En frukt av vekkelsene som gikk over Rogaland første halvdel av 1900-tallet, var en stor flokk med nye emissærer. Noen av disse var fra søre Strand.
Oskar Kvalvåg reiste kun i 10 år i Rogaland, før han flyttet til andre deler av landet. Han er derfor ikke så kjent på disse trakter. Jeg har samlet litt stoff om han, og begynner i den lille bygda Kvalvåg, helt sør i kommunen.
Oppvekst på Kvalvåg
I 1878 kom et ektepar flyttende fra Tungland til Kvalvåg. De fikk sette opp en bolig på garden til Serine og Ingebret Kvalvåg på bruk 3. Her fikk de skille fra en del av garden, til et eget bruk i 1884, mens skøyte fikk de først i 1891. Ekteparet het Gurine og Daniel Kvalvåg, og de hadde med seg ei datter på flyttelasset. De skulle få til sammen seks barn, hvorav tre døde som små og en utvandret til Amerika. Det nye bruk 4 på Kvalvåg, kalt Lille-Kvalvåg, var for lite til å brødfø en familie, så Daniel var i hovedsak sjømann av yrke.
Deres eldste sønn ble født i 1880, og fikk navnet Olaus. Etter endt skolegang, gikk han i sin fars fotspor, og ble sjømann. I 1900 var han om bord i en båt som var på vei fra Marseilles i Frankrike til Kalmar i Sverige. I 1904 hadde Olaus funnet sin utkårede, og han ble gift med Rakel Serine Jøssang. Rakel var like gammel som Olaus, og hadde sin oppvekst på garden Bakkane på Jøssang. Rakel flyttet til Stavanger i 1901, hvor hun arbeidet som sydame.
Etter at Rakel og Olaus ble gift, hadde de en lang periode med mye flytting. De bodde først på Jøssang, hos Rakel sine foreldre. Så bodde de noen år på Kvalvåg, før de kjøpte et lite bruk på Idse i 1920. Etter noen år der, flyttet de til Lille Kvalvåg og overtok Olaus sitt heimebruk. De fikk skøyte på garden i 1935. Hele denne perioden fikk Olaus inntekt til familien fra sjøen. Han hadde titler som matros, sjømann og skøytefører. Han hadde også ei egen frakteskøyte i mange år. På heimebane kom det hele 11 barn i perioden 1904-1923. Tre av disse døde som små.
I 1910-11 var Sven Foldøen på forkynnerferd i Søre Strand. Det ble vekkelse på Idse høsten 1910, og like før jul fortsatte vekkelsen på Jørpeland. Foldøen ble værende på Jørpeland også på nyåret 1911, før han fortsatte til Jøssang og Kvalvåg. Under vekkelsen på Kvalvåg, ble Rakel og Olaus Kvalvåg frelst og heimen ble dermed forandret. Det var Kinamisjonen som ble deres åndelig heim, og de fant sin plass i misjonsforening og møtevirksomhet på det gamle skolehuset på Kvalvåg.
14. september 1916 meldte barn nummer åtte sin ankomst på Lille-Kvalvåg. Det var en gutt, som foreldrene gav navnet Oskar. To måneder senere, nærmere bestemt 12. november, ble han døpt. Vekkelsen fikk konsekvenser også for valg av faddere. To av søsknene til Rakel, Tore og Marie, representerte familien blant fadderne. De tre andre var misjonsvenner fra Kvalvåg: Marcelius M. Kvalvåg (far til bl.a. Einar, Martin og Karoline Kvalvåg) og Petra og Bertinius K. Erlandsdalen (foreldre til bl.a tvillingene Kåre og Karl Dreggevik). Etter fire år på Kvalvåg, flyttet Oskar og familien som nevnt til Idse i 1920 og ble der noen år, før de flyttet tilbake til Lille-Kvalvåg. Sommeren 1940 solgte Rakel og Olaus eiendommen på Kvalvåg, og flyttet tilbake til Idse. Her ble de boende resten av livet.
Omtrent samtidig med at Oskar ble konfirmert, skjedde store ting på den åndelige fronten, på det lille skolehuset på Jøssang. En møteserie med emissær Reinert Ege, ble til en stor vekkelse der folk fra Tungland, Jøssang, Botne og Kvalvåg ble frelst. Dette gjaldt blant andre mine besteforeldre og brødrene Lars og Torkel Jøssang. Etter denne vekkelsen, fikk Reinert Ege en ekstra god inngang blant folket i Søre Strand, og han hadde ofte møter i området.
Med Guds ord til folket
Vekkelsen på Jøssang berørte ikke ungdommen fra Kvalvåg. Oskar kom bort fra Gud allerede som 14-åring i 1930, og levde deretter i 11 år som ufrelst. Hva han arbeidet med disse årene er uvisst. Det er mye sannsynlig at han hjalp faren med fraktefart og fiske. I 1941 skjedde noe som skulle endre livskursen for Oskar. Da var eigersunderen Reinert Ege tilbake i Ryfylke, og startet en møteserie på Kvalvåg. Møtene skulle avsluttes på en søndag, men det ble et ekstra møte på mandag. På dette møtet på overtid, ble Oskar Kvalvåg frelst. Ege kom for øvrig tilbake til Kvalvåg i 1944, og da brøt det ut en større vekkelse. Flere av de som senere skulle bli ledere i kristenflokken, ble frelst i denne vekkelsen.
Det tok ikke lang tid etter at Oskar ble frelst, før han begynte å vitne om sin frelser. Dette kom også Reinert Ege for øre, og når han var i Ryfylke, tok han ungdommen med seg rundt på møter. Dette skjedde første gang i 1943. Oskar hadde da kjent på en sterk indre uro for å være med å del Guds ord, men han våget ikke å si det til noen. Ege merket seg nådegaven til ungdommen fra Kvalvåg, og i 1944 ble Oskar ansatt som forkynner i Stavanger krets av NLM. Høsten 1947 fikk han gå et halvt år på bibelskole på Fjellhaug.
Det var praksis på den tiden, at de unge forkynnerne reiste sammen med en mer erfaren forkynner den første tiden. Slik var det også med Oskar. Det første møte jeg finner annonsert med Oskar som taler, var på Østlandet, mens han gikk på bibelskolen. I Stavanger krets er ei ungdomsuke i Salem Stavanger 11.-18. april 1948, den første som er annonsert i Aftenbladet. Her er han sammen med Petter Lund, og Arne Aano er sanger. I 1952 var han sammen med Oskar Stakkeland og Andreas Aase i Kvinesdal. Her opplevde de å stå i en gjennomgripende vekkelse. Den største vekkelsen han opplevde i perioden som forkynner i Stavanger krets, var antakelig på Varhaug i 1956. Møtene her var teltmøter, og han var sammen med Jon Berg og Einar Tonstad. Teltet tok 500 personer, og det var stapp fullt hver kveld. Møtene startet Sankthans og varte gjennom sommeren til september, og veldig mange tok imot Jesus som sin frelser.
Til Skien og landet rundt
Da vekkelsen på Varhaug pågikk, hadde Oskar takket ja til et nytt kall. I Skien krets av NLM var Oskar sin sambygding, Tore Tungland, kretssekretær fra 1952. Våren 1956 kalte Tungland Oskar Kvalvåg til ny ungdomssekretær i Skien krets. Tanken var nok at Tore og Oskar skulle arbeide sammen i Skien, men slik skulle det ikke gå. Kretssekretær Tore Botnen i Stavanger krets døde våren 1956, og kretsstyret i Stavanger var fast bestemt på at Tore Tungland skulle overta. Og slik ble det.
Dermed flyttet en Jørpelending fra Skien, og en annen kom dit i løpet av sommerhalvåret 1956. Det skulle bli en fireårs periode for Oskar i Skien. Arbeidet som ungdomssekretær innbar å administrere kretsens arbeid blant barn og unge. Han besøkte foreninger og lag for de unge, var med på leirer, men han hadde også en del ordinære møter for voksne. Jeg har ellers ikke så mye informasjon fra tiden hans i Skien.
I 1960 gikk han tilbake til ordinær forkynnervirksomhet igjen, og flyttet heim til Jørpeland. Nå var det hovedstyret som var arbeidsgiver, og han reiste landet rundt med Guds ord. Den første tiden reiste han mest i Rogaland, Telemark og Vestfold. I mars 1961 satte han kursen mot Nord Norge og Troms fylke. Her var han i fire måneder og hadde møter både ulike steder i den sørlige delen av Troms, men mest i Tromsø. Dette besøket skulle få store konsekvenser for ungkaren fra Kvalvåg, noe som resulterte i at han kom tilbake til Troms i september og ble der fram til jul.
Ungkaren tar fyr
Oskar Kvalvåg var blitt 44 år da han kom til Troms, og fylte 45 i september. Han var fremdeles ugift, men i Tromsø begynte ting å skje. Her traff han nemlig ei trivelig dame fra Sørreisa. Hun var 15 år yngre enn han, men det tok ikke lang tid før de fant tonen og ble et par.
I 1931 ble John Paulsen og kona Lydia Kristine Heide, foreldre til ei lita jente. De ga henne navnet Magnhild. Lydia og John var bønder på garden Sørfossbogen i Sørreisa kommune, like sør for Finnsnes. Magnhild vokste opp sammen med tre søsken, mens to søsken døde som små. Vinteren 1949-50 gikk Magnhild på Heimly Ungdomsskole på Finnsnes, som var eid av Indremisjonsselskapet. Hun var bestemt på å bli sykepleier, og kom inn på Røde Kors sin sykepleierskole i Harstad. Her ble hun ferdig utdannet i 1955, og fikk deretter arbeid på sykehuset i Tromsø.
I Tromsø gikk Magnhild på Forsamlingshuset til Indremisjonsselskapet, og kom snart med i styret for Ungdomsforeningen der. Hun hadde en veldig god sangstemme, og ble ofte brukt som sanger på møtene. Tromsø Indremisjon startet tidlig et begravelsesbyrå. Med utgangspunkt i dette, ansatte de en egen diakon. De så også behov for en egen sykepleier, som kunne besøke gamle og syke i byen. Denne sykepleiestillingen ble ledig høsten 1957, og Magnhild ble kalt til å overta. Hun fant seg imidlertid ikke til rette i denne stillingen, og gikk tilbake til arbeidet på sykehuset i april 1958.
Magnhild hadde også syn for misjon, og var med i NLM ved siden av arbeidet i Indremisjonen. I 1960 ble hun valgt inn i Ungdomsnemnda for Troms krets av NLM. Da ungkaren fra Jørpeland kom til Tromsø på møter, ble det snart et par av de to. 15 års aldersforskjell betyr ikke så mye i den alderen Magnhild og Oskar var kommet opp i. På lille julaften 1961 kunne misjonsfolket i Troms og i Rogaland lese i avisene at det ble bryllup mellom Røde Kors sykepleieren og emissæren den 30. desember. De skulle få 45 år sammen, og de fikk fire barn, Reidun Liv (1963), Berit (1964), Jan-Ove (1965) og Marit (1967).
Kretssekretær i Namdal
Magnhild og Oskar flyttet til Jørpeland etter bryllupet, men det skulle ikke gå mange måneder før de igjen var på flyttefot. Namdal krets av NLM trengte ny kretssekretær, og Oskar fikk kallet. De ble enige om å svare ja, og 1. september 1962 var de på plass i Namsos for en femårsperiode.
De første årene i det nye kallet skulle bli særdeles krevende for Oskar Kvalvåg. Det hadde pågått en strid innad i NLM siden om lag 1950. Denne striden startet i Haugesund og Sunnhordaland krets, men spredte seg etter hvert til flere kretser. I august 1962, like før Magnhild og Oskar flyttet til Namsos, var det et landsarbeidermøte på Tryggheim, der striden toppet seg. Denne striden førte til at flere forkynnere og misjonsvenner brøt med NLM og stiftet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon i 1963.
En av kretsene som ble hardt rammet, var nettopp Namdal krets. Dette kommer tydelig fram i Kvalvåg sine årsmeldinger for 1963 og 64. I årsmeldingen for 1963 skriver han blant annet: «Når vi tar et tilbakeblikk, er det så mye ugjort. Vi er få på muren, og vi er inne i en brytningstid. Gud alene vet hva som skal møte oss i det kommende år, men vi vil be om nåde til å forkynne frelsens ord, og være tro i det kall Gud har gitt oss.» Året 1964 ble om mulig enda tyngre. I årsmeldingen skrev han: «Året 1964 har vært på flere måter et kampfylt år. Flere av kretsstyremedlemmene gikk ut av Misjonssambandet, og noen foreninger er også utmeldt.» Mot slutten av sin femårsperiode, kunne imidlertid Oskar melde at det var blitt mer ro i arbeidet, og at flere av dem som hadde forlatt NLM, nå var kommet tilbake.
Jeg var selv kretssekretær i Namdal 40 år etter denne striden. Jeg merket tydelig hvor dypt denne splittelsen hadde gått, og at mange hadde fått store sår. Splittelsen satte dype spor i hele familier, og selv etter så mange år, merket jeg hvor smertelig det var og hadde vært. For Oskar Kvalvåg som var leder av kretsen da splittelsen kom, må tiden ha vært svært tung. Men han kom igjennom striden, og fikk sener et langt og rikt liv som forkynner. En erfaren forkynner fra Østlandet, S. A. Sponbukt, besøkte Namdalen i 1965. I første nummer av Utsyn i 1966, avla han en rapport fra besøket. Da skrev han om Kvalvåg: «De (Namdal) har en energisk og virkelysten sekretær, som heter Oskar Kvalvåg. Han bør ha honnør for sitt pågangsmot. Han har ikke mange arbeidere i kretsen, og må ta den hardeste tørn selv. Man han har den gode egenskap, at han ikke unnser seg for å «praie» Hunnestad etter arbeidere fra hovedstyret. Og han gir seg ikke før han får hjelp.»
Nye kall
Sommeren 1967 tok misjonsfolket i Namdal farvel med familien Kvalvåg. Turen gikk nå til Bergen, hvor Oskar skulle være bysekretær i Salem. Her ble familien i fire år, før de la ut på sin siste flyttetur. Seiersten bedehus i Fredrikstad, trengte ny bysekretær, og Oskar Kvalvåg svarte ja til kallet i 1971. Familien bosatte seg i Fredrikstad og her ble de boende. Oskar fikk en periode på sju år i forsamlingen på Seiersten, og i 1978 gikk han tilbake til å være forkynner, denne gang for Oslo krets. Familien ble boende i Fredrikstad, men Kvalvåg fikk mange turer med Guds ord rundt om på Østlandet. I hele denne perioden, var Oskar mye brukt som andaktsholder i Norea Radio.
I 1983 ble Oskar Kvalvåg pensjonist. Det betydde imidlertid ikke at han sluttet av med forkynnervirksomheten. Han fortsatte å dele Guds ord når han ble spurt, og hadde sitt siste møte så sent som i 2002. Da var han blitt 86 år gammel. Han var også aktiv med i forsamlingen på Seiersten bedehus og i mannsforening «Etiopia mannsmisjon», helt til det siste. Etter hvert ble helsa svekket, og han døde 21. februar 2006, nesten 90 år gammel. Han ble begravet på Vestre gravlund i Fredrikstad 1. mars 2006.
Etter et langt liv som forkynner, ble han spurt om forkynnerkallet og kallskriser. Han fortalte da om en spesiell krise, der han syntes han mislyktes som forkynner og hadde lyst å gi opp. Han kom da i en samtale med en åndelig vis mann, som leste tre bibelvers for han: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe». (1 Kor 1,26-28)
Etter å ha lest disse
versene, stilte denne mannen Oskar et spørsmål: «Du er vel ikke dårligere enn
ingenting?» Da fikk Oskar en lukket munn og kunne fortsette i
forkynnertjenesten. Om forkynnelsen sa Kvalvåg: «Det er behov for en
forkynnelse som stiller folk ansikt til ansikt med en hellig Gud.» «Det er bare
ved sannhetene i Bibelen at mennesker kan bli frelst og bevart. Derfor vil
djevelen ha oss bort fra Guds ord.» Hans beste bibelskole, var når han besøkte
syke og gamle. Da fikk ofte den besøkende mer sjelesorg og hjelp, enn den han
besøkte, hevdet Oskar Kvalvåg.
Kilder
Annalisa Thelin Knutsen:
Kvalvåg Kinamisjonslag gjennom 90 år 1913-2003
Arne Aambø m.fl:
Forkynnere. NLM 1991
Asbjørn Stige (red):
Misjonærer og forkynnere NLM 2000
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Josef Tungland: Tormod
Vågen (1994)
Nikolai Hansen m.fl.: Tromsø
Indremisjon 100 år (1958)
Svein Hanssen: Sørreisa
bygdebok (1994)
Tobias Salmelid: Misjonssambandet
i Namdal- og Sør-Helgeland (2004)
Odd Rossing og Odvar J.
Olsen: Oskar Kvalvåg til minne. Dagen 01.04.2006
Ove Eikje: «Vekkelsen går
ofte veien om de troende» Utsyn 31.1995
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar