Gidske Sveinsdatter Sigmundstad ble forelsket i læreren, og de slo følge til Kina som misjonærer. Etter kun tre år i Kinas innland, måtte mannen hennes følge henne til graven.
Sigmundstad er en gard på Fister-neset. Svein Sigmundstad var en høyt aktet bonde, som var ordfører i Hjelmeland i 1852-1853. Svein og kona Anna Valheim fikk sju barn, og odlesgutten fikk det samme navnet som faren. Svein jr. ble født i 1836 og ble i 1862 gift med Anna Kolbeinstveit fra Suldal. De overtok heimegarden på Sigmundstad i 1869. Anna og Svein jr. fikk seks barn. Deres førstefødte ble født 18. mars 1863 og fikk navnet Gidske. Dåpen skjedde i Fister kirke 5. april samme år. Hun ble konfirmert av Lars Oftedal i Hetlandskirken i Stavanger 15. oktober 1877, men innført i kirkeboka for Fister. Årsaken til at hun ble konfirmert i Stavanger, vet jeg ikke. Antakelig var det noen åndelig bånd mellom familien på Sigmundstad og den landskjente presten i Stavanger.
De fem andre barna på Sigmundstad var Anna (f.1865), som ble gift med Gabriel Ledaal og bosatt i Stavanger. Nummer tre var Sven (1867-1947) og nummer fire het Lars (f.1870). Lars overtok heimegarden og ble gift med Berta Kristine Thomsen fra Fister. Nummer fem het Olina (1872-1880) og minstemann het Lars Johan (f.1874). Han brukte navnet Johan Sigmundstad, og var forfatter. Han slet mye med sin psykiske helse, og døde ugift i Stavanger i 1909.
I 1875 kom en 18 år gammel lærer fra Voss til Fister. Han het Thorstein Oddsen Himle. Kanskje var det Thorstein som fikk slektningen Gulleik Aslaksen Himle, til Fister som smed i 1881? Gulleik flyttet til Fiskå i 1884. Thorstein utvandret til Amerika i 1885, etter ti år som lærer på Mosness og Hetland skolekretser på Fister. I USA begynte han på det teologiske seminaret i Red Wing i Minnesota i 1887, for å utdanne seg til prest. Antakelig var det et godt forhold mellom Thorstein og Gidske, for hun kom etter til Amerika i 1887. Der ble de gift i 1889. Thorstein var ferdig utdannet prest i 1889, og ble ansatt i Den norske kirken, Eielsen Synoden, i Taylor, Wisconsin. Her var han prest til 1894.
Til Kina
På denne tiden var det mange i Norge og i Amerika som fikk kall til å reise ut som misjonærer til Kina. Det kallet må også ha kommet til Gidske og Thorstein Himle. De brøt opp fra Taylor i 1894 og Thorstein begynte på universitetet i Minnesota i 1894. Her tok han et ett års studium i medisin, før utreise til Kina for Hauge Synoden. Den norskamerikanske kirken, Hauge Synoden, hadde sitt hovedsete i byen Fancheng i Hupei provinsen, og dit flyttet også ekteparet Himle. Fancheng lå like øst for Laohokow, hvor Kinamisjonen i Norge hadde sitt hovedsete. Det var tett kontakt mellom utsendingene fra Norge og Amerika.
Familien Himle besto ved ankomst til Kina av mor, far, døtrene Anna Oline (f.1891) og Ragnhild Borgny (f.1893) og sønnen Eivind (f.1890). Like etter ankomst til Kina, ble begge døtrene syke av kopper og døde. Dette skjedde i Shanghai. De måtte bli i Shanghai i flere måneder, på grunn av jentenes sykdom. Familien fikk imidlertid kraft til å starte opp misjonsarbeidet, og ankom Fancheng i begynnelsen av mai 1896. I 1897 kom barn nummer fire, sønnen Sven Anborgius. Gidske ble kjent for sin store og varme ømhet. Lidelsen til de fattige kineserne, gjorde henne nedtrykt. Når hun snakket om dette, kom alltid tårene, og hun var klar for å hjelpe så langt evner og krefter strakk til. En av hennes kolleger omtalte henne som «en av de søteste, mest hengivne og selvoppofrende mennesker jeg noensinne har kjent.»
1. august 1898 ble Gidske akutt syk. Utsendingene fra Hauge Synoden var da på ferie på misjonens ferieplass i fjellheimen, ikke langt fra Fancheng. Der var også Kinamisjonens utsending, Edvard Masoni. Sykdommen var alvorlig, og 21. august sovnet hun stille inn. Da hadde både familie, kollegaer og kinesiske venner fulgt henne de siste dager av livet. De fikk mange gripende stunder, ikke minst når Gidske tok avskjed med sin åtte år gamle sønn. Hun oppmuntret han til å være god, og aldri, aldri glemme Jesus. Masoni skrev i ettertid et langt minneord i bladet Kineseren, om Gidske Himle sine siste dager og begravelse. Det er gjengitt i sin helhet under.
Thorstein Himle i Kina og USA
Thorstein Himle fortsatte sin tjeneste i Kina etter at Gidske døde. Året etter hennes død, ble han gift på nytt med den svenskamerikanske misjonæren Alma Carlson. Med henne fikk han tre sønner. I tillegg hadde han ansvar for de to sønnene fra første ekteskap, Eivind (f.1890) og Sven Anborgnius (1897-1910). I 1900 brøt bokseropprøret ut, og alle de amerikanske misjonærene i Fanchen måtte evakuere til Shanghai. Båten fra Fanchen la fra kai 6. juli og ankom Shanghai 23.juli. I Shanghai ble lille Sven alvorlig syk, og svevde mellom liv og død, men han overlevde. Familien ble i Shanghai til bokseropprøret var slått ned. Da returnerte de til Fancheng, hvor de ble til 1903. Da fortsatte de sin tjeneste ved misjonsstasjonen Hsinye i Honan provinsen fra 1903 til 1905. I perioden 1905-1907 var familien på heimeopphold i Amerika, men kom tilbake til Kina og Hsinye, og var der til 1909. Da måtte de reise til Amerika fordi Alma ble syk. Hun kom raskt til krefter igjen, og familien returnerte på nytt til Kina og ble der til 1912. Han hadde en siste periode i Kina i 1917-1918.
Tilbake i Amerika var Thorstein Himle prest i Santa Rosa kirken California og underviste i tillegg en periode ved det teologiske fakultetet i Red Wing Minnesota. Han skrev også noen bøker, «Guds veie med et gjenstridig folk», «Hauges Synodes Missionskart», «Udvalgte stykker til husandagt» (på kinesisk) og «Evangeliets seier». Kona Alma og barna ble igjen i USA da Thorstein reiste til Kina i 1917. Hun fikk et anfall av tyfoidfeber og døde 8. september 1918, mens Thorstein enda var i Kina. Han giftet seg for tredje gang i 1922 med Gidske sitt søskenbarn fra Sigmundstad, Anna Hauge (f. Sigmundstad). Anna var da enke. Thorstein døde i Minnesota 18. oktober 1925 og etterlot seg kone og tre sønner: Thor som var forretningsmann i San Fransisco, Carl August (1900-1965) som var kunstner i New York og Norman Erik (1904-1950) som var student i Minnesota ved farens død.
I flere norske aviser var det i 1916 en melding om at Thorstein Himle hadde funnet opp en ny redningsdrakt. Etter katastrofen med Titanic i 1912 hadde han grublet på hvordan en kunne forebygge slike ulykker. Han fant da opp en ny type redningsdrakt som hadde vist gode resultater ved testing. Dette var sko, bukse og en overdel i ett. Overdelen inneholder flyteelement og lommer med vann og mat. Drakten hadde også ei hette, der det var festet en batteridrevet lampe.
En liten kuriositet til slutt. Gidske sin bror Johan, etterlot seg et bokmanuskript da han døde i 1909. Johan hadde vært i Amerika i ni måneder i 1893, og bodde da hos søsteren Gidske og svogeren Thorstein. Her fikk han et nervesammenbrudd, og ble innlagt på Eg sinnssykehus i Kristiansand da han kom tilbake til Norge. Han var innlagt i to måneder, men ble aldri helt frisk igjen.
I manuskriptet skildrer han Thorstein og Gidskes
liv med kritiske øyne. Hovedpersonene har fått andre navn. Han skriver om den
ugudelige læreren som kom til Fister og ble forelsket i storbondens datter. For
å ha mulighet til å få henne, blir han en kristen, slik foreldrene hennes er.
De er gode venner av Lars Oftedal. Foreldrene er imot forholdet, men læreren
skriver mange brev til henne, etter at han emigrerte til Amerika. Han tilbyr
jenta huspost. Hun kommer til Amerika, og de blir gift. Fortellingen følger så
familien til Kina, hvor først to av barna dør, og kort tid etter dør også jenta
fra Fister. Læreren gifter seg på nytt med ei svensk dame. Martin Nag som
gjengir denne fortellingen, kaller manuskriptet for «Hykleren». Han mener
fortellingen viser en hykler som tilpasser seg omgivelsene. Johan var motstander
av kristendommen og aktiv i den frilynte ungdomsbevegelse.
Kilder
Thorstein Himle (red): Evangeliets
seier
Thorstein Himle: Guds
veie med et gjenstridig folk
Martin Nag: Esseys under
kveldsbeleika
Trygve Brandal:
Hjelmeland gardar og folk
Aftenbladet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
Minneord ved Edvard Masoni
I Kineseren, Det Norsk Lutherske Kinamisjonsforbunds misjonsblad for mars 1899, hadde misjonær Edvard Masoni en lengre artikkel og Gidskes død og begravelse. Jeg gjengir det i sin helhet, litt språklig revidert.
Misjonsarbeiderens død som vitnesbyrd i hedningeland
I begynnelsen av juli (1898) fikk undertegnede være med norskamerikanerne til fjellstuen Sjeliang (betyr: Sjelelig hvile), på fjella ved Fanchang. Det var virkelig godt i den stekende varmen, å komme til dette deilige og kjølige stedet. De første dagene på fjellet var veldig hyggelige. Men vi opplevde ikke bare glede og fryd. Sorgen og gleden kom også til å gjøre fellesskap der opp, idet fru Himle døde etter en ganske kort sykdom. Jeg må be om å få plass for disse linjer, fordi jeg føler trang til å føye noen ord til hennes minne her i Kineseren. Hun nedla sitt liv under arbeidet for kinesernes frelse.
Fru Himle var født Sigmundstad 18. mars 1863, og var fra Hjelmeland prestegjeld ved Stavanger. Hun utvandret til Amerika i 1887. Her ble hun to år senere gift med Hr. pastor Himle, som virket som prest i Wisconsin, til han ble kalt av Hauges Synode og reiste til Kina som misjonær i 1896. Hennes dager ble ikke så mange i Kina, men hennes minne er dog igjen blant kineserne. Fr. Himle var en sjelden from og elskverdig dame. En stille, barnlig troende og gudhengiven sjel. Hun var ingen brautende kvinneskikkelse, men en taktfull, beskjeden kvinne, som i kjærlig og øm hengivelse, tok ansvar for den plass som Gud hadde satt henne på. Hennes prydelse, kan man trygt si til Guds ære, var hjertets skjulte menneske i en saktmodig og stille ånds uforkrenkelige vesen.»
Mens hun lå på det siste, talte hun alvorlig og gripende med de kinesere som kom innom for å se til henne. Hun talte om frelsen i Kristus og de kristnes håp om en evig salighet. Hun formante dem til å si avgudene farvel og til å søke den levende Gud. Hun betonte at hun snart skulle dø, men var ikke redd. Tvert imot var hun glad, da hun var forvisset om å få komme hjem til sin frelser og se ham som han er. Dette frimodige og kjærlige vitnesbyrd fra den dødende kvinnes lepper, traff også kinesernes hjerter. Hvor mye de enn søkte å skjule sin gråt, vitnet likevel tårene om at de stolte kineserne var rørt. Dagen før hun døde, var hun veldig syk, men var likevel ved sin fulle bevissthet. Vi trodde hvert øyeblikk at hun ville utånde, og sto derfor rundt hennes seng. Jeg glemmer aldri den livssalige bekjennelse som hun avla for oss om Guds nåde i Kristus. Foruten mange bibelsteder, som «Jesu Kristi blod renser oss fra all synd» og «Jeg er oppstandelsen og livet», leste hun og sang den skjønne sang: «Herre, å skjul ikke ansiktet for meg». Jeg husker vider at hun sa: «Å, hvor lykkelige vi er, alle vi som kjenner Jesus som vår frelser. Vi har en evig herlighet i vente.» Til sin lille åtteårige gutt, sa hun: «Gråt ikke, min gutt! Mor går hjem til Jesus, og du må komme etter!»
Men avskjedstimen var ennå ikke kommet. Hele dagen og ut over natten kjempet hun hardt mot sykdommen. Ut på morgenen neste dag ble hun litt bedre. Man tenkte så smått at hun kunne komme seg igjen. Men det var kun et bluss før døden. Ved åttetiden ble hun igjen hardt angrepet og tapte bevisstheten. Nå var det tydelig at hennes timeglass var i ferd med å renne ut. Vi samlet oss derfor igjen om henne. En del kristne kinesere var også til stede og sto og gråt. Klokken 12.00 den 21.august dro hun sitt siste sukk. Hennes mann lukket de fredfylte øynene under savnets gråt. Deretter knelte han ned sammen med sin lille gråtende Eivind og takket Gud for at han hadde tatt hans hustru hjem. Vi andre som sto der, både utlendinger og kinesere, følte oss svært grepet av skilsmissens hellige stund. Sammen med den knuste og sørgende mann, kunne også vi sende opp vår takk og pris til Gud for at han hadde hjulpet denne vår søster, som nå hadde «stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen», så trofast gjennom dødsskyggens dal. Men vemodsfølelsene trengte seg likevel på, ved tanken på at en av våre venner og lemmer har forlatt oss. Kineserne sørget dypt over henne. De sto og gråt omkring hennes støv.
Dagen etter kom det en masse kinesere til fjellet for å se henne. En av de kristne kinesiske lærerne holdt en gripende tale til forsamlingen, om døden og dens alvor, men også om de kristnes seier over døden ved troen på Guds enbårne sønn. Tirsdag 23.08 førtes liket ned til Fancheng for å begraves på den lille kirkegården tett ved misjonsstasjonen. Vel framme samlet folket seg i kirken, som ble fylt til siste plass. Hr. pastor Rønning talte med kraft og fynd. Og kineserne fylte også spent med. Etter at misjonærbarna hadde sunget en sang, bar man liket til dets siste hvilested. Barna gikk syngende foran kisten. Ved graven talte hr. misjonær Mattson med ånd og fylde. Guds ord gjorde også sin virkning. Gamle gråhårede hedninger gråt som piskede barn. De følte nok på kallet i hjertet. De så også den store forskjell mellom en hedensk og en kristen begravelse, og også deres håpløshet og de kristnes fryd og glede, midt i sorgens bitre stund. Etter talen sang barna noe vakre sanger. Frk. Hodnefjeld som hadde øvd inn sangene med barna, var så syk at hun ikke kunne hjelpe til. Men barna var flinke og tok hver sine stemmer. Det var en lyst å høre dem synge, ja, i sannhet oppløftende.
Deretter forrettet pastor Rønning jordfestelsen, og vi sto og så på mens man kastet igjen graven. Da de var ferdig med det, ble graven prydet med blomster. Kineserne kunne nå se at utlendingene er ikke så likegyldige for sine døde som de mener. Misjonsarbeiderens død blant hedninger er vist ikke den minste preken. Selv om det ser underlig ut for våre øyne, at Herren skal ta bort så mange av dem i deres beste alder, har vi ingen rett til å klage. Vi forstår jo ikke Herrens veier og råd. Hans tanker er ikke våre. Men det er ikke lett, kan jeg tenke meg, for en misjonær å skilles fra sin hustru og bli stående igjen med to små barn midt i et hedensk land. Likevel, Guds vilje må skje, og da er allting såre vel, selv om man føler savnet og ensomheten. Da kan man også i savnets dypeste smerte, si med Job: «Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet.» Og hr. pastor Himle er også en forstandig mann, som bærer sin sorg med stille ro og legger alt på Jesus.
Må Herren, «all trøsts
Gud» velsigne og styrke den sørgende bror, så han fremdeles kan få nåde til å
kaste all sin sorg på Jesus, som har omsorg for sine, og å glede seg til den
herlige dag da han skal få møtes med sin hustru i de frelstes paradis. Herre
Jesus, du trofaste himmelvenn. La disse to norske kvinners graver (fru Himle og
fru Landahl som døde kort tid i før fru Himle), få stå i Fancheng som et
vitnesbyrd for kineserne om at kun de som tror på deg, har «oppstandelsen og
livet»!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar