En ukjent ungdomsforening?

Langeland kapell (foto ukjent)

Søndag 11. november 1923 ble det stiftet en ungdomsforening på Langeland kapell. Var det Jørpelands første?

To protokoller fra oppstarten av Jørpeland kristelige ungdomslag dukket nylig opp. Etter å ha arbeidet en del med kristenlivet i Strand, var det gått meg forbi at det ble stiftet et arbeid for ungdom i kristen regi allerede for 100 år siden.

I 1921 skjedde en hendelse som skapte store sår i kristenflokken på Langeland bedehus. Mange på Jørpeland ønsket et kapell. Det var lang vei til kirken på Strand, og departementet hadde godkjent at presten kunne ha noen gudstjenester på bedehuset. Ivar Olaf Holsvik hadde vært prest i Strand siden 1915, og han ble etterfulgt av Martin Stensaker i 1920. Stensaker var fra Drammen og var 26 år gammel da han kom til Strand. Kona Hjørdis var 21 år gammel. Stensaker var ferdig utdannet i 1919 og hadde ett år som stiftskapellan i Hålogaland før de som nygifte kom til Ryfylke.

Kravet om eget kapell økte etter at Stålverket startet, men ble delvis lagt på is under 1. verdenskrig. Holsvik arbeidet likevel i det stille. Det mest realistiske alternativet var å gjøre om bedehuset til kapell, men bedehusstyret var imot, og det hadde store deler av kristenfolket i ryggen. Da den nye, unge og energiske presten ankom i 1920, skrev han brev til bedehusstyret og hevdet at de ikke hadde vedtektene med seg, når de nektet å omgjøre bedehuset til kapell. Da dette ble sak på årsmøtet for bedehuset i 1921, mobiliserte presten folket på Jørpeland, og fikk flertall for sin sak. Det resulterte i at bedehusstyret og de fleste faste bedehusgjengere, marsjerte ut i protest og fortvilelse over å ha «mistet» bedehuset.

Presten Martin Stensaker sammen med fire barn fotografert

i 1931. (foto Alsvik: Folk i Strand)

Presten var ivrig i tjenesten, og i 1923 sto han i spissen for oppstart av ungdomslag på Jørpeland. Ifølge Holger Strand, «Soga um Strand» startet han en tilsvarende forening også på Tau. På Jørpeland var det konfirmantfest 11. november 1923. I talen for dagen snakket han om det kristelige ungdomsarbeidet, og sa at det burde stiftes en slik forening på Jørpeland. Han avsluttet talen med å invitere de som ville være med i en slik ungdomsforening, til å stanse igjen etter festen.

Dette refereres i protokollen for styret for Jørpeland kristelige ungdomslag. Det var ikke mange som stanset igjen etter festen, men de som gjorde det, bestemte at foreningen skulle stiftes. Stensaker hadde gjort et forarbeid, for da styre skulle velges, ble han selv valgt til formann, lærer Anna Ramsfjell til sekretær, Hulda Vallem til visesekretær og Gunhild Grønberg til styremedlem.

Første styremøte var 21. november. Her gjennomgikk Stensaker lovene til Norges kristelige ungdomsforbund og han opplyste at han hadde fått lærer Peter Molaug til å ha foredrag om ungdommens sak på foreningens første møte 1. desember. Det ble videre bestemt at det skulle være møte i foreningen annen hver uke, og det ble opplyst at det på dette tidspunkt var 11 skrevne medlemmer i laget. Foreningen skulle også start en avis, som det skulle bli lest fra på lagets møter.

To protokoller fra oppstarten av Jørpeland Kr. Ungdomslag

(foto Ove Sandvik)

Neste styremøte var 5. desember. Her ble kommende møte planlagt, og lærer Ramsfjell skulle da ha et foredrag. Laget manglet sangbøker, så det ble bestemt at det skulle kjøpes inn 30 eksemplar av sangboken «Sangbok for norsk ungdom», utgitt av Norges kr. ungdomsforbund, Det ble også bestemt at det skulle arrangeres juletrefest søndag 6. januar 1924. Det ble nedsatt en festkomite, som besto av Tore Barka, fru Oftedal, Hulda Vallem, Gunhild Grønberg og Harald Brekke. En egen aviskomite ble også valgt: Gunhild Rødland, Torry Jøssang, fru Thorsen, fru Oftedal, Tore Barka og Berta Lauvik.

De to første møtene i 1924 ble holdt på Langeland bedehus og på Barkved bedehus. Det ble bestemt at det skulle være medlemsfest på fastelavenssøndag. Festkomiteen besto av Karen Barkved, Tomine Moen, Anna Ramsfjell, Kristian Heimlund og Hans Langeland. Presten skulle holde festtalen. Videre arbeidet styret med å få i gang speiderarbeid.

Møtene gikk sin gang ut over året, mens det om sommeren var pause. Da arrangerte i stedet ungdomslaget utflukter med friluftsmøter. På høsten ble det vedtatt å arrangere en serie med bibeltimer. Årsmøtet ble avholdt 7. desember. Styreprotokollen slutter med et kort referat fra styremøtet 23. januar 1925.

