Det er i år 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Han var flere ganger innom Rogaland, også Lund kommune.
Hauge fikk sitt åndelige gjennombrudd i 1796 og reiste Norge rundt de neste åtte årene. For det meste gikk han, men noen ganger brukte han båt. Etter åtte års virksomhet, sa myndighetene stopp, og Hauge ble fengslet. Dette fengselsoppholdet kostet han helsa. De åtte årene han virket som predikant, resulterte i et Norge som åndelig sett var snudd opp ned.
I avisen «Stavangeren» 15. april 1925, sto det en artikkel om et besøk Hans Nielsen Hauge hadde på Ualand i Lund kommune. På den tid sorterte Ualand og Heskestad under Helleland prosti. Artikkelen er basert på opptegnelser av lokalhistoriker Ole Gabriel J. Ueland, og har overskriften «Hans Nilssen Hauge og presten Reiner». Reiner var en særpreget prost på Helleland i perioden 1790-1823. Artikkelen gir et godt inntrykk av Hans Nielsen Hauges personlighet og gjennomslaget til hans forkynnelse. Jeg gjengir her artikkelen, lett språklig revidert.
En fremmed vandrer
Forsommeren 1804 kom en mann farende over heia fra Lund, med skreppe på ryggen. Han stanset i gårdstunet på Ualand, kastet et blikk på husene og valgte å gå inn i det mest forfalne. Huset sto der uten kledning, veggene var utbuet og råtne, torv fra taket var falt ned og i vinduene var det stukket inn filler istedenfor glass. I stuen satt en gammel hvitskjegget mann, og på stein- og moldgulvet gikk to barn og moret seg.
Den fremmede gikk bort og tok den gamle i hånden og hilste «Guds fred». Den gamle mannen som het Knut, spurte hvor den fremmede kom fra og hvor han skulle reise. Han svarte at han var fra Østlandet og var en såmann. Knut sa at han kom for sent, for åkeren var kommet opp og sto pent i år. Den fremmede svarte at han helst ville så en sæd som skulle høstes i himmelen. Knut spurte enfoldig om den fremmede hadde fått noe nytt frø? Å nei, svarte den fremmede. «Frøet er nok det samme, men såingen er ikke lik den du har brukt.»
Knut ble meget nysgjerrig. Han forsto ikke den fremmedes tale. Det lå noe eget over mannen, som fengslet ham. Han ba mannen om å sitte ned til kona kom inn fra fjøset. Siden han hadde gått over den lange Skjydalsheia, kunne han nok trenge mat. Den fremmede takket for tilbudet og gikk bort og satte seg ved bordet. Med follede hender ba han så tårene rant nedover kinnene. Han ba om at Gud ville sende sin velsignende Ånd over dette hus, slik at han kunne få dra alle inn til seg i himmelen. Deretter ba han spesielt for gamle Knut, at Ånden kunne få hans hjerte opplatt før det var for sent, og han dermed måtte havne i dødsriket.
Deretter sang han en salme om Jesu ubegripelige kjærlighet. Slik sang og tone hadde Knut aldri hørt før. Han hadde sett både Kingo og Dass sine salmebøker. Det forekom Knut som om tonene kom ned fra himmelen og gikk gjennom marg og ben på han. Han hadde alltid trodd at presten Reiner var verdens beste taler, men presten hadde aldri gjort et slikt inntrykk på ham. Knut spurte hva den fremmede het, og om han var prest hos kongen. Mannen svarte at han het Hans Nielsen Hauge. Han hadde ikke gått i presteskole, men Helligånden hadde opplyst ham om hans og hele det norske folks syndenød. Han var en fattig mann på gods og gull, men var rik i Gud og vandret nå på veien hjem til himmelen. Han gikk bort og la sin hånd på Knuts skallede hode og sa blidt: «Skulle det ikke være gildt om du og jeg kunne få sitte ved Jesu side i de lyse saler i himmelen og takke og lovsyng vår Frelser fordi han led for oss på korset?»
Knut Ueland blir frelst
Knut satt tankefull en liten stund, men sa så til slutt at han nå hadde levet i mange år. Når han tenkte tilbake, var han redd for at han hadde overtrådt enkelte av buda. Men de groveste synder, som å slå i hjel, stjele eller drive hor, det kunne ingen beskylde ham for. Disse syndene hadde presten alltid advart mot. «Det står jo i Bibelen at Gud er nådig og forlater oss våre små synder, og presten Reiner kjenner meg godt og har nylig gitt meg forlatelse for alle mine synder.» Hauge dro et tungt sukk og sa at presten hadde ført ham på en gal vei som fører til helvete. Hvis han ikke gikk til Jesus og fikk forlatelse for både sine små og store synder, i troen på at Jesus hadde tatt alle på seg, kunne han ifølge Guds ord aldri komme inn i himmelen. Knut blev sittende stille. Hauges alvor og myndighet hadde gjort ham urolig.
Sønnekonen Guro kom inn fra fjøset og begynte å bære inn mat. Knut gikk ut på kjøkkenet til henne og fortalte om denne merkelige mann. De måtte endelig ikke slippe han ut av huset før alle fikk høre ham. Mannen hennes, Mikkel, og husets øvrige folk kom inn for å spise kveldsmat, og Hauge ble invitert til bords. Han ba om lov til å lese for maten, og i en hjertevarm bønn ba han at Gud ville velsigne maten til styrke for både legeme og sjel, slik at man kunne få se Guds uendelige godhet mot menneskene og takke ham sent og tidlig for hver dag man fikk leve og forberede seg for hjemreisen. Alle satt alvorlige og tankefulle til måltidet var over og Hauge hadde sunget et salmevers og takket for maten.
Gamle Knut ba Hauge be for seg til sin Jesus, som han kjente så lite. Hauges ord om at han må kaste all synd på ham, hadde aldri stått klart for ham før. Hauge svarte: «Stakkars gamle mann. Du kan ennå i din ellevte time finne din Frelser. Hvis du nå i kveld vil få inn gårdsfolket, skal vi ha et møte med den kjære Herre Jesus her i denne stua.» Om ikke lenge var både gårdsfolket og tre husmenn samlet i stuen. Hauge fant fram fra skreppen noen små sangbøker, som han delte ut. Han ba dem lete opp salmen «Ånd over ånder kom ned fra det høye». Hauge hadde en egen tone så han måtte synge alene, men det var noe betagende ved tonen, så alle ble revet med. Det var ikke den stive harde kirketone.
Da salmen var sunget, foldet Hauge hendene og ba Gud velsigne møtet, så ingen av de tilstedeværende måtte gå hjem og legge seg til å sove, før de hadde fått oppgjøret med sin himmelske Far i orden. Mens han ba slik, rant tårene nedover kinnene på ham. Deretter begynte han å tale og med lykkelig varme, skildret han Guds uendelige kjærlighet som fra evighet hadde besluttet å ofre det kjæreste han eide, sin egen sønn. Ingen kunne komme inn i himmelen på løfter og gode gjerninger, man alle måtte følge Jesu eksempel og leve i lydighet, bønn og tro. Han sluttet med å synge en salme og nedba den apostoliske velsignelse over de tilstedeværende.
De unge reiste seg for å gå, men den gamle Knut ba dem sitte. Han kjente seg så urolig og følte at han ikke ville få sove. Alle ble sittende og Hauge fortalte dem varmt og enfoldig om Jesu liv. I den lyse sommernatt, lå flere på Ualand og ikke fikk sove. Den fremmede hadde åpnet en ny og ukjent dør inn til himmelen, og det gjaldt nå å finne den.
Det var ingen overflod av senger i huset, så Hauge foretrakk å sove på låven. Om natten begynte det å regne og det dryppet like i ansiktet hans. Han måtte flytte seg til en annen krok, hvor han sovnet. Han våknet ikke før gamle Knut kom og vekket ham neste morgen. Knut var meget glad og fortalte ham at Jesus om natten i søvne, hadde vist ham den rette dør. Nå ba han Hauge om ikke å forlate ham, før han vel var kommet inn døren. Hauge klappet han på skulderen og lovet å bli. Da de kom inn i stuen satt flere og ventet på dem. Det var kommet slik uro over dem, og Bibelen var blitt så uklar for dem. «Var det virkelig så at man trådte budene under føtter? Og kunne et menneske gå fortapt som på dødsleiet hadde gått til alters og fått forlatelse for sine synder?» Hauge talte lenge til dem. Da han var ferdig, tok den gamle Knut han i hånden, takket ham og sa at nå kunne han dø. Et nytt lys var gått opp for ham.
Hauge spurte etter øks og tau. Han ville til skogs for å flekke never til å tekke låvetaket med. Mikkel fulgte med, og de kom hjem med hver sin bør. Deretter gikk han opp på taket og reparerte skaden. Hauge gikk rundt i husene og talte med store og små. Han var en meget allsidig mann. Han lærte dem bedre fjøsstell og kunne endog gi dem en tegning til den første åkerplog. Enkelte av hans sanger og småskrifter er oppbevart som en helligdom den dag i dag. Allmuen flokket seg om ham og kaptes om å få han inn i husene sine. Han samlet seg en disippelskare som tilba ham.
Prest Reiner til aksjon
Dette kom snart presten for øre, og Reiner var ikke den mann som ville finne seg i at en fremmed sjelehyrde trengte seg inn i hans hjord. Han sendte en av sine yngre og mest lærde menn, Halvar Aarrestad, for å undersøke forholdet. Halvar kom tilbake og meldte at det visst ikke var noe å gjøre. Hauge kunne «klumse» (fjetre) folket, og det var en slik bønn og sang som om det var i himmelen. Selv gamle oldinger som han trodde neppe hadde lært katekismen, sto opp for å prise Gud. Han hadde tatt med sin Bibel for å se at Hauge leste rett, og han kunne ikke finne noe galt. Halvar sluttet med at Hauge visst var et stort Guds redskap, for han følte seg selv meget urolig.
Presten spurte hvordan Hauge så ut og om det ikke helst var unge jenter som han søkte å «klumse». Halvar svarte at mannen så godt ut, og at det hvilte en eiendommelig fred og ro over ham. Denne fred kunne nok ha en dragende innflytelse, men han syntes at det helst var gamle og enfoldige mennesker som flokket seg om ham. Presten gikk urolig frem og tilbake på gulvet og mumlet. Halvar var nok ikke den rette mann til å sende mot kjetteren.
Neste dag skulle det være møte hos Ommund Vashus, og folk strømmet til fra alle kanter, så stuene og gangene var stappende fulle. I benken i høysetet hadde de ærverdige gamle samlet seg om Hauge. Salmesangen skulle akkurat til å begynne da noen ropte at presten kom ridende. Det ble alminnelig uro i forsamlingen, for man visste at han neppe kom i fredelig hensikt. Noen ville trenge seg fra bordet og gjemme seg, men Hauge sa rolig: «La oss alle sende opp en stille bønn for prestens sjel». Presten steg av hesten, og med ridepisken i hånden, trengte han seg inn i stuen. Alle gikk reddslagne til side, så presten stanset ikke før han kom til bordet. Han stirret på Hauge, som bød fram hånden for å hilse. Men presten løftet bare svøpen og vendte seg mot huset eier, Ommund, og spurt om han torde huse denne landstryker og matprest, «som vil forføre dere til å sove og synge dere inn i himmelen og til å kaste bort hverdagene, nå når dere har så mye å gjøre i hjemmene. Denne mann taler mye om kjærlighet uten gode gjerninger. Kan han nå få omtumle våre lettsindige unge piker og få disse i sin favn, skal vi snart få se følgene».
Presten fikk ikke si mer. Hauge begynte å synge «Vår Gud han er så fast en borg», og allmuen stemte i så det ljomet. Presten snek seg stille ut på kjøkkenet for å se hva som ville hende. Da salmen var sunget, ba Hauge at Guds ånd måtte være til stede og vekke de sikre sovende. Især ville han be at Gud måtte vekke opp de døde norske prester til liv i Jesus Kristus. Forsamlingen gråt og skottet bort på presten, og man mente at til og med prestens øyne var fuktige. Straks etter løste han hesten og gikk stille bort.
Haugiansk forsamling i Heskestad
De fem forstandere, Lars Høie, Ommund Vashus, Svend Dybing, Tore Heskestad og Asbjørn Omdal, samlet ofte gårdsfolket om seg og leste teksten av Johan Arnts huspostille og sang av Hauges sanger. Presten likte det ikke. Han advarte sine sognebarn mot «kjetteren og kvinneforføreren». Han kunngjorde til slutt fra kordøren at alle som holdt seg til Hauges lære, var vantro og kunne ikke motta nattverden. Dette ble et hardt støt for mange. De samlet seg derfor mer og mer i all hemmelighet, men presten hadde sine spioner ute. Da kirken til slutt ble stengt for dem, dannet man en broderring og nøt Jesu legeme og blod i Ommund Vashus sitt hus.
Det kom ofte brev og oppmuntringer fra Hauge, og «broderringen» levde et varmt og ivrig kristenliv. En dag kunne presten forkynne fra prekestolen, at han hadde anklaget Hauge for vranglære, og kongen hadde latt Hauge arrestere for livstid. Med høytidelig alvor la han sine sognebarn i sinne, at de aldri mer måtte la seg forføre av lettsindige plattenslagere (skrønemakere). Hvor hardt dette slaget enn virket, viste det seg at Hauges sæd hadde satt så dype røtter, at de ikke kunne rykkes opp tross alle prestens forsøk. Det merkelige er, at de fem forstanderes etterkommere, mer enn de fleste andre, har fått den nådegave til å rettlede både seg selv og andre inn på veien til himmelen.
Prestens klage over Hauge,
sammen med andre opplysninger i denne sak, finnes i prestens arkiv.
Forfatteren av denne
fortellingen, Ole Gabriel Jonasen Ueland (1854-1950), var gardbruker, bygdepolitiker
og ordfører i Heskestad i 15 år. I tillegg samlet han mye lokalhistorisk og
slektshistorisk stoff.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar