Læstadianerne - vekkelsesbevegelse i nord

Lars Levi Læstadius

Det er mange som undres hvem læstadianerne er og hva de står for. –Er ikke det ei sekt som ikke bruker gardiner, blomster og juletre?

Videre spørres det: Er dette en liten flokk med eldre som tiden har løpt fra, som leser Læstadius og synger gamle og lange salmer og som ikke tillater noe ”verdslig”? Også mange i nord har forutinntatte og som oftest vrange forestillinger om læstadianerne. I denne artikkelen skal vi se på utviklingen av vekkelsen etter Læstadius og prøve å gi en oversikt over de ulike grenene bevegelsen er splittet opp i de senere år.

Her kan du lese om Læstadius og vekkelsen han fikk stå i: 

http://blogg-ove.blogspot.com/2019/02/lars-levi-lstadius-en-vekkerrst-i-nord.html

Utviklingen etter Læstadius

En av Læstadius sine mest sentrale medarbeidere var kateket, lærer og forkynner Johan Raattamaa (1811-99). Han hadde i yngre år hatt store alkoholproblemer, men ble omvendt under Læstadius sin forkynnelse i 1846. Under Læstadius sine siste år, ble Raattamaa en stadig mer sentral leder i den læstadianske vekkelse. Og etter Læstadius sin død, ble han den sterke leder helt til sin død i 1899. Han hadde ”en biskops tillit og avgjørende ord”. Det var han som i sterk grad tok i bruk absolusjonen innad i bevegelsen, og denne blir allment brukt fra ca.1870. Han utformet vesentlige lærepunkt i bevegelsen. Medlemmene ble i statskirken. De gikk der for sakramentenes skyld, men de hadde egne samlinger i hjem, bedehus og kapell.

Johan Raattamaa

Raattamaa klarte å holde læstadianerne samlet tross indre spenninger, både ved sin forkynnelse og gjennom brev til menighetene. Spenningene gikk i hovedsak på hvem som skulle utøve lederskapet i bevegelsen etter Raattamaa. I vest mente de å ha både Læstadius og Raattamaa med seg i at menigheten i Gällivare skulle være ”den førstefødte forsamling”, dvs. den forsamling som skulle styre bevegelsen. Dermed oppstod det såkalte ”førstefødtedogmet”. Dette medførte sterk splid innad, og det kom til brudd mellom medarbeidere, bl.a. i Vadsø. Men den dyptgående splittelsen kom ikke før etter Raattamas død.

Andre sentrale predikanter i Raattamaas tid var Ies Pieti (Per Wasare 1815-1896). Han var reineier som bodde i Enontekiö i Finland. Om sommeren var reinen i Norge, og Ies Pieti fulgte med. Han forkynte mye for nordmennene. Etter Kautokeino-opprøret fikk han i oppdrag av den norske biskopen å være lønnet forkynner og veileder for de vakte i Finnmark.

Antin Pieti (Per Anders Nutti 1825-1898) bodde i Karesuando, men hadde sommerbeite for reinsdyra sine på Ringvassøy i Troms. Han forkynte Guds ord i Tromsø og Nord-Troms, mens han var med reinen på sommerbeite i Troms.

Til flere land

Den læstadianske bevegelsen bredte seg snart både til Finland, Norge og USA. Det er også grupper med læstadianere i Danmark, de baltiske stater og i Russland. Selv om tallene er usikre er det i dag anslagsvis 200 000 læstadianere i Finland, i Sverige ca.20.000, i USA ca.30.000 og i Norge ca.15.000. Som vi ser er det en stor bevegelse, kanskje en av Nordens største vekkelsesbevegelser.

Fra et læstadianerstevne i Finland (foto vl.no)

Læstadianismen i Norge

Vekkelsen ved Læstadius hadde sitt utgangspunkt i Karesuando. Denne byen ligger helt i nord på grensa mellom Sverige og Finland. Det er heller ikke langt til norskegrensa og Kautokeino kommune. Befolkningen i området var stort sett samisk og det var god kontakt over grensene. Det var derfor naturlig at de som var blitt frelst i Karesuando vitnet om sin tro der de ferdes. Mange samer kom med reinen til sommerbeite ved norskekysten, særlig i Nord-Troms og Ofoten. Det kom predikanter for å preke for disse, og dermed ble også flere norske vunnet for evangeliet. Det var også en stor innvandring til Norge fra Finland (kvæner), spesielt til Finnmark. Disse fikk besøk av predikanter fra Finland. Bevegelsen ble også spredt gjennom den store fiskerivirksomheten i Lofoten og Finnmark.

I løpet av få år hadde bevegelsen spredd seg til Nord-Troms og Finnmark. I Tromsø var det en menighet allerede i 1860-åra. Midt-Troms ble ikke berørt, mens Ibestad, Harstad og Ofoten har mange læstadianere. Det er også en god del læstadianere i Lofoten og Malm i Nord-Trøndelag.

Splittelser

Etter Raattamaas død ble bevegelsen splittet i flere ulike grener. Den ene av disse var en ren norsk retning. Allerede på slutten av Raattamaas tid oppstod det som nevnt en strid om det såkalte ”førstefødte-dogmet”. Det var noen norske predikanter som forkynte i Amerika, som først begynte å utforme denne lære. Den skapte splid og Raattamaa sendte over noen av sine predikanter for å ordne opp. De lyktes imidlertid ikke, og like etter Raattamaas død var splittelsen et faktum. Det ble først to grupper. De som ble igjen ble kalt for ”Gammel-læstadianerne” og holdt til i øst, mens de som forfektet førstefødte-dogmet ble kalt ”De førstefødte” og var hovedsakelig i vest. I Norge var det mange som fulgte predikanten Erik Johnsen fra Lyngen og dannet ”Den luthersk læstadianske forsamling” eller ”Lyngenretningen”. En fjerde retning oppstod hovedsaklig i Finland. De blir kalt for ”De nyvakte”. De ønsket en fornyelse av bevegelsen. Senere opplevde flere av disse retningene nye splittelser.

Skjematisk kan vi sette opp splittelsene i bevegelsen på denne måten:

1.0 Læstadius/Raattamaa 1844-1899

            2.1 ”Gammellæstadianere” 1900

                        2.1.1  ”Gammellæstadianere” 1907

                                   2.1.1.1 ”Uleåborgretningen” eller ”Gammellæstadianere” 1934

                                   2.1.1.2. ”Altaretningen”, ”Fridsforbundet” 1934

                        2.1.2 ”De nyvakte” 1907

            2.2. ”De førstefødte” 1900

            2.3. ”Lyngenretningen” 1910

                        2.3.1 ”De konservative” 1992

                        2.3.2 ”De liberale” 1992

Altertavle i Jukkasjärvi kapell. Læstadius preiker

Ulike grupperinger

Vi skal nå gi en kort oversikt over de ulike hovedretninger.

1. Gammellæstadianerne eller Uleåborgretningen.
Dette er hovedretningen som ble igjen etter bruddet med ”De førstefødte”. De er også kalt ”Østlæstadianerne” etter området hvor de holder til, nemlig østre deler av nord Sverige og i Finland. Etter splittelsen i 1934 er de også kalt ”Uleåborgretningen”. De praktiserer skriftemålet. Denne greina av læstadianismen er den største. På sommerstevner i Finland kan det være opptil 70 000 samlet. Det er ikke mange gammellæstadianere i Norge. Kun noen små grupper i Finnmark. Sentral predikant i Norge: Oluf Koskamo, selv om han var selvstendig å vanskelig å plassere i en bås.

2. Altaretningen eller Fridsforbundet eller De småførstedfødte.
I 1934 ble det en splittelse blant gammellæstadianerne. Denne hang sammen med en uenighet i amerikansk læstadianisme som forplantet seg til Finland. Denne retningen har hovedtyngden av medlemmene sine på begge sider av den finsk-svenske grensa og i Alta-området i Norge Det er også noen få Alta-læstadianere i Ofoten og Sør-Troms. Her ble de gjerne kalt for ”lundbergianere”. I Sverige går de under benevnelsen ”Fridsforbundet” og i Norge ”Altaretningen”. De står læremessig nært gammellæstadianerne. Sentrale predikanter i Norge: August Lundberg, Karl Huru, Annanias Brune, Petter Posti, Henry Bårdsen og Kåre Suhr.

3. De førstefødte.
I vest mente de som tidligere nevnt, at menigheten i Gällivare var den ledende menighet. Denne retningen er kalt ”De førstefødte”. De anerkjenner ingen som kristen uten at en har fått absolusjon av en av lederne innen de førstefødtes forsamling. Alle læstadianere har en streng praktisering av adiafora-spørsmål. Men denne retningen er nok den strengeste og mest loviske i så henseende. ”De førstefødte” i Norge står sterkest i Sør-Troms og Nordland, og fra ca 1920 har de også stekt fotfeste i Øst-Finnmark. Predikanter i Norge: Peder Olsen Fjelldal, Karl Cirka, Andreas Børresen, Paulus Polavara, Petter Bakkejord, Thoralf Jensen(ble ekskludert på 1970-tallet) og Jens Pedersen.

4. De nyvakte
I 1907 oppstod en splittelse blant gammellæstadianerne nord i Finland. Årsaken til denne splittelsen var at noen følte et sterkt behov for fornyelse inne bevegelsen. De mente at vekkelsen holt på å stivne i allmennreligiøsitet. Det var ikke noen særlig læremessig forskjell fra ”Gammellæstadianerne”, men de krevde strengere etterleving av ideala fra Læstadius. De har en fastere organisasjon enn de andre retningene. Et annet særtrekk er at de har et aktivt syn for misjon. Denne retningen har liten oppslutning i Norge, kun noen få personer i Finnmark.

Lyngen-predikant Erik Johnsen

5. Lyngenretningen
Lyngenretningen, eller ”Den luthersk læstadianske forsamling” er en norsk retning som ble en realitet i 1910. Det var den markete forkynneren Erik Johnsen som var sentral her. Han var fra Manndalen i Kåfjord og virket som predikant i ca. 70 år. Det utviklet seg et nært forhold mellom læstadianerne i Lyngen og Den norske kirke. Årsaken var bl.a. en felles front mot gjendøperne som begynte å få fotfeste i Nord-Troms. I denne kampen utviklet Johnsen sitt dåpssyn, som nok var mer ortodoks-luthersk enn i de andre retningene. Mange hevder at Lyngenretningen er mer luthersk enn læstadiansk. I sine samlinger leser de helst Luther og svært lite Læstadius. Denne retningen står veldig sterkt i Nord-Troms, inklusivt Tromsø. Ellers er det noen spredte forsamlinger i Sør-Troms og Finnmark. Sentrale predikanter: Erik Johnsen, Karl Lunde, Peder Nyvoll og Haldor Samuelsen.

5a. Fundamentalistene eller De konservative
I 1992 skjedde en alvorlig splittelse i Lyngenretningen. Det hadde da i noen år pågått en debatt mellom predikanter innen denne retningen. Debatten gikk på hvorvidt Guds ord åpner for at den uskyldige part i en skilsmisse kan gifte seg på ny og om skapelsesdagene er dager eller perioder. Selv om disse spørsmål var den ytre årsak til splittelsen, er mange overbevist om at personlige motsetninger mellom enkelte predikanter også spilte en viktig rolle. De som gikk mot å åpne for gjengifte og som hevdet at skapelsesdagene var dager på 24 timer blir kalt for ”De konservative” eller ”Fundamentalistene” på folkemunne. Peder Nyvoll var en av forkjemperne for dette synet. (Døde ett år før splitten).  Andre sentrale predikanter: Jaklin Sommerstad og Knut Evanger. Splittelsen delte familier og bygder og begge retninger finnes de fleste steder i lyngenretningens utbredelsesområde.

5b. De liberale
Den andre retningen ble kalt for ”De liberale”. Innen denne retningen har det de senere år hos enkelte blitt en hvis åpenhet for misjon. I Nord-Troms arbeider flere til støtte for samemisjonens Kola-arbeid. Det har også vært en del kontakt mellom ungdom fra denne retningen og misjonssambands-ungdom i Tromsø. Predikanter: Andreas Esbensen, Alf Jakobsen, Sigmund Eriksen og Erling Saltnes.

Omtale av læstadianismen i Dagbladet 21. oktober 1888

Forsamlingen

De flest læstadianske forsamlinger i Norge bruker gamle Landstads salmebok eller egen sangbok (Vekter-ropet i lyngenretningen og Åndelig sangbok i Alta-retningen). De anerkjenner ikke den nye liturgien, men er likevel forholdsvis tro mot Den norske kirke. Dette først og fremst p.g.a. sakramentene. De senere år har ”De førstefødte” gått inn på en ordning lignende den Misjonssambandet står for. Uten å melde seg ut av kirken, forvalter de selv dåp og nattverd. Rørelse er vanlig i alle retningene, bortsett fra lyngenretningen. Når forkynnelsen tar tak i hjertene, begynner noen å omfavne hverandre i glede, andre gråter i syndenød og ber om tilgivelse, andre igjen bryter ut i høylydt bønn, takk og lovprisning.

Det er ikke ansatte forkynnere i den læstadianske bevegelse. Kun frivillige forkynnere sendes ut. Ingen av dem er lønnet, men reiseutgiftene blir dekket. Her er ikke fri bønn. Tilreisende eller lokal forsamlingsholder sitter framme ved et bord. Her blir det forkynt eller lest fra Luther eller Læstadius. Talen er gjerne på 1,5-2 timer. Etter møtet er det pause der det blir samtalt om det som er forkynt.

(Først publisert på bloggen min i 2009)

Kilder:
Olaf Havdal: Læstadianene. Fra Nordkalottens kirkehistorie
Adrian Wennström: Lars Levi Læstadius
Andreas Markusson: Han som kjempet mot møtrket
Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius. En nykterhetskämpe i höga norden
Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)
Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse
Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse
Peder Nyvold: Avhandling: Ja eller nei til gjengifte (1986)
Andreas Esbensen: Skilsmissestriden (1987)
Erling Saltnes: Noen tanker i tilknytning til Peder Nyvolds avhandling om skilsmisse og gjengifte
G. Sandberg: Fra Sydvaranger (Luthersk ugeskrift 1879)
Erik Johnsen m.fl.: Taler hefte II (1931)
Lars Levi Læstadius: Kirke-postille (A. Brune)
Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth
Terje Forsberg: De forvillede i troen?
Idar Kristiansen: Korstog mot Kautokeino
Diverse artikler på internett