Høsten 2002 vant jeg ei reise i en vervekampanje. Verdien var akkurat nok til å dekke reisa til Bolivia. Hans Kirkholm og tidligere Bolivia-misjonær Brikt Goa hadde planlagt påsketur dit, og jeg ble invitert med. Turen startet fra Sola 9. april med retur 27.4. Det ble en tur full av inntrykk og flotte opplevelser. I dette blogginnlegget vil jeg fortelle fra en fjelltur vi hadde i Andesfjellene 2. og 3. påskedag, ved hjelp av bilder tatt av Brikt Goa og mine dagboknotater.
Påskedagene var vi stasjonert i gjestehuset til familien Engås i Cochabamba. Engås sine var på tur til Tinguipaya. Andre og tredje påskedag var fysisk utskeielse lagt inn i programmet. Vi startet tidlig om morgenen med lånt bil, og hadde foran oss en fantastisk kjøretur på 14 mil. Turen tok fire timer med innlagte pauser, før vi skulle være framme i Acasio. Underveis fikk vi virkelig oppleve Bolivias flotte natur og kulturlandskap.
Mest spektakulært var kryssingen av et 1000 meter dypt juv. Det var en smal grusvei, der det flere steder var deler av veien som var tatt av ras eller spylt vekk av kraftige regnbøyer. Veien gikk i «Trollsti-svinger», ukjent hvor mange og uten rekkverk. Det var greit å ha en sjåfør som hadde kjørt veien noen ganger før. Underveis, både på vei ned og opp, møtte vi lastebiler med mange folk på lasteplanet. Det hadde vært påskefest med mye alkohol lenger inne i fjellene, og nå var folk på vei heim. Det har vært en del ulykker etter slike fester, som har endt i tragedier. Det hendte at sjåføren hadde promille, og ikke mestret de smale og svingete veiene. Så bar det utfor stupet med lasteplanet fullt av folk. Vi var glade alt gikk bra denne gangen. Vi måtte ha en stopp både nede i juvet og da vi nådde toppen. En utrolig spektakulær natur.
Videre innover fjellet, måttet vi også ha noen små stopp for å fotografere både små landsbyer og noen sjarmerende små fastboende. Vel framme i Acasio, parkerte vi bilen på en helsestasjon som misjonen har vært med å bygge. Misjonen har hatt flere misjonærer plassert i Acasio, blant andre familien Jan-Tore Olsen. Det var ingen misjonærer når vi var der, men misjonen støttet ulike prosjekt, blant annet innen landbruk. Før vi tok beina fatt på vei mot målet vårt, landsbyen Calani, fikk vi hilse på en av medarbeiderne i prosjektet som misjonen støttet. Han het Porfirio, en virkelig trivelig og smilende kar.
Acasio ligger om lag 3000 meter over havet. Da vi startet på turen, var det 35 grader og stekende sol. Den første etappen var en kraftig nedstigning, som lå midt i solsteiken. Vel nede, var det bare å ta fatt på en like bratt oppstigning. Vi måtte ta det rolig, både på grunn av varme og høyde over havet, men like mye på grunn av manglende kondis hos undertegnede. På toppen av andre etappe, kunne vi konstatere at vi var i rute, og vi kunne unne oss en pause for å nyte en fantastisk utsikt. Underveis på turen møtte vi både små og store av lokalbefolkningen, som forserte bakkene i en fart og med en letthet som bare måtte imponere en norsk turist.
Tredje etappe gikk bratt nedover i et forholdsvis langt strekk. I bunnen av bakken rant ei elv, og der la vi fra oss noe vann, som vi ville plukke opp på returen dagen etter. Vi merket at kreftene begynte å minke, så det var godt å få lette sekken. Jeg var nå så tappet for krefter, at Brikt tok min sekk, i tillegg til sin egen. Dette hjalp meg imidlertid ikke, for jeg møtte veggen. Den fjerde etappen var en ny, og siste bratt bakke. Jeg var helt tom for krefter, og klarte kun å gå 2-3 skritt, før jeg trengte en pause. Reisefølget var svært tålmodig, og klokka gikk. Halvveis til toppen begynte det å bli mørkt, og ikke lenge etter måtte vi fram med lommelykt. Selv om det var en tung etappe, var det også en stor opplevelse. I mørket hørte vi på fuglesang, hunder som gjødde og nydelig panfløytemusikk fra et av husa i lia. I tillegg fikk vi nyte en fantastisk stjernehimmel. Vi kjente igjen flere stjernebilder, men siden vi var på den sørlige halvkule, sto stjernebildene opp ned i forhold til hva vi er vant med i Norge.
Vi kom oss omsider til toppen, og hadde da kun en liten nedstigning igjen, før vi var framme i Calani. Det var noen år siden Brikt hadde vært her sist, og siden det i tillegg var mørkt, klarte han å velge feil sti ned bakken. Det gikk noen hundre meter før han oppdaget at vi hadde gått feil. Vi måtte derfor snu å gå tilbake. Da var jeg så utkjørt, at jeg holdt på å gi opp. Men det var heldigvis ikke så lange omveien, og vi kom vel fram. Turen som normalt skulle tatt fire timer, ble istedenfor på seks.
Vi tok denne turen i hovedsak fordi Brikt ville oppsøke en god venn og tidligere evangelist. Vi kan kalle han Pablo. I tillegg håpet jeg på å få hilse på den biologiske faren til eldste datteren til Kirsti Synnøve og Jan-Tore Olsen. Begge disse bodde i Calani. Underveis på turen, spurte Brikt folk om Pablo var heime, og flere svarte bekreftende på det. Da vi kom til Calani, hadde folket i landsbyen gått til sengs. Vi oppsøkte huset til Pablo, men han var borte. Barna hans hadde lagt seg, men de viste oss til et rom hvor vi kunne få overnatte. Her var det imidlertid så trangt, at Brikt gikk til kirken for å se om den var åpen. Han ville at vi heller skulle sove der. Kirken var åpen, men det var et trist syn som møtte oss. Kirken var ikke lenger i bruk til møtevirksomhet, men ble istedenfor brukt til å tørke poteter og mais. Overraskelsen var stor, da vi så et kjent ansikt på veggen. Nils Kåre Strøm pyntet opp fronten i kirka. Noen år tidligere var det et forbønns prosjekt i NLM, der forkynnere i Norge og evangelister og pastorer på misjonsfelt ble knyttet sammen. Nils Kåre hadde fått Pablo som sin bønnevenn, og nå hang altså plakaten på veggen i Calani-kikra.
Etter ei natt med noen timers søvn, var vi på beina klokken 07.00. Vi ruslet ned til huset til Pablo, men han var ikke kommet heim. Pablo hadde noen små barn, som var våkne. Eldste sønnen på 21, sto imidlertid ikke opp, mens vi var der. Vi valgte derfor å starte på heimturen kl.08.15. Jeg drakk mye vann før start, og hadde også ei velfylt flaske til å drikke underveis. Reisefølget var redd for at jeg hadde drukket for lite vann dagen før, og at det var årsaken til at jeg møtte veggen. Deres gavmildhet, førte imidlertid til at det ble i minste laget med vann på de andre to. Turen heim gikk mye lettere, og vi klarte den på fire timer. Da vi nådde den siste oppstigningen før Acasio, møtte vi vår venn Porfirio et stykke oppe i bakken. Han så at det minket på kreftene mine, og bar sekken min til topps. Nesten på toppen viste det seg at Hans hadde fått for lite vann underveis, og han ble dårlig. Heldigvis kom han seg igjen, etter en lengre pause.
Hva så med Pablo? Han opplevde for en tid tilbake, at kona ble alvorlig syk. Han tok henne på ryggen og sprang til Acasio med henne, for å få legehjelp. På den turen brukte han halvannen time, på samme strekk som vi brukte fire. Dessverre kunne ikke legene hjelpe, og kona døde. Heime igjen i Calani, fikk Pablo trøst av sine sambygdinger. Trøsten de hadde å gi, var alkohol. I sin sorg begynte Pablo å drikke. Antakelig hadde han drukket den kvelden vi kom på besøk, og ønsket derfor ikke å treffe oss. Pablo sin historie gjorde sterkt inntrykk, og han ble ført inn på bønnelista mi. Det var mange som ba for Pablo. Når jeg i ettertid traff misjonærer fra Bolivia, spurte jeg etter Pablo. Noen år senere fikk jeg endelig gode nyheter. Pablo var kommet tilbake til forsamlingen og hadde fått en ny start i livet med Jesus.
Bolivia har ikke vært
noen enkel misjonsmark, men noen hundre er vunnet for himmelen også her. Jeg
vil oppfordre deg som ber, til å huske på folket i Bolivia og Peru. Be om at
påskens budskap, om Jesus som døde i vårt sted, også må få nå hjertene til de
flotte Søramerikanske folk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar