torsdag 31. oktober 2019

Nord Norges første Kina-misjonær


Ole Mikkelsen Sama

Ole M. Sama var fra Harstad, og fikk sin lengste tjeneste som misjonær i Kina. Det ble mange rike år, men også år fylt med spenning og dramatikk.

Det var ettermiddag lørdag 14. mars 1914. I ei seng på sykehuset i byen Siangyang lå den 50 år gamle misjonæren Ole Mikkelsen Sama fra Harstad i Troms. Tankene hans denne ettermiddagen kranset ikke om sine egne skuddsår, men om vennen og medarbeideren Tønnes Frøyland som var blitt begravet i Laohokow tidligere på dagen. Frøyland var utdannet lege og kom til Kina som misjonær i 1909. Både misjonærene og kineserne var blitt glade i kollegaen fra Sokndal. Sorgen og fortvilelsen var derfor stor da han ble skutt av røvere 8 mars. Livet hans sto ikke til å redde.

Sama tenkte på alle misjonærene som var sendt ut for det unge Kinamisjonsforbundet. Siden han selv og åtte andre ungdommer forlot Stavanger i september 1891, hadde til sammen 74 voksne Kinamisjonens misjonærer ankommet Kina. Av disse var sju døde av sykdom. Ni hadde brutt med Kinamisjonen, de fleste på grunn av konflikten om liturgi og ordinasjon. Fem hadde måtte reise heim på grunn av sykdom og sju hadde reist heim av andre årsaker. Og nå var altså Tønnes Frøyland skutt og drept.

Tankene hans kretset omkrig Guds ledelse og veier, og Hans tanker som er så mye høyere enn våre tanker. Sama tenkte på alle som var villige til å reise til Kina for å forkynne evangeliet, og kostnadene som var høye for så mange. Han skulle så gjerne ha fulgt Tønnes Frøyland til graven. Sama var både Frøyland sin sjef og hans gode venn. Men han var selv hardt skadd av kuler fra røvernes våpen, så han måtte holde senga. Derfor fikk han ekstra god tid til å tenke på Guds ledelse og Guds nåde denne ettermiddagen.

Kinamisjonens første utsendinger. Ole M. Sama bak til høyre.


Det var den beryktede røverhøvdingen «Hvite ulv» med sin hær, som angrep Laohokow natt til søndag 8. mars 1914. Sama ble skutt da røverne plyndret misjonsstasjonen og tok med seg de andre misjonærene på misjonsstasjonen, Sofie Istad, Tønnes Frøyland og Ole Johannes Helland. Sama fikk hjelp til å komme inn i leiligheten og ned på en sofa. Tønnes Frøyland kom tilbake til stasjonen etter kort tid for å hente mer medisinsk utstyr. Han fikk samtidig se til, og stelle med sin hardt skadde kollega. De skiltes ved at Tønnes sa til Ole Sama: «Å – Sama, hvor jeg holder av deg. Du er den beste vennen jeg har på jord.» Ute på gårdsplassen ble Frøyland like etter skutt og drept av røvere. Dagen etter reiste røverbanden videre og igjen lå 1500 drepte kinesere og 4000 sårede. Ole Johannes Helland ble sluppet fri fra fangenskapet og fikk hjelpe Sama fra Laohokow til sykehuset i Singyang.

Aftenposten 17.04.1914


Det gikk bra med Ole Sama. Han fikk raskt kreftene tilbake, og kunne returnerer til Laohokow og gjenoppta tjenesten som tilsynsmann og styrer ved stasjonen. Mye av bygg og inventar var ødelagt av røverne. Det kunne imidlertid repareres, men Frøyland fikk de aldri tilbake. Han var forfremmet til herligheten.

F.v. Knud Stokke, Ole Næstegard d.y. og Ole M. Sama

Oppvekst i Troms
Sine første år, tilbragte Ole i det som nå er Harstad by. Da Ole ble født 18. januar 1864, hørte garden Sama til Trondenes og grenset opp til byen Harstad. Ole ble heimedøpt og dåpen bekreftet i kirken 31. juli. Han fikk navnet Ole Mathias Mikkelsen Sama. Ole vokste opp i en søskenflokk på 10 og foreldrene var Pernille Marie Olsdatter fra Kvæfjord og Mikkel Mikkelsen Sama. Sama var en lite gard, som hadde vært i slekta siden midten av 1700-tallet. Han vokste opp i fattige kår.

Ole M. Sama


Ole var en lærenem kar, og startet på skole på Harstad-garden ett år før sine jevnaldrende. Da han var blitt ni år, ble han flyttet til en morbror i Kvæfjord. Han hadde god kontakt med foreldrene, men ble boende hos morbroren til året etter at han ble konfirmert. Konfirmasjonen sto i Kvæfjord 14. juli 1878, med prestens attest «nesten god kristendomskunnskap og god oppførsel.» Da presten ba for Ole, rant tårene. Han lengtet etter å bli en kristen, men det ble ikke noe åndelig gjennombrudd da. Ole sin far døde da Ole var 11 år gammel. Han reiste derfor heim til Sama året etter konfirmasjonen og hjalp mora på garden. I tillegg drev han fiske om vinteren, både i Lofoten og Finnmark.

Ole M. Sama


Høsten 1883 kom predikant Jens Hetland fra Tysnes til Trondenes. Han hadde hatt møter flere steder i området, og mange var blitt frelst. 2. juledag hadde han møte i Harstad, og Ole var sterkt kalt av Gud. Etter noe dager ble han åndelig løst, og bekjente sin nye tro 1. nyttårsdag 1884. Han begynte straks å vitne om Jesus. Han hadde god sangstemme og spilte gitar og sang på møter. Flere av de kristne så nådegaven til Ole og oppmuntret han til å bruke nådegaven han hadde fått.

Høsten 1887 reiste Ole Sama til Ørebro i Sverige, hvor det var en bibelskole stiftet av pastor Ahlberg. Denne skolen fungerte også som en forskole for Fosterlandsstiftelsenes misjonsskole i Johannelund. Han fikk økonomisk støtte av misjonsvenner i Harstad, for å gå på denne skolen. På skolen måtte elevene prøvetale, og talen måtte skje på svensk. Ole hadde språkøre, og lærte å snakke flytende svensk. Bibelskolen var sterkt preget av roseniansk kristendomsforståelsen, noe som også satte sine spor hos Ole.

Emissærskolen 1889. Ole M. Sama nr.4 f.h midterste rekke


Vel heime igjen i Harstad, fikk han fortsatt økonomisk støtte til å reise som forkynner i Sør-Troms. Han opplevde å få stå i flere store vekkelser. Etter ett års forkynnervirksomhet, kjente han behov for åndelig påfyll. Han reiste derfor til Bergen, hvor Johannes Brandtzæg var styrer for ett seks måneders forkynnerkurs. I Bergen møtte Ole misjonskallet, og ble med på stiftelsen av den første Kinaforeningen i Bergen 4. mars 1890. Han reiste som forkynner i tiden etter forkynnerkurset. Da talte han også Kinamisjonens sak, med tanke på å få starte en misjonsorganisasjon som kunne sende misjonærer til Kina.

I pinsen 1891 var han med å starte den nye Kinamisjonen, «Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund», og hadde allerede da meldt seg til tjeneste. Sommeren 1891 reiste han heim til Harstad for å ta farvel med slekt og venner. Han hadde mange møter både på turen opp og ned. I september var det så avskjedsfester langs hele Vestlandskysten, før endelig avreise mot Amerika og Kina 29. september.

Langt liv i Kina
Ole M. Sama var med i det første reisefølget av misjonærer for Kinamisjonen som dro fra Stavanger 29. september 1891. Han stanset ett år i Amerika, for å gå på Red Wing seminaret i Minnesota. Høsten 1892 satte han og flere kollegaer kursen mot Kina, og gikk i land i Shanghai 4. oktober. Misjonærflokken var tre dager i Shanghai, før de satte kursen innover landet mot Hankow. Her skulle de lese språk, men noe av tiden gikk også med til å bygge en misjonærheim.

Sama ble forlovet 8. juli 1891, like før han dro til Kina. Da han hadde lest språk i ett år, kom forloveden etter til Kina, i november 1893, og bryllupet sto i desember. Den utkårede het Caroline Volckmar og var datter av kjøpmann Patric Dall Volckmar og kona Marianne Walther fra Kristiansund. Caroline hadde gått Nissens guvernante-skole i Oslo og hadde også vært lærer ved Kristiansund høyere pikeskole.

Caroline og Ole M. Sama

7 mars 1894 var språkstudiene over, og Samas reiste til Laohokow. Her grunnla de misjonsstasjonen Liangigai, som var misjonens hovedset i Kina i alle år. Her hadde Ole sin tjeneste hele tiden han var i Kina. Byen hadde 100 000 innbyggere i 1893. Vel framme i Laohokow skrev Ole heim til Norge, og nærmest proklamerte: «Vi kommer for å bringe kineserne oppstandelsens store håp». Den første kineser som Sama fikk døpe, ble døpt høsten 1896. Han fikk også være med på å grunnlegge den første menighet på Kina-feltet, som ble organisert på nyåret 1898. Han var ellers kasserer for felte de første årene, og sterkt involvert i byggearbeid på stasjonen i Laohokow.

På grunn av bokseropprøret måtte Caroline og Ole reise til Norge sommeren 1900. De forlot Laohokow 25. juli, reiste via Amerika og kom til Norge like før jul. Allerede i november året etter satte de kursen mot Kina igjen, og ankom 3. januar 1902. Mens de var i Norge, reiste Ole som forkynner og misjonsinspirator. Flere nye utsendinger var med til Kina på denne turen, mens mange av de gamle misjonærene hadde forlatt Kinamisjonen på grunn av uenighet om ordinasjon og ritualer. Ole ble derfor valg til tilsynsmann like etter han kom ut igjen, og hadde denne lederstillingen helt til 1917 da han sluttet etter eget ønske.

Stillingen som tilsynsmann innebar at det ble mye reising rundt på feltet. Han skulle være rådgiver for de andre misjonærene, og være en som gikk foran i planleggingen av nye områder som misjonen skulle satse på å nå. Sommeren 1905 opplevde Ole en stor sorg. Kona Caroline ble syk, og livet sto ikke til å redde. Hun døde 22. juli og ble begravet i Kina.

Anna, Olav og Ole M. Sama

Året etter ble han gift på nytt. Denne gang med Anna Håland fra Varhaug. Hun var datter av Berte Malene Herigstad og Sivert Iversen Ueland. Anna fikk misjonærkall mens hun var husholderske i Stavanger. Hun tok et bibelkurs i Larvik ett år og tok deretter lærerskole i Stavanger. Etter det hadde hun to års studier i Amerika, før hun ankom Kina i 1893. Etter språkstudiene i Hankow, arbeidet hun i skole- og kvinnearbeid i Laohokow. Oles første ekteskap var barnløst, mens Anna og Ole fikk fire barn. To av dem døde som små, mens sønnene Olav (f.1909) og Arne (f.1912) vokste opp.

Ole M. Sama ut på ny tur med hesten Bruna. Anna og barna tar farvel.

Etter at Ole sluttet som tilsynsmann i 1917, fikk han mer tid til arbeidet ved misjonsstasjonen i Laohokow. Han fikk også være med å bygge ei ny kirke med plass til 1000. I hele sin misjonærperiode, skrev Sama mange artikler til misjonens blad «Kineseren». Han var på den måten med på, både å tenne og å holde ved like misjonsgløden i Norge. I januar 1924 ble Ole 60 år, og det var tid for oppbrudd fra Kina for godt. Han fikk følgende attest etter en lang periode i Kina: «Hans utdannelse var mangelfull, men det oppveides av hans sunde omdømme, hans sjeldne evne til å vinne andre i personlig omgang og hans store hjertelag og uslitelig gode humør. Kineserne kalte han for «den gode mann»».

Sama t.v. og Harstad t.h. 

Minneord i Dagen 02.05.1928


Siste år i Oslo
Da familien Anna og Ole Sama kom tilbake etter et langt liv i Kina, bosatte de seg på Fjellhaug i Oslo. Avreisen fra Kina-feltet var 7. mars 1924. De reiste via USA og ankom Norge i august. Det gikk ikke lang tid etter hjemkomst, før Ole var på farten Norge rundt for å forkynne evangeliet og misjonens sak. Han fikk også en lengre møtetur til heimslige trakter i Nord Norge, sommeren og høsten 1925. Det ble ikke noe ferieliv. Han skrev i en av sine mange reiseskildringer i «Kineseren» at han hadde hatt 351 møter første året etter hjemkomst. Da var ikke noen mindre møter og timene på Fjellhaug medregnet.

Omtale av Anna Sama i Aftenbladet 24.11.1955


Like før jul 1927 kunne familien flytte inn i egen bolig i Frognerveien 35 i Oslo. Like etter flyttingen begynte Ole å kjenne at formen ble dårligere. Dette økte på ut over våren 1928. 1. mai dette året satt han i stua og leste. Plutselig falt boka i gulvet, og Ole hadde blitt forfremmet til herligheten. Han ble 64 år gammel. Kona Anna fikk et langt liv. Hun døde i Oslo i 1960 og ble 92 år gammel.

Ole M. Sama

Aftenbladet 13. mai 1960



Kilder
Olav Uglem: O. M. Sama
Misjonsalbumet NLM 1891-1961
Bernhard Eide: Med livets rett. Bergen indremisjon gjennom 100 år
Johannes Kleppa: Til Herrens ære Bibelskolen Bildøy-Bergen 1888-1988
Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal
Jakob Straume: Johannes Brandtzæg
Erik Kjebekk: Verden for Kristus NLM 100 år
P.S.Eikrem: Johannes Brandtzæg
Oscar Handeland: Misjonssambandet 75 år
Arne Odd Johnsen: Kristiansunds historie
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalmuseum.no
Lokalwiki.no













mandag 28. oktober 2019

Henrik Seyffarth - Kinamisjonær med tyske røtter


Henrik Seyffart

Henrik Seyffarth fra Mandal var pionermisjonær i Kina, men fikk sin lengste arbeidsbolk som forkynner i Norge.

Våren 1907 stod Henrik Seyffarth i et rikt misjonsarbeid i Kina. Han var en av lederne på feltet, og var en inspirator. Han og familien på seks, bodde på Poningai stasjon i Laohokow by, en stasjon som Seyffarth hadde startet. Plutselig får han et kraftig hjerteanfall og blir sengeliggende. Han hadde ført et svart aktivt liv, med lite tid til hvile. Nå ble det bråstopp.

Mens han ligger syk blir også to av barna syke. Sønnen Håkon var angrepet av kraftig lungebrann, og overlevde ikke sykdommen. Dermed ble det nok ei norsk grav i Kinas jord. Samtidig fikk Henrik klar beskjed fra legen om å reise tilbake til Norge. Hjerte hans var ikke sterkt nok til at han kunne fortsette som misjonær i Kina.

Store Elvegate 37 (t.h) som Carl Seyffarth bygde ca 1795 og solgte i 1800

Tyske røtter
Henrik hadde røttene på farssiden, fra Tyskland. Omlag år 1760 ble det født en gutt i Thüringen midt i Tyskland. Han fikk navnet Carl Friederich Seyffarth. I 1776-1779 tok Carl Friederich medisinsk utdannelse i byen Eisenach og praktiserte som kirurg i heimtraktene fram til 1787. Da brøt han opp og flyttet til Danmark, hvor han fikk arbeid som kompanikirurg i Det kongelige jyske infanteriregiment.

Denne Carl Friederich var nok en rastløs mann, for allerede året etter ankomst Danmark, tok han båt nordover, og ankom Mandal i 1788. Her startet han straks virksomhet som «chirurgus practicus», men hans utdannelse fra Tyskland var ikke godkjent i Norge. Han bygde et flott hus i Mandal, men solgte det i 1800 og flyttet til Farsund. Her ble han til 1804, da han flyttet tilbake til Mandal. Fogden i Mandal var ikke særlig begeistret for Seyffarths virksomhet. Han uttalte i 1798 at «jeg vil heller overlate meg i Guds og naturens hånd, enn i Seyffarths.»

I 1797 ble han stevnet for virksomheten sin, og dømt for kvakksalveri. Han flyttet så tilbake til Farsund i 1808, og her søkte han autorisasjon som kirurg. Utrolig nok ble søknaden innvilget, og han starte med lovlig legevirksomhet i Farsund. Han satte i 1811 i gang med systematisk vaksinasjon mot kopper. Han døde i 1813, og var da flyttet tilbake igjen til Mandal.

Carl Fiederich Seyffarth var gift to ganger. Med sin andre kone, Maria Berntsdatter, fikk han datteren Dorthea Elisabeth i 1799. Dorthea Elisabeth ble gift med Ole Andersen, og de fikk sønnen Carl Christian Olsen i 1830. Carl Christian ble gift med Christine Marhtea Christophersdatter fra Valle. De bosatte seg i Baggade 14 i Mandal. Carl Christian var «skibsfører uden examen» og var mannskap på en båt som gikk med trelast til Danmark og hadde med grønnsaker tilbake til Norge.

Henrik Seyffarth

Oppvekst i Mandal
Carl Christian var barnebarn til kirurg Seyffarth. Han og kona fikk minst fem barn. 17. juni 1868 ble deres barn nummer fire født. I Mandal kirke ble Gustav Henrik Seyffarth døpt, 9. august samme år. Han brukte senere bare navnet Henrik. I 1882 var det to konfirmasjonssøndager i Mandal. Henrik ble konfirmert 1.oktober og fikk attesten «nesten meget godt» i kristendomskunnskap. Henrik vokste opp i økonomisk trange kår, og sa selv at han hadde få minner fra oppveksten, og de han hadde var ikke særlig gode.

I Mandal var det en markert kristenleder som var lærer. Han het Laurits Nilsen og gav ut både bøker og et eget tidsskrift. Henrik likte læreren veldig godt og fikk et fortrolig forhold til han. Men han var lite glad i all puggingen læreren påla han. Henrik vokste ikke opp i noen kristen heim, men hadde respekt for kristendommen. Da presten ba for han ved konfirmasjonen, rant tårene til Henrik.

I 1885 gikk det en stille vekkelse over Mandal by. Mange ungdommer kom gjennom til liv med Gud. Henrik ble også kalt, og bestemte seg for å bli en kristen. Han trakk seg bort fra sine verdslige kamerater, men den første tiden ble det mye åndelig strev. Etter en tid ble han satt åndelig fri, ved at Jesu ord på korset «det er fullbrakt», løste han fra hans strev. Lærer Nilsen ble til god hjelp for han den første tiden som kristen.

Ungdommene som ble frelst i denne vekkelsen, kom jevnlig sammen i en forening. Her sang de sammen, ba, leste i Bibelen og i misjonsblad, samtalte om aktuelle tema og gav penger til misjonen. Foreningen fikk i 1890 navnet Misjonsarbeideren.

Seyffarth sin barndomsheim i Mandal

Kall til misjonær
Henrik Seyffarth begynte å vitne om Jesus, med det samme han var blitt frelst. Han hadde lett for å tale, var engasjert og ble lett rørt til tårer. Han stilte seg opp på trappa heime og vitnet om Jesus. Det samme gjorde han når ungdommene i Mandal samlet seg til dans. Han kjente også på et kall til å reise ut som misjonær, og lærer Nilsen rådet han til å søke misjonsskolen i Stavanger i 1887. Han gikk på et opptakskurs i Stavanger, men kom ikke inn.

En annen som ikke kom inn på misjonsskolen, var Ole Næstegård fra Hallingdal. Han hadde lest mye om misjon i Kina i Hudson Taylors skrifter og begynte å sende artikler om Kinamisjon til lærer Nilsens blad «Den lille samler». Næstegård ankom Kina i 1888 og var med sine artikler med på å tenne en brann i Norge for misjon blant kineserne.

Disse artiklene var også med å føre Henriks tanker mot Kina, og i 1889 satte Laurits Nilsen inn en annonse i bladet sitt der han ba om penger til en ungdom som hadde kall til å reise til Kina som misjonær, men som trengte penger til noe mer utdannelse. Pengene strømmet inn, og det var mer enn nok til at Henrik kunne ta middelskoleeksamen i Mandal, og et språkkurs i England.

Henrik hadde en god venn som var ett år eldre enn han. Vennen het Laurits Johnsen og han hadde også misjonærkall. Han hadde imidlertid ikke nevnt dette for noen, før han tilslutt fikk åpnet seg for lærer Nilsen. Dermed ble Henrik og Laurits knyttet enda sterkere sammen. Henrik var en periode ansatt på kontoret til lensmann Konsmo i Lyngdal, og fikk i den perioden spredt interessen for Kinamisjon også i Lyngdal.

Klar for utreise til Kina. F.v. Henrik Seyffart, O.M. Sama, Johs. Brandtzæg, 
Ludvig Johnsen, Kund Stokke og Giertine Aarrestad

Fram mot 1891 vokste kinamisjonsbevegelsen på Sør- og Vestlandet. Thormod Rettedal var flere ganger på forkynnerreise og samlet støtte for opprettelsen av et luthersk Kinamisjonsselskap. Det ble klart at et slikt selskap ville bli stiftet i 1891, og vennene Henrik og Ludvig fra Mandal meldte seg til tjeneste som misjonærer. Før selskapet ble dannet, reiste de på en talerferd østover i Agder for å forkynne Guds ord og vekke interesse og kall til Kinamisjon. Under folketellingen våren 1891 var Henrik og Ludvig hos Elisabeth og Hjalmar Torkildsen på Havstad i Landvik kommune i Nedenes fogd.

Pinsehelga 1891 var det i Bergen samlet en stor flokk Kinamisjonsvenner fra flere deler av landet. Henrik var utsending fra Misjonsarbeideren i Mandal. På dette møtet ble Det Norske Lutherske Kinamissionsforbund stiftet, og de åtte første utsendingene til Kina ble ansatt. Henrik Seyffarth og Ludvig Johnsen var to av de åtte. 15. september samme år var det avskjedsfest i Mandal, der det var like mye folk utenfor lokalet som innenfor.

Henrik Seyffarth

Til Kina
29. september 1891 la dampskipet «Fridhjof» fra kai med kurs for England. Om bord var ni ungdommer fra Norge, som hadde Kina som mål. På kaien var det stapp fullt med folk som ville ta avskjed. På bryggen var det en som nedba Herrens velsignelse over utsendingene, før hele flokken stemte i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel, og ønske Guds fred over eder.» De ni var i tillegg til Henrik og Ludvig, Johannes Brandtzæg som var lederen deres, Ole Mikkelsen Sama, Johan Albert Skordal, Gjertine Aarrestad, Brita Vestervig, Knud Stokke og Bertine Eriksen. Bertine var forlovet med Sigvald Netland, som var kommet til Kina i 1890.

Utsendingene skiftet båt i England, og seilte videre til Amerika. Her stanset fem av dem igjen for studier og kontakt med norskamerikanske kristne, mens Ludvig Johnsen, Gjertine Aarrestad, Johannes Brandtzæg og Bertine Eriksen fortsatt mot Kina og ankom Shanghai i november 1891. Henrik brukte vinteren i Amerika til studier ved Red Wing seminaret, men ankom Kina sommeren 1892. De første to årene var språkstudier hovedsaken, og bosted var innlandsbyen Hankow.

F.v. Henrik Seyffarth,  Nils Arnetvedt, Johan Albert Skordal og O.M.Sama

Våren 1893 reiste vennene Henrik og Ludvig fra Mandal, på en tur innover i Kina for å finne en by hvor Kinamisjonen kunne ha sitt hovedsete. Ludvig var da blitt gift med Gjertine Aarrestad. De var blitt anbefalt byen Laohokow, og etter et besøk i byen, ble det bestemt at her skulle hovedsenteret ligge. Det ble videre bestemt at Ludvig og Gjertine Johnsen skulle flytte dit nokså snart, men så ble Ludvig syk og døde etter kun to år i Kina. Han var da nettopp blitt far til datteren Lilli.

Oppstart i Laohokow ble derfor utsatt, men 25 mars 1894 ankom Henrik, Ole Mikkelsen Sama og kona hans byen. Her startet de det første selvstendige arbeidet for Kinamisjonen. Året etter startet Henrik et arbeid i en annen bydel av Laohokow, kalt Poningai. På denne misjonsstasjonen hadde han sitt virke hele tiden mens han var i Kina.

Marie Sandborg Seyffarth

I 1897-1899 var Henrik på heimeopphold i Norge. Disse to årene reiste han mye som forkynner, og fikk oppleve flere vekkelser. En annen viktig hendelse skjedde også disse årene. Han fant seg ei jente han ble glad i. Det var datter til kjøpmann Peter Thomas Sandborg i Ålesund, og het Marie Karoline. Marie var sju år yngre enn Henrik. Bryllupet sto 15. desember 1898 i Ålesund, med brudens far og overrettssakfører Olaf Røe som forlovere.

Kinamisjonens åtte først utsendinger. Henrik Seyffarth nr.3 f.v.

Nye utreiser til Laohokow
Ikke lenge etter nyttår 1899, satte de nygifte kursen ut til Kina. Mens Henrik var i Norge var det oppstått en konflikt mellom misjonærene og ledelsen i Norge om ordinasjon og kirkeritualer. Også i Kina var det urolig. Året etter at Marie og Henrik kom til Kina, brøt det såkalte bokseropprøret ut. Det medførte at det ble for farlig for misjonærene å bli i Kina, så alle ble kalt heim til Norge. Kun Edvard Masoni ble igjen i Kina. Marie var gravid under evakueringen, og deres første barn, sønnen Peter Thomas Sandborg Seyffarth ble født 24. oktober 1900 i Nagasaki i Japan. Ferden gikk fra Japan videre tilbake til Norge, men i 1902 var situasjonen blitt rolig, og misjonærene kunne igjen ta opp arbeidet på misjonsfeltet.

Tilbake i Kina økte familien Seyffarth jevnt og trutt. Aslaug Dorthea, Håkon og Gustav Henrik ble alle født i denne perioden, mens Håkon som tidligere nevnt, døde like før familien reiste heim for godt i 1907. Etter heimkomst til Norge fikk de ytterligere to barn, Carl Christian og Dagny Marie.

Henrik Seyffarth med en kinesisk venn

Ordinasjonsstriden
Ledelsen i Kinamisjonen arbeidet med å vedta ritualer for de kirkelig handlinger og for møtene på det nye misjonsfeltet. Det ble også et brennbart tema om misjonærene skulle ordineres til tjenesten, eller om de skulle innvies av misjonens hovedstyre. Hovedstyrets forslag ble behandlet i misjonærflokken mens Seyffarth var i Norge. Et samlet misjonærkollegium gikk mot hovedstyrets forslag. Misjonærene ville ha et ritual mye likt det som var i Den norske kirke, og de ønsket at misjonærene skulle bli kirkelig ordinert.

Seyffarth var dypt uenig med sine kolleger. Han sto fullt og helt på lekmannslinjen, og ble plassert «ytterst på den radikale fløyen». Vel tilbake i Kina talte han ledelsens sak. Dette skillet i misjonærflokken fikk også praktiske konsekvenser. Nils Arnetvedt var leder for misjonærflokken, og den som skulle døpe Marie og Henrik sitt første barn. Arnetvedt ville ikke døpe med det dåpsritualet som generalforsamlingen hadde vedtatt. Det førte til at Henrik valgte å døpe barnet sitt selv.

Henrik Seyffarth framme til venstre

Resultatet av denne striden ble at de fleste misjonærene sa opp sin stilling. Misjonsfolket ville innvie sine misjonærer selv, og de ville ha «minst mulig» ritualer og faste bønner. Dette kunne ikke de fleste misjonærene godta, og sa opp sin stilling. Kun noen få, Marie og Henrik Seyffarth inkludert, ble igjen. Men nye utsendinger var på vei, og staben økte igjen ut over 1900-tallet.

I 1918 skulle generalforsamlingen drøfte kirkeordning igjen. Seyffarth var (blitt?) prinsipiell frikirkemann og hadde et brennende innlegg i frikirkelig retning. Men da fikk han kontant svar fra Kårstad fra Sunnmøre: «Ein kvar pinseven eller baptis kunne ha tale med like stor salvelse som Seyffarth i dag. Ellers kan eg seia at eg har lese litt kyrkjesoge. Eg veit at det var ikkje noko anna samband mellom kyrkjelydane i Efesus og Korint enn det er mellom Kinaforeiningane i Bergen og Ålesund. Det var eit åndeleg samband. Noko meir var det ikkje. Og då må du ikkje koma her og binda vårt samvit.» Dermed var debatten avslutta.

Henrik Seyffarth

Vekkelsespredikant og misjonsinspirator
Den første tiden etter at familien Seyffarth kom tilbake til Norge i 1907, måtte Henrik bruke til å samle krefter. Han ble aldri kvitt hjerteproblemene, men han ble i mye bedre form og fikk kreftene tilbake. De bodde en tid på Devold gard i Grytten kommune, men i 1910 fikk Henrik kall til å bli kasserer for Kinamisjonen. Det medførte flytting, først til Bergen og andre etasje i Fosswinckelsgate 47, og deretter fra 1914 til Oslo. I Oslo slo de seg ned på Nordstand, hvor de ble boende resten av livet. I perioden Seyffarth var kasserer, var han med å opprette pensjonskassen for Kinamisjonens ansatte og var nestformann i styret for denne. Han var også formann i Bergen Fellesforening i to år, og i Oslo Fellesforening i to år.

Henrik Seyffart

I 1916 fikk han avløsning som kasserer og brukte resten av sin tid som forkynner og misjonsinspirator. Han var fremdeles en varm og følelsesmessig engasjert forkynner. Gamle Tønnes Bjerkrheim, Trygve Bjerkrheim sin far, hadde talerbesøk av Seyffarth i 1925. Etter det besøket skrev han i si dagbok: «Slik varm og bibelsk forkynnelse har neppe lydt i Høland.» Han var opptatt av at misjonen måtte ha et sterkt heimarbeid, for å kunne ha et sterkt ytremisjonsarbeid.

Henrik Seyffarth (nr.3 f.h. framme) med misjonsvenner.

Seyffarth fikk stå i mange vekkelser i løpet av sin forkynnervirksomhet. Ikke minst i Agder, Skien og Østfold hadde han god inngang. I 1918-1919 sto han i en stor vekkelse i Fredrikstad. Gamle Seiersten bedehus ble for lite, så misjonsfolket bygde et nytt og stort bedehus i forlengelsen av vekkelsen.

 Han var også en pådriver for kretsdannelser, dannelser av fellesforeninger og misjonsforeninger. Han var ofte brukt som taler på stormøter, sammen med blant andre Brandtzæg og Ludvig Hope. I 1919 var han taler på kretsmøtet i Stavanger krets, der hovedsaken var opprettelse av ny skole. Det store flertallet av utsendingen talte for opprettelsen av Tryggheim, mens kretsstyret var imot. Henrik blandet seg i debatten og sa: «Jeg forstår at det er et brennende ønske hos kinamisjonsvennene å få sin egen skole, og jeg vil anbefale at de stemmer for forslaget til Foldøen og Eiane.»

Avisen Agder 10.03.1933

I 1927 kom det opp spørsmål om Kinamisjonen burde få et nytt misjonsfelt. Det var stadig uro i Kina, så mange var opptatt av at organisasjonen burde ha et misjonsfelt til. Seyffarth var en varm tilhenger av opprettelsen av et nytt misjonsfelt, og han ble oppnevnt som medlem i en komité som skulle utrede saken. Komiteen anbefalte at Manchuria skulle bli nytt misjonsfelt, og dette ble vedtatt med noen små forbehold på generalforsamlingen i 1930. Endelig vedtak ble fattet av ledermøtet i 1932.

Da var Henrik Seyffarth nesten i mål med livet sitt her på jord. Han fikk på nytt problemer med helsa og sovnet stille inn 8. mars 1933, 64 år gammel.

Minneord over Henrik Seyffarth i Dagen 11.03.1933



Kilder
Olav Arild Abrahamsen: Farsund bys historie
Finn-Einar Eliassen: Mandal bys historie 1500-1850
Kinaforbundets arbeide i Bergen. Et 50 års skrift
Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
Erik Kjebekk: Verden for Kristus. NLM 100 år
Misjonærer 1891-1941
25 aar. Kinamisjonens historie 1891-1916
August Vik: Pensjonskassen 50 år
Olav Uglem: O. M. Sama
Jakob Straume: Tro over lite
Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre
Jakob Straume: Kristenliv på Nordmøre
Jakob Straume: Johannes Brandtzæg
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold
Kristelig Familiekalender
Oscar Handeland: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år
Oscar Handeland: Misjonssambandet i Norge NLM 75 år
Oscar Handeland: Kristenliv på Agder
Karsten Ådna: Kristenliv i Telemark
Fr. Grøvand: Lekmannsrøster på Sørlandet
Den evangelisk-lutherske frikirke gjennom 75 år
Tønnes Bjerkrheim: Dagbøker
NLM arkivet
geni.no
digitalarkivet.no
nb.no
aftenbladet.no
dagen.no





















søndag 20. oktober 2019

Tryggheim på Nærbø og Tau


Nybygg Tryggheim Nærbø 1920. (Bilde fra boka "Mot høgare mål -
Tryggheim gjennom 100 år")

Lørdag 19. oktober 2019 feiret Tryggheim skular på Nærbø sitt 100-års jubileum med en flott fest. På Tau har Tryggheim Strand drevet i fem år.

Mye flott ble sagt om Tryggheim Skular på jubileumsfesten. Jeg vil framheve noen få ting, og også trekke tråden til den nye skolen på Tau.

Frukt av vekkelseskristendom
Generalsekretær Øyvind Åsland understreket i sin tale at skolen vokste fram blant vekkelsesfolket. Det er viktig å merke seg. Misjonsfolket var opptatt av at de unge måtte bli frelst. Også for hundre år siden, var det mange som kjempet om de unges sjel. Misjonsfolket så at en Ungdomsskole kunne være en god arena for å nå ungdommen med Guds ord.

På den tid var den offentlige skole sterkt preget av kristen tenkning. Misjonsfolket valgte derfor å starte en skole for de som var ferdig med grunnskolen. I vår tid drives mange av de offentlige skolene veldig godt, men det kristne verdigrunnlaget er så godt som borte. Derfor har vår tids misjonsfolk satset på bygging av nye kristne grunnskoler. Disse skal gi elevene en fullverdig utdannelse etter norsk lov, men har det kristne livssyn som verdigrunnlag. Derfor er Tryggheim Strand og de andre grunnskolene så viktige!

Satset i tro
Den første rektoren på skolen på Nærbø het Torstein Flottorp. Da skolen feiret 40 års jubileum, skrev han noen minner fra starten da han som helt uerfaren ungdom, ble kalt til rektor: «Jeg husker ikke at noen nevnte at det kostet penger å starte en ny ungdomsskole…. Skolen startet jo bokstavelig talt på bar bakke. Vi hadde ingen penger, ingen lokaler, ingen undervisningsmidler, ikke inventar, ikke lærere og tjenere, og heller ikke en eneste innmeldt elev. Og det var få uker til skolen skulle begynne….»

Skolen ble vedtatt startet på kretsmøtet på Nærbø 23. juni 1919 og skolestart var 13.10.1919. Skolen drev det første året i leide lokaler, men tomt ble anskaffet og en kjempestor dugnad organisert. Dermed kunne skolens første egne lokaler tas i bruk 17.10.1920. I dag kreves det langt mer av byggeprosesser, forskrifter for undervisningsbygg og det er helt andre kostnader for nybygg. Tryggheim på Tau har nå drevet i leide lokaler i fem år. Planene for nybygg er klare og vedtak i regionstyret og hovedstyret er ventet før jul 2019. Misjonsfolkets kall står ved lag: «Dei unge i Noreg må vinnas for Gud!»

Slik planlegges Tryggheim Strand sine lokaler


Kommunen i ryggen
Det var veldig flott og oppmuntrende å høre hilsenen fra ordføreren i Hå. Han kunne ikke rose Tryggheim skular nok. Skolen betyr mye for kommunen. Både kommunestyret og administrasjonen i kommunen heier på og snakker opp friskolen, som har vært i kommunen i 100 år. Kommunen viste sin takknemlighet ved å stille med både ordfører og rådmann på festen. Her har dessverre Strand kommune mye å lære av Hå kommune. Jeg tror imidlertid at når Tryggheim Strand og KF-skolen på Jørpeland har fått drevet en stund, vil også Strand kommune innse at friskolene er et positivt supplement til den offentlige skole, og ikke en brysom konkurrent og «utgiftspost».  

Regjeringen stilte med Olaug
Også regjeringen var representert på jubileumsfesten. Landbruks- og matminister Olaug Bollestad holdt et svært engasjert innlegg hvor hun takket for alt det Tryggheim har fått bety gjennom disse hundre årene. Hun understreket også viktigheten av at friskolene må få ha tilsettingsfrihet. Skal skolene kunne drive etter det som er målsettingen, må den ha personale som kan stå inne for de verdiene skolen står for.

Det var veldig inspirerende å høre på Olaug, og det viser også at det nå er den lagelige tid for å satse på nybygg for Tryggheim Strand. Det er en kjensgjerning at med et annet flertall på Stortinget, vil friskolene ha mindre politiske støtte.

Verden for Kristus
Verden for Kristus, er NLM sitt mål. Generalsekretæren understreket i sin tale at det kun er den som tror på Jesus som blir frelst. «Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1:12) – var teksten for talen. Tryggheim på Nærbø har fått være et redskap til at mange unge er blitt frelst og blitt bevart i troen. For Guds ord får lyde på skolen, og personalet har omsorg ikke bare for det faglige, men også for elevenes evige vel.

Tryggheim Strand har samme målsetting som skolen på Nærbø. Det er andakter i klasserommene og fellesandakter. Det er egne timer med kristendomsundervisning, og også i andre fag skal skolens verdisyn prege undervisningen. Det er kun Gud ved Den Hellige Ånd og Guds Ord, som kan frelse og bevare de unge i troen. Ånden er avhengig av at Guds ord får lyde, og dette Ordet preger våre skoler. Derfor er de så viktige.

Gratulerer Tryggheim skular på Nærbø med de 100 år. Og gratulerer til Tryggheim Strand med fem års drift. De små trenger mer omsorg enn vi som har levd lenge. Tryggheim Strand er enda i oppstartsfasen. Jeg håper og tror at misjonsfolket også viser omsorg, forbønn og økonomisk støtte til skolen vår på Tau!