Ukjente arvinger

Bibelen kaller frelsen og frelsesverket for en arv som vi mennesker har fått rett til. For å få del i arven, må vi høre om den, og ta imot den i tro.

Jeg har sett noen program på TV som heter «Ukjent arving». I dette programmet følger vi to journalister som på oppfordring fra en bobestyrer, leter etter ukjente arvinger. Det er en person som har dødd, uten at noen arvinger har meldt seg. Myndighetene har gjort en undersøkelse, uten å finne noen arvinger til dødsboet. Så blir journalistene satt på saken. Gjennom slektsgranskning og søk i kilder, finner de fram til ukjente slektninger eller testamentarvinger, som så får sin rettmessige del av arven.

I ett program var det et ektepar som hadde testamentert alt sitt til et fadderbarn og hans søsken i Mexico. Det var for få opplysninger om dette fadderbarnet til at myndighetene hadde ressurser til å spore opp vedkommende. Journalistene klarte imidlertid å spore han opp, og gleden var stor da de kunne formidle arven til en sårt trengende familie.

Vi som er Guds barn, har fått del i en arv som er uendelig mye mer verd enn noen millioner kroner. Vi har fått en frelse fra synd og fortapelse, som gjør oss rene og rettferdige for Gud og gir oss en evig frelse i himmelen sammen med Jesus. Hadde jeg ikke fått høre om han som kjøpte meg fri fra syndens slaveri, ikke «med forgjengelig ting, sølv eller gull, men med Kristi dyrebare blod» (1 Pet 18-19), ville jeg vært evig fortapt. For ingen kan komme til troen og bli frelst, uten å ha fått høre evangeliet forkynt.

Nå vet vi som Guds folk, at det er millioner på millioner «ukjente arvinger». Vi har hørt om den fantastiske arven, som ikke er som andre arveoppgjør, der utbetalingen blir mindre jo flere det er å dele på. Himmelarven er like stor og rik, uansett hvor mange som deler den. Ja, Jesus er rik nok for all som tar imot han i tro. Men arvingene må få høre om arven, for å få del i den. Og, som Bibelen sier, hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan noen forkynne, uten at de blir utsendt? (Rom 10)

Fredrik Knudsen var nesten 19 år da sambygdingen Tønnes Frøyland ble skutt av røvere i Kina i 1914. Før det hadde tre andre ungdommer fra Sokndal, dødd av sykdom som misjonærer i Kina. Flere andre misjonærer hadde også bukket under, i tjenesten med å fortelle kineserne om evangelie-arven. Nå satt ungdommen på 19 på minnemøtet etter Tønnes Frøyland. Han kjente på en uro. Hvem skal nå forkynne evangeliet for kineserne, nå når Tønnes er død. På dette minnemøtet svarte Fredrik ja til å reise til Kina. Han visste hva det kunne koste, men Gud hadde minnet han om at hvis kineserne skulle bli frelst, måtte noen forlate sitt hjemland og reise til Kina.

Guds kall gjelder like mye i dag som for 100 år siden. Det finnes ikke en eneste kristen, som ikke har ansvar for å nå de «ukjente arvingene» med evangeliet. Han vi skal arve sa det slik: «Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.» (2Kor 5:15) Da blir det et ransakende spørsmål til meg: Lever jeg for meg selv, eller for han som døde og oppsto for meg? Jeg må dessverre bekjenne at jeg så ofte lever for meg selv. Må Gud se i nåde til meg. Herrens ærende har hast. Verden trenger å høre om Kristus.

«Hedningene [alle som ikke er jøder] er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet,» (Ef 3:6)