Gunelius Nilsen ble frelst i 1889 og begynte tidlig å vitne om sin frelser. Han fikk et langt liv som forkynner og åndelig leder i Kinamisjonen.
Det er i begynnelsen av april i 1889. På Bjørnerå på Grytøya like nord for Harstad, er en ungdom klar for avreise mot Finnmark. Havet utenfor Finnmark er kjent for å være urolig. Noe mente at Finnmarksfisket var det verste av alle fiske, med tanke på vind og bølger. Far til ungdommen var skrevet medlem i Totalavholdsforeningen, men rådet likevel sønnen til å kjøpe med seg ei flaske brennevin for å holde magen i sjakk. Penger til brennevinet fikk han av faren.
Vel framme i Tromsø, tenkte ungdommen å følge farens råd. Han oppsøkte vinmonopolet, som da het samlaget, og kom helt til trappa. Men der slo en tanke ned i han: «Du har vært gjennom mange tunge tak før, uten å ty til alkoholen, så det må vel gå bra denne gangen også.» De kr,1,50 han hadde fått for brennevinet, ble derfor liggende i lommen. Han oppsøkte båten han skulle være med, og kursen ble satt mot Mehamn i Gamvik kommune.
Ungdommen hadde en periode kjent på en uro fordi at han var en synder. Vel framme i Mehamn oppsøkte han bedehuset, hvor en gammel emissær holdt møter. Som vanlig var på denne tiden, var emissæren også kolportør, det vil si at han solgte bibler, bibeldeler og kristne bøker. Prisen for en bibel var kr.1,50, nøyaktig det han hadde spart på ikke å kjøpe brennevin. Så istedenfor alkohol, brukte ungdommen pengene fra far på en bibel. Denne ungdommen het Gunelius Mareli Nilsen.
Fisketuren til Finnmark gikk bra. Da Gunelius kom tilbake til Grytøya, hadde en 25 år gammel ungdom møter. Det var Ola Mikkjelsa som han ble kalt, eller Ole Mikkelsen Sama som han egentlig het. Ole ble frelst 1. nyttårsdag i 1884. Han hadde gått på en roseniansk bibelskole i Sverige, og reiste nå som forkynner i Sør-Troms. Gunelius møtte opp på møtet som Ole Sama hadde. Etter talen bøyde forsamlingen kne, noe også Gunelius gjorde. Etter bønnemøtet kom Sama bort til Gunelius, la handa på han og tilsa han syndenes forlatelse. Men det «beit ikke på», syntes Gunelius. Da kom en eldre kristen bort til han og gav han et ord fra bibelen: «Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut.» Det ordet ble Gunelius sitt løsningsord, og han kunne gå frelst og fri heim fra det møtet.
Oppvekst på Grytøya
Kasfjord ligger innerst i Kasfjorden litt nordvest for Harstad. Stedet hører nå til Harstad kommune, men var tidligere en del av Trondenes kommune. I denne bygda vokste Nils Simonsen opp. Han ble født i 1817 og som ungdom fant han seg kjærest fra Grytøya. Den utkårede het Gunhild Marie Heide og var fire år yngre enn Nils. Bryllupet sto 11. oktober 1849. Gunhild vokste opp på garden Bjørnerå Indre, som ligger der ferjeleiet til Grytøya nå ligger. To år etter bryllupet, ble nabogarden til Gunnhild Marie til salgs. De nygifte ble enige om å kjøpe, og måtte betale 50 spesidaler for garden, som het Bjørnerå Ytre bruk 2. Det skulle ikke bli noe langt ekteskap mellom Gunhild Marie og Nils, for allerede i 1853 ble hun syk og døde.
Gunhild Marie hadde ei ni år yngre søster. Hun var ugift da Gunhild Marie døde. Nils gjorde det som ikke var uvanlig på den tid, han fridde til sin avdøde kones søster. Mette Marie Ursin Heide svarte ja, og 20. oktober 1854 ble de gift. Det var 13 års aldersforskjell mellom Nils og Mette Marie. Den nye heimen var en kristen heim, som var åpen for omreisende bibelbud og emissærer. På 1880-tallet var blant andre Tormod Rettedal, Ludvig Hope og Ole Mikkelsen Sama gjester i heimen på Bjørnerå. Nils var bonde og fisker, og han og kona fikk fem barn som alle ble frelst i unge år. En av sønnene, Hans, flyttet til Grasmyrskogen på Senja, og ble med i kretsstyret for Kinamisjonen.
9. februar 1867 fødte Mette Marie en sønn. Han fikk navnet Gunelius Mareli. Til vanlig ble bare Gunelius brukt. Gunelius ble konfirmert i oktober 1882 med karakteren meget god. Etter konfirmasjonen fikk han hyre på ulike fiskebåter. Han bodde heime, og deltok også i arbeidet på garden. Det var ikke noen storgard familien til Mette Marie og Nils hadde. De født fire kyr og en hest, så familien var helt avhengig av fisket.
I 1887 skjedde ei ulykke som kom til å prege Gunelius si helse for resten av livet. Han var med på en fiskebåt på vinterfiske utenfor Senja. Om kveldene og nettene var mannskapet losjert i rorbuer. En dag var Gunelius uheldig og glei på rorbugulvet og skadet ryggen. Han ble tilsynelatende god igjen nokså snart, men året etter var han på nytt uheldig, og fikk en kraftig dunk samme sted. Denne gang gikk det betennelse i skadestedet og han fikk verk i venstre hofte og fot. Dette hemmet han betydelig, både på fisket og på arbeidet på heimegarden som han på dette tidspunkt hadde overtatt av foreldrene.
Til tross for skaden, fortsatte han som fisker, men det ble stadig vanskeligere. Gunelius oppsøkte ulike leger. En spesialist som så på skaden og betennelsen, sa at legene ikke kunne gjøre noe og at Gunelius måtte regne med å kun leve 5-6 år til. Etter at han ble frelst i 1889, fikk han nye venner. En av disse hadde hørt om en svensk predikant med helbredelsens nådegave. Predikanten het Fredrik August Botzius. Mange syke oppsøkte Boltzius for å bli bedt for, i håp om å bli helbredet. En av dem som oppsøkte han var Johannes Brandtzæg.
Gunelius bestemte seg for å gjøre som Brandtzæg, og reiste til Sverige i 1892. Etter en del venting, traff han Botzius i Åmål. Her ble han bedt for, men merket ikke noen endring av sykdommen. Botzius anklaget derfor Gunelius for å være en hykler. En amerikaner som var i reisefølget til Boltzius, ble bedt om å be for Gunelius, at han måtte bli frelst. Etter at både amerikaneren og Botzius hadde bedt, begynte også Gunelius å be. Han var nok litt provosert over Botzius sin reaksjon, og takket Jesus fordi han hadde fått være en kristen i tre år. Etter dette innså Boltzius at han hadde vurdert Gunelius sin situasjon feil. Gunelius ble med i Boltzius sitt reisefølge, og på en samling i Skåre ble han på nytt bedt for av Boltzius. Denne gang ble han helbredet fra betennelsen, men ryggen forble skeiv. Han kunne imidlertid leve godt med den dårlige ryggen, selv om den hemmet han. Men den dårlige rygge førte til at han etter hvert måtte slutte som fisker.
Ikke lenge etter at Gunelius ble frelst i 1889, begynte han å reise rundt i nærområdet for å ha samlinger om Guds ord. En dag hørte han den svenskamerikanske evangelisten Fredrik Franzon tale om misjon i Kina. Han ble grepet av det han hørte og bestemte seg for å bli misjonær i Kina slik vennen Ole M. Sama var. Det viste seg imidlertid at helsa hans var får dårlig, til at han kunne reise til Kina. Etter dette var imidlertid misjonen en hjertesak for han, både i forkynnelse og bønn.
Det var mye folk som kom på møtene som Gunelius hadde på denne tiden. Han fortalt selv om et møte han hadde på Senja. Samlingen var i en heim og huset ble stapp fullt både i stua, gangen, kammers og på loftet. Selv sto han på gangen og «skrek for at alle skulle høre. Det var kaldt ut, opp mot 20 minusgrader, men i stua var det både varmt og kvalmt, så lampen holdt på å slukne. Jeg slet ofte vondt, og ikke bare skjorta, men også trøya ble våt av svette. Etterpå skulle jeg ligge på et iskaldt rom, men Gud var nær og sjeler ble vunnet for Gud.» (noe språklig revidert)
En av predikantene som Gunelius reiste mye sammen med på denne tiden, var Ludvig Hope. De ble venner i 1894 da Hope var i Harstad-området. Gunelius ble med på møtene og vitnet og sang, mens Hope talte. Hope kom tilbake til Harstad i august 1895, og var da forlovet med Jensine Iselvmo fra Målselv. En natt mens Hope var i Harstad, drømte han at Jensine lå syk. Dette uroet han så mye, at han fikk Gunelius med seg på en fisketur til Altevann i Bardu. Gunelius forsto snart at det ikke var fisken som opptok Hope. Før de kom til Altevann la de derfor om kursen og dro til Iselvdalen hvor foreldrene til Jensine hadde ei seter. Vel framme på seteren, kunne Jensine fortelle sin Ludvig at hun var blitt uhelbredelig syk og ikke ville leve lenge. Gunelius og Hope reiste mye sammen på møter den høsten, og de ba mye om at Jensine måtte bli helbredet. Det skjedde ikke, og Jensine døde 14. desember 1895.
Ikke lenge etter dette, kom en ny Jensine inn i Gunelius sitt liv. Det var Jensine Kristiane Johannessen fra Mannvik på Dønna. Jensine ble født 22. februar 1873 og var seks år yngre enn Gunelius. Foreldrene hennes var husmann med jord og skredder Johannes Jonsen fra Verdal og Nikolina Marie Jensdatter fra Dønna. Jeg kjenner ikke til detaljer om hvordan Jensine og Gunelius treftes, men 30. november 1897 ble de viet i Vik kirke på Sømna. Gunelius hadde da barnehjemmet i Reinfjord på Sømna som adresse. De nygifte flyttet heim til Gunelius sin gard på Grytøya, og han fortsatte som bonde, fisker og fritidsforkynner.
Emissær i Troms krets
På årets siste kretsstyremøte i Trom krets av Kinamisjonen, ble Gunelius Nilsen kalt til emissær i kretsen. Kretsstyret hilste den nye arbeideren med disse ordene: «Måtte det få lykkes ved Guds nåde at den altfor alminnelige sløvhet og åndelige død, ble drevet bort av et mektig pinsevær, som kunne bringe kraft og liv i de døde masser.» Troms krets omfattet på den tiden hele Nord-Norge, så distriktet Gunelius skulle dekke var mer enn halve Norge.
Gunelius var musikalsk, og spilte både gitar og orgel. Han hadde gitaren med seg på møteturene, og ble derfor ofte kalt for Gitar-Nilsen. Siden reisen ofte gikk til fots eller på ski, laget han sin egen gitar med 12 strenger og to halser. Halsen kunne tas av, slik at hele gitaren kunne legges i en mindre kasse og dermed lettere å frakte. Han bar gitarkassen på ryggen når han var på sine forkynneroppdrag. Gunelius kunne ikke vanlige noter, men han hadde laget seg sitt eget notesystem med tall-noter. På reisene sine plukket han stadig opp nye sanger, og noterte ned melodiene med sine tallnoter.
I sitt første reiseår, besøkte han de fleste bygdene mellom Vestfjorden og Tromsø. I tillegg til forkynnelsen av Guds ord og informasjon om misjonsarbeidet, stiftet han også noen misjonsforeninger der dette la seg til rette. I årsrapporten sin for 1904, fortalte han at han første halvår hadde besøkt blant annet Dønnes, Brønnøy, Vik, Vega og Vefsen. Det hadde ikke vært noen store vekkelser, men en og annen var blitt vunnet for himmelen.
Videre skrev han: «Er det noen som trenger hjelp fra Gud, så er det oss som reiser fra sted til sted for å vitne om ham. Men så får vi til gjengjeld en rik erfaring av hans aldri sviktende troskap. Summen av min erfaring også i år er at han selv er med, han svikter aldri.» Og: «Her oppe i vårt kjære Nordland er så kaldt og dødt. Men vi ser det lysner litt også her. Ta da Nordland med i deres bønner, at det også her må bli vekkelse.»
Senere på året fikk han imidlertid oppleve å stå i en vekkelse. Det var i Alfsvåg i Vesterålen. Mens denne vekkelsen pågikk, ble han tilkalt til en mann som lå for dødene. Det var Johan Arnt Bredesen, som ble kalt for Stor-Johan. Han var 214 cm høy og veide 177 kilo. Han var nygift og 43 år gammel. Nå var han blitt syk, og Gunelius fikk en lang og god sjelesørgerisk samtale med kjempen. Den endte med at Stor-Johan tok imot Jesus som sin frelser. Han ble også bedt for når det gjaldt helsa, men han ble ikke helbredet. I stedet fikk han flytte heim til Jesus, dagen etter at han ble frelst.
Sommerhalvåret 1904 kom han til ei bygd for å ha møte. Det var på det tidspunktet «skråpfisket» pågikk. Dette var et fiske etter torsk, i etterkant av at den hadde gytt og var på vei til havs. Ingen av de voksne i bygda hadde tid til å komme på møte, så Gunelius fikk kun ha et barnemøte og måtte deretter reise videre. Han var skuffet og reiste fra bygda med gråten i halsen. «Bortkastet tid», tenkte han. Nesten 40 år senere, var det et bilde av Gunelius i Utsyn i forbindelse med at han fylte 75 år. Etter det fikk han mange hilsener i posten. Et brev var fra ei aktiv misjonskvinne. Hun fortalte at hun hadde vært på det nevnte barnemøtet for neste 40 år tilbake. Ordet Gunelius hadde vitnet om hadde nådd hjertet til denne jenta, og hun hadde gitt sitt liv til Jesus på det «forgjeves» møtet.
Til Sandnessjøen
I 1905 bestemte Jensine og Gunelius seg for å bryte opp fra Grytøya og flytte nærmere Jensine si slekt. De fikk kjøpe garden Sandnes Øvre i Sandnessjøen og flyttet dit. Her ble de boende resten av livet, med unntak av ett par år i Bodø. De drev garden sammen, mens Gunelius fortsatte som emissær i Trom krets.
Reiseruta hans gikk fra grensa mot Trøndelag og nord til Tromsø. I 1906 har han notert at han besøkte Rana, Nesna, Lurøy, Dønnes, Alstadhaug og Træna før sommeren. Andre halvår fikk Salangen, Sørreisa, Bardu og Lenvik besøk av Gitar-Nilsen. I årsrapporten for 1910 fortalte han at han første halvår hadde hatt samlinger i Salten, Bodø og omegn, Skjærstad, Fauske, Sørfold, Kjerringøy, Gildeskål og Vefsen. Etter sommerferien besøkte han Herøy, Brønnøy, Vik, Bindal. Og han la til: «Overalt har jeg funnet åpne dører og snille venner.»
Leder i Nordland krets
Det viste seg snart at Troms krets var for stor og uhåndterlig. I 1912 vedtok kretsmøtet for Troms krets, som var på Skånland, at Nordland fylke skulle bli en egen krets. Navnet ble Nordland krets og omfattet hele fylket, med unntak av Ofoten og Vesterålen. Stiftelsesdatoen ble satt til 1. januar 1913. Gunelius Nilsen ble valgt til kretsens første formann og kretssekretær, en stilling han hadde til 1922. Etter den datoen, fortsatte han som emissær i Nordland krets fram til han ble pensjonist 1. juli 1932. Den nye regionen fikk sitt kretskontor i Bodø, og Gunelius og familien flyttet dit. Det ble imidlertid kun en kort periode i Bodø for familien, for allerede etter to år flyttet de tilbake til Sandnessjøen. Gunelius fortsatte imidlertid som kretsleder fram til 1922.
Det ble mye reising på Gunelius, og han reiste alltid på den billigste måte. Ofte gikk han til fots, syklet eller gikk på ski. Etter en tøff reise, fikk han lungebrann og det var så vidt han klarte å komme seg fra kaien og heim. Etter det hadde han ofte bronkitt og hoste, noe som hemmet han som forkynner. Selv skrev han om sine reiser i Kineseren i 1914:
«Jeg minnes en kvinne som ropte meg inn og ga meg mat og kaffe da jeg hadde gått i timesvis en vanskelig vei i dyp snø med kun telefonlinjen som veiviser. Jeg minnes den fattige mann som overlot meg den eneste seng de hadde. Jeg minnes ungdommen som kjørte meg og min kamerat en lang vei til det sted hvor vi skulle ha møte, og deretter en enda lengre vei til et sted hvor vi kunne bo. Ja, jeg minnes de mange som har gjort en langt større gjerning enn de ante, ved å ta imot en av Jesu små.»
Gunelius var en mye brukt sjelesørger. Både mens han var ansatt som emissær og etter at han ble pensjonist, fikk han utallige brev med sjelesørgeriske spørsmål. Og alle fikk svar. Mot slutten av livet ble imidlertid håndskriften så utydelig, at den var vanskelig å lese. Dermed ble det slutt også på den tjenesten.
26 år som pensjonist
Etter at Gunelius ble pensjonist i 1932, fortsatte han å tale som ulønnet emissær så lenge helsa holdt. Han hadde med ujevne mellomrom skrevet noen korte glimt til Kinamisjonens blad Kineseren. Etter at han ble pensjonist, kom det mange drypp fra Sandnessjøen. Jeg tar med to korte klipp:
«Jeg stoler på at de hender som greide å henge etter naglene de lange timer på korset, også greier å bære meg og alle hans frelste gjennom alt og inn for å se ham i hans fulle herlighet i evighetens lyse sal.» (1938)
«I det åndelige er vi alt for søvnige dessverre. Og kanskje spesielt vi på Helgeland. Derfor skriver jeg dette til oss som bor her mellom Rota og Heilhornet, mellom Majavatn og Saltfjellet: La oss «bli våken og styrke det øvrige som vil dø!» La oss som den rettferdig Lot ha angst for våre frender etter kjødet og kjempe i inderlig og varaktig bønn for deres frelse.» (1942)
I et brev fra 1945 til den nye kretssekretæren, Asbjørn Rannestad skrev han: «Så må du være velkommen hit til Helgeland. Det er vel ikke stort likere her enn i Kina. Men Gud kan også her gi høst etter mye gråt. Vår tro vil seire også her. Gud være takk.»
Etter hvert begynte helsa til Gunelius å bli så svak, at han fikk plass på aldersheimen i Sandnessjøen. Her bodde han de siste årene av sitt liv, og var klar i tanken til det siste. Han sovnet stille inn i august 1958. Kona Jensine døde i juli 1957.
Karl Byberg fra Målselv skrev i et minneord om Gunelius: «Det store ved Gunelius, var at han fekk eige den varme hugen til misjonsarbeidet alt til slutt. Og det største var at han elska Jesus frå unge år til han som olding sovna i den frelse han tok imot då Gud kalla.»
Også Utsyn hadde
minneord. De skrev blant annet: «Ikke mange gikk urørt bort der Nilsen var. Han
var sjøl grepet, - ikke bare av tjenesten han hadde mellom sitt eget folk, men
også av nøden i Kina. Han lærte folk å synge om Kinas mange millioner, som dør
uten Gud og uten håp. På en særlig måte fikk Gunelius bære fram Kinamisjonens
sak i Nord-Norge. Det var ikke lett, men Nilsen hadde evnen til å se lyspunkter
og håp i arbeidet selv om de var små. Det var som han så fram til dagen da
høsten kommer med fryderop.»
Kilder
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus NLM 1891-1991 (1991)
Olav Vegge: Glimt fra
Troms & Finnmark krets NLM 1891-2010 (2010)
Oscar Handeland: Ludvig
Hope (1955)
Tobias Salmelid:
Kristenliv i Midt-Norge: Misjonssambandets historie på Helgeland (1988)
Tobias Salmelid: Misjonssambandet
i Namdal- og Sør-Helgeland 1904-2002 (2004)
Trygve Lysaker: Trondenes
bygdebok (1978)
Gunnar Breimo: Gunelius
Mareli Nilssen: Gårdbruker og emissær. Helgelendingen nr.1 2015
Gunnar Breimo: Gunelius Nilssens
møte med Fredrik August Botzius. Helgelendingen nr.4 2015
Kineseren/Utsyn: Div.
artikler
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar