(foto:resources2.news.com.au)
En ungdom var en gang alene på sjøen i båten sin. Han elsket sjøen og hadde gode stunder for seg selv med fisking som rekreasjon. Denne dagen var det litt bølger, men ikke mer enn han var vant med å takle.
Plutselig skjer noe uventet og uforståelig. Han våkner opp i sjøen og ser båten flyter med kjølen opp. Han er langt fra land og det er ikke en båt å se. Det er umulig å få båten på rett kjøl igjen, men han klarer å klatre opp på båten og klamre seg til kjølen. Han er i stor nød og redning er usannsynlig.
I sin nød roper han på Gud. Gud hadde ikke vært i tankene hans før, men nå så han at guddommelig inngripen var eneste mulighet for han til å bli berget. Han ber til Jesus og avgir et løfte. Hvis du berger meg i land Jesus, skal jeg ta imot deg og bli en kristen. Og det han ser på som et Guds under, skjer virkelig. Han blir berget i land uten noen skade.
Vel i land kommer Den Hellige Ånd til han og minner han på løftet fra båtkjølen. Kallet er tydelig. Skal du ikke ta imot Jesus som din frelser nå? Men han står imot kallet. Det får bli en gang senere, jeg har ikke tid til slikt nå. Det var jo bare et ubetenksomt løfte i nøden.
Den Hellige Ånd gir imidlertid ikke opp. Ett par år sener kommer kallet tilbake til ungdommen, men han står fremdeles imot. Det samme skjer noen ganger til, men med lengre og lengre mellomrom.
Mange år ligger bak. Ungdommen er blitt gammel og havnet på sykeheim. Kroppen er skral, men han er helt klar i hodet. En dag han rusler i gangen på sykeheimen, kommer et ukjent ektepar gående. Kona går inn på et rom, mens mannen kommer i prat med beboeren. Den ukjente forteller at kona skal besøke en slektning, mens han selv vil vente utenfor rommet.
De to mennene, en ungdom og en gammel, kommer i prat der i korridoren på sykeheimen. Drøsen går om løst og fast. Begge er interessert i sjøen og fiske, så de har mye å snakke om. Etter en tid spør den unge om den gamle er en kristen, og i tilfelle han ikke er det, om han ikke synes det er på tide nå like inn i døden.
Da setter den gamle blikket sitt rett på ungdommen og forteller historien om forliset. Om løftet til Gud om å ta imot Jesus om han ble berget. Om alle gangene han senere hadde stått imot kallet.
Ungdommen var selv blitt gammel da han fortalte meg denne sanne historien. Han sa at det var en hendelse som merket han for livet. For aldri ville han glemme den gamle mannen på sykeheimen da han kald og rolig snudde seg bort fra han og sa tydelig: Det er for sent for meg å bli en kristen nå. Gud har sluttet å kalle, for jeg har stått imot kallet gang etter gang.
For sent for meg nå! Må det ikke skje med deg. «I dag om dere hører min røst, så forherd ikke hjertene deres.» (Heb 3,15) «Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» (Jes1,18) Kom til Jesus i dag!
(Hovedtrekkene i denne historien er sanne. Noen utfyllende detaljer er diktet av meg.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar