Hovedoppgaven til et lands myndigheter, er å verne om sine innbyggere. Når en gruppe av folket fratas sine rettigheter, er det tegn på at landet er i dyp krise.
Vi så det i Kina, og kanskje ser vi det enda. Kommunistene innførte en ettbarns politikk for å få kontroll på befolkningsveksten. De fleste ønsket seg en gutt. Utallige jenter fikk ikke leve, fordi de hadde feil kjønn.
Vi så det i Tyskland. Nazistene prentet inn i folket at jødene var mindreverdig, og ikke fortjente å leve. Konsekvensene var katastrofale. Jødene fikk ikke leve, fordi de var av feil etnisitet.
Vi ser det i Norge. Verdens rikeste land har fra fratatt de ufødte barna sitt rettsvern. Tusenvis får ikke vokse opp. De er så små at verdien av livet deres settes lik null. I Norge har dyrelivet et lovverk som gir det et betydelig vern, og godt er det. Du kan få lang fengselsstraff hvis du begår faunakriminalitet mot truede arter. Plyndring av rovfuglreir er et stort problem, med høy strafferamme. Menneskets reir derimot, er fritt vilt.
Nylig ble det opprettet sak mot en mann i Sandnes som matet ender. Det var en måke, som var ekspert på å ta maten fra endene. Mannen fikk tak i vingen til måken, og slengte den på vannet. Måken døde, og mannen er i politiets klør. Samtidig vedtar det ene politiske partiet etter det andre, at de vil arbeide for fritt fosterdrap fram til uke 18 eller 22. Folket vårt godtar livsløgnen. Spørsmålet om fosterdrap angår kun kvinnen, tror det norske folk. Barnets verdi blir fornektet. Det er tid for å gråte. Det er tid for å ta til gatene å protestere. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»
Samtidig har spørsmålet om barnets rettigheter en vanskelig side. For ingen bånd er så sterke som bånda mellom mor og barn. Det hender en sjelden gang, at hvis barnet i mors liv får leve, vil både mor og barn dø. Det hender en sjelden gang at hvis barnet får vokse og kan berges, vil mor dø. Liv står mot liv. Da må en i ydmykhet akseptere et umenneskelig vanskelig valg.
Da loven om fritt
fosterdrap ble vedtatt på 1970-tallet, gikk kristenfolket fra dør til dør og
samlet inn over 600 000 underskrifter til støttet for det ufødte barnet.
Mer enn 10 000 gikk i «Ja til livet» marsj i Oslo. Jeg og min generasjon
kristne sover. Vi orker ikke å kjempe for livet. Må Gud se i nåde til vårt
norske folk. Gud, send vekkelse på ny!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar