Blir alle frelst til slutt?

Blir alle frelst til slutt? 

I dag hører vi flere som forkynner at alle blir frelst til slutt. Gud er kjærlig og god, så alle får være med til himmelen. Andre igjen sier at å bli frelst er såre enkelt. Bare bestem deg, så er du frelst.

I Lukas evangelium kapittel 13 taler Jesus om dette. Han fikk spørsmål om det er få som blir frelst. Han svarer med å gi et lite glimt fra den siste dagen. Der møter vi en fortvilet flokk som roper foran en stengt himmeldør: «Herre lukk opp for oss». «Vi åt og drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre» (v.26) Vi gikk jo til nattverd, Jesus. Og vi var jo faste på samlingene der ditt ord ble forkynt. I Mat 7,21-22 er det noen andre som kommer til den stengte himmeldøren. De vist til at de hadde profetert, drevet ut onde ånder og gjort kraftige gjerninger i Jesu navn. Vi må da få slippe inn i himmelen, vi som har en slik åndelig CV å vise til!

Menigheten i Efesus hadde også mye å vise til. I Åpenbaringsboka kapittel 2 fortelles det at de hadde rett lære, kunne skille mellom godt og ondt og at de ikke kunne tåle vrang lære. Men Jesus som kjenner hjertene, så at de hadde forlatt den første kjærlighet. De hadde forlatt Jesus.

Å bli frelst er å innse at jeg er helt fortapt i meg selv. Jeg har ingenting å vise til som holder mål i Guds øyne. Alt mitt er smittet av synd. Derfor er frelsen Jesu verk alene. Han har sonet mine synder, han har levd et fullkomment liv i mitt sted. På den store dagen, er det Jesus som er inngangsbilletten. «Den som har Sønnen har livet».

Gå bort

Så er det en forferdelig ende de får, de som forkaster Jesus og hans frelsesverk. «Dere skal gråte og skjære tenner når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.» (Luk 13:28) Det er ingen som taler så mye om fortapelsens gru, som Jesus.

I Mat 25 skildrer Jesus den siste dommen. Menneskene blir delt i to. De som ikke her på jord har fått sin sak i orden med Jesus, får høre: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evig ild, som er beredt for djevelen og englene hans.» Dette er noe som er veldig vondt og vanskelig å lese om og å tale om. Men det er Guds ord, talt av Jesus, han som er Sannheten. Må vi som ber, ikke bli trette av å rope og be om vekkelse og frelse.

To veier ligger foran deg, på en må du gå. 

Velg rett, og velg i tide, om du vil målet nå.

Kom hit

Men takk og lov, det er også en flokk som med Paulus har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. De får høre noen herlige ord: «Kom hit.. arv det riket som er beredt for dere». Apostelen Johannes fikk se dette i et syn. Han så en stor hvit flokk i himmelen. Folk fra alle stammer og tungemål som priset Herren. Hvordan var det der? Han skriver i Åp 7,14-17:

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete. For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.»

Det er nesten umulig å forstille seg hvor fantastisk det blir hjemme i himmelen. Men vi vet at Jesus blir sentrum. Aldri skal vi bli syke, aldri skal vi ha mulighet til å gjøre synd, aldri skal vi være ensomme, aldri krig, nei, aldri i evighet noe vondt. En evighet under Jesu velsignelse og omsorg. Wexels skrev så fint om dette i en salme fra 1841 (SB 894): «Tenk når en gang med utildekket øye Jeg ham skal se som her jeg trodde på! Tenk når jeg der mitt kne for ham skal bøye, Når jeg med takk skal for hans ansikt stå. Tenk når en gang jeg uten synd skal leve Hver tanke ren, hver gjerning uten brist. Når aldri jeg behøver mer å beve For muligheten av en syndig lyst.»

Ren i Lammets blod

I synet fikk Johannes høre hvorfor den store hvite flokk var nådd til himmelen. De hadde vasket sin kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Det er Jesus som er veien til himmelen. Peter sa det slik i en tale i Ap.gj. 4: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»

Apostelen Paulus sier det slik i brevet til Kolosserne: «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:13f)

Frelsen er et Guds under. Du blir født på ny ved at syndene dine blir tilgitt. For Jesus utslette skyldbrevet ditt, da han naglet det til korset. Skyldbrevet ble ikke arkivert, for å kunne tas fram senere ved behov. Nei, det ble utslettet av Jesus på korset. Da åpnet han veien til himmelen med sitt blod. «Hver en syndeflekk, blodet vaskar vekk» står det i en sang. Frelsen er ikke en haug med lover og bud du skal gjøre, og like mye du ikke skal gjøre. Nei, frelsen er noe Jesus har gjort og som du får av bare nåde. «Det alt er ferdig eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

Blir alle frelst til slutt? Nei, sier Guds ord. Men i dag er det mulig å bli frelst. Må du ikke utsette å ta imot, til det er for sent.

Ingen forskjell?

Leser vi nyheter, oppdager vi snart at det er stor forskjell på oss mennesker. Noen lever et fantastisk flott liv, opptatt av andres ve og vel. De vet ikke hva godt de kan gjøre for de som trenger en hjelpende hånd.

 Det er heller ikke vanskelig å finne folk i motsatt ende av «skalaen». Tyranner med millioner av liv på sin samvittighet. De fleste av oss befinner oss antakelig en plass midt på tre. I forhold til den hellige Gud, stiller vi derimot alle likt. «Alle har syndet», sier Guds ord, (Rom 3,23). 

Ingen av oss passer inn i himmelen. Derfor er vi alle fortapt. Men Gud har ordnet en annen vei til frelse. Der er det ikke snakk om fortjeneste, men nåde. På grunn av Jesu soning for våre synder på korset, kan du nå himmelen gjennom Hans fortjeneste. Og denne frelse får du ufortjent av nåde, ved omvendelse og tro.

(Ord til ettertanke i Strandbuen 19.07.2023)

Vekkelse – hva er det?

Vi ber om vekkelse, og gleder oss når vi hører om vekkelse. Men la oss være våkne for at «vekkelse» kan være så mangt.

Slik innleder den kjente professor og forkynner Carl Fr. Wisløff en artikkel i avisen Dagen 24.07.1989. Det er vel verd å legge øret til hans anliggende, som fortsetter slik:

Noen ganger fører vekkelsen til sunt og åndelig liv. Men det har også hendt at «vekkelsen» var et religiøst blaff – det ble lite eller intet igjen som varig frukt. Spørsmålet er: Hva er det som må vekkes, om det skal bli bibelsk vekkelse?

Det er ikke nok at det vekkes religiøs interesse og religiøse følelser. Følelser kan vekkes med sang og musikk. Toner som appellerer til folks følelse for stemning og høytid, kan samle mange mennesker, og det kan føre til at mange beslutter seg til å be om forbønn for å begynne et nytt liv. Men ofte blir det bare en forbigående stemning.

La oss frem for alt huske dette: Det er samvittigheten som må vekkes. Guds ord taler til samvittigheten. Det vil si: Guds ord må få komme slik profeten Natan kom til David: Du er mannen! Du har syndet! Dine synder ligger på deg og vil føre deg til fortapelsen om du ikke får et oppgjør med Gud om dine synder.

En kan av og til få inntrykk av at det er lite tale om syndene. Det er tale om lengsel etter å oppleve, etter å oppleve personlig frigjørelse, og å få oppleve kraft, seier, glede og fryd. Men dette kan en snakke om lenge – uten å gå folk på klingen ved å tale om deres synder. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Slik skriver Herrens apostel. Les sammenhengen i Rom 7. Ved loven kommer erkjennelsen av synd. Rom 3,20.

Guds hellige vilje, hans hellige lov, må få vekke samvittigheten, slik at en får se sine synder og begynner å fatte at hjertet er Gud imot. Det virker Guds Ånd ved forkynnelsens av loven. Å hvor nødvendig det er i dag! Det er jo snart ingen følelse igjen for normer og bud, langt mindre for den hellige Guds lov. Tal til folket om deres synder, konfronter oss som hører med lovens lys over det vi har syndet mot Gud!

Da kan samvittigheten vekkes, og da blir det rop etter tilgivelse og frelse. Og da skal evangeliet få vekke troen på Jesus. La oss be om at her blir sann forkynnelse av loven og evangeliet. Husk når vi snakker om vekkelse: Det er samvittighetene som må vekkes. Tal til samvittighetene som syndene, tal slik Guds ord taler. Og tal så om Jesu, Guds Sønns blod, som renser fra all synd.

Den Hellige Ånd og hans gjerning

Åndens viktigste gjerning er å vise syndere til Jesu fullbrakte frelsesverk, slik at de kan bli frelst. «Når talsmannen kommer… da skal han vitne om meg» (Joh 15,26), sier Jesus.

Vi vil først se litt på hvem Den Hellige Ånd (DHÅ) er, ifølge Guds ord.

Hvem er Den hellige ånd?

Ånden er Gud. Han er den tredje person i Guddommen. Det er ikke så enkelt hverken å forklare eller å forstå, men Guds ord sier at det er en Gud og at denne Gud samtidig er tre, Gud Fader, Gud Sønn – Jesus og Gud Den hellig ånd. Det er dette vi også bekjenner i trosbekjennelsen. Da bekjenner vi ikke at vi tror på tre guder, men en treenig Gud. Der er ikke noe klart skille mellom de tre personene i Gud. I Joh 14 leser vi at Jesus sier at han etter at han var reist til himmelen, vil be Faderen sende Den hellig ånd (v.16). Samtidig sier han at han selv vil komme til dere (v.18) og i v.23 sier han at Han og Faderen skal komme.

Den hellig ånd er altså en person i Guddommen, ikke noe svevende upersonlig åndsmakt. Når Jesus taler om DHÅ, så omtaler han ham som en person, Talsmannen, Trøsteren. Det er ikke lett å forstå, men så skal det ikke først og fremst forstås, men det skal tros. Et neste spørsmål er det også viktig å få klarhet i:

Hvem har den hellige ånd?

Noen sier at det er to slags kristne. De som er frelst og de som i tillegg er åndsdøpt. Et slikt skille finner vi ikke i Guds ord. Guds ord sier at den dagen en synder blir frelst, får han DHÅ i sitt hjerte. Han blir åndsdøpt. Går vi til Guds ord, leser vi blant annet i Rom 8,9: «Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.» (Rom 8:9) Den dagen du ble frelst, du som hører Jesus til, da fikk du alt i Jesus: «han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning». (1Kor 1:30)

Det er ikke slik at du blir frelst en dag, og så noen uker senere får en Den hellige ånd og begynner på helliggjørelsen. Nei, når du tar imot Jesus som din frelser, får du alt i ham. Du er umiddelbart, fra samme øyeblikk du blir født på ny, ren og rettferdig himmelen verdig. For Gud kan du ikke bli mere hellig enn du ble da du ble frelst, samtidig er også helliggjørelsen en vekst. Der Jesus får mer og mer plass i ditt hjerte, mens den syndige naturen får mindre makt i livet. Det er et verk av Den hellig ånd.

Den hellige ånd vitner om Jesus

Hva er så Åndens gjerning? Det leste vi klart og tydelig i teksten sitert i ingressen: «Han skal vitne om meg», sa Jesus. Når en synder begynner å bli kalt av Gud til å bli frelst, er det Den hellige ånd som arbeider i han. Når han får se at han er en fortapt synder, er det Den hellige ånd som viser han det. Og når han blir frelst, er det Den hellige ånd som viser han at det Jesus gjorde på Golgata, er nok for til frelse. Og når han så er blitt frelst, skaper Den hellige ånd en trang i ham til å høre mere om Jesus, og til at andre måtte få høre om Jesus.

I Joh 16,8 sier Jesus det på en annen måte: «Og når han (DHÅ) kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom». Vi mennesker er så dypt falne i synd, at vi ikke ser vår sanne stilling. Derfor må DHÅ overbevise deg om at du er fortapt slik du er i deg selv. Det er derfor et under for hver gang en synder får se at uten Jesus er jeg evig fortapt. Jeg kan ikke møte Den hellig Gud slik jeg er i meg selv. Jeg trenger en Frelser. Derfor vitner Ånden om Jesus og hans rettferdighet.

Noen har brukt et bilde der Ånden blir sammenlignet med en lyskaster som lyser opp Jesus. Selv om det bildet langt fra sier alt om DHÅ, viser det Åndens hovedoppgave. Å lyse på Jesus. Derfor når du leser i Bibelen, eller hører Guds ord forkynt, og Ordet taler til hjertet ditt, da er det DHÅs gjerning i ditt liv du merker.

Det enkle vitnesbyrd

Midt på 1880-tallet var det to karer som var ute og gikk i Egersunds gater. Den ene var en gammel kristen mann, mens den andre var en ufrelst ungdom. I ei av gatene i byen møttes disse to. Den gamle stikker hodet bort til ungdommen og sier: «Du, Gud har bruk for deg». Så gikk han videre. De få ordene gikk rett til hjertet på ungdommen. Han gikk heim og kom i nød for sin sjel og fikk der og da ta imot Jesus som sin frelser. Kort tid etter hørte han en misjonær forkynne, og da fikk ungdommen også kall til å bli misjonær. Sju år senere gikk han i land i Shanghai som en av de første misjonærer i Kinamisjonen. Etter fire år fikk han døpe den første kineser vunnet gjennom NLMs arbeid, men bare få måneder senere døde Johan Albert Skordal, kun 28 år gammel.

Den hellige ånd hadde vitnet om Jesus for den gamle mannen i Egersund. Evangeliet skapte en trang til at andre måtte få høre om Jesus. Han avla et vitnesbyrd på 6 ord, som DHÅ brukte for å frelse en ungdom, som så igjen fikk være Åndens redskap til at den første kineser ble frelst gjennom NLMs arbeid.

Ånden bruker Guds ord til å skape denne nøden for andres frelse i de kristnes hjerte. Vi bærer ikke frukt ved egen fortreffelighet. Nei, du og jeg som hører Jesus til er bare redskap, som Ånden bruker for å formidle det budskap Han kan bruke for å bære frukt. Profeten Sakarja sier det slik på Guds vegne: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Sak 4:6)

Det er noen slagord som blir gjentatt så ofte at en nesten tror det er hentet fra bibelen. Et av disse slagord sier at «vi gjemmer oss på bedehuset». Det er an anklage mot Guds folk om at vi er alt for mye på bedehuset og ikke er ute for å vinne folk for himmelen. Jeg tror knapt det finnes en eneste i Norge som treffes av det ordet. Men det er dessverre alt for mange som rammes av den motsatte virkelighet, de er alt for lite på bedehuset og alt for lite ved Guds ord i heimen.

Skal DHÅ få bevare deg på himmelveien, trenger du Guds ord og forkynnelsen av evangeliet. Det er åndens redskap. Så mangler det ikke på anledninger på jobb, blant naboer familie og slekt, til å være et vitne for din mester. Men la ikke djevelen få lure det bort fra ditt åndelige matfat!

 

Norge, NRK og jødene

Donau ved kai i Oslo 26.11.1942. Båten reiste fra Norge med 532 jøder 

om bord. Fotoet ble tatt i skjul av Georg W. Fossum

Norges forhold til det jødiske folk, er historisk ingen solskinnshistorie. Det er nok å nevne stikkord som jødeparagrafen, holocaust og NRK sin dekning av Midt-Østen konflikten.

Jeg har nettopp lest Marte Michelets omstridte bok «Hva visste hjemmefronten?» Det var rystende lesning om behandlingen av norske jøder under krigen.

Jødeparagrafen

Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, var det med en paragraf som var en skamplett på en ellers flott historie. I en av paragrafene sto nemlig at «jøder er fremdeles utelukket fra adgang til riket». Dette var en skjerping av den dansk-norske loven fra 1687, som sa at jøder ikke hadde adgang til riket, uten kongelig brev. Etter 1814 hadde ingen jøder adgang, uansett.

Denne paragrafen skapte reaksjoner. Det ble gjort flere forsøk på å få den opphevet. Her gjorde ikke minst dikteren Henrik Wergeland en stor innsats. Han fikk imidlertid ikke oppleve at paragrafen ble opphevet mens han levde. Wergeland døde i 1845, mens jødeparagrafen først ble opphevet i 1851.

Året etter kom den første jøden til Norge. Han het Abraham Vollman. Det ble imidlertid ikke noe stor tilflytning. I 1880 var det kun 25 jøder bosatt i Norge, mens tallet var økt til 214 i 1890, i hovedsak grunnet pogromer (voldelige angrep) mot jødene i Øst-Europa. Hele denne perioden var det antisemittiske strømninger i deler av det norske folk, og det økte i omfang i mellomkrigstiden.

Holocaust

Marte Michelet skildrer i sin bok, jødenes historie i Norge like før og under 2. verdenskrig og deres plass under krigsoppgjøret og i krigshistorien. Boka vakte sterk debatt, og hun ble imøtegått av mange historikere på grunn av noen direkte feil, og for uheldig kildebruk. Tre historikere skrev til og med ei «mot-bok», der de pekte på disse feilene. Michelet beklaget feilene, og rettet opp disse i andre utgave av boka. Hun står imidlertid ved hovedkonklusjonene i sin bok.

Da Hitler kom til makten i Tyskland, begynte forfølgelsen av jødene. Mange prøvde å flykte til andre land, også til Norge. Men Norge hadde ikke rom for dem. Norske myndigheter mente at jødene ikke var forfulgte nok, og slapp derfor inn kun 400 jødiske flyktninger. Da krigen kom til Norge i 1940, flyktet regjering og konge til England. Herfra sendte de stadig ut nyheter fra krigen. Men jødenes situasjon ble knapt nevnt. Noen av motstandsfolkene uttrykte til og med antisemittiske holdninger i sine dagbøker.

Første utgave av Marte Michelets bok kom i 2018

Hitler begynte etter hvert med sin «endelige løsning» på jødespørsmålet, nemlig utryddes av et helt folk. Det begynte etter hvert å bli kjent at jødene systematisk ble samlet og sendt til Øst-Europa, og at de der ble drept. Turen kom også til norske jøder. Like etter okkupasjonen måtte alle jøder levere inn sine radioapparat, og legitimasjonskortene ble stemplet med en stor  J. Tre måneder før deportasjonen av de norske jødene, ble det kjent av flere i motstandsbevegelsen at dette var på gang. Likevel ble ingen aksjoner satt i gang for å berge dem over til Sverige. Slike aksjoner kom først i gang da arrestasjonene av jødene begynte. Omtrent halvparten av jødene i Norge klarte selv å rømme eller fikk hjelp av andre nordmenn til å komme seg til Sverige. 773 jøder ble sendt til Auschwitz, hvorav kun 35 overlevde.

Ifølge Michelet var holdningene generelt i Norge, lunkent til det som skjedde. Lite ble rapportert fra London, og det kom få offentlige protester. De eneste som protesterte skriftlig, var Den midlertidige kirkeledelse ved Ole Hallesby og Ludvig Hope. Men heller ikke fra kirkelig hold ble noe aktivt gjort for å prøve å berge jødene, mens deportasjonen pågikk. Også under krigsoppgjøret, ble forbrytelser mot jødene tonet ned, ifølge Michelet. Det var en smerte å lese hennes bok.

Jerusalem september 2013. (Foto Ove Sandvik)

NRK

Etter krigen, da grusomhetene begått mot jødene ble avslørt i all sin gru, fikk jødene mye sympati. Kun tre år etter krigens slutt, fikk de også tilbake landet sitt, Israel. Norske Arbeiderpartiledere, med Haakon Lie i spissen, var bestevenner med ledere i Arbeiderpartiet i Israel som David Ben Gurion og Golda Meir. Det skulle imidlertid ikke gå lenge før den positive holdning endret seg.

Her har ikke minst NRK vært en plogspiss. Stadig sendes reportasjer som er sterkt anti Israelske og pro arabisk. Mitt første leserinnlegg skrev jeg i 1983. Det handlet om NRKs skjeve dekning av Midt-Østen konflikten, og den er ikke blitt bedre de neste 40 årene. Denne propagandaen fra NRK og andre medier, har vært med å forme en ny negativ holdning til Israel og jøder i Norge.

Senest i uka som gikk fikk vi et grelt eksempel på dette. Israel så seg nødt til å aksjonere mot terrorister i Jenin, som stadig utførte terroraksjoner mot jøder. NRK var på plass og rapporterte hvor forferdelig Israel oppførte seg. De drepte til og med en 14 år gammel gutt, ble det hevdet. Foreningen Med Israel for fred påviste at 14-åringen var 16 år, og selv presenterte seg som fullt bevæpnet terrorist. Dette måtte derfor NRK beklage. Like etter sammenligner NRK de palestinske terroristene, med «gutta på skauen» i Norge under krigen. Av alle ting. En kunne forventet en helt annen ydmykhet fra statskanalen overfor folkemordet mot 6 millioner jøder under krigen.

Israelske myndigheter er langt fra ufeilbarlige, og må tåle saklig kritikk og å bli gått etter i sømmene som alle andre land og regjeringer. Men det vi er vitne til nå, er noe helt annet. Det er ikke saklig kritikk, men noe av det gamle anti-jødiske grums som jødenes historie i Norge har vært alt for mye preget av.

Misjonæren som ble sindsyk - Ole Næstegaard d.e.

Ole Næstegard d.e. (foto Straume Kristenliv i Buskerud)

Ole Næstegard var et viktig redskap for å tenne det norske misjonsfolk for kallet til å nå kineserne med evangeliet. Livet hans var likevel fullt av motsigelser og tragedier.

Det var stort oppstyr i kristen-Norge i 1882. Den berømte misjonæren Lars Skrefsrud var på besøk i heimlandet, og reiste Norge rundt for å fortelle om sitt misjonsarbeid i India. Over alt samlet han fulle hus, og flere ble inspirert til misjon. Noen av hans tilhørere fikk også misjonærkall under hans talerstol. To av disse var Johannes Brandtzæg og Johannes Johnson. Den første av disse fikk ett år i Kina og ble deretter leder for Kinamisjonen. Johnson fikk mange år som misjonær på Madagaskar.

Det ble også tillyst møte i Bragernes kirke i Drammen. En ung nyvakt lærer i Hemsedal fikk høre om dette møtet. Han tok beina fatt og gikk til fots de 20 mil til Drammen. Læreren het Ole Næstegaard d.e. og han ble sterkt grepet av det han hørte. Da kollektbøssa ble sendt rundt, gav han den krona han hadde med seg, og som han skulle bruke på tog et stykke av heimveien.

Toget han skulle ta, gikk fra Gulskogen stasjon og til Vikersund. Det ville spart han for 4 mils gange. Da han kom til Gulskogen, stanset han på stasjonen. Da kom plutselig en helt ukjent mann bort til han og gav han ei krone. Dermed fikk han igjen krona han gav i kollekten, og han kunne gå på toget til Vikersund, og heimturen til fots ble kun 16 mil.

Nestegaard i Hovet, Hol (foto hallingminne.no)

Læreren ble frelst

Ole Næstegaard ble født i Hovet i Hol kommune 2. november 1860. En måned senere kunne foreldrene Syver Halvorsen og Birgit Olsdatter fra Næstegaard, bære sin lille sønn til dåp i Hol kirke. Ole vokste opp i en søskenflokk på sju. Han hadde en yngre bror som også het Ole.  Den eldste skrev gjerne d.e. bak navnet sitt, mens lillebroren skrev d.y.

Birgit og Syver Næstegaard hadde en forholdsvis stor gard, og tenkte å dele den mellom Ole d.e. og en eldre bror. Ole var derimot mer glad i å lese enn å drive gard. Han leste alt han kom over, og tjente han noen kroner, kjøpte han nye bøker. Tjenerne på garden ertet Ole, og kalte han for papirfanten. Han var så flink på skolen, at læreren etter hvert satte han til å undervise de yngre barna. Selv om han likte best bøker, var han også flink med praktisk arbeid og vågal av natur.

Ole leste det meste han kom over av litteratur, men var mest glad i Bjørnstjerne Bjørnson og Asbjørnsen og Moe sine bøker. Noen ganger leste han også kristne bøker, og ble religiøst berørt uten at det førte til noen omvendelse. Til konfirmasjonen i Hol kirke 11. juni 1876 fikk han beste karakter. Han fortsatte med undervisning hos kirkesangeren i bygda, før han tok to år på amtsskolen i Ål.

Høsten 1879 flyttet han til Hamar, for å gå på stiftsseminaret (lærerskole) der. Han ble ferdig utdannet i 1881 med et godt vitnesbyrd, og fikk jobb som lærer i Hemsedal samme år. Det gikk ikke lang tid etter at han var kommet til Hemsedal, før han ble åndelig vakt. Han kjente på en indre lengsel etter å få fred med Gud. En vinterdag var han på skitur i fjellet. Det blåste opp til snøstorm, og Ole gikk seg vill. Han ropte til Gud i sin nød, både om hjelp til å finne veien heim og om frelse for sin sjel. Plutselig kom det en sprekk i skyene slik at han så fjellene rundt seg. Han visste dermed umiddelbart hvor han var og kom seg lett heim igjen.

Ikke lenge etter denne hendelsen, ble det tillyst møter i skolestua hvor Ole underviste. Det var bibelbud Iver Lien som skulle ha møter (Iver var morfar til avdøde emissær Arne Moslått i NLM). Ole møtte opp på samlingene, og fikk god hjelp av Lien, men han ble ikke åndelig løst. Det ble han først etter at han hadde vært i Drammen og hørt Skrefsrud. Vel tilbake derfra, ble han med Lien på noen møteturer. Etter en tung åndelig kamp, ble han endelig løst og fri. Ordet som han ble løst ved, var 1 Joh 1,7: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.»

Per August Ahlberg (foto riksarkivet.se)

Kall til misjonær

Etter at Ole ble løst og fri, ønsket han å ta videre utdannelse. En kjent prest og indremisjonsmann, pastor Storjohann, hadde i 1880 startet latinskolen Hauges Minde i Oslo, spesielt med tanke på bygdeungdom som tenkte å bli prester. Her søkte Ole om studieplass for et seks måneders kurs, og fikk plass. Mens han var i Oslo, kom han over informasjon om pastor Ahlbergs misjonsskole i Ørebro i Sverige. Det var en toårig skole, mest for emissærer. Ole fikk økonomisk hjelp fra familie og venner, og reiste til Ørebro for studier i 1884-86.

Da han hadde fullført skolen, fikk han som alle elever, et vitnemål fra Ahlberg. Dette inneholdt karakterer i de ulike fag og en anbefaling fra skolelederen. Til Ole skrev han blant annet at Ole «ved avholdte andaktsstunder har lagt for dagen en særdeles god evne til enfoldig og kraftig å forkynne Guds ord.» Han skriver videre at Ole planlegger å reise til Amerika for å utdanne seg til prest, noe Ahlberg anbefaler. Men ungdommen er ubemidlet, og trenger derfor økonomisk støtte fra slekt og venner for å nå dette målet, avsluttet Ahlberg.

Og nettopp økonomien skulle bli et problem for Ole Næstegaard gjennom hele livet. Han klarte ikke å skaffe seg nok midler til å reise til USA, så i stedet takket han ja til et kall om å bli bibelbud/emissær i Lutherstiftelsen fra høsten 1886. Hans første tur som emissær gikk til Hedmark. Selv om han tidligere hadde bodd i Hamar som student, opplevde han det tungt å forkynne Guds ord her.

Etter Hedmark, fortsatte turen til Sunnmøre og videre til Sunnfjord. Her opplevde han en helt annen åpenhet. I Sunnfjord opplevde han å få stå i en større vekkelse, og han vant seg mange gode venner i dette området. Ole eide en brann for at folk måtte bli frelst, men han hadde ikke alltid nødvendig skjønnsomhet og var omtrentlig i sin tale og sine skrifter. En omtale av han på denne tiden, sier at «han hadde varmt hjertelag og en «fyrrig ånd», men var uvøren i sin iver.» Denne uvørenheten gjorde at hans rykte allerede da, begynte å bli skadd.

1886 begynte det å vokse fram et kall hos Ole til å bli misjonær. Misjonsskolen i Stavanger hadde lyst ut et nytt kull for årene 1887-92, med ett to måneders prøvekurs i november-desember 1886. Ole søkte på Misjonsskolen og kom inn på prøvekurset, men fikk ikke plass på skolen etter det. Skolen begrunnet avslaget med at han var for gammel (26) og at helsa hans var for dårlig.  

Men Ole Næstegaard gav ikke opp misjonskallet for det. Han oppsøkte den kjente brødrevennen Stephan Due for å få hjelp til å komme seg på misjonsmarken. Due viste han til ei flittig dame i Stavanger som het Kristine Johannessen. Kristine satte i gang en innsamling av penger til Ole, som skulle være en startkapital på vei mot en eller annen misjonsmark.

Tre ungdommer med kurs for Kina. F.v. Knud Stokke, 

Ole Næstegaard d.e. og Ole Mikkelsen Sama (foto nlm)

Til Kina

Fra Stavanger dro Ole Næstegaard til London, og tok først inn på frøken Hedenstrøms sjømannsheim. Her fikk han kontakt med en svenske, som anbefalte ham et skoleopphold på The Missionary Training Home. Denne skole lå like over gaten for China Innland Mission (CIM) sitt hovedkontor. CIM ble stiftet av den kjente misjonæren Hudson Taylor, og Ole fikk etter hvert god kjennskap til arbeidet til CIM i Kina. I 1885 hadde to kvinner fra Norge reist som misjonærer til Kina for CIM, og deres rapporter var kanskje den første glo som ble tent for kinamisjon i Norge. En annen glo var Hudson Taylors bok «Chinas need and claim», som ble oversatt til norsk og spredt rund om i landet.

Utpå høsten 1887 reiste Ole tilbake til Norge for å prøve å få danne ei gruppe som kunne støtte han i hans mål om å komme til Kina. Han besøkte mange steder, og fikk også startet noen støtteforeninger. I Oslo fikk han opprettet en støttekomite, bestående av rittmester Guldberg, klokker Jørgensen og bokholder Treider. I løpet av ukene før jul, fikk han samlet inn til sammen kr.1800 til sitt påtenkte misjonsarbeid. Resultatet fra Norgesbesøket var oppmuntrende, og han returnerte til London like før jul.

I London fikk han vite at seks misjonærer fra CIM skulle reise til Kina en av de første dagene i 1888, og Ole fikk løfte om å kunne slå følge med dem. Turen gikk inn Middelhavet, gjennom Suezkanalen og østover via India og Sri Lanka. Målet for reisen var den kinesiske byen Ganking, hvor CIM hadde en språkskole. Både i tiden i London høsten 1887 og etter ankomst til Kina, var Ole en flittig brevskriver både til aviser og blader, og til privatpersoner. Til disse brevene, brukte han også stoff fra CIM sine publikasjoner. Brevene fra Næstegaard var med å tenne en brann i Norge, for å nå kineserne med evangeliet. Noen leste imidlertid mellom linjene i hans brev, og ble skeptisk til hans troverdighet.

Ole Næstegaard kunne få bli CIM sin utsending, men han delte ikke deres lære. Hudson Taylor var selv baptist, mens selskapet han dannet var protestantisk. CIM stilte ikke konfesjonelle krav; så lenge det dreide seg om anglikanske eller protestantiske misjonærkandidater. I Ganking traff han den svenske misjonæren Erik Folke, som heller ikke var tilsluttet noen organisasjon. Folke hadde allerede startet et svensk misjonsarbeid i Yen-cheng i Shansi provins, og startet seks misjonsstasjoner i området. Han hadde også startet også noen avvenningsklinikker for opiumsbrukere. Ole fikk bli med Folke til Shansi, og hjalp han på de ulike stasjonene.

Erik Folke som eldre. (foto riksarkivet.se)

Næstegaard hadde ikke arbeidet lenge, før han kunne skrive heim at han hadde døpte 8 kinesere. Dette skulle han senere få kritikk for, på grunn av påstått manglende opplæring. Sannheten var at Erik Folke hadde undervist disse kineserne i lang tid, og at Ole fikk døpe dem. I Næstegaards skriv til Norge, ble det framstilt som om disse åtte var ei frukt av hans eget arbeid.

Etter noen måneders arbeid, dro Erik Folke til Shanghai. Her ventet hans forlovede, og de to ble gift. Mens de var i Shanghai, kom en stor flom i denne delen av Kina. Denne flommen gjorde at Folke og kona ikke kom seg tilbake til Yen-cheng før etter flere måneder. Mens han var i Shanghai, ble Folke tatt opp som CIM-utsending og han døpte seg på nytt.

Dette gjorde at Ole ikke lenger kunne samarbeide med Erik Folke. De ble derfor enige om å dele feltet i to, og ha ansvar for hver sin del. Dette var Næstegaard sin versjon. Erik Folke derimot, hevdet senere at Ole aldri hadde fått eller spurt etter noe ansvar for misjonsstasjoner. Han hadde kun vært en medhjelper for Folke, og levd på hans regning og velvilje.

Etter bruddet, var det Ole Næstegaard sin plan å stifte et norsk luthersk kinamisjonsselskap. Han hadde derfor kontakt med Oslo-komiteen. I Oslo hadde derimot nylig Hudson Taylor vært på besøk, og komiteen bestemte seg for å støtte CIM. Han fikk derfor beskjed om at komiteen ikke lenger kunne støtte hans arbeid. Komiteen sa også at det var arbeid på gang, for å samle alt luthersk kinamisjonsarbeid i en organisasjon. Senere kom det også fram at komiteen i Oslo hadde mistet all tillit til Ole Næstegaard.

Nye vansker

Hva skulle så Ole gjøre? Han samrådde seg med Erik Folke, som anbefalte han til å reise tilbake til Norge, for å prøve å få orden forholdene, slik at han kunne få en ny sendemenighet. Ole fulgte dette rådet, og satte kursen heimover. Første etappe gikk til Amerika via Japan. Vel framme i Amerika traff han på sin yngre bror Ole d.y. og Sigvald Netland fra Sokndal. Disse to var også på vei til Kina, og hadde reist i norske områder i Amerika for å prøve å samle støtte til sin misjonstjeneste. Ole d.e hevdet i brev og taler at mange norskamerikanere, spesielt inne Hauge-synoden, hadde lest artikler av ham, som han hadde sendt til amerikanske blader. Og at disse artiklene hadde vært med å tenne en brann for misjon i Kina. Netland derimot avviste dette fullstendig. Han og Ole d.y hadde reist i flere måneder i mange ulike stater, og hadde ikke merket noen eksisterende kinamisjonsinteresse.

I Hauge-synoden var det ikke flertall for å støtte misjonsarbeid i Kina. Men etter Netland og Næstegaard d.y sine reiser, var det noen i mindretallet som ivret for dette, og lovet å støtte Sigvald Netland og Ole d.y. Disse dannet Det norskamerikanske kinaselskap, som etter noen år ble en del av Hauge-synodens misjonsarbeid. Ole d.e. søkte om få bli ordinert til misjonsprest av Haugesynoden, noe som ble innvilget. Ole d.e. var dermed blitt ordinert prest.

Sigvald Netland fra Sokndal

(foto ukjent)

Mens Ole d.e. reiste til Norge, reiste Ole d.y og Sigvald Netland til Kina for å lese kinesisk i Hankow. Ole d.e. var tilbake i Norge sommeren 1890 og deltok på samrådingsmøte i Bergen høsten 1890, for dannelsen av et luthersk kinamisjonsselskap. Her ble Ole utsatt for et voldsomt angrep fra Lars Dahle, generalsekretæren i NMS. Dahle mente at Næstegaard ikke holdt mål teologisk. Spesielt angrep han noe Næstegaard hadde skrevet om hvordan en skulle forholde seg til flerkoneri. Han hevdet også at mye av det som Næstegaard hadde skrevet i aviser og blader var oppspinn, og at Ole ikke hadde fått utrettet noe i Kina. Han merket seg også at Ole hadde døpt kinesere, uten først å gi dem en grundig opplæring.

Mange reagerte på Dahles voldsomme angrep, men det førte til at Ole Næstegaard mistet mye tillit. Det var etter det ikke aktuelt for den nye kinamisjonen som ble stiftet i pinsen 1891, å sende ut Næstegaard som sin misjonær. Ole Næstegaard møtte opp på stiftelsesmøtet, men det endret ingen ting. Ole sine venner sendte brev til Erik Folke, for å få han til å bekrefte at Dahles påstander var feil. Folke kunne tilbakevise noen av Dahles påstander, men brevet kom for sent til å få noen betydning for Næstegaard.

Nye problemer

Året i Norge 1890/91 benyttet ellers Ole Næstegaard til å reise rundt i Norge for å besøke sine venner, og til å prøve å få noen til å støtte hans misjonsarbeid. Dette ser ikke ut til å ha lykkes i noen særlig grad. Etter stiftelsesmøtet for Det norske lutherske Kinamissionsforbund i pinsen 1891, reiste Ole tilbake til Kina via Danmark, Hamburg, London og Amerika. Han stanset i Hankow, hvor broren og Netland holdt på å lese språk. I Hankow var det på dette tidspunkt 12 norske og 12 svenske misjonærer. Ole d.e. kjente behov for å lære mer kinesisk, så han ble i Hankow en periode, uten at det ser ut til å ha bedret hans kinesisk i noen særlig grad.

Da Ole d.e kom tilbake til Kina, slet broren med helsa. Han hadde store problemer med å takle klimaet i Hankow. Siden Ole d.e. ikke hadde noe misjonsselskap i ryggen, bestemte de seg for å reise til Ole sitt gamle felt i Yen-cheng. Ole d.y hadde derimot en viss tilknytning og støtte fra det amerikanske selskapet. De reiste først tilbake til Shanghai, hvor de traff på Erik Folke. Han kunne fortelle at siden han ikke hadde sett noe til Ole d.y., hadde nå noen svenske misjonærer overtatt Ole d.e. «sitt» felt. Det var derfor ikke aktuelt for brødrene å reise dit. Dette var igjen Ole d.e. sin versjon. Erik Folke mente som nevnt at Ole aldri hadde hatt noe eget felt.

Ole Næstegaard den yngre

(foto Greipsland)

Brødrene Næstegaard startet derfor et arbeid blant europeiske sjøfolk i Shanghai. Etter kort tid reiste de imidlertid nordover, og slo seg ned i byen Che-fu. Siden Ole d.y. fremdeles var syk, ble han værende i denne byen, mens storebror reiste videre til Peking. Her fikk han arbeid hos en hollandsk embetsmann. Han klarte også å skaffe yngstebror en stilling hos den russiske konsulen i Peking. Dermed fikk de tjent noe til livets opphold. I Peking traff brødrene mange mongolere, og de kjente på et kall til å nå det mongolske folk med evangeliet.

En tid etter reiste Ole d.e. tilbake til Hankow, for å prøve å bli ansatt hos det nystartede norskamerikanske kinamisjonsselskapet, men de ønsket ikke å ansette han. Ole d.e valgte derfor høsten 1893 å reise tilbake til Amerika, for å prøve å ordne med saken derfra. I Amerika ble han igjen anklaget for vranglære, noe som gjorde at Haugesynoden advarte sine medlemmer mot å ta imot han. Ole ba derfor om å få læresamtaler med lærere på Augsburg seminaret. Her fant de ingen avgjørende læreavvik, så påstandene om vranglære ble trukket, og det ble forsoning med Haugesynoden. Han ble deretter ansatt som deres utsending.

Etter forsoningsmøtet la Ole ut på en møteturne uten å konferer med synoden. De sendte han til slutt ei reiserute, men plasserte han på steder der de var få folk og tungt å drive møtevirksomhet. Dette oppfatte Ole som mistillit fra synoden, og gav beskjed om at han ikke vil følge den oppsatte ruta. Dermed ble det brudd mellom han og synoden. Ole fikk lide for at han var upresis og romslig i sine formuleringer, og at hans psykiske lidelse begynte å prege han. Flere reagerte på hans dømmekraft.

Ole Næstegaard d..e (foto Straume)

Dermed måtte Ole d.e. på nytt sette kursen mot Kina uten noen organisert støtte. Han hadde vært en viktig inspirator til både Oslo-komiteen, Kinamisjonsforbundet og ifølge ham selv også Hauge-synodens kinamisjonsarbeid, men ingen av dem ønsket å ha noe med han å gjøre. Tilbake i Peking, ble brødrene Næstegaard enige om å starte et eget arbeid blant Mongolene. De dro nordover i 1894, og startet opp arbeid i Øvre Kalgan. Her var klimaet bedre for Ole d.y. De ønsket også å inkludere Tibet i dette arbeidet. For å klare seg økonomisk, ble de enige om at Ole d.y. skulle arbeide i Mongolia/Tibet, mens Ole d.y. skulle ha base i Peking med tanke på innsamling av midler.

Ole d.y hadde som nevnt en viss tilknytning og støtte fra det amerikanske misjonsselskapet. Det ønsket imidlertid ikke å arbeide i Mongolia, og gav beskjed om at for at han fortsatt skulle få støtte, måtte han flytte tilbake til Nord-Kina, kutte alle bånd til sin bror Ole d.e. og innordne seg under selskapets ledelse.

Det store karakterdrap

Allerede i 1895 var Ole d.e. enda en gang tilbake i Amerika, og dro videre til Norge med ankomst i januar 1896. Nå gikk det rykter om han både i Amerika og i Norge. I tillegg til å samle inn penger til arbeidet i Mongolia, kom han også med krass kritikk av de selskap som ikke ville ha noe med han å gjøre. Brandtzæg var en av dem som fikk gjennomgå i Ole Næstegaard sine foredrag.

Lederen av Kinamisjonsforbundet så seg derfor nødt til å rykke ut mot han i deres blad Kineseren.  Den sindige misjonslederen hadde selv erfaring med arbeidet til Ole, og hadde også fått rapporter både fra Kina og Amerika. Nummer 7 1896 av Kineseren var i sin helhet viet det som jeg vil kalle et karakterdrap av Ole Næstegaard. Det må ha vært sjelden kost, selv på den tid,

Brandtzæg innledet med at han kjente på et stort ubehag ved å skrive som han gjorde, men han følte seg tvunget både for eget og Kinamisjonens rykte. Næstegaard hadde nemlig beskyld Kinamisjonen for å ha stjålet både kr.24.000 fra han og også å ha tatt Misjonshjemmet i Hankow. Han beskyldte også organisasjonen for at de misunte han, og derfor skjøv han til sides. Det finnes ikke hold i slike beskyldninger, skrev Brandtzæg.

Ole Næstegaard d.e. (foto Sven Wisløff Nielsen)

Han fortsetter med å hevde at faktum er at Ole d.e. har gjort seg umulig overalt hvor folk har lært ham å kjenne. «For min del er jeg sterkt tilbøyelig til å mene at Næstegaard ikke er riktig klok», fortsatte Brandtzæg. «Vi kan ikke stole på at han mener det samme i morgen som i dag». «Han lidere av forbausende mangel på selvkritikk». Det manglet ikke på anklager.

Brandtzæg tok også inn i Kineseren et langt leserbrev som misjonær Sigvald Netland hadde skrevet til et amerikansk misjonsblad. Dette var et tilsvar på kraftige angrep fra en av Ole d.e. sine venner, mot det amerikanske Kinaselskapet og noen av Haugesynodens misjonærer. Var Brandtzæg krass, hadde Netland enda sterkere krutt å fyre av. Først tilbakeviser han Ole d.e. sin frimodige framstilling av seg selv som den som var opphavet til kinamisjonsinteressen både i Norge og Amerika.

Dette var imidlertid bare en bisak, ifølge Netland. Det verste er at Ole Næstegaard i sine brev, artikler og taler tar æren av andre misjonærers arbeid. Selv om han selv har bidratt med lite, framstiller han seg som hovedperson, hevdet Netland. Videre hevdet han at Ole d.e. hadde samlet inn store beløp til sitt arbeid både i Norge og i Amerika. Disse hadde han satt i banker både i Norge og i Peking. Selv framstilte han seg til å leve i ytterste fattigdom, og at han derfor måtte leve av andres velgjørenhet. Ingen av prosjektene han hadde samlet inn penger til, hadde blitt realisert, og Ole hadde aldri lagt fram noe regnskap for pengene han hadde fått. Nå var det på høy tid at misjonsfolket våknet, mente Netland, og ikke ukritisk sendte penger til Nestegaard.

Netland hadde også fått uttalelser fra fire andre misjonærer og embetsmenn. Her ble det blant annet hevdet at Ole samler inn penger under falskt flagg, at han er helt igjennom upålitelig. Ja, en skriver at Næstegaard er 9/10 deler gal. Alle konkluderte med at Ole var uskikket til å være misjonær. I Kineseren nr.19 1897 publiseres en uttale fra to av Netlands «vitner». De skriver at de hadde hatt samtaler med Ole d.y., og forstår at de har uttalt seg på sviktende grunnlag. De to trakk derfor sine uttalelser om Ole d.e. Brandtzæg selv skrev at han allerede hadde beklaget overfor Næstegaard at noen av kildene ikke var sjekket grundig nok, og fortsatte: «For øvrig finner jeg meg ikke foranlediget til å uttale meg om betydningen av ovenstående tilbakekallelser.»

Denne krasse kritikken vakte motinnlegg både fra Ole selv, og fra noen av hans venner. Likevel ble det vanskelig for han å samle særlig støtte for sitt arbeid. Han klarte imidlertid å samle inn kr.4000, og med disse tok han Den transsibirske jernbane tilbake til Mongolia i september 1896. Her begynte hans psykiske lidelse å øke. En handelsreisende i Østen, skrev sin reiseskildring i Buskerud Blad 29.12.1899. Der fortalte han blant annet at han i Mongolia hadde truffet på «en misjonær Næstegaard». Næstegaard var på vei til Tibet, men jeg «må dog få lov og si at for min del syntes jeg det var et fortvilet foretagende, da han var ytterst nervøs…».

Ole Næstegaard d.e. (foto Greipsland)

Psykisk sammenbrudd

I året 1900 brøt bokseropprøret løs i Kina. Dette var kineseres opprør mot de hvite, og gikk hardt ut over misjonærene. De aller fleste misjonærene reiste tilbake til sine hjemland. Ole d.y. som var i Mongolia på den tiden, kom seg tilbake til Norge via Russland. Ole d.e. var derimot i Peking, og her måtte han gjennomgå store lidelser som tok knekken på det lille han hadde igjen av psykisk helse. Det norskamerikanske avisen Skandinaven skrev om Ole d.e. i august 1900, at hvis han var i Peking da opprøret brøt løs, «var han antakelig falt som offer sammen med de andre utlendingene. Men han pleid å reise rundt i havnene i Kina og Japan, så det er mulig at han kan ha unnslippet.» (Sitert i Buskerud Blad 18.08.1900)

21. november samme år hadde Skandinaven en ny melding om Næstegaards tilstand: «Den stakkars sindsyke mann lider ondt i Peking. En forretningsmann forteller at Ole under bokser-beleiringen ble alvorlig sindsyk. Han trodde han var minister og opptrådte i sid sort kjortel og flosshatt – eller sid snippkjole, ridestøvler og bukser. Om natten reiste han et Norsk flagg som telt.» Næstegaard skildres videre som «et grotesk syn». Norske myndigheters representanter i Peking måtte til slutt gripe inn og begrense hans bevegelsesfrihet.

Natten mellom 22. og 23. juli 1900 klarte imidlertid Ole å rømme. De norske i byen trodde at han var blitt drept, men fikk melding fire dager etter rømmingen, at han var tatt av kineserne. Mange kinesere trodde at sindsyke var besatt av onde ånder, og at disse åndene gikk over i drapsmannen, om noen drepte en som var syk. Dette berget livet hans. 29. juli ble Ole overlevert britiske myndigheter i byen, med lenke om halsen, men i live.

Etter dette ser det ut til at Ole har hatt en bedre periode. I oktober 1900 blir et brev Ole skrev til en venn i Amerika, sitert i ei avis. Her forteller han at han mistet forstanden under bokseropprøret, men at han nå var frisk igjen. Denne bedringen varte imidlertid ikke lenge. 12. juni 1901 er det en ny melding i Skandinaven. Den sier kort, men dramatisk at Ole igjen er blitt sindsyk og at han er innlagt på sykehus.

Misjonær Torstein Himle (foto ukjent)

Det gikk antakelig mange rykter. Misjonær Torstein Himle sendte derfor en melding om de faktiske forhold. Denne sto i Skandinaven 3. juli 1901. Himle var en av flere misjonærer som hadde tatt ansvar for å prøve og hjelpe sin syke og forkomne kollega. I brevet står det blant annet at «Ole Næstegaard d.e. ble tatt av boksere sommeren 1900, og ville utvilsomt blitt drept, hvis ikke kineserne hadde oppdaget at han var sindssyk. Kineserne trodde at sindssyke var besatt, og hvis noen drepte han ville den onde ånd hoppe over til drapsmannen. Han ble derfor utlevert. Først ble han innlagt på et sykehus, men han ropte og skrek så mye om natta, at han måtte overføres til et tysk militærsykehus.

29. mars 1901 ankom han Shanghai og den norske generalkonsul. Han ble straks innlagt på sykehus, men rømte. Etter fire dager ble han tatt og innlagt på en skandinavisk sjømannsheim. Her måtte de bruke tvangstrøye på han om nettene. Misjonærene i byen satt vakt over ham to og to hver natt. Han måtte flytte fra sjømannsheimen, og ble igjen innlagt på sykehus. Men også her skapte hans rop og skrik uhygge. Konsulen ville sende han til Norge, men ingen båter ville ta han med. Ole ble derfor innlagt på fengselssykehuset i byen 22. april. Her voktes han konstant av to personer. Han hadde noen ganger prøvd å hoppe ut vinduet fra 2.etg., men dette ble avverget.» (resyme språklig justert)

Andreas Ramstad hadde Ole Næstegaard d.e. i pleie i mange år.

(foto Firda 17.08.1984. Tegning av Malvin Berqvam 1929)

Hvor lenge Ole Næstegaard d.e. ble værende i Kina er noe uklart. Ole d.y. reiste tilbake til Mongolia etter bokseropprøret, men kom heim for godt i 1907. Antakelig hadde han da med seg sin alvorlig syke bror. Vel heime fikk Ole d.e. bo til forpleining på garden til Thea og Andreas Sørensen Ramstad i Førde. Det var vanlig på den tid at psykisk syke ble utplassert på garder. Ekteparet Ramstad var blitt frelst i vekkelsen ved Ole Næstegaard høsten 1886, og hadde nok spesiell omsorg for deres syke åndelige bror. Ole ble på Ramstad i noen år, men ble etter hvert overført til Lierkoloniene. Dette var noen garder i Lier som hadde som spesialoppgave å ta seg av sindsyke pasient. I 1921 ble Lierkoloniene nedlagt og pasientene overført til Lier asyl. Et nytt sykehus for psykisk syke. Her ble Ole Næstegaard d.e. værende til han døde av alderdom 28. januar 1938, 77 år gammel. Han ble begravet fra Tranby kirke 1. februar 1938.

Fra Lier Asyl (foto dt.no)

Ole Sivertsen Næstegaard død. Fra kirkebok Tranby 1938

Ole d.y. kom ikke til Kina eller Mongolia etter 1907. I Norge fikk han arbeid i Oslo Indremisjon, og her arbeidet han til han ble pensjonist. Ole d.y. ble 89 år gammel, og døde i 1954. Han ble begravet heime i Hol.

Ole Næstegaard d.y. som gammel

(Østlandsposten 25.02.1937)

(I denne artikkelen bruker jeg den gamle skrivemåten på kinesiske stedsnavn)

 

Kilder

Greipsland Torbjørn: Helt til jordens ende (2017)

Handeland Oscar: 25 aar (1916)

Kjebekk Erik: Verden for Kristus (1991)

Nilssen Sven Wisløff: Norges svar på Jesu erobringsordre (1935)

Næstegaard Ole m.fl.: Næstegaard-brødrenes misjon. Opplevelser i Mongoliet (1895)

Rudvin Ola: Indremisjonsselskapet historie (1967)

Straume Jacob: Kristenliv i Buskerud (1962)

Straume Jacob: Kristenliv i Bjørgvin (1952)

Kineseren. Ulike artikler i 1890-årene.

Steen Frode: Artikkel i Norsk tidsskrift for misjon (1995)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)