fredag 22. februar 2013

Kvitsund - en vond sak


Kvitsund gymnas.
Bildet hentet fra dagen.no
 
Kvitsund gymnas i Telemark har opplevd en vanskelig periode etter nyttår. En elev klaget på kristendomsundervisningen ved skolen og AUF leder Askild Pedersen fulgte opp med trusler om å trekke den økonomiske støtten til skolen.

Dette førte til at skolens ledelse umiddelbart trakk etikkheftet som ble brukt i undervisningen, og som er skrevet av en av skolens kristendomslærere, Eivind Gjerde. Skolen vil heretter bruke et tilsvarende hefte som er i bruk ved Tryggheim vgs. Det siste som er skjedd er at myndighetene nå bebuder tilsynssak mot skolen.

Uakseptabel politisk trussel
Det er helt uakseptabelt og tragisk at ungdomsorganisasjonen til landets største politiske parti, bruker økonomisk trussel for å kneble en skoles rett til å undervise Bibelens lære. Ekstra uforståelig er det at nettopp AUF viser så til de grader intolerante standpunkt. De ble jo selv så alvorlig rammet av terroraksjonen 22. juli 2011, nettopp på grunn av deres politiske ståsted.

I et demokrati må man kunne hevde ulike synspunkt uten at meningsmotstandere med flertallet i ryggen skal true med å bruke sin makt for å kneble mindretallet. Det lover dårlig for trosfriheten og de norske demokratiske tradisjoner når landets ledende ungdomspolitiker, viser slike totalitære trekk.

Vi som nå er i mindretall, var for kun kort tid tilbake i flertall. Frafallet i folket vårt har skjedd skremmende fort. Guds ord som før ble holdt ”høyt i ære”, blir nå tråkket på og ikke tålt av store grupper. Vi ser klare trekk mot ensretting av samfunnet i hedensk retning. Det er på høy tid at vi får en ny regjering, selv om det dessverre ikke er noe garanti for mer religiøs toleranse.

Uheldig ettergivenhet
I denne pressede situasjonen var det ekstra uheldig at Kvitsunds ledelse gav etter uten kamp. Dette har gitt et uheldig signal utad om skolens standpunkt og dermed også om NLMs vilje og evne til å stå fast. Generalsekretær og rektor har i ettertid sagt at NLMs linje ligger fast. Vi vil lære å forkynne som Guds ord, sier de. Dette er prisverdig, men det forsvinner dessverre delvis i det sterke signalet som ble proklamert da etikkheftet ble trukket.

Jeg frykter for at skolens ettergivenhet gir kristendommens og de kristne friskolenes motstandere vann på møllen. Nå blir det lettere å komme med nye beskyldninger og anklager. Det blir ikke lettere å stå fast når vi først har begynt å gi etter. Når vi lar oss true til å endre kurs, vil vi være mer sårbare ved neste korsvei.

Vi har vært påpasselige i NLM med å påpeke læreavvik hos andre. Det er rett etter skriften, sannheten tro i kjærlighet. Men denne saken og Fangekasasaken i sommer, gjør at det er berettiget grunn til å frykte at vi ikke lenger har rygg sterk nok til selv å stå fast ved Guds ords lære når det virkelig røyner på. Det er en stor nød.

Slett personalbehandling
Et annet uheldig aspekt ved Kvitsunds behandling av denne saken, er hvordan skolen åpent dolket en av sine ansatte i ryggen. Når en medarbeider er under ytre angrep, skal en arbeidsgiver verne om den ansatte. Nå foretok skolen i stede en offentlig refs av sin lærer. Spesielt alvorlig var tidligere rektor Sagrusten sitt offentlige angrep, med utlevering av personalopplysninger som slett ikke hører heime i avisene. Slikt går bare ikke an og bør offentlig beklages.

Skolen sier dette er en personalsak. De har likevel gitt bruddstykker av sin versjon, som all erfaring i slike vanskelige saker tilsier, ikke er så svart hvitt som skolen vil ha det til. Og om det er slik at læreren har gjort noe som tilsier en personalmessig oppfølging, så gjør man ikke det når skolen og læreren er under ytre forfølgelse som nå. Da står man skulder ved skulder til saken har roet seg, og så tar man saken opp med den ansatte på kammerset i ettertid.