Anna Ramsfjell var sentral i oppstarten av Jørpeland Kr. Ungdomslag.

Hun ble senere gift med Sem Vetteland.

(foto Norske skolefolk)

Den andre protokollen er en møteprotokoll. Her blir det gjengitt referat fra de møtene ungdomsforeningen arrangerte i perioden 1. desember 1923 til 18. januar 1925. Hele programmet for de ulike samlingene blir gjengitt, med hovedvekt på foredragene som ble holdt. Møtet 15. desember 1923 ble innledet med andakt av Laurits Barkved. Deretter hadde lærer Ramsfjell et foredrag om «Kristus som den seirende konge». Kvelden ble avsluttet med enda en andakt, denne gang av formann Stensaker. 8 nye medlemmer skrev seg inn i laget denne kvelden. Det ble også valgt to nye styremedlemmer, Holger Barka og frøken Lauvik.

Møtet 19. januar 1924 ble holdt i Tunglandsbrakka. Utenom vanlige poster, blir navnet på lagets avis avslørt, «Jørpeland tidende». Det var også lysbilder fra India ved misjonær Nilssen. På møtet 3. februar ble det valgt utsendinger til årsmøtet for Rogaland krets av ungdomsforbundet. Berta Lauvik, Hulda Vallem, hr. Neverdal og «kanskje flere» skulle representere Jørpeland.

14. mai hadde fru Ebbesen foredrag om speiderbevegelsen. Etter foredraget ble det enighet om å starte en speiderforening for jenter innen ungdomslaget. 8 jenter meldte seg, og det ble ytret ønske om at frk. Ramsfjell skulle bli leder. Årsmøtet var som nevnt 7. desember. Her sang brødrene Wiig og det var opplesning av Margrete Jøssang og fru Stensaker. Nytt styre ble valgt: Sokneprest Stensaker (gj.v.), fru Oftedal, Kr. Heimlund og Jørgen Neverdal. Varamedlemmer: Margrete Jøssang, Berta Lauvik og Asser Wiik. Hulda Vallem og Anna Ramsfjell var ikke på valg.

Det siste møtet i foreningen som er referert i protokollen, var i Losjehuset 18. januar 1925. På dette møtet hadde de besøk av Ingeborg Olafson fra Island. Hun fortalte fra kristenlivet på Island, med hovedvekt på vekkelsen ved presten Fredrik Fredrikson.

Hva skjedde videre med ungdomsforeningen? Var den bare et blaff som varte i vel ett år? Eller fikk den en lenger ukjent historie. Protokollene er tause, men kanskje noen vet noe?

Til Quisling fra Hope og Hallesby

Den midlertidige kirkeledelse. Framme nr.2 f.v Ole Hallesby,

deretter Eivind Berggrav og Ludvig Hope. 

(foto Hjemmefrontmuseet)

8. mai 1943 sendte Den midlertidige kirkeledelse et brev til ministerpresident Vidkun Quisling. Brevet var en protest mot en ny lov om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats.

Den midlertidige kirkeledelse (DMK) ble opprettet 20. juli 1942 av de norske biskoper, etter at nesten alle prester hadde lagt ned sitt embete. Kirkeledelsen besto av biskopene Eivind Berggrav, James Maroni og Henrik Hille. I tillegg ble tre ledere fra de kristne organisasjonene medlemmer, nemlig Ole Hallesby, Ludvig Hope og Hans Edvard Wisløff. Opprettelsen av DMK ble kunngjort i alle norske kirker 26. juli 1942.

Det var Eivind Berggrav som var leder, men han og mange av de andre medlemmene i DMK ble arrestert. Derfor måtte DMK stadig suppleres med nye medlemmer. I mai 1943 var det indremisjonens Ole Hallesby og Misjonssambandets Ludvig Hope som var ledere. Da også disse ble arrestert kort tid etter, måtte DMK gå «under jorden.

Nazistenes lov av 22. februar 1943 om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats skapte sterke reaksjoner, og DMK bestemt seg for å sende et brev til Quisling. Her protesterte de på den nye loven. De hevder i dette brevet at loven blir praktisert i strid med Haag-konvensjonen, ved at norske ungdommer blir satt til å ta del i krigsoperasjoner mot sitt eget fedreland. Dette «bringer våre menn inn i de sværeste samvittighetskonflikter», fortsetter Hope og Hallesby på vegne av DMK.

Og de fortsetter: «Overfor denne samvittighetsnød kan ikke kirken tie. Den ville svikte både sin Herre og de menigheter og enkeltmennesker den skal tjene og verge. Som kristne må vi se på vårt land som en Herrens gave som er betrodd vårt folk av Gud. For enhver norsk borger – som andre lands borgere – er det derfor en ubrytelig samvittighetsplikt å være trofast og handle rett mot det land og det folk som Gud har satt ham i. Denne plikt er hellig fordi den har sin rot i Guds ordning og er bekreftet i Guds ord.

Kopi av brev fra Ole Hallesby og Ludvig Hope på vegne av Den midlertidige

kirkeledelse. Dette er antakelig kopi av brevet sendt 

Stavanger krets NLM ved Tore Botnen

Gud har kalt kirken til å være samvittighetens vokter over alt hvor det øves tvang på sjelene. Ut fra dette kall ber vi Ministerpresidenten om å avstå fra å utskrive norske borgere til tjeneste som strider mot deres samvittighet og rettsfølelse.»

Dette brevet var antakelig en direkte årsak til at Hope og Hallesby ble arrestert av tyskerne 13, mai 1943, fem dager etter at det var sendt. Begge ble internert på Grini fangeleir. Hope satt på Grini til 30. august 1944, mens Hallesby først slapp ut etter at krigen var slutt.

En kopi av brevet til Quisling, ble sendt til alle landets prester og ledere i de kristne organisasjonene rundt om i landet. En kopi av brevet, lå inne i en gammel Bibel jeg nylig fikk. (Se foto)

 

 

Gro på krigsstien

Gro Harlem Brundtland (foto aftenbladet.no)

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland kaster seg nok en gang inn i kampen for kvinners rett til å ta livet av sine egne barn. Hun har dessverre mange i ryggen.

Da retten til fosterdrap ble vedtatt i Stortinget på 1970-tallet, var Gro lege og en fremadstormende politiker i Arbeiderpartiet. Hun sto fremst i kampen som splittet Norge på midten, og hun vant fram i Stortinget med en stemmes overvekt. Den ene utslagsgivende stemmen, kom fra en såkalt kristensosialist fra SV.

Et samlet kristen-Norge sammen med et tydelig KrF, kjempet mot denne loven med underskriftskampanjer, demonstrasjoner i gatene, leserinnlegg, folkemøter med mye mer. Etter at slaget var tapt, og det var fritt fram for drap av barn fra 0-12 uker, stilnet kampen. Kristenfolket har i stor grad resignert.

Et 18 uker gammelt ufødt barn. (foto babyverden.no)

Nå er det kamp på nytt. Gro og hennes mange medspillere, vil også ta fra barn fra 12-18 uker retten til liv. Og i nyhetene på TV2 den 20. mars, sa hun rett ut at dette bare er et skritt på veien videre. -Men vi kan ikke gå lenger nå, for nå må vi sikre flertallet for dette skrittet i riktig retning, var hennes tydelige tale.

KrF har ingen troverdighet lenger. Det partiet har skrinlagt kampen for de minste barnas rettigheter. Det finnes ikke troverdighet i å si at vi aksepterer drap på 12 uker gamle barn, men ikke på barn som er 13 uker. Et nesten samlet bispekollegium forsvarer også retten til drap på de små barna, selv om de er satt til å forkynne Guds bud: «Du skal ikke slå i hjel». Og fra oss på bedehuset er det nesten taust.

Mange av kvinnene som velger å benytte seg av retten de har fått, er i en fortvilet situasjon. Her har både vi som kristenfolk og samfunnet sviktet, med å yte hjelp, varme og omsorg. Men vi hjelper verken mor eller barn, ved å ta livet av den svakeste parten.

Er fortapelsen en realitet?

I den kristne pressen har det de siste ukene pågått en debatt om fortapelsen. Er det slik som Guds ord forkynner, at den som ikke tror på Jesus går fortapt?

Det er mange prester og biskoper som har hevet sin røst og talt imot at det er to fysiske og evige utganger på et menneskes liv. Men også fra folk med tilknytning til bedehuset, høres røster som strider mot tradisjonell forståelse av Guds ords tale om evigheten.

Her er noen få eksempler hentet fra ulike kilder:

Synniva Gylver om Joh. 3,16: «Dette er en kjærlighetserklæring fra Gud. Og mange elsker den. Men vi som har familie og venner som ikke tror på Jesus, hører den ofte litt annerledes. Hver den som tror skal få evig liv. Men hva med de andre? Jeg kan ikke vite, men den Allmektige Gud bør ha en plan B i kampen mot det onde i oss i verden, synes jeg. For Guds mål for verden vet vi hva er. Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Jeg hviler i det.» (Dagen 29.01.24)

Jarle Veland: «Veland sier til Dagen at han har trodd på fortapelsen tidligere, men at han i tråd med ordinasjonsløftet har lagt vinn på å trenge dypere inn i de hellige skrifter. I arbeidet med Bibelen har han i senere år landet på at det ikke finnes en evig fortapelse for de som ikke tror.» (Dagen 14.03.24)

Bjørn Eidsvåg: «Forestillingen om helvete/fortapelsen er av hedensk opprinnelse og har ikke bibelske røtter, men kirken grep disse beskrivelsene for å skremme til seg tilhengere og holde dem i tøylene. En bevegelse som startet med Jesus sin forkynnelse av gudsriket som et kjærlighetsrike ble av makthungrige prelater og predikanter utviklet til en bevegelse som frontet fortapelse og frykt.» (Bjørn Eidsvågs FB side)

Jostein Sandsmark: «Dei (ufrelste) får tilmålt si rettferdige straff for si synd, for deretter å bli kasta i eldsjøen til den endelege utsletting: Den andre død. Kropp og sjel blir øydelagd, og dei må gje opp livet, medvitet og ånda, som går tilbake til han som lånte dei ut. Dei frelste kan gå inn til sin Fars herlegdom og gleda seg i syskenflokken av hans barn, i storebrors selskap til eit liv på den nye jord – i Guds dimensjon: Æva.» (Dagen 15.03.24)

Lista kunne dessverre blitt gjort mye lengre. Det er vrang lære som vi ikke skal høre på, enten det tales om at alle blir frelst til slutt, eller at de som ikke blir frelst, blir utslettet etter døden. Vi er i en tid dere Guds ord blir fornektet, bortforklart eller omtolket «etter som det klør i øret» (2 Tim 4,3).

Guds ord er utvetydig klart i spørsmålet om livets to utganger. Det er et stort alvor å være menneske. Men det har skjedd ett stort under: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Mange bibelord kunne blitt tatt fram for å belyse spørsmålet om livets to utganger. Jeg tar bare med to:

«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt…. Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» (Matt 25:34+41)

«Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett. Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.» (Luk 13:25-28)

På grunn av synden, er vi alle mennesker skyldig overfor Den hellige Gud, og dermed fortapt. Evangeliets fantastiske budskap er at denne synden er sonet av Jesus, da han døde på korset. Den som tar imot dette frelsesverk, skal ikke fortapes, men ha evig liv og salighet i himmelen sammen med Jesus. Innbydelsen til dette frelsesverk gjelder enda: «Kom for alt er ferdig» (Luk 14,17)

Om noen i strid med Gud ord forkynner at det kun er en utgang av livet, himmelen, eller som læreren fra Geilo (Sandsmark) forkynner, at de som ikke tror blir utslettet – ja, da skal vi ikke høre på dem. Og vi skal ikke slippe dem til på våre talerstoler, eller gå å høre dem. Vrang lære er åndelig gift, som kan føre oss vill. Guds ord derimot er Sannhet. Det er talt av Han som er Sannheten.

Hvordan går det med Karalaks?

Karalaks leir- og utfartssenter (foto Karalaks)

Karalaks er den eneste institusjonen til NLM i Finnmark. Den ble kjøpt av Lakselv kvinneforening i 1996. Hvordan går det med Karalaks nå, snart 30 år etter?

Jeg kommer tilbake til dette spørsmålet, men ført en liten rapport fra møter som jeg fikk være med på i Finnmark i mars.

Møter i Lebesby

Uka 10.-17. mars hadde jeg møter i Lakselv og Lebesby. Per Tore Pedersen var sammen med meg fra tirsdag 12. mars. Per Tore (23) er fra Vea på Karmøy og ble frelst mens han gikk på Lundeneset vgs. Nå går han på Vitne-linjen på Fjellheim bibelskole i Tromsø. I tillegg tar han mastergrad i teologi på Fjellhaug. Han gikk på Fjellheim bibelskole i 2019-20 og flyttet deretter til Lakselv sammen med en venn for ett år. Her hadde de noen mindre stillinger i NLM og menigheten i Lakselv, ved siden av studier. På fritiden var de to ungdommene aktivt med i det kristne arbeidet på Misjonshuset i Lakselv og på Karalaks.

Per Tore Pedersen på talerstolen i Lakselv (foto Ove Sandvik)

De første dagene hadde vi ulike samlinger i Lebesby, Norges nordligste fastlandskommune. I Lebesby er det en misjonsforening, som har samling de fleste søndager. Ofte har foreningens egen, Nils Borge Teigen, andakten. Andre ganger spilles det en tale fra nettet, mens det også er samlinger der det er sang og vitnesbyrd. Søndag 10. mars hadde jeg en andakt, på møtet i stua til Sissel og Peder Jenssen. Vi var sju voksne og sju barn samlet.

Tirsdag og onsdag var vi to tilreisende med på to grupper for barn og unge. På tirsdag var det ungdomsgruppe for barn fra 10 år og oppover, mens det på onsdagen var samling for alderen 3-10 år. Oppslutningen om disse lagene er veldig god. Nesten alle barna i bygda møter opp. Dette skoleåret er det 20 elever på skolen i Lebesby og 7 barn i barnehagen. I Lebesby kommune bor ca. 1200 innbyggere, mens det i bygda Lebesby bor ca. 100 store og små.

Lebesby med kirken til venstre. (foto Ove Sandvik)

Lebesby kommune i Finnmark fylke (kart Wikipedia)

Jeg fikk ha andakten for de største barna på tirsdagen. På grunn av en kollisjon med et annet arrangement, var det kun de aller minste som denne gang var med på barnelaget på onsdagen. Det er samlinger hver uke, hvor programmet er andakt, aktiviteter og mat. Leder for de minste er Sissel Jenssen, Margunn Birkeland og Daniel Teigen. For den største gruppa, er det Peder Jenssen og Nils Borge Teigen som er ledere. Samlingene er på skolen i Lebesby.

Onsdag og torsdag kveld, var det møter på Bygdetun. Onsdag var vi 13 på møtet, mens det var 15 på torsdag. Per Tore ledet første møtet, og jeg forkynte Guds ord. Torsdag var det Per Tore som forkynte Guds ord, mens Nils Borge Teigen ledet samlingen. Etter møtene var det laget til en nydelig kveldsmat.

Porsanger kommune i Finnmark fylke (kart Wikipedia)

Møtehelg i Lakselv

Helga 15.-17. mars forflyttet talerne seg de 15 mil fra Lebesby til Lakselv. Bussen tok to og en halv time, og vel framme installerte vi oss i Lakselv misjonshus. Jeg fikk sove på det kombinerte kontor og gjesterom, mens Per Tore sov på flatseng i ett av de andre rommene. Misjonshuset eies av Samemisjonen, og de fleste møter i Lakselv er på dette bedehuset. I Porsanger kommune hvor Lakselv er kommunesenter, er det ca. 3900 innbyggere, av disse bor ca. 2200 i Lakselv. Leder for NLMs forening i Lakselv, Helena Holst tok imot oss, og orientert om opplegget for helga.

Sofie Yri Aaberg deltok med god sang i Lakselv (foto Ove Sandvik)

Lakselv Misjonshus (foto Ove Sandvik)

Fredag kveld var satt av til å delta på Ungdomsklubben på Misjonshuset. Samlingen startet kl.19.00 og varte til kl.22.00. Ca. 15 ungdomsskoleelever var innom til spill, drøs, pizza og andakt. Flokken satt lydhøre og hørte på Per Tore som minnet om Jesu innbydelse: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» (Mat 11,28) Katrine Gran Andersen og Sofie Yri Aaberg er hovedledere for ungdomsklubben.

Lørdag 16. mars er kvenfolkets dag. Porsanger kommune er landets eneste

trespråklige kommune. Her markert med det norske, samiske 

og kvenske flagget (t.h.) Kvener er benevnelse på folk i med røtter fra Finland.

(foto Ove Sandvik)

Lørdag 16. mars var det feiring av «Kvenfolkets dag» i Lakselv. Vi var innom på rådhuset og så på aktivitetene som foregikk der. Helena Holst inviterte på middag og grøt midt på dagen, før det var samling på Misjonshuset kl.18.00. Denne lørdagen var det jeg som var predikant, mens Sofie Aaberg sang. Gleden var stor da vi ble hele 12 samlet om Guds ord denne lørdagskvelden. Etter møtet var det dekket til kveldsmat, og de frammøtte hadde god tid til å samtale. Det var kjekt for meg å treffe igjen mange kjente fra tiden jeg var kretssekretær i Troms og Finnmark krets.

Fra kveldsmaten etter møtet i Lakselv lørdag.

(foto Ove Sandvik)

Søndag var predikantene invitert på middag til Katrine og Marius Andersen, før det var tid for møte kl.18.00. Denne kvelden kom det 18 på møtet, hvor Per Tore forkynte Guds ord. Møtet startet med ei kort minnestund for en av forsamlingens medlemmer som døde denne dagen. Ida Johnston mintes Sigvald Elliot Samuelsen som ble 94 år gammel. Ellers deltok Sofie med sang, mens jeg ledet møtet. Det ble ei god samling fra første stund, og talen pekte på Kristus som vår rettferdighet.

Ida Johnston (foto Ove Sandvik)

Det går godt på Karalaks

Hva så med Karalaks? Sommeren 1968 var Karalaks leirsted klar til bruk. Det var ungdomsorganisasjoner i Lakselv og Karasjok som gikk sammen om å bygge et hovedbygg på 60 kvadrat og fem små internathytter, for den nette sum av kr.60.000,- (sluttsummen ble kr.80.000,-). Det var plass til 45 overnattingsgjester. Primus motor var diakon i Lakselv menighet Kai Aastorp. Stedet ble organisert som en stiftelse, med representanter for Samemisjonen, NKSS, KFUM og Speiderne. 11. januar 1975 brant hovedbygget ned til grunnen, men et nytt bygg ble reist på tomta.

Bilde fra Karalaks fra min tid som kretssekretær. F.v. Arne Isaksen

Thoralf Jenssen, Asbjørn Stock, Egil Grandhagen, 

Jorunn Stock og Kåre Bjørdal. (foto Ove Sandvik)

NLM og noen flere organisasjoner i området ble etter hvert medeier i Karalaks, men det ble vanskelig å få til ei bærekraftig drift. Midt på 1990-tallet ble det derfor bestemt at Karalaks skulle selges. NLMs folk i Finnmark ville at NLM skulle kjøpe stedet, men det endte med at hovedstyret sa nei. Da tok NLMs kvinneforening i Lakselv saken i egne hender og kjøpte Karalaks for ca.kr.1.000.000,-. Hovedstyret gikk med på å garantere for kr.700.00 i lån, mot at misjonsvennene i Lakselv og resten av Finnmark samlet inn kr.300.000,-. I løpet av ett døgn var egenandelen på plass, og Karalaks var sikret som leirsted for NLM. Om sommeren er Karalaks vandrehjem, som er åpent for turister.

Etter brannen i 1975 (fra Finnmark Dagblad 15.01.1975)

Jeg fikk være med på det første arrangementet etter overtakelsen, ei bibelhelg i september 1996. Sentrale personer for NLM i Lakselv, var på denne tiden Kari og Arne Isaksen, Merete Skarhol Gran, Anne Britt Nikoma, Helena Holst, Toril Christiansen, Anna Ratama med flere. De hadde i tillegg god administrativ støtte og oppbakking av tidligere kretssekretær Olav Vegge fra Senja.

Nå er mange av ildsjelene fra den tid gamle og noen har fått heimlov. I dag er det Tormod Gusland som er styreleder, mens Katrine Gran Andersen og mannen Marius er ansatt i en deltidsstilling. Katrine kombinere stillingen på Karalaks, blant annet med en stilling som barne- og ungdomsarbeider i NLM Region Nord.

Karalaks i vinterdrakt (foto avisen Sagat)

De forteller at driften av Karalaks går veldig bra. Det er seks arrangement for NLM på leirstedet. Ellers blir det leid ut til andre organisasjoner, forsvaret og andre arbeidere som er på kortere opphold i området. Driften går normalt i balanse. De har nylig hatt oppussing og vedlikehold for omtrent to millioner. Nylig fikk de imidlertid en uforutsett utgift, som gjør at de trenger noe ekstra midler. 

Har du mulighet til å støtte vår nordligste misjonsstasjon, kan du vipse til nummer 609086. Merk gjerne beløpet med «gave».

 

En kristendom preget av Ånden

Hva kjennetegner en kristendom preget av Den Hellige Ånd? Dette og andre spørsmål kan du finne forklaring på i følgende korte sitat.

Jeg har på nytt sanket sammen noen av mine oppsparte sitat fra forkynnere og kristenledere, som jeg tenker kan være verd å lytt til

Frank Jacobsen

En kristendom som er preget av Ånden, hvor Ånden faller en i øynene, er en antikristelig kristendom. For i den sanne menighet, hvor Ånden fra Gud råder, pinsens hellige Ånd, der faller Kristus en i øynene som det korsfestede Lam.

Du kan ofre hele ditt liv i tjeneste for Gud og likevel gå fortapt, hvis du ikke ved troen har Jesus, Lammet, mellom deg og Gud. Ikke noe annet finnes til frelse mellom Gud og mennesker enn Lammet som ble slaktet.

Johannes Kleppa

Ingen treng døypast med Jesu dåp, for med denne er Frelsaren døypt ein gong for alle. Det trengst heller ikkje lenger nokon Johannes-dåp, fordi den syndserkjenninga og syndsvedkjenninga som skjedde der, ordna Jesu med for alle ved sin dåp. No trengst det dåp i den treenige Guds namn til Jesu frelsesverk.

Martin Luther

Der hvor en ikke preker om Kristus, der er det ingen Hellig Ånd. 

En prest i den nye pakt kan ikke gjøres til det, men fødes til det. Han innvies ikke til det, men skapes.

J. F. Løvgren

Om den veldrevne organisasjon hadde bragt kirkene noen særlig velsignelse var uvisst. Helst var det vel så at Gud velsignet arbeidet på tross av det larmende maskineri.

Predikantene la ut om vekkelse. Når det bare ble sånn og sånn, så… De var så flinke til å kartlegge forutsetningene for vekkelse. De kristne var vel ikke som de skulle være. Sjelden ble det nevnt at predikanten ikke var som han skulle være.

F. B. Meyer

Tro ikke dem som sier at du må leve blant verdens mennesker og på deres vis, for å være dem til hjelp og frelse.

Hans Erik Nissen

Mange kristne foreldre er mere opptatt av at deres barn ikke skal synde, enn av at de skal komme til tro på Jesus. Den holdning er livsfarlig. Den ender i fariseisme eller katolisisme. Vi skal fastholde at vi ikke skal synde. Vi skal med like stor kraft understreke at når vi synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige, og Han er en soning for våre synder.

Carl Olof Rosenius

Gud som hater synden mer enn noen annen, og som ser oss fulle av synd, han har likevel en slik kjærlighet til synderen at han heller gav sin elskede sønn i døden, enn han ville se synderen dø.

Når en lir mere ved andres feil enn ved sine egne, da gir det grunn til å spørre om en virkelig hører til de grener som Herren renser.

Aksel Valen-Sendstad

En hver tale om Ånden og en hver erfaring av Ånden er det samme som å høre og tale om og erfare Guds Ord.

Samemisjonen i Lebesby

Lebesby aldersheim 1963 (foto widerøe)

Norges Samemisjon drev diakonalt arbeid i Lebesby i nesten 90 år. Sentralt i dette arbeidet var Lebesby gamleheim.

Høsten 1944 hadde Lebesby gamle- og sykeheim fullt belegg med 27 pasienter, hvorav over halvparten var sengeliggende. Tyskerne var begynt å brenne bebyggelsen i Finnmark, i den brente jords taktikk. Nå sto Lebesby for tur, men ryktene sa at sykeheimen ville bli spart. Det ble derfor ryddet plass til seks ekstra beboere, slik at det til sammen var 33 eldre om hadde tilhold på sykeheimen. I tillegg til beboerne, var det fire ansatte knyttet til Samemisjonen i Lebesby høsten 1944. Disse var bestyrer Hilda Madsen, sykesøster Myrtel Knudsen og Finnmarksekretær for Samemisjonen Gunnar Brustad og kona.

2. november var middagen nylig servert da to tyske soldater kom inn i spisesalen. Soldatene ga ordre om at sykeheimen måtte evakueres, og alle folk måtte være ute innen halvannen time, det vil si kl.16.00. Kort tid etter kom tyske soldater og bar de sengeliggende beboerne ned til kaien, mens resten måtte følge etter til fots. På kaien ventet et gammelt armert krigsskip og en fiskebåt. Beboerne på sykeheimen ble ført om bord i krigsskipet, mens resten av lokalbefolkningen ble plassert om bord på fiskebåten. Ute på fjorden ble beboerne på sykeheimen flyttet over i fiskebåten, og nesten hele Lebesbys befolkning ble ført mot Tromsø.

Samme dag flyttet de tyske soldatene inn på sykeheimen. De brukte bestestua til slakteri. Her laget de et hull i gulvet, som de brukte til å kaste slakterestene ned i. Noen dager senere var de ferdig med brenningen av alle bygg i Lebesby og bygdene rundt. Da tente de også på sykeheimen, før de forlot fjorden. Dermed lå Samemisjonens nyeste institusjon i ruiner, kun ni år etter at den var tatt i bruk.

Lebesby gamle- og sykeheim 1920 t.h. (foto Forfang)

Oppstart i 1915

Norges Finnemisjon ble stiftet av biskop i Tromsø Johannes B. Skaar i 1888. Rundt århundreskiftet var Gulbrand Tandberg prest i Lebesby. Han og kollega Jens Otterbech i Kistrand i Porsanger hadde et sterkt engasjement og kall til å hjelpe den samiske befolkningen materielt, og til å nå dem med Guds ord. Disse prestene samarbeidet godt, og startet i april 1899 oppbyggelsesbladet «Sami Usteb», på norsk «Lappenes venn». Otterbech arbeidet med å startet et pleieheim for samer i Kistrand. Denne første institusjonen til Samemisjonen sto klar i 1903, året etter at Otterbech hadde flyttet sørover.

Sokneprest i Lebesby 1897-1904 Gudbrand Sandberg

(foto Forfang)

Otterbech trivdes åndelig sett best i lag med det radikale lekfolket. Han stiftet derfor sin egen samemisjon i 1910, kalt Det Norsk-lutherske Finnemisjonsforbund. Dermed var det to organisasjoner som arbeidet for det samiske folks frelse. Først i 1925 lyktes det å forene disse, og de gikk sammen under navnet Norges Finnemisjon (senere Norges Samemisjon).

Beboere utenfor Lebesby gamle- og sykeheim 1920

(foto Forfang)

Blant annet på grunn av presten Tandberg, ble det tidlig fokus på det sjøsamiske miljøet i Laksefjorden, blant samemisjonens venner. Det ble bestemt å ansette en menighetssøster i Lebesby i 1915, og søster Gudrun Høgset ble ansatt. I 1917 fikk Samemisjonen leie et bygg sentralt i Lebesby, og opprettet Lebesby gamle- og sykeheim i disse lokalene. På denne nye institusjonen var det plass til 10 beboere. Gudrun Høgset ble ansatt som den første bestyrerinne, og hun var i denne stillingen i to år.

Gusta Drogset var bestyrerinne i 1920

(foto Forfang)

Etter Høgset var Jørgine Feed bestyrerinne i ett år, og deretter fulgte flere sykepleiere i stillingen for kortere perioder. Lokalene var imidlertid lite tjenlige, så det ble arbeidet med å få bygge en ny og mer moderne alders- og sykeheim. Under Norges Finnemisjon sin generalforsamling i 1931, ble det etter en lang debatt vedtatt å bygge en ny sykeheim i Lebesby. Det veide nok tungt, at 120 innbygger fra Laksefjorden ba Finnemisjonen om å bygge på Lebesby.

Lebesby kirke med Aldersheimen i bakgrunnen.

(foto widerøe)

Etter generalforsamlingen ble arbeidet satt i gang med å skaffe tomt. Ei flott tomt like overfor kirken ble stilt til rådighet, og byggingen startet. Ingeborg Norgard hadde vært ansatt som sykepleier for Samemisjonen i Lebesby siden 1927, og ble ansatt som bestyrerinne på den nybygde institusjonen. Hun var i denne stillingen til 1940. Den nye gamle- og sykeheimen ble tatt i bruk 18. november 1935, og offisielt åpnet 21. august 1937.

I perioden 1940-44 var det flere ulike bestyrerinner, før Hilda Madsen overtok i februar 1944. Det var dermed hun som fikk det tunge ansvaret å evakuere alle 27 faste beboerne og de seks midlertidige, da tyskerne brant Finnmark.

Lebesby gamle- og sykeheim på Byneset i Trondheim

(foto Steen)

Til Trondheim og tilbake igjen

Da de evakuerte beboerne var vel om bord i fiskebåten, ble kursen satt mot Hammerfest. De 300 om bord nådde Hammerfest dagen etter. Her fikk de mat av en forening, og fikk overnatte i den katolske kirken i byen. Dagen etter gikk ferden til Troms. Her ble de flyttet over på ei av Hurtigrutene, og ankom Trondheim etter ett par dager. Alle klarte seg godt på sjøreisen, men ved ankomst Trondheim, døde to av sykeheimens beboere.

De 31 gjenværende pasientene fikk flytte inn i Stadsbygd prestegard. Etter hvert kom flere pasienter fra andre av Samemisjonens institusjoner i Finnmark, så etter to uker var det 53 pasienter stuet sammen på prestegarden. Beboerne fra Lebesby ble værende i prestegarden i Stadsbygd fram til desember 1945. Da fikk de flytte inn i tjenlige lokaler på Brålia på Byneset i Trondheim.

Lebesby hjelpesykestue 1947

(foto Steen)

I 1946 fikk Samemisjonen overta ei brakke i Lebesby. Denne ble innredet til ei hjelpesykestue, med sykepleier Herdis Rud som leder. Den ble åpnet i april 1947. Senere ble denne gjort i stand til midlertidig gamleheim for Lebesby. Herdis Rud og hennes assisten Nora Vold startet også misjonsforening og søndagsskole i denne perioden. Den midlertidige gamleheimen ble stående til langt ut på 1950-tallet.

Børselvfjellet kapell (foto Samemisjonen)

Ifjordfjellet kapell (foto Samemisjonen)

Det ble arbeidet med å få bygget en ny aldersheim og 12. juni 1959 kunne både lokalbefolkningen og Norges Samemisjon glede seg over å kunne innvie et helt nytt bygg for de gamle og syke i indre Laksefjord. Aldersheimen hadde da allerede vært i bruk ett års tid. 

Den gamle sykestua ble revet i 1962 og satt opp som kapell på Børselvfjellet, på grensa mot Porsanger. I 1968 reiste Samemisjonen enda et kapell i Lebesby kommune. Denne gang på Ifjordfjellet, ved veien mot Tana.

Lebesby Aldersheim (foto DigitaltMuseum.no)

Nedlagt 31.12.2003

Lovise Fossbakk ble ansatt som bestyrerinne På den nybygde aldersheimen. Hun var i denne stillingen helt fram til 1977. Gunnhild Førsvoll og Margunn Bjørkedal hadde deretter bestyrerstillingen i kortere perioder, før Inga Hølland fra Vigrestad på Jæren overtok som leder i 1981. Inga ble en markert leder både på institusjonen og i det kristne arbeidet i bygda. Hun var i stillingen så lenge samemisjonen sto som eier.

Lovise Fossbakk (foto Gamlemshaug)

Inga Hølland (foto Gamlemshaug)

Marit Myhre kom fra Østlandet til Lebesby som ung. I Lebesby arbeidet hun på aldersheimen  i flere år. I 1977 overtok hun som styreleder for Lebesby aldersheim, og var i dette tillitsvervet fram til Lebesby kommune overtok institusjonen.

Marit Myhre (Finnmarken 31.12.2003)

Bygningsmassen ble etter hvert nedslitt, og nye krav gjorde at det måtte større investeringer til for å kunne fortsette driften. Norges Samemisjon så seg derfor ikke i stand til å fortsette driften, så kommunen overtok aldersheimen fra 1. januar 2004. Den ble da omgjort til et omsorgssenter. Dermed var Samemisjonens 88-årige diakonale innsats i Lebesby over.

Inga Hølland og Magne Gamlemshaug (Finnmarken 31.12.2003)

Kilder

A. Forfang: Norsk Finnemisjons historie (1920)

Adolf Steen: Finnemisjonen 75 år (1963)

Magne Gamlemshaug: Norges Samemisjon 100 år. 1888-1988

Sigurd Heiervang: Norske Finnemisjonsselskap 60 år (1947)

Svein Lund: Av en historieløs kommunes skolehistorie. skuvla.info 

Nasjonalbiblioteket (nb.no)