Lars Levi Læstadius hadde vært prest nord i Sverige i 20 år da han ble frelst. Lyset rant for ham under en sjelesorgsamtale med samejenta Milla Andersson-Clementsdotter (Maria).
Læstadius ble født i Jäkkvik i Sverige i året 1800 og døde i Pajala i 1861. Han ble prest i Karesuando på grensen til Finland i 1826. Etter at han ble frelst i 1844 brøt det ut en stor vekkelse ved hans forkynnelse. Denne vekkelsen nådde store deler av de nordlige deler av Sverige, Finland og Norge.
Forfatteren Andreas Markusson (1893-1952) fra Narvik vokste opp i den gren av læstadianismen som kalles «de førstefødte». I 1937-38 skrev han to historiske romaner om Læstadius og Kautokeinoopprøret. Bøkene heter «Han som kjempet mot mørket» og «Hyrdene som for vill». I den første boka skildrer han Læstadius sitt møte med samepiken Maria. Han tar utgangspunkt i Læstadius sin egen skildring av det som skjedde. Under følger dette kapittelet fra boka «Han som kjempet mot mørket» (Aschehoug 1937).
«Det var dagen etter. Lars satt ved det lille bordet i sakristiet i kirken i Åsele med handa under kinnet. Han var nettop ferdig med gudstjenesten. Det hadde vært en strid dag. Likevel kjente han sig glad og takk som. Det var lenge siden han hadde oplevd en slik gudstjeneste. Kirken var full av folk. Og heilt fra første stund kjente han at han hadde menigheten med sig. Det var liksom den saug nye tanker ut av ham. Fleire ganger hadde han revet sig laus fra papiret og snakket fritt.
Og i altertalen hadde han gitt sig heilt hen. Mange hadde gått til alters, og fleire var grepet. Han satt og tenkte at slik var det alltid der det var lesere. Det skulde nå være som en slags spott i navnet. Han for sin del trodde det hadde vært bedre om mange fleire hadde vært det. Nei, han fikk gå og få sig litt mat.
Da gikk ytterdøra op, og ei samejente kom inn. Hun var lita og spinkel. Forsagt blev hun stående ved døra. — Du får sette dig, sa Lars. Ansiktet hennes lyste op da hun hørte han snak ket målet hennes. Hun seig ned på benken. Hvad var det du vilde? Ordene kom vart som han snakket til et barn. Han kjente henne ikke, og det skulde så lite til for å skremme disse naturbarna, visste han. — Kunde jeg få snakke litt med presten? —Ja — du kan da skjønne det. Jeg har god tid. Han tidde litt. Men hun sa ikke noe. Satt bare og tullet på snippen av tørklæet hun bar over skuldrene. Det er så gildt når noen kommer og snakker med mig etter gudstjenesten, sa han igjen. — Men det hender så sjelden dessverre. Hvad heter du? Maria. — Er du her fra bygda? Hun var ikke det. Hun hadde heime langt nord og vest i Lappmarka. Der hadde hun tjeneste.
Idag var hun bare med kirken. Hun stanset litt. Så kom det: — Jeg orket det ikke lenger. Det var så lenge siden jeg hadde vært med kirken eller i de troen des forsamling. Alt var blitt så mørkt og svart om kring mig. Gud kom lenger og lenger bort fra mig for hver dag. Så tenkte jeg: Nå blir det slik med dig som det var før du blev frelst. Da blev jeg så redd. Og så måtte jeg gå. Hun tidde og satt og famlet etter ordene. Han visste at nå måtte han ikke forstyrre henne og tidde. — Da jeg knelte ved alteret idag, tenkte jeg på alt det onde jeg hadde gjort. Jeg prøvde å fortelle alle syndene mine inne i mig for Gud, for at han skulde gi mig tilgivelse. Men det var akkurat som han ikke hørte mig. Jeg sa dem op og op igjen. Jeg gråt og bad. Men da jeg gikk fra alteret var det likevel som jeg ikke kunde tro at han hadde tilgitt mig.
Da blev jeg så redd igjen. Når jeg kom heim vilde vantroen få enda større makt over mig. Jeg torde ikke gå tilbake til mørket igjen. Så tenkte jeg at du kanskje var slik som presten Brandell i Nora. Det gjorde ondt et sted inne i Lars. Å — nei, han var nok ikke slik som presten Brandell, tenkte han. — Kjente du ham? spurte han. — Det var han som frelste mig, sa hun stilt. Som etter gammel vane satt han med ordet på leppene og skulde rette på uttrykket hennes og si at det var ikke presten som hadde frelst henne. Men han fikk det ikke fram. Han satt bare og hørte ordene hennes. — Det var han som frelste mig. Der fantes ikke tvil. Det var som han første gang i sitt liv hørte et menneske si at det var frelst. Liksom uten å sanse det spurte han: — Du blev frelst? — Ja — jeg blev frelst. Han satt og vilde spørre henne hvorledes hun var blitt det. Men han kom sig ikke til.
Med ett var det blitt så vanskelig å finne ord. Da tok hun selv til å fortelle. Det var noen år etter hun blev voksen. Hun skjønte ikke selv hvad det kom av, men hun tok til å bli så tungsindig. I førstningen tenkte hun at det gikk vel over. Men det blev bare verre. Lange stunder kunde hun gå og gråte. Hun fikk ikke sove om natta. Til slutt visste hun ikke si arme råd. Hun var ikke syk heller. Men en søndag hun var i kirken skjønte hun hvad det var som feilte henne. Hun var ikke frelst. Hun vilde gå fortapt. Og nå blev hun redd. Hun visste ikke hvor hun skulde gjøre av sig. — Jeg syntes jeg hadde gjort så mye synd at Gud aldri kunde tilgi mig. Jeg lærte mig å lese i testamentet for å finne trøst. Jeg bar det her i koftebarmen akkurat som nå. Men det hjalp ikke.
Så kom jeg til å tenke på at der var andre som var frelst og trodde på Gud. Kanskje de kunde hjelpe mig. Så tok jeg til å spørre. Jeg spurte mange. Mange prester snakket jeg med. Men de forstod mig ikke. Noen sa jeg skulde gå til doktoren. De trodde jeg holdt på å bli tullet. Jeg skulde bare ta det rolig så gikk det nok over. Andre sa jeg skulde tro. Men jeg formådde jo ikke å tro. I mange dager gikk jeg. Da fikk jeg høre om presten Brandell. Det var langt til Nora. Jeg gikk lenge. En kveld kom jeg endelig dit. Der fikk jeg for telle alt. Hun ristet på hodet. — Å — der var så mye fælt. Det blev så stygge ord at jeg syntes ikke jeg kunde si dem. Men han sa jeg skulde ikke være redd. Syndene våre var ikke penere. Så sa jeg alt. Jeg kunde synke i jorden av skam. Men jeg måtte si det likevel. Det var så mye synd at jeg trodde Gud aldri kunde tilgi mig. Jeg var mere fortvilet enn noen gang før. Jeg jamret og gråt. Jeg kunde ikke annet.
Da tok han til å snakke med mig. Han snakket så mildt og godt. Han fortalte mig om Peter som hadde fornektet frelseren, og om kvinnen som blev grepet i hor. Den frelseren som tilgav dem, han hadde også tilgitt mig. Han forstod godt at jeg syntes jeg hadde gjort mye synd. Han hadde syntes det samme om sig selv. Og dessverre, han syntes det blev bare verre for hver dag. Men det var slik Gud vilde det skulde være. Da først angret vi syndene våre. Og bare de som angret hadde bruk for tilgivelse. — Jeg ser du har det ondt, sa han til mig. — Det er angeren. Vil du omvende dig og tro på den korsfestede frelser? —Å — ja, sa jeg. Men jeg kan ikke tro. — Har du bedt Gud om tilgivelse? — Ja, men jeg vet ikke om jeg har bedt rett. — Så la oss be. Så bad han med mig. Men enda kunde jeg ikke tro at Gud hadde til gitt mig. Da bad han mig knele. Så la han handa på hodet mitt. Ordene sanste jeg ikke å legge mig på minne. Jeg bare hørte at han gav mig forlatelse for alle syndene mine. Hun stoppet litt. Ansiktet hennes skjen av lykke. I den stunda blev jeg frelst. Jeg kan ikke for klare hvorledes det var. Jeg veit bare at jeg trodde visst og fast at Gud hadde tilgitt mig. Jeg skulde dø salig.
Lars satt spent. Ikke et ord mistet han. Han så den fattige samejenta som vandret dag etter dag over endelause vidder for å finne veien til Gud. Han kjente angsten og nøden som flammet gjennem sjelen hennes. Han hadde jo oplevd den selv. Og plutselig var det ikke henne lenger han så. Det var sig selv. Som i et syn stod det for ham heile livet hans som ei endelaus vandring i mørke og angst. Langt attom minnene et sted skimtet han barnet som kom ut av mørket inn i en ond og kold verden og skreik i dødsangst. Barndommen drog forbi. Der var armod og sakn. Der var far som skremte dem nesten fra vettet, og mor som gråt. Der kom dager med liklukt som reiv i nesen og netter i vett laus redsel med ånder og døde og graver som åp net sig. Og der var onde tanker og gjerninger. Han skalv for straffen og skjulte sig i mørket. Han så det. Ungdomsårenes bitre kamp for ære og falsk dyd. Og synd og heslig last. Overalt — i ham — omkring ham. Mørke og angst. Det vokste til et hav som vilde begrave ham. Men han vilde ikke dø.
Han kjempet mot mørket og angsten som vilde dra ham ned i avgrunnen. Og han kjempet for livet. Vilt meiningslaust. Han vilde ikke se lyset som brente langt borte. Han vilde ikke høre røsten som kalte. Og så kjempet han. Gjennem ungdom og mann dom. Gjennem alle dager og år. Angst og nød, synd og sorg, han la det på sig. Det blev ei bør som vokste og vokste. Han bar det alt sammen da han slepte sig fram til prestegården i Nora. Der seig han sammen og ropte i angst? — Gud være mig synder nådig. Ei hand la sig på hodet hans. Og en røst sa: — Dine synder er dig forlatt. Et lite øieblikk var det som selve tiden ikke var. Med ett var det som børa han hadde seget sammen under blev løftet av ham. Angsten som hadde ligget over ham som ei mare så langt han kunde minnes attende, løiste sig op og forsvant, og en usigelig trygghet og fred fylte hans sjel.
Og nå op levde han igjen den samme lykke som han engang kjente som et blink gjennem sjelen. Det var det samme klare lyset som strømmet inn over ham. Det spredte mørket attende over livet hans, og det trengte inn til den aller innerste krå av sjelen. Det var ikke lenger mørkt og stengt. Stien han skulde følge lå så klar. Og langt, langt borte på ei høgd mot himmelranda stod en skikkelse og rakte hendene mot ham. — Sannelig! Idag skal du være med mig i pa radis ! Plutselig tenkte han: Det kan ikke være virkelighet. Det er et syn. En drøm. Når du våkner er det borte.
— Men nå er Gud kommet så langt bort fra mig. Det var Maria som snakket. Han våknet. Men lyset inne i ham sluknet ikke. Litt satt han og torde ikke tro det. Men så steig det som en jubel gjennem sjelen: Det er ikke en drøm du skal vakne av. Det er ikke et syn som skal svinne. Det fylte ham med en lykke ingen kunde beskrive. En trygghet og fred ut over all forstand. Maria rørte på sig. — Du får fortelle for mig som du gjorde for presten Brandell, fikk han sagt. Troverdig og rett fram bekjente hun for ham det som lå henne på samvittigheten. Så tidde hun. Der var ikke meir. Han satt litt rådvill. Da seig hun stilt ned av benken og knelte på golvet og bøide hodet. Plutselig var det som han veik tilbake. Hadde han rett til det? Men han gjorde det jo ista under altergangen. Da hadde han vel samme retten nå? Likevel var det som han ikke kunde. Da så hun op på ham. Øinene var fulle av tillit og tro. Han kunde ikke sende henne ut i mørket og angsten igjen. Så la han handa på hodet hennes og tilsa henne forlatelse. Ei lita stund blev hun liggende. Hun hvisket. Hun bad. Så reiste hun sig. — Nå har Gud tatt mig til nåde igjen, sa hun. Og nå skjen det av ansiktet hennes igjen.
Så kom hun bort og vilde legge armen om skuldra hans og si farvel. Nei, han kunde ikke la henne gå enda — Kan du ikke være her ei lita stund til, sa han. Jeg vilde så gjerne snakke med dig. Hun blev litt skremt, så han. Nei, hun skulde ikke bli redd, sa han. Han vilde bare snakke litt om sig seiv. Og så fortalte han om den angst og nød han hadde gjennemlevet. — Tror du Gud har tilgitt mig, Maria? spurte han til slutt. — Ja, han har tilgitt dig! Hun sa det så trygt. Du er et Guds barn. Det kjente jeg i sta da du gav mig forlatelse. Det var blitt seint. De skulde gå. Hun kom fram og la armen om skuldra hans som skikken var. — Guds fred! — Guds fred, Maria! Herren velsigne dig for det du har gjort for mig! Døra lukket sig. Hun var gått.
Et øieblikk blev han
stående og stirre mot døra. Noe måtte skje, syntes han. Den lykke han kjente nå
var for stor til at den kunde være virkelighet. Det måtte være et slags
hildring som hadde lagt sig over sjelen. Og det var hun som bar den med sig. Nå
var hun gått. Da måtte han vakne til mørket og angsten i den virkelige verden.
Men han våknet ikke. Lyset inne i sjelen var like klart. Og det bølget gjennem
sinnet som jubel og gråt! Han skulde ikke dø. Helvettes gule flammer skulde
ikke slå sammen om ham. Han skulde bare over den store elva. Han holdt Brita i
handa. Og der på den grønne stranda i evigheten kom lille Levi springende mot
dem. Han lukket øinene. Han foldet hendene. Han var kommet heim til sin far.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar