Erik Hansen Tou tok presteutdannelse i USA og ble misjonær under tøffe forhold på Madagaskar. Sine siste år var han prest i Amerika.
Språkstudiene i St. Augustin på sørvest-kysten av Madagaskar var endelig avsluttet for Elisabeth og Erik Tou høsten 1891. Familien på tre skulle om noen måneder bli til fire, men far Erik valgt likevel å legge ut på en farefull tur opp langs Onilahy elva, for å finne en plass der familien kunne startet sitt nybrottsarbeid. Han ville også få satt opp et hus til familien, før Elisabeth og barna kunne komme etter. Turen ble mer tøff for Erik enn han hadde sett for seg. Det var stammekriger i området og en stor skepsis til utlendinger. Han måtte derfor returnere med uforrettet sak.
Vel heime igjen i St. Augustin, sendt han bud på Madagaskars Livingston, den kjente misjonærkollegaen Peder Eilert Nilsen-Lund. Nilsen-Lund var ungkar, og hadde meldt seg frivillig til å reise til de farligste områdene på Madagaskar med Guds ord. Han kom til St. Augustin og hadde med seg flere innfødte medarbeider som skulle hjelpe familien Tou i det nye arbeidet de skulle starte. Nilsen-Lund og hans medarbeidere fulgte Erik på en ny tur langs Onilahy elva. Det ble en del vansker og forhandlinger også denne gang, men med Nilsen-Lunds diplomati og myndighet, kom de til slutt vel fram.
Etter en del forhandlinger med lokale høvdinger, ble det bestemt at familien Tou skulle få sin misjonsstasjon i Manasoa. Erik og medarbeiderne satte straks i gang med å rydde tomta og få opp hus til medarbeiderne og til familien Tou. Etter 3-4 måneder var endelig huset klart. Det var bygget av enkle materialer, med tak og vegger av siv og strå. På vei tilbake til St. Augustin, gledet Erik seg til å få se sitt barn nummer to. Han visste at tiden for fødsel for lengst var forbi. Da han endelig nådde fram, kom han til et sorgens hus. Med-misjonærene i St. Augustin kunne fortelle han at Elisabeth lå syk av barselfeber, og den lille gutten som ble født, hadde dødd kort tid etter fødselen, nærmer bestemt 13. mars 1892. Nå var det tid for begravelse, etter at Erik hadde fått sett sin lille sønn i kista.
Selv om Elisabeth fremdeles var syk etter fødselen, ble de enige om å reise til sin nye heim i Manasoa. Elisabeth var for svak til å gå, så de ble enige om å reise med kano opp elva. Det betydde imidlertid at de var mer sårbare for overfall, siden de ikke kunne skjule seg i skogen. Et stykke på vei opp elva, ble de oppdaget av noen kriger fra en av stammene. De tok familien til fange og truet med å drepe dem. Elisabeth ble under fangenskapet sittende helt rolig i kanoen, og Erik forholdt seg også rolig. Dette syntes krigerne var mistenkelig. De trodde at misjonærene hadde noen hemmelige tryllemiddel. De valgte derfor å sette misjonærene fri, men stjal all bagasjen de hadde med.
Oppvekst på Tau
Erik Hansen Tou ble født på Tau 11. oktober 1857. Far hans het Hans Andersen og ble født på øya Kvaløyna mellom Randøy og fastlandet på Hjelmeland. I 1842 flyttet Hans til Rennesøy og videre til Hetland og Randabergsiden av Kvernevik. Her fikk han arbeid på ei mølle. I Kvernevik traff han den fire år yngre Helga Serine Eriksdatter, og de ble gift i 1854. To år senere, høsten 1856, flyttet familien til Tau, hvor Hans hadde fått arbeid på Tou bruk, som hadde startet med produksjon av mel og øl i 1855. I mellomtiden hadde de fått datteren Anna.
Helga Serine og Hans fikk seks barn. Anna ble født i 1855, men døde av tyfus i 1867. Erik kom i 1857 og Bertel Andreas ble født i 1859 og ble bonde på Tjøstheim i Strand. Helmik Christian ble født i 1861 og døde samme året, kun åtte måneder gammel. Helga Serine kom i 1865 og ble diakonisse i Oslo, mens yngstemann Tønnes Esseus ble født i 1866 og overtok bruket etter foreldrene. Familien bodde ulike steder på Tau, før de fikk kjøpe en del av Prestegarden, som de kalt Roligheten.
Erik Hansen Tou ble født 11. oktober 1857 og ble døpt i Strand kirke 25. oktober. Han ble konfirmert 6. oktober 1872 med topp karakter, «utmerket god kristendomskunnskap, flid og forhold». Etter konfirmasjonen, fikk Erik arbeid på mølla på Tau, men etter noen år der, bestemte han seg for å emigrere til Amerika. Dette til tross for at han var odelsgutt. Det var et rikt kristenliv i Strand på denne tiden. I 1886 var det hele 12 kvinneforeninger for NMS i kommunen. Det er derfor ikke utenkelig at Erik allerede på det tidspunkt han dro til Amerika, hadde planer om å ta en presteutdannelse.
Til Amerika
Turen til Amerika gikk via Liverpool, og det var Nationallinjens dampskip Italy som fraktet emigrantene til New York, med avgang 4. mai. Denne reisen må ha vært spesiell, for etter ankomst New York sendte reisefølget et leserbrev til avisen Stavangeren 14. juni 1881, der de advarte andre mot å bruke dette selskapet. De forteller at de kom om bord i båten kl.10.00, og fikk ikke mat før kl.16.00. Middagen de fikk, skildret de slik: «Det var surt kjøtt, som luktet lang vei og suppe som lignet sølevann». Til kveldsmat «var det The, som de kalte det, med sirup i og brød som var både surt og salt».
De fortsatte: «Til frokost var det også samme sort brød, og det de kalte kaffe var noe brent sirupsvann. Slik har det vært hele tiden uten noen forandring på matstellet, så det har vært helt sørgelig slik vi er blitt behandlet. Ja, de fleste måttet til rekken og brekke seg, bare de så maten.» Videre forteller de at de kunne fått annen mat, men den var meningsløs dyr. Ei sild kostet hele 57 øre og ei halv flaske øl kostet 90 øre. De melder også om utstrakt tyveri virksomhet om bord. Brevet som var undertegnet av Erik Tou og 35 andre av passasjerene «m.m.fl», var tenkt til advarsel for kommende emigranter.
Vel framme i New York, satte Erik kursen mot Minneapolis. Her begynte han kort tid etter på Augsburg seminaret for å studere teologi. Dette seminaret ble drevet av den nordiske kirken Den forenede kirke. Erik var en flittig brevskriver, og holdt god kontakt med familien i Norge. I 1883 skrev han brev til sin yngre bror Tønnes, og advarte han mot å jobbe på Tou bryggeri. Det var så mange der som ble avhengig av alkohol, formante storebror. Tønnes lyttet ikke til broren, og derfor kom en ny formaning fra Madagaskar i 1902: «Jeg får alltid betenkeligheter når jeg hører at du arbeider på bryggeriet. Det er ikke noe velsignelse med det arbeidet. Jeg fordømmer ikke noen som arbeider der, for fattigmanns kår er harde. Man må ofte ta det arbeid som bydes, ikke det som ønskes»
På seminaret var professor Georg Sverdrup en sentral skikkelse. Han stiftet i 1885 en misjonsforening, og Erik Tou var en av de første som tegnet seg som medlem. Våren 1899 kunne endelig Erik avlegge teologisk eksamen, og 12. mai ble han ordinert til prest i Den forenede kirke. Da var det allerede bestemt at han skulle reise til Madagaskar som misjonær, lønnet av Den forenede kirke, men utsendt av Det Norske Misjonsselskap i Norge.
Karoline Elisabeth Knudsen
Da han ble ordinert, hadde han kona Elisabeth ved sin side. 19. april 1889 var han blitt viet til Karoline Elisabeth Knudsen fra Webster i Iowa. Elisabeth ble født i Vik i Gaular, øst for Førde i Sunnfjord, 31 januar 1867. Hun var altså nesten 10 år yngre enn Erik. Foreldrene hennes emigrerte til Amerika året etter at Elisabeth ble født. De slo seg først ned i Illinois, før de bosatte seg i Webster.
Så langt det er kjent, fikk de fem barn sammen. Herman kom i 1890, og han må ha dødd som liten. En gutt nevnt over, døde like etter fødselen, Anna Helga Serine ble født i 1898, en ny Herman i 1900 og Elisabeth i 1901. I 1892 tok Elisabeth og Erik til seg to gassiske barn, som het Marie og Walter Scott. Hva som sener skjedde med disse, er ukjent.
Tre år i tjeneste for NMS
Elisabeth og Erik Tou kom til Madagaskar høsten 1889. De skulle først bruke god tid på å lære gassisk, det offisielle språket på Madagaskar. Dette skjedde i havnebyen St. Augustin ved utløpet av den store elva Onilahy, sørvest på Madagaskar. Her ble de til høsten 1891, da Erik la ut på sin rekognoseringstur opp elva, nevnt over. Sønnen Hermann ble født i 1890.
Etter å ha blitt vel etablert på Manasoa stasjon, begynte de straks med misjonsarbeidet. Elisabeth arbeidet blant kvinnene i nabolaget, mens Erik i tillegg til arbeidet i Manasoa, også dro på turer til byer i nærhet. De var de første misjonærene i det sørvestlige innlandet av Madagaskar, og forholdene var krevende. Når familien trengte nye forsyninger, måtte Erik gå til kysten, en tur som tok tre dager og to netter. Turen var farlig, og han sto stadig i fare for å bli overfalt. For å lette på disse forholden, arbeidet Erik for å få tak i en dampbåt som de kunne gå opp og ned elva med. Han hadde fått broren Tønnes til å love å komme til Madagaskar å være kaptein på båten. Prosjektet falt imidlertid i fisk, av ulike årsaker.
Etter hvert fikk Elisabeth og Erik bygget kirke og et barnehjem. Det var en grusom skikk på de traktene, at barn som ble født på en «uheldig dag», skulle begraves levende. De regnet med at det var 200 barn hvert år, som led slik en grusom død. Ekteparet Tou vill prøve å berge flest mulig, og bygde derfor et barnehjem for disse ulykkelige barna. Barneheimen ble etter hvert Elisabeth sin hovedoppgave. Ellers drev de med opplæring i gassisk skriftlig og muntlig, og de startet en lærerskole og en presteskole.
Erik var nok en person med sterke meninger. Barnehjemmet var ikke noe kvalitetsbygg. Blant annet var de sanitære forholdene elendige. Barna gikk på do i et hjørne inne i huset, ikke i et eget utedo. En misjonslege påpekte dette overfor Tou, og sa at slike sanitære forhold var en stor smitterisiko. Dette avviste Erik, og forholdet mellom han og legen ble anspent. Andre misjonærer oppfordret Erik til å ta forhåndsregler mot mygg, som de sa var bærer av malaria. Dette hadde Erik ingen tro på. Han hevdet at malariaen kom av trekkfulle hytter.
Tre år i tjeneste for Den forenede kirke
I 1892 ble det bestemt at NMS skulle avvikle sitt arbeid i Sørvest-Madagaskar, og overlate det til den skandinavisk-amerikanske kirken Den forenede kirke. Elisabeth og Erik ville fortsette arbeidet i Manasoa, og gikk over fra NMS til Den forenede kirke. Arbeidet fortsatte som normalt, og familien Tou ble boende i sitt dårlig hus. Halvannet år etter at de kom til Manasoa, blåste en orkan huset overende, noe som medførte at familien fikk bygge opp et nytt hus med langt bedre standard.
I 50 års skriftet til NMS, beskrives forholdene på Manasoa slik: «Store savn og trengsler har Tous utholdt, før de fikk bygget et noenlunde beboelig hus. Kongen i området har heller ikke vært så snill som man trodde, så det har vært mye tungt å gjennomgå for våre venner.» Den nevnte kongen forbød lokalbefolkningen å selge melk til Elisabeth og Erik. De fikk heller ikke lov å ansette hushjelp eller annen arbeidskraft. Dette ble begrunnet med at Erik nektet å kjøpe slaver.
I tillegg til hovedstasjonen i Manasoa, som de kalte Augsburg, hadde Erik også tilsyn med menigheten på utestasjonen Kiliarvio. Elisabeth lærte seg det lokale språket anatosis, og for det opplevde hun stor respekt blant lokalbefolkningen. Elisabeth var ei myndig dame. En gang Erik var på reise, ble misjonsstasjonen overfalt av røvere. Elisabeth gikk da og hentet en flaske med lut og sa til røverne: «Her er oljen min mann ga meg til å forsvare meg med. Om ikke dere reiser nå kommer du til å bli blind». Røverne ble redde og stakk av. Mange beundret Elisabeth for hennes mot. Til dem som spurte om hun ikke var redd, svarte hun: «Nei, jeg leser en av de mange vakre salmene i Bibelen, legger meg i Guds hender og sover trygt».
I tjeneste for Lutheran Free Church
I 1895 opplevde Den forenede kirke en dyp splittelse. Kirken ble delt i to, og utbryterne kalte seg for Lutheran Free Church (LFC). Erik og Elisabeth gikk sammen med LFC, og denne kirken overtok ansvaret for misjonsarbeidet i Manasoa. Samme året ble Madagaskar en fransk koloni. Franskmennene påla skolene å undervise i fransk, som ble det offisielle språket. Erik kunne ikke fransk, og nektet å følge ordren. Dette førte til et anspent forhold mellom han og de nye myndighetene.
8. juni 1895 sendte Erik 20 gassere til kysten for å gjøre innkjøp. På vei heim, ble de overfalt av røvere. Røverne tok alt de ville ha, og kastet det de ikke ville ha. En av Erik sine ansatte ble skutt i hode av røverne, og drept. Etter at røverne hadde trukket seg tilbake med sitt røvergods, oppsøkte gasserne plassen de hadde blitt ranet, for å se om det var noe etterlatt som de kunne ta med seg. Det meste var ødelagt. De fant imidlertid ei krukke med mel, som de hadde gjemt 100 dollar i. Pengene hadde heldigvis ikke røverne oppdaget.
I julen 1895 skrev Erik et gledesbrev heim til Tau. Da hadde de feiret julegudstjeneste med 100 frammøtte og 23 nattverdgjester. I brevet skrev han videre: «Ja, du kan tro vi er glade, når vi ser at Herren vinner seier over hedningene og fører dem inn i sitt rike. Her er så skrekkelig mørkt. Alle menn er røvere og mordere. Alle mennesker her dreper ett eller flere av sine barn, alle både menn og kvinner her er horer og ekteskapsbrytere. Men når Herrens ord kommer til dem, så er det en og annen, som litt etter hvert blir dratt inn i Guds rike. En og annen, som prøver å slite seg løs fra helvetes og dødens og syndens lenker. Dette året har fem blitt døpt, og siden jeg begynte her, har jeg døpt 21.»
Tre år med ferie 1897-1900
I 1897 var det tid for familien Tou å dra på ferieopphold, etter åtte år på Madagaskar. De reiste først til Norge, hvor de besøkt Erik sin slekt på Tau. Det var imidlertid Amerika som var målet, så 29. februar 1898 gikk de om bord i Amerikabåten i Gøteborg, som tok dem over Atlanterhavet til New York. Herfra dro de videre til Minneapolis, hvor de ble boende fram til neste utreise.
Selv om det var friår fra misjonsarbeidet på Madagaskar, var det ikke fridager for Erik Tou. Han var stadig på farten i de norsk-amerikanske områdene og forkynte Guds ord og fortalte fra misjonsarbeidet. Han var en etterspurt forkynner, og var på møter nesten hver dag, og på søndagene kunne han ha opp mot tre møter. 14. juni 1898 fikk Elisabeth og Erik datteren Anna Helga Serina og i midten av januar 1900 ble Hermann født. Begge fødslene gikk bra, men Erik var på preiketur begge gangene. Inntektene til LFC gikk betydelig opp i 1898-1900, noe som skyldtes Eriks utrettelige reisevirksomhet.
Erik var ikke noen forfatter, men i tillegg til alle brevene som er nevnt, fikk han utgitt et hefte mens han var i Amerika i denne perioden. Det var et foredrag han hadde hatt, og som hadde tittelen: «Den lutherske frikirkes hedningemission paa Madagaskar. Et foredrag.»
Tre siste år på Madagaskar
Det ble ny utreise til Madagaskar for Elisabeth og Erik Tau. 1. september 1900 var de tilbake i Manasoa. Denne gang hadde de med seg to nye medarbeidere, John Dyrnes og diakonisse Alida Olen. Mens Tou sine hadde vært på ferie, hadde flere misjonærer vikariert på misjonsstasjonen. Det hadde vært noen tøffe år. Fire misjonærer hadde dødd og blitt begravet i Manasoa disse få årene. Årsaken var tropiske sykdommer.
I 1901 skulle tragedien ramme familien Tou med stor styrke. De hadde tidligere mistet to barn. 29. januar 1901 mistet de sitt tredje. Da døde den ett år gamle Herman. Elisabeth var da høygravid med sitt femte barn, og hun ble født 17. februar. Det var en jente, som fikk navnet Elisabeth, etter mor. Denne fødselen ble for tøff for mor, og Elisabeth Tou døde dagen etter fødselen, 18. februar. Hun var da 34 år gammel. Som om ikke det var nok, klarte ikke lille Elisabeth å overleve uten mor, og hun døde 22 juli 1901. Da hadde Erik mistet kone og to barn på ett halvt år. Han satt alene igjen, med sin datter Anna på tre år. Erik hadde etter at Elisabeth døde, skrevet til Amerika og fridd til Elisabeths søster, men han fikk nei.
Da ble det for mye for Erik. Han sa opp sin stilling og ville reise heim. Misjonen ba han innstendig om å bli værende, og han svarte ja. Ulykken var imidlertid ikke over med det. 1. september brøt det ut brann på misjonsstasjonen. Misjonsstasjonen med huset til Erik og det gamle barnehjemmet brant ned til grunnen. Erik mistet alt sitt jordiske gods, men heldigvis ble ikke noen mennesker skadd. Et nytt barnehjem som var under oppføring, ble heller ikke skadd, så barna kunne kort tid etter brannen flytte inn i sitt nye hjem.
Erik innså at han trenge ny kone, og valget falt på den nye diakonissen som var med i reisefølget fra USA. Hun het Alida Olen, og svarte ja da han fridde. Erik sendte brev til Alidas foreldre, og fikk deres samtykke til giftermålet. De ble gift våren 1903. Alida hadde svensk far som het John Erick Olen, og var født i Östergötland sør for Stockholm. Mor hennes var norsk og fra Gudbrandsdalen. Familien var bosatt i Minnesota, og Alida hadde seks søstre og to brødre i USA. Hun var født i 1876, og var altså 19 år yngre enn Erik.
Kort tid etter bryllupet, ble Erik alvorlig syk og var døden nær. Han kom seg imidlertid til krefter igjen, og kunne fortsette misjonsvirksomheten. Ikke lenge etter ble han overfalt av fire menn, men kom også denne gang gjennom prøvelsene uten store skader. Høsten 1903 var det tid for siste oppbrudd for familien Tou. Erik kunne se tilbake på 11 dramatiske år på Madagaskar, men Gud hadde vært med. I denne perioden hadde han fått døpt 200 gassere.
Prest i USA
Vel tilbake i Amerika, fikk Erik kall til å være prest i ulike kirker tilsluttet LFC. I 1904-09 var familien stasjonert i Sør-Dakota, mens de bodde i Nord-Dakota fra 1910 fram til Eriks død. I Sør-Dakota betjente han blant annet menigheten i Pukwana, Kiomball, Baily, Peno og Duncan. I Nord-Dakota: Braddok, Dawson, Kintyre, Klep og Napoleon.
Erik hadde datteren Anna
med inn i sitt andre ekteskap. Hun fikk ikke noe langt liv, og døde 24 år
gammel i 1922. Dermed var alle fem barna fra første ekteskapet døde. Med sin
nye kone Alida, fikk han to barn: Johanna Marie i 1905 og Erik Alf i 1912.
Begge disse ble over 70 år gamle.
Erik selv begynte å skrante med helsa da han nærmet seg 60 år. Sykdommen tok mer og mer tak, og han sovnet stile inn i sin heim i Napoleon ND, 14. november 1917. Han rakk akkurat å bli 60 år gammel. Den offentlige begravelsen var fra Zion kirke i Kintyre tirsdag 20. november. Alida levde til 1955.
Kilder
Erling Danbolt: Det
norske misjonsselskaps misjonærer (1948)
Georg Sverdrup: Samlede
skrifter i udvalg (1910)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Jan Alsvik: Strand
Bygdebok (1991)
Olaf Norlie: Norsk
Lutherske menigheter i Amerika (1918)
Torbjørn Greipsland red.:
Helt til jordens ende (2017)
Ona Søyland: Første
misjonær frå Strand. Preikestolen nr.2 2017
Sigmund Edland:
Demokratiutvikling i Det Norske Misjonsselskap… Ætt og heim 2016
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Setesdalwiki
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar