godt.

Også i tiden som bedriftsleder var misjonen en hovedsak for han. Han ble brukt som frivillig forkynner og foredragsholder, og jeg har funnet navnet hans som taler blant annet i Verningen, Salem Glassverket i Drammen og i Bærum. I 1977 var han og May på en 2-3 ukers tur til Troms og Finnmark for å forkynne Guds ord og misjon og å pleie kontakten med misjonsvennene der. Hans siste jobb var å drive engelskundervisning for kinesiske narkotika-fanger i Ullersmo fengsel. Denne undervisningen endte med at en av kineserne ble døpt. Einar Barnes døde 22. mars 1985 og ble 76 år gammel. May levde til 23. desember 2001.

Populære aviskurver designet av Einar Barnes

Andre NLM-misjonærer fra Finnmark

Inger Marie Moen Liu, Kirkenes. Taiwan 1970-74

Jorunn Bergljot Stock Bjørdal, Vadsø. Bolivia 1984-86

John Erland Boine, Karasjok. Kenya 1988-2001

Edgar Gamst Kristoffersen, Lakselv/Jaren. Elfenbenskysten og Mali 1999-2014

Kristian Birkeland, Lebesby. Bolivia 2012-2018

 

Minneord skrevet om May Barnes av svigersønn Øystein.
(Fra Akershus Tidende 15.01.2002)

 

Kilder

Misjonæralbum NLM (1962, 1991 og 2000)

Oddvar Lavold: Ganddal møbler (2002)

Olav Vegge: Glimt fra Troms & Finnmark krets NLM 1891-2010 (2011)

Sverre Eilertsen: Kråkenes og Melsvik (2005)

Årbok NLM 1935-41

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Dagen.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)








1 kommentar:

Ronny Hansen sa...

Flott artikkel som medførte til at jeg ble bedre kjent med mine oldeforeldre :-) (Einar Barnes var onkel til min mor)