Deler av bedehusfolket ble tidligere kalt for den radikale lekmannsbevegelse, der nådegaver og vekkelsesforkynnelse var sentralt.
Men noe er blitt borte på veien. Denne bevegelse ble stiftet i en vekkelsestid, og Misjonssambandet (NLM) var en del av denne bevegelse. Det ble etter kort tid avklart at NLM ikke ville bygge opp sitt arbeid rundt den embetstenkning som fantes i Den norske kirke (DNK). Misjonsfolket avviste å la sine misjonærer bli ordinert og ønsket i minst mulig grad faste former i møtene i de nye forsamlingene på misjonsmarken.
Samtidig opplevde bedehusfolket store vekkelser, som satte sjelene i åndelig frihet. Ulike nådegaver ble gitt til og oppreist i forsamlingene. Lekfolket delte nattverden seg imellom, med en mannlig åndelig leder med tillit som forvalter. Misjonsfolket ble værende i DNK, som de så på som statens religionsvesen. Selv om det i kirken også da var mye liberal teologi, ble situasjonen endret da vrang lære ble en del av læregrunnlaget til DNK og kirken i tillegg ikke lenger er noen statskirke. Mange av NLMs ledere valgte derfor å melde seg ut av DNK, da dette skjedde med DNK etter årtusenskiftet.
NLMs store kirke-ideolog, var Ludvig Hope. Han forkynte som Guds ord, at kirken er Guds folk der forkynnelsen er rett og sakramentene forvaltes rett. Kirken er ikke ytre strukturer, nei, de er kun stillas, kirken er personer som er født på ny. Derfor kan vi ikke gå til medlemsprotokollen i kirker eller misjonsorganisasjoner for å finne kirken. Kirken er usynlig, i den forstand at kun Gud kjenner hjertene og vet hvem som er på himmelveien, og dermed er en del av den sanne Guds kirke.
Mye er endret blant den radikale del av lekmannsbevegelsen. Noe av det som undrer meg, er at den radikale lekmannsbevegelse rekrutterer medlemmer og ledere til bevegelser som har forlatt lekmannslinjen, og har havnet i en embetstenkning som er helt fremmed for den bevegelsen de har sine røtter fra. Samtidig opplever vi å ha ledere som anbefaler misjonsfolket å engasjere seg i valg til DNK, som i stor grad er blitt en vranglærende kirke. Videre høres antydninger om at misjonsfolket har heller lite å bidra med, når misjonskirkene ber om hjelp til å «bygge kirker». Til det er visst ikke lekmannsbevegelsen brukende. Mens vi før kjempet for vårt kirkesyn (jfr. ordinasjonsstriden, konflikten med den Tanzanianske kirke og i Norge, Hope og Steinar Hunnestad), er det i dag få som hever røsten for å fremme dette grunnsyn.
Min gamle bibelskolelærer, Johannes Eiken, sa ofte at «det finnes ingen annen kristendom enn vekkelseskristendommen». Det har han bibelens ord på. Kun den som har Sønnen, har livet. Den som ikke er åndelig våken, som ikke har liv i Gud, må vekkes til live ved forkynnelsen av evangeliet. Når vekkelsesforkynnelsen stilner og folket ikke gjennom forkynnelsen blir avslørt som syndere og vender om, får det også konsekvenser for forsamlingene. Da står vi alle i stor fare for å bli mer opptatt av stillaset, enn av Guds lam som bar bort min synd. I en tid som vår, bør vi være mindre opptatt med ytre former, og rope til Gud både for min sjel og for hele Guds folk. Det hjelper lite å bygge flotte foreninger og menigheter, hvis vi tappes for åndskraft og står igjen med en fasade uten liv.
Når Guds ord får virke syndserkjennelse og åndelig frigjøring, gis også et kall i fødselsgave. Et hellig kall til å dele evangeliet med andre. Til dette gir Gud menigheten ulike nådegaver til alle sine barn. Dette er gjennom historien blitt kalt for det alminnelige prestedømme. Alle kristne er prester. Det vil si at alle kristne har fått sin nådegave til å tjene Gud med. Ikke alle skal være predikanter, men alle har fått et kall til å være med å utbre evangeliet. Ikke alle skal være hyrder og eldste. Det er en tjeneste Guds ord sier at menn med nådegave og åndelig tillit skal være. Men er du frelst, har du en nådegave som menigheten skal bruke til tjeneste, oppbyggelse, forkynnelse og misjon.
For noen tiår tilbake, ble deler av bedehusfolket kalt for det myndige lekfolk. Det var ikke fordi de var spesielt myndige, men fordi de talte og lærte med myndighet det som Guds ord talte. Dette er veien for et fornyet misjonsfolk. Guds ord er vår eneste autoritet. Vi lever i og hviler i nåden ved tro. Guds ord alene. Troen alene. Nåden alene.
Må Gud se i nåde til oss!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar