Jeg var på mange møter på bedehuset på Jørpeland i løpet av oppveksten. Det var mange ulike predikanter som delte Guds ord. Noen var flinke å fortelle historier, så det var lett å følge for en guttunge. Misjonær Jon Jøssang var en av favorittene i så hensende. Noen talte lenge og andre talte kort. Noen hadde med gitar eller spilte piano, og sang i tillegg til forkynnelsen. Det var ikke mange jeg lærte meg navnet på av disse predikantene, eller som jeg husket fra gang til gang. Men en av predikantene som ofte var på Jørpeland, var vanskelig å glemme. Han hadde ei særpreget røst, som gjorde at han kunne høres i «mils omkrets».
Det var en stubbe som ofte ble fortalt om denne predikanten. Det ble sagt at når vindretningen var gunstig, og han sto på talerstolen i Salem i Stavanger, kunne de høre hva han sa i Tananger, ei mil lenger vest. Men det var ikke bare den kraftige stemmen jeg husker han for. Han hadde omsorg for at folk skulle bli frelst. Ofte kom tårene, og jeg merket omsorgen han hadde for den enkelte. Denne predikanten het Peder Torsen og hadde vokst opp i Dusavik ved Stavanger.
Fiskerheim på Torsastraen
På husmannsplassen Stølen, et godt stykke inn i Vikedalen i Nord-Rogaland, bodde en fattig familie våren 1888. Far i huset het Torbjørn Pedersen, og livnærte seg med det lille som husmannsplassen kunne frambringe av overskudd, etter at plasseieren hadde fått sitt. For å spe på med litt ekstra inntekter, hadde han den sjeldne tittelen «fillekluthandler», oppgitt i folketellingen i år 1900. Torbjørn var 53 år gammel og var gift med den 11 år yngre Anna Nilsdatter fra Sandeid. I nevnte folketelling hadde Anna tre titler, nemlig husmannskone, husgjerning og kreaturstell.
Anna og Torbjørn fikk mange barn. En av dem het Inger Marie Torbjørnsdatter og ble født dette året, nærmere bestemt 18. april i 1888. Hun bodde heime hos foreldrene, antakelig til hun var konfirmert. Etter det måtte hun ut i arbeidslivet for å tjene penger, slik skjebnen var for barn fra fattige husmannsheimer. Inger Marie, som ble kalt for Marie, fikk seg jobb som tjenestepike i en heim på Tasta, nord i Stavanger. Hun bodde da hos en søster.
Tasta besto på den tid av fire hovedgårder, Nedre Tasta, Øvre Tasta, Høie og Finnestad (Dusavik). På Øvre Tasta bodde fiskeren Thore Pedersen og kona Martha Tormodsdatter fra Tysseland, tvers over fjorden for Sand i Ryfylke. De hadde minst tre barn, Peder Theodor (f.1877), Lauritz Martinius (f.1883) og Tomas (f.1880).
31. mars 1908 ringte kirkeklokkene i Hetland kirke på Storhaug i Stavanger. Fiskeren Lauritz Martinius Thorsen hadde fridd til tjenestepiken Inger Marie Torbjørnsdatter, og hun hadde svart ja. Nå ble de viet til ektefolk, og de bosatte seg på Torsastraen i Litle Dusavik. Deres første barn kom på høsten samme år, og fikk navnet Martin. Deretter kom de på rekke og rad, 11 til sammen, hvorav sist ankomne var Sonja i 1933.
I 1912 skjedde noe som skulle snu opp ned på mange ting i familien Thorsen. På Hinna hadde det vært en større vekkelse høsten 1911. Det var Kinamisjonens talere Olaus Østebø, Torvald Ladstein og Elisabeth Hovda som delt på forkynnelsen av Guds ord. Like før jul, skrev presten i Hetland, Jens Otterbech, til disse og spurte om de kunne komme til Tasta og ha møter der. Emissærene kom, og vekkelsen brøt løs. Først i det små, men etter hvert økte den i styrke. Marie Thorsen var blant de første som ble frelst, til stor forargelse for mannen Lauritz. Senere måtte også Lauritz bøye kne, og også flere i Thorsen-slekta ble frelst.
I 1912 ble Finnestad misjonslag stiftet, og 1913 gikk misjonsfolket i Dusavik sammen og fikk bygget et nytt bedehus, som ble kalt for Refidim (se 2 Mos 17,1-7). Marie og Lauritz gledet seg over at det kom flere vekkelser på Finnestad i de påfølgende årene. I 1937 tok forkynneren Thorvald Heggdal inn hos Marie og Lauritz. Han skulle ha møter på Finnestad bedehus. Møtene kom til å vare lenge, for vekkelsen brøt ut. En vekkelse som skulle få stor betydning for hovedpersonen i denne artikkelen.
Kall til frelse og tjeneste
Marie og Lauritz hadde vært kristne i seks år da de den 6. desember 1918 ble foreldre til Peder. Det var ei økonomisk vanskelig tid, men Peder og søskena led ikke nød. Helt fra barndommen av ble Peder tatt med på bedehuset, og han var også med mora på kvinneforeningen. På bedehuset var det basarene han likte best. Lodda kostet 10 øre per nummer, og det var alltid mange fine gevinster. På lørdager og søndager var det ofte såkalte småmøter, det vil si møter uten taler, men med vitnesbyrd og bønn fra forsamlingens medlemmer. Det gjorde sterkt inntrykk på Peder, å høre mor og far vitne og be på disse samlingene.
I 1932 var det en barnevekkelse på Finnestad bedehus. Elisabeth Hovda fra Fogn hadde møter, og mange barn tok imot Jesus som sin frelser. En av dem var Peder, som da var 13 år. Men det skulle ikke vare lenge, før han falt fra troen. Det skulle gå fem år til, før Peder fikk komme tilbake til Jesus.
Thorvald Heggdal var fra Sokndal, men bodde på Ganddal som voksen. Han var emissær i Kinamisjonen. Høsten 1937 skulle han ha noen møter på Finnestad bedehus, men det ble møter helt fram mot jul, med noen avbrudd der Heggdal måtte til Ganddal for å ta seg av garden sin. På Finnestad bodde Heggdal det meste av tiden hos Marie og Lauritz, så den uomvendte Peder fikk nær kontakt vekkelsen. Det ble etter hvert stor glede i heimen på Torsastraen, for fire av barna til Marie og Lauritz ble frelst i denne vekkelsen, deriblant Peder. Det bibelordet som løste Peder, var fra Jer 33,8: «Og jeg vil rense dem fra all deres misgjerning, hvormed de har syndet mot meg, og jeg vil forlate all deres misgjerning, hvormed de har syndet og forbrutt seg mot meg.» Etter dette var han oppe og vitnet på møtene, så snart ordet ble gitt fritt.
Like etter at Peder ble frelst, begynte han å kjenne på en uro, smerte og lidelse over sine nærmeste som ikke var frelst. Han ble minnet om å gå der Gud viste vei. Han begynte snart å snakke med de uomvendte som kom på møtene, og ba dem om å vende om og ta imot frelsen i Jesus. Etter et møte, var det en ufrelst mann som satt på galleriet og som sa at han ønsket forbønn. Peder hørte det han sa, men verken han eller noen andre tok kontakt. Da Peder kom heim, ble han veldig urolig, og bestemte seg for å oppsøke mannen heime. Underveis ble han veldig engstelig for hvordan reaksjonen til mannen ville bli. Peder fortsatte likevel, og banket på døra. Da mannen åpnet, så Peder at øynene til mannen var fulle av tårer. Peder ble med inn, og den kvelden fikk mannen ta imot Jesus som sin frelser.
Peder arbeidet som dreng på en gard på den tiden. En dag slo han opp i Bibelen og leste fra Jesaja 6, om profetens møte med Herren i tempelet. Etter at profeten var blitt renset for sin synd, fikk han spørsmålet fra Herren: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss». Det spørsmålet nådde også Peder sitt hjerte og han svarte: «Kan du bruke meg, så er jeg her!» Samtidig syntes han at han var alt for ung til å reise som forkynner. Men da ble han minnet om svaret den unge profeten Jeremia fikk, da også han unnskyldte seg med sin unge alder: «Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale.» (Jer 1:7) Han fikk også trøst av Guds løfte til Moses, da Moses på Guds kall, unnskyldte seg for at han ikke kunne tale. Gud svarte da at Han ville legge orda i Moses sin munn.
Ikke lenge etter dette, åpnet Peder seg for mor si og sa at han trodde han hadde kall til å bli emissær. Mor hans svarte at det var noe som foreldrene hans hadde tenkt på lenge! Litt senere nevnte Peder dette på bedehuset, og da var det en av misjonsvennene som svarte at han lenge hadde bedt til Gud om at Peder måtte bli emissær. Han nevnte dette også for Heggdal, som tok ungdommen på alvor.
Et langt liv som forkynner
Det første halvåret etter vekkelsen på Finnestad, fikk både Peder og broren Laurits være med Heggdal på hans møteturer. De var blant annet på Gilja. Det var Thorvald som forkynte Guds ord, mens ungdommene deltok med vitnesbyrd. Heggdal må ha merket seg Peders forkynnernådegave, for sommeren 1939 fikk Peder kall fra kretsstyret i Kinamisjonen, til å begynne som forkynner på prøve. Han skulle reise noen måneder som forkynner, og ha et annet arbeid de øvrige månedene. Peder var tømmermann, de periodene han ikke reiste som forkynner. Hvordan det gikk med prøvetiden, fikk ellers aldri Peder vite. Da prøvetiden var over, fortsatte han å reise uten å høre mer om noe fast ansettelse. Men han var på lønningslista til Misjonssambandet, helt fram til han ble pensjonist.
Høsten 1939 var Thorvald Heggdal plassert på Nedstrand. Heggdal begynte som forkynner i Kinamisjonen i 1931, og da var han 30 år. Han var med andre ord 17 år eldre enn Peder, og hadde allerede noen års erfaring som forkynner. I prøveåret skulle Peder reise mye sammen med Heggdal, og hans første reis som ansatt forkynner ble derfor til Nedstrand. Peder kom fra det varme vekkelsesmiljøet på Finnestad, og ble nesten skremt av kontrasten fra Nedstrand og til vennesamfunnet heime. På Nedstrand syntes han forsamlingen bar preg av åndelig kulde og likegyldighet. Men vekkelsen brøt ut nesten med en gang, og de to emissærene ble værende på Nedstrand nesten hele høsten.
Det var først og fremst i Ryfylke, Peder Torsen fikk spesielt godt inngang som forkynner. I januar 1942 skulle han starte med møtevirksomheten i Erfjord. Han var trett, og lovet derfor kun å bli ei uke, før han sa at han måtte heim og hvile seg ut. Uka gikk nesten til endes, men på lørdag kveld brøt vekkelsen ut, og han ble værende i Erfjord i flere uker. Mange ble frelst i den vekkelsen, og Peder selv beskriver tiden som vidunderlig. Men noen hviletur heim, måtte han se lenge etter. Også noen år senere, fikk Peder oppleve vekkelsestid i Erfjord. På Strandalandet var Peder en svært kjær gjest som forkynner. I flere bygder opplevde han vekkelser.
Talende for den respekt Peder hadde i Ryfylke, er min morfars hjertesukk. I etterkrigstiden var det fortsatt vanlig at det var ledere fra hovedkontoret eller Fjellhaug som kom som talere på kretsens stormøter. Misjonsfolket var nok glade for å lytte til deres forkynnelse, men noen syntes kanskje det ble i det meste laget. Morfar var i alle fall en av dem. En gang kom han med følgende hjertesukk: «Hvorfor skal vi alltid ha predikanter fra Østlandet til våre stormøter, når vi har bedre forkynnere selv, for eksempel Peder Torsen!»
Jeg har ikke noen oversikt over reiseruta til Peder Torsen. Han var nok innom de aller fleste bedehus i kretsen i løpet av sine mange år som predikant. I kretsens årbøker, ble det en periode nevnt hvor mange reisedager de ulike predikantene hadde per år. I 1946 var Peder ute som forkynner 150 dager. Hopper vi fram til 1957, var han ute i 230 dager. I 1960 var tallet hele 282, mens det i 1967 var nede igjen i 200 virkedager. I tillegg til dette, hadde han som nevnt, også mange arbeidsdager som tømmermann.
Innholdet i Peder Torsen sin forkynnelse, kommer jeg tilbake til. Her skal nevnes to ytre ting som var karakteristisk for predikanten fra Dusavik. Peder brukte mange hverdagslige bilder, for å illustrere sannheter fra skriften som han talte om. De fleste bildene var svært treffende, og noe folk kjente seg igjen i. Ofte hadde illustrasjonen et snev av humor. En dag opplevde han et problem på heimebane. Vanntilførselen var i ferd med å stans opp. Peder måtte til brønnen for å sjekke hva som var galt, Etter noe feilsøking, fant han synderen. Det var ei padde som hadde satt seg fast i vannrøret og stengte tilførselen. Dette ble et talende bilde for Peder, og han fortalte historien fra talerstolen. Da han var ferdig med fortellingen, snudde han det hele til et åndelig poeng, og ropte til sine tilhørere: «Og nå, kjære venn, spør jeg deg: Har du padder i røret?» Er det noe i ditt liv som stenger for livets vann?
Det mest karakteristiske ytre kjennetegn ved Peder sin forkynnelse, var hans helt særpregede stemmebruk. Som nevnt innledningsvis, var dette noe som jeg husket best fra mitt barndoms bedehus. Når Peder hadde preiket seg varm, kunne han kvesse til slik at han hørtes fra «Salem til Tananger.» Det var vanskelig å sovne under Peder sin talerstol. På en av mine kjøreturer til Finnmark, hadde jeg tatt med en talekassett med en tale av Peder Torsen. Talen var gjenkjennelig med «ild, kraft og tårer». Han dempet seg ikke, selv om talen ble tatt opp på bånd. Det ble ei god stund langs E6. Da talen var ferdig, kom en ny tale umiddelbart. Denne gang av Egil Grandhagen. Kontrasten mellom de to ble så voldsom, at jeg måtte skru av kassetten. Jeg har fått veldig mye godt gjennom Grandhagens forkynnelse, men den gang ble forskjellen på ytre forkynnelsesform så stor, at jeg måtte ta en pause.
En gang møtte Peder en god venn fra indre Ryfylke, som var meget original. Denne karen hadde anlagt bart, noe Peder ikke kunne unnlate å kommentere. «Hva slags tøys er det nå du har funnet på, å anlegge bart?» Originalen var ikke sen med å gi svar på tiltale. «Jeg har anskaffet meg støydemper, og det skulle du også hatt!» Selv var han klar over sitt særpreg, men han måtte være seg selv på talerstolen, og da fikk det bli som det ble. Han hadde også gode opplevelser med sin tordenrøst. I ei bygd han var og talte, var det ei kvinne som var kalt av Gud. Hun turte imidlertid ikke å gå på bedehuset, men hun hadde hørt at predikanten var høyrøstet. Derfor møtte hun opp ved bedehuset, flere kvelder. Ikke inne i bedehuset, men utenfor veggen, og der hørte hun det meste som ble forkynt.
Etter som årene gikk, kunne Peder gjøre med ungdommer, slik Heggdal hadde gjort med han. Han fikk med seg flere yngre forkynnere, som trengte å være sammen med en mer erfaren predikant. En av dem som jeg antar han var mest glad for å få ta med på preiketur, var en ungdom fra bedehuset heime i Dusavik. Et søskenbarn til Peder, hadde en sønn som var 17 år i 1964. De erfarne på bedehuset hadde hørt ungdommens vitnebyrd, og snakket med ledelsen i kretsen. Nå var Terje Thorsen kalt til forkynner på prøve, og skulle starte med å være sammen med Peder til en møteserie i Erfjord. De ble i Erfjord i tre uker, og Terje fortsatte som forkynner til han ble pensjonist, og også etter den tid. Peder talte ofte om viktigheten av at unge forkynnere fikk reise sammen med en eldre. Han var ikke særlig begeistret når to ungdommer ble plassert sammen på møteuker. Han hadde selv opplevd at eldre forkynnere hadde «plukket av han noen unoter». Det kunne være hardt, men vi lærte mye, hevdet Peder.
Forkynneren, forkynnelse og misjonsfolket
Det er sagt om Peder at han hadde kvasse øyne. Når han ble varm i trøya på talerstolen, både skalv og glødet hele mannen. Det var noe som lå han så sterkt på hjertet, nemlig at folk måtte bli frelst. Nesten hver gang han var på talerstolen, lød det en innbydelse til omvendelse og tro. Har du sett det? Har du «grebe» det? Du kan være sikker på at det er nåde og tilgivelse for deg også! Slik kunne han kalle inn syndere til et fullført frelsesverk. Og det gikk knapt en vinter, uten at Peder og mange av de andre forkynnerne, fikk be til frelse med noen.
Peder deltok lite i den offentlige debatt. Jeg har ikke funnet noen leserinnlegg fra hans hånd. I godt voksen alder, gav han imidlertid noen intervju, der han ytret seg om forkynnelsen og forkynneren. Når han på sine eldre dager, så tilbake på forkynnelsen og sammenlignet den med sine siste år, var han klar på at forkynnelsen før var langt mer preget av det personlige vitnesbyrdet. Det selvopplevde, ble ofte tatt med i forkynnelsen. Predikanten i gamle dager, hadde lite utdannelse, men han hadde grunnsynet. Ordet om synd og nåde var det sentrale i forkynnelsen. I tillegg var forkynnelsen ofte innom viktigheten av å eie frelsesvisshet, og at en i det kristne livet måtte skille seg fra verden.
Selv skrev han aldri talene sine, men han gikk ofte lengre turer og arbeidet med teksten som han skulle tale over. De seneste årene hans som forkynner, merket han at vekkelsen stilnet. Også blant misjonsfolket var forventningen til vekkelse større før. De ventet ikke først og fremst på predikanten, men på at Herren skulle gjeste dem undre møtene. I hans første reisetid, møtte han et myndig lekfolk, både kvinner og menn. Første gang han kom til Fogn, tok bestemor til Johannes og Olav Hovda, Peder til side og eksaminerte han. Hun ville vite hvordan han var kommet til liv i Gud. De måtte høre vitnesbyrdet, før de slapp noen til på talerstolen.
Han hadde også en viss uro for sine forkynnende brødre og søstre. Han fryktet for at flere av dem ikke hadde fått tak i det frigjørende budskapet om Jesus – «for det hjertet er fylt av, taler munnen». At tilgangen på nye forkynnernådegaver avtok, så han som et resultat av at vekkelsene stilnet. For vekkelsen føder nådegaver, ikke minst forkynnernådegaver. Han var også urolig for at forkynnerne lemper forkynnelsen etter folket. Det er lett å tenke at det må ny forkynnelse til ei ny tid. Det mente Peder var en avvei. Han hadde ikke tro på noe annet enn det gamle budskapet. Folket må også i dag settes i frihet og bli frelst.
Skillet mellom verden og de kristne ble stadig mer utydelig, mot slutten av Peders forkynnervirksomhet. Dette uroet han. Folk henger for mye ved Sodoma, hevdet han. De er alt for lik denne verden. Vekkelsene satte et avgjort skille mellom de som var frelst og de som ikke var det. Han talte flere ganger i gudstjenester i Den norske kirke. Men da var han urolig og redd for å bli bundet av ritualer og seremonier, og at han dermed ble bundet i sin ånd og ikke torde si det han skulle si.
Så var det likevel ikke alt dette som lå tyngst på Peder Torsen sitt hjerte. Det som var avgjørende viktig for han, var å få forkynne evangeliet til vekkelse og frigjørelsen. Siktemålet var hele tiden at mennesker skulle bli vunnet for himmelen. Mange på våre bedehus lever i en religiøsitet, uten å være fri. De setter sin lit til tjenesten og forsamlingen, men har ikke gått fortapt i seg selv, og satt fri i Kristus. Derfor må ordet om synd og nåde få lyde klart, så tilhørerne kan gripe korsets budskap til frelse. Det er umulig for oss mennesker å gjøre noe selv til vår frelse, men vår redning er å lytte til hva Jesus har gjort for oss.
Han hadde også tanker om helliggjørelsen. Å komme videre i kristenlivet, er å få lys over sin egen fortapte stilling. Da blir jeg liten. Når jeg kommer mer og mer inn i Guds lys, får jeg se min egen hjelpeløshet i forhold til Gud og hans gode vilje. Samtidig får en se herligheten om stedfortrederen bedre i den situasjonen. Dette er åndelig vekst i helliggjørelse. Når forkynneren bare treffer folks følelser, blir det kun en blaff. Dersom forkynnelsen rammer samvittigheten, kommer også nøden. Da føres sjelene til Herren og det blir kamp og åndelig frigjørelse. Vitnesbyrdet forteller mer enn noe annet om hvordan et menneske har det med Gud.
Misjon en hjertesak
I 1980 fikk Lina og Peder Torsen besøke misjonsarbeidet i Tanzania, sammen med et vennepar. Peder selv sa at han hadde talt alt for lite om misjon. Dette endret seg etter besøket i Afrika. Det gjorde et mektig inntrykk på han. Like etter han kom tilbake fra turen, sa han at om han hadde hatt helsa til det, ville han reist tilbake til Tanzania og aldri kommet tilbake igjen. På et stormøte i kretsen, like etter han hadde vært i Afrika, så han ut over forsamlingen med sine kvasse øyne og myndige røst. Han sa at han visste hvor mye penger de hadde. «Hadde jeg kunnet, skulle jeg tatt dere i beina og snudd dere opp ned og ristet pengene ut av lommene deres!»
En gang ble Peder utfordret til å si noe viktig til misjonsfolket. Da var oppfordringen klar. Prøv å trenge inn i evangeliet og lev rett med Gud. Det var det viktigste. Og så la han til, vi må gi mye mer til misjonen. Der har vi forsømt oss. Det lå også på Peders hjerte å minne om bønneretten. Gud har knyttet store løfter til det å be. Vi kan be heime og på bønnemøter. Det kristenfolk som lever i et åpent bønneforhold til Gud, har alltid stor forventning om vekkelse.
Familie og siste år
Peder gikk ikke langt for å finne sin ektefelle. Lina Finnestad kom fra en av gardene på Finnestad, og de ble gift ikke lenge etter at Peder ble frelst. De fikk til sammen ni barn i perioden 1942-1963. 27. mai 1954 mistet de en ni år gammel sønn i ei drukningsulykke. Senere mistet de en sønn og et barnebarn i ei ulykke på fjellet. Så de var ikke ukjent med sorg og smerte.
Peder ble pensjonist i 1986, og manglet da bare ett par år på å ha reist som forkynner i 50 år. Han fortsatte imidlertid som pensjonert forkynner resten av livet. Det siste møtet han var på, var kun noen få uker før han døde. Peder var nøye med å understreke at han og Lina sto sammen om kallet, og det var et tungt slag for han da hun døde i 1989, kun 68 år gammel. Peder fikk leve til 11. mai 2002. Da ble han forfremmet til herligheten.
Kilder
Einar Krogedal og Terje
Thorsen En såmann gjekk ut (2000)
Lars Gaute Jøssang Aks i
vind (2001)
Terje Thorsen m.fl. Av
Guds nåde – til Guds ære. Finnestad misjonsforsamling 100 år (2012)
Dagen 27.03.1991 Ove
Eikje «Vi blir frelst ved å høre» Intervju med Peder Torsen
Dagen 15.05.2002 Øystein
Meling Peder Torsen til minne
Nytt 7.1988 Christian
Hanssen Peder Torsen 70 år
Utsyn 12.1984 Svein
Brurås Bedehus-emissær så lenge helsa rekk og tunga held
Bibelsk Tro talearkiv Dag
Risdal intervjuer Peder Torsen på Fjellhaug vinteren 1986
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar