Er det Guds menighet sitt ansvar å uttale seg
for eller mot vindmøller i norsk natur?
Skal Guds menighet ha meninger om
alt som opptar menneskene, eller er det en deling av ansvar mellom menighet og
øvrighet? Skal menigheten ha synspunkt på spørsmål som vindmøller, monstermaster,
oljeboring i nord, ulvebestand, klimautslipp og hvem som foretrekkes av Biden eller Trump? Eller er dette noe som kristne og
ikkekristne på like fot skal bruke sin fornuft til, for å finne de gode løsninger?
For 25 år siden holdt
Aksel Valen-Sendstad et foredrag om politiseringen av kirken på 1. mai møtet
det året. Her trekker han opp linjer for hva Bibelen lærer om hva vi skal
forkynne fra den kristne talerstol, og hva vi som kristne enkeltmennesker skal
arbeide for i samfunnet vi lever i. I teologien blir dette ofte kalt for læren
om de to regimenter.
Dette var et foredrag
som hjalp meg til å forstå bedre hva Bibelen lære er samfunnets ansvar og hva
som er menighetens. Han hadde også en artikkel i Dagen om dette 27.02.2004. Under
følger noen stater fra dette foredraget og fra artikkelen:
Læren om de to regimenter
Toregimentlæren bygger på den forutsetning at Gud har
gitt mennesket et kulturoppdrag å utføre og at dette er underlagt den
menneskelige fornuft å løse(det verdslige regiment). Men det Gud har åpenbart
spesielt om sin skaperordning, om seg selv og om mennesket, og om sin vilje til
å frelse, det ligger under Guds autoritet alene og hans styre.(det åndelige
regiment)
Kirken politiseres
En verslig politisk tenkemåte har vunnet mer og mer
plass inn i menigheten og den volder splittelse. Politiseringen startet på
begynnelsen av 1970-årene. Nå er jeg redd for at kirken er så opptatt av
politiske spørsmål at den glemmer sitt kall. Politiseringen vi ser i kirken er
en trussel mot kirkens identitet.
Kirken og staten har fått hver sine myndighetsområder
som ikke må blandes. Det verdslige regiment styres ut fra fornuften. Det
åndelige regiment styres ut fra Guds ord. Som kristne tilhører vi begge
regiment og skal tjene under begge i lojalitet og troskap.
Kirken som fellesskap har ikke fått den verdslige
tjeneste. Den har fått en annen tjeneste og plikter og et annet
myndighetsområde. Kirken er ingen verdslig maktfaktor. ”Mitt rike er ikke av
denne verden”, sa Jesus. Hyrder og tjenere i menigheten skal ikke blande sin
betrodde stilling inn i den verdslige tjeneste. De skal ta seg av forkynnelsen
og sakramentforvaltningen. Om ikke de gjør det er det ingen andre som gjør det.
2 Kor 5,18.
Guds rike kommer ikke ved verdslig makt. Guds rike
er innen i dere, sa Jesus. I dag gjør man kirken til et virkemiddel for
bestemte politiske mål og eksperimenter som man tror er spesielt kristelige.
Man er ikke fornøyd med at den enkelt kristne skal utføre sin gjerning i det
verdslige regiment, men tenker om kirken som en politisk organisasjon. Politiseringen
begrunnes som omsorg for de fattige og nødlidende.
Kirkens ledere har ikke mer verdslig fornuft enn
andre
Men kirkens åndelige ledere har ikke mer verdslig
fornuft enn andre. Hvis kirkens ledere kommer med uttalelser på det politiske
området, går de ut over det mandat de har fått som hyrder i menighetene og
forvaltere av Guds frelsesråd. I politiske spørsmål finnes svært ulike
synspunkt oss kristne i mellom og slik skal det være. Guds ord sier dette hører
inn under fornuften.
Gud har innsatt øvrigheten til å styre i samfunnet.
Rom 13,1 Det gis bare ett unntak for Guds menighet for å blande seg inn i
politikken, og det er når øvrigheten åpenbart krenker sin gudgitte oppgave. Da
skal vi lyde Gud mer enn mennesker. Dette gjelder f.eks loven om fri abort. For
øvrigheten skal verne livet, ikke slå i hjel.
Vi må derfor be oss fritatt fra anmassende og falskt
åndelig overformynderi i kirken, det blir et kirkelig tyranni. Organisasjonsledere
skal avholde seg fra å uttale seg om alle mulige spørsmål som den enkelte av
oss har vel så god greie på etter sunn fornuft, erfaring og utdannelses.
Diakoni og sosialt arbeid er ikke det samme
Men har ikke kirken ansvar for de nødlidende? Jo, men
den tjenesten står også i evangeliets tegn. Mens statens omsorgsansvar skjer på
fornuftens og skapelsens premisser og er gitt slik av Gud. Kirkens
omsorgsarbeid skjer på evangeliets premisser og er gitt slik av Gud.
Et ansvar for lidelse og nød som er drevet fram av
Guds nåde og derfor sikter på det hele menneske, legemlige og åndelige nød. Det
kalles diakoni. Det faller aldri sammen med det verdslige regiments sosiale
omsorg og politiske arbeid.
Vi må ikke blande sammen diakoni og sosialt arbeid.
Begge er villet av Gud, men dog er forskjellige oppgaver. Diakoni og evangelieforkynnelse
skal gå hånd i hånd og kan ikke skilles ad. Kirken skal vise omsorg og forkynne
evangeliet. Dette er ikke et politisk ansvar.
I politikken derimot finnes det ingen absolutt
praktisk kristelig løsning, enten det gjelder handelsboikott, våpenplassering,
konflikter på arbeidsplasser, nedrustning, matforsyningsspørsmål, oljeleting,
naturvern osv.
Flaut og krenkende
For yrkesmilitære med et veldig ansvar og god vilje,
og for politikere som etter beste evne gjør hva de kan for å løse politiske
spørsmål, må det være en lidelse og et anstøt å høre de delvis lettvinte og parolemessige
slagord som kommer fra såkalt kirkelig hold. Det er flaut og det er krenkende.
Derimot har kirken en klar Gudgitt oppgave å påpeke,
formane og forkynne sterkt øvrighetens oppgaver og ansvar slik Guds ord taler
om disse grunnforhold. Staten har ansvar for å beskytte den svake og det
enkelte menneskes liv og eiendom. Forhindre fiender og voldsbruk. Staten skal derimot
ikke bryte seg inn på det åndelige området.
Valen-Sendstad er usedvanlig klar og til tider kvass i sin tale, men dette er ord vi som
Guds folk trenger å besinne oss på. Menighetens kall er ikke å komme med løsninger
på politiske spørsmål, men å forkynne Guds ord og drive diakonalt arbeid.
(Først publisert på denne bloggen 16.09.2012. Litt revidert.)
2 kommentarer:
http://www.vl.no/troogkirke/nlm-general-vil-ha-gronn-teologi-/
Dette er eit vanskelig område! Eg er lært opp til å tenka: Kva ville Jesus sagt om ..... ? Då eg var yngre var det ikkje så vanskelig - det gjekk på koss ein oppfører seg overfor nesten sin og koss ein hjelper dei som treng hjelp. I dag opplever eg at ein må vera mot u-hjelp, litt rasist/homofob, helst kjøra dieselbil og unngå miljøorganisasjonar og helst støtta Likud /Trump for å passa inn i såkalla "bibeltru" kristenliv. Spørsmålet er om det er Kyrkja, Den norske som har blitt politisert eller om det er lekmanns/pinserørsla som har skeia ut til høgre ?
Legg inn en kommentar