Lars og Jon Jøssang – misjonærbrødre fra Jørpeland

                                                                       Lars Jøssang døper ei japansk kone

Brødrene Lars og Jon Jøssang vokste opp på garden Bakken på Jøssang ved Jørpeland, og havnet som misjonærer i hver sin verdensdel. Lars var først fire år i Kina, før han fikk et langt liv i Japan. Jon var misjonær i Tanzania og Kenya.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 9 -

Det skulle gå 55 år fra Kinamisjonen ble startet til den første misjonæren fra Jørpeland var klar til utreise. Fra Kinamisjonen kom til Jørpeland i 1905 og til Lars Jøssang reiste ut til Kina i 1946, gikk det 41 år. Grunnen til at det ikke var noen fra Jørpeland, eller Strand for den del, som reiste ut som misjonær før etter så lang tid, er uklart. Kanskje var det sterkest fokus på å nå folket i nærmiljøet.

Men midt på 1930-tallet var det en ungdom på Jøssang som ble kalt av Gud. Det var Lars Jøssang. Flere år senere svarte også bror hans, Jon, ja til kallet. Misjonsfolket på Jørpeland og Jøssang gikk mye sammen om møtene. På Jøssang var møtene på skolehuset, senere i eget bedehus. Her var det stort sett NLM som hadde møter. Første kontakter for NLM på Jøssang var besteforeldrene til Lars og Jon Jøssang, Anna og Lars Jørpelandsholmen Jøssang.

Her et glimt fra misjonærbrødrene fra Jøssang sin historie.

Notis i Aftenbladet 3.mai 1960

Fra Jørpelandsholmen og Jøssang

Lars Larsen og kona Sissel var husmenn på Kvalvågneset i søre Strand. Her ble eldste sønnen deres, Lars, født i 1849. Allerede i 1852 var familien flyttet til Tunglandsholmen, som senere fikk navnet Jørpelandsholmen. Her var de husmenn og drev med ku, sau og dyrking av potet og havre. Etter at de var kommet til Jørpelandsholmen, fikk de to barn til, Jakob i 1852 og Berthinius i 1863. Berthinius døde allerede i 1867, kun 3,5 år gammel. Året etter rammet ulykka på ny. Da omkom Jakob sammen med en jamgammel kammerat i et forlis.

Bakken, Jøssang (foto: Widerøe)

Det ble derfor eldstesønnen Lars som overtok husmannsplassen etter foreldrene. Lars ble gift med Anna Helene Aslaksdatter Jøssang i 1875, og de fikk seks barn. Anna Helene døde i 1915 og da giftet Lars seg på nytt med Gunhild Helene Kristiansdatter Torsnes. Lars var matros. I 1887 fikk han kjøpe husmannsplassen på Jørpelandsholmen og ble selveiende gardbruker og fisker. Kona var «syerske». I 1903 kjøpte familien en gard på Jøssang, kalt «Bakken». Anna og Lars sin sønn Aslak overtok bruket på Jøssang i 1913.

Aslak ble født på Jørpelandsholmen i 1884, og ble med foreldrene til Jøssang i 1903. Han var noen år i Amerika, før han kom heim og overtok garden på Jøssang i 1913. Aslak var en trofast misjonsmann, og Misjonssambandet sto hans hjerte nær. I 1914 ble han gift med Anna Torkelsdatter Botnehagen. De fikk to sønner, Lars født 1915 og Torkel født 1917. Anna døde i 1918 og Aslak giftet seg på ny i 1922 med Gunla Larsine Nilsdatter Fjetland fra Fjetland på Hebneshalvøya. Med Gunla fikk Aslak fire barn: Ana i 1923, Nils i 1925, Jon i 1926 og ei jente som døde kort tid etter fødselen. Det ble sønnen Nils som overtok garden på Jøssang i 1955.

Lars Jøssang

Lars Jøssang – til Kina og Japan

Lars var odelsgutt på Bakken, født 30. mars 1915. Det var økonomisk vanskelige tider i Norge da han vokste opp. På Jørpeland var det startet et stålverk, bare få år før Lars ble født. Stålverket merket også de trange tidene, så å få arbeid på bedriften på 1930-tallet, var nesten som å vinne i lotto. En av de heldig var nettopp Lars fra Jøssang. Ei stund etter endt skolegang, fikk han fast jobb på hjørnesteinsbedriften på Jørpeland. Han fikk starte i smedlære på mekanisk verksted.

Like før dette, hadde det vært en større vekkelse på Jøssang. Det var predikanten Reinert Ege fra Egersund som da var forkynner. En av dem som ble frelst i denne vekkelsen var Lars Jøssang. Etter at han ble omvendt til Gud, begynte en uro i han. Han kjente på kallet til å bli misjonær. Kallet ble etter hvert så sterkt at han sendte oppsigelse for jobben på Stålverket. Sjefen hans ble da så sint at han nektet å ta imot oppsigelsen. «Ingen normale mennesker sier opp jobben sin i denne tiden. Å melde seg til misjonen var bare å lure penger ut av folk», var sjefens kommentar.

Lars Jøssang på talerstolen i Kuppelhallen i 1961

Lars kjempet med kallet. En gang la han seg på kne bak en stor stein og ba til Gud om å få slippe å reise til Kina. Meldingen fra Kina om at misjonær Knut Samset var drept av røvere, gjorde ikke situasjonen lettere. Men Lars kom ikke løs fra kallet. Han sluttet på Stålverket og begynte på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Ikke lenge etter at han begynte på Tryggheim, var han utsatt for ei ulykke. Han ble påkjørt av en motorsykkel og ingen trodde han ville bli god igjen. Dette ble en kamp for Lars. «Jeg syntes smådjevlene lo av meg bak steingjerdene på Jæren», fortalte Lars.

Da han ble utskrevet fra sykehuset og reiste heim til Jørpeland, måtte han ha hjelp for å kunne holde seg på beina. Da han gikk i land på kaien hørte han folk spotte han: «Sjå han fodle der. Kin e det? Å, det e han frå Jøssang så slutta på Stålverket fordi han ville bli misjonær. No e han skittfodle!»

Aftenbladet 1. november 1949

Heime på Jøssang trente han foten hver eneste dag, ofte mens han sang. «Når trett og mismodig ofte jeg går, og under vandringen foten blir sår, intet vil lykkes, og ensom jeg står, opp imot himmelen da tankene går.» Han ville sende brev til misjonen og be seg fri fra misjonskallet, men ei ny nestenulykke fikk han til å ombestemme seg. Han ble frisk, og begynte på Fjellhaug misjonsskole høsten 1937.

Etter at han var ferdig på misjonsskole, tok han språkstudier, også det på Fjellhaug. Deretter ble det et kort opphold i USA, på Luther Brethren Seminary, Fergus Falls, Minnesota. I Oslo ble han kjent med Ingrid Bø fra Rennesøy. Ingrid hadde også gått ett år på Tryggheim, før hun tok lærerskolen i Oslo. Ingrid var med Lars til USA, og vel heime igjen ble de gift. De ble innviet til misjonærer under NLMs generalforsamling på Framnes 27.-30. juni 1946 sammen med 22 andre vordende misjonærer. Kort tid etter innvielsen satte de så kursen mot Kina via USA.

Lars Jøssang (foto: Dagen)

Fra Kina til Japan

Det var et urolig Kina Ingrid og Lars Jøssang kom til i februar 1947. Kommunisten Mao var i full gang med sitt opprør, noe som endte med Mao som bestialsk diktator fra 1948. Det første året i Kina gikk med til å lære kinesisk for Lars, på misjonsstasjonen Shihwakai i Hupeh provinsen.

Uroen i landet økte på, så 5. januar 1948 måtte familien Jøssang evakuere til misjonens hovedkontor i byen Laohokow. Herfra ble de evakuert videre til Hankow og så til Canton. I Canton ble de fra 24.11.1948 til 13.08.1949. I august 1949 måtte de forlate Kina, og reiste til den britiske byen Hong Kong. Her ventet de på beskjed fra Oslo om hva som videre skulle skje. NLMs hovedstyre vedtok at en del av de evakuerte misjonærene fra Kina skulle omplasseres til et nytt arbeid i Japan. Ingrid og Lars var blant disse. Familien var da økt til fire. De hadde fått ei datter i 1947 og en sønn i 1949. Sener fikk de to sønner til, i 1951 og 1957.

Dagen 20.09.1980

Familien Jøssang kom til Japan med båt fra Hong Kong i januar 1950. Etter å ha strevd med å lære seg kinesisk, måtte Lars i gang med et nytt vanskelig språk – japansk. Det ble ei vanskelig tid, både med tanke på kineserne han måtte forlate og det nye språket han skulle lære. Han måtte be Gud løse han fra kallet til Kina, og han ble bønnhørt. Han ble etter hvert veldig god i japansk, og ble ett med folket der. I et minneord etter Lars Jøssang siterte Odd Dubland en kjent japansk kirkeleder, dr. Nabetani: «Lars Jøssang elsket japanerne og japanerne elsket han».

Lars Jøssang

De første tre årene i Japan bodde og arbeidet familien i byen Matsue. Etter ett år i Norge, ble Tottori neste stopp for familien. Denne perioden varte fra 1954 til 1960. Den tredje perioden i Japan var fra 1961-1965. Det ble den siste perioden for kona til Lars, Ingrid. Hun ble etter den tid heime i Norge, mens Lars fortsatte alene med fem kortere perioder på 1-2 år fram til han ble pensjonist i 1982. Da han ble pensjonist, ble han spurt om dette med å reise ut alene. Han svarte da ettertenksomt og stille: «Du vet – kallet! Jeg har gode folk hjemme, som deler kallet.»

I periodene når familien var heime i Norge, reiste Lars Jøssang som forkynner. Det fortsatte han med etter at han ble pensjonist, så lenge helsa hans holdt. Jeg husker Lars som en varm og sentral Jesus-forkynner, med glimt i øyet. Kona Ingrid døde i 1990. Han giftet seg på nytt noen år senere, med Karen Margrethe Førsvoll. Lars døde på Rennesøy sykeheim 4. august 2007. Han ble 92 år gammel.

Jon Jøssang – til Tanzania og Kenya

Jon Jøssang ble født 30. oktober 1926. Han var yngst i søskenflokken og halvbror til Lars. Jon gikk på skole på Jøssang, og det var kun to elever i klassen. Skolen var også bedehus, og Jon hadde sin faste plass der når det var møte på skolehuset. Han lærte seg tidlig å herme etter predikantene, og hadde ofte lange taler for sauene i fjøset, eller ute i skogen. Allerede som liten var han interessert i misjon. Han så og leste ofte i et misjonæralbum som foreldrene hadde.

Jon Jøssang sammen med faren Aslak

Jon kjempet med misjonærkallet som tenåring. Han ville helst gjøre andre ting, men to hendelser satte spor i ungdommen. En gang han var ute i skogen og hugget tømmer, bestemte han seg for å si misjonærkallet farvel. På vei heim med siste lasset med tømmer, vippet en stokk på en stein. Jon selv falt på isen og tømmerstokken falt over ham. Det gikk godt, og vel heime måtte ungdommen på kne og be Gud om tilgivelse.

Senere skjedde ei ny ulykke. Jon var på vei til Jørpeland, og gikk på isen som lå på fjorden. Plutselig gikk han gjennom isen. «Dette er slutten», tenkte han. Men også denne gang gikk det godt, men hendelsen var med å forsterke kallet.

Tryggheim og Fjellhaug

Like etter at krigen var slutt, var det oppstart for nytt kull på Tryggheim ungdomsskole. Jon var en av dem som begynte denne dagen, 1. oktober 1945. På Tryggheim var Sven Foldøen og hadde møter, og det ble vekkelse blant elevene. Foldøen kom en dag til Jon og spurte: «Du Jon Jøssang, du har misjonærkall, ikke sant?» Jon kunne bekrefte at han hadde det. «Du må være lydig» var Foldøens formaning.

Etter året på Fjellhaug, satte Jon Jøssang kursen mot Oslo og Fjellhaug misjonsskole. Dagen før han reiste fra Jøssang kom en mann syklende inn på tunet. Han hadde syklet ei mil for å komme til Jøssang. Vel framme leverte han en konvolutt til Jon, og sa til Ham: «Du må være lydig mot kallet». I konvolutten lå to hundre kroner, omtrent tre ukes lønninninger på Stålverket.

Jon Jøssang 1954

Tiden på Fjellhaug ble både rik og vanskelig for Jon. Han kom blant annet i ei troskrise, som endte med at han bestemte seg for å slutte på Fjellhaug og reise til sjøs. Men Jon fikk ikke ro. Han oppsøkte bønnerommet på skolen, og der møtte Gud han på en spesiell måte. Istedenfor å dra til sjøs, ble det fortsettelse på Fjellhaug og preiketur til Vestfold den påsken.

I 1952 var han ferdig på Fjellhaug og tilbragte sommeren i England for å lære språk.. Høsten 1952 skulle han reise som forkynner en periode, før han skulle reise ut som misjonær. Dette ble en ny tung periode, og tanken kom om å emigrer til Amerika. Han oppsøkte den amerikanske ambassaden og fikk søknadspapirene. Mens han var på Jørpeland, ble han igjen oppsøkt av en for ham nesten ukjent mann. Denne gav Jon en konvolutt med kr.1000,- og et kort hvor det sto: «Vær tro inntil døden». Det ble en kamp som endte med at Jon rev i stykker søknadspapirene fra ambassaden.

Fjellhaug misjonsskole. Jon Jøssang bak til høyre.

14. februar 1954 var det klart for misjonærinnvielse. Denne var i Bethania i Stavanger, og Jon Jøssang ble innviet sammen med Torborg Sedberg fra Årdal og Malena Bjelland fra Fogn. Etter innvielsen gikk turen igjen til England for grundigere språkopplæring. I sjømannskirken traff han ei jente som var sykepleier. Det var Kjellaug Kollbær fra Oslo. Kjellaug var vokst opp som misjonærbarn i Kina. De ble kjærester, men Jon måtte reise til Tanzania tidligere enn planlagt, så bryllupet skjedde ikke før 25. april 1955 i Tanzania.

Aftenbladet 30.01.1954

Til Tanzania

Det første året som misjonærer var Jon plassert på misjonsstasjonen i Dongobesh. I tillegg til misjonsvirksomhet, ble det mye bygging på Jon. Det ble på den tiden bestemt at Haydom hospital skulle bygges, og Jon ble sentral i denne byggeprosessen. På fritiden var Jon stadig på jakt. Han skjøt både elefanter, neshorn, bøffel, leoparder og sebra. Dette var lovlig jakt, etter lisens fra myndighetene.  

Etter at Kjellaug og Jon var gift, overtok de ansvaret på Kansay misjonsstasjon. Her ble de til de reiste tilbake til Norge i 1959. Da hadde de fått sønnen Asle i 1956. Kort tid etter at de kom til Norge fikk de barn nummer to, Anne. Under oppholdet i Norge gjennomgikk Jon en operasjon, og han hadde også et anfall av malaria. I februar 1960 reiste familien tilbake til Tanzania for en ny periode.

Denne andre perioden varte til sommeren 1964, og familien var plassert i Dongobesh. Det samme var de den tredje perioden som varte fra januar 1967 til 1971. Mot slutten av den tredje perioden begynte Jon å kjenne seg ferdig i Tanzania. Han kjente imidlertid på en uro for å starte opp et arbeid på Voi i Kenya. Både han og Kjellaug besøkte Voi, og søknaden gikk til Misjonssambandets hovedstyre om å få starte opp eget arbeid på Voi. Dette ble godkjent

Aftenbladet 25.01.1971

Til Voi i Kenya

Etter et kort opphold i Norge, var Jon på plass på Voi 3. desember 1971. Den første tiden her, var det kristendomsundervisning på flere videregående skoler i området som ble Jons hovedoppgave. Han fikk også kontakt med fengselspresten ved et stort fengsel like ved, og i dette fengslet preiket Jon hver tredje søndag.

Det var på Voi at Jon fikk øynene opp for viktigheten av kristen litteratur. Han fikk skrevet og trykket små traktater og hefter, som etter hvert ble spredd i store opplag over hele Øst-Afrika. Arbeidet på Voi ble i 1976 registrert som «Scripture Mission». Jon fortsatte med å gi ut egne hefter, han sørget også for å få oversatt god kristen litteratur til Swahili og han startet et eget oppbyggelsesblad, kalt «Riziki».

Etter hvert ble Kenya formelt tatt opp som nytt misjonsfelt for NLM, og mange misjonærer ble plassert i landet. Kjellaug og Jon reiste heim til Norge i 1976. Jon reiste ut igjen alene høsten 1978, mens Kjellaug kom etter i 1980. Denne perioden fikk Jon sitt virkefelt i en fjellby i nærheten av Voi, kalt Wundany. Også denne gang var det kristendomsundervisning i skoler, og forkynnelse i fengsel som ble Jons hovedoppgaver, i tillegg til litteraturarbeid.

Det ble ny heimreise i 1983, men Kjellaug og Jon reiste ut igjen til Kenya allerede i 1985. Denne perioden varte til 1990, før siste periode ute i 1991-1993. I 1985 fikk misjonen kjøpe en eiendom i Wundany, som fikk navnet Hebron. Dette ble Kjellaug og Jons heim de siste årene i Kenya. Jon ble pensjonist i 1993 og han og Kjellaug flyttet heim til Norge og Oslo for godt.

Selv om Jon var blitt pensjonist, sluttet han ikke med litteraturarbeid på swahili. Han fikk kontakt med et trykkeri på Sri Lanka og fikk gjennom dette trykkeriet produsert og gitt ut mange bøker og hefter.

Jon døde 30. desember 2016, 90 år gammel. Han var en misjonskjempe med glimt i øye som har satt spor etter seg både i Tanzania og Kenya.

Aftenbladet 28. mars 1970

Kilder:

Nils Boganes: Japan kaller

Nils Boganes: Med Guds ord i gudenes land

Olav Uglem: Japan og kristen misjon

Ulike misjonæralbum NLM

Aftenbladet.no

Kari Opperud: Lå på kne og ba om å få slippe å bli misjonær. (Dagen 07.05.1982)

Årbok NLM 1946-1953

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Asbjørn Aavik/Olav Uglem: I Herrens tjeneste II

Johannes Sandve: I Herrens tjeneste III

Jon Jøssang: Mambo i Tanganyika

Jon Jøssang: En stund på jorden

Jon Kvalbein: Med hjerte for litteraturmisjon (Dagen 24.11.2004)

John Solsvik: Langtidsmisjonærene (Dagen 09.01.2010)