Per Nordsletten var en kjempe i dobbel forstand. Han ruvet rent menneskelig med sine kjempekrefter, men mest av alt ruvet han som forkynner og åndelig høvding.
Per hadde vært på en av sine mange preiketurer til Nord-Møre. Nå skulle han videre, og en av bøndene i bygda ville gjerne skysse Per til neste preikeplass. Han hadde nok prøvd ved tidligere anledninger også, uten at Per tok imot tilbudet. Bonden syntes dette var uforståelig, og sa til Per: «Det er da merkelig, Nordsletten. Jeg får aldri lov å skysse deg, men mange av de yngre emissærene vil gjerne ha skyss.» Per var kjapp med svaret: «De skulle ikke fått skyss, de skulle heller fått juling med en stokk. Du kan skysse de unge, men jeg går. Folk har da annet å gjøre enn å skysse på meg.»
Langt liv som forkynner
Per Nordsletten begynte som omreisende emissær, kort tid etter at han ble frelst i 1858. Han var da 21 år gammel. Per var bonde på Nordsletten, men kjente kallet til å vitne om sin Frelser også for andre. Om vinteren kunne han være borte i mange uker i strekk, mens han om sommeren for det meste hadde enkle møter i øvre Gudbrandsdalen og i Romsdal. Det var ikke uvanlig at han i slåtta la fra seg ljåen lørdag kveld, skiftet klær og gikk opp mot fem mil om natta. Vel framme hadde han både to og tre møter på søndagen, før han natt til mandag vandret de samme fem mil heim igjen. Mandag morgen var han så klar med ljåen for å fortsette slåttonna. Han fortsatte som predikant fram til han var omtrent 70 år. Da sviktet helsa, først konas og siden også helsa til Per.
I Gudbrandsdalen var kristenlivet i Nordslettens ungdomstid, preget av haugianismen. Men det var ved lesning av den svenske forkynneren Rosenius sine skrifter, at han ble frelst. Hans forkynnelse var evangelisk frigjørende, men hadde også markerte trekk fra det haugianske alvor. Det er sagt om Per at han var som en gråstein hugget ut av fjellet, med mange skarpe kanter. Han var seg selv, på godt og vondt. Han kunne være øm og varm, men også så kvass med tunga at folk ble redd han. Han sa rett fram det han mente, og kunne være bitende ironisk.
Pastor Brekke reiste en tid som forkynner, sammen med Per Nordsletten. I en omtale av Per på hans 85 års dag, skrev han blant annet: «Har man en gang hørt Nordsletten tale, var han ikke lett å glemme. Han var slagferdig som få og det var en høyhet over ham hvor man enn møtte ham. Det var nesten som å sitte i nærheten av et høyt fjell, man kjente seg så liten og fattig. På samme tid var det så usigelig godt og trygt å erfare hans faderlige omsorg og varme hjertelag.»
Nordsletten reiste det meste av livet uten fast ansettelse i noen organisasjon. Fra 1867 ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap i Trøndelag krets. Etter noen år i deres tjeneste, sto han noen måneder i en vekkelse i Horg. Mens han var der, fikk han beskjed fra kretssekretæren om at det nå var så mange som ventet på Per i andre bygder, at han måtte avslutte virksomheten i Horg og reise videre. Dette falt ikke i god jord hos den mektige forkynneren. Han sendte svar tilbake: «Jeg blir i Horg til jeg er ferdig og melder meg herved ut som forkynner i Trondhjems krets av Det Norske Misjonsselskap. Vennlig hilsen. Ærbødigst Peder Nordsletten». Etter dette fortsatte han å reise fritt, både for lokale foreninger, Indremisjonen og Misjonsselskapet. Han reiste mest i Trøndelag og møre og Romsdal fylker, men også noe på Østlandet, og han fikk ofte stå i omfattende vekkelser.
NMS var hele livet hans hjertebarn. Samtidig var han sterkt knyttet til Den norske kirke. Selv om han kunne være dypt uenig med presten, møtte han opp i gudstjenesten «for eksemplets skyld». Han var kritisk til en del av seremoniene i kirken, ikke minst konfirmasjonen. Da sønnen Jonas skulle konfirmeres, ville ikke Per være med i kirken. Han «ville ikke sitte og høre at konfirmantene står der og lyver». Mot slutten av livet begynte den liberale teologi å få sterkere fotfeste i kirken, noe som smertet Nordsletten dypt. Dette gjorde også at han ble mer fremmedgjort for kirken, og han søkte kontakt med ledere innen Frikirken. Han hadde heller ikke sans for Kinamisjonens radikale lavkirkelighet. En gang kom Ludvig Hope for å ha møter i Orkdal. Da hadde Per reist foran og stengt alle bedehusene for Hope. Han beholdt sitt kritiske syn på Kinamisjonen livet ut, men mildnet i omtalen av dem.
Hope var ellers flere ganger innom på besøk hos Per. En gang var Hope på gjennomreise gjennom Lesja, og ville stikke innom for å hilse på Per. Skysskaren ventet ved veien, og benyttet anledningen til å gi hesten mat. Det varte og rakk før Hope kom tilbake. Da han endelig kom, fortalte han at da han kom innfor døra, hadde Per akkurat startet på andakten, og da den var ferdig fortsatte han å be i 45 minutter. Hope måtte stå på gangen å vente denne timen, før Per endelig sa amen, og Hope kunne gå inn i stua og hilse på ham. Da Per senere fikk høre at Hope hadde stått så lenge på gangen, kommenterte han tørt: «Det var godt for Hope det, så kunne da han også engang få høre en skikkelig bønn.»
En ting som særpreget Nordsletten sin tjeneste, var den omfattende sjelesorg han utøvde i brevs form. Pastor Brekke skrev at «om alle disse brev som han har skrevet til nyvakte og eldre troende var samlet, ville det bli mange bøker. Og jeg tror det ville vises seg at de ikke ville bli noen tynne bøker». Mange oppsøkte Per, også til personlig sjelesorg. Da kom de ofte til heimen der han bodde, mens han var på møter. Utallige oppsøkte han også i heimen på Nordsletten. Bygdefolket kjente Nordsletten fra hans kvasse og ironiske side, likevel var det Per de oppsøkte når de trengte hjelp for menneskelig og åndelig nød.
Per Nordsletten kunne som nevnt være både kvass og direkte i sin tale. En gang skrev han i et brev med utgangspunkt i fortellingen om dommen fra Mat 25,24ff: «Taler jeg til dem som har penger, så er det alltid unnskyldninger, og noen svarer kaldt: Fattigvesenet får gjøre det. Da tenker jeg, -sette Jesus på Fattigvesenet! Av dem som har hjerte for Jesus i sine lidende lemmer, er det få som har midler». I Hovin i Horg sto Per i vekkelse. En kveld startet han med å si at han hadde hørt at det ville komme en mann på møte, for å forstyrre samlingen. Det ville vært forskrekkelig av meg å ikke si fra, slik at dere kan ta deres forhåndsregler, fortsatte han. Det var like før det brøt ut panikk i stua der møtet var. Så begynte han å legge ut teksten, og folket forsto hva han mente og roet seg. To uker senere var han på møte i ei annen bygd. Da fortalte han om møtet i Hovin. «Det ble uro mellom folket, men så fortalte jeg at det bare var Satan som kom, manndraperen fra evighet av, og da ble de rolige.»
Da han ble eldre, hadde han noen ganger med seg yngre forkynnere. Per var en autoritet, som de unge hadde stor respekt for. Han var veldig direkte og til dels krass i sin veiledning av de yngre. En av disse var nevnte M. A. Brekke. Brekke var god til å synge, noe Nordsletten satte ekstra pris på. En gang inviterte han Brekke til noen møter på Lesja. I invitasjonen skrev han blant annet: «Du er ung, og du kan synge for de unge. Og så kan jeg preike, for det gjør jeg bedre enn du. Jeg preiker slik at hele Gudbrandsdalen kunne bli frelst. Men de kommer ikke og hører på meg. Men når du som er ung kommer, da vil også ungdommen møte fram. Så skal jeg hjelpe til.»
Sangforfatter
I generasjonene etter Per Nordsletten, er det nok sangene hans som han vil bli best husket for. Nordsletten skrev mange dikt og sanger. Flere av dem var av heller liten poetisk verdi, mens flere andre er noen perler som vil leve lenge blant kristenfolket. Per hadde selv en kraftig og klar sangstemme. På sine mange vandringsturer til og fra møter, sang han ofte av full hals, så folk kunne høre han på lang avstand. Som oftest sang han også flere sanger på møtene hvor han forkynte Guds ord.
Mange av hans sanger kan sammenfattes i to tema, «hvordan jeg er» og «hvordan Jesus er». Det evige mål i himmelen, var også et tema som ofte gikk igjen. I bedehusets sangbok er det med fire av hans sanger og en sang som han har gjendiktet. Hans egne sanger er «Den Gud på hvem jeg tror, meg all min synd forlater», «Jeg kjenner et navn med så deilig en klang», «O min Frelser så kjær, hvor elendig jeg er» og «Vår store Gud gjør store under». Talende nok, er alle disse plassert under emnet «Kamp og seier». Den siste sangen i Sangboken fra hans penn, er en kjær himmelsang. Den heter «For Guds folk er hvilen tilbake». Peter J. Myklebust Moe skrev en sang i 1889, som Nordsletten omarbeidet ganske fritt til den versjonen som brukes i dag.
Per samlet i 1899 mange av sangene sine i et lite sanghefte, som han kalte «Nogle religiøse sange». Heftet kom i nye opplag i 1903 og 1907. Her har han tatt med alle sine kjente sanger og flere ukjente. Noen er også gjendiktninger av andres tekster. Det er til sammen 33 sanger i heftet. Utenom de nevnte fem sangene, er kanskje «Englene forkynner fred for de arme kvinner» (skrevet påskemorgen 1880) og «Om jeg forglemmer Zion, så sier Herren Gud» (gjendiktning av Fredrik Engelkes sang fra 1872) de mest kjente. Jeg vil ta med en av de mer ukjente sangene hans, som står på nr.11 i sangheftet hans. Den kan synges på melodien «Våk, min sjel, og bed»:
Jesus kaller deg, kom o
sjel til meg.
Ser du ei mitt hjerte bløde,
da for deg jeg led og døde
For å redde deg, kom o sjel til meg.
Kan du lenger gå, nå å
trede på
Dette blod, som kan deg
redde, fra all synd, død og Guds vrede!
Kan du lenger gå, nå og
det forsmå?
Hva har jeg deg gjort, at
du løp så fort
Langt ifra mitt kjød det
varme, inn i synd og Satans arme
Glemmer meg helt bort,
hva har jeg deg gjort?
Kom i hu det hjem, som
jeg giver dem
Som meg har på korsgang
følger, gjennom storm og grumme bølger
Stille havn og hjem,
snart jeg giver dem.
Kjære kom i dag,
redningen mottak.
Snart jeg døren ellers
stenger, deg i pølen grusomt slenger.
Det er alvorssak, kjære
kom i dag.
I mitt dyre blod, denne
livets flod
Kast nå all din synd og
våde: For den roper nåde, nåde
Synden rød som blod, kast
i denne flod.
Blir så veien trang, den
er dog ei lang
Legg deg kun inntil hans
hjerte, med din nød og all din smerte
Snart blir jubelsang, glemt er veien trang.
Det er lite som er kjent om bakgrunnen for Nordslettens sanger. En prest besøkte Per da han var blitt gammel. Han ønsket å få vite noe om sangenes bakgrunn, men det ville ikke Per fortelle. Han var mer opptatt av hva Jesus har gjort enn hva Per hadde utrettet. Jeg har hørt fortalt at sangen «O min frelser så kjær, hvor elendig jeg er» ble skrevet etter en spesiell hendelse. Per hadde kommet heim etter en lang preiketur og var trett og lei. Han ville gå til fjells, for å slappe av i hytta. Da ville han være alene, selv ikke hunden fikk være med. Men hunden hørte ikke på det øret, og fulgte etter Per. Da ble han så sint at han sparket til hunden. Den hylte, og sprang heim med halen mellom beina. Da ble samvittigheten hans vakt og sangen født. «Kan du have meg kjær, selv så heslig jeg er, da er du en forunderlig Gud». Jeg har ikke funnet skriftlig belegg for denne historien.
Så langt jeg vet har ikke Per Nordsletten gitt ut noen egne oppbyggelsesbøker. Han har imidlertid bidratt i to huspostiller, der mange forfattere har gått sammen om å utgi sine taler. I boka «Kjæmp for kronen» (1889) har Per bidratt med tre taler, og i boka «Kristus vort Liv» (1892) med to.
Bonde og familiemann på Lesja
Marit og Ole Nordsletten hadde begge vokst opp i Lesja. De ble gift i 1831 og fire år senere kjøpte de det lille bruket Nordsletten. Det var lite dyrket mark på garden, og flere uår fulgte etter hverandre etter at Ole og Marit hadde overtatt garden. Det var derfor en utpreget fattigdom som preget familien. Marit og Ole fikk seks barn, hvorav to døde som små, en druknet i Lesjaskogvannet kun ni år gammel, og to dro til Amerika. Det var derfor kun sønnen Peder (kalt Per), som ble igjen i Norge. Per ble født 16. februar 1837 og døpt 5. mars samme år. Han måtte tidlig delta i arbeidet på gården, men fikk såpass med skolegang at han lærte å skrive og å lese. Allerede som 17-åring måtte han overta garden etter faren, fordi faren ikke klarte å ta ansvaret lenger. Per var normalt høy, men bredskuldret og unormalt sterk. Han kunne derfor ta mange tunge tak, som var nødvendig for å få endene til å møtes. I tillegg til gardsarbeidet, drev han også en tid som sildeselger.
Per var ingen kristen i ungdomstiden. Han levde et verdslig liv, drakk alkohol en gang iblant og var en kløpper til å spille kort. I 1858 var han blitt 21 år. En natt han spilt kort, var han heldig og vant noe penger. Men da ble samvittigheten vakt, og han kjente Guds dom hang over seg. Vel heime gikk han i stallen og stelte hestene, og der falt han på kne og ropte til Gud om nåde. «Det var bare Vår Herre, jeg og hestene som hørte det som gikk for seg der inne i stallen», sa han i ettertid. Og han la til at «det var godt den sterkeste fikk tak i meg. Ellers kunne jeg blitt en farlig kar».
Året etter at han ble frelst, giftet han seg med Anne Lyftingsmo fra Lesja. Hun var to år eldre enn Per, og en bekjennende kristen. De stifte heim i fattige kår på Nordsletten. Her kom barna Marit (f.1860), Ole (f.1862), Jonas (f.1865), Ingeborg (f.1868), Marie (f.1870) og Eli (f.1874). Alle barna fikk vokse opp og bosatte seg i kommunen. Eneste unntaket var sønnen Ole, som emigrerte til Amerika i 1884. Det ble derfor sønnen Jonas som overtok Nordsletten etter foreldrene i 1901. Jonas og kona Hanna fikk fem barn, og sønnen Per overtok garden etter dem i 1918.
De første årene levde Anna og Per Nordsletten i fattigdom. De bestemte seg derfor for å selge garden til Pers yngre bror Ole, og selv emigrere til Amerika. Familien reiste fra Lesja i 1867, men da de kom til Ålesund fikk de tilbud om å forpakte en større gard på Slinning, like utenfor byen. Etter tre år på Sunnmøre, flyttet familien heim igjen til Nordsletten. Per sin bror, Ole, hadde da bestemt seg for å dra til Amerika, og Per kunne kjøpe garden tilbake. Etter dette ble familien boende på Nordsletten. Foreldrene til Per bodde også på garden, med unntak av fem år i Red Wing i Minnesota i 1878-1883. Ole døde i 1889, mens Marit levde til 1893.
Vel tilbake på Nordsletten, la Per ned mye krefter i nydyrking. Garden måtte bli større, for at familien ikke skulle sulte. Da han i tillegg fikk bygget ei hytte på fjellet som han leide ut som turisthytte, kom familien ovenpå økonomisk. I 1915 opplevde de en katastrofe på garden. Hovedbygningen på halvannen etasje som Per hadde satt opp i 1886, tok fyr og brant ned til grunnen. Huset var ikke forsikret. Mange hadde anbefalt Per å forsikre eiendommen, også sønnen Jonas hadde talt for det. Men Per var steil som vanlig, og hevdet med styrke at Gud skulle ta seg av den saken. Etter brannen beholdt Per roen, og sa «Det faller jo ikke en spurv til jorden uten av vår Fader vil. Og dette må vel være mer enn en spurv.» Etter brannen ble hele garden forsikret.
Anne sin helse begynte tidlig å svekkes. Per innså da at han trengtes heime, og trappet ned forkynnervirksomheten. Året etter brannen, ble helsa hennes forverret, og hun trengte å stelles. Per tok hovedtyngden med stellet, men sønnen og svigerdatteren hjalp mye til. Per fikk selv plager med gikt. I 1920 ble Per rammet av slag og like etter falt han og brakk lårhalsen. Etter det var han sengeliggende fram til han døde 22. november 1923. Kona Anne døde 26. november 1921.
(Sitatene i denne
artikkelen er språklig revidert.)
Kilder
Arnfinn Kjelland:
Bygdebok for Lesja (1987)
Bjarne Kvam: En ordets lansesvinger.
M. A. Brekke (1953)
Gunnar Dehli: Per
Nordsletten (1928)
Jens P Flå m.fl.: Ein
såmann gjekk ut (1994)
Lars Aanestad m.fl.:
Kristen sang og musikk (1965)
Olav Hagesæther: Kirken
og tiden (1991)
Olav Myrstad: Av liv til
liv (1952)
Per Nordsletten: Nogle
religiøse sange (1907)
Sangboken syng for Herren
Tobias Salmelid (red):
Lundes Sang og salme leksikon (1997)
Torbjørn Greipsland: Tid
for å le (2000)
Oppdal Historielag: Bøgda
vår (1986)
M. A. Brekke: Omtale av
Nordsletten i Namdal Folkeblad 13.06.1922
digitalarkivet.no
googlemaps.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar