Forkynne evangeliet eller politikk?

Er det Guds menighet sitt ansvar å uttale seg

for eller mot vindmøller i norsk natur?

Skal Guds menighet ha meninger om alt som opptar menneskene, eller er det en deling av ansvar mellom menighet og øvrighet? Skal menigheten ha synspunkt på spørsmål som vindmøller, monstermaster, oljeboring i nord, ulvebestand, klimautslipp og hvem som foretrekkes av Biden eller Trump? Eller er dette noe som kristne og ikkekristne på like fot skal bruke sin fornuft til, for å finne de gode løsninger?

For 25 år siden holdt Aksel Valen-Sendstad et foredrag om politiseringen av kirken på 1. mai møtet det året. Her trekker han opp linjer for hva Bibelen lærer om hva vi skal forkynne fra den kristne talerstol, og hva vi som kristne enkeltmennesker skal arbeide for i samfunnet vi lever i. I teologien blir dette ofte kalt for læren om de to regimenter.

Dette var et foredrag som hjalp meg til å forstå bedre hva Bibelen lære er samfunnets ansvar og hva som er menighetens. Han hadde også en artikkel i Dagen om dette 27.02.2004. Under følger noen stater fra dette foredraget og fra artikkelen:

Læren om de to regimenter

Toregimentlæren bygger på den forutsetning at Gud har gitt mennesket et kulturoppdrag å utføre og at dette er underlagt den menneskelige fornuft å løse(det verdslige regiment). Men det Gud har åpenbart spesielt om sin skaperordning, om seg selv og om mennesket, og om sin vilje til å frelse, det ligger under Guds autoritet alene og hans styre.(det åndelige regiment)

Kirken politiseres

En verslig politisk tenkemåte har vunnet mer og mer plass inn i menigheten og den volder splittelse. Politiseringen startet på begynnelsen av 1970-årene. Nå er jeg redd for at kirken er så opptatt av politiske spørsmål at den glemmer sitt kall. Politiseringen vi ser i kirken er en trussel mot kirkens identitet.

Kirken og staten har fått hver sine myndighetsområder som ikke må blandes. Det verdslige regiment styres ut fra fornuften. Det åndelige regiment styres ut fra Guds ord. Som kristne tilhører vi begge regiment og skal tjene under begge i lojalitet og troskap.

Kirken som fellesskap har ikke fått den verdslige tjeneste. Den har fått en annen tjeneste og plikter og et annet myndighetsområde. Kirken er ingen verdslig maktfaktor. ”Mitt rike er ikke av denne verden”, sa Jesus. Hyrder og tjenere i menigheten skal ikke blande sin betrodde stilling inn i den verdslige tjeneste. De skal ta seg av forkynnelsen og sakramentforvaltningen. Om ikke de gjør det er det ingen andre som gjør det. 2 Kor 5,18.

Guds rike kommer ikke ved verdslig makt. Guds rike er innen i dere, sa Jesus. I dag gjør man kirken til et virkemiddel for bestemte politiske mål og eksperimenter som man tror er spesielt kristelige. Man er ikke fornøyd med at den enkelt kristne skal utføre sin gjerning i det verdslige regiment, men tenker om kirken som en politisk organisasjon. Politiseringen begrunnes som omsorg for de fattige og nødlidende.

Kirkens ledere har ikke mer verdslig fornuft enn andre

Men kirkens åndelige ledere har ikke mer verdslig fornuft enn andre. Hvis kirkens ledere kommer med uttalelser på det politiske området, går de ut over det mandat de har fått som hyrder i menighetene og forvaltere av Guds frelsesråd. I politiske spørsmål finnes svært ulike synspunkt oss kristne i mellom og slik skal det være. Guds ord sier dette hører inn under fornuften.

Gud har innsatt øvrigheten til å styre i samfunnet. Rom 13,1 Det gis bare ett unntak for Guds menighet for å blande seg inn i politikken, og det er når øvrigheten åpenbart krenker sin gudgitte oppgave. Da skal vi lyde Gud mer enn mennesker. Dette gjelder f.eks loven om fri abort. For øvrigheten skal verne livet, ikke slå i hjel.

Vi må derfor be oss fritatt fra anmassende og falskt åndelig overformynderi i kirken, det blir et kirkelig tyranni. Organisasjonsledere skal avholde seg fra å uttale seg om alle mulige spørsmål som den enkelte av oss har vel så god greie på etter sunn fornuft, erfaring og utdannelses.

Diakoni og sosialt arbeid er ikke det samme

Men har ikke kirken ansvar for de nødlidende? Jo, men den tjenesten står også i evangeliets tegn. Mens statens omsorgsansvar skjer på fornuftens og skapelsens premisser og er gitt slik av Gud. Kirkens omsorgsarbeid skjer på evangeliets premisser og er gitt slik av Gud.

Et ansvar for lidelse og nød som er drevet fram av Guds nåde og derfor sikter på det hele menneske, legemlige og åndelige nød. Det kalles diakoni. Det faller aldri sammen med det verdslige regiments sosiale omsorg og politiske arbeid.

Vi må ikke blande sammen diakoni og sosialt arbeid. Begge er villet av Gud, men dog er forskjellige oppgaver. Diakoni og evangelieforkynnelse skal gå hånd i hånd og kan ikke skilles ad. Kirken skal vise omsorg og forkynne evangeliet. Dette er ikke et politisk ansvar.

I politikken derimot finnes det ingen absolutt praktisk kristelig løsning, enten det gjelder handelsboikott, våpenplassering, konflikter på arbeidsplasser, nedrustning, matforsyningsspørsmål, oljeleting, naturvern osv.

Flaut og krenkende

For yrkesmilitære med et veldig ansvar og god vilje, og for politikere som etter beste evne gjør hva de kan for å løse politiske spørsmål, må det være en lidelse og et anstøt å høre de delvis lettvinte og parolemessige slagord som kommer fra såkalt kirkelig hold. Det er flaut og det er krenkende.

Derimot har kirken en klar Gudgitt oppgave å påpeke, formane og forkynne sterkt øvrighetens oppgaver og ansvar slik Guds ord taler om disse grunnforhold. Staten har ansvar for å beskytte den svake og det enkelte menneskes liv og eiendom. Forhindre fiender og voldsbruk. Staten skal derimot ikke bryte seg inn på det åndelige området.

Valen-Sendstad er usedvanlig klar og til tider kvass i sin tale, men dette er ord vi som Guds folk trenger å besinne oss på. Menighetens kall er ikke å komme med løsninger på politiske spørsmål, men å forkynne Guds ord og drive diakonalt arbeid.

(Først publisert på denne bloggen 16.09.2012. Litt revidert.)