tirsdag 22. oktober 2013

Lebesbymannen


Lebesbymannen (t.v.) i oppdrag for NGO.

I midten av september 1991 ble en minnebauta over Anton Johansen avduket utenfor Lebesby kirke. Lebesbymannen fikk endelig et minnesmerke i bygda han var med å gjøre kjent.

Det var min svoger Peder J. Jenssen som var pådriver for å få denne minnebautaen reist. I ettertid er det også kommet en utstilling i kommunen over Lebesbymannens liv og syner.

Fra Sverige til Lebesby
Anton Johansen var født i Tärna i Sverige 24. mai 1858. Tärna ligger like over grensen for Helgeland. Det er litt ulike synspunkt på når han flyttet til Norge og Lebesby. Noen av hans slektninger var flyttet der før han, og han var i Lebesby første gang som 9 åring i 1867. Om han da ble værende i Norge eller om han reiste tilbake til Tärna vites ikke, men han og familien er i alle fall på plass i Bukta i Lebesby på midten av 1870-tallet. Her levde familien og Anton for det meste av fiske, men de hadde også et lite gardsbruk.

Anton ble etter hvert aktivt med i styre og stell i kommunen. Han var medlem av kommunestyret i 18 år, han var hjemmelsmann (rettsvitne) i 30 år og i samme periode var han også kirketjener.

Utenom fiske og jordbruk hadde Anton jobb i Norges Geografiske Oppmåling(NGO) i 26 sommersesonger. Her var han med geologer på oppmåling av Finnmark, og hans oppgave var i hovedsak å bære utstyr.

Av utseende beskrives han som liten og tykkmaget. Han hadde et stort hode mye skjegg og hår. I følge arbeidskamerater i NGO var han urenslig og særdeles nøysom. Andre ord som beskriver han er stillfarende, ærlig, rastløs og litt naiv. Han stiftet aldri egen familie.

Ellers betegnes Anton som dypt religiøs. Han var alltid i kirken under gudstjenestene og deltok aktivt i bl.a. bønnetjenesten.


Lebesby kirke med minnebautaen etter Lebesbymannen
(Wikipedia)
Syner
Lebesbymannen er mest kjent for sine syner. Det første synet fikk han i en alder av 26, i 1884. Da så han to av brødrene sin drukne i nærheten av Nordkyn. Dette synet fikk han samtidig som ulykken skjedde, men familien ville ikke tro han. Han fikk også flere andre syn eller minnelser som angikk lokale forhold.

Sitt mest kjente syn fikk han som 49 åring natta mellom 13. og 14. november 1907. Her hevder han at han fikk se den 1. verdenskrig. Men han så også en lang rekke med andre kriger, ulykker og naturkatastrofer, bl.a. Titanics undergang.

Intervju med Lebesbymannen

I 1913 ble han sterkt minnet om å reise til Oslo, Stockholm og Berlin for å advare de politiske lederne mot det han hadde sett skulle komme. En ny reise ble foretatt i 1914, etter at verdenskrigen virkelig var brutt ut. Han fikk snakke med flere fremtredende nordmenn og svensker, men Tyskland nådde han ikke før i 1919. Men der fikk han ikke snakke med keiseren slik han ønsket.

Lebesbymannen vakte etter hvert enorm interesse i norsk og svensk media. Han fikk store oppslag i avisene. Mange snakket om denne merkelige originale mannen med komager fra Finnmark. Noen tok hans syner til hjerte, andre så på han som en bedrager.  Men sikkert er det at ingen har satt Lebesby på kartet slik som han.

Anton Johansen

Religiøs svermer
Når jeg leser Lebesbymannens syner, kan jeg ikke konkludere med annet enn at det er svermeri. Han påberoper seg å få åpenbaringer direkte fra Gud, utenom Bibelen. Slik åpenbarer ikke Gud seg etter Jesu komme. Nå er Guds åpenbaringer avsluttet. Vi skal forholde oss til Skriften alene.

At noen kan ha synske evner, kan jeg hverken bekrefte eller avkrefte. Men det har i tilfelle ikke noe med Guds åpenbaring å gjøre. Noen av Lebesbymannens syner gikk i oppfyllelse, mange andre var helt klart feil. Vi gjør derfor klokt i ikke å legge vekt på slike åpenbaringer, enten det er fra Lebesbymannen eller fra nålevende selvoppnevnte «synske profeter».

Anton Johansen opplevde nok sine syner som blodig alvor og ingen ting tyder på at han gjorde og sa alt dette for egen vinnings skyld eller for noe bevisst bedrag.

Siste reise
Etter at Lebesbymannen hadde vært i Tyskland, reiste han tilbake til Lebesby. Men han ble ikke her lenge. Ved St. Hans tider i 1919 reiste han til Oslo. Her levde han i fattigdom fram til sin død 3. januar 1929, nesten 71 år gammel. Han siste ønske var å bli begravet i hjemkommunen Lebesby, og gravferden skjedde fra Lebesby kirkegård 25. januar 1929.

Ukjent avis og dato









Ingen kommentarer: