Formaningen som forsvant

I min oppvekst var det en formaning som ofte ble tatt fram fra talerstolen på bedehuset. Det var også en formaning jeg minnet om i andakter, ikke minst til barn og unge. Nå er den nesten borte fra forkynnelsen.

Formaningen står i Rom 12,2: «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes». Forkynnelsen av denne formaningen la ofte vekt på at et verdslig liv, ville føre en kristen bort fra Jesus. Det er mange i min generasjon (50+), som ler av, eller er sint på, foreldre og besteforeldres advarsler mot det verdslige. Og sant nok, noen ganger kunne konkretiseringene gå for langt. Var ikke evangeliet grunnlaget for formaningen, endte det i loviskhet. Vi må vokte oss for å binde samvittigheten på et grunnlag som ikke er forankret i Skriften.

Personlig opplevde jeg advarselen mot kino, teater, dans, alkohol, verdslig musikk, arbeid på søndager osv., som omsorg for sjelen og som en uro for at små skritt i retning bort fra et liv etter Guds vilje, lett kunne føre en bort fra Jesus. Det var også en overbevisning om at et liv i overenstemmelse med Guds vilje, er det beste livet. Som kristne står vi i en åndskamp. Vi har tre mektige motstandere som gjør hva de kan for å få oss bort fra Jesus, nemlig djevelen, verden og vår egen syndige natur. Det er himmelen det gjelder. Disse fiendene unner ikke noe menneske å havne dit.

De siste 25 årene har jeg nesten ikke tatt fram denne formaning fra Rom 12,2. Jeg har måttet spørre meg selv, hvorfor? Og det er ikke bare hos meg formaningen nesten har stilnet. Er det fordi formaningen ikke gjelder lenger, at den sjelden lyder fra våre talerstoler? Er det fordi vi tidligere forkynte galt om hva formaningen innebærer? Er det fordi vi skjemmes over tidligere tiders markerte pietisme? Er det menneskefrykt?

Vi må gå til Guds ord for å finne svar. I Bibelen ser vi at formaningen om et hellig liv, går igjen i mange skrift. Vi kan nevne noen få eksempel av mange: 2 Tim 4,10, Tit 2,12, Jak 4,4, 1 Pet 4,3-4, 2 Pet 1,4 og 1 Joh 2,15ff. Her formanes Guds folk til å fornekte verdslige lyster. Til ikke å gå med verden i deres utskeielser. Til å flykte fra fordervelsen i verden som kommer av lysten. Til ikke å elske verden, heller ikke de ting som er i verden!

Guds ord gir de frelste sunn og god veiledning for det kristne livet. Vi har fått Guds bud og hans formaninger. Noe av denne veiledningen vil de fleste mennesker slutt seg til. Andre bud og formaninger er som en rød klut for «det moderne mennesket». Men Guds barn spør ikke etter hva som er populært eller hva som er allment akseptabelt, nei, den som er gjenfødt spør etter Skaperens bruksanvisning. Han og hun vet at Guds råd og Guds bud alltid er de beste, selv om de ikke alltid føles slik.

Formaningen i Rom 12 har også med en annen avgjørende sannhet. Hvordan kan en kristens sinn bli forvandlet fra å leve verdslig og elske verden, til å leve et liv som er omvendelse verdig? Et liv etter Guds vilje og råd? Vi kan og skal ta oss sammen, men det rekker ikke langt. Det må en stadig åndelig fornyelse til. I Heb 12,2 står det at helliggjørelsen skjer ved å ha «blikket festet på Jesus», han som er både troens opphavsmann og dens fullender. Evangeliet om Jesus stedfortredende soning for våre synder, er det som kan forvandle og fornye et menneske. Derfor er vi alltid avhengig av å høre evangeliet forkynt.

En kristen blir aldri syndfri, før han er berget heime i himmelen. Her på jorden er vi hundre prosent syndere og samtidig hundre prosent rettferdige. Derfor vil det kristne livet aldri bli fullkomment her på jord. Derfor vil den kristne alltid være avhengig av nåde og syndenes forlatelse. Derfor må han alltid få alt av Jesus: «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning» (1Kor 1:30). Veksten og frukten i det kristne livet, kommer ved å bli i Jesus. (Joh 15,4)

Jesus sier gjennom Peter at de ikke-kristne «undrer seg over at dere ikke løper med dem i den samme strøm av utskeielser». (1 Pet 4,4). En kristens liv vil alltid være annerledes enn verdens barn sitt liv. Derfor trenger en kristenhet som holder på å falle i åndelig søvn, å høre denne formaning om ikke å skikke seg lik med denne verden, også i år 2020.