Hadde læreren begått store læreavvik eller begått straffbare handlinger, ville saken vært annerledes. Men her er det ingen ting i veien med lærerens teologi, i følge rektor og generalssekretær. I følge dem er problemet med heftet kun at det etter deres mening passer bedre på bibelskolenivå enn i videregående skole. Det er en ærlig og pedagogisk sak å diskutere, men personalbehandlingen står ikke i noe samsvar med alvorlighetsgraden i saken.

Jeg har lest både Eivind Gjerdes etikkhefte og det nye heftet skolen nå vil bruke. Ut fra det jeg der leser, kan jeg ikke forstå at det skulle være nødvendig med noe heftebytte. Desto mer uforståelig blir Kvitsundledelsens harde framferd.

Blankpusse profilen
NLM er min åndelige heim og arbeidsgiver. Jeg er glad i misjonsfolket og vårt felles kall ”verden for Kristus”. Jeg er glad i de institusjonene vi har fått til forvaltning. Jeg kan se tilbake på mange gode opplevelser ved Kvitsund. Derfor smerter det ekstra når slikt skjer.

Skal vi som arbeidslag i Guds rike fortsatt få stå under Guds velsignelse, trenger vi å besinne oss på Guds ord. Vi trenger å bøye oss for Guds ords tale, ikke for verdens press. Vi trenger å vekkes opp til sann syndserkjennelse og frigjøring i evangeliet. Guds ord står fast om vi svikter. Må vi få nåde til å være sannheten tro i kjærlighet. Så får vi heller ta omkostningene. Det har Guds folk måttet gjøre opp gjennom alle tider.

Profeten Mika ble presset av verden til å tale som de mange falske profeter (1 Kong 22). Men til slutt fikk han likevel frimodighet til å tale det Gud hadde pålagt han. Det var det motsatte av det som det store flertall av falske profeter sa, men det var sannheten.

Nå er det vi som står i en bekjennelsessituasjon. Må vi ydmyke oss for Herren og be om at Han som er den gode hyrde, må lede oss på sine veier og gi oss frimodighet til å tale som Guds ord.


onsdag 20. februar 2013

General sitat


Ludvig Hope
 
Skriften oppfordrer oss til å komme ” i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere!”(Heb 13,7)

Her følger noen sitat til ettertanke fra fem av Misjonssambandets generalsekretærer om ulike tema.

Johannes Brandtzæg

  • Vi ønsker som kristne å bygge Guds rike. Helst hurtig. La oss vokte oss for i vår iver å tilkalle slik hjelp, som fører med seg en fremmed Ånd, en Ånd som er Gud imot. Den fremmede Ånd kan lett bli sterkere enn Guds Ånd. La heller arbeidet gå langsomt. "Templet" blir dog reist til slutt.  

  • Man enedes om ikke å søke foreningens styrke i medlemmenes mengde, men at de kunne som brødre i Kristus være forenet i én ånd. (Oppstartingskomiteen for Kinamisjonen 1890.)
Ludvig Hope

  • Mens farisearen slår seg til ro med eit fint liv i det ytre, må den ærlege også få det indre rett for Gud heilt ned i livsens djupaste grunn. Mens fariseeren vert meir og meir nøgd med seg sjølv, vert den ærlege meir og meir misnøgd med seg sjølv, fordi han ser at det er so mykje vondt og ureint hjå han som må bort, men som han ikkje kan få bort.

  • Utanfor Jesus Kristus er kvart menneske ansvarlig for sitt liv, men den som gjev seg over til Kristus, han svarar Kristus for - så lenge han er hjå Ham.

  • Men når me nå legg øyra til folkesjela i Noreg, kva høyrer me då? Frå universitetet og frå mange preikestolar høyrer me at Bibelen er ikkje Guds ord, at Jesus var berre eit menneske, at alle religionar i sin inste grunn er noko nær like. Frå mange skulestover vert det klaga over at borna får høyra for mykje om Gud og om kristendomen, og ikkje so få av våre lærarar ropar ut i sitt blinde mod at kristendomen gjerd dei små meir vondt enn godt. Samstundes veks det opp i folket ein stor skare som klær seg i silke og lever som svin; dei forpestar samfunnet med sine sleipe tunger, sine ureine pennar og sitt heidenske liv. Det let seg visst ikkje nekta at millom dei rike og dei som vil vera fine, veks gudløysa og umoralen. Dei har rå til å løyna råskapen, so han sjeldan kjem klårt fram i dagen, men difor tærer han like sterkt og sikkert på folkelukka og livslukka.

Tormod Vågen

  • Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.

  • Når samvitet misser den daglege trong etter tilgjeving ved Kristi kross, vert det kjensla som stadig må stimulerast for å halda den religiøse interessa ved like.
Egil Grandhagen

  • Jesus vil gjøre oss til det han kaller oss til.

  • Den karismatiske bevegelse skaper bare ytterligere uklarhet i norsk kirkeliv, hvor sikten er dårlig nok fra før......Vi ønsker nemlig ikke at folk skal komme inn i våre foreninger og forsamlinger og forsøke å innføre en teologi som vi kjenner oss fremmed overfor og som vi ikke helt og fullt får til å harmonere med Bibelen. Det må være det som på godt norsk kalles infiltrasjon.
Ola Tulluan
·       Grundige analyser har vist at mye av kirkeveksttenkningen vil føre til en svekkelse av det som har vært til stor velsignelse i vårt land: Det frie lekmannsarbeidet med fokus på en ransakende forkynnelse til omvendelse og nytt liv og nådegavebasert tjeneste.
·        En av grunnpillarene i vår luthersk-rosenianske arv er at Gud fører oss inn i spenningsfeltet mellom lov og evangelium. I dette spenningsfeltet gjør han sin dobbelte gjerning med oss. Han knuser og oppreiser. Her skjelver vi under lovens dom, og her jubler vi over frelsen full og fri. Dette er noe av det dyrebareste i vår arv.


onsdag 13. februar 2013

Noen tanker om fellesmøter

Illustrasjonsfoto.

I mange sammenhenger er det i dag et press for at kristne i ulike arbeidslag må stå sammen. Noen ganger kan en få inntrykk av at den som er i mot fellesmøter, er i mot vekkelse.

Det blir hevdet at det blir vanskeligere for verdslige å bli frelst når de ser at de kristne er uenige. Vi skal jo være sammen i himmelen, da må vi kunne samarbeide også her på jord, blir det ofte sitert. Signaler fra DAWN konferansen som ble avholdt i januar 2013 kan tolkes dit hen at det er et sunnhetstegn når ulikhetene i kristen Norge tones ned, og at vi viser i praksis at vi står sammen. Det må være et stekt vitnesbyrd utad?

Den som sier slikt glemmer en vesentlig ting, nemlig at i himmelen skal vi ikke lenger ha den gamle natur. I himmelen vil vi være helt enig om alt. Da skal vi ikke forstå stykkevis, for da er vi uten synd og er blitt Jesus lik.

Her på jord bærer Guds barn på to naturer. Når vi leser Guds ord, ser vi at den gamle natur er ei kraft som vil forstyrre vårt åndelige syn. Bibelen sier også at Satan går omkring for å stjele og myrde og ødelegge. Han prøver febrilsk å få forvrengt Guds ord. Dette medfører at vi som kristne ser ulikt på mange ting som Bibelen taler om.

Store læreforskjeller
Selv om vi kan anerkjenne brødre og søstre i andre arbeidslag som kristne, kan læreforskjellen være så stor at samarbeid om den kristne virksomheten ikke kan anbefales.

Et eksempel er pinsevenner og baptister. De har et helt forskjellig syn på bl.a. dåpen, syndefallet og helliggjørelsen enn vi som bekjenner oss til den lutherske lære. Luthersk arvesyndslære blir avvist. Barnet blir ikke synder før det begynner å synde. Derfor trenger ikke barnet døpes.

Dåpen er en bekjennelseshandling og ikke et nådemiddel til gjenfødelse, læres i disse kretser. Barnet kan ikke tro og dermed heller ikke bekjenne at det vil tro. Derfor anerkjennes ikke barnedåpen som rett og de voksne som er barnedøpt oppfordres til gjendåp.

Dette er så store læremessige avvik at noe samarbeid om møteaksjoner ikke kan anbefales. På fellesmøter mellom ”gjendøpere” og lutheranere har det mange steder blitt vansker. Når noen kommer til tro, vil gjendøperen oppfordre den nyomvendte til å døpe seg på ny. Lutheraneren vil derimot si at dette er i strid med Guds ord. Det er kun én dåp. Å døpe seg på ny er å handle i strid med Guds ord og en forakt av dåpen som nådemiddel.

På slike fellesmøter vil også forkynnelse stå i fare for å bli bundet. Det vil være vanskelig å ta fram sannheter fra Guds ord der de ulike arbeidslag ser forskjellig på saken. Jeg vil derfor fraråde fellesmøter mellom lutherske og ikke-lutherske arbeidslag.

Mindre læreforskjeller
Det er med sorg vi må fastslå at det er i luthersk sammenheng den liberale teologi står sterkest i norsk kristenliv. Det betyr at vi heller ikke bør ha samarbeid med alle som kalles luthersk.
Arbeidslag som står nær hverandre teologisk, kan derimot oppleve samarbeid både som naturlig og berikende. Mange steder er foreningene små. En vil derfor være til gjensidig støtte og oppmuntring om en går sammen om møtevirksomhet en gang i blant. Og at en støtter opp om hverandres møter, vil også være naturlig på mange bedehus og i mange bygder.

Ulike båtlag med samme reder
Et vel brukt bilde om forholdet mellom ulike grener i Guds rikes arbeid er bildet om båtlagene og rederen. Vi er mange forskjellige arbeidslag i Guds rike. Ulike organisasjoner på luthersk grunn, pinsevenner, baptister osv. Vi får glede oss der evangeliet blir forkynt og over at vi når forskjellige deler av vårt norske folk og ulike land på misjonsmarkene.


Vi arbeider på ulikt vis og med ulik vektlegging, men alle som er frelst er tjenere av Guds nåde. Jeg er overbevist om at det er viselig at vi er i ulike båtlag for samme reder. Jeg tror vi når lengre, det blir mindre stridigheter og en hver får stå i det arbeid en har tro for.


Jeg er overbevist om at vi når lengre ut om vi er mange små båter, i forhold til om alle skulle tjene på samme skip. Jeg er derfor uenig i den argumentasjon som sier at det er til skade for Guds rike at kristenheten er oppdelt i ulike arbeidslag. Men jeg respekterer at vi som kristne kan vurdere dette noe ulikt.


La oss være tro der Gud har sett oss. I den sammenheng der du har funnet din åndelige heim, må ikke din stol stå tom. Her skal du få tjene. Så kan du ønske Guds rike velsignelse over brødre og søstre i de andre båtlag.


 

onsdag 6. februar 2013

Imamen møtte Jesus

Imamen

Evangeliet går fram i Etiopia, men det er en åndskamp. På et møte i januar fortalte misjonær Jorunn Hamre om en muslimsk imam som ble frelst.

For noen år siden var det krig mellom Etiopia og nabolandet Eritrea. En dag ble en ung muslimsk mann innkalt til krigstjeneste, sammen med mange andre. Vi kan kalle han for Ali. I løpet av krigens gang, ble Ali skadet og havnet på sykehus. En dag besøkte en kristen evangelist sykehuset hvor Ali var pasient. Han forkynte evangeliet for pasientene. Også Ali hørte, men han tok ikke imot budskapet.

Ali ble frisk og fikk reise heim igjen. Han var aktiv i moskeen, og ble etter hvert en av lederne. Oppslutningen om moskeen økte, og den blir til slutt på om lag 700. I tillegg til sin muslimske religionsutøvelse, drev også Ali med mye magi. Mange folk ble bedradd av sin åndelige leder.

Ali hadde familie, både barn og barnebarn. En dag fikk ei datter til Ali et invalid barn. Hun oppsøkte moskeen for å få hjelp i sin nød. Bestefar Ali prøvde å hjelpe både med muslimske bønner og med magi, men ingen ting hjalp. Mor ble fortvilet.

En dag hørte hun at det skulle være møte i kirka i byen. I sin fortvilelse tok hun barnet med seg og løp til kirka. Da hun kom inn, gikk hun rett fram til podiet og ba om forbønn. Hele den kristne menigheten ble med i forbønn for jenta og det viste seg at hun var besatt. De onde ånder begynte å hyle og skrike, men ble tilslutt ved forbønn drevet ut av jenta. Jenta som hadde vært stum, begynte nå å snakke. Hun ble revet ut av satans makt og satt fri. Dette førte til at også mora tok imot Jesus som sin frelser.

Da faren hennes hører dette, planla han å drepe dattera si. Han sa at hun hadde ødelagt familiens navn og rykte. Det medførte at dattera og barnebarnet må flykte til en annen plass i Etiopia og fikk der hjelp av noen kristne. Imamens datter vokste i nåde og kjennskap til Jesus og ble etter hvert evangelist. Faren hennes brøt imidlertid all kontakt med dattera og barnebarnet.
 
Ali gir Jorunn Hamre koranen sin.

Ei stund senere møtte faren en kristen som vitnet for ham. Han siterte bibelverset der Jesus sier at Han er veien, sannheten og livet. Da sperret Ali øynene opp. For den siste tiden hadde han hatt en del drømmer der ting som evangelisten på sykehuset for lenge siden hadde fortalt om, på ny dukket opp. Han hadde drømt om korset og hadde hørt en stemme som sa at Jesus er veien. Alt dette førte til at Ali fikk et frelsende møte med Jesus.

Han oppsøkte kirka og har senere gått til dåpsopplæring. Han har også hatt flere samtaler med Jorunn Hamre, og en dag kom han til henne med koranen sin og sine muslimske smykker og klær. Dette ville han ikke ha lenger, nå når han var blitt frelst.

Ali hadde gjennom sitt virke som imam, lært seg arabisk. Dette språket kan han lese flytende, men han kan ikke lese sitt morsmål. Litt tidligere hadde Jorunn truffet en person som hadde spurt om hun ville ha to bibler på arabisk. Hun hadde ikke bruk for dem, men tok likevel imot. Nå kunne hun gi Ali en av disse biblene på arabisk, og han leser i den med stor iver.

Jorunn reiste tilbake til Etiopia 19. januar. Noe av det første som da skjedde, var at Ali ble døpt. Da var det stor fest! Han har nå skiftet navn til Negasse, som betyr fred. Negasse har et stort ønske etter at han nå er blitt døpt, og det er å få forkynne evangeliet for sitt folk. Han har i årevis forkynt islam og trolldom, nå vil han forkynne evangeliet.


fredag 1. februar 2013

Vil også du gå bort?


Det hadde vært store skarer med folk rundt Jesus. De var begeistret over de tegn og under han gjorde. Men nå var det bare de tolv apostlene igjen.

Jesus hadde like før dette, mettet 5000 i ørkenen. Men så begynte han å forkynne hvorfor han kom til jord. At han skulle gi sitt liv til soning for menneskenes synder. Da gikk det ikke lenge før skaren forsvant og det var kun noen få igjen.

Til og med mange av disiplene trakk seg tilbake. Jesus var ikke den de hadde trodd han var, eller det ble for tøft å følge ham. Da stiller Jesus dette spørsmålet til sine nærmeste, de 12 disiplene: Vil også dere gå bort?

Dette spørsmålet er så personlig, så ransakende: Vil også dere går bort, vil jeg? Jeg kjenner noen slike triste historier. Det er folk som har bekjent seg som kristne, vært aktivt med og sunget og vitnet om Jesus. Vært trofast med i barne- og ungdomsarbeid. Men nå er de ikke lenger med. Det er en fryktelig smerte!

Paulus kjente også til denne smerten: Demas forlot meg, sier han, fordi han fikk den nåværende verden kjær. Kong Saul begynte så godt, men ble stor i egne øyne og falt fra den levende tro. Kong Salomo ble dradd ut i avgudsdyrkelse av sine mange hedenske koner. Det er et veldig alvor. ”Begynt er ikke endt, det må du vite. Du som har Kristus kjent, bli ved og stride.” synger Brorson.

Men alvoret er om mulig enda større. Selv i flokken på 12 som bekjente at de ikke kunne unnvære Jesus, var det en som levde i bedrageri. ”Jesus svarte dem: Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og én av dere er en djevel. Han talte om Judas, Simon Iskariots sønn. For det var han som skulle forråde ham, enda han var en av de tolv.” Joh 6,70-71. I lignelsen i Matteus 25 skildrer Jesus menigheten som 10 jomfruer, der halvparten tror de er frelst, men har ikke sin sak i orden med Jesus.

Vil også dere gå bort? Hva med deg som leser dette. Er du frelst? Kanskje er du allerede borte, kanskje har du aldri vært hos Jesus? Jeg er i hvert fall glad for at Jesus ville nå deg i dag! Kom til meg, sier han! ”Kom og la oss gjøre opp vår sak, om syndene dine er som purpur, skal de bli hvite som snø”. Jeg håper du for den hellig Guds ansikt gir Jesus ærlig svar.

Jeg har måttet spørre meg selv mange ganger dette spørsmålet, og svaret har en sanger gitt meg: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.”