Den 23 år gamle ungdommen, Knut Rettedal fra Forsand, hadde reist rundt som forkynner i Agder våren 1903. Han hadde virket sammen med sin kjente onkel, Thormod Rettedal, som gjennom et langt liv hadde vært en markert og landskjent forkynner og åndelig leder. Thormod var godt kjent i bygder og byer i Agder, og han ble tatt imot med åpne armer når han nå la ut på en ny møteturne. Den første tiden reiste de to sammen, men nå var de på hver sin kant.
Knut skulle ha noen møter på Høvåg, et par mil øst for Kristiansand. Det brøt ut vekkelse, og Knut ble værende i bygda lenger enn planlagt. En søndag skulle det være stor fest i Kristiansand by, og onkel Thormod ba Knut komme til byen for å delta på festen. I tillegg til de to Forsandbuene, skulle også biskopen delta. Biskopen het Johan Christian Heuch, og var 65 år gammel. Heuch var en landskjent biskop, som hadde stått i mange kamper mot vantroen. Opprinnelig var han veldig høykirkelig, men da han kom til Kristiansand, fant han sine beste venner blant det radikale lekfolket. Han deltok ofte på møter sammen med lekpredikanter.
Heuch og Thormod Rettedal var godt kjent fra tidligere, mens Knut hadde aldri truffet biskopen. Knut var unormalt liten av vekst, og selv om han var 23 år, så han veldig ung ut. Biskopen og Thormod satt ved et bord helt framme i salen, da Knut kom inn og hilste på dem. Da falt det ut av biskopen: «Kan den guttungen tale?» Onkel Thormod dro litt på smilebåndet, og svarte kort og kontant: «Nå skal me høyra!». Thormod hadde mang en gang gledet seg over forkynnernådegaven til nevøen, og han ble ikke skuffet denne gang heller.
Det kom ikke noen kommentar fra biskopen om «guttungens» forkynnelse, men ikke lenge etter hadde Knut en møteserie på bedehuset i Kristiansand. Biskop Heuch møtte opp på flere av møtene, men da satte han seg helt bakerst på galleriet. Han ønsket ikke at den unge emissæren skulle bli nervøs av å ha selveste biskopen i salen. Rettedal ble ikke klar over at han hadde hatt biskopen som tilhører, før i etterkant av møteserien. Han tok det som et tegn på at biskopen ikke hadde blitt helt avskremt av «guttungens» forkynnelse på den nevnte festen.
Helga og Knut Rettedal overtok bruk 1 på Rettedal i 1835. Helga var fra Nordland på Heia i Strand, men fra hun var 13 år hadde hun bodd hos det barnløse ekteparet Randi og Tarald Rettedal, som var hennes tante og onkel. Da Helga og Knut ble gift, overtok de driften av Rettedal, mot folge til Randi og Tarald. Da de gamle døde på midten av 1850-tallet, fikk Helga og Knut skjøte på garden. Familien økte raskt. De fikk først seks jenter, og til slutt to gutter. Den yngste av guttene het Thormod, og ble den landskjente emissæren og kristenlederen. Bror til Thormod, Rasmus, overtok garden på Rettedal etter foreldrene.
Rasmus ble født i 1847 og overtok garden i 1869, fire år etter at faren døde. I 1877 ble han gift med Elisabet Kristine Eliasdatter Nedre Espedal. Elisabet og Rasmus Rettedal fikk tre døtre og seks sønner i perioden 1878-1895. Nummer to i søskenflokken, og eldst av guttene ble født 22. juni 1880 og fikk navnet Knut, etter bestefar. Knut fikk vokse opp i en kristen heim, der både foreldrene og bestemor Helga (døde i 1888), var bekjennende kristne. Det var ofte predikanter både på besøk og overnatting i heimen, og onkel Thormod var ofte innom. De søndagene det var gudstjeneste i Forsand kirke, møtte familien opp på samlingen. De søndagene det ikke var gudstjeneste, samlet Rasmus familien til husandakt. Like før bestemor Helga døde, våren 1888, var Sivert Gjerde på besøk på Rettedal. Knut sto godt plassert mellom beina til bestemor, mens Sivert fortalte henne at hans største ønske var å bli misjonær i Kina.
Knut og de andre barna på Rettedal, fikk gå på omgangsskole på Rettedal. Utenom skolen var han med og hjalp til på garden. Det var ingen storgard han vokste opp på, de hadde fire kyr og 20-25 sauer. 23. september 1894 var de tid for Knut å stå konfirmant. Han må ha vært en flink elev, for presten har ført inn karakteren «meget god» i kristendomskunnskap. De første par årene etter konfirmasjonen, hjalp han antakelig til på garden heime hos far, og hadde muligens også noen småjobber på nabobruka.
I 1897 finner vi Knut på en gard på Sørnes på Sola. Da hadde han fått arbeid som dreng, med ei månedslønn på kr.60,-. Mens han var på Sørnes, var det en større vekkelse i Stavanger, ved Kinamisjonens predikant Lars Gimnes. Det var også møter i andre bygder rundt Stavanger, blant annet på Sørnes, hvor de som eide garden Knut arbeidet på, var kristne. Knut var liten av vekst og snill av lynne. Folket på garden trodde han var frelst. Det var også en annen dreng på garden på Sørnes. Han var mest kjent for å løpe etter jentene. Under vekkelsen samlet jentene seg på bedehuset, og denne andre drengen gikk dit for å treffe dem. Han satte seg på bakerste benk på galleriet, men Ordet nådde hjertet hans, og han ble frelst.
Dette vakte Knut fra hans selvrettferdighet. Han begynte å lengte etter fred med Gud, men fant ingen utvei. En morgen han gikk og kjørte ut møkk, så han at skodda lå ned over Lifjell i øst. Da kom plutselig et ord til han, som sto i Jesaja 44,22: «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!» Da rant det åndelige lyset for ungdommen, og han ble frelst. Ei av tjenestejentene på garden Knut arbeidet på, gav han boka «Veiledning til fred» av Rosenius. Denne leste han med iver, og fikk mye hjelp av som nyfrelst tenåring.
Forkynner i medgang og motgang
Knut Rettedal var 17 år da han ble frelst. Det tok ikke lang tid etter dette, før han ble med farbror Thormod på preiketurer. Han kjente imidlertid på et behov for mer utdannelse, og søkte seg derfor til et seks måneders kurs på Framnes Ungdomsskule, der Johannes Brandtzæg var styrer. Han forlot derfor Sørnes høsten 1898 da kurset startet, og ble i Norheimsund til kurset sluttet påsken 1899. Det var ikke internat på Framnes, så elevene bodde privat hos misjonsfolk i området. Elevene betalte kr.4,- per uke for kost og losji.
Da kurset sluttet, like før påske 1899, stanset Knut i Kvinnherad, sammen med en klassekamerat fra Karmøy, Jakob Alvestad. Her skulle de ha noen møter i påsken. Det endte med at det ble vekkelse i flere av bygdene i kommunen. Knut trivdes så godt på Framnes, at han valgte å ta et kurs også neste vinter, vinteren 1899-1900. Samtidig med skolen, var han også ute og forkynte Guds ord. Mot slutten av det siste kurset, fikk han et kallsbrev fra Brandtzæg. Brandtzæg var ikke bare styrer på Framnes, men han var også leder av Kinamisjonen. Kallsbrevet til å bli emissær for Fellesstyret var datert 3. mars 1900, og Knut takket ja til å bli månedsarbeider for Kinamisjonen. Etter skoleslutt flyttet han tilbake til Stavanger, og fikk arbeid som dreng hos Johanna og Aksel Gilje på Hetland prestegard. På Hetland hadde også Knuts søster Hanna arbeid som tjenestepike.
Farbror Thormod ble 51 år sommeren 1900. Han var i full reisevirksomhet for Kinamisjonen, og var høyt respektert som forkynner og leder. Det var derfor en god læremester Knut fikk, og onkelen merket tidlig at nevøen hadde ei klar og markert forkynnernådegave. Høsten 1900 gikk, med en omfattende møtevirksomhet for den unge predikanten. På nyåret 1901 merket han imidlertid at noe var galt. Han fikk stadig større problemer med stemmen, og like før påske sa det stopp. Knut både talte og sang på møtene, men det var tydelig at han hadde brukt stemmen feil. Han måtte derfor slutte som forkynner, siden stemmen ikke bar lengre. Han fikk da en jobb i et gartneri i Lier, like utenfor Drammen. Onkel Thormod hadde ofte vært på de trakter, så det er ikke utenkelig at det var han som skaffet Knut jobb.
Knut Rettedal ble i Lier fram til oktober 1902. Underveis i denne perioden på halvannet år, kjempet han både med Gud og seg selv angående den videre forkynnertjeneste. Han ba til Gud og sa at hvis han ble god igjen i stemmen, ville han fortsette å forkynne Guds ord. Han ble god, og reiste med båt tilbake til Rogaland. Båten stanset i Egersund, og her tok Knut kontakt med lærer Br. P Mugaas. Mugaas var en sentral leder i Kinamisjonen, men han var også lokal kontakt for Indremisjonsforbundet. Han ba Rettedal om å tale på en basar for Indremisjonen den kvelden. Knut svart ja til det, men så ville han reise videre mot Stavanger dagen etter.
Mugaas fikk imidlertid overtalt Knut til å stans litt lenger i Egersund-traktene, noe Rettedal lovet. Han ble sendt til Hellvik, litt lengre nord, og her brøt vekkelsen ut. Det er noe uklart hvor lenge han ble i Egersund-traktene, men det er sannsynlig at han ble der fram mot jul 1902. På nyåret 1903 tok onkel Thormod med seg nevøen på en møtetur til Sørlandet, der han blant annet opplevde hendelsen med biskop Heuch, nevnt i innledningen. Knut fikk god inngang på Sørlandet denne våren, med god drahjelp av sin kjente onkel. Men det var først og fremst hans sentrale forkynnelse, som vant tillit hos misjonsfolket i sør.
Det er noe uklart om Knut Rettedals ansettelsesforhold fram til 1924. I all hovedsak var han ansatt i forbundsstyrets (hovedstyrets) tjeneste, men mye tyder på at han også har hatt ett par korte perioder som ansatt i Stavanger krets. Onkel Thormod ble alvorlig syk i 1904, og døde 59 år gammel, i 1909. Etter 1903, reiste derfor Knut for det meste alene som forkynner. De neste årene finner vi Knut i vekkelser både i Vennesla (1905) og i Hægebostad (1906) og som taler sammen med Ludvig Hope og Lars Johnsen på kretsmøtet for Agder krets i Hornnes (1906). I Hægebostad ble det stiftet forening for Kinamisjonen i forlengelsen av vekkelsen.
Han var nok blitt preget av onkelens radikalitet, så da Ludvig Hope gikk i spissen for å få nattverden fri, støttet Knut dette fullt og helt. Det fikk konsekvenser, for de fleste prester og mange bedehusfolk var redd denne radikaliteten. I 1904 skulle Knut tale på noen møter i Haugesund. Før han slapp til på bedehuset, ble han innkalt til flere samtaler med en av de åndelige lederne, for å gjøre rede for sin lære. Knut reagerte på denne overhøring, og det kunne bli en ganske krass ordveksling. En gang ble Knut sendt på dør, men «forhøreren» angret seg og kalte Knut inn igjen. Det hele endte med at Knut fikk lov å tale i Haugesund.
Når Knut forkynte Guds ord for første gang heime på Forsand, har jeg ikke opplysninger om. Men den dagen han gjorde det, satt alle de gamle kristne og fulgte veldig nøye med. De ville både lytte til vitnesbyrdet, og prøve læren. Da møtet var ferdig, sa en av de eldste i flokken, Elias M. Espedal (1819-1909), som var morfar til Knut, at det han hadde hørt fra barnebarnet var i overenstemmelse med barnelærdommen, og at Knut var hjertelig velkommen til Forsand som emissær. Knut hadde også to yngre brødre som ble predikanter. Det var Elias og Toeodor Rettedal. Disse ble imidlertid ikke så kjente som sin storebror.
I 1906 skjedde en hendelse som skulle følge Knut resten av livet. Han var på en møteserie på Tveit, like utenfor Kristiansand. Underveis pådro han seg en influensa, som utviklet seg i alvorlig retning. Han bodde da hos en lærer Mjåland, og her ble han værende i flere uker. Feberen lå og svinget rundt 40 grader, og han hadde kraftige feberfantasier. Legen som så til Knut, gav han medisiner, men disse fikk ikke dempet feberen. Etter hvert sa legen til Mjåland, at hvis Knut overlevde sykdommen, ville han enten bli idiot eller lam for resten av livet. Årsaken til det, var ifølge legen, at den høye feberen hadde skadet hjernen til Knut.
Knut selv merket at han svevde mellom liv og død, og ba til Gud at Han fikk gjøre med ham som han ville. «Vil du ha meg til himmelen, så gjør det. Vil du la meg leve, så må det være for at jeg skal få forkynne om deg.» Etter hvert begynte det å gå rykter om at Knut var død. Det gikk så langt at det sto melding om «dødsfallet» i flere aviser, og noen trykket til og med minneord om Knut Rettedal. Knut slet med å sove om nettene. Ei natt fikk han en god søvn i fire timer uten å våkne. Da han våknet, var feberen borte, sykdommen var over og han hadde ingen skader i hode. I ettertid fikk han vite at en flokk troende venner hadde kommet sammen for å be for ham, og det skjedde omtrent samtidig med at han plutselig ble frisk. Knut så på det som hendte som en direkte inngripen fra Gud.
Intens møtevirksomhet og teoretisk påfyll
Etter at Knut ble frisk igjen, fortsatte han med en intens reisevirksomhet over store deler av Sør-Norge. Nå var han ofte taler, sammen med høvdingene fra Oslo. Spesielt ofte var han sammen med Ludvig Hope. I 1907 var de to sammen på kretsmøtene for Stavanger krets på Hjelmeland og for Nordmøre krets på Kyrksæterøra. Han fikk også anledning til å være med å innvie bedehuset «Betel» på Bersagel ved Riska. I 1908 var han med å starte forening for Kinamisjonen på Øyer i Gudbrandsdalen. Dette skjedde under en møteserie han hadde der.
På et stevne på Jelsa i Ryfylke, var han taler sammen med Br. P. Mugaas, Ludvig Hope, Lars Gimnes, Tønnes Frøiland og Anna Kro. På denne tiden pågikk striden om fri nattverd, og kirken på Jelsa ble stengt for Kinamisjonsfolket. På lørdagen var det pøsregn og misjonsfolket ba om sol, slik at stevnet kunne bli arrangert i friluft. Da stevnedagen rant, skein sola fra klar himmel. Misjonsfolket takket Gud for været som gjorde det mulig å samles, selv om kirken var stengt. Året etter var han på nytt taler på kretsmøtet for Stavanger krets. Også da ble kirkene stengt for Kinamisjonens talere på grunn av nattverdstriden. Dette året fikk Knut også stå i en større vekkelse på Eid i Romsdal.
Midt i all reisingen, kjente Knut på en uro om han var på den plassen Gud ville han han. Møtet med Sivert Gjerde i barndommen hadde satt sine spor, og han lurte på om det var i Kina Gud ville ha han. Samtidig med denne uroen, kjente han også behov for å studere Guds ord grundigere. Det endte med at han søkte om plass på misjonsskolen på Framnes og ble opptatt som student i perioden 1910-12. Etter to år på skolebenken, og samtaler med misjonens ledere, fikk Knut ro for at han skulle fortsette som predikant. Vi kan ikke ta med mange detaljer fra hans reisevirksomhet de følgende årene, men kan nevne at han i 1919 fikk stå mange uker i en vekkelse i heimbygda Forsand, sammen med ett par ungdommer. I 1920 sto han i en stor vekkelse i Oslo, mens han i 1921 ble innleid av Indremisjonsselskapet til en møteserie på Ålgård. Vekkelsen brøt ut også her, og det ble en av de største vekkelsene som har gått over denne bygda. I 1922 skulle han tale på et møte på Halsnøy i Kvinnherad. Knut var svært kort av vekst, og talerstolen på Halsnøy var høy. Da Knut skulle tale, var det så vidt at øynene hans kom over talerstolen. Da han så ned på forsamlingen, så han en flokk misjonsvenner som hadde knekt sammen av latter. Men Knut lot seg ikke vippe av pinnen. Han fikk tak i noen vedkubber som han sto på, og dermed kom han opp i normal høyde.
Selv om Knut opplevde mange oppturer og fikk stå i flere vekkelser, var det også noen nedturer. I 1912 var han sammen med Ludvig Hope på kretsmøtet i Kristiansund. De to skulle videre til kretsmøtet i Langesund for Skien krets. Men underveis ble det sykdom i familien til Hope, og han måtte melde forfall. Rettedal fikk da beskjed av Hope at han måtte reise alene til Langesund, men da protesterte ungdommen: «Det kan jeg ikke, å ta din plass på stormøte, nei, det forstår du at ikke går.» Hope gav seg imidlertid ikke, og Rettedal måtte reise. Han tok båt fra Stavanger. Da båten ankom Arendal, kom det to menn om bord som var utsendinger til kretsmøte i Langesund. De oppsøkte Knut, mens båten enda lå til kai, og spurte etter Hope. Da han fortalte at Hope ikke kom, og at det var han selv som skulle vikariere, så de på hverandre og gikk fra Rettedal. Han så at de vekslet noen ord seg imellom, før de tok bagasjen og gikk i land. Når ikke Hope kom, kunne det være det samme med hele kretsmøtet. Dette gikk tungt inn på Knut, men kretsmøtet ble så åpent og godt, at misjonsfolket sent glemte det som ble forkynt.
Bryllup og familie
Knut hadde en tid tenkt at det var best for han som forkynner på landsbasis, og ikke vær gift. Men etter hvert kjente han på et savn av å ha egen familie. På sine mange reiser, ble han kjent med ei kjekk jente fra Klungsør i Herøy prestegjeld i Møre og Romsdal. Hun het Karen Marie Amalie Rasmusdatter Klungsør og var ni år yngre enn Knut. Bryllupet sto i Herøy kyrkje 7. juni 1912. Knut var da 32 år, mens Karen var 23.
Knut var odlesgutt, og da han ble gift, flyttet de nygifte til Rettedal med tanke på å overta garden etter foreldrene hans. De drev garden sammen med foreldrene hans i seks år, men da innså de at det ikke var enkelt å få økonomien til å gå rundt. Det var også tungvint med tanke på hans forkynnergjerning. Han frasa seg derfor odelsretten, og hans yngste bror Gustav overtok noe senere bruket etter foreldrene.
Karen og Knut fikk to døtre. Den eldste het Elisabet, og ble gift med skipsfører Nicol Hjort Olsen. De bodde i Stavanger. Den andre datteren het Ester, og ble gift med predikant i NMS og sener prest i Rauland, Tjøme og Kristiansand, Tormod Andreas Gilje. Da Knut gav fra seg garden på Rettedal, flyttet familien til Hinna, hvor de ble boende til 1924.
I opposisjon i Stavanger krets
Knut Rettedal forlot etter hvert noe av farbror Thormods radikalitet. Dette førte til at han kom i opposisjon til deler av misjonsvennene i Stavanger krets. Dette gjaldt ikke minst dem som sto last og brast med Sven Foldøen.
Under kretsmøtet i 1912, luftet kretsformann Mugaas et forlag om at kristenfolket i Sør-Rogaland burde starte en kristen Ungdomsskole. Kretsmøtet ba om fortgang i saken, og oppnevnte en hurtigarbeidende komite for å se på saken. Til denne komiteen ble Mugaas, Johannes Daasvand og Knut Rettedal valgt. De kom snart til en delt konklusjon. Mugaas og Rettedal gikk inn for å bygge en skole sammen med andre organisasjoner, mens Daasvand mente at Kinamisjonen burde stå som eier. Kretsstyret støttet flertallet, og Solborg Ungdomsskole ble reist som et samarbeidsprosjekt.
Sven Foldøen var i Amerika da dette vedtaket ble fattet. Han var rykende uenig med kretsstyret, og støttet Daasvand sitt syn fullt og helt. Vel tilbake i Rogaland, satte han i gang en aksjon for å få omgjort vedtaket, og å samle støtte til at Kinamisjonen skulle bygge egen skole. Debatten i kretsen gikk livlig, helt fram til kretsmøtet i 1919. Til dette møtet forelå det et forslag fra bl.a. Foldøen, om at kretsen skulle bygge sin egen Ungdomsskole. Kretsstyret sto på sitt, men stemningen i misjonsfolket gikk med Sven. Avstemmingen viste at 170 stemte for forslaget om en egen skole, mens kun åtte stemte mot. De åtte var kretsstyret og Knut Rettedal. Dermed var Tryggheim Ungdomsskole på Nærbø en realitet.
Det var tydelig at det var delte meninger i Stavanger krets om Knut Rettedals forkynnelse og profil. På en forkynnersamling i 1912, tok ett av kretsstyrets medlemmer kraftig i. Han påsto at Rettedal førte folk til helvete med sin forkynnelse. Hva han mente var galt med Rettedals forkynnelse, har jeg ikke funnet ut av. Kanskje hadde det sammenheng med det som ble heftig debattert på en samling i 1915. Da var spørsmålet, om når de vakte kan betraktes som Guds barn. Foldøen og Thorvald Ladstein argumenterte kraftig for at det går an å være vakt, kalle seg for en kristen, bekjenne synder og tro på Gud – med hode, uten å være frelst. Knut Rettedal sto hardt imot dem og mente at disse kunne være frelst, selv om de ikke hadde opplevd «Ordets tilsagn på en følbar måte».
Det var flere saker som skapte avstand mellom Rettedal og de radikal i Ryfylke. Flere av ryfylkebuene hadde knapt et luthersk dåpssyn. Rettedal var tydelig luthersk i denne saken. Han holdt et foredrag om dåpen, som ble gitt ut på Gry forlag. Han hadde også et avvikende syn på de ufrelstes tilstand etter døden, på behovet for utdannelse for forkynnerne, samarbeid med andre misjonsorganisasjoner og etter hvert også i spørsmålet om kvinners tjeneste. Han var lenge markert motstander av kvinnelige prester, men under GF i 1941 viste det seg at han hadde skiftet syn, i alle fall i spørsmålet om kinners stemmerett. Da sto han sammen med Marie Monsen, som han beundret for sin tjeneste i Kina, og argumenterte sterkt for at generalforsamlingen måtte åpnes for kvinner. Han argumenterte blant andet med følgende: «Det er vanskelig å forstå at Misjonssambandet har grunn til å anse seg for mer bibeltro enn organisasjoner som NMS, Santalmisjonen, Indremisjonsselskapet, ImF og de aller fleste andre kristne organisasjoner i Norge, Sverige og Danmark, når de nekter kvinnene stemmerett i GF.»
Også under GF i 1949 argumenterte han for kvinners stemmerett, men ville holde fast ved at bare menn skulle være medlemmer av hovedstyret. I 1952 gav han ut på et eget forlag, heftet «Kvinnens plass og rett i misjonsarbeidet». Her argumenterer han for kvinners rett til å delta på likefot med menn i misjonen. Han hadde imidlertid svært få støttespiller i denne kampen, og det svekket nok ytterligere hans tillit i Rogaland. Olav Golf, som har skrevet en liten biografi om Knut Rettedal, mener at kona Karen påvirket endringen av hans syn på kvinnens tjeneste. Men den sterkest innflytelsen på han i denne saken, hadde kanskje Marie Monsen.
Til tross for sin strid med Foldøen og hans folk, hadde Knut Rettedal gjennom sin forkynnelse og undervisning fremdeles stor tillit blant misjonsfolket. Da kretsstyret i Stavanger krets var på jakt etter ny kretssekretær etter Mugaas i perioden 1936-40, sto Rettedal høyt på ønskelista. Han svarte imidlertid nei til dette kallet.
Kretssekretær i Agder
I 1924 fikk Knut Rettedal et nytt kall. Han var veldig godt kjent med misjonsfolket på Sørlandet, og nå trengte de ny kretssekretær. Knut ble rolig for å svare ja til kallet, og dermed ble det oppbrudd for familien. De ble boende i Mosby, mens han var i denne stillingen. Det er ikke mange opplysninger jeg har funnet fra tiden hans som sekretær, men ting tyder på at han hadde større gaver som forkynner enn administrator. Han kunne være noe egenrådig av natur, og ifølge Golf, viser flere brev i NLMs arkiv at det var flere større og mindre konflikter og samarbeidsvansker mellom Rettedal og kretsstyret og også med hovedkontoret.
På storsamlingene var han en ivrig debattant. Samme året som han begynte som kretssekretær i Kristiansand, fremmet han et foredrag på GF om arbeidet blant barna. Han foreslo at det burde opprettes en stilling på landsbasis, der vedkommende kunne reise landet rundt for å inspirere til å starte arbeid blant de yngste. Forslaget ble vedtatt på GF, og ikke lenge etter ble en person ansatt i en slik stilling.
På generalforsamlingen tre år senere foreslo Rettedal at det skulle startes et nytt kull ved misjonsskolen. Det hadde da vært pause siden 1921, på grunn av vanskelig økonomi og usikkerhet om veien vider i et urolig Kina. Også denne gang fikk Knut misjonsfolket med seg, og det ble bestemt oppstart av ny misjonsskoleklasse fra høsten 1928.
Som flere av Kinamisjonens forkynnere, fikk også Rettedal kall fra Amerika til å komme over å forkynne Guds ord noen måneder. 4. november gikk han om bord i Stavangerfjord som da ankom Kristiansand fra Oslo, på vei til USA. Stavangerfjord endte opp i New York, men Rettedal skulle til andre siden av landet. Han ankom Seattle 11. desember i 1929 og ble på Vestkysten i noen måneder. Han var tilbake i Kristiansand i mai-juni 1930. Tilbake i Norge, innså nok Rettedal at det ikke var hans kall å være kretssekretær. I 1931 gikk flyttelasset tilbake til Hinna, og Knut kunne konsentrere seg om forkynnerkallet.
Forkynner og lærer som hovedkall
Fram til han ble pensjonist i 1950, reiste Knut trofast med Guds ord i hele Sør-Norge. Jeg har ikke funnet spor etter mange turer til Nord Norge, men i 1949 fikk han seg en tur til Bogen i Ofoten. Sommeren 1949 deltok han som taler på flere sommerskoler rundt om i landet. Han hadde avsluttet sommerskolen på Framnes søndag 13 juni, og skulle starte opp på neste sommerskole onsdag 17. august. Det var på en sommerskole i Troms og Finnmark krets, nærmer bestemt i Bogen, mellom Evenes og Harstad. Da tok han først toget fra Voss til Oslo, derfra til Stockholm og videre derfra til Narvik. Fra Narvik gikk det korresponderende buss til Bogen. Her ble han imponert av en flokk ungdommer fra Troms som først hadde syklet 11 mil til Salangen, for så å sitte på med lastebil de 13 siste milene fra Salangen til Bogen. Etter at møtene i Bogen var ferdig, gikk turen sørover i Norge med buss og tog. Neste stopp var Majavatn på grensa til Trøndelag, hvor Helgeland krets skulle ha sin sommerskole, med Knut som taler. Etter noen gode dager på Majavatn, fortsatte Rettedal til et tett møteprogram i Namdal, lagt opp av kretssekretær Arthur Kråkens.
Etter sju år på Hinna, flyttet familien til Bygdø ved Oslo i 1938, ukjent av hvilken grunn. Etter krigen startet NLM med en midlertidig bibelskole på Drottningborg, og her var Rettedal timelærer. Han hadde også noe undervisning på Fjellhaug. Misjonær Jon Jøssang forteller i boka si, at Knut underviste i Salmenes bok, ett av årene Jøssang gikk på misjonsskolen. Han nevner at Rettedal brukte mange eksempler fra sitt forkynnerliv i undervisningen, og så siterte han til alle tider den engelske stortaleren Spurgeon. Som tidligere nevnt, var Rettedal liten av vekst. En dag var Jøssang usikker på hvem av lærerne som skulle ha neste time. Han spurte klassekameraten Gunnar Kjærland, og fikk til svar: «Spurgeon i lommeformat».
Knut Rettedal var også en flittig skribent. Han gav ut to av sine taler i hefteformat, og skrev heftet om kvinners tjeneste etter at han var blitt pensjonist. Men det var først og fremst artikler og andakter i Kineseren og andre blad han brukte pennen til.
Siste år
I 1957 gjorde Karen og Knut Rettedal oppbrudd nok en gang. Knut var da blitt 77 år, mens Karen var 68. Nok en gang var Stavanger målet, og denne gangen ble det den siste flytteprosessen. De fikk flytte inn i heimen til datteren Elisabet og svigersønnen Nicol, som bodde like i nærheten av Solborg Ungdomsskole. De fant sin plass i Salem i Stavanger, men møtte også opp på gudstjenester på Solborg når det ikke var samling i Salem. Også etter returen til Stavanger, tok Knut ett og annet møte.
Knut Rettedal ble 88 år
gammel. Han døde 9. mars 1968. Kona, Karen, levde 14 år som enke. Hun døde 17.
november 1982, 93 år gammel.
Kilder
Erik Kjebekk Fjellhaug
misjonsskole 100 år (1998)
Erik Kjebekk Misjon i 100
år (1996)
Erik Kjebekk Verden for
Kristus NLM 100 år (1991)
Erling Welle-Strand
Studentene fra 1935 (1960)
Gunvald Kvarstein Fra
kirke- og kristenliv i Vennesla (1948)
Jakob Straume Kristenliv
i Rogalane (1956)
Jakob Straume Kristenlig
i Hardanger… (1960)
Jakob Straume Kristenliv
på Nordmøre (1951)
Jakob Straume Kritenliv
på Oppleandene (1955)
Johannes Bondevik Romsdal
Indremisjon i 75 år (1950)
Jon Jøssang En stund på
jorden (2009)
Karsten Ådna Kristenliv i
Telemark (1955)
Knut Rettedal Er vår
dåpspraksis og -lære bibelsk? (1945)
Knut Rettedal m.fl. Gud
grep inn (1954)
Knut Rettedal Kvinnens
plass og rett i misjonsarbeidet (1952)
Nils Dybdal-Holthe Utan
grenser Haugesund krisn NLM 100 år (1999)
Olav Golf Knut Rettedal
Pilgrim på vandring mot sitt Jerusalem (2003)
Olav Golf Marie Monsen
(2000)
Oscar Handeland
Kristenliv på Agder (1948)
Oscar Handland Det norske
lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1941)
Reidar Bolling Norske
prester og teologiske kandidater (1958)
Sigleif Engen Forsandboka
(1985)
Simeon Ekornes En
Ulsteinætt (1969)
Trygve Bjerkrheim
Fjellhaug 50 år (1964)
Aftenbladet.no
Dagen.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar