Oppgavene er derimot forskjellige. Det samme er
utrusning og nådegaver. «Det er forskjell
på nådegaver, men Ånden er den samme; og det er forskjell på tjenester, men
Herren er den samme; og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den
samme, som virker alt i alle.» 1 Kor 12,4-6
Måten Gud kaller på er også ulik fra person til
person og fra gang til gang. Men ut fra Guds ord tror jeg vi kan si at en
hovedregel er at kallet gis til forsamlingen av Guds folk, som så formidler
kallet videre til den som menigheten ser har nådegave til den bestemte
tjeneste, et ytre kall. Dette ytre
kallet stadfestes ofte med et indre kall,
der den som blir kalt av menigheten, på forhånd eller i og med det ytre kall,
selv har hatt en indre uro for oppgaven. (Se bl.a. ap.gj.13,1ff)
Men som nevnt, Gud kaller den som er gjenfødt og
driver ut sine medarbeidere på mange ulike måter. Kallet er formidlet i Guds
ord, bl.a. gjennom misjonsbefalingen(Mat 28,18-20). Den som selv har opplevd å
få syndene tilgitt, får en indre trang til at andre må få del i den samme
frelse. Dette skjedde med Jesaja etter
at han hadde blitt renset. Da svarte han på kallet: «Her er jeg send meg» (Jes 6). Paulus sier det samme: «For Kristi kjærlighet driver meg.» (2
Kor 5)
I det følgende vil jeg dele noen kallsopplevelser i
mitt liv.
Tidlig kall
Jeg er vokst opp med Guds ord og misjon både i
heimen og på bedehuset. Det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg har kjent på en
uro, et kall til tjeneste siden barneårene. Jeg fikk ofte spørsmål om ikke jeg
skulle bli misjonær, slik min onkel Alf var. Som 10-åring fikk jeg lyst til å
bli lærer. Som litt større barn tenkte jeg at kanskje Gud ville bruke meg ved
en kristen skole.
Langeland kapell. Det gamle bedehuset på Jørpeland
Da jeg var omtrent 12 år gammel, var det en vekkelse
på Jørpeland. Jeg ble sterkt følelsesmessig berørt på ett av møtene og begynte
å gråte. Jeg klarte ikke å sette ord på opplevelsen, hva det var som berørte
meg. Det nærmeste jeg kom var en uro for de som ikke var frelst og var på vei
mot en evig fortapelse.
Jeg har alltid vært veldig beskjeden, selv om det
ikke vises utenpå. Tanken på å skulle stå frem foran en forsamling å tale var
derfor fjern for meg i oppveksten. Det var derfor lett å svare når en god venn
av meg utfordret meg direkte ved en anledning, og spurte om ikke jeg skulle bli
predikant. Det skulle jeg ikke!
Men jeg begynte tidlig å avlegge korte vitnesbyrd på
bedehuset og i skolelaget. Første gang var på en leir på Utsyn leirsted som
trettenåring. Kanskje var det noen av de lokale misjonsvennene som «hørte
nådegaven» da de senere anbefalte misjonen å kalle meg nettopp til forkynner.
Skoleåret 1979-80 gikk jeg på Fjelltun bibelskole.
Det ble et avgjørende år for meg. I løpet av dette skoleåret ble jeg vakt i mi
barnetro og fikk se meg som en synder. Jeg ble også frigjort da jeg fikk se at
alt jeg trenger for min frelse, har jeg i Jesus. Dette kunne jeg nok i teorien
fra før, men dette skoleåret ble det en hjertesak for meg.
Jeg hadde selv ikke noe klart bilde av hva min
framtid ville bringe når jeg begynte på lærerskolen i 1982. Tankene gikk nok i
retning av lærer på en av NLMs skoler i Norge eller i utlandet.
Barne- og
ungdomssekretær
Venner fra 1987
Etter ferdig lærerutdannelse sommeren 1985 fikk jeg
jobb på Tau barneskole. Men bare en måned etter skolestart dukket det opp et
uventet brev i posten. Kretsstyret i Stavanger krets av NLM kalte meg til
barne- og ungdomsarbeider i kretsen. Det var totalt uventet. Jeg hadde vært med
i kretsens barne- og ungdomsnemnd siden 1981 og vært aktivt med i leir- og
lagsarbeid. Men jeg hadde inntil da ikke holdt en eneste andakt. Uroen og
kallet til en tjeneste i misjonen var der fremdeles, men å bli forkynner for
barn og unge hadde ikke vært i mine tanker.
Ut over høsten ba jeg mye over saken og samtalte med
noen eldre misjonsvenner jeg hadde tillit til. De mente at dette måtte være
Guds svar på min indre uro og anbefalte meg å si ja til kallet. Det ble også
konklusjonen da jeg sendte mitt svar til kretsstyret. Samtidig med at mitt
svarbrev forelå kretsstyret, var det også en oppsigelse fra han som var barne-
og ungdomssekretær i kretsen (Nå: Leder NLM Ung). Kretsstyret konkluderte i det
møtet med å kalle meg til denne stillingen i stede.
Dette var et kall det var lettere for meg å svare ja
til, enn det første. Jeg tror også det var Guds ledelse at jeg ble plassert i
en kombinert stilling med administrasjon og forkynnelse, i stede for en ren
forkynnerstilling. Det har også blitt mitt kall videre i livet. Jeg fikk dette
kallet på nyåret 1986 og hadde min første andakt i april samme år. 1. mai var
min første arbeidsdag som kretsens barne- og ungdomssekretær.
Kretssekretær i
Drammen krets
I de fire første årene som bu-sekretær, gikk tiden
mest med til administrasjon, leirer og lagsbesøk. Det var kun noen få ganger
jeg talte på ordinære møter for voksne. Våren 1990 var heimesekretær (Leder NLM
Norge) Jan Gaute Sirevåg innom kontoret i Olavskleivå i Stavanger. Han
formidlet et kall til å bli kretssekretær i Drammen krets fra sommeren 1990.
Det var en stor overraskelse og en stor tillit.
Nok en gang ble det en bønnekamp og mange samtaler,
ikke minst med min gode sjef Kåre Eidsvåg. Jeg fikk ikke indre ro for å svare
ja. Kallet syntes for stort, og jeg følte meg ikke ferdig i Stavanger. Svaret
til Drammen ble derfor nei. Ut over høsten ville Eidsvåg at jeg skulle reise
noe mer på møter blant voksne, og jeg var med på mine første møteuker. På
møteukene var jeg sammen med Hartvig Skartveit og Dagfinn Meltveit. Jeg
opplevde det godt å få dele mitt enkle vitnesbyrd, selv om det også var en
kamp.
Det lyktes ikke vennene i Drammen å finne noen andre
til å gå inn i kallet som kretssekretær. Nærmere jul ringte derfor Jan Gaute
Sirevåg på ny og spurte om jeg var villig til å vurdere kallet en gang til. Jeg
hadde nå fått ro for at det nå var på tide å overlate ansvaret i Stavanger til
andre, og ble derfor rolig for å svare ja denne gang. Kallet ble bekreftet av
kretsstyret i Drammen krets i januar 1991 og 1. august var jeg på plass i
Drammen.
Kretssekretær i
Troms og Finnmark krets
Etter fire spennende og gode år i Drammen krets,
begynte uroen å melde seg på ny sommeren 1995. Denne uroen ble forsterket etter
en uformell henvendelse fra Troms- og Finnmark krets samme sommer, med spørsmål
om mulighet for å overta som kretssekretær der. Det er vanskelig å forklare konkret
en slik uro. For min del har det gjerne vært en indre rastløshet, med stadige
tanker om jeg snart er ferdig i det kallet jeg står i. Det har også utløst en
bønnekamp, med bønn om veiledning om hvor veien videre går. Sangstrofen «Herre
gjør meg villig å gå hvor hen du vil» har vært ei mye brukt bønn.
Kallet fra nord var ikke fremmed for meg, så jeg var
positiv til å vurdere et eventuelt kall. Det ble en del runder med
hovedkontoret og kretsstyret i Troms og Finnmark før kallsbrevet kom i mai
1996. Jeg var da rolig for å svare ja, og var klar til nye oppgaver fra 1.
januar 1997.
Byarbeider i
Tromsø
Den nevnte uro meldte seg på ny etter fem og et
halvt år på Finnsnes. Årene i Troms- og Finnmark opplevde jeg særdeles givende,
så å tenke på oppbrudd satt langt inne. Tidlig på høsten ble likevel denne
uroen ekstra sterk. Til slutt ba jeg til Gud i min nød om et helt konkret svar på
om jeg skulle slutte eller fortsette. Jeg åpnet min Bibel og øynene falt på et
vers som i klartekst sa at det var tid for oppbrudd. Jeg slo deretter opp i
andaktsboka mi og andakten der gav støtte til svaret fra Bibelen. Jeg husker
ikke nå hvilket bibelvers dette var. Heller ikke hvilket andaktstykke jeg
leste, men jeg var helt rolig for Guds konkrete svar. Tiden som kretssekretær i
nord gikk mot slutten.
Det er første og eneste gang jeg på denne måte har
fått et så direkte svar. Jeg vil ikke anbefale en slik framgangsmåte uten
videre. Men i denne konkrete situasjonen, er jeg ikke i tvil om at det var Gud
som gav meg et konkret svar på en vanskelig avgjørelse.
Hvor skulle så veien gå videre? En av våre skoler
ønsket at jeg skulle bli internatleder, Stavanger krets kalte meg til
områdearbeider i Flekkefjord. Internatlederstillingen fikk jeg ro for å svare
nei til. På det andre kallet var jeg nær ved å svare ja. Men det var et problem
i Troms- og Finnmark krets som vanskeliggjorde avgjørelsen: Vi manglet
medarbeidere til de fleste stillingene i kretsen.
Like før jeg skulle svare Stavanger krets, kom
kretsstyret i Troms og Finnmark med en utfordring om å bli forsamlingsleder/
byarbeider i Tromsø by for en to års periode. Slik situasjonen var i T&F
krets, var det vanskelig for meg ikke å svare ja til Tromsø. Flyttingen skjedde
sommeren 2003.
Kretssekretær i
Namdal og Sør-Helgeland krets
Etter kun et halvt år i Tromsø, kom misjonen med et
nytt kall. Namdal og Sør-Helgeland krets trengte ny kretssekretær. Jeg var i
utgangspunktet innstilt på to år i Tromsø, men både leder NLM Norge Ernst Jan
Halsne og hovedstyrets formann Vegard Svensen la nøden og kallet sterkt inn
over meg. Denne gang var det ytre kallet sterkere enn det indre, men jeg fikk
ro for å svare ja, og flyttet til Namsos sommeren 2004.
Områdeleder i
Flekkefjord felleslag
Perioden i Namsos ble på seks år. Tankene på
avløsning kom våren 2009. Misjonen var da inne i en vanskelig prosess med
strukturendring fra kretser til regioner. Jeg ble derfor rolig for å vente til
alle vedtak om dette var fattet, før jeg ville be om avløsning sommeren 2010.
Denne gang opplevde jeg en vanskelig situasjon. Jeg
fikk ikke noe nytt kall fra misjonen og måtte finne meg annet arbeid. Misjonen
hadde på denne tid begynt en ny praksis med å utlyse stillingene. For meg er
det en utenkelig tanke å søke på en stilling av forkynnende/ledene art. En god
venn av meg mente at en utlyst stilling burde være aktuell for meg og «søkte»
på mine vegne. Etter litt att og fram og mye uro bekreftet jeg søknaden.
Heldigvis fikk jeg ikke stillingen. For meg har det alltid vært viktig at jeg
ikke skal gå inn i et kall i misjonen, uten at dette er noe misjonsfolket
ønsker.
Jeg er lærerutdannet, og da spørsmålet fra Dalane
Kristne grunnskole kom, svarte jeg ja til å bli lærer i Egersund i et ett års
vikariat. Skolen ville jeg skulle fortsette etter dette året, men jeg var ikke
rolig for at det var mitt kall å være lærer, selv om det var en fantastisk
mulighet til å vitne for elevene.
Ved årsskiftet 2010-2011 ble det lyst ut en stilling
som administrasjonsleder ved Tryggheim VGS. Jeg søkte på den stillingen, men
fikk like etter beskjed fra regionleder i Region Sørvest Birger Helland, at regionstyret
ønsket å kalle meg til områdeleder for Felleslaget. Det var et kall jeg svarte
nei til for åtte år siden, men denne gang var jeg rolig for å svare ja.
Jeg var og er takknemlig for at det enda er plass
for mi nådegave i misjonen og Misjonssambandet. Her er min plass så lenge
misjonsfolket vil og min samvittighet ikke bindes.
Til ettertanke
ikke etterfølgelse
Når jeg skriver disse linjene, er det ikke for å
fortelle andre hvordan Gud kaller. Gud er mektig til å behandle oss på hver
sitt vis. Men mitt ønske er at mine «kallsopplevelser» kunne bli til ettertanke
for andre som måtte kjempe med kallet. Mitt viktigste råd er å be over en åpen
Bibel, deretter å samtale med åndelige ledere du har tillit til.
Jeg har gjennom alle disse årene fått hvile på
følgende løfte i min tjeneste: «Og Gud er
mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid i alle ting kan
ha alt det dere trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning,» 2
Kor 9,8
-og bønnen: «Herre
gi hva du befaler, og befal så hva du vil!» (SB nr.725)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar