Sigbjørn Modalsli var fra Modalsli ved Sira. Dramatiske hendelser i Amerika, ble til kall og frelse for ham. Vel tilbake i Norge, ble han en landskjent vekkelsesforkynner.
«Du må sørge for at vi får besøk av Sigbjørn Modalsli!» Det var Pauline Brattebø som gav denne ordren til sin venninne Abigael Bjerkrheim. Pauline og Abigael var begge blitt frelst de siste par årene, i en stille vekkelse som gikk over Bjerkreim. Vekkelsen startet i 1898, det året Abigael og mannen Tønnes Bjerkrheim (Trygve Bjerkrheim sine foreldre) overtok garden etter Tønnes sine foreldre. Garden var en av de større i Bjerkreim, det hadde også vært lensmannsgard, de tok imot folk som trengte overnatting og i tillegg hadde de ei lita krambu. Abigael var den første som tok imot Jesus da vekkelsen brøt ut.
Tønnes Bjerkrheim ble ikke frelst samtidig med kona, men han ble strekt kalt av Gud og gikk vakt i to år. Tønnes hadde vokst opp med en far som var litt for glad i alkohol, og var derfor selv blitt totalavholdsmann. Abigael var en frimodig kristen. Hun vitnet ivrig for alle hun traff, også til kundene i kramboden. Tønnes var bekymret for at hun skulle skremme bort kundene med sine vitnesbyrd, men da fikk han svar på tiltale. «Å, kunder vil nok Vår Far i himmelen sørge for», svarte hun på mannens bekymring.
Pauline og Abigael ventet på et større gjennombrudd for vekkelsen. Nå var det gått to år siden de selv ble frelst. Pauline hadde hørt om en ungdom fra Modalsli, nordøst for Sira, som hadde stått i flere vekkelser i bygdene rundt heimtraktene. Nå øynet hun håp om at Gud kunne bruke han til et vekkelsens redskap også i Bjerkreim. Hun ba derfor venninnen sin om at hun måtte be Tønnes om å få presten i Bjerkreim til å skrive brev til Sigbjørn Modalsli, og be han komme til Bjerkreim. Modalsli kom, og Tønnes tok imot han. Møtene skulle være på skolehuset. Modalsli startet møtet presis på klokkeslettet som var annonsert, selv om det var få folk som var møtt fram. Men folket kom litt etter litt, og når Modalsli var godt i gang med talen, var skolehuset fullsatt.
Vekkelsen brøt ut fra første møte, og mange ble frelst. Modalsli var i Bjerkreim i åtte dager, men kom tilbake noe senere. Han besøkte da flere av de mindre bygdene i Bjerkreim, og Tønnes var skysskar, selv om han selv ikke var blitt frelst. Tønnes ble mer og mer urolig, men fant ikke fred med Gud. Det var blitt den 13. november år 1900. Tønnes ble minnet om et bibelvers han hadde hørt mane ganger på møtene den siste høsten. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh 1,7). Da rant lyset for Tønnes, og han ble født på ny.
Oppvekst ved Sirdalsvannet
Modalsli er tre små garder som ligger mellom tre Modal-garder og Sirdalsvannet, på østsiden av vannet, omtrent fem kilometer nord for Sira. På 1800-tallet var gardene veiløse, så all transport skjedde via Sirdalsvannet. På Modalsli var det Ola Modalsli som drev garden, som han hadde overtatt etter sine foreldre. Ola var gift med Karen Tonette Løland, fra Løland i Bakke, noen kilometer lenger øst. I tillegg til å være bonde, var Ola også en kjent bygdedoktor. Det var langt til nærmeste lege, så det kom godt med for folket langs Sirdalsvannet, at Ola kunne hjelpe til når nøden var stor. Ola var også kjent for sitt gode humør, og sine mange spillopper.
Familien på Modalsli økte etter hvert til seks. Den første som ble født, ble en odelsgutt, som fikk navnet Sigbjørn. Han ble født 4. juni 1867. Senere kom Syvert, Andreas og Tobine. Mor Karen, var en varm kristen, mens Ola ble frelst først på sine eldre dager. Modalsli ligger i et bratt terreng, og garden var derfor tung-drevet. Det ble mang og tunge bører opp og ned de bratte liene for gardsfolket. Sigbjørn arvet mye av farens lynne og temperament. Han hadde et veldig godt humør, og som faren, var han full av ideer og festlige påfunn. Sigbjørn var i tillegg intelligent, og lettlært. Allerede som barn tok han avstand fra den kristne tro.
Sin første undervisning fikk Sigbjørn på omgangsskolen på Modalsli. 2. oktober 1881 var det konfirmasjonsgudstjeneste i Bakke kirke på Sira. Sigbjørn Olsen Modalsli var nummer seks av konfirmantene. Mor og far satt på hver sin side i kirkebenkene, som skikken var. Den ene siden var for mannfolkene og den andre for kvinnene. Denne dagen skulle bli tung for Karen og Ola. Sønnen deres gjorde skandale. Han var svært bevisst på at han ikke var en kristen, og nektet derfor å svare på prestens spørsmål. Da han gikk ned trappa fra kordøra, så han at mor hadde røde øyne, mens far satt som knekt i kirkebenken. Da slo tanken ned i konfirmanten, at far hadde hatt mange tunge bører i Modalslia, men nå blir visst han den tyngste børa til far.
Etter konfirmasjonen arbeidet Sigbjørn på heimegarden, han var tross alt odelsgutt. Samtidig lengtet han etter mer utdannelse, og søkte og ble tatt opp på en toårig amtsskole på Tonstad. Dette var på 1880-tallet, ei tid med store brytninger i det norske folket, der rasjonalismen og ateisme bredte om seg. Her fikk Sigbjørn næring for sin gudsfornektelse, både gjennom lærere og mye rasjonalistisk litteratur som han fikk tilgang til på skolen. Han deltok ofte i diskusjoner, og prøvde å sette de kristen fast med sine mange ateistiske argumenter. Han var gløgg og full av liv, og ble snart en leder i ungdomsflokken, både på amtsskolen og heime på Sira.
Også etter amtsskolen, fortsatte han sitt verdslige liv i opposisjon til kristendommen, men han gjorde sjelden noe samfunnsmessig galt. Han møtte opp på husmøter og gudstjenester, men brydde seg ikke noe om det som ble forkynt. Vinteren 1887-88, deltok han som mannskap på en båt som drev vinterfiske utenfor Hidra. En dag tok lederen for båtlaget ordet og sa at han fra nå av, ville ha slutt på all banning og rått snakk om bord på båten. Hva var skjedd? Jo, lederen hadde kvelden før vært på møte på det store bedehuset Getsemane, i Kirkehamn på Hidra. Dette huset hadde Thormod Rettedal fått bygd, etter en vekkelse noen år tidligere. Nå var lederen for båtlaget blitt omvendt til Gud, og forlangte ett annet språkbruk av sitt mannskap.
Dagen etter møtte også Sigbjørn og flere av mannskapet opp på møte på Getsemane. De hadde ikke tenkt å følge i sjefens fotspor og bli frelst. Nei, de ville høre hva som foregikk på vekkelsesmøtet, og gjerne skape litt uro. Sigbjørn fulgt nøye med på talerens fakter. Spesielt merket han seg at taleren sa at han skulle si et par ord til slutt, men de par orda varte både 20 og 30 minutt. Etter møtet gikk Sigbjørn og flere av de uomvendte ungdommene, til en lund i nærheten, som ble kalt for Lysthuset. Sigbjørn var en god skuespiller, og underholdt de andre med å herme etter taleren og alle faktene hans. Etter som dagene gikk, ble imidlertid flere av mannskapet på båten frelst. En av dem sa rett ut, at han var blitt skremt når han så hvor forherdet Sigbjørn var. Han valgte derfor å ta imot frelsen.
Ett avgjørende år i Amerika
Ungdommen fra Modalsli ble etter hvert fanget av Amerikafeber. Han bestemte seg for å starte et nytt liv i Amerika. Heime var pakkingen av kofferten godt i gang, da Sigbjørn oppdaget at mor la konfirmasjonsbibelen hans oppi kofferten. Da reagerte ungdommen. Han ga tydelig beskjed om at noen Bibel ville han ikke ha i sin koffert. Med sorg i hjertet måtte mor ta ut igjen Bibelen, og kofferten ble lukket uten å inneholde Guds ord. Sommeren 1888 var Sigbjørn blitt 21 år, og han var klar for Amerika. Overfarten gikk uten problemer, og vel framme på den Amerikanske kysten, satte Sigbjørn seg på et tog, som hadde kurs mot Minnesota. Han ville begynne som skogsarbeider.
På togturen fikk han imidlertid sitt første skudd for baugen. En av passasjerene i samme vogn som Sigbjørn, lente seg ut vinduet for å se mer av landskapet. Men han så seg ikke godt nok om, for plutselig smalt det kraftig. Hode til denne passasjeren ble truffet av noe, og knust. Mannen falt momentant død om. Dette satte naturlig nok en støkk i Sigbjørn. Alvorstankene kom, og han tenkte med seg selv, at hvis dette hadde vært ham selv, ville han vært i helvete nå!
Vel framme i Minnesota, fikk Sigbjørn jobb som skogsarbeider langt inne i en av Minnesotas skoger. Her var arbeidslaget stasjonert på ei brakke, mens de arbeidet med tømmeret. Han mistrivdes med brakkelivet. Selv for han som fornekte Gud, ble språkbruken for røff. Han tok seg i å ønske seg en av leserne heime i Bakke, som arbeidskamerat. Han merket også at det fra hans indre begynte å stige opp ei bønn: «Herre, gi meg ikke lenger fred i mi synd.» En tid senere hadde arbeidslaget fylt opp ei vogn med tømmer. Plutselig gikk noe i stykker på vogna og noe av lasset falt av. Sigbjørn sin arbeidsformann fikk noen stokker over seg, og døde momentant. Det var den andre dødsulykken ungdommen fra Modalsli opplevde på nært hold. «Gud lar seg ikke spotte», tenkte han.
Tilbake på brakka, begynte han å lete i kofferten. Han hadde et stort indre ønske om at mor likevel hadde lurt Bibelen oppi kofferten hans. Men han fant snart ut at mor hadde gjort som han sa, det var ingen Bibel å finne. Da håpet han at hun kanskje hadde lagt ei annen kristen bok i kofferten. Han lette i en sidelomme, og oppdaget at der var det ei lita bok. Han så på boka, og så med en gang at det var Landstads salmebok. Han bladde i salmeboka, og oppdaget at det bak i boka, var trykket noen bibeltekster. En av disse teksten talte til han. Det var et ord fra Daniels bok 10,18: «Frykt ikke du såre elskede mann. Fred være med deg. Vær frimodig, ja, vær frimodig.» Da han hadde lest dette, sendte han salmeboka bort over bordet og ropte i sin nød: «Gud, du driver ap med meg! Jeg er ikke slik, og heller ikke har jeg vært slik, at dette passer på meg». Han syntes det hele virket meningsløst, men fortsatte likevel å lese både i salmene, og bibelversene bak i boka. Han kom til salme 626, «Nu har jeg vundet Og stridt den gode strid.» Da han kom til vers 4, rant lyset for Sigbjørn:
Her har jeg skjoldet! Nå
kampens tid går ut,
Jeg har beholdet den
sanne tro til Gud.
Hvor er der tvistet om
denne dyre skatt,
Hvor har han tvistet på
troen dag og natt,
Han som meg fristet, men selv er blevet matt.
Evangeliet gikk opp for hans hjerte, og han ble frelst. Dagen etter reiste han til nærmeste by for å kjøpe seg en Bibel, og etter dette ble Bibelen og salmeboka hans kjæreste bøker.
Nå var det avgjørende viktig for han å få fortalt mor at han var blitt frelst. Han satte seg til å skrive brev heim, og fortalte der hva som var hendt med ham. «Meg den største blant syndere, har fått tatt imot barmhjertighet», skrev han jublende glad. Spenningen heime på Modalsli var stor, da et amerikabrev dukket opp i posten. Mor kjente håndskriften, og var snar med å åpne konvolutten. Hun leste brevet flere ganger, men kunne nesten ikke få seg til å tro at det hun leste var sant. Derfor tok hun brevet med seg ned til båten ved Sirdalsvannet. Hun rodde tvers over vannet, til sin kjære kristne venne Andreas Mjåsund. Andreas hadde levd et tøft liv, men ble radikalt omvendt til Gud. Nå var han ofte på farten og forkynte Guds ord i bygdene langs Sirdalsvannet. Mor Modalsli gav brevet til Andreas, og spurte han flere ganger om hun kunne tro på det hun leste. Det var jo alt for godt til å være sant. Andreas var derimot ikke i tvil. Dette var ikke spillopper, nei, det var et ærlig vitnesbyrd fra en nyfrelst ungdom, trøstet han.
I Minnesota ble alle planer nå endret. Sigbjørn kunne ikke slå seg til ro i Amerika, han måtte heim til Modalsli. Ett år etter at han reiste vestover fra Norge, gikk kursen i motsatt retning. Sommeren 1889 kom utvandreren heim igjen, og startet på arbeidete med å overta heimegarden. Odelsgutten ville gå i foreldrenes fotspor. Han deltok for fullt på garden sammen med faren, samtidig som han startet med byggingen av egen bolig.
Bonde og fritidpredikant
Han hadde ikke mer enn satt sine bein heime på Modalsli, før han deltok på sitt første møte som nyfrelst. Dagen etter heimkomst var det husmøte på Modalsli. Ryktene var gått i bygdene rundt, om at gudsfornekteren som reiste til Amerika, var blitt radikalt omvendt. Det ble derfor sprengfullt i stua, da Sigbjørn fikk avlegge sitt vitnesbyrd for sine sambygdinger. Det var tydelig at det var skjedd en stor forandring med Sigbjørn, for nå møtte han opp hver gang det var samling om Guds ord. Og når Guds folk var samlet, avla Sigbjørn sitt vitnesbyrd. Det var ingenting som var så gildt for han, som det å samles med Guds folk og å tale og samtale om det som hadde med Gudsriket å gjøre.
Som uomvendt var han lederen for de verdslige ungdommene. Hans natur og ledergaver forsvant ikke da han ble frelst, men nå var det de kristne ungdommene som flokket seg om han. Sigbjørn gledet seg over å få tale Guds ord til vennene sine, og snart begynte de å be han tale også på de ordinære møtene. Det var tydelig at han hadde ei nådegave til å tale til vekkelse. Etter ei tid brøt det ut vekkelse i de ulike bygdene i Bakke sogn.
Andreas Mjåsund var en gammel kjenning av Sigbjørn og familien på Modalsli. Før han reiste til Amerika, var han ofte innom den 30 år eldre emissæren. Nå ble de nære venner. Sigbjørn tok ofte samme ruta som mor hans tok da hun fikk gledens brev fra Amerika. Sigbjørn hadde mye å spørre om og å snakke om, og Andreas var en god samtalepartner. Han så tidlig nådegaven til Sigbjørn, og tok ungdommen med ut på møter. Når det var planlagt møte i ei bygd, gikk ofte Sigbjørn fra hus til hus dagen i forveien, for å innby folket til samlingen om Ordet. Garden på Modalsli leverte melk til meieriet på Sandsmark. Når han kom dit, samlet han både de som arbeidet der, og andre som skulle levere melk, til korte andaktsstunder. Han hadde også god sangstemme, og stemte gjerne i en sang eller to, i forbindelse med andakten.
Det tok ikke lang tid før nådegaven til Sigbjørn blomstret. Det var ikke bare heime på Sira at det ble vekkelse. Han reiste stadig lenger bort, for å forkynne Ordet, og vekkelsen fulgte han. På Gyland ble mange frelst, og i Sirdal fikk han et nært vennskap til presten Lindeland. De hadde ofte møter sammen, og opplevde store vekkelser. I 1896 startet en vekkelse i Egersund ved Ludvig Hopes forkynnelse. Hope måtte imidlertid reise bort nokså snart, og da ble Modalsli tilkalt for å følge opp møteserien. Vekkelsen fortsatte, og mange kom til tro. I Egersund var det flere markerte ledere, som hadde tett tilknytning både til Kinamisjonen og Indremisjonsforbundet. Det var blant andre Br. P. Mugaas, brødrene Ole og Andreas Friestad og Adolf Birkeland. Modalsli hadde et radikalt lekmannssyn, som passet godt sammen med høvdingene i Egersund.
I perioden etter at han kom tilbake til Modalsli i 1889, opparbeidet Sigbjørn seg stor tillit i heimbygda. Han ble innvalgt i kommunestyret og var også en periode formann i fattigstyret. Det viste seg imidlertid ut over på 1890-tallet, at forkynnelsen av Guds ord tok stadig mer tid. Det endte derfor med at han sa fra seg garden og odelsretten til sin yngre bror, Andreas. Han reiste fritt som forkynner, men var mest ute på oppdrag for Kinamisjonen og Indremisjonsforbudet. Det var stadig nye vekkelser, både på gamle trakter og i nye bygder. I 1899 var det ny vekkelse i Sirdal, og også en større vekkelse i Hovsherad.
To år for Kinamisjonen
Kinamisjonene ble stiftet i Bergen i mai 1891. Mot slutten av dette tiåret, begynte noen fylker å danne egne kretser. I Rogaland var det Egersund og Stavanger som var hovedseter for Kinamisjonen. I Egersund var de fire nevnte menn sentrale skikkelser, mens i Stavanger var det det tobakksprodusent Gustav C. Gundersen, Ingvald M. Bowitz og Adolf Malmin som var sentrale ledere. Disse hadde arbeidet for å få stifte Stavanger krets av Kinamisjonen, og 4.-5. november 1900 hadde de kalt sammen til et stiftelsesmøte i Nygatens bedehus i Stavanger. Stiftelseskomiteen hadde allerede våren 1900 kalt Andreas Nebdal som kretsens første emissær. Sigbjørn Modalsli fikk også kall, men dette ble det ikke noe av før i september samme år.
Sigbjørn Modalsli møtte på stiftelsesmøte i Nygatens bedehus. Det var stor enighet om at det var på tide å stifte kretsen, men det ble noen debatt om hvor grensene skulle gå. Dette gjaldt ikke minst for grensen i sør. Her var Modalsli en aktiv talsmann for at kretsen ikke måtte følge fylkesgrensa, men også omfatte Flekkefjord prosti. Dette prostiet besto av kommunene Kvinesdal, Flekkefjord og Sirdal. Modalsli vant fram med sine argumenter om at «kristenlivet i Flekkefjord samstemmer med kristenfolket lenger vest», og Flekkefjord prosti ble innlemmet i Stavanger krets. Og slik har det vært siden.
I de kommende to årene reiste Sigbjørn Modalsli som forkynner, i hovedsak i den sørlige delen av Stavanger krets. Ofte reiste han sammen med Andreas Nebdal, men også med andre forkynnere eller alene. Vinteren 1900-01 var han mye på Feda, og da sammen med en norskamerikaner ved navn Gustav Adolf Dahl. Det ble en omfattende vekkelse på Feda. Under denne vekkelsen ga Modalsli misjonsbladet for Kinamisjonen, Kineseren, til 65 heimer på Feda. Dette kostet han like mye som han fikk i lønn av Kinamisjonen fra september til jul 1900. Vekkelsen fortsatte også etter nyttår i 1901, og spredte seg til både Fjotland og Flekkefjord. I Flekkefjord fikk han også stå i en vekkelse i 1903.
Våren 1902 arbeidet han for å samle kristenfolket på Sira i Bakke Indremisjon. Foreningen ble stiftet denne våren, og han fikk også med seg kristenfolket til å bygge Bakke bedehus. Dette ble innviet allerede 21. juni 1902, og da var Modalsli en av talerne. Tidlig på høsten 1902 var Modalsli for første gang sammen med sørlendingen Albert Lunde på en møteserie i Sokndal. Også her ble det vekkelse. Albert Lunde hadde utvandret til Amerika, og var nå tilbake i Norge for å forkynne Guds ord. Lunde hadde stor tillit blant vekkelsesfolket, men han hadde tatt gjendåp, noe som stengte noen dører for han i lutherske sammenhenger. Vennskapet mellom Sigbjørn Modalsli og Albert Lunde skulle imidlertid vare resten av Modalsli sitt liv.
Indremisjonær i Bergen og på Østlandet
Høsten 1902 bestemte den da 35 år gamle Sigbjørn Modalsli seg for å ta et kurs på predikantskolen til Indremisjonsforbundet i Bergen. Samtidig med undervisningen, skulle han også forkynne Guds ord. Albert Lunde var også i Bergen denne vinteren, og sammen fikk de stå i en stor vekkelse i byen. 8. februar 1903 la amerikabåten til kai i Bergen. Om bord var en ungdom fra Ryfylke som fire år tidligere hadde emigrert til Amerika. Det gikk imidlertid med han, som med Modalsli. Han ble radikalt omvendt, og reiste heim for å forkynne evangeliet for sine landsmenn. Ungdommen het Sven Foldøen. Han fikk vite at det var vekkelsesmøter i Bergen, og oppsøkte samlingen den kvelden. På dette møte fikk Sven avlegge sitt første vitnesbyrd i Norge, etter at han var blitt frelst. Sven var aldri redd for å si sin mening. Det gjorde han også om forkynnerne han hadde lyttet til på møtet i Bergen. Han syntes det ble lite med Albert Lunde, han virket stor i seg selv. Sigbjørn Modalsli derimot, hadde en forkynnelse som det var både ånd og kraft over, mente den heimkomne sønnen fra Foldøy.
Modalsli fortsatte som forkynner i Bergen og omegn ut mars 1905, med noen korter turer til andre steder på Vestlandet, i hovedsak i Romsdal. På slutten av året 1904, startet Albert Lunde en møteaksjon i Oslo. Det brøt ut en vekkelse, som skulle vare gjennom hele 1905 og 1906. I februar skrev Lunde til sin gode venn i Bergen, og ba Modalsli komme over til Oslo for å hjelpe til i denne vekkelsen. Modalsli fikk ro for at dette var Guds vilje. Han svarte ja til kallet, og Kristiania Indremission lovet han lønn fra april 1905.
Den store vekkelse fikk ny kraft og næring da Modalsli ble Lundes medarbeider. Møtene ble holdt i Calmeyergatens misjonshus, som hadde 3000 stoler i hovedsalen. Alle stolene ble fylt opp kveld etter kveld. I tillegg sto folk i midtgangene, og enkelte kvelder var det også stapp fullt på galleriet. For også å nå de fattigste delene av folket, leide Indremisjonen flere danselokaler i Oslo, hvor de hadde vekkelsesmøter. Overalt ble folk frelst. Siden Lunde var gjendøpt, var de fleste kirker stengt for han. Men Modalsli var statskirkemann og lutheraner, så han fikk også slippe til i noen av kirkene i Oslo. I 1905 hadde Modalsli også noen møter i Hof i Vestfold. Også her ble det vekkelse.
Da vekkelsen stilnet, ble Modalsli engasjert av Indremisjonsselskapet i perioden 1907-1916. Om han var formelt ansatt, er noe uklart, men det var fra Indremisjonsselskapet han fikk mesteparten av sin lønn. Generalsekretæren i Indremisjonen, Johan M. Wisløff, ble en god venn av Modalsli. Han sa en gang med et glimt i øyet at de to kun var uenige om en ting. Modalsli mente at det var Gud som skulle vise han direkte hvor han skulle reise og forkynne Guds ord. Wisløff derimot mente at Gud godt kunne vise Modalsli dette, også gjennom Wisløffs legging av reiserutene.
I 1907 var Sigbjørn Modalsli på plass i Drammen for å ha en møteserie. Også her gjestet Gud møtene med sin vekkende Ånd. Han ble stående i Drammen i mange uker. Ungkaren var nå blitt 40 år, men i Drammen blomstret kjærligheten. Gurine Bergitte Lindseth var 15 år yngre enn Sigbjørn. Hun var fra Hof i Vestfold, så det er ikke utenkelig at han traff slekta til Gurine under vekkelsen der i 1905. Nå bodde Gurine på hybel i Drammen, og arbeidet på et trelastkontor i byen. I 1908 ble Gurine og Sigbjørn gift, og de etablerte seg med et lite småbruk, kalt Knem, like sør for Svelvik. På Knem var det et stort hus, hvor de nygifte ofte brukte stuene til møtesal. Det ble Gurine som i hovedsak måtte ta seg av gardsdriften, siden Sigbjørn ofte var på møteturer. Men når han var heime, deltok også Sigbjørn med arbeidet på garden, noe som var god avkobling for han. Sigbjørn likte også å være i det lille snekkerverkstedet som sto på garden. Her samlet han krefter og inspirasjon til nye turer med Guds ord. Etter hvert fikk de fire barn, Karen (f.1909), Jakob (1911), Ole (1913) og Wilhelmine (1915).
I tiden etter at Karen og Sigbjørn stiftet heimen i Svelvik, var han stadig på reise med evangeliet. Selv om vekkelsene avtok, opplevde han også i denne perioden å få være Guds redskap til flere vekkelser. Bant annet var det en stor vekkelse i Sandefjord i 1912 og i Skottfoss i Telemark i 1916. 30. august 1916 gikk Sigbjørn for andre gang om bord i Amerikabåten. Denne gang var planen at han skulle være 2-3 måneder i Amerika og ha møter i Den norske evangeliske frikirke i USA. Mens han var i Amerika, gjorde situasjonen rundt den 1. verdenskrig det vanskelig for Sigbjørn å komme seg tilbake til Norge. Oppholdet i Amerika ble derfor betydelig lenger enn planlagt. Han var ikke tilbake i Svelvik før sommeren 1917. Overfarten gikk med et skip som fraktet tyske diplomater fra Amerika til Europa.
Forkynnelse i skrift og tale
25. juli 1912 var noen utvalgte forkynnere invitert heim til stua til Johannes Daasvand på Høyland i Sandnes. Daasvand hadde vært noen måneder i Amerika, og kom heim på nyåret 1912. Like etter heimkomst, giftet han seg med sin Othelia. Nå var han forkynner i Stavanger krets av Kinamisjonen. En av emissærene som var samlet i stue til Daasvand denne sommerkvelden, var Sigbjørn Modlasli. Og hva var årsaken til samlingen? Jo, to forkynnere på Sørlandet, Abraham Thomson og Didrik Andersen hadde stiftet et uavhengig misjonsblad som de kalte «Evangelisten», med Chr. Brøvig som redaktør. 25. juli 1912 var det tid for det første årsmøtet for stiftelsen, og her ble C. T. Dyrness, Albert Lunde, Sigmund Modalsli og Johannes Daasvand medutgivere av bladet. Modalsli bidro i årene framover med mange artikler og andakter. I perioden 1914-1918 var han styreformann for bladet.
Modalsli gav også ut noen hefter og bøker. I 1900-1905 gav han ut tre små hefter med taler og artikler. I 1917 kom det ut ei større bok, Bliv i Jesus, med mange oppbyggelige stykker. Den siste boka, Frelsen i Kristus, kom ut like etter hans død, og var også en prekensamling. Disse to siste bøkene ble til ved at Modalsli gikk fram og tilbake over stuegulvet og dikterte, mens kona skrev ned det han sa. Modalsli var radikal i sitt lekamannssyn. Han delt Ludvig Hope sitt syn på den frie nattverd, og da regjeringen i 1913 vedtok at fri nattverd var lovlig, sendte han brev til kirkeminister Bryggesaa for å få klarhet i hva vedtaket betydde. Svaret han fikk fra statsråden var helt tydelig: «Om nattverdforvaltningen er å si, at det for den enkelte kristne nå er fritt akkurat på samme måte som ved bruk av Guds Ord.»
«En tale av Modalsli var som et fyrverkeri», skrev redaktøren i avisen Dagen. En kollega av Modalsli skrev at forkynnelsen hans var mild og lokkende. Forkynnelsen hans dro de nyvakte til Kristus og hjalp dem å finne fred i Guds ord. «Som han selv står med tindrende øyne og taler om sin kjære Herre og mester og om herligheten ved livet i ham, slik får han også sine tilhørere oppvarmet og glade.» Han var opptatt av at de 10. bud måtte forkynnes, samtidig var han først og fremst veldig sentral i sin forkynnelse, hele tiden med et vekkende mål.
Mot målet
Da Sigbjørn Modalsli kom heim fra Amerika siste gangen, var han begynt å merke ei sviktende helse. Det var nyrene som sviktet. Senere fikk han også problemer med hjertet. Det siste møtet jeg finner annonsert, med Modalsli som taler, er i Arendal ungdomsforening søndag 8. desember 1918. I flere aviser ble det i slutten av mai 1919, meldt at Modalsli hadde sluttet som emissær i Indremisjonsselskapet på grunn av sykdom. 24. juli 1919 fikk han en hjerneblødning som han døde av. Han ble 52 år gammel. Det var Albert Lunde som etter Modalslis ønske, talte i begravelsen fra Svelvik kirke 30. juli. Teksten han brukte var fra Ordsp 10,7: «Den rettferdiges minne lever i velsignelse». Kona Gurine drev garden videre alene, fram til barna var voksne. I 1938 solgte hun garden og fikk bygget et nytt hus nærmere Svelvik sentrum. Her bodde hun resten av livet, til hun døde i 1972.
Kilder:
Arne Prøis I reinbuens
glans (1991)
Arne Prøis: Vekkelsens
budbringere gjennom hundre år (1995)
Flekkefjord Historielag
(1996) Grannen nr.2 1957. Samlingsblad til segn og soga for Flekkefjord og
bygdene.
Fredrik Wisløff Min far
var predikant (1965)
Fridtjof O. Valton: De
norske vekkelsers historie (1942)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1956)
Jens Rognsvåg Møte med
menneske (1967)
Josef Tungland Sven
Foldøen (1978)
Karsten Ådna Kristenliv i
Telemark (1955)
Lars Apeland: Bjerkreim
Kyrkje 150 år (1985)
Mathias Orheim: Livet
sjøl (1955)
Njål Tjeltveit
Bedehuskulturen (1987)
Olav Heskestad: Kyrkjeliv
i Lund (1962)
Ole Modalsli S. O.
Modalsli Et lite bidrag til hans minne Vårt Land.
Oscar Albert Johnson
Tønsbergs historie (1954)
Oscar Handeland Vårløysing
(1936)
Peter Hurlen Vend om.
Klassiske vekkelsesprekener (1947)
Sigbjørn Modalsli: Fire
taler (1900)
Sigbjørn Modalsli Du og
Jesus (1904)
Sigbjørn Modalsli Fra
vækkelsen i Norge. Taler. (1905)
Sigbjørn
Modalsli Bliv i Jesus (1917)
Sigbjørn Modalsli Frelsen
i Jesus (1919)
Trygve Vassvik: Bladet
Evangelisten. I livets tjeneste for livets Herre (1999)
Willy Haugestad: Hof og
Vassås kirker 800 år (1999)
Reinert Ersdal: Sigbjørn O. Modalsli. Grannen nr.2 1957
Digitalarkivet.no
Geni.com
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